For syv måneder siden satte jeg meg ned ved det lille kjøkkenbordet i 60-tallsleiligheten min i øverste etasje av en bygning i en pulserende, sentral bydel i Teheran. Jeg gjorde noe jeg har gjort tusener av ganger før. Jeg åpnet laptopen og postet til den nye bloggen min. Men dette var første gang på seks år, og det var som hjertet mitt skulle briste.
Noen uker tidligere var jeg plutselig blitt benådet og løslatt fra Evin-fengselet nord i Teheran. Jeg hadde forberedt meg på å måtte tilbringe mesteparten av livet mitt innenfor murene: I november 2008 ble jeg dømt til innpå 20 års fengsel, hovedsaklig for ting jeg hadde skrevet på bloggen min.
Øyeblikket kom uventet. Jeg hadde delt en sigarett med en medfange på kjøkkenet og var nettopp kommet tilbake til rommet jeg delte med et dusin andre menn. Vi drakk en kopp te da stemmen til kunngjøreren – en annen fange – fylte rommene og korridorene. Med sin tonløse stemme annonserte han på persisk: «Kjære medinnsatte: Lykkens fugl har igjen satt seg på en medfanges skulder. Herr Hossein Derakshan, fra dette øyeblikk er du fri».
Samme kveld gikk jeg for første gang ut dørene der som en fri mann. Alt føltes nytt: Den kjølige høstbrisen, trafikkstøyen fra en bro i nærheten, lukten, fargene til byen jeg hadde bodd i mesteparten av mitt liv.
Rundt meg enset jeg et veldig annerledes Teheran enn det jeg kjente fra før. En bråte nye, skamløst luksuriøse boligkomplekser hadde erstattet de sjarmerende småhusene jeg var vant til. Nye veier, motorveier, horder av invaderende SUVer. Store reklameskilt for sveitsiske armbåndsur og koreanske flatskjerm-TVer. Kvinner i fargerike skjerf. Menn med farget hår og skjegg, og hundrevis av sjarmerende cafeer med hipp vestlig musikk og kvinnelig betjening. Dette var forandringer av typen som sniker seg inn på folk; endringer du bare legger merke til når hverdagen har vært tatt fra deg.
To uker senere begynte jeg å skrive igjen. Noen venner lot meg starte en blogg som del av kulturmagasinet deres. Jeg kalte den Ketabkhan – bokleser på persisk.
Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nett er det en hel tidsalder
Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nett er det en hel tidsalder. Det å skrive på internett hadde ikke endret seg i seg selv. Men å lese – ihvertfall å få ting lest – hadde endret seg dramatisk. Jeg hadde blitt fortalt hvor sentralt sosiale medier hadde blitt mens jeg var vekk, så jeg visste én ting: Om jeg ville lokke folk til å se det jeg skrev, måtte jeg bruke sosiale medier nå.
Så jeg prøvde å poste en lenke til en av sakene mine på Facebook. Det viste seg at Facebook ikke var noe videre interessert. Det ble seende ut som en kjedelig rubrikkannonse. Ingen beskrivelse. Ikke noe bilde. Ingenting. Den fikk tre likes, og det var det.
Da ble det klart for meg at ting var forandret. Jeg var ikke utstyrt for å spille på denne nye banen – alt jeg kunne, alt jeg hadde lært, var brent ned til grunnen. Jeg var knust.
Blogger var gull og bloggere var rockestjerner da jeg ble arrestert i 2008. På den tiden – og til tross for at iranske myndigheter blokkerte tilgangen til bloggen min fra Iran, hadde jeg et publikum på 20.000 daglig. De jeg lenket til fikk plutselig voldsomme trafikkhopp. Jeg kunne dele ut makt til – eller henge ut – hvem jeg ville.
Folk pleide å lese postene mine grundig. De la igjen mengder av relevante kommentarer, og selv mange som var dypt uenige med meg kom og leste. Andre blogger lenket til meg for å diskutere det jeg sa. Jeg følte meg som en konge.
Den første iPhonen var kommet for et års tid siden dengang, men smarttelefoner ble fortsatt primært brukt til å ringe, sende SMS, håndtere epost og surfe på nettet. Det var ingen ordentlige apper, ihverfall ikke slik vi tenker på dem idag. Ingen Instagram, ingen SnapChat, ingen Viber, ingen WhatsApp.
