I løpet av 2013 var det én dings som mutters alene inntok toppen av dingse-tronen. En lett futuristisk, sykt rar, spennende, høyteknologisk og sosialt svært forstyrrende brille.
Vi snakker selvsagt om Google Glass.
Siden Glass kun er tilgjengelig for et håndplukket utvalgt «Glass Explorers» bosatt i USA – eller Hovedlandet som vi her i redaksjonen ynder å kalle det – er det få i Norge som har hatt gleden av å teste Glass foreløpig.
Glass til salgs
Da SoMe-Nerd Thomas Moen la ut sine Glass til salgs på Finn.no, var vi her i NRKbeta-kroken relativt raske både på beslutnings og kontakt-fronten. Brillene ble våre – hårfint foran en rekke andre interessenter.
Vi besluttet å gi brillene en fair sjanse. Ikke bare benk-teste dem og leke med dem, men forsøke å faktisk gå med dem i 24 timer.
Her er derfor våre betraktninger etter et døgns i selskap med Google Glass.
Tidlig start på dagen.
Vekkerklokken min detonerte klokken 04:11 – jeg har vært idiot nok til å ha sagt ja til å fylle opp en turnus på Frontdesken på NRK.no.
«–Sørg for at det er en ny front oppe og står før folk flest våkner.»
Vakta starter klokken 05:00.
Jeg har besluttet å skåne dere for synet av meg i dusjen med Google Glass. De er til en viss grad vanntette, og kan – rent teoretisk – brukes i dusjen. Hvis noen på død og liv vil se nakne menn med Glass, vil jeg (ikke) anbefale Robert Scobles famøse dusj-selfie. (Safe for work, dog ikke for sjela).
Klokka 04:43 er jeg imidlertid på plass i bilen, og klar for en dag sammen med Google Glass. Første praktiske bruk av brillen kommer allerede idet jeg skal navigere til jobb.
En av app’ene som følger med Glass som standard, er nemlig Google Maps – eller navigasjon – som det primært fungerer som her.
Å sitte i bilen klokken kvart på fem om morgenen og snakket til en datamaskin som er strappet fast i pannen min, kjennes fra første stund litt merkelig ut.
Jeg ble aldri helt fortrolig med Apples Siri, og lite tyder på at jeg og Googles Glass skal få et mye bedre forhold.
Etter å ha lagt på meg en litt brei amerikansk-engelsk aksent, lystrer imidlertid Glass overraskende godt.
Prinsippet er at jeg kan si de kommandoene som til enhver tid befinner seg på skjermen. Finnes det ingen «snakkekommandoer» tilgjengelig, må jeg ty til touch-padden på siden av brillen for å navigere.
«OK, Glass»
«Get directions to…»
Jeg tar en råsjans og prøver meg – forsatt på brei amerikansk-engelsk
«Bjørnstjerne Bjørnsons Plass One».
Resultatet er heller nedslående.
Jeg snobber ned, og går for noe litt enklere.
«OK, Glass»
«Get directions to…»
«Work»
Bingo. Jeg er på vei til NRK. Så langt ser det iallefall ut til at jeg kan navigere meg trygt mellom jobb og hjem.
Rent navigeringsmessig fungerer Glass fint. Brillene går i svart når det ikke foregår noe vesentlig, og skrur seg på, viser navigeringa og forteller meg hva jeg skal gjøre når det er på tide å endre kurs.
Det er imidlertid noe svært svært konsentrasjonshemmende med Glass og bilbruk. Ellers så er det kanskje kombinasjonen Glass, bil og «klokka-fem-om-morgenen».
Et varsku om batterikapasitet.
Klokka 04:57 er jeg framme på NRK. Google Maps fungerer faktisk overraskende bra.
Man må bare få fortalt Glass hvor i verden man ønsker å dra.
Vel framme på NRK, kan også Glass fortelle meg at jeg har kommet fram og det er på tide å starte arbeidsdagen.
«OK, Glass»
«Take a picture.»
Jeg forsøker å ta et bilde av NRKs TV-resepsjon. Det går bare sånn passe. Motlys og det faktum at man ikke får muligheten til å «frame» det man tar bilde av før brillene faktisk tar bildet, gjør det hele litt vanskeligere enn strengt tatt nødvendig.
Jeg kjenner at jeg allerede her begynner å grue meg litt til å gå inn. Så langt har det bare vært meg og brillene. Nå skal jeg for første gang vise meg blant folk med denne greia på hodet.
