KOMMENTAR: Jeg velger sykkel fremfor bil og blir sett på som lat, men det skyldes en fundamental misforståelse.
Den virkelige transportrevolusjonen skjer på mikronivå. Det er der vi ser størst miljøgevinst. Det er der vi løser både kø-, svevestøv- og støyproblemer. Men mens teslaene feier forbi deg i kollektivfeltet slik vi lærte at pampene gjorde i det gamle sovjet, får du nedsettende blikk og strenge rammer å forholde deg til på ditt lille fremkomstmiddel.
Jeg vil herved slå et slag for elsykkelen og alle dens gode venner. Elektrisk sparkesykkel, segway, enhjuling, elmoped, elektrisk transportsykkel og alle andre små og lette fremkomstmidler som nå har dukket opp.
Faste lesere av NRKbeta vet at jeg for litt over et år siden satte sammen min egen elsykkel. Nå, cirka 1000 kilometer senere er det på tide med en evaluering.
Ombygd DBS-sykkel med 250W elmotor:
Men, når jeg skryter av den blir jeg nesten alltid misforstått.
De typiske reaksjonene er:
«Jammen du går jo glipp av treningen da …»
«Er du virkelig så lat?»
Det er så feil som det kan bli. Dette er et transportmiddel, ikke et treningsverktøy.
Problemet er at den ligner på et kjent treningsverktøy som heter sykkel. Det er derfor vanskelig for folk å forstå at den erstatter privatbil, taxi, motorsykkel, moped eller hva som helst av andre greier som vi kaller transportmiddel.
Mitt miljøregnestykke
Av de 1000 kilometerne jeg nå har syklet anslår jeg at cirka 250 kilometer er distanser jeg heller ville gått til fots, 750 kilometer er ren erstatning for privatbil eller taxi. Når forskningen da også viser at å sykle på en elsykkel er bedre trening enn de fleste skulle tro begynner dette å bli skikkelig interessant.
For energiregnestykket er veldig tydelig: En elbil bruker cirka 200 watt-timer pr. kilometer, mens min elsykkel bruker 10. Den trenger med andre ord cirka 20 ganger mindre energi enn en elektrisk bil. Regnestykket er ikke helt rettferdig siden sykkelen også får hjelp av min muskelkraft. Men både samfunnsmessig og miljømessig tror jeg ikke den trimmen jeg får skal telles negativt her. Og selv om man fyller elbilen med fem mennesker blir fremdeles elsykkelen fire ganger mer energieffektiv.
Flatt og ingen motvind
Men jeg blir altså sett på som lat fordi folk tenker at alternativet er at jeg sykler på en sykkel uten det ekstra dyttet jeg får fra den lille motoren. Men det er ikke det. Når jeg skal 10 kilometer fra Marienlyst i Oslo til et eller annet sted for å delta i en workshop eller holde et foredrag, er det ikke et alternativ å ta på seg treningsdrakten og så sykle avgårde. Da må jeg ta en dusj før jeg litt andpusten går på scenen.
Alternativet er taxi, egen bil eller noen ganger kollektivt.
Den følelsen en elsykkel gir er at Norge blir helt flatt og fullstendig uten motvind. Det gjør at terskelen for å ta sykkel blir mye lavere. Jeg kommer raskere frem enn om jeg hadde tatt taxi eller kollektivt, og jeg har sjelden parkeringsproblemer når jeg kommer frem.
Regler og tilrettelegging
Dette er et område der den tekniske utviklingen går fort. Vi kommer til å se mange spennende, lette og elektriske fremkomstmidler fremover. Det gjelder bare å legge til rette for dem, i bybildet og med fornuftige lover og regler. Slik kan disse nye innretningene leve fint og sikkert side om side med elektriske biler, fotgjengere og syklister på treningstur.
Og viktigst av alt, vi må til livs fordommene om at dette er for latsabber.
Disse fremkomstmidlene skaper ikke en lat befolkning som går glipp av trening. De fører til en befolkning som får mer frisk luft, bruker mindre energi, forurenser mindre, skaper mindre støy, og kaster vekk mindre tid i kø.