Nylig lærte jeg og min kollega Andreas noe ubehagelig om Facebook.
Nei, ikke lærte, for vi visste det fra før: at algoritmene styrer, og at Facebook viser deg det du selv vil bli eksponert for, gjennom valgene du har tatt tidligere.
Men i dag fikk vi kjenne det på kroppen for første gang.
Det har ikke manglet på de store, viktige, diskusjonene om medienes dagsordensettende funksjon. Hva gjør det med journalistikken at det er algoritmer og ikke redaktører som bestemmer hva som er viktig?
Forrige ukes Brennpunkt handla om olje og dokumentaren «Oljelobbyisten» ble tirsdag sendt på NRK1.
Clik here to view.
Jeg er ikke en av dem som ser Brennpunkt lineært, altså når det sendes på vanlig TV. Jeg følger programmet på mobile dingser – nett og sosiale medier. Brennpunkt vet at de må satse digitalt for å nå et yngre publikum. De laga videoer, som har fått masse engasjement, og spredt seg til mange på Facebook.
Denne lengst, til 148.000 personer: Det betyr langt utover de 52.000 som faktisk følger Brennpunkt på Facebook.
Jeg liker Brennpunkt-siden. Når man jobber med sosiale medier i NRK er det ikke uvanlig å følge mange av sidene våre, og jeg blir som regel overeksponert for NRK-stoff. Jeg sjekker også Facebook langt oftere enn snittet – en yrkesskade.
Så i går da Andreas sa: «Brennpunkt denne uka var veldig bra, og artiklene- og videoene har fylt FB-feeden min i mange dager nå», ble jeg tom i blikket.
Det nådde aldri meg.
Andreas og jeg er ikke langt fra på samme alder, vi har 91 felles venner, vi har begge bodd lenge i Stavanger, men han flytta fra byen i barneskolealder. Han har bodd i Bergen, jobba for NRK Natur og liker miljøorganisasjoner på Facebook.
Mine Facebook-venner er Stavangerfolk som av naturlige årsaker er mer oljevennlig innstilt enn resten av landet. (Råolje på peishylla.) Og jeg fikk for første gang ikke en stor NRK-satsning opp i nyhetsfeeden. Vennene mine lot seg ikke engasjere og Facebook plasserte meg i samme ekkokammer.
Hvis du, som veldig mange unge, har Facebook som din primærkilde til nyheter: Vær bevisst på hva du får servert. Husk at det ikke er redaktørene, men vennene dine som bestemmer hvilket innhold du blir eksponert for.
Når du har scrollet forbi tre kattevideoer og to menn som faller er det på tide å oppsøke VG/NRK/lokalavisa og se hva som skjer i den virkelige verden.
Det er likes, kommentarer, delinger og klikk som styrer Facebooks algoritmer og pusher innhold ut til flere. Ved å like en side sier man til Facebook at man er interessert i innhold derfra. Men hvis hverken du eller vennene dine liker det siden poster, hjelper det lite.
Ja, det har kommet flere uttrykksknapper, og man kan melde seg både sinna og sjokkert. Men det gjør vi nesten ikke. Terskelen for å gi en mer avansert reaksjon på et innlegg er mye høyere enn gode gamle «Tommel opp!» Dermed er det fortsatt «likes» som styrer.
Facebookvennene til Andreas likte kritisk oljestoff – mine gjorde ikke.
Hvis du, som meg, jobber i media og vil kjempe for framtidas journalistikk: Når 2,8 millioner nordmenn bruker Facebook hver eneste dag er det for seint å hoppe av toget – hvis vi vil nå et større og yngre publikum.
Vi må lære alt vi kan om denne plattformen vi ikke kontrollerer, lage strategier og følge dem for å, best mulig, få den gode journalistikken og de viktige sakene ut til folk – selv om spillereglene er endret.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.