Jeg begynner så smått å kjenne på det sosiale stigmaet Glass faktisk er.
En kjapp sjekk av brillenes batteristatus er ikke akkurat oppløftende. Etter ca et kvarters bruk er 13% av batteriet forsvunnet.
NRK.no’s Frontdesk er et relativt rolig sted klokken 05:00. Jeg er førstemann på jobb. Litt deilig det også, til tross for at jeg på ingen måte er et A-menneske.
Nå følger to timer i deskens tjeneste. Brillene kommer på ingen måte til sin rett, men oppleves heller ikke veldig i veien.
Bruker man Glass slik de er ment å brukes, skal de ikke ligge foran øynene, men være så høyt plassert at man må titte opp for å se skjermen.
Klokken 07:00 kommer dagvaktene på jobb. Jeg forsøker etter beste evne å forklare hvorfor jeg har disse på hodet. Ingen ler og peker. De aller fleste vi prøve brillene. Mest for å ta selfies de kan legge ut på sosiale medier.
Et økosystem med apper.
Google har valgt å bygge opp økosystemet for Glass mye likt slik vi kjenner det fra moderne smarttelefoner. En av de definitivt største svakhetene til Glass er likevel at de ikke fungerer som en selvstendig frittstående dings.
Glass må linkes til enten en iPhone eller Androidtelefon. Denne fungerer så som et slags kontrollpanel for brillene, hvor man kan installere programvare – såkalt Glassware – sjekke status på brillene, administrere kontaktene man ønsker å ha tilgjengelige, og få opp en screencast av hva som faktisk foregår på brillene.
Det er denne screencasten vi har brukt når vi har tatt skjermdumpene fra brillene til denne artikkelen.
I skrivende stund finnes det en voksende rekke apper til Glass. Blant de offisielle og «godkjente» appene til Glass finner vi blant annet Facebook, Twitter, Strava, CNN og Tumblr. Utvalget av apper som ikke finnes blant de offisielle Glassware-appene er fortsatt lang, men nye apper kommer til fortløpende, etter at Google i november 2013 slapp løs API’et for Glass.
Klokken 06:00 varsler Google Now meg med et diskret ping at noe har oppdatert seg. Etter litt kasting på hodet, og en sveip bakover får jeg vite at kollega i Dagbladet, Jan Omdahl, i dag har bursdag. Fiffig.
Appene fra blant annet The New York Times, Mashable, ELLE og CNN varsler meg igjennom dagen om store og små nyheter som de mener jeg bør få med meg.
Et svakt pling i den lille høyttaleren ved øret, og jeg vet det har skjedd et eller annet jeg burde (eller ikke burde) sjekke ut.
10:00. Jeg er sulten.
Jeg trenger lunch. Eller frokost. Eller noe. Siden jeg har vært oppe siden 04:00, synes jeg såpass synd på meg selv at jeg tar bilen opp til Åpent Bakeri på Damplassen for å kjøpe meg mat.
Luksus.
Etter å ha parkert bilen utenfor, blir jeg seriøst i tvil. Skal jeg VIRKELIG gå inn her med disse brillene? Det sosiale stigmaet det er å være et «Glasshole» begynner for alvor å synke inn.
Jeg vurderer å legg igjen brillene i den litt merkelige posen som medfulgte. Alternativ to kan være å ta på en caps. Da er det nesten mulig å skjule brillene.
Nei. Føkk det. Noe av testen av Glass er jo å se hvordan det funker å gå med dem blant folk.
Jeg får handlet mat. Ingen pekte. Ingen lo – iallefall ikke som jeg så. Men folk stirrer. Gud som folk stirrer. Det er nok ikke så rart.
Vi stirra jo alle mann da noen første gang dukka opp med en mobiltelefon også. Eller for å ikke snakke om da folk begynte å bruke Bluetooth-handsfree – når jeg tenker meg om stirrer jeg selv fortsatt (og ler) når jeg ser folk med det.
Dessuten hadde jeg nok stirra sjøl hadde jeg sett meg selv med disse brillene.
Jeg motstår fristelsen det er å ta bilde av fyren bak kassa, som svært entusiastisk og med et såkalt «glimt i øyet» kan fortelle meg at skinka i sandwichen jeg akkurat kjøpte stammer fra «glade» griser fra en eller annen gård jeg aldri har hørt om.
