Mye kan gå galt når man skal sende direkte fra den norske fjellheimen. Sindre Skrede forteller om hvordan det er å «være på sett» og alt det tekniske som ligger bak.
Det er femten minutter til første sending i et ellevilt TV-eksperiment. Lars Monsen er klar. Over seks hundre turgåere er klare. Til og med været er på vår side – men fortsatt virker ingenting.
I over to år har prosjektet blitt planlagt, forberedt og utprøvd – men her vi står, på Dyranut på Hardangervidda, får vi ikke kontakt med vårt eget sendenett. Det er fullstendig krise.
— Da er det ti minutter igjen til sending.
Beskjeden jeg får inn på øret øker hjerterytmen dramatisk, men det er lite jeg kan bidra med: Konstruktør av den helt unike regisekken med radiosendere, bildemikser og lydmottager, Jon Ståle Carlsen, jobber iherdig med å finne feilen. Noe er galt med kontakten med omverdenen: regisekken har ikke kontakt med internett, og får dermed ikke sendt bilder og lyd videre til de tusen hjem.
— Hent routeren fra den andre sekken! roper teknisk leder Trygve Dahl til meg.
Jeg løper inn på fjellstuen, inn i peisestuen som midlertidig har blitt omgjort til verksted og lagerrom for oss i NRK, og røsker med meg en internettrouter fra reserve-sekken vår.
Jeg løper ut. Fem minutter igjen til sending – og på magisk vis har sekken nå kontakt med omverden! Jeg stapper reserve-routeren ned i sekken og haster etter følget av NRK-ere som stiller opp i avtalt rekkefølge og gjør seg klare til sending.
Thomas Hellum gjør seg klar bak regisekken. I den ene hånden har han en trådløs fjernkontroll han bruker til å skifte mellom de ulike kameraene med. Bildene fra kameraene ser han på skjermene i den store regisekken.
Den andre hånden holder han opp på en annen fjernkontroll med tre spaker på: det er kommunikasjonen med omverden. Én kanal går til alle fotografene, én til Lars Monsen og én til regikontrollen i Bergen.
— Vignett går! Da er vi på, alle sammen! Steadi vandrer rundt på plassen og plukker folk, sier Thomas over sambandet.
Jan Erik Finsæther har tatt på seg ansvaret for hovedkameraet på bakken, også kalt steadicam. Han går rundt på plassen med kameraet slik han får beskjed om. I mellomtiden løper Alex Reitan av gårde med tele-kameraet, for å komme før oss i løypen, og filme følget fra avstand mens vi går.
Over oss summer dronen fra NRK Luftfoto, fløyet av Espen Willander og Hilde Frøisland. Gry Haugholt stirrer konsentrert ned på lydmikseren sin. Alt er klart til start.
I det vignetten er ferdig, gjør Lars Monsen seg klar. Han løfter kameraet sitt, i kjent Monsen-stil, og ønsker velkommen til dag én av Monsen minutt for minutt.
Vi er i gang!
Lang, lang rekke
Og for et apparat som er i sving. Ute på tur er vi 22 NRK-ere, men det er langt flere i sving i kulissene for å få alt til å fungere.
Hvert kamera, dronen og lyd-miksen sendes til den store ryggsekken, som for øvrig veier rundt 32 kilo. Denne kalles bare «regisekken».
Thomas Hellum velger mellom de ulike kameraene. Lyd og bilde sendes så videre til NRKs kontor i Bergen for lydmiks og endelig bilderegi. Derfra går sendingen til NRKs hovedkontroll i Oslo som distribuerer sendingen via det digitale bakkenettet, internett og lignende.
Det høres enkelt ut i teorien, men er fryktelig komplisert og vanskelig å få til.
— Områdene vi går i er så å si uten mobildekning. Vanligvis kan vi sende TV fra mange rare plasser via mobilnettet, men på dette prosjektet er det ikke mulig, forteller NRKs link-guru Audun Torsdalen.
Mange seere har spurt oss om vi kunne tatt med en satellittsender. Det ble vurdert, men en satellittsender er for tung å bære med seg, og må dessuten peke helt 100 prosent nøyaktig på de bevegelige satellittene vi skal sende via – så det er heller ikke mulig.
Audun har planlagt sendeteknikken i et år, og har beregnet dekning, sendestyrker, link-plasseringer, ruter og kart i over et år.
