Jeg vil slå et slag for nerdene. De som ikke hadde de kuleste klærne. De som ikke var flinkest i gym og skammet seg over toppkarakteren i matte. Søndagskveldene brukte de på å pønske ut unnskyldninger for hvorfor de ikke hadde vært på fest i helgen.
«Du må skrive ned disse historiene!» Ordene kommer fra en kollega i et redaksjonsmøte da jeg fortalte om en herlig sær og kunnskapsrik person jeg nylig hadde møtt. Det slo meg at det er de rareste og mest nerdete menneskene jeg havner i samtale med når jeg skal prøve å mingle.
Og jeg kjenner meg ofte igjen. Tro meg. Det var ensomt å være datanerd på åttitallet. Før internett, før multiplayerspill og før sosiale medier. Det ville hjulpet meg om jeg hadde fått noen av historiene jeg nå får høre fra andre nerder. Jeg ville sett at andre sliter med det samme, men at det blir bedre.
Kim Daniel Arthur kom høyt opp på listen da jeg satte meg ned for å finne ut hvem jeg ville snakke med først. Som guttunge satt han alene foran datamaskinen og var liten, spinkel og sjenert. I dag er firebarnsfaren programmerer, spilldesigner, entreprenør, IT-millionær og møbelsnekker.
Jeg drar til Tromsø og møter ham i et hektisk verksted fylt av musikk, maskiner, og duften av nyhøvlet spon.
Skrev inn datakode som femåring
– Jeg ville ha Nintendo men moder’n sa jeg måtte ha maskin med tastatur.
Som femåring satt Kim og skrev inn basic-kode som søsteren leste høyt fra datablader. Når koden virket laget datamaskinen blomster og figurer. Det de hadde endt med var en Amstrad CPC64. En av disse klassiske gamle hjemmedatamaskinene som ble koblet til TV-apparatet i stuen.
Femåringen visste lite om at dette 15 år senere skulle føre ham til Londons finansdistrikt. Der han dresskledd og nervøs kom til å vandre frem og tilbake mens han ventet på et viktig jobbintervju som ville bety mye for livet hans.
Datainteressen utviklet seg fort videre, og som trettenåring programmerte han både grafikk, animasjon og musikk.
– Det gir mestringsfølelse og kontroll. Nesten en form for makt. En verden som du behersker og styrer alle rammene på.
Kim ble fullstendig hektet.
– Det er mye snakk om skjermtid nå. Jeg tror det var viktig at moder’n lot meg få holde på så mye jeg ville.
Moren er billedkunstner og keramiker. Å sitte foran datamaskinen kan virke lite fysisk og kanskje skuffende for en utøvende kunstner. Men hun skjønte at Kim fikk utløp for en skapertrang gjennom datamaskinen.
Kims fire barn får holde på så mye de vil. De tegner og er kreative, men det går også mye i dataspill.
– Jeg tror ikke det er et stort problem. Veien fra å spille til å skape er kort.
Snek seg unna presentasjon
Da Kim i åttende klasse skulle holde foredrag om hobbyen sin ble han vettskremt av tanken på å stå foran klassen. Han laget hele foredraget på datamaskinen og gjorde opptak av det han skulle si. Den gangen var det en Commodore Amiga som stod på gutterommet.
Han tok med maskinen på skolen og spilte av hele foredraget fra den. Læreren og de andre elevene syntes det var nyskapende. Selv om Kims egentlige motivasjon for denne løsningen bare var redsel.
Etter ungdomsskolen valgte den skoleflinke nerden elektrofag fremfor studiekompetanse slik de fleste hadde trodd. Han ville være nær datamaskinen og det praktiske. Parallellt med skole og jobb fortsetter han å lage grafikk og små spill på fritiden. Vennene var oppgitt over at han aldri ble med til Syden, men heller valgte å sitte alene hjemme og lage enda et spill.
Det var ensomt, men Kim gjorde det han likte aller best.
Oppdaget av London
Da Nokia 3410 ble lansert kastet han seg over den og laget et spill for den også. Glu, et datafirma i London oppdager den unge entusiasten via et nettforum. De gir ham spesifikasjoner for et mobilspill med beskjed om at dersom han klarer å lage dette på en uke kan han komme på jobbintervju.
En uke senere sitter han på flyet til London. Han har ikke peiling på hva han begir seg ut på. Moren ba ham stille i dress.
– Dagen før intervjuet vandret jeg nervøst frem og tilbake i gaten der firmaet holdt til. Jeg stirret på døren der jeg skulle inn. Det var et skikkelig fancy strøk som bare gjorde meg enda mer nervøs.
Neste morgen kommer en sjef ikledd joggebukse og T-skjorte ut og møter den 20 år gamle tromsøværingen.
– Jeg følte meg flau i den jævla dressen.
Nervene forsvant da han skjønte at intervjuet gikk ut på at de skulle spille Unreal Tournament. Kim forsto fort at selve testen var å lage spillet, og at intervjuet handlet om å bli kjent. En lærdom han tar med seg videre når han senere blir leder og skal ansette folk.
Så gikk det slag i slag. Han fikk aksjer i selskapet selv om han ikke visste hva aksjer var. De ble 30 ansatte og da spurte de om Kim ville bli leder for utviklingsavdelingen.
For en person som trives best alene foran datamaskinene er det ikke nødvendigvis enkelt å ha personalansvar.
– Det gikk greit, de var jo en introvert gjeng som ikke likte å snakke for mye med folk. De foretrakk ICQ, som det kuleste chatverktøyet het den gangen.