Isteden hadde vi nettet, og på nettet var det blogger. De var den beste kilden for alternative tanker, nyheter og analyse. De var livet mitt.
Den 5. november 2001, publiserte jeg en trinn-for-trinn-veiledning for hvordan man kunne starte egen blogg. Den satte igang noe som senere ble kalt en blogg-revolusjon. Snart gjorde tusener av iranere oss til en av verdens topp 5-bloggnasjoner målt i antall blogger, og jeg var stolt over å ha spilt en rolle i denne historiske demokratiseringen av skriving.
På den tiden vedlikeholdt jeg en liste over alle blogger på persisk, og var – en stund – den første personen nye iranske bloggere kontaktet, for å kunne komme på listen. Det var derfor jeg ble kalt The Blogfather da jeg var midt i 20-årene. Et tåpelig kallenavn, men det viste i det minste hvor mye jeg brydde meg.
Hver morgen åpnet jeg datamaskinen i min lille leilighet i Toronto og tok meg av de nye bloggene og hjalp dem å få eksponering og publikum. Det var en sammensatt forsamling: fra eksilforfattere og journalister, kvinnelige dagbokskrivere og teknologieksperter til lokale journalister, politikere, geistlige og krigsveteraner – og jeg oppfordret alltid enda flere til å begynne å skrive. Jeg inviterte flere religiøse og pro-Islamsk Republikk-folk, menn og kvinner, folk som bodde i og utenfor Iran, til å bli med og begynne å skrive.
Den tilgjengelige bredden på den tiden overrasket oss alle. Det var tildels derfor jeg kjempet så hardt for blogging. Jeg hadde forlatt Iran mot slutten av år 2000 for å oppleve å bo i Vesten, og var redd jeg gikk glipp av alle trendene som raskt dukket opp hjemme. Å lese iranske blogger var det nærmeste jeg kunne komme å sitte i en delt taxi i Teheran og lytte til den kollektive samtalen mellom den skravlete sjåføren og tilfeldige passasjerer.
Det er en historie i Koranen jeg tenkte mye på de første åtte månedene i ensom isolasjon. I historien er det en gruppe forfulgte kristne som søker tilflukt i en hule. De –og en hund de har med seg – faller i dyp søvn. De våkner, og tror de har duppet av litt: I virkeligheten er det 300 år senere. En versjon av historien forteller om hvordan en av dem går ut for å kjøpe mat – jeg kan bare forestille meg hvor sultne de må ha vært etter 300 år – og oppdager at pengene hans ikke lenger er gyldige, de er blitt museumsgjenstander. Det er da han forstår hvor lenge de faktisk har vært borte.
Lenken var min valuta for seks år siden. Den kom fra ideen om hypertekst, og ga et mangfold og en desentralisering verden savnet. Den representerte den åpne, sammenkoblede ånden til The World Wide Web – en visjon som begynte med nettets oppfinner Tim Berners-Lee. Lenken er et middel til å gi avkall på sentralisering – alle lenkene, linjene og hierarkiene – og erstatte dem med noe mer distribuert – et system av noder og nettverk.
Blogger ga denne desentraliseringsånden fysisk form: De var vinduer inn i liv du sjelden ville visst noe videre om; broer som bandt ulike liv sammen, og derved forandret dem. Blogger var cafeer hvor folk utvekslet mangslungne ideer om ethvert tema du kunne være interessert i. De var Teherans drosjer legemliggjort.
Etter at jeg ble løslatt har jeg innsett hvor mye lenker har blitt devaluert, nærmest utdatert.
Så og si alle sosiale medier behandler lenker akkurat som de behandler ethvert annet objekt – som et foto eller en tekst – istedenfor å se den som en mulighet for å gjøre teksten rikere. Du oppfordres til å poste én enkelt lenke og utsette den for en kvasi-demokratisk prosess av liking, tomler og hjerter: Å legge til flere lenker i en tekst er stort sett ikke tillatt. Lenkene objektiviseres, isoleres og berøves sin kraft.
Samtidig har disse sosiale mediene en tendens til å behandle tekst og bilder som er postet direkte hos dem med langt større respekt enn når det ligger på eksterne nettsider. En fotografvenn forklarte hvordan bildene han laster opp direkte til Facebook får mange likes, som igjen gjør at de dukker opp i manges feed. Mens når han poster en lenke til samme bilder utenfor Facebook, så er bildene vesentlig mindre synlig for Facebook, og får derved færre likes. Det er en selvforsterkende syklus.
