Jeg har etterhvert begynt å legge merke til et atferdsmønster jeg har, og jeg deler det med flere av NRKbeta-kollegene mine. Se om du kjenner deg igjen i dette:
Clik here to view.
Noen har sendt meg en lenke til en goodread (som vi kaller det her i NRKbeta) – en velskrevet artikkel om et interessant emne.
Noe å lese på
Jeg burde egentlig gjort noe annet, og skal være i et møte om ti minutter, men jeg åpner den, og begynner å lese. Så leser jeg et minutt eller to før en liten alarmklokke ringer bak i hodet: «Oj. Dette har såvidt begynt; forfatteren har god tid; dette er en la-a-ang tekst. Men jeg har jo ikke lang tid! Hvor langt er egentlig det jeg har begitt meg ut på nå?»
Målestaven
Så begynner jeg å scrolle, så scrollhåndtaket skal bli synlig og jeg kan se hvor langt ned i teksten jeg har kommet. Kanskje 7%. Men jeg vet at det ikke alltid er sant. Mange artikler har kommentarfelt, presentasjon av annet innhold etter hovedteksten osv. Så derfor scroller jeg nedover for å se hvor selve brødteksten slutter. 35% nede på siden. OK. Da har jeg lest ca 20%… – teksten tar med andre ord 10 minutter. Det kan jeg rekke om jeg skumleser innimellom. Og så leser jeg videre i en fei og rekker møtet med et skrik.
Jeg gjør denne estimeringen av artikkellengde så ofte at jeg har begynt å legge merke til det. Gjerne på telefonen. Mens jeg står og lager middag, om morgenen i sengen – over alt.
Langt og godt
Clik here to view.
Jeg elsker longreads. Disse herlige, dype, av og til rystende, artiklene på et fire-femsifret antall ord som leder meg dypt inn i en annen verden.
Samtidig har jeg ofte ikke tid til å lese dem når de dukker opp – de kommer svevende som anbefalinger eller via nettavisforsider, mens jeg er på snartur forbi og egentlig bare har ett til to minutter til overs. Og artikkelen tar kanskje femten.
Setter du deg ned og ser starten av et TV-program på NRK1, har du (underbevisst, ihvertfall) en følelse av at det sannsynligvis vil vare i 29 minutter.
We have all the time in the world
Dette trekket har dessverre ikke det skrevne ord på internett felles med TV. Idet du begynner å lese en tekst, er det ofte umulig å vite lengden. Ikke ballparksmessig engang. Plass er ikke et problem på internett, og dermed er ikke ting så oversiktlig formatert som på TV, der programmer har noen få relativt faste lengder å velge mellom. Tekster som varer 30 sekunder og tekster som varer 30 minutter eksisterer rett ved siden av hverandre.
Medium løser dette ved at alle saker har en varedeklarasjon i toppen (den grå teksten):
Clik here to view.
Idet jeg begynner å lese, er jeg stort sett alt for oppgasset og fokusert på hovedmission’en min (å få det jeg klikket på) til å få med meg alt rusket i toppen av artikler – eller for den del til å huske at det er Medium jeg er på – men etter litt tid hender det jeg stikker opp i toppen av siden og ser etter.
Begynnelsen på en løsning
Jeg synes dette grepet i noen grad løser problemet med å fortelle meg hva jeg har foran meg. Men helst ville jeg ønsket meg diskré feedback underveis på hvor langt jeg var kommet; den feedbacken man får av å registrere hvor langt forbi midten av boken man er kommet (eller prosentinidkatoren på Kindle), eller av å høre at refrenget kommer to ganger på rad mot slutten av en poplåt. På TV ser du kanskje programlengden i EPG’en. Etellerannet sånt ønsker jeg meg.
Har dere sett noen gode løsninger på dette som vi burde vite om?
Eller – hvordan ville dere løst det?
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.