Hva får du hvis du tar en luftballong, fyller den med masse helium, legger til tre Gopro-kamera, håndvarmere, hjemmelaget isopor-eske og en brunostskive? Vi fikk den første brunostskiven som sannsynligvis har vært i stratosfæren.
I FlippKlipp prøver vi å underholde 10 til 13-åringer, noe som kan føre til eksperimenter av det mer absurde slaget.
Vi ønsket å spise en brødskive med brunost som har vært (nesten) i verdensrommet ved hjelp av en værballong. Smaken bare måtte være av en annen verden.
Man skulle tro at det ville være vanskelig å sende en ballong 30 kilometer opp i stratosfæren, men det skal egentlig ikke så mye til.
Noen ganger om dagen fra flere steder i Norge sender Meteorologisk institutt opp ballonger med måleutstyr. Dette er små ballonger fylt med helium eller hydrogen. Under dem henger det en liten datachip som sender måleresultater ned til bakken igjen.
Værballongene som Meterologisk institutt sender opp er engangs-produkter. Datachipene er forbruksvare og flyr bare opp én gang. Dermed er det ingen som trenger å gå rundt i skogen og lete for å lese av resultatene. Vi, derimot, ville faktisk finne tilbake til pakken.
Her er Christoffer (venstre) og Victor godt i gang med å fylle ballongen vår ved Tryvannstårnet:
For å sende noe som helst opp i luften, trenger man tillatelser. Vi fikk tillatelse fra Luftfartstilsynet og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet. Hvis en ballong skal sendes opp i nærheten av by eller liknende, må også politi kontaktes med tanke på avsperringer.
Dette sendte vi opp
En 30x30x10 cm isoporboks var stor nok til å gjøre dette eksperimentet til en suksess.
Da fikk vi plass til tre Gopro-kameraer for å filme det hele, en GPS-tracker så vi alltid vet hvor boksen er, en ferdskriver, ekstra strøm og håndvarmere for å hindre at all utstyret fryser og slår seg av mens boksen er høyt oppe i lufta.
I tillegg festet vi brunostskiven utenfor boksen med et av kameraene rettet mot den. Det andre kameraet ble vendt mot ballongen og det siste ble rettet mot bakken. Alt dette endte opp med å veie litt over en kilo.
Opp!
Vi bestemte oss tidlig for å sende opp ballongen fra Tryvannstårnet, siden området byr på en stor og åpen plass med 360 graders sikt til Oslo og omegn.
Boksen ble festet til luftballongen, sammen med en fallskjerm som skulle sørge for at boksens innhold fikk en trygg landing. Vi fylte ballongen med helium, og slo på utstyret inne i boksen. Det var på tide å la den fly:
Vi hadde egentlig et ønske om å komme oss opp til 100 000 meter, som er grensen til verdensrommet, men vi måtte nøye oss med 30 000 meter, som er grensen for hvor høyt en værballong kan fly.
Når ballongen kommer opp i stratosfæren er lufttrykket bare en brøkdel av hva det er på bakken. Det gjør at det ikke er noe luft som holder igjen på ballongen. Den utvider seg mer og mer, før gummien til slutt sprekker.
Ved hjelp av fallskjermen dalte boksen sakte men sikkert ned mot jordens overflate.
Jakten begynner
Før avreise beregnet vi omtrent hvor boksen skulle lande og hadde en kjørerute klar. Samtidig var vi beredt på at vind og andre faktorer kunne endre på luftballongens beregnede rute.
GPS-trackeren gjorde det mulig å følge med på hvilken retning ballongen fløy, og hvor den landet. Trackeren hadde en høydebegrensning på 6500 meter, som gjorde at vi mistet kontakten etter cirka 30 minutter. Da ante vi ingenting om hvor ballongen var før den kom under denne høyden på vei ned igjen.
Da ballongen hadde vært i lufta i to og en halv time, ble vi litt bekymret. Det var to timer siden vi sist hadde fått posisjonsdata fra boksen, og etter våre beregninger skulle boksen ha landet. Vi tok sjansen på å kjøre i retning av det beregnede landingsstedet, og et stykke inn i Oppland begynner vår medbrakte tablet å gi lyd fra seg. Endelig ser vi at brunosten er på vei ned mot landjorda!
15 minutter senere landet brunosten i en skog utenfor Biri. Vi parkerte ved en tilsynelatende forlatt bondegård omringet av beitende sauer. En liten gåtur og en litt mer krevende klatretur opp i et tre, så hadde vi brunosten vår.
Du milde Gauda
På veien opp til stratosfæren ble brunostskiven utsatt for omtrent 40 minusgrader, og lufttrykk som er omtrent en brøkdel av hva den er på bakken.
Den fløy 30.000 meter over bakken og reiste over 160 km før den landet igjen i en skog utenfor Biri i Oppland.
Den smakte svett og klamt, men eventyret var verdt det.