Løsningen vi har gått for er å lage sitt eget «internett» underveis.
— Den første sendingen vi gjorde som ligner på dette her var kanskje Reinflytting minutt for minutt, og deretter Besseggen minutt for minutt. I tillegg gjorde vi oss erfaringer under Mjøsa-sendingene med Skibladner, forteller Audun.
Kort fortalt er regi-sekken er utstyrt med en radiosender som sender fra seg TV-signalet via to antenner på toppen av regisekken. Herfra går signalet videre til en av to «harer»: det er en frivillig bærer av en ryggsekk med en radiosender som hjelper oss med å få signalet over små knauser, steiner og daler.
— Harene og sekken er en del av et såkalt «mesh-nettverk» (også kalt punkt-til-punkt nettverk, red.anm.). Det betyr at radioene selv og automatisk bestemmer hva som er beste vei for signalet å gå, forteller Audun.
Fra harene i mesh-nettverket hopper signalet videre til et link-team på en fjelltopp i nærheten. Her sitter to personer, én NRK-er og én frivillig medhjelper fra DNT, og overvåker signalet.
Fra linkteamet går signalet videre til neste linkteam, i lange sprang helt til det til slutt når et eller annet sted med fast, kablet internett — for eksempel en mobilmast eller lignende.
Herfra sendes altså signalet til Bergen, siden til Oslo og så ut i verden.
Hvert link-team har også sitt eget kamera, som gjerne klippes på dersom vi med sekken mister dekningen på en eller annen måte.
Trådløs voodoo
— Nå river det i steadien igjen! Det er alt jeg har nå!
Thomas er ikke helt fornøyd. Hovedkameraet holder på å svikte. Jeg spurter fremover i feltet og prøver å ta igjen Jan Erik og steadi-riggen for å finne ut hva som er galt. Vi er på god vei mot Stigstuv, og holder et forrykende tempo for å rekke frem i tide til sendingen er ferdig klokken 16.00.
Jeg åpner ryggboksen til steadi-kameraet mens vi begge går på stien, og prøver å treffe den vesle knappen som skrur sendestyrken fra «lav» til «høy».
— Der er bildet tilbake fra steadi! Klar steadi, steadi er på, sier Thomas over sambandet.
Ett problem er løst. Men fortsatt er det mange skjær i sjøen for den spesielle sendingen.
For problemer er det nok av underveis: håpet er selvsagt at vi skal lage en så strålende sending som mulig, uten at publikum merker noe til feilene som oppstår.
Vi har hatt liten tid til å teste alt utstyret på forhånd, og det å feilsøke problemer mens vi går er både vanskelig og komplisert. Aller mest sliter vi med de trådløse kameralinkene, og det å få signalet ut fra oss igjen. Generelt er alt som er trådløst problematisk — og på en sending som dette er det aller meste uten kabel.
En skulle kanskje tro trådløst utstyr og radiosendere virker etter kjente fysiske prinsipper, og at man i dag klarer å lage stabile, trådløse video- og lydsendere. Det viser seg gang på gang at trådløse ting er og blir ren svart magi når det virker, og voodoo når det ikke virker.
Enten virker alt og ingen vet hvorfor, eller så virker ingenting og ingen vet hvorfor da heller.
Skjønt, det å samle så mye trådløst utstyr på samme sted i en – strengt tatt – bitteliten sekk er ikke lett. Vi teller 27 antenner til slutt, med stort og smått. Selv om hver og en av dem i teorien ikke skulle påvirke hverandre, gjør de nok nettopp det.
Kameraer
Underveis på turen har vi med oss fire kamera: Lars Monsen bruker et lite Canon XA25. Dronen vi flyr er en DJI Mavic Pro Platinum, mens tele-kameraet er en Sony FS5. Hovedkameraet på bakken er en Canon 5D mark IV: egentlig et stillbildekamera, men med gode videomuligheter og en veldig god autofokus-funksjon.
I tillegg har altså hver link-topp sitt eget kamera.
Det å fly drone mens man går samtidig er ingen lett oppgave. Både Espen og Hilde må stadig løpe mens de flyr for å ta oss igjen: hver gang de stopper for å skifte batteri, havner de bak i feltet. Heldigvis kan dronen holde posisjonen sin selv automatisk, slik at de kan slippe stikkene et øyeblikk mens de løper. De bytter på å fly og spotte for hverandre: mens en flyr holder den andre øye med dronen og omgivelsene hele tiden.
