Hvordan få flua på veggen sylskarp med et systemkamera, et par duppeditter og riktig programvare.
Disse insektbildene er ikke tatt på tradisjonelt vis. Her er begge fasettøynene, antenner og munndeler i fokus. Denne dybdeskarpheten er i praksis umulig å få til med klassisk fototeknikk.
De optiske begrensningene kan imidlertid omgås med passende programvare og en real porsjon tålmodighet. Teknikken kalles fokus-stakking fokusstabling (eng. focus stacking), og går ut på å kombinere de skarpeste delene av mange enkeltbilder til et nytt, superskarpt bilde.
Jeg tar flere bilder av det samme motivet, men skyver objektet (flua i dette eksempelet) noen få hundredels millimeter bakover mellom hver eksponering, slik at jeg sitter igjen med en mengde bilder der ulike deler av objektet er i fokus.
En analog forløper til denne teknikken ble patentert allerede på 60-tallet, og senere markedsført under navnet Dynaphot. Denne gamle, filmbaserte varianten går ut på å bruke en veldig smal lysstripe som belyser objektet bare langs fokusplanet. Objektet føres fremover gjennom lyskilen under eksponeringen. På den måten blir de uskarpe delene værende i mørket, mens de skarpe områdene fester seg til filmen etter hvert som scanningen går fremover. Rik Littlefield har skrevet en kort historikk om fokusstabling, hvor du kan lese om dette og hint.
Den moderne, digitale varianten bruker avanserte algoritmer i stedet for en lysstripe for å isolere de skarpeste områdene av motivet fra settet med enkelteksponeringer. Det finnes mange programmer som gjør dette. Adobe Photoshop kan gjøre jobben, men det finnes også spesialprogrammer som Zerene Stacker og Helicon Focus, som gir oss bedre kontroll med prosessen.
Nettstedet www.photomacrography.net er en flott kilde til inspirasjon og tekniske tips. Her har jeg hentet mange tips og erfaringer.
Glem vanlige kamera-objektiver
Tradisjonelle nærfoto-objektiver er som oftest ikke beregnet for avbildninger i større målestokk enn naturlig størrelse. Når man skal forstørre objekter mer enn 1:1, lønner det seg å anskaffe et objektiv som er egnet til akkurat dette.
Produsenter som Carl Zeiss, Leica, Minolta og Nikon laget tidligere spesialobjektiver som det er stor rift om på bruktmarkedet. Flere av disse er ment å skulle monteres på belg. Disse går ofte for mellom 3000 og 8000 kroner på eBay, avhengig av spesifikasjoner og tilstand. Men heldigvis trenger det ikke bli så dyrt.
Det finnes nemlig entusiaster som har testet en lang rekke objektiver. Noen av objektivene er billige fordi de er utdaterte og laget for andre oppgaver enn nærfotografering. Noen av disse viser seg likevel å ha fantastiske makro-egenskaper!
Et godt eksempel er objektiver for forstørrelsesapparater som brukes til å kopiere bilder i mørkerommet. Disse objektivene er forholdsvis lette å få tak i på eBay eller andre bruktmarkeder, og de koster lite.
Til bildene her ble det brukt et relativt rimelig objektiv til forstørrelsesapparat, kjøpt brukt på eBay for noen hundrelapper. Makro-entusiasten Johan J. Ingles-Le Nobel, mannen bak nettstedet extreme-macro.co.uk omtaler mitt objektiv som sitt favorittobjektiv.
For å få topp kvalitet på bildene, må forstørrelsesobjektiver monteres motsatt vei (reversert) på kameraet, slik at frontelementet vender mot bildebrikken.
Sjekk for øvrig at objektivet egner seg til makrofoto før du kjøper! Noen forstørrelses-objektiver er ikke brukbare til vårt formål i det hele tatt. Let etter anbefalinger og søk etter andres erfaringer, for eksempel her, her eller her.
Når objektivet skulle monteres på kamerahuset trengte jeg dessuten spesielle adaptere og overgangsringer, noe Jose på customphototools.com ordnet for meg i løpet av noen få dager.
For fleksibilitetens skyld har jeg montert en belg mellom objektivet og kameraet i mitt oppsett, men dette er ikke nødvendig.
Det eneste belgen gir meg, er muligheten for å øke avstanden mellom objektiv og bildebrikke. Dermed blir også forstørrelsen større. Men man skal være klar over at aberasjon og andre optiske feil også blir forstørret, slik at kvalitetsforringelsen ofte blir synlig dersom optikken ikke er tilpasset lange uttrekk. Når stor lengde på belgen ikke lenger forbedrer detaljrikdommen i bildet, får man det som kalles «tom forstørrelse», og bildet virker i stedet uskarpt.
Bildet av mauren er forstørret ca 6,5 ganger ved at belgen er trukket ut til nesten full lengde, men dette har gått noe ut over skarpheten i bildet.
Forstørrelses-objektivene kan godt settes rett på kamerahuset med godt resultat. Man kan alternativt bruke mellomringer for å øke forstørrelsen uten å bruke belg.
0,02 millimeter nøyaktighet
Det viktigste med fokusstabling av makrobilder er presisjon. Det ene bildet av fluen er basert på disse 125 enkelteksponeringene. Mellom hvert bilde er insektet skjøvet 0,02 mm bort fra kameraet, slik at området som er i fokus ligger to hundredels millimeter lengre foran enn på forrige bilde.
Det sier seg selv at man må ha et hjelpemiddel for å klare så små forflytninger.
Foruten å finne en stabil arbeidsbenk, skaffet jeg meg en Melles Griot Linear Translation Stage for fem hundrelapper. Søk på Linear Translation Stage på eBay for å sjekke utvalget.
Denne mekaniske innretningen har en topplate som jeg kan skru fremover med så små intervaller som 0,01 mm. Dette er perfekt for mitt formål.
Man kan også flytte kameraet i stedet for motivet, eller bruke skruene på belgen. For motiver som er større enn en rosin, og hvor man bruker et tradisjonelt fotoobjektiv, kan man med fordel bruke fokusringen i stedet.
Husk at alt må foregå med manuelle innstillinger. Hvert eneste bilde i stakken må være eksponert likt som de øvrige bildene. Programinnstillinger kan man glemme, og blitser må settes på manuell avfyring. Jeg bruker prøve-og-feile-metoden for å finne riktig nivå på belysningen før jeg begynner «scanningen».
Riggen min består av kamera på belg, montert på stativ. På arbeidsbordet har jeg rigget opp fire laboratoriestativer med klemmer og en tverrligger. Her har jeg montert fokuslys (en vanlig, batteridrevet LED-lykt) og tre blitzer.
En tung skrustikke i jern holder Melles Griot-trinnet stabilt. På toppen av dette er motivet (fluen) er anbragt på en nål.
Man tager hvad man haver. Det viktigste er at riggen blir stabil nok til at resultatet blir konsistent. På nettet finnes mange som har lagt ut bilder av makro-riggene sine, som for eksempel her, her og her.
Den viktige lyskvaliteten
Blits er helt nødvendig når man kommer så nær motivene som her. For det første trengs det mye lys dersom man bruker belg eller mellomringer. For det andre eliminerer de ultrakorte blinkene eventuell bevegelsesuskarphet.
I mitt oppsett har jeg brukt to makroblitser på hovedmotivet, og en tredje makroblits med fargefilter mot en hvit plate for å få den blå bakgrunnen.
Man klarer seg imidlertid fint med én vanlig kamerablits også. Lysstyrken bør kunne stilles manuelt, gjerne i tredels blendertrinn for å sikre god kontroll på eksponeringen.
Kvaliteten på lyset er helt avgjørende for et vellykket resultat. Å rette blitsreflektoren direkte mot motivet er sjelden en god idé. Jeg reduserer kontrastene i lyset ved å myke det opp. Først da oppnår jeg den tiltalende og fine lyssettingen uten utbrente punkter og gjengrodde skyggepartier.
Jeg trenger med andre ord noe som kan fungere som et såkalt lystelt. I mitt eksempel har vi brukt en hvit plastboks som helt omslutter objektet.
En improvisert motlysblender av papir og sort tape er festet rundt tuppen av forstørrer-objektivet, det vil si rundt bakre linseelement, siden objektivet er reversert. Dette reduserer strølys, og jeg får bedre kontrast i bildene.
Når jeg har funnet riktig eksponering, og utstnitt og positur ser bra ut, kan jeg begynne det møysommelige arbeidet med å fotografere bildene til stakken.
Tunga rett i munnen
Jeg begynner med å sette Melles Griot-mikrometeret på 0, og så fokusere på den bakerste detaljen jeg vil at skal være skarp. Så skrur jeg på mikrometeret helt til objektet er så langt bak at den forreste delen er i fokus, og leser av hvor langt jeg må skru for å dekke det ønskede fokusområdet.
Så skrur jeg mkrometeret tilbake til 0, tar en siste sjekk, og starter eksponeringene. Jeg bruker elektrisk snorutløser på kameraet for å redusere vibrasjoner. Nå er det viktig ikke å komme borti riggen eller bordet underveis! Mellom hvert bilde skrur jeg mikrometeret to hakk (0,02 mm) frem, trekker til meg hånden (ellers kommer den med i bakgrunnen) og venter til blitzene har ladet seg opp før jeg tar neste bilde. Den minste bevegelse kan ødelegge opptaket, så her gjelder det å være rolig og systematisk.
Man må passe på å ha friske batterier i både kamera og blitzer når man skal ta mange bilder etter hverandre. Det er mildest talt irriterende å oppdage at man må skifte batteri halvveis i økta. Da er risikoen stor for at ting havner ut av stilling, og man må begynne på nytt.
Når jeg har nådd frem til enden av fokusområdet (pluss noen bilder ekstra, for sikkerhets skyld) kommer den morsomme delen. Bildene lastes inn i et passende program, i mitt eksempel Helicon Focus.
Jeg må som oftest eksperimentere litt med ulike innstillinger og algoritmer for å få det beste resultatet. Uansett vil det bli behov for etterbehandling av bildet i for eksempel Photoshop. Det hender stablingen feiler på enkelte detaljer, som må korrigeres i et bilderedigeringsprogram.
Støv på bildebrikken blir synlig som hakkete streker i det ferdige bildet. Disse fjernes enklest med kloningsverktøyet i bilderedigeringsprogrammet. I tillegg vil støvkorn og små lodotter på selve objektet være generende nok til at det er fristende å fjerne dem.
