NRK Hordaland legger ut på tur — uten mål, men med en veldig bestemt mening: været. Utfordringene står i kø for det vesle teamet som nå drar ut på turné med den nye programserien «Værbitt».
Det er kaldt og mørkt. En frisk bris drar med seg snøen som laver ned og gjør det fort røft å være utendørs. Likevel: ute på perrongen på Finse stasjon står to entusiastiske programledere, omringet av snøføyk, og flankert av en frossen fotograf og en iskald innspillingsleder. «Vi prøver det der en gang til. Vær litt kortere, og så står Eli Kari litt mer til høyre», lyder det over sambandet. Fotografen gjør seg klar, programlederne strammer luen og tar sats — vi er igang igjen. Det gjelder å øve slik at alle er samkjørte før første program av «Værbitt» skal på luften.
Fra «studio», som er rigget ute på perrongen på Finse stasjon, kan vi følge en liten gruppe kabler gjennom snøfonner, over issvuller og inn gjennom et lite vindu. Innenfor vinduet er Jernbaneverkets snøkoordinators kontor omgjort til midlertidig regikontroll. Her sitter lyd- og VB-ansvarlig, bildemikser, script og regi samt grafikk- og nettansvarlig. Det er disse personene som bestemmer hva som sendes på luften, og setter i gang innslagene (kalt VB, fra gammelt «videobånd» (takk, Eirik)) mellom hver live-bit.
Oppsøker været — med hjelp fra publikum
«Værbitt» er en programserie produsert av NRK Hordaland. Gjennom 2013 har Eli Kari Gjengedal sammen med en fotograf reist rundt i landet og oppsøkt ulike værfenomener. De ulike historiene og stedene har blitt klippet sammen til innslag som skal vises under det direktesendte programmet på TV. Dette er i og for seg ikke noe nytt: Dagsrevyen er et velkjent eksempel på et slikt program, som blander direktesending og ferdigredigerte innslag.
Med «Værbitt» har teamet i NRK Hordaland ønsket å gå nye veier: målet er å sende «Værbitt» fra et nytt sted hver eneste gang i de 8 programmene. Dét i seg selv er ikke problematisk, men når målet er å bestemme neste sendested fra gang til gang, står utfordringene i kø.
— Det er en stor utfordring, dette her — litt galskap, kan man kanskje si. En livesending fra felt er ikke noe hokus pokus i 2014, men det er måten vi gjør det på som er annerledes. Å ikke vite hvor vi skal reise videre er både stressende og utfordrende — men også spennende sier Kristin Ytre-Arne.
Hun er prosjektleder for «Værbitt», og i regikontrollen sitter hun konsentrert om sendeskjemaer og stoppeklokker. Det er hennes ansvar at sendingen varer i nøyaktig de 40 minuttene den skal, og at det som skal bli sagt blir sagt.
I hver sending vurderer statsmeteorolog John Smits hvordan været skal bli neste sendedag, hvilket tema det passer å ta opp og hvilken del av landet det er mest aktuelt å reise til.
— Det er publikum der ute som kjenner de lokale forholdene best, og vet hvor det kan passe at vi reiser innenfor de rammene Smits bestemmer. Det at vi ikke vet hvor vi skal fra gang til gang er den store utfordringen til denne produksjonen, og da er det fint å ha publikum med på laget, sier Ytre-Arne.
Og utfordringene står i kø. Hvert sendested skal ikke bare passe til temaet for kveldens sending, men skal også ha strøm nok, fri sikt til TV-satellitten og tilgang til overnatting for menneskene som jobber på produksjonen.
Pakker lett
Om det er mange kabler inn til kontrollrommet — eller kontoret, om man vil, er det bare én ut fra kontrollrommet. Den går ut til NRK Hordalands «Satelite News Gathering» (SNG)-bil. Herfra går sendingen via satellitt til NRKs hovedkontroll i Oslo. SNG-bilen er valgt som et sikrere og lettere tilgjengelig alternativ enn å skaffe for eksempel fiber- eller dedikerte nettlinjer på hvert sendested.
Erling Johnsen i SNG-bilen må derfor belage seg på mye kjøring de nærmeste ukene mens sendingene skal foregå. Han sørger for å rette inn satellittspeilet, og under sending følger han med på at sendestyrker og -frekvenser holdes innenfor de tilmålte rammer.
Tradisjonelt er det slik at når NRK skal produsere og sende TV fra felt, tar man med seg en OB-buss, slik for eksempel VM i Snowboard ble produsert i 2012. Det kan være praktisk, men er også unødvendig stort og komplisert for en sending av «Værbitt»s størrelse.
Hvis teamet skal håpe å komme på luften fra forskjellige steder hver gang, må det pakkes lite og lett. Teamet har derfor jobbet mye for å enten kjøpe nytt eller tilpasse eksisterende utstyr forut for reisen. Men selv om teamet har pakket lett, er «lett» et relativt begrep: om enn bagasjen er redusert i forhold til en stor OB-buss, veier utstyret fremdeles over 600 kilo, fordelt på tre paller.
— Når man reiser med OB-buss har man som oftest med seg en stor semitrailer og en følgevogn på mange tonn med regikontroll, lyd og lys. Sånn sett er ikke 600 kilo så mye, spesielt ikke når vi må ha med oss utstyr for enhver situasjon vi kan tenkes å komme opp i, og vi må ha med reserveløsninger dersom noe går i stykker, sier Hallgrim Hals, som er teknisk ansvarlig for prosjektet.
— Da blir det fort noen kasser, selv om det virker mye, sier han.
— Hvem vet, kanskje blir vi sittende fast på en fjellovergang mellom to sendesteder. Kanskje må vi improvisere og sende «Værbitt» fra veigrøften et sted? sier Ytre-Arne.
Første sending med «Værbitt» går direkte fra Finse søndag 2. mars klokken 2015. Deretter er det sending hver torsdag og søndag (bortsett fra 9. mars) frem til april.