Når store og dramatiske nyhetshendelser oppstår, følger det gjerne et enormt informasjonsbehov. Journalister har innarbeidet gode rutiner for faktasjekking av opplysninger, men på sosiale medier sprer informasjon seg raskt og uten filter. Feilinformasjon får gjerne uhindret og massiv oppmerksomhet.
Det var mye korrekt og god informasjon på sosiale medier da det smalt i Paris den 13. november. Dessverre var det også mye feil.
Twitter var full av feilinformasjon og støy. Facebook var ubrukelig til å få oversikt over siste nytt. Periscope gikk ned. Politiet oppfordret folk til ikke å dele informasjon om hva som foregikk, fordi terroristene fulgte med.
Donald Trumps uttalelser fra januar og i sommer ble formidlet som en reaksjon på det pågående angrepet. Gamle bilder ble fremstilt som det var inne i Bataclan. Noen redigerte en av Veerender Jubbals selfier og påstod han var en av terroristene.
Vi leter gjerne etter lyspunkt og gode historier når dramatiske og uforklarlige hendelser oppstår. Vi vil dele sterke og fine symbolhandlinger når ord kommer til kort. I kampens hete er det svært lett å dele noe som ikke stemmer. Det er det mange som utnytter.
Dette er ikke første gang det skjer, og dessverre ikke siste. Stort sett alle nyhetshendelser tiltrekker seg også falske nyheter, sier BBC. La oss se på hva som skjedde i Paris, og hvordan man kan unngå å ubevisst spre feilinformasjon i en vanskelig situasjon.
Empire State Building i franske farger
Et bilde som sirkulerte i ulike varianter på sosiale medier 13. og 14. november viste Empire State Building opplyst i de franske farger for å minnes de drepte.
Symbolkraften er sterk og bildene spredde seg som ild i tørt gress på sosiale medier:
The Empire State Building goes red, white and blue to support Paris – Photo by @LucasBarioulet #ParisAttacks pic.twitter.com/zvw5JuGne7
— MK (@nairamk) 14. november 2015
Problemet er bare at dette aldri skjedde.
Frankrike er ikke alene om å ha rødt, hvitt og blått som nasjonalfarger. Empire State Building lyses hyppig opp i de amerikanske fargene. På Memorial day, nasjonaldagen 4. juli og 11. september for å nevne noen anledninger. De informerer oftest også selv om årsakene på sin egen Twitter-konto.
Et tu, professor?
Ian Bremmer er professor, spaltist i Times og har en verifisert Twitter-konto. En tilsynelatende etterrettelig og seriøs kilde. Han delte bildet under, med teksten «Paris, not afraid» på sin Twitter-konto med 139 000 følgere.
Paris, Not Afraid. pic.twitter.com/0XEtD9urtg
— ian bremmer (@ianbremmer) 14. november 2015
Resultatet ble over 30 000 retweets.
Det er ikke noen direkte usannhet i tweeten, men bildet har ikke noe med det nylige angrepet å gjøre. Det er det lett å tro når det deles i forbindelse med en pågående hendelse.
Det er flott å vise støtte, men forsvarer det å publisere et gammelt bilde for å få tusenvis av retweets midt i en krise?
Bildet i tweeten er nemlig tatt i Paris den 7. januar i år. Da samlet rundt 5000 mennesker seg etter Charlie Hebdo-massakren. Selv om Twitter har en grense for antall tegn som ofte gjør det vanskelig å få med seg all informasjon, er det lett å føle seg lurt i situasjoner hvor gamle bilder kobles med aktuelle hendelser. Det skjedde etter terroren i Paris og det skjedde etter terroren i Beirut.
At store sosiale medier som Twitter eller Facebook ikke har bedre verktøy for kildehenvisning og metadata er et under.
