På lørdag gikk første episode av den nye NRK-serien «Monsen på villspor» på NRK1, et programkonsept hvor eventyreren Lars Monsen settes på prøver i villmarka.
Med bind for øynene fraktes Lars fra Oslo med bil, fly og helikopter til et ukjent sted en eller annen plass i Skandinavia. Oppgaven blir deretter, ved hjelp av svært enkle kart og hjelpemidler, å finne fram til programleder Anne Rimmen som befinner seg i sin base.
Opptakene til programserien ble gjort over hele Skandinavia sommeren og høsten 2013 i til dels i svært utilgjengelige og grisgrente strøk, hvor både telefondekning og annen infrastruktur var mangelvare.
Behov for kontroll
I en TV-produksjon er det innimellom vanlig å jukse ved å ta enkelte snarveier for å få dramaturgien til å «gå opp». Så er ikke tilfellet med «Monsen på villspor». Den kontakten man ser Anne har med Lars, er den kontakten de to faktisk har. Den distansen som merkes av på kartet, er den distansen Lars faktisk går.
I tillegg til telefonsamtalene mellom Anne og Lars, ble det et par ganger i døgnet gjort en teknisk prat mellom Lars og regissør Håvard Jenssen for å koordinere sikkerhet og teknikk. Lars hadde med en IRIDIUM satellitt-telefon, som han skrudde på til to avtalte tider i døgnet.
Denne svært begrensede kontakten, og det faktum at et av fortellerelementene i serien er at Anne skal følge med på hvor Lars til enhver tid befinner seg, gjorde at vi hadde behov for å GPS-tracke eventyreren – En oppgave som ikke viste seg å være så enkel.
I utgangspunktet finnes det en mengde ulike måter å GPS-tracke noe på, men når man legger til kravene denne produksjonen satte til teknologien, ble utvalget av dingser vi kunne benytte oss av, straks mindre.
Enheten vi valgte å utstyre Lars med skulle, i tillegg til å være en referanse til Anne på hvor Lars var, også være en sikkerhetsinnretting.
Skulle ulykken inntreffe måtte Lars enkelt kunne bruke enheten til å sende ut nødvarsel og be om evakuering. (Ikke det at vi noensinne trodde det kom til å skje, men som alltid hva sikkerhet angår er det bedre å være føre var…)
Kravene vi satte til GPS-enheten var følgende:
- Den måtte være vanntett og støtsikker
- Den måtte kunne sende signal selv om det ikke var GSM-mobildekning.
- Batteriene måtte enkelt kunne byttes, og helst være av typen standard lithium AA.
- Den måtte være enkel å betjene, og sikker både med tanke på å få sendt nødmeldinger, men også at den ikke ved et uhell sendte ut nødmeldinger.
Tre alternativer
Vi valgte å se på tre ulike GPS-trackere som alle i utgangspunktet oppfylte kravene våre.
De fleste av konsumentløsningene som finnes der ute, ramler ut av konkurransen når et av kriteriene er at de skal kunne sende signal også på steder uten GSM-dekning.
The SPOT Personal Tracker
NRK Nyheter har i mange år hatt behov for å utstyre sine fotografer med trackere for bruk i krigs og katastrofeområder, og i første omgang valgte vi å teste disse for «Monsen på villspor»-prosjektet.
Undertegnede har brukt SPOT ved flere turer til Afghanistan, og jeg må vel ærlig innrømme at jeg var noe skeptisk etter gjentatte problemer med SPOT der nede. SPOT bruker Globalstar-satellitt-systemet for å både posisjonere og sende meldinger.
SPOT oppfyller i utgangspunktet de fleste kravene vi hadde til en tracker for Monsen på vilspor. Den er dog ikke vanntett, men det kunne vi kommet rundt hvis vi måtte.
SPOT lar deg enten sende pre-konfigurerte meldinger ved å trykke på en knapp, eller kan settes til å sende en posisjon hvert N’te minutt.
