Etter noen år med spennende eksperiment, mye læring og en del imponerende produksjoner setter NRK en stopper for utvikling av VR og 360° video. Her er grunnen.
En fin vårdag i mai 2016 står kollega Marius Arnesen og undertegnede på scenen under Nordiske Mediedager med foredraget «Virtuell virkelighet: fra dokumentar til porno». Hypen rundt VR og 360-graders video er på topp.
Vi er entusiastiske men også usikre. Denne formen for til tider svært oppslukende medieopplevelse gir noen spennende muligheter. Men byr også på utfordringer.
Vi er mest imponert over hva dette kan by på i spillverden og for systemene der du i tillegg til å kunne se rundt deg i 360° også kan bevege deg fysisk. Men ser også hvordan rene videoer i 360° kan øke innlevelsen og få en historie til å virke enda sterkere. På de to årene som har gått siden da har vi testet, fulgt med og lært.
VR vs 360°
Som med mange teknologiske forkortelser brukes VR, eller virtuell virkelighet om mye. Men en fellesnevner er at man erstatter hele synsfeltet med en eller annen form for maske foran øynene. Og at systemet følger bevegelsene dine og endrer det du ser på basert på hvilken retning du ser og for noen av systemene også hvor du beveger deg.
Våre tester
For oss i NRK er det den delen av VR som handler om å fortelle historier som i første omgang er interessant. Det som også kan kalles 360°-video. Vi har flinke folk som har eksperiment og lært mye. Vi har blant annet gitt eldre mennesker mulighet til å få bli med på syttendemaitog og vi har latt publikum få føle hvordan det er å hoppe i Holmenkollen. For serien Jenter som nylig vant en Emmy ble det også gjort eksperimenter med 360°. Og i fjor sommer kunne publikum bli med inn i Sommertoget ved hjelp av tilsvarende teknologi.
Vi har fått testet forskjellige typer kamera, gjort avansert etterarbeid og eksperimentert med mange former for avspilling og distribusjon.
Utfordrende
Men vi har også sett utfordringene. Mange av de viktigste verktøyene som vi bruker for å fortelle en historie fungerer ikke i dette ellers så altoppslukende formatet. Vi sliter med å lede publikums oppmerksomhet dit vi vil og vi får store utfordringer når vi skal klippe sammen en historie. To virkemidler som er svært viktige for å kunne skape en spennende historie.
På et tidlig tidspunkt i min testing av forskjellige løsninger fikk jeg demonstrert hvordan det var å sitte foran i et jagerfly ved hjelp av VR-briller. Etter ca et minutt ble det rett og slett kjedelig. Og da slo det meg at vi har noen store utfordringer her. Dersom det blir kjedelig å fly jagerfly etter kun kort tid, hva skal da kunne holde på interessen?
Og 360°-video har ikke tatt av. Tvert imot.
Våren 2016 svarte 5% av befolkningen i Norge at de hadde utstyr for å se på VR. Et år senere, våren 2017 var det 4%. Og nå i 2018 er det 6%. Dette betyr i realiteten at det ikke er noen vekst å snakke om. Utbredelsen ligger ganske flatt. En helt ny teknologi som ikke viser tydelig vekst er sjelden et godt tegn.
Brillenes forbannelse
Husker dere 3D-TV? Det ble ikke så stort det. Eller Google Glass? Og nå VR, som også ser ut til å gå ganske tregt.
Vi kan ta en titt på 3D-TV. Hva var problemet der? For publikum betyr 3D-TV at du må ta på deg briller som også begrenser hva du kan se rundt deg i rommet. I tillegg må du være mer nøye på hvor du setter deg i forhold til TV-skjermen. Sitter du for langt ut mot siden av skjermen ødelegges effekten. Men sitter du riktig blir det en slags 3D.
Show me the money
Å produsere for 3D betyr høyere produksjonskostnad. Man må ha egne kamera og komponere bildene på en annen måte. Hvem skal dekke den kostnaden? Er publikum villige til å betale mer for TV-abonnementet sitt for å få 3D? Er annonsørene villige til å betale mer for reklame vist i 3D? Vil folk i Norge være villige til å betale høyere lisens for at vi i NRK skal produsere i 3D?
Svarene på alle spørsmålene er nei. 3D-opplevelsen i seg selv er ikke bra nok. Og du får ulempen med briller og plassering. Så 3D-TV er en teknologi som hverken publikum vil ha eller innholdsprodusentene er villige til å betale for. Da blir det ikke suksess.
Dessuten er nok BBCs teknologikommentator Dave Lee også inne på noe: «If there’s one thing history has taught us: technology fails if using it makes you look like a plonker.»
Psykologisk unaturlig
Lider VR under noe av det samme? Helt klart. Det krever mye av publikum. Du må ha ekstra utstyr og være villig til å rent fysisk stenge for hele synsfeltet ditt. Noe som i seg selv er psykologisk unaturlig for oss. Det å blokkere en av de viktigste sansene for alt som kan komme av overraskelser i vår fysiske nærhet krever mer av oss enn å slå på en TV i kroken av stuen.
Så selv om 360° video kan gi deg mye så er det ikke nok. Vi løper ikke ned butikkene og vi sitter ikke hjemme, på trikken eller i parken med store dykkermasker foran øynene.
NRK kommer ikke til å satse mer på VR
Teknologien har et potensial innen flere områder. Blant annet spill og profesjonell bruk innen industri. Men enn så lenge har den ikke slått gjennom for daglig underholdning og medieopplevelser.
Her i NRK tar vi vare på all erfaring og fortsetter å følge med på utviklingen. Men vi kommer ikke til å bruke store ressurser på flere tester og eksperiment med det første. Slik situasjonen er nå blir dette en dyr og vanskelig måte å nå få mennesker.
Hva tror dere? Hvor har eventuelt VR størst potensial?