Medienes rolle i forvirringens tid

2016 har ikke vært mediehistoriens stolteste år.​

Vi fikk nemlig flere eksempler på hvordan maktsøkende mennesker – ved hjelp av relativt enkle teknikker – sikret seg bred dekning og fikk lov å definere den politiske agendaen.

Det kan selvsagt være at folk har ønsket seg løsningene som er blitt tilbudt, eller disse folkene som sine ledere. Men i et demokrati-perspektiv har vi vært vitne til uryddige prosesser og sett medier bli verktøy for manipulering av samfunnsagendaen.

Hvordan kom vi hit?

Om vi skal prøve å forstå situasjonen med utgangspunkt i hvor det glapp for media i Donald Trumps vei til makten, så tilranet han seg kontroll over dekning og agendasetting gjennom flere ulike virkemidler:

• Spektakulære utsagn det føles umulig å la ligge – enten de kommer på Twitter eller under et valgmøte – har gitt bred medietilgang
• Utspillene har definert spillebrettet debatten skal foregå på – og hva som har fått gli unna oppmerksomheten
• Sitatvennlige formuleringer har fått styre overskrifter, som er det dypeste mange trenger ned i materien
• Taktikken “Weaponized Relativism”, utviklet av KGB på 1970-tallet, har vært brukt for å nøytralisere egne svakheter og jevne ut oddsene mot motkandidater. Tilbyr du nok alternativer til sannheten, blir sannheten utydelig
• Såing av tvil om medias troverdighet har åpnet for å avfeie kritisk granskning som et resultat av partiskhet eller elitisme
• Falske nyheter skapt av støttespillere og videreformidlet av kandidaten selv har tåkelagt sannheten, farget opinionen, legitimert vinkler og blitt agendasettende – selv når man har prøvd å avkrefte dem

Strategisk kommunikasjon vokser jevnt. Både i politikken og på andre felter ser vi eksempler på en profesjonalisering av samfunnsdebatten. Antallet kommunikasjonsrådgivere per journalist øker, og folk vandrer mellom kommunikasjonsrådgiver-jobber og politikken. Dette fører til at stadig hardere pressede medier blir stående som svakeste part i regisserte og planlagte forestillinger.

Hvordan oppsto denne sårbarheten hos mediene?

Vi tror noe av det bakenforliggende er en utvikling som har foregått over år: I tidligere tider hadde de fleste medier deadline noen få ganger i døgnet. Konkurransen i de større fellessakene gikk stort sett ut på å ha den beste vinkelen. Etter hvert ble stadig mer av tyngdepunktet flyttet til nettet.

Der utgjør antallet sidevisninger en finansiell forskjell for mange av aktørene. Det har ført til en dreining til konkurransen om å være først. Ikke på dagnivå, men på sekundnivå, og at hver sak gjerne deles opp i flere mindre saker i løpet av døgnet.

Problem 1: Fragmentering
Denne oppdelingen av større saker i flere mindre vinklinger som kommer og går langt oftere enn folk flest i snitt er innom nettavisene, gir både et mer fragmentert og og et mer uoversiktlig mediebilde. Det gir langt flere potensielle åpninger inn i offentligheten, enn det som fantes den gang begrenset plass i høyere grad styrte hva som fikk lov å ha nyhetshøyde. Ofte drukner også de mer gjennomarbeidede tingene i syndfloden av de mindre gjennomarbeidede småvinklene.

Problem 2: Høy puls
Omløpshastigheten og konkurransen om å være før andre gir mindre tid til kvalitetskontroll, tilføring av dybde og sammenheng. Og – kanskje verre – hele diskursen blir basert på hot takes og impulsive reaksjoner. Det fører til at aktørene – både media og politikere – ofte opererer i et slags panikkmodus, hvor reflekser og adrenalin får lov å sette premissene, snarere enn refleksjon og logikk.

Alt dette er ting som leder til at vår offentlige samtale blir dårligere, og som åpner dørene for at aktører som skjønner mekanismene og ikke ønsker å følge de tradisjonelle spillereglene lettere kan kortslutte medias kvalitetskontroll og kidnappe oppmerksomheten.

Vi har sett det spille ut i Storbritannia, både i 2015-valget og Brexit-avstemningen. Vi har sett det spille ut i USA i nominasjonsprosessen og i presidentvalget. Kanskje har vi også fått se noen tidlige prøveballonger foran vårt eget 2017-valg.

Hva kunne norske medier gjort for å gjøre ting bedre?

På grunn av klikkøkonomi og fortløpende deadline har vi fått en veldig hendelsesbasert virkelighetsformidling: Mesteparten av nyhetsinnholdet vi eksponeres for tar utgangspunkt i hendelser; noe som har skjedd, noen som har sagt noe, noen som har plassert noe i media.

Den daglige presentasjonen av nyhetsbildet, og dermed agendasettingen, defineres i høy grad av ting som skjer og deretter formidles. Vi har også fått en politisk dekning som følger enkeltpersonene stadig tettere.

Folk som ønsker tilgang til media for å kunne styre samfunnsagendaen eller oppfatningen av en sak trenger bare å vekke medievennlig oppsikt, og vips har de direktetilgang til offentligheten.

Det drives selvsagt også egenjournalistikk. Men oftere tar denne utgangspunkt i å gjøre avsløringer enn å spenne opp et større lerret og systematisk gå gjennom de større spørsmålene i vår tid.

Hva kan gjøres?

Å tegne opp løsninger for hvordan vi kunne kommet til et bedre sted, tar mer plass enn en kronikk gir. Det er også andre enn oss som må finne og eie løsningene. Men her er likevel noen ting det kan være verdt å titte på:

På nyhetsfeltet kunne norske medier gitt publikum et bedre tilbud gjennom å gjøre kalde vurderinger oftere, og vært mer tilbakeholdne med premissene for utlån av mikrofonstativet.

Vi kunne oftere ryddet i saker for publikum og sagt, «dette er det det egentlig handler om».

Vi kunne brukt mer ressurser på å være en timeviser for samfunnet, og mindre tid på å være en sekundviser. Gitt oversikt og sammenheng, og vært mer uavhengige av aktørene.

Vi skal heller ikke glemme effekten av alt det andre vi gjør, som ikke er klassisk nyhetsformidling:

Det er nemlig mange ulike måter å male bildet av vår tids spørsmål. Samfunnets agenda defineres gjennom mer enn journalistikken. Våre perspektiver farges av alle de ulike virkelighetsbeskrivelsene vi møter – fra P3morgen til Dagsrevyen, fra Flukt til Valgomaten.

Også ting som Black Mirror og John Olivers Last Week Tonight er kraftfulle verktøy for å sette de større spørsmålene i perspektiv – eller for den del SKAM og Nytt på nytt.

En av NRKs store styrker som mediebedrift, er vår enorme bredde. Den gir oss et vidt register av virkemidler for å male bildet av vår tid. Bevissthet og samarbeid om hvordan vi på tvers av divisjoner og sjangre kan styrke demokratiet og gi publikum det beste virkelighetsbildet er avgjørende.

På den måten kan vi bli en enda bedre allmennkringkaster enn vi er i dag.