Clik here to view.
Prosjektleder Frøydis Frostmo forteller om fjernstyring av OL-studio i London, hvis forberedelser begynte tre år før OL. Foto: Sindre Skrede
I mars fortalte vi at NRK var i gang med å teste fjernproduksjon i forkant av OL-sendingene i sommer.
OL er over, og på NRKs fagdag 24. november fortalte de involverte om erfaringene med denne måten å lage TV på.
— Grunnen til at vi ønsket å teste fjernproduksjon var både å redusere antall mennesker som måtte reise til England, og fordi STV har gjort det — vi kunne jo ikke være noe dårligere, vi! sier prosjektleder Frøydis Frostmo.
Ved å plassere hovedtyngden av produksjonsteamet i Oslo, kunne NRK redusere både antall reisedøgn for medarbeiderne og HD-bussene, som NRK kun har to av. Det ble med andre ord mulig å benytte eksisterende infrastruktur for å produsere en TV-sending som i utgangspunktet foregår i et annet land. Begrenset antall akkrediteringer til OL-området var også en motivasjon for å plassere hovedtyngden av medarbeiderne i Oslo.
Clik here to view.
NRKs OL-studio i London lå på toppen av et 15 meter høyt stillas. Kameraer, lys og lyd ble styrt fra Oslo. Foto: Kay Sundberg
Forskjellene
— Hovedforskjellen mellom fjernproduksjon og en vanlig studio-produksjon er egentlig bare at avstanden mellom kontrollrommet og studio er forlenget. Ved fjernproduksjon samler vi alle signaler vi ønsker å sende i èn kabel; hvor lang denne kabelen er spiller i utgangspunktet ikke noen rolle, sier teknisk ansvarlig for prosjektet, Erik Hansen.
— Vi jobbet fra januar 2011 med å få på plass et studio i London med utsikt mot hovedstadion. Bygget vi til slutt ble lovet rom i ble plutselig revet i mai samme år, og da var vi tilbake til scratch, forteller Frostmo.
Det endte til slutt med at NRK fant en egnet tomt, hvor et midlertidig bygg — eller stillas — ble satt opp, og studio bygget på toppen av en nesten 15 meter høy forbygning.
Til å betjene de to kameraene i studio og ha kontroll på teknikk og lignende ble det sendt over to fotografer, i tillegg til en såkalt “programlederstøtte” som kunne fungere til “alt mulig”.
Clik here to view.
"Kontrollrommet" i OL-studioet hadde begrenset mulighet til å styre noe som helst: her stod derimot utstyret som sendte signalene fra kameraene videre, i tillegg til at en hadde kommunikasjon med det virkelige kontrollrommet i Oslo. Foto: Kay Sundberg
— De funksjonene som skal og må være til stede i et fjernstyrt studio, tror jeg må defineres fra gang til gang: denne gang hadde vi bruk for disse menneskene, mens vi neste gang kanskje vil ha flere — eller færre, sier Frostmo.
— Gikk overraskende bra
Clik here to view.
Pål Gordon Nilsen var, sammen med Anne Rimmen, programleder under OL-sendingene i London. Foto: Sindre Skrede
For en erfaren programleder som er vant til at det alltid er folk i studio som kan hjelpe, var det med en viss skepsis at Pål Gordon Nilsen kom til London.
— Men det gikk overraskende bra, egentlig — men man er jo vant til at noen ordner det dersom noe er galt, sier Nilsen.
En gang fikk jeg for eksempel en forferdelig høy retur-lyd fra meg selv inn i studio. Jeg stod foran kamera, på sending, og spurte om noen kunne skru ned lyden, helt til jeg innså at det ikke var noen i studio som kunne skru ned lyden, siden de to fotografene var opptatt. Så jeg endte opp med å gjøre det selv, forteller Nilsen.
Nærhet
For å skape nærhet til produksjonsteamet i Oslo og studio i London ble det satt opp flere skjermer som viste videobilder fra studio og produksjonslokaler. Flere PCer med Lync, som NRK bruker i det daglige, ble også satt opp, slik at kommunikasjon mellom enhetene skulle være enkel.
Det viste seg å være viktig, spesielt siden omtrent alt av teknikk ble fjernstyrt fra Oslo.
— For å få på lyset måtte vi spørre dem i Oslo, vi hadde ikke muligheter til å skru det på selv. Det føltes litt surrealistisk, forteller Nilsen.
Likevel anser Nilsen de få menneskene i studio som en fordel:
— Det er definitivt det kuleste prosjektet jeg har vært med på, og det at det var så få mennesker i studio og rundt oss gjorde det hele veldig rolig og avslappet, så fort man vennet seg til det, sier han.
Clik here to view.
I dette racket står, blant annet, kamerakontroll-enheter og nettverksswitcher (venstre), i tillegg til NIMBRA-kontrolleren (høyre), som "slår sammen" alle signalene fra kameraer og mikrofoner, og sender dem til en tilsvarende boks i kontrollrommet i Oslo. Under OL skjedde dette via internett, men det kan også skje via en fiberkabel. I bakgrunnen sitter Pål Andersen. Foto: Kay Sundberg
Forsinkelse
Clik here to view.
Prosjektleder for fjernstyring, Erik Hansen. Foto: Sindre Skrede
Da NRK testet fjernproduksjon fortalte teknisk prosjektleder Erik Hansen oss at smertegrensen for forsinkelser i signalet mellom studio og produksjonslokale gikk på rundt 200 millisekunder.
— Da vi målte forsinkelsen til London fant vi at denne var på 600 millisekunder, altså langt høyere enn det vi trodde vi kunne jobbe med. Av en eller annen grunn gikk det helt fint, sier Hansen.
For å få signalet over Nordsjøen leiet NRK en vanlig dataforbindelse fra London til Marienlyst.
— Hadde vi leiet fiber i stedet, hadde nok forsinkelsen kommet ned mot 0, men leie av fiber er ganske dyrt, så det gikk vi ikke inn på denne gangen, sier han.
Hva som blir neste fjernproduksjons-prosjekt er usikkert, men nå eier NRK utstyret, og kommer nok til å benytte lignende produksjonsmetoder i fremtiden.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.