Det største problemet vi opplevde med SPOT er at den rett og slett er svært ustabil. Enheten later til å fungere som den skal, og gir ingen indikasjon på at den ikke har satellitt-dekning eller andre problemer, men sender likevel ikke oppdateringer.
Dette er selvsagt svært frustrerende, og på ingen måte holdbart – verken for tracking på TV eller i en nødsituasjon.
Etter store problemer på pilot-innspillingen av «Monsen på villspor» droppet vi derfor SPOT, og startet jakten på andre løsninger.
Pieps Global Finder
Det andre alternativet vi kikket på var enheten «Pieps Global Finder». Østerrikske PIEPS er kanskje mest kjent for fjellutstyr blant annet skredsøkere og annet turutstyr.
Pieps Global Finder er deres forsøk på å lage en GPS tracker som bruker IRIDIUM-satellitt-systemet for å både posisjonere og sende meldinger om hvor den befinner seg.
PIEPS Global Finder har en litt anderledes utforming enn de fleste andre trackere, og har en utslagbar antenne, noe som gjør at den er mindre egnet til å henge passivt på en sekk.
Showstopperen for oss ble imidlertid det faktum at enheten ikke har utskiftbart batteri, og en heller obskur lademekanisme som jeg tror du gjør svært lurt i å ikke miste. (Hvorfor ikke bare ha micro-USB rett i enheten?!)
Vi fant heller ingen mulighet til å låse den lille joy-sticken som opererer menyen, noe som heller ikke er spesielt gunstig når enheten skal henge å slenge på en sekk gjennom store deler av Norge.
DeLomre InReach
Valget falt for vår del tilslutt på DeLomres InReach. I tillegg til å oppfylle alle kravene vi hadde satt, viste den seg også svært stabil, driftsikker og enkel i bruk.
Systemet bruker på samme måte som PIEPS Iridium-satellitt-systemet og krevet et abonnement hvor man betaler for hver melding enheten sender. På en egen nettside kan du følge med på bevegelsene til enheten, be om å få kontakt med den hvis den ikke har sendt signal på en stund og i tillegg laste ned trackene til GPX eller KLM-filer.
Vi satte opp enheten slik at den oppdaterte posisjonen til Lars hvert tiende minutt når han bevegde seg, og hver fjerde time hvis han lå i ro. Dette viste seg å være en bra kombinasjon, og gav oss til enhver tid god oversikt over hvor han befant seg.
Kun ved et enkelt tilfelle feilet systemet, og da fordi Lars glemte å skru på enheten etter et batteribytte på en av sjekkpunktene han var innom. Ut over det gav InReach både oss i redaksjonen og Lars en trygghet når han var ute å gikk i til tider svært ulendt terreng.
I tillegg til å tracke posisjonen hvert tiende minutt, satte vi opp en av knappene på InReach’en slik at Lars trykket på denne for å gi beskjed når han slo leir. Dermed fikk vi beskjed om at nå hadde han slått seg til ro, og at det ikke hadde inntruffet en ulykke selv om det ikke kom nye meldinger om bevegelse.
Fra villmarka til TV
GPS-trackingen av Lars er en viktig del av serien «Monsen på villspor» og seerne får gjennom programmene mulighet til å være med å gjette underveis på hvor i Skandinavia Lars befinner seg i hver episode.
Etter hver episode ble GPX-trackene lastet ned fra web-grensesnittet til DeLomre, og brukt i TV-grafikken som i løpet av programmet viser hvor Lars befinner seg. Grafikken på TV er derfor svært lik den faktiske ruta som Lars valgte, og gir derfor et meget realistisk bilde av både tiden Lars brukte, og hvordan har, som den erfarne turmannen han er, velger å gå i terrenget.
«Monsen på villspor» ser du på NRK1 klokken 19:55 fem lørdager framover. Serien kan også selvsagt ses på NRK Nett-TV.