Noen sosiale nettverk, som Twitter, behandler lenker litt bedre. Andre, usikre sosiale tjenester er vesentlig mer paranoide. Instagram – eid av Facebook – tillater ikke publikum å forlate tjenesten i det hele tatt. Du kan legge en nettadresse ved bildene dine, men den tar deg ingensteds. Mange mennesker starter sin online-morgenrutine i blindveien disse sosiale mediene er, og deres reise ender samme sted. Mange forstår ikke engang at de bruker internettets infrastruktur når de liker et bilde på Instagram eller legger igjen en kommentar på en venns facebook-video. Det er bare en app.
Men lenker er ikke bare nettets skjelett. De er også øynene, en vei til dets sjel. Og en blind nettside, en uten lenker, kan ikke se eller ha blikket på en annen nettside. Dette har alvorlige følger for maktdynamikken på nett.
Så å si alle teoretikere har tenkt på blikk i relasjon til makt – som regel i negativ forstand: Den som fester blikket kler av den som blir sett på, og gjør henne til et maktesløst objekt, uten intelligens eller evne til å handle. Men i nettsidenes verden er blikket annerledes. Det virker styrkende. Når en mektig nettside, la oss si Google eller Facebook, fester blikket på, eller lenker til, en annen nettside, så gjør den mer enn å koble den til. Den er livgivende. Metaforisk; uten dette styrkende blikket, puster ikke nettsiden din. Uansett hvor mange lenker du har lagt på din egen side: Medmindre noen ser på den, er den både død og blind, og dermed ute av stand til å overføre kraft til andre, utenforliggende nettsider. Og motsatt: De mektigste nettsidene er dem som har manges blikk på seg. Akkurat som kjendiser henter enslags kraft fra de millionene av øyne som har blikket på dem til enhver tid, kan nettsider fange og videreformidle kraft gjennom lenker.
Men apper som Instagram er blinde. Blikket går ikke noe annet sted enn innover, motvillig til å overføre noe av sin enorme styrke til andre, og leder dem med det inn i sin stille død. Følgen er at nettsider utenfor sosiale medier er døende.
Men allerede før jeg ble sendt i fengsel var lenkens kraft i ferd med å bli svekket. Dens største fiende var en filosofi som kombinerte to av de mest dominerende – og mest overvurderte – verdiene i vår tid: nyhet og popularitet – reflektert i hvordan unge kjendiser dominerer den virkelige verden. Filosofien er Strømmen.
Strømmen er blitt det dominerende viset for folk å motta informasjon på nett. Færre brukere sjekker enkeltnettsteder, og lar seg isteden mate med en uendelig strøm av informasjon valgt ut for dem av komplekse – og hemmelighetsfulle – algoritmer.
Strømmen gjør at du ikke trenger åpne så mange nettsteder lenger. Du trenger ikke masse faner i nettleseren. Du trenger ikke engang noen nettleser. Du åpner Twitter eller Facebook på telefonen din og dykker inn. Fjellet har kommet til deg. Algoritmer har plukket alt for deg. Utifra hva du eller vennene dine har lest eller sett før, forutsier de hva du kan ha lyst til å se. Det føles godt å ikke kaste bort tid på å finne interessant innhold på mange ulike nettsteder.
Men mangler vi noe her? Hva er det vi har gitt i bytte mot effektivitet?
Algoritmene bak Strømmen setter nyhet og popularitet til å være lik viktighet
I mange apper er stemmene vi gir – like’ne, plussene, stjernene, hjertene – faktisk mer knyttet til søte avatarer og kjendisstatus enn til substansen i det som er postet. En glitrende setning fra en ordinært utseende person kan bli stående utenfor Strømmen, mens det fjollete våset fra en kjendis kan få umiddelbar nærvær på nettet. Og ikke bare er det slik at algoritmene bak Strømmen setter nyhet og popularitet til å være lik viktighet, de har også en tendens til å vise oss mer av det vi allerede har likt. Disse tjenestene scanner nøye atferden vår og skreddersyr nennsomt nyhetsfeeden vår med postene, bildene og videone de tror det er mest sannsynlig at vil se.