Parodien
Rurik Bradbury driver Twitter-kontoen @ProfJeffJarvis. Med et nikk til den ekte professor Jeff Jarvis ved Columbia University som omfavner det meste av ny teknologi, parodierer Bradbury medie- og teknologievangelister.
Da en Vine-video fra Sky News hvor Eiffeltårnet skrudde av lysene for å minnes ofrene etter terroraksjonen mot Charlie Hebdo i januar spredde seg raskt etter det nylige angrepet rant begeret over.
Som et svar til alle som videreformidlet denne feilinformasjonen, publiserte han et bilde av et mørkt Eiffeltårn med teksten:
Wow. Lysene på Eiffeltårnet er slått av for første gang siden 1889.
Tweeten er åpenbart usann – lysene slås alltid av klokken ett om natten og det ble forøvrig ikke installert lys på tårnet før 1925. Det betydde ikke så mye.
Også denne meldingen ble retweetet nærmere 30 000 ganger.
Til og med av nyhetsorganisasjoner. De færreste fikk nok med seg spøken.
Wow. Lights off on the Eiffel Tower for the first time since 1889. pic.twitter.com/ZkeU5GmJfM
— Scary PJJ 2016 (@ProfJeffJarvis) 14. november 2015
La oss ta et steg tilbake.
Profilbildet viser en mann med to ølbokser med sugerør festet på en hjelm. Brukernavnet «Scary PJJ 2016» hang igjen fra Allehelgensaften. I profilteksten er han en «hyperglocal thinkfluencer» som har vært med å starte «Mogadishu:REinvent unconference«. At bjellene ikke ringte for flere er et under.
Redusert til et meme
Til Washington Post skriver Bradbury at reaksjonene fra sosiale medier på en tragedie er en spaghetti-floke av løse tråder. Noen er bra, men de fleste av dem er ubrukelige.
Den delen som føles mest ubrukelig for meg er folks stedfortredende deltagelse i hendelsen, som på bakken er en fryktelig tragedie, men i cyberspace blir forflatet på linje med andre memes.
Rurik Bradbury til Washington Post
– Millioner av mennesker uten tilknytning til Paris eller ofrene kaster inn sine løse tanker: enten for å tilfredstille egoet sitt, spre falsk informasjon som ikke har blitt sjekket eller bare for moro skyld. Resultatet er støy, skriver Bradbury.
Han mener folk burde bidra på andre, mer konstruktive måter.
– For det første kunne de formidlet nyttig og faktasjekket informasjon. For det andre kunne de heller støttet et synspunkt de tror på – som å snakke ut mot politikere som bruker angrepene for å demonisere muslimer eller innvandrere, som er nøyaktig det morderne ansvarlige for angrepene i Paris ønsker.
Orden i kaoset
Google har lenge tilbudt «people finder» for å lettere organisere leting etter savnede mennesker i kriser. Googles «krisepakke» består nå av en armada med ulike verktøy som kan brukes i krisesituasjoner for å organisere og informere.
Også Facebook har kastet seg på. Under jordskjelvet i Nepal lanserte de sin «Sikkerhetssjekk», hvor man kan gi beskjed til sine venner at man er i god behold. Funksjonen ble også aktivert for Paris da nyheten om angrepet ble kjent. Man fikk også tilbud om å legge et delvis transparent fransk flagg over profilbildet sitt, for å vise sin støtte.
I ettertid har Facebook fått mye kritikk for å fokusere utelukkende på Paris, til tross for det nylig og grusomme selvmordsangrepet i Beirut.
Facebooks sjef Mark Zuckerberg svarer på kritikken med at Facebooks policy inntil nylig var å kun ha funksjonen aktivert under naturkatastrofer, men at de nettopp har endret dette. Hvorfor Beirut ikke var et riktigere tidspunkt enn Paris å aktivere funksjonen, svarer han ikke på.
Tidligere nevnte Bradbury problematiserer Facebooks sikkerhetssjekk, og sier han han blir bekymret om Facebook får en PR-gevinst etter terroren i Paris.
