Det var knyttet stor spenning til moderator Lester Holts rolle under nattens debatt mellom presidentkandidatene Hillary Clinton og Donald Trump.
Utrolig nok er ikke rollen avklart på forhånd og debatten om hvilken rolle moderatoren egentlig skal spille har rast i forkant. I møtet med Trumps mange åpenbare løgner har journalistikken slitt med å holde tritt, skrev New York Times mediekommentator Jim Rutenberg på søndag.
På avstand kan det synes som frykten for å være partisk har blitt for stor i amerikansk journalistikk, og Rutenberg skrev i august at Trump setter normene for objektivitet under press.
Det har gitt langt større rom for faktasjekkere som den Pulitzer-prisvinnende Politifact. De tar banalt nok for seg en uttalelse, og sjekker om den er sann eller ikke. Her til lands er Holder de ord et godt eksempel på samme praksis.
Fox News-anker Chris Wallace skal lede en av de kommende debattene mellom Clinton og Trump, og høstet kritikk da han uttalte at faktasjekk ikke var hans jobb.
Tilbake på topp
Det gikk gjetord om at nattens debatt skulle bli en av TV-historiens største øyeblikk. Det ble meldt at så mange som 100 millioner mennesker kom til å benke seg foran skjermen for å se den. Det er tall som vanligvis i USA er forbeholdt store arrangement som Super Bowl.
Rutenberg mener debatten var den perfekte anledning for journalistene til å vise at den fjerde statsmakt fortsatt henger med.
Det gikk så som så.
For TV-mediet viser dessverre få tegn på videre utvikling. Det mest innovative grepet var fortsatt bruken av split-screen, hvor begge kandidatene ble vist samtidig – en metode som har vært i bruk i mange år.
Det er likevel et effektivt fortellergrep som gir rikere kontekst, eksempelvis til de mange avbrytelsene underveis i natt.
Medie-kommentator i Washington Post oppsummerer Holts opptreden som moderator slik:
1/3 I give @LesterHoltNBC a solid B-minus in this Mission Impossible. He pushed back some; not enough.
— Margaret Sullivan (@Sulliview) 27. september 2016
2/3 @LesterHoltNBC provided some realtime fact checking but let Trump go off on tangents and repeat too many proven lies
— Margaret Sullivan (@Sulliview) 27. september 2016
3/3 @LesterHoltNBC didn't make himself the story, and was dignified, if medium-weak and sometimes absent
— Margaret Sullivan (@Sulliview) 27. september 2016
Fakta på TV
Politico skrev tidligere på kvelden at Bloomberg oppsiktsvekkende – og i kontrast til alle andre kanaler – ville ha live faktasjekking på sin TV-overføring av debatten. Det ble med tanken, for etter å ha fulgt debatten hos blant annet Bloomberg, så jeg ikke snutten av det som kunne blitt et viktig steg videre for TV-mediet.
Evan Puschak er en av de som har tatt til orde for en slik type faktasjekk, og har gitt en ganske detaljert forklaring på hvordan det kan løses:
Så der TV-mediet sliter med å fornye seg, skulle man tro at internett var klar til å ta over plassen. Dessverre nådde ingen av dem helt opp.
For uansett hvilket format, plattform og medie du fulgte debatten i – var all dekningen lagt opp helt likt.
TV-kanalene kjørte tradisjonell TV-sending, mange med utspilling på Youtube. Bloomberg kapret plassen som Twitters eneste video-stream, mens de fleste andre aktørene også sendte direkte via Facebook Live. Det gjorde en rekke andre ferskere medie-aktører også, gjerne med en ørliten twist.
En av de få, men samtidig svakeste nyvinningene her, var nok BuzzFeed News variant hvor de beskrev det aktuelle emnet som ble diskutert ved hjelp av emojis:
Internett leverer
Det var likevel åpenbart at alle mediene, utenom de som driver med TV, var klare til å kaste seg på faktasjekk-bølgen.
NPR hadde en omfattende dekning i sanntid. Guardian US hadde en faktasjekker på plass. Til og med teknologi-nettstedet Wired hadde et team som faktasjekket debatten.
Politifact hadde over tolv personer på jobb, og har fått mye oppmerksomhet blant annet på Twitter.
Problemet er at faktasjekkerne og TV-mediene ikke møtes.
Dermed bedriver ingen – selv ikke debattens moderatorer – skikkelig faktasjekking på den store og fortsatt viktige skjermen. Kombinasjonen av publikumstilfang fra TV og mulighetene som ligger i internett kunne vært et viktig redskap for amerikanere som lurer på hva hvem de skal stemme på. Dette til tross for at ikke alle typer påstander kan avdekkes i en slik faktasjekk.
Kanskje vil vi se en endring på de neste debattene, eller ikke før neste valg. Det tradisjonelle formatet på TV-debattene er i hvert fall under sterkt press, og kunne hatt godt av å møte internett på flere måter.
Kunne noen av disse elementene vært nyttige i dekningen av det kommende stortingsvalget?