Clik here to view.
Hvorfor skriver og snakker jeg halv-akademisk, halv-psykologisk, og abstrakt?
I NRK holdes det jevnlig faglige foredrag, noen om historiefortelling, andre om teknisk utstyr. For noen uker siden holdt en av legendene innen radio i NRK, Berit Hedemann, et foredrag om intervjuteknikk.
Foran omtrent hundre mennesker avskriver hun at virkeligheten er en god historie – virkeligheten må omgjøres til en fortelling med en start, et høydepunkt, og en punchline til slutt.
Men det jeg virkelig bet meg merke i var spissformuleringen «det er nesten bare barn og bønder som snakker konkret» på en måte som gir oss lyttere sterke bilder i hodet. Hun fortalte at man bruker mye tid i radio på å spørre folk om å være mer jordnære, å gå i detalj, å forklare hva de luktet, smakte, og så.
Ellers får ingen bilder i hodet, og fortellingen slutter å være engasjerende.
Det fikk meg til å tenke på farsotten for noen år tilbake hvor alle sa «i forhold til» i tide og utide. Alt kunne bindes sammen med en halvakademisk ordrekke som egentlig betyr sammenliknet med.
For meg er i forhold til erkeeksempelet på at jeg og de rundt meg snakker halvabstrakt. Vi klarer knapt å uttrykke våre egne følelser eller meninger uten å legge på ord som trekker oss unna det konkrete, nære, og billedlige.
Det er mulig det ligger presitsje i å snakke slik. Selv sliter jeg med å forstå akkurat hvorfor det skulle være sånn.
Hjelp meg gjerne her, hvorfor snakker mange av oss som vi har et årstudium i psykologi eller filosofi? Og er det noen som har forslag til en måte å finne ut om dette er blitt mer vanlig?
Clik here to view.
Image may be NSFW.Clik here to view.
Image may be NSFW.Clik here to view.
Image may be NSFW.Clik here to view.
Clik here to view.