Han ønsker ikke at de «videre får fremme sin agenda om å bli den de facto sosiale identitetsplattformen for alle mennesker, og igjen tjene penger på dette monopolet».
– Hvis Facebooks sikkerhetssjekk blir en standardtilstand, er Facebook da ansvarlig på en eller annen måte for beredskap? Hva er konsekvensene hvis noen ikke oppgir sin egen sikkerhets-status på Facebook og så videre?, spør Bradbury.
Flere lyspunkt
Hashtaggen #PorteOuverte ble raskt organisert for å tilby husly til de som flyktet fra angrepet.
For oss som fulgte krisen fra avstand var noe av det mest påfallende på internett i kaoset den 13. november, var hvor godt Reddit fungerte.
De har tidligere fått krass kritikk etter Boston-bombingene for å ha igangsatt en heksejakt på feil person, men har siden den tid lansert Reddit Live som skal gjøre det lettere å følge pågående hendelser og unngå slike feil.
Deres nye «livesenter» viste seg å være en god kilde til informasjon gjennom hele angrepet – i et ellers kaotisk situasjonsbilde. Du kan se et opptak av strømmen her.
Moderatorer var inne hele veien og korrigerte informasjon, og dette viser kanskje at man fortsatt trenger noen til å rydde og sortere. En jobb sosiale medier tydeligvis ikke mestrer på egen hånd.
Faktasjekkerne
Brukt riktig kan internett og sosiale medier være en gullgruve for informasjon, men det kreves ofte nitid arbeid over tid å effektivt kunne faktasjekke informasjonen som ligger der. Etter hvert som stadig mer av journalistikken i vår tid både kommer fra – og publiseres til – internett, har verifisering av innhold hentet fra sosiale medier og brukt i nyhetssammenheng blitt viktigere.
Det har kommet en håndbok i verifisering samt oppstått nettsider som Reported.ly og nyhetsbyråer som Storyful som jobber utelukkende med å faktasjekke innhold fra sosiale medier før riktige opplysninger brukes videre.
Nettstedet Bellingcat er en av pionerene på feltet gravende folkejournalistikk. Ved hjelp av kartdata, sattelittbilder og andre bilder finner de ut hvor og når ulike hendelser har foregått.
Det startet som en dugnad for å identifisere våpen brukt i den syriske borgerkrigen, men har raskt utviklet seg til å dekke større deler av verden. Via internett har Bellingcat lokalisert stedet IS spilte inn henrettelsen av journalist James Foley og russiske troppers bevegelser i Syria og Ukraina.
Noen tips på veien
Dette er noe du kan gjøre for å dobbeltsjekke om det du ser i sosiale medier stemmer:
- Ta frem den velkjente klypen med salt. Under store og dramatiske hendelser er det garantert noen som vil prøve seg med feilinformasjon.
- Søk etter offisielle kilder først, de oppdaterer gjerne sosiale medier raskt. Empire State Building har, som vi nå vet, en egen Twitter-konto som gir korrekt info om hva som skjer.
- Er du usikker er det bare å spørre og be om ytterligere bekreftelse – for eksempel fra andre i samme område.
- Ta et kjapt bildesøk med verktøy som Tineye eller Google bilder for å se om bildet er gammelt eller nytt.
- Gå inn på brukerens profil og sjekk tidslinjen. Er den seriøs eller framstår den tullete? Er brukeren helt fersk eller har den vært i bruk en stund?
- Se etter stedsinformasjon i meldingen. Er den delt fra et sted der hendelsen skjer, eller langt unna?
- Følg journalister eller mediehus. De har som oftest gode rutiner for slike situasjoner, men av og til kan fristelsen bli for stor. Til og med store mediehus som CNN tar ofte feil i kritiske situasjoner.
Det sies at man aldri skal sjekke en god historie. Det er løgn.