Jeg unngår også å bemerke at den grisen neppe er så forbanna glad lengre. Det er nok ikke politisk korrekt å kødde med økologisk mat på et sted som dette. Iallefall ikke iført et par briller som får meg til å se ut som noe rett ut av en sci-fi-serie.
Vel tilbake i NRKbeta-redaksjonen er moroa over. Herr Glass er definitivt skåle tom for batteri og må følgelig lades.
Det er fullt mulig å bruke brillene mens de lades. Du blir da sittende lenket fast til en strømkontakt via en kabel, men det er altså mulig. Jeg lar dem ligge på pulten en liten time.
Google Hangout-time.
Etter en times tid er det nemlig høy stemning for å prøve Google Hangout i redaksjonen. Og det er første gang. For å si det slik.
Google har vært flittige sånn. Det er ikke den tjeneste eller funksjon i disse brillene som ikke er lenket til enten Google+, Hangout eller YouTube.
Videotelefoni fungerer så som så. Bildet er ikke brilliant. Det hakker og sliter litt, og lyden er relativt dårlig. Men det funker.
Vi kan også chatte. Eller – Henrik kan. Jeg har ikke noe tastatur, og er følgelig låst til tale og bilde av det jeg ser.
Redaktør Solheim kaster seg også inn i vår nyopprettede Hang-Out.
Dette er ikke mye produktivt, men til en viss grad både morsomt og underholdende. Iallefall for oss tre som deltar i eksperimentet.
Enda mindre produktivt blir det når den yngste i redaksjonen (hvis vi ser bort i fra Praktikanten vår da) finner en eller annen form for effekt-greie inne i Hangout.
Jeg blir nødt til å logge av.
Det blir rett og slett for mye for Herr Glass.
Etter en stund må jeg på dass. Det kjennes svært merkelig og unaturlig å gå inn på dette rommet med et kamera klistret til panna.
I og med at jeg og Glass ikke helt har funnet tonen på hva og når det skal taes bilder og video, og ikke minst hvor dette skal postes, framstår dette som et sjansespill.
Det går bra. Tror jeg.
12:36 har jeg jobbet seks minutter overtid, og bestemmer meg for å dra hjem. I bilen hører jeg på musikk.
Glass har innebygget musikkgjenkjenning. Et lite tapp og et sveip, og Glass finner ut hva jeg hører på. Jeg har jo hatt Shazam på mobiltelefonen min siden murens fall, men synes likevel dette er litt stas.
Jeg er usikker på hvorfor.
Klokken 13:00 – Ut å kjøre bil igjen
Og akkurat det med å kjøre bil med Glass er noe utfordrende. Det overrasker meg veldig hvor mye oppmerksomhet det faktisk tar fra meg å tidvis følge med på navigeringen, selv om den rent teknisk fungerer bra og er implementert fin fint.
Å bruke mobil mens man kjører bil er visstnok noe «alle» gjør, og alle skjønner at de ikke skal gjøre, men altså gjør det likevel. Det er litt slik med Glass også. Jeg skjønner relativt kjapt at dette ikke er lurt. Det er noe med å måtte fokusere om øynene til et fokusplan som ligger så nære, og krever så mye av min konsentrasjon, som går veldig dårlig i kombinasjon med bilkjøring.
Klokken 14:00 – Stisykling
Jeg legger fra meg brillene i setet og kjører videre. Jeg er klar for en tur i skogen på stisykkelen. Fortsatt med Glass. Nå er det Strava-appen som skal testes. Og min egen vårform selvsagt.
Strava-appen er ganske enkel. Den viser tiden du har vært ute. Antall kilometer du har beveget deg og hvilken gjennomsnittshastighet du til en hver tid holder.
Videokvaliteten på brillenes kamera er overraskende god og leverer 720P video i H.264. Det er noe litt fiffig med å ha kamera så lett tilgjengelig, og ikke minst kunne dele det man tar opp så lett som man har med Glass.
I utgangspunktet er Glass satt opp til å ta ti sekunder lange videoer. Man kan overstyre dette ved å trykke på fotoknappen som befinner seg oppe på brillens høyreside. Da tar man video så lenge man måtte ønske, eller til batteriet går tomt. Whatever comes first.
Gjorde en litt uformell test med kameraet mot iPhone 5S.
