Hei, jeg heter Christine og jeg er sporingsavhengig.
Jeg klarer knapt å bevege meg uten et sterkt behov for å se det på et kart etterpå.
Strava, Endomondo, Movescount, Runkeeper, you name it, jeg har vært innom dem alle. En mobiltelefon eller GPS-klokke er alltid med meg på tur.
Men her om dagen la jeg ut på en strabasiøs, Strava-løs ferd. Jeg tok meg en teknologifri løpetur.
Jeg aner ikke hvor langt det ble eller hvor mange høydemeter jeg klatret. Ikke vet jeg om jeg satte noen nye rekorder heller. Følte jeg hadde uvanlig god fart opp Strava-segmentet «Sørliveien climb».
Jeg klarer ikke engang å se for meg hva slags sjeldent dyr kartresultatet ligner på.
Og ingen kommer noen gang til å «like» turen min.
Turen finnes ikke andre steder enn i mitt eget minne. Det er uvanlig.
Det er sånn jeg liker å se turen min:
Sporer min egen frihet
Stijogging er favoritten. Det er lite som slår den deilige frihetsfølelsen av å sprette rundt i skogen på mykt og krevende underlag. Fargene, luktene og alle de naturlige hinderne. En hjerne i full konsentrasjon og en kropp i full galopp.
Jeg er glad i å trene og nyter følelsen av å bli sprekere og raskere. Samtidig vet jeg at jeg kunne trent mye riktigere.
Men å skulle løpe intervaller hadde ødelagt treningsgleden min. Det samme gjelder rådet om masse turer på jevnt lav intensitet. Så kjedelig da. Jeg vil bare løpe, jeg. Gjerne til jeg stuper. (Ja, det gjorde jeg forresten her om dagen. Første hodelykttur for sesongen endte i to flotte stup og et ribbeinsbrudd).
Clik here to view.
Pulsen har jeg aldri brydd meg om å måle. Hjertet mitt skal få banke så fort det vil. Jeg merker når jeg blir sliten.
Med disse holdningene skulle man tro det var lett for meg å ta en løpetur uten sportsklokke. Men det er det ikke.
Jeg har blitt avhengig av å overvåke min egen frihet. Uansett om det er jogging, sykling, padling eller fjellturer – turen blir alltid logget.
Etter dusjen tar jeg gjerne et ekstra dypdykk i all statistikk som er oppdrive. Hvor gikk det sakte? I hvilke bakker satte jeg nye rekorder? Hva var den forrige rekorden? Hvor mange ganger har jeg løpt akkurat den strekningen? Hvordan ligger jeg an på topp-lista for kvinner? For begge kjønn? Blant alle i sykkelklubben?
Starter rolig, men så …
Sporingen fører også med seg forventningspress. Eller ekstra motivasjon. Kall det hva du vil.
Med sekundene tikkende og satellitter stirrende er det få rom for bærplukking eller skravling med hundeeiere.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt ut på løpetur med en intensjon om å ta det rolig, for så å ende opp med å jakte Strava-rekorder likevel.
Det foregår gjerne på denne måten. Starter rolig. Nyter turen. Føler meg sprek. Ser at snitt-tiden ikke er så verst. Gasser på. Er plutselig rekordsamler igjen.
De få gangene det skjer noe feil under registreringen av turen blir jeg nesten litt lei meg. Ikke at turen var helt bortkasta, men det er søren meg ikke langt unna.
Clik here to view.
Jeg liker ikke å føle det sånn. Jeg liker ikke at det som gir meg den beste frihetsfølelsen i verden er så tett koblet opp mot konkurranse- og delingskulturen.
Derfor tvang jeg meg selv ut på denne stravasiøse ferden, strippet for ting som går på batteri. Bare meg, lette klær, joggesko og husnøkkelen.
Og turen var veldig fin, den. Jeg jogget rundt på nydelige stier i nabolaget mitt i Nittedal og følte meg både fri og sprek. Jeg kunne løpe så kort og sakte jeg ville, uten at verken sportsklokke eller venner reagerte. (Ikke at de pleier det asså. Verken klokka eller vennene.)
Jeg kunne ta pustepauser, drikkepauser og tenkepauser. Jeg kunne stoppe helt opp på toppen av en bratt og krevende stigning uten å tenke på hvordan det ville påvirke gjennomsnittsfarten min. Jeg kunne til og med sette meg på en stubbe om jeg ville. (Men det ville jeg ikke).
Det var ekstra lett å nyte de fargesterke skyggeområdene i skogen – der du kan se solas stråler, men de er sjanseløse på å nå deg. Jeg var helt alene. Helt fri. Ikke en eneste GPS-satellitt visste hvor jeg var.
Stoppet plutselig
Jeg løp og løp. Suste over røtter og steiner, balanserte på klopper, lurte meg rundt gjørmeområder, dukket under kvister og hoppet over råtne trestammer.
Jeg trippet opp skråninger jeg ikke trodde man klarte å forsere uten selvpålagt overvåking.
Jeg lot hjernen tenke fortere enn jeg er i stand til å oppfatte. Outsourcet kontrollen over løpske ben ned de bratteste kneikene. Koste meg skikkelig.
Ingen piping for hver kilometer, ingen påminnelser om lav hastighet eller dårlig batteri. Ingenting jeg måtte rekke eller klare. Bare meg og kroppen min. Lette bein, tung pust og lukten av våt skog. En helt fantastisk følelse.
Helt til jeg kom hjem. For der stoppet turen helt plutselig.
Den gode følelsen kunne ikke forlenges gjennom å nyte og analysere turen i etterkant. Jeg kunne ikke studere ruta på kartet. Jeg hadde ingen harde fakta om turen, ingen statistikk å fordøye.
Jeg hadde heller ingen å dele turen med. Annet enn på folkemunne da. Det funker kanskje fortsatt?
Kartmangelen er egentlig ikke et problem. Men sporingshora i meg elsker jo å se gjennom fasiten etter turen.
Og kanskje er det her jeg blir litt forvirra. Jeg er et konkurransemenneske, elsker å konkurrere – hater å tape. Samtidig er frihetsfølelsen livs(gnist)viktig for meg.
For å vekke meg selv fra sporingsavhengigheten har jeg derfor bestemt meg for at jeg i blant skal tvinge meg ut på en treningstur som ikke skal lagres andre steder enn i mitt eget minne. Ut på en ekte frihetstur.
Håper bare ikke jeg er i rekordslag akkurat den dagen …
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.
Clik here to view.