Du har møtt den du vil gifte deg med. For noen blir det da spørsmål om en av dere skal ta den andres etternavn. Mitt råd: Tenk dere grundig om!
For å forstå hvorfor det ikke er bare-bare å ta en annens navn må jeg fortelle min egen historie.
Jeg giftet meg for første gang tidlig på 2000-tallet. Å ta min kjærestes navn, var egentlig aldri et tema. I alle fall ikke noe krav fra min partner.
Det var fullstendig av egen fri vilje. Det var en romantisk innskytelse. Det var statement på at jeg mente alvor. Det var et ønske om å bli en del av den andre. Det var en bekreftelse på en konservativ tradisjon, og at vi inngikk i den.
Et løfte om livslang kjærlighet.
Å bytte fra mitt opprinnelige navn til mitt nye etternavn gikk egentlig ganske lett. Det var dessuten litt mer «swung» over mitt nye navn, enn mitt gamle «Hansen». Det ble en slags fornyelse: En ny identitet og en ny start.
Å bestille nytt pass, nye bankkort, og nytt førerkort gikk også greit. Alt går greit når man skal tilhøre noen for evig. Når jobben er gjort en gang, er den gjort for alltid.
Det virkelige trøbbelet meldte seg først når jeg og min «evige» partner skilte lag.
1. Du har flere digitale «identiteter» enn du tror
Det er i dag ikke lenger bare pass, førerkort og bankkort du skal bytte nå, det er absolutt alle dine digitale identiteter. Nevnte jeg nettbank, epostadresse(r), Facebook, og LinkedIn? I tillegg kommer alskens nyhetsbrev og kundekort.
De siste årene har det blitt stadig flere tjenester som absolutt skal ha navnet ditt, og det er lett å glemme at de finnes før det blir et problem.
For eksempel: Den dag i dag, snart 10 år etter skilsmissen, ønskes jeg fortsatt velkommen med min ex sitt etternavn i nettbanken. Etter alle steder hvor det har vært viktig med navneendringer orker jeg ikke engang tanken på å bytte brukeridentitet en gang til, og det kan jo egentlig være det samme, siden det kun er du som ser det. Eller?
2. Flere år av livet ditt blir digitalt borte
Din digitale historie er så å si utslettet i perioden du var gift og brukte din ex sitt etternavn. For min del er ti år med digitalt søkbar historie ikke-eksisterende på internett fordi ingen som googler meg kommer på å søke etter mitt tidligere navn.
For meg har det betydd at folk har lurt på hva jeg egentlig har gjort i mellomtiden.
Du må altså spørre deg om det er greit at alt du har skrevet, alle omtaler av deg, alt du har gjort, alt som vitner om at du faktisk har levd i en perioden ikke finnes for folk flest.
3. Folk kjenner deg med «feil» navn
Alle du jobber med kjenner deg med din partners etternavn. Når du da bytter tilbake til ditt gamle navn, som ingen kjenner, blir veldig mange forvirret.
Videre vil mange bli beklemt når du må gjøre dem oppmerksom på at du nå heter noe annet etter at de har spurt etter deg med «feil» navn. Det er ikke gøy å være den som gjør at andre føler seg kleine, og dette er noe du må leve med en lang stund.
Nevnte jeg at du selvfølgelig må bytte epostadresse på jobben, men at det gamle fortsatt dukker opp i alle mulige felles-lister i lang tid fremover?
For min egen del fortalte en kollega at hun i mange år hadde mitt gamle navn i telefonlisten sin. Hvor mange har det ikke fortsatt, mon tro? Det er forsåvidt ikke mitt problem, men litt awkward er det jo – det er på en måte ikke er meg lenger.
4. Folk gratulerer deg på feil grunnlag
Når du endrer navn tilbake vil alle som har blitt kjent med deg de siste årene automatisk tro at du har giftet deg: De gratulerer. Til du ser skamfullt ned.
«Nei vel du er skilt ja, huff da, vil du snakke om det», sier de kanskje, eller dere står der begge i beklemt taushet. Alt det private du ikke har lyst til at noen egentlig skal mene noe om, spesielt ikke på jobb, blir plutselig og ofte et samtaletema.
5. Du må bestemme deg for et nytt navn
Du må ta stilling til hvilket navn du skal bytte tilbake til om det går skeis, skal du ta ditt gamle eller gå for noe helt nytt?
For min del, som hadde to etternavn, gikk jeg for en ny vri da jeg først skulle bytte; bindestrek mellom mine to gamle «etternavn», navnet fra faren min og moren min. Da begynte nye problemer.
Min glipp var å glemme mellomnavnet da jeg registrerte nytt navn i Folkeregisteret. Alle mine søstre har dette mellomnavnet som begynner på M, og jeg glemte det!
Da jeg ble oppmerksom på det, orket jeg ikke tanken på å registrere nytt navn, igjen. Og dette føles fortsatt så ubeskrivelig ubetenksomt at jeg ikke engang har turt å fortelle mora mi om det.
Hvis du har møtt den rette og går med giftetanker, og fortsatt ønsker å bytte navn etter å ha lest dette, da ønsker jeg deg lykke til: Måtte etternavnet vare evig!