Strava appen er svært svært enkel og jeg kjenner at jeg skulle ønske den var vesentlig mer avansert, og viste meg kart , «ghost-riders» og kanskje puls. Potensialet her er iallfall absoutt tilstede.
Klokken 16:45 -Den ultimate prøvelsen
NRKbetas praktikant, Herr Grut, har fått bestemme aktivitet denne kvelden. Hans innstendige ønske var å gå på Kulturhuset i Oslo og høre på Kulturminister Torhild Widvey tegne og fortelle om media i regi av Oslo Jounalistklubb.
Personlig gruer jeg meg vesentlig mer til å gå ut blant folk med Glass, enn jeg gleder meg til å høre på Widwey.
Dette blir en slags eksamen i sosialt stigma. Ta trikken. Spis en burger. Og møt hele klubben med Oslo-journalister på Kulturhuset. Og Kulturministeren da selvsagt.
Siden det er sol – og jeg innbiller meg at det ser ca 1% mindre idiot ut – har jeg tatt på de medfølgende solbrilleglassene. Håpet er at ingen skal peke og le.
Ingen peker og ler på trikken. Men folk stirrer. Veldig. Jeg kjenner at Google må gjøre noe seriøst med dette her. Jeg kan ikke ha en dings som får meg til å følge meg totalt idiot.
Jeg forsøker å huske Herr Moens ord da han overleverte brillene: «Be proud». Det er vanskeligere enn det høres ut som.
Jeg tar et bilde inne på trikken. Mest egentlig som en slags unnskyldning i tilfelle noen ser meg og faktisk skjønner hva det er som er stroppet fast til hodet mitt.
Vel framme på Kulturhuset treffer vi kjentfolk. Alle vil prøve. Ta bilder. Og ta bilder av seg selv. Selfies. Glasshole-klubben vokser stadig større.
Henrik forsøker å hjelpe til, men det lykkes bare sånn passe. Google Glass er ikke spesielt intuitive. Det skal de ha. Det kreves rett og slett litt trening og opplæring for å skjønne prinsippene bak både talestyringen og touch-padden.
Etter hvert går også Kulturministeren på scenen. En time med spørsmål og svar fra Oslo-journalistene. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke blir veldig mye klokere. Det spørres veldig langt og svares veldig svevende og rart.
Praktikanten derimot, bobler over av iver og haier til seg brillene i et av mine svakere øyeblikk. Med ett har Instagram blitt en enda rikere plass.
21:00 – Leggetid
Etter to øl nærmer klokka seg 21:00. Jeg skal opp klokken 04:00 og må legge meg.
Kanskje er det like greit. Sjefen som betalte for brillene var i overkant streng da jeg med iver fortalte planene for kvelden: «Husk at de der koster myyyye penger Marius. Fint om de er her i morgen også.»
En uferdig prototype
La oss si det som det er først som sist. Google Glass er en prototype. Det er en dings fullspekket med fin-fine sensorer og spennende teknologi, men det er en prototype.
Hadde jeg som menigmann bladd opp 12 000 blanke norske kroner for brillene, hadde jeg grått meg i søvn hver bidige kveld – kanskje oftere også faktisk.
For det er mye negativt å si om Google Glass. Mest fordi dette ikke er et ferdig consumer-klart produkt. Her er våre største innvendinger etter at vi har gjort et forsøk på å bruke brillene så normalt som mulig i 24 timer:
Batteritiden suger.
Altså. Batteritiden er ikke dårlig. Den er katastrofalt ubrukelig. Helt krise. Man skulle nesten tro at det er gjort med vilje. Uten at vi helt kan se Googles motivasjon for å skulle gjøre akkurat det.
Ved normal bruk – og da snakker vi absolutt ikke mye bruk, men et bilde i ny og ne, litt navigering og kanskje en mobilsamtale her og der, ender vi opp på ca 5 timers batteritid.
Bruker du videokameraet, wlan og navigeringen aktivt er det intet problem å tappe batteriet på en halvtime-tre kvarter. Her må det gjøres noe drastisk skal Glass ha livets rett.
Knytningen til en mobiltelefon
Glass kan i praksis ikke brukes uten at du knytter den til enten en Androidtelefon eller en iPhone. Alt fra oppsett, til installasjon av nye app’er eller organisering av kontakter, må gjøres via en mobiltelefon som er paret til brillene via bluetooth.
