Grunnleggeren av Facebook, Mark Zuckerberg, la ut et bilde av seg selv i kvartprofil sammen med sin lille datter Max mens de så på Donald Trumps valgkampseier. Emojien i posten viste at han var «håpefull». Han skrev: «Jeg holdt rundt Max og tenkte på hvor mye jobb som gjenstår før vi har en verden vi kan overlate til barna våre.»
Heldigvis for Zuckerberg kan han, i motsetning til menigmann, faktisk gjøre verden til et bedre sted med et pennestrøk. Han trenger bare å ta et større ansvar for Facebooks regler for publisering.
Han må ta inn over seg at Facebook kan og bør ta redaktøransvaret for hva som blir publisert på nettstedet, og at han må ansette folk som kan gjøre jobben. Bare slik kan han bidra til et mer positivt offentlig ordskifte og bedre Facebooks renommé.
På et valgkampmøte kvelden før valget tok Barack Obama opp problemet med oppdiktede nyheter: «Hvis de samme løgnene blir gjentatt om og om igjen, og de blir liggende på Facebook slik at folk får se dem, så vil folk begynne å tro på dem. Det er det som virvler opp denne støvskyen av nonsens.»
Les også: Nyhetenes endelikt: Slik slukte Facebook journalistikken – og verden
Zuckerberg imøtegikk dette: «Det er en ganske vill påstand at oppdiktede nyheter på Facebook har påvirket presidentvalget.» Han forsvarte Facebook og hevdet at brukerne får se et bredt spekter av informasjon.
Selskapets utviklingsdirektør Adam Mosseri hevdet at Facebook må «bli flinkere til å avsløre misvisende informasjon.» Men Zuckerbergs påstand om at Facebook ikke er et mediehus, men en teknologibedrift, klinger stadig mer hult. Gitt sjokket etter Trumps seier rettes stadig flere pekefingrer mot Facebook som en sentral aktør i valgkampen.
Det er tydelig at Zuckerberg ikke vinner fram med sin argumentasjon.
I virkeligheten er Facebook i dag verdens mektigste mediehus, samtidig som de prøver å fraskrive seg alt redaktøransvar. Clintons støttespillere spør seg hvordan en kandidat kunne lyve så mye og så skamløst, og likevel vinne det høyeste embetet i USA.
Nyhetsorganisasjonene, og da især nasjonale TV-nyheter, tar nå ansvar for at de ikke maktet å avsløre alle løgnene. Men et enda større ansvar hviler på alle de skjulte propagandasidene rundt omkring i Facebooks randsone.
Det ble publisert artikler om dette fenomenet på tampen av valgkampen. Én av John Herrman i New York Times, og andre i en serie av Craig Silverman i BuzzFeed.
Herrman rettet søkelyset mot en rekke oppdiktede pro-Trump-sider og viste at de eksisterer kun på Facebook:
Vi har her en rekke nyhetskilder som ikke eksisterer andre steder enn på Facebook, og du har mest sannsynlig aldri hørt om dem. De heter sånt som Occupy Democrats, The Angry Patriot, US Chronicle, Addicting Info, RightAlerts, Being Liberal, Opposing Views, Fed-Up Americans, American News og hundrevis flere. Enkelte av disse sidene har mange millioner følgere, og mange av dem har hundretusenvis.
John Herrman, New York Times Magazine
Herrman påpekte ganske riktig at disse sidene utgjorde «den mest disruptive mediemakten, og samtidig den vi forstår dårligst» i 2016. Bak disse sidene står det unge gründere som tar i bruk billig arbeidskraft i land som Filippinene til å skrive og pumpe ut et enormt antall oppdiktede nyheter over hele Facebook.
Craig Silverman er redaktør i BuzzFeed og ledende skikkelse innen verfiseringsteknikker for journalistikk. Han fulgte opp ved å gjennomføre en grundig analyse av innholdet på en rekke hyperpartiske nettsteder og Facebook-sider.
Han klarte å påvise at de mest ekstreme politiske sidene, både på høyre- og venstresida, frembringer artikler som i langt høyere grad enn hos tradisjonelle medier er enten helt oppdiktede eller en blanding av sannhet og løgn. På disse Facebook-sidene kan opptil 40 % av artiklene være oppdiktede.
Silverman har vist at tenåringer i Makedonia pumper ut hundrevis av pro-Trump-sider på Facebook – ikke av ideologiske grunner, men for å tjene penger. Annonsesalgsalg er i dag en helautomatisert bransje som baserer seg på demografiske data. De som publiserer artiklene, har derfor ingenting å tjene på å gjøre skikkelig arbeid.
Denne flodbølgen av usannheter som fikk direkte innvirkning på presidentvalget, minner om det som skjedde før Brexit-avstemningen i Storbritannia: Akkurat som i presidentvalget var meningsmålingene før Brexit-valget svært misvisende.
I Financial Times har John Lloyd påvist en klar sammenheng mellom de sosiale medienes fremgang og et stadig svakere fokus på sannheten blant dem som publiserer der. Han kobler dette til papiravisenes stadig synkende opplagstall: «Når papiravisenes opplagstall synker, og redaksjonene går over til å publisere på nettet, havner de i en malstrøm av informasjon, fri fantasi, lekkasjer, konspirasjonsteorier, velvillighet og hat. Det er dette miljøet de så må prøve å overleve i.»
Jim Rutenberg har påpekt noe lignende i en mye delt spalte i New York Times. Der fremholdt han at nå som oppdiktede nyheter er på fremmarsj, blir det enda tydeligere hvor verdifulle dyktige journalister er, som f.eks. David Fahrenthold ved Washington Post. Han skrev: «Det kan virke mer enn lovlig naivt, men årets eksplosjon av oppdiktede nyheter kan kanskje føre til at ekte nyheter blir satt større pris på. I så fall blir det kvalitetsjournalistikken som berger journalistikken.»
Tanken om at en sterkere journalistikk kan hjelpe oss i kampen mot oppdiktede nyheter har en viss appell, men det blir å blande sammen to helt forskjellige problemstillinger