Ingen i NRK burde vel si dette, og statistikken taler kanskje mot meg, men selv som nyansatt med alt å tape tar jeg likevel sjansen:
TVen er død. Gammeldags. Utdatert. Upraktisk.
Tiden har løpt fra fjernsynet i sin nåværende form. Vi vil ikke lenger passivt underholdes av noe andre bestemmer vi skal se. Foto: lookingforkatrina/Flickr
Det er selvsagt lett å si, spesielt for en som normalt publiserer ting på internett, og dermed står lavest på journalistenes rangstige. Likevel: der hvor nettet er basert på at du aktivt må søke opp informasjonen du vil ha, er TV basert på sløv passivitet — en form for mediedistribusjon vi unge enten aldri har vært vant til, eller har vennet oss av med for lenge siden.
Der foreldregenerasjonen, eller kanskje besteforeldregenerasjonen, hver eneste dag må ha med seg Dagsrevyen, TV2-nyhetene og aller helst Kveldsnytt i tillegg, har jeg vanskelig for å se hvorfor jeg skal sette meg ned presis klokken 1900 hver eneste dag og få presentert et vell av saker jeg ikke nødvendigvis er interessert i. Jeg vil plukke selv. Hoppe over. Se om igjen.
Skal jeg se film vil jeg ha muligheten til å se film der og da, når jeg har tid. Jeg vil velge selv når filmen skal startes, når den skal ha pause og om jeg vil se resten i morgen. Jeg vil ikke bruke de få fritimene jeg har hjemme til å se om det er noe interessant på TV, eller vente på at det skal bli noe interessant på TV. De siste årenes teknologiske fremskritt gir meg muligheten til å se film, sjekke nyheter og se TV-programmer hvor jeg vil, når jeg vil — og det vil jeg.
Når teknologien gir oss muligheten, skjønner jeg ikke hvorfor det skal være vanskelig å tilby on demand-innhold, om så mot betaling. Her spilles en episode av Top Gear i NRKs nett-tv. Foto: Sindre Skrede
Der medieverden ellers har gått fremover, har TVen stått mer eller mindre stille; fjernsynsprodusentenes forsøk på å følge med i tiden kan vel heller ikke sies å være spesielt vellykkede. Etter å ha lært publikum at HD er bra, skulle 3D bli det nye, store. Det varte ikke så lenge. Etter hvert har “on demand”-tanken spredd seg, og såkalte “smart-TV” har nå begynt å dukke opp, men man kan vel ikke si at smart-TV har tatt av, det heller. En medvirkende årsak er at smart-TVen ikke er så smart, og at brukergrensesnittet ofte er direkte uintelligent.
Gjennom hele min oppvekst har bransjen aktivt forsøkt å unngå at vanlige brukere skal få tilgang til opptaksutstyr, det være seg beta, VHS, DVD eller harddisk. Skal man se noe, får du værsågod se det når det sendes på TV. Skal du se det senere, kunne spole og pause, har du å kjøpe en videokassett, eller i disse dager en DVD eller Blu-ray.
Tanken på å fylle hyllene mine med noe jeg kanskje bare ønsker å se én gang frister ikke. Før i tiden kunne man leie filmer i en fysisk butikk; i dag har vi tilgang til internett og lagringsplass i store mengder. Betaling over nett er uproblematisk (eller burde i alle fall være det), og å leie film over nett er også uproblematisk (eller: burde i alle fall være det). Kombinasjonen hurtig internett, lagringsplass og betaling burde være fristende for enhver innholdsleverandør, men veien frem til en fungerende tjeneste for film “der du er og når du vil” har vært lang. Alt for lang.
For meg er tilgjengelighet ofte viktigere enn topp kvalitet. Så lenge jeg kan få tilgang der og da, eller i alle fall med et minimum av ventetid, kan jeg leve med at lyden bare er “OK” og bildet sånn passe.
Hjemme er fjernsynet stort sett redusert til en ekstern skjerm for en datamaskin. Det er fjernsynet på jobb også. Fjernkontrollen er mest til pynt. Foto: Sindre Skrede
Jeg setter fremdeles stor på pris den innholdsmessige kvaliteten produksjonene for fjernsyn ofte har. Problemet oppstår når leverandørene fremdeles henger igjen i tanken om at dette innholdet kun skal vises på TV til et på forhånd bestemt tidspunkt. Jeg vil ikke sitte klar med kamferdrops og kamillete og vente på at filmen jeg har lyst til å se skal begynne. Jeg vil ha muligheten til å se filmen når det passer meg.
Nå som for eksempel Netflix er tilgjengelig i Norge begynner det å skje noe. Det er slike tjenester vi trenger, og slike tjenester vi vil ha. At leverandørene lager slike tjenester — om enn flere år for sent — viser at TV i sin nåværende form er død, eller i det minste døende. Statistikken viser noe annet (foreløpig), men tallene viser ikke noe om hvordan TVen brukes. Er fjernsynet en aktiv underholder, eller en passiv støykilde i hjemmet?
Hva mener du?