Det ble skumlere et par år etter, da denne e-posten kom fra ledelsen: «Kim, kan du flytte til Beijing og starte en utviklingsavdeling der?» Han skrev da et langt svar med alle grunnene til at han ikke var den riktige. Før han trykket send lot han en kompis få se det han hadde skrevet.
Kompisen spurte rett ut om Kim egentlig ville dra til Kina. Svaret på det var ja. Kommandoen fra vennen var klar: Slett alt du har skrevet, skriv «ja» og trykk send.
– I ettertid har jeg skjønt at når du får en sånn redselsfølelse står du overfor et valg som du må takke ja til. Det er da du vet at du er i en viktig brytningsfase. Når du er pissnervøs og ikke føler deg egna eller trygg. Akkurat den avgjørelsen var viktig for min videre utvikling.
I Beijing bygget han opp en avdeling med 90 personer. Størstedelen av jobben var å intervjue folk. Han brukte samme teknikk som han ble utsatt for selv. Kandidatene fikk oppgaver, men de fikk bare 24 timer på å løse dem.
– Da kan du se mye på koden, og spill handler om følelse i opplevelsen. Folk som har ryddig kode og et spill med bra følelse etter 24 timer med programmering er flinke.
Så stuper det
I 2007 skjedde det viktige ting i mobilbransjen. Steve Jobs introduserer iPhone, og markedet for selskaper som har spesialisert seg på fabrikkproduksjon av spill for datidens telefoner endrer seg fort.
Glu klarer ikke å snu. Fire av gründerne vil starte noe nytt i London. De spør om Kim vil bli med. Men han svarer nei. Kim har etablert familie og bestemt seg for å flytte tilbake til Tromsø.
Men gründerne gir seg ikke. De kommer med et nytt forslag: «Hva med å sette opp en utviklingsavdeling i Tromsø?» Da blir svaret ja.
Den gangen var Facebook i kraftig vekst og hadde åpnet for at eksterne kunne bygge spill på deres plattform. Kim og hans partnere bestemte seg for å satse. Slik ble selskapet Playfish født. Firmaet gjør stor suksess, også i Tromsø.
De gjør det så bra at spillgiganten Electronic Arts kjøper selskapet for over 2 milliarder kroner.
Salget gjør Kim til millionær, men han velger å bli med videre som sjef for utviklingsavdelingene rundt i verden.
Starten på en slitsom periode.
Det er knallhard fokus på inntjening samtidig som Facebook stadig endrer reglene sine slik at økonomien for Playfish blir presset.
– Jeg gjorde en del dårlige valg som leder i den perioden. Vi hadde over 100 millioner brukere og jeg fikk rett og slett primadonnanykker. Jeg mente vi hadde gjort alt riktig og at spill skulle lages akkurat slik jeg bestemte.
Kim hang seg opp i nøyaktige prosesser og sjekklister. Han begynte å lede det hele ovenfra og ned. Det fjernet det menneskelige og kreative ved å lage spill.
Samtidig som Kim får millionbeløp fra salget legger Electronic Arts ned tromsøkontoret. Det føltes vondt for ham å få penger mens venner og kolleger i hjembyen får sparken.
Kim velger likevel å bli med videre og får spørsmål om å reise ut i verden igjen. Denne gangen til Japan for et år.
– Det var også en syk avgjørelse. Vi hadde tre barn og yngstemann var bare seks uker gammel.
For Kim var perioden i Japan lærerik og det ryddige landet tiltrakk ham.
– Men jeg ble lei av ledelsesgreia. Jeg ville skape noe igjen.
Kim følte at Playfish var blitt for kyniske. Alt handlet om å få folk til å bruke mest mulig penger. Vel hjemme i Tromsø sa han opp for å finne noe annet å gjøre.
Ustoppelig skapertrang
Han får flere styreverv og jobber for diverse oppstartselskap. Men savner det å bygge. På et tidspunkt tar han en uke fri og bygger en stol. Det er fjernt fra programmering og spilldesign. Men for Kim var det fantastisk.
– Det å fort omsette en idé til noe du kan ta, føle og lukte på var som å være seks år igjen. Verden stoppet opp. Det var helt vakkert.
Kim legger ut et bilde av stolen på Facebook. Folk elsker den.
Det går ikke lang tid før en kompis spør om han kan bygge bordene til en restaurant.
– Jeg har tydeligvis problemer med å si nei til store utfordringer.
Det ble sene kvelder og en bratt læringskurve foran Youtube og forum på nett. Men bordene ble klare og nye oppdrag dukket opp. Kim må utvide og ansette og etablerer møbelverkstedet Ekte.
Igjen startet det med lidenskap. Men har nå blitt et verksted som går i pluss. De har en stor leveranse dagen etter at jeg er på besøk. Det er likevel god stemning. Det strømmer musikk ut av et støvete stereoanlegg i en krok og jeg får ingen følelse av budsjettjag eller detaljstyring fra IT-gründeren som er sjefen her.
I et hjørne står en gammel arkademaskin. Den er like støvete som stereoanlegget, men ser ikke ut til å være i bruk. For meg blir den et symbol på deler av Kims reise. Og en påminnelse om noe han sa tidligere: At det kan være kort vei mellom det å spille og det å skape.
Om kvelden tar Kim meg med på en runde i Tromsø. Uansett hvor vi kommer vil alle snakke med ham. Jeg føler at jeg er ute med den kuleste gutten i klassen.
Dette er veldig fjernt fra den spinkle karen som satt alene foran datamaskinen og ikke ville være med til Syden. Kim trenger ikke kule klær eller unnskyldninger for hvorfor han ikke har vært på fest. Han har fulgt lidenskapen og er seg selv. Det er derfor folk liker ham.