Regjeringens forklaringsproblem

Kronikk: Forsvarsdepartementet etterlyser offentlig debatt, men veksler selv mellom å overse eller avfeie enhver kritikk.

Høringsfristen for det mye omtalte forslaget til ny lov for Etteretningstjenesten, som inkluderer «tilrettelagt innhenting» (også kjent som «digitalt grenseforsvar»), har nylig løpt ut.

Forslaget innebærer å lagre all datatrafikk som går over grensen – også nordmenns kommunikasjonsdata.

Ifølge kritikerne, som Advokatforeningen, Amnesty, Datatilsynet, Norges Institusjon for Menneskerettigheter, Riksadvokaten, Norsk Presseforbund og Tekna, er dette i praksis masseovervåkning, og fremstår som så inngripende at de mener det ikke bør innføres.

Istedenfor å imøtekomme kritikken velger forsvarsministeren å forsure og forvirre debatten ved å overse kritikken og angripe kritikerne.

To tidligere utvalg har sett nærmere på «tilrettelagt innhenting». Begge utvalgene understreket viktigheten av en bred offentlig debatt, noe også Forsvarsdepartementet selv gjorde i høringsnotatet om ny lov for E-tjenesten.

La oss se på hvordan debatten har utartet seg.

Stillhet og uvitenhet

Regjeringen, som selv har oppfordret til debatt, har inntil nylig vært så stille at det kan se ut som de strategisk prøver å unngå den. Det gir dem et forklaringsproblem.

Når de først uttaler seg fremstår det ikke som om de vet hva personvern egentlig innebærer – eventuelt som at de driver nytale.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen uttalte i høst: «Husk på at en av de største truslene mot nordmenns personvern er digitale trusler utenifra. Vi er avhengig av å få en god lov på plass som sikrer personvernet vårt.»

Dette fikk direktør for Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, til å uttale at forsvarsministeren ikke forstår hva personvern er.

Tidligere i år sa justisminister Tor Mikkel Wara at personvern er «vel så viktig for å beskytte informasjonen mot andre stater, mot kriminelle, eller mot folk som bare ønsker sosial kontroll eller ønsker å snoke».

Han nevnte også at en del av statens rolle er å beskytte befolkningen mot trusler utenfra og mente man måtte huske at den norske staten ikke er «den store trusselen». Han avsluttet med å påstå at «et digitalt forsvar er også et forsvar for personvernet».

Også sjef for Etterretningstjenesten, Morten Haga Lunde, mener at kritikerne tar feil – kanskje ikke overraskende, siden han allerede i 2017 avviste all kritikk på forhånd. Da mente han at Forsvarsdepartementet burde vurdere «informasjonstiltak» siden de «som er negative til ethvert nytt overvåkingstiltak» og ikke er opptatt av å finne en «rimelig balanse» vil forsøke å dominere debatten.

Regjeringen ser altså ut til å forveksle eller i det minste blande sammen informasjonssikkerhet, personvern og å verne borgerne mot ytre trusler.

Hvordan kan man ellers påstå at å lagre befolkningens kommunikasjonsdata er å verne deres private opplysninger?

Overser kritikk

Som R. Christian Torp (generalsekretær i Dataforeningen) påpekte i januar, virker det som om kritikken og svakhetene som har blitt påpekt underveis i arbeidet med den nye loven har blitt oversett.

Og det har ikke vært mangel på kritikk. Den har haglet fra uavhengige fagmiljøer, som reflekteres i høringssvarene.

Når forsvarsministeren «svarer» på kritikken unngår han ofte å forholde seg til det som blir sagt, men påstår heller bare at loven er strengt nødvendig, ikke vil misbrukes og ikke utgjør et dramatisk inngrep i borgernes personvern – uten å underbygge noen av disse påstandene.

Disse svarene er påfallende like.

Noen ganger betegner ministeren meningsmotstand som avsporende «sterke følelsesmessige karakteristikker», eller sår tvil om virkeligheten av nedkjølingseffekten.

Andre ganger snakker han om at «nesten alle land i den vestlige verden» gjør noe lignende – uten å forklare hvorfor dette angivelig gjør det til en god idé. Han påstår at personvernet vektlegges, at rettigheter hensynstas, eller at loven vil øke samfunnssikkerheten. Igjen uten å underbygge.

Bakke-Jensen har ikke sagt et ord om hvordan den foreslåtte bulkinnsamlingen skal sikre den allerede overvåkede samfunnskritiske infrastrukturen.

Mulig formålsutglidning har han konsekvent avfeid, men både Kripos og PST har ment de bør tilbys data, og nå mener Statsadvokaten at politiet bør få det også.

Ikke tillitsvekkende

Det vekker ikke tillit når Bakke-Jensen påstår personvern er noe annet enn det de fleste andre forstår det som, og konsekvent avfeier kritikk uten å svare.

Tvert imot fremstår det som at forsvarsministeren mangler forståelse for de tekniske konsekvensene av lovforslaget, demokratiske prosesser og selve personvernet.

Dette inntrykket styrkes ytterligere når EOS-utvalget offentlig må korrigere regjeringen om detaljer ved innsynsrett i de hemmelige tjenestene.

Da Datatilsynet mente at forslaget bryter både Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen er det også sterk kost fra forsvarsministeren å si at «Datatilsynet bør respektere at vi lever i et demokrati», mens han overser høringsinstansene, fagmiljøene og andre interesserte.

Og dette er jo ikke første gang han kritiserer kritikere eller avkrever respekt.

Denne vekselvis fraværende og uinformerte debatten utgjør et samfunnsproblem. Her bør forsvarsministeren virkelig rydde opp.

Vi trenger en eksplisitt anerkjennelse av personvern som fundamentalt prinsipp i demokratiet, og at regjeringen lytter til fagmiljøenes ekspertise.

Det må bli slutt på at Forsvarsdepartementet avfeier tilbakemeldinger som ikke understøtter politikken de ønsker å gjennomføre.