I 12 år har jeg levd i et dysfunksjonelt forhold hvor det stadig mer føles som jeg bare er der for å bidra til noen andres digitale forretningsmodell. Så nå takker jeg for meg og logger ut av «blåskjorte-facebook» for godt.
Her om dagen lå denne i innboksen min:
Men nei, LinkedIn, jeg kan vel ikke si jeg kjenner Børge Brende.
Og jeg er usikker på om det vil ha noen klar verdi – for ham, meg, eller våre felles forbindelser – om jeg legger ham til mitt såkalte profesjonelle nettverk på LinkedIn, som etterhvert ser mindre og mindre ut som et profesjonelt nettverk, og mer og mer ut som en tilfeldig samling LinkedIn-brukere.
Hvem er herre, hvem er tjener?
Jeg tror den som primært kunne hatt nytte av det om jeg la til Brende, er LinkedIn selv.
Forretningsmodellen deres nyter godt av at flest mulige brukere er der, og er knyttet godt sammen, så de kan hente mest mulig ut av nettverket som 610 millioner brukere gir dem tilgang til.
Sammen er vi broer som forbinder folk og deres karrieredrømmer. Vi fyller pølsen med innhold, mens de samler opp data og tilgang til folks skjermer. Denne tilgangen og innsikten kan selges til de som vil betale. Det Microsoft-eide selskapet har 14.000 ansatte.
Selv har jeg vært ganske dårlig til å fylle LinkedIns pølse. Jeg har aldri delt noe innhold, søkt jobber, eller brukt LinkedIn for å finne noen til en jobb, og bioen min har ikke blitt oppdatert på årevis. Mesteparten av veien har jeg vært en passiv bruker, og bare viljeløst klikket «legg til» når nye forbindelser foreslås.
Totalt sett er det utydelig for meg: Er det LinkedIn som jobber for meg, eller jeg for dem?
Alle disse jeg aldri har møtt
Men jeg er litt fascinert over at nettverket av folk jeg «kjenner» i LinkedIn er blitt så tilgrodd gjennom årene at jeg skal ha 24 forbindelser til Børge Brende, en mann jeg aldri har møtt.
Når jeg klikker meg gjennom listen ser jeg noen kjente, men de fleste forbindelsene mellom Brende og meg er enten bransjekolleger jeg har begrenset kontakt med eller folk fra helt andre felter som jeg ikke helt husker hvorfor jeg har trykket «OK» på når LinkedIn høflig har oppfordret meg til å legge dem til.
De er sikkert bra mennesker, altså. Både Brende og de som forbinder oss. Men det er ikke klart for hva godt som skal komme ut av at vi knyttes sammen på denne måten.
Dagene som kom og gikk
For 12 år siden, den gang jeg etablerte kontoen min, var LinkedIn et nytt, hvitt kart som kunne erobres. De sosiale mediene var fortsatt i sin uskyldige ungdom. De var gode ideer som ennå ikke hadde fått en forretningsmodell på plass.
Det å starte med å bygge kontaktnettet var en gøyal lek: Om å gjøre å finne flest mulig kjentfolk som kan være nyttige forbindelser om man en dag får lyst til å flytte på seg.
Men denne første stundens romantikk er over for mange år siden. Mitt eneste forhold til LinkedIn idag, er at det kommer dumpende en epost med jevne mellomrom – som den om Børge Brende.
Og så må jeg vurdere hver og én, da: Er dette en kontakt som virker relevant? En som kanskje en dag kan bli verdifull i dette store usynlige nettverket av folk på karrierestiger? En som bærer et skjult løfte om en storartet fremtid? Eller en jeg gjerne holder stigen for?
Men virkeligheten er jo at jeg har minimal nytte av disse forbindelsene.
Jeg sitter ikke med planer om å bytte arbeidsgiver med det første. Og jeg tror heller ikke det vil være et spesielt godt lodd på andres vektskål i en ansettelsesprosess at jeg har lagt noen til i mitt profesjonelle nettverk.
Likevel sitter jeg her som en nyttig idiot og trykker på knapper.
Overvåkingsmaskinen
«Ingenting man gjør på disse plattformene er privat. Alt du gjør omdannes til monetiserbare enheter som selges til høystbydende.»
På årets SXSW-konferanse snakket Roger McNamee om sin bekymring over hvordan sosiale medier som LinkedIn overvåker oss, fanger opp atferden vår, og skaper et marked basert på våre mest personlige ting.
Hvorfor har jeg blitt værende i dette forholdet så lenge?
Hva har gjort at jeg har holdt ut med LinkedIn alle disse årene? Jeg tror det er flere ulike grunner:
Det likner et spill
I starten, for 12 år siden, da sosiale medier var nytt, og LinkedIn var et slags Facebook, men for jobb, så var det noe litt gøy over å kunne bygge etellerannet med blanke ark og se hvor det ledet hen.
Den underliggende spillmekanikken (eller gamification, som det kalles i bransjen) drev meg videre i å fylle ut de blanke feltene.
LinkedIn har (som mange andre nettjenester) ulike mekanismer som stimulerer meg til å trykke på de riktige OK-knappene, slik at jeg kan gi dem det de ønsker seg.
Jeg har en fremdriftsmåler som viser hvor langt jeg har kommet i spillet. Den belønner meg og pirker meg videre:
Og hvis jeg fyller ut blanke felter…
…får jeg stjerne i boken…
…og LinkedIn vet litt mer om meg, som de kan bruke.
Det virker som de forstår hvilke knapper de bør trykke på.
Kan jeg få nummeret ditt?