Gå-kameraet, som kan gå både foran, bak og på siden av Lars Monsen, er en kombinasjon av flere ting.
I bunn og grunn er det en steadicam pilot: en forholdsvis lett rigg som er laget for mekanisk å stabilisere et kamera mens man går. Ved hjelp av denne riggen unngår man opp og ned-bevegelsene man ellers får når man går med et kamera.
Problemet er at det å gå med steadicam er en tung og spesialisert oppgave: man må ofte trene i flere år for å bli skikkelig flink. Alt er mekanisk, og horisonten er for eksempel ikke rettere enn fotografen selv klarer å holde den.
For mye tankevirksomhet er vanskelig å få til når man skal gå fem-seks timer om gangen i ulendt terreng. På toppen av steadicam-riggen har vi derfor satt en elektronisk gimbal: en gyrostabilisert «krybbe» som automatisk retter opp og stabiliserer kameraet i tre akser.
Kombinasjonen gir veldig rolige bilder nesten av seg selv (med vekt på «nesten»), mens fotografen samtidig kan følge med på hvor han setter bena.
Bak på ryggen bærer fotografen en vanntett boks med en trådløs videosender, som gir signalet videre til regisekken.
Batterier og kabler
— Regisekk må bytte batteri, spraker det over sambandet.
Telefonen til teknisk leder Trygve Dahl har akkurat varslet at det har gått en time og et kvarter. Da er det på tide å skifte batterier på regisekken. I tillegg følger han med på en egen nettside, koblet til regisekken, hvor han kan overvåke batteristatus og temperatur inni selve sekken.
— Da tar vi en liten rast her, Lars. Kanskje du kan fundere litt over hvor vi er, hvor langt vi har igjen? sier Thomas til Monsen, før han gir klarsignal til batteribyttet.
En av de mange frivillige bærehjelpene våre kommer springende frem. Truls bærer fire pakker med tre batterier i hver: omtrent åtte kilo batterier totalt, i tillegg til sin egen bagasje. Som de andre frivillige er han raskt på pletten når vi trenger utstyr.
Uten de frivillige bærehjelpene hadde vi aldri kunnet gjennomføre prosjektet: batterier, reservedeler, personlig bagasje, telt og soveposer for NRK-teamet er fordelt på mange frivillige som bærer for oss. Slik slipper for eksempel fotografene å bære egen bagasje i tillegg til tungt kamerautstyr.
Et batteriskift kan gjennomføres uten at sekken skrus av. Dermed kan vi være på sending hele tiden, skjønt vi må stå i ro noen minutter.
Turen er over — men ikke dagen
Vel fremme ved dagens mål, Stigstuv, er dagen langt fra over selv om sendingen er slutt. En hel haug med batterier skal lades, og alle linker, kamera og lydutstyr må være klart til Sommeråpent-sendingen på kvelden.
I praksis blir det liten tid til hvile når man i tillegg må fikse problemer som har oppstått underveis. Med blant reservedelene og utstyret har vi for eksempel en loddebolt som går på gass — den viser seg fort å være til god nytte når diverse kabler må klippes, skjøtes og utstyr må bygges om.
Vi kommer oss til slutt over hele Hardangervidden, frem til Tuva.
Første uke er over, og både organisering av logistikk, soving, lading, bæring og utstyr er kraftig forandret siden vi startet turen. Man lærer så lenge man lever — og man lærer så lenge man jobber med sprø TV-prosjekter i NRK.
I det store og det hele er sendingen et eneste stort eksperiment fra ende til annen — som nok aldri vil ta slutt før vi avslutter i Indre Troms om noen uker. Kanskje virker alt utstyret som tenkt siste dagen, men vi tviler vel egentlig litt på dét.
Enn så lenge går produksjonen for seg i Jotunheimen, og i det siste punktum skrives i denne artikkelen går solen ned over Fanaråken i Sogn og Fjordane.
Det er syv timer til arbeidsdagen begynner igjen, med nok en minutt-for-minutt-sending fra noe av det vakreste Norge har å by på — for aller første gang vist direkte på TV.
Synes du dette var artig lesning bør du sjekke ut:
Samlesiden for Monsen minutt for minutt
Vår sak som går mer i detalj om regisekken