Det er rett og slett fantastisk klønete. Vi valgte å bruke en iPhone til oppgaven, og forhåpentligvis er det noe lettere med en Android-telefon, men uansett er dette en håpløs modell.
Ingen 3G/4G
At Glass ikke har 3G/4G-muligheter, og dermed er helt avhengig av å knytte seg til en mobiltelefon for nettforbindelse når den ikke har WLAN-dekning er også meget begrensende.
Hadde tilknyttningen til mobilen vært smertefri, og funket sømløst hadde dette kanskje ikke vært noe problem. Men det gjør den altså ikke. Svært ofte dukker skjermen som forteller deg at brillene ikke har kontakt med omverdenen opp. Latterlig irriterende når du står der og snakker ut i løse luften.
Stemmestyring
Mye av navigasjonen til Glass er basert på stemmestyring. Brillene er på ingen måte tilpasset det norske markedet og språket ennå, så vi forventer ikke at det skal gå an å lese inn norske adresser når vi navigerer, men det må snart være lov å forvente litt mer av teknologien som brukes til stemmegjenkjenning.
Nå har utallige forsknings- og utviklingsmiljøer holdt på med dette i årevis. Det suger fortsatt lut. Ikke er det spesielt smart, ikke er det spesielt selvlærende og ikke er det spesielt presist. Jeg forventer rett og slett mer av en teknologi som har eksistert så lenge som dette har i 2014.
Et sosialt stigma fra helvete
Det aller største problemet med Glass er dog det faktum at jeg føler jeg meg som en komplett tosk med dem på.
I forrige uke kom riktignok nyheten om at Google samarbeider med Oakley og Ray-Ban for å «pakke inn» teknologien i brilleinnfatninger, men det skal gjøres store framskritt på denne fronten for at jeg skal føle meg bekvem med å ha et kamera i panna og en datamaskin stroppet til hodet.
Det er noe sykt flaut og rart med å gå rundt med disse rare greiene på hodet, og jeg blir på en måte ikke vant til alle de vantro blikkene fra folk som lurer på hva dette er for noe.
Forhåpentligvis løser dette seg med tid og stunder. Forhåpentligvis vil tiden og utviklingen gjøre min sosiale angst knyttet til Glass til skamme. På en rar og nerdete måte håper jeg iallefall det.
For når vi er ferdige med å sutre over at Google Glass er en uferdig prototype som ikke egner seg for folk flest slik de framstår i dag, er jeg skamimponert over de rare brillene fra Amerika.
Tidenes største baller
Det er nemlig noe svært så framtidsrettet og nesten krystallkuleaktig over det å iføre seg et par Glass.
Jeg skjønner at de ikke kommer til å se slik ut. At de ikke kommer til å ha så dårlig stemmegjenkjenning og batterikapasitet. Jeg skjønner at den teknologien Google her har dyttet inn i dingsen jeg har på hodet, rett og slett er grensesprengende.
Og de fortjener skryt de høye herrer i Google. For baller, det har de tilsynelatende nok av. Tidenes største sådan. Tøffere og dristigere satsning på ny teknologi enn hva prosjektet Glass faktisk representerer skal man lete lenge etter i 2014.
Jeg skulle gitt mye for å være tilstede på det møtet hvor noen presenterte ideen om Glass, og i tillegg klarte å argumentere for at det skulle lages 8000 par (som så ble til 24 000) som skulle ut til folk flest for testing og læring.
Møtet som tilsynelatende aldri ramla inn i «Det-går-desverre-ikke-fasen».
Kudos Google. Kred. Plusser. Og alt annet jeg kan komme på av digital valuta sendes deres vei. Jeg gleder meg til å følge Glass på ferden fra spedbarn til voksen. Den kommer nok til å slite seg gjennom en rekke trassaldre, konfirmasjoner og samvlivsbrudd.
For jeg har trua. Trua på at den teknologien som er dytta inn i disse brillene kommer til å være med oss i lang tid framover. Trua på at wearables til slutt er noe som bare er der. Trua på det at brillene inneholder kameraer er like naturlig som det i dag er å sende en tekstmelding fra en touch-skjerm.
Trua på firma som drar til med futuristiske produkter, slik at de selv kan lære og forbedre teknologien.
(Brillene ble sånn strengt tatt bruk over to dager. Mest fordi undertegnedes liv tilsynelatende ikke er spennende nok til å fylle en artikkel med kun én dags hendelser)