LinkedIn appellerer til sikkerhetsinstinktet og ber om nummeret mitt.
Når feltet for å fylle ut kommer, står det:
De fortsetter i samme åndedrag med å snakke om hvordan de kan bruke det så folk skal kunne søke meg opp gjennom det – var det ikke sikkerheten som var poenget?
Men ulike former for gamification er ikke det eneste som har holdt meg i ånde. Det er flere interne psykologiske mekanismer i spill her:
Et slags løfte om mulig fremtidig gevinst
Kanskje kan noe av det jeg har fylt inn gjennom årene én dag nyttig – både for meg, og for forbindelser jeg kan hjelpe – om jeg en dag skulle flytte på meg. Men de fleste dager i livet så skal man jo ikke det.
Og sannheten er nok at den dagen jeg skulle ha lyst til å gjøre noe annet, så tror jeg ikke jeg har lyst til å jobbe for noen som tillegger LinkedIn noesomhelst vekt.
Deilig å få enkle ting unna
Ordensinstinktet sier at eposter jeg kan ekspedere med én gang skal behandles, og ut av systemet.
Og dermed sitter jeg pliktskyldigst og legger til nye forbindelser som kommer dryppende én og én. Sakte men sikkert blir jeg et ørlite mer verdifullt knutepunkt i nettverkets forretningsmodell.
Loss Aversion
Når jeg blar gjennom dataene om meg dukker det opp noen glimt av lys i dypet.
En gang har jeg til og med fått en anbefaling:
Dette er umistelig hard valuta. Jeg må bli værende!
Sunk Cost Fallacy
Sunk cost er noe man har investert og ikke kan få igjen.
Om jeg har brukt timesvis av livet mitt på å sirlig legge inn detaljer om karrieren min i LinkedIn, føles det som alt dette vil gå tapt om jeg skulle takket for meg.
Da er det lett å begå en såkalt sunk cost fallacy, og fortsette å tømme ressurser i hullet i bakken, fordi det føles verdifullt og jeg allerede har senket masse tid og krefter i dette.
Kan jeg virkelig gi alt dette jeg møysommelig har fylt ut og samlet på båten?!?
Ved første blikk føles det risikabelt. Men når jeg setter refleksfølelsene til side og tenker mer analytisk på det, er det som en vekt løftes av skuldrene.
Oppgjørets time
For tiden går jeg gjennom mitt forhold til sosiale medier, hvilken plass de skal få ha i livet mitt fremover, og hvor mye de skal få utnytte meg. Det føles godt å ta tilbake mer kontroll over egen tid og en liten flik av privatlivet man engang hadde.
Det betyr ikke at jeg mener sosiale medier er uten verdi. De kan være en god kilde til oppdatering innen fagfelt og interesseområder, de er en god kontaktoversikt og katalog over forbindelser, og de lar meg holde kontakt (eller ihvertfall noe som likner på kontakt) med mennesker.
Men de eter av tiden min, sinnsroen min, personvernet mitt, og pekes stadig oftere på som trusler mot stabile demokratiske samfunn.
Sannheten for mitt vedkommende akkurat nå er nok dessverre at det for eksempel sitter et godt stykke inne å kvitte meg med Facebook, fordi jeg har det filtre seg såpass dypt inn i hverdagen min. LinkedIn er det derimot ganske enkelt å ofre.
En forunderlig ansamling
Før jeg skal låse døren til LinkedIn og kaste nøkkelen tar jeg en siste tur gjennom rommene. Hvem er de egentlig, de 310 menneskene som har hopet seg opp i denne forretningdress-versjonen av Facebook gjennom 12 år?
Bortsett fra den første håndfullen jeg la til da dette var nytt og spennende, ser det ut som det i hovedsak er folk som har lagt meg til, eller som har blitt foreslått av systemet.
Etter en rask gjennomblaing ser de ut til å være:
- Nåværende og tidligere kolleger
- Folk som jobber på samme felt som meg i andre bedrifter i inn- og utland
- Folk jeg har møtt på konferanser
- Studievenner
- Noen fra videregående
- Sommernaboer
- Fremmede som har trodd at det vil komme etellerannet godt ut av å legge meg til
Mens jeg skriver dette dukker det opp et typisk eksempel på sistnevnte:
Det er ikke meg, det er deg
Når jeg blar gjennom kontaktene jeg har sluppet inn, finner jeg ikke noen jeg ikke enkelt kan treffe på annet vis den dagen behovet skulle melde seg.
Så det er så ikke vanskelig å bestemme seg.
Men for moro skyld trykker jeg på knappen for å laste ned hele datadumpen, i tilfelle jeg en dag skulle ha lyst til å se hvordan jeg har matet dette dyret gjennom 12 år.
Skatteplanleggere
Nederst i eposten ser jeg at LinkedIn – som så mange andre av de såkalte overvåkingskapitalistene – har satt opp Europaavdelingen sin i skatteparadiset Irland.
I et intervju med Kara Swisher påpeker EUs konkurransekommisær Margrethe Vestager at digitale bedrifter i snitt betaler 9 % skatt, i stedet for i snitt 23%, som andre bedrifter gjør i landene de opererer i.
Det gjør ikke beslutningen nevneverdig vanskeligere.
Morna, LinkedIn
Jeg tar et siste blikk rundt i den tomme leiligheten, prøver å minnes gode stunder jeg har hatt her, men kommer ikke på særlig mange. Jeg slukker lyset og går.
Etterpå føler jeg meg akkurat litt lettere.
Takk for meg, LinkedIn. Det har først og fremst vært ganske kjedelig.