30% av 9. trinn-elevene på Majorstuen Skole valgte å løse en oppgave ved å lage en app. Hvorfor?
Use-App – gruppearbeid av 9. klasse ved Majorstuen Skole, foto: Irma H. Fearnley
Prosjektarbeid i skolen
Før vinterferien besøkte jeg en ungdomsskole i Oslo, der de i mat og helse-undervisningen holdt på med et prosjekt i samarbeid med Grønn Hverdag: Disse 9. klassingene skulle lage “en idé, løsning eller et produkt som skal bidra til at matsvinnet i Norge minsker”. Gjennom markedsundersøkelser og prosjektarbeid skapte ungdommene ulike forretningsløsninger som skulle redusere svinnet.
Noen hadde laget kokebok for restemåltider, noen hadde funnet opp matbokser med peltier-element, slik at matrester kunne varmes opp i matpakken, noen hadde skapt ordninger der matvarer som var i ferd med å passere best før-datoen gikk til egne utdelingssentraler, men det som slo meg, var hvor mange som hadde laget apper.
30% laget apper
Lærer Oliver Simon Madsen ved Majorstuen skole skriver på mail til NRKbeta:
Vi har hatt 0% fokus på apper, kun matsvinn og hvordan man går frem ved produktutvikling. Likevel forventet vi at en del grupper kom til å komme på slike ideer.
7 av totalt 24 grupper valgte å utvikle en idé om en app. En del grupper veiledet vi bort fra ideen fordi så mange grupper allerede hadde valgt en slik løsning. Om vi ikke hadde gjort det, ville nok minst 10 grupper kommet fram til en app. Og om gruppene ikke hadde fått vite om hverandres ideer, må vi nok tro at så mange som 60-70% hadde valgt en slik løsning.
At så mange velger å lage en app betyr ikke at disse ideene er svakere enn de andre. Use-App som det er bilde av over her var f.eks. en godt gjennomtenkt løsning for samspill mellom hva man har i kjøleskapet og handlelisten. Men om alle disse skoleprosjektene hadde vært reelle business cases, ville det vært vanskeligere å stå ut med en app blant mange andre apper, enn med et av de andre produktene.
There’s an app for that
Det er ikke så veldig forbausende for oss i NRKbeta at mange velger å lage en app. Når vi i NRK synes det er vanskelig å få overført innhold fra felten og inn til serverne på Marienlyst, er det første vi tenker “her trenger vi en app”. Da iPad’en begynte å etablere seg som plattform, var papirmediene raskt på banen med å utforske mulighetene for å erstatte fallende inntekter fra papiravisene med egne utgaver for iPad – en app.
På 5 år er apper gått fra å være noe ingen vet hva er til en av de vanligste måtene for mange til å få gjort (eller ikke få gjort) oppgaver.
Mye bra med apper
Og selvsagt er det masse bra med apper. Selv har jeg erstattet mange fysiske objekter i livet mitt med apper, fra de enkle og usofistikerte som reisevekkerklokken, notatblokken og lommekalkulatoren, til avanserte ting som bilnavigasjon, et lydstudio eller tankekart-verktøyet Mind Node.
For en hammer ser alle problemer ut som en spiker
Kombinasjonen av appers frigjørende enkelhet (sammenliknet med fortidens komplekse dataprogrammer eller det å skulle produsere fysiske produkter), all oppmerksomheten de har fått i media på grunn av gutteromsmillionærer og deres store nærvær i livene våre (appene altså, ikke gutteromsmillionærene), alt har bidratt til å flaske opp et stort marked.
Ifølge TNS Gallups undersøkelse Interbuss for 4. kvartal 2012, har 62% av oss lastet ned apper til telefonen, og i snitt bruker disse 14 kroner hver i måneden på app-kjøp. Det blir fort noen hundre millioner årlig ut av det totalt.
Det er sikkert plass til flere gutteroms/jenteromsmillionærer. Men interessen og konkurransen er stor. Mange gutteroms-ikke-millionærer vil bli liggende igjen på slagmarken.
Dot Konk all over again?
På 90-tallet, da alle skulle bli rike på det nye Internettet, møtte jeg endel gutteroms-ikke-dotcom-millionærer med ulne forretningskonsepter og store kassakreditter. Det gikk dårlig med hoveddelen av disse nyskapningene; vi har skrevet om det tidligere i SØKKRIK i en fei 1:4 — Gå og innovér et annet sted!
Og, som under dotcom-perioden, når det er kommet dit at alle tenker tiden er inne for å satse på apper, er det på tide å satse på noe annet, dersom målet er å bli rik.
Diminishing returns
Det at folks telefoner begynner å fylles opp med apper, avspeiler seg også i summene vi oppgir å bruke på app-kjøp; se på denne grafen:
Selvsagt er det plass til flere apper i telefonene våre og selvsagt finnes det fortsatt masse som ikke er oppfunnet, men mange av quick win-appene er allerede laget. Og vi har fylt opp hjemmeskjermene i noen år. Så det holder ikke lenger å lage en lommelykt-app. Du må lage en lommelykt-app som er så mye bedre enn den folk allerede har at de gidder å bytte – ihvertfall om målet ditt er å bli rik kjapt og uten å bli skitten på fingrene.
Sånn sett får ungdomsskoleelevene som valgte å lage en matboks noe gratis i konkurransen om oppmerksomheten; det er lettere å skille seg ut i matboksmarkedet.
We need an app
På en konferanse jeg var på ifjor, spurte en foredragsholder salen: “Hvor mange her har mistet 9 måneder på at noen sa vi trenger en app?”. Responsen var (utover generell galgenlatter) rundt halvparten av hendene i rommet i været.
En tankefeil som gjøres hyppig i mange bedrifter, er at man har en kompleks utfordring – la oss si å finne en ny finansieringsmodell for virksomheten – , man ser at det skjer en rivende utvikling innen mobil og apper, og så tar man for gitt at løsningen er å lage en app, i et håp om at folk elsker produktet høyt nok til å ville ha en egen knapp for det på telefonen.
App av XKCD CC BY NC 2.5
Ikke forstå meg dithen at jeg mener apper er dumt, dårlig eller feil – mange av mine beste venner er apper. Men jeg tror ikke en app er riktig løsning like ofte som denne løsningen velges.