Popularitet er ikke galt i seg selv, men har sine egne fallgruver. I en fri markedsøkonomi, er lavkvalitetsvarer med feil pris dømt til å feile. Ingen blir opprørt over at en stille Brooklyn-café med dårlig latte og uhøflig betjening nedlegges. Men synspunkter er ikke det samme som fysiske produkter og tjenester. De forsvinner ikke selv om de er upopulære, eller til og med dårlige. Tvert imot har historien vist at de fleste store ideer (og mange dårlige) har vært ganske upopulære lenge, og deres marginale status har bare styrket dem. Minoritetsideer radikaliseres når de ikke kan uttrykkes og anerkjennes.
I dag er Strømmen de digitale medienes dominerende vis for å organisere informasjon. Den finnes i alle sosiale nettverk og mobilapper. Siden jeg fikk friheten tilbake, er Strømmen overalt jeg ser. Jeg regner med det ikke vil gå lenge før vi ser nyhetsnettsteder organisere innholdet sitt basert på samme prinsipp. Det at Strømmen er så fremtredende i dag fører ikke bare til at store deler av internett har en kvalitetsfiendtlig bias – det er også et dypt svik mot mangfoldet som lå i den originale visjonen for the World Wide Web.
For meg er det ikke noe spørsmål om at mangfoldet av temaer og synspunkter på nettet er mindre i dag enn tidligere. Nye, annerledes og utfordrende ideer undertrykkes av dagens sosiale medier fordi rangeringsstrategiene prioriterer det populære og vanemessige (ikke å undres over hvorfor Apple ansetter menneskelige redaktører for nyhetsappen sin. Men mangfoldet reduseres på andre måter, og med andre hensikter.
Noe av det er visuelt. Ja, det er riktig at postene mine på Twitter og Facebook ser ut som en personlig blogg: de samles i omvendt kronologisk rekkefølge, på en spesifikk nettside, med direkte nettadresser til hver post. Men jeg har svært lite kontroll over hvordan det ser ut. Jeg kan ikke personalisere det noe videre. Siden min må ha et enhetlig utseende som er valgt for meg av det sosiale mediets designere.
Sentraliseringen av informasjon bekymrer meg også, fordi den gjør det lettere for ting å forsvinne. Etter at jeg ble arrestert, stengte hostingleverandøren kontoen min, fordi jeg ikke kunne betale den månedlige avgiften. Men jeg hadde i det minste backup av alle postene mine på en egen server. (De fleste bloggplattformene pleide å ha mulighet for å overføre postene og arkivet til ditt eget område, mens de færreste plattformene lar deg gjøre det idag).
Men selv om jeg ikke gjorde det selv, ville kanskje internettarkivet ha tatt vare på en kopi. Men hva hvis kontoen min på Facebook eller Twitter stenges av noen grunn? Disse tjenestene i seg selv vil kanskje ikke dø med det første, men det er ikke altfor vanskelig å se for seg en dag der mange amerikanske tjenester stenger kontoene til alle fra Iran, som et resultat av dagens sanksjonsregime. Om det skjedde, kunne jeg kanskje lastet ned postene mine i noen av dem, og la oss forutsette at backupen enkelt kan overføres til en annen plattform. Men hva med den unike nettadressen til min sosiale medier-profil? Kan jeg kreve den tilbake senere etter at noen andre har overtatt den? Domenenavn skifter også eiere, men å håndtere den prosessen er enklere og tydeligere, spesielt siden det er et økonomisk forhold mellom deg og selger, som gjør det mindre utsatt for plutselige og utransparente avgjørelser.
Men den mest skremmende følgen av sentralisering av informasjon i de sosiale medienes tid, er noe annet: Det gjør oss alle betydelig mer maktesløse overfor myndigheter og selskaper.
Overvåking blir i økende grad påtvunget siviliserte liv, og det blir bare verre etterhvert som årene går. Den eneste måten å holde seg utenfor dette enorme overvåkingsapparatet er kanskje å gå inn i en hule og sove – selv om du kanskje ikke klarer 300 år.
Å bli holdt øye med er noe vi alle må venne oss til og leve med til slutt og, dessverre, det har ingenting å gjøre med hvilket land vi bor i. Ironisk nok, stater som samarbeider med Facebook og Twitter vet mye mer om innbyggerne sine enn de – som Iran – hvor staten har et stramt grep på internett, men mangler lovlig tilgang til sosiale medier-selskapene.
Det som er mer skremmende enn bare å bli holdt øye med, er dog å bli kontrollert. Når Facebook kan kjenne oss bedre enn foreldrene våre med bare 150 likes og bedre enn ektefellen vår med 300 likes fremstår verden ganske forutsigbar, både for myndigheter og for selskap. Og forutsigbarhet betyr kontroll.
Middelklasse-iranere, som de fleste folk ellers i verden, er besatt av nye trender. Nytte og kvalitet kommer gjerne i annen rekke etter trendyness. Tidlig på 2000 tallet gjorde blogging deg kul og trendy. Så, rundt 2008, kom Facebook, og deretter Twitter. Etter 2014 har hypen vært rundt Instagram, og ingen vet hva det neste blir. Jo mer jeg tenker på disse endringene, dess mer innser jeg at alle mine bekymringer kanskje har vært rettet mot feil ting. Kanskje er det ikke akkurat lenkens død eller sentraliseringen.
Kanskje er det at tekst i seg selv er på vikende front. De første nettbrukerne brukte tiden sin på å lese online-magasiner. Så kom blogger, deretter Facebook, og så Twitter. Nå er det Facebook-video, Instagram og SnapChat folk flest bruker tiden sin på. Det er mindre og mindre tekst å lese på sosiale medier, og mer og mer videoer å se. Flere og flere bilder å se på. Er vi vitne til et fall i lesing på nett, til fordel for å se og høre?
Drives denne trenden av endring i folks kulturelle vaner eller følger folk de nye lovene til sosiale medier? jeg vet ikke – det får forskerne finne ut av – men det føles som det vekker til live gamle kulturelle kriger. Tross alt startet nettet med å imitere bøker og i mange år var det dominert av tekst, av hypertekst. Søkemotorer tilla dette verdi og hele firmaer – hele monopoler – ble bygget opp på dette. Men etterhvert som antall scannere, digitalfotografier og videokameraer øker eksponensielt, ser dette ut til å endres. Søkeverktøy begynner å legge til avanserte bildegjenkjenningsalgoritmer og og reklamepenger strømmer dit.
Men Strømmen, mobilapper og bevegelige bilder: alle viser en bevegelse fra bok-nettet i retning et TV-internett. Det virker som vi har gått fra en ikke-lineær kommunikasjonsform – noder, nett, lenker – mot en lineær form, med sentralisering og hierarkier.
Nettet var ikke tenkt som en form for TV da det ble oppfunnet
Nettet var ikke tenkt som en form for TV da det ble oppfunnet. Men – lik det eller ei – det begynner å likne TV: lineært, passivt, programmert og innoverskuende.
Når jeg logger meg på Facebook, starter min personlige TV. Alt jeg trenger gjøre er å scrolle. Venners nye profilbilde, korte biter med meninger om aktuelle saker, lenker til nye historier med korte undertekster, reklame og – selvsagt – selvspillende videoer. Det hender jeg klikker på en like- eller deleknapp, leser folks kommentarer eller skriver en selv, eller åpner en artikkel. Men jeg blir værende inne i Facebook, og fortsetter å kringkaste ting jeg kanskje kan like. Dette er ikke det nettet jeg kjente da jeg ble fengslet. Dette er ikke Nettets Fremtid. Dette er TV-fremtiden.
Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje er blitt for streng, etterhvert som jeg eldes. Kanskje er alt dette er en naturlig utvikling for teknologi. Men jeg kan ikke lukke øynene for det som hender: et tap av intellektuell kraft og mangfold, og det store potensialet det kunne hatt for vår vanskelige tid. Tidligere var nettet mektig, og alvorlig nok til å få meg i fengsel. I dag føles det som lite mer enn underholdning. I den grad faktisk, at ikke engang Iran tar endel ting – Instagram, for eksempel – alvorlig nok til å blokkere dem.
Jeg savner tiden da folk tok seg tid til å utsettes for ulike meninger og brydde seg om å lese mer enn én setning eller 140 tegn. Jeg savner tiden da jeg kunne skrive noe på min egen blogg og publisere det på mitt eget domene, uten å måtte bruke en tilsvarende mengde tid på å promotere innholdet på flere sosiale medier; den gang ingen brydde seg om likes og delinger.
Det er det nettet jeg husker fra før fengselet. Det er det nettet vi må redde.
Oversatt fra Matter | The Web We Have To Save med tillatelse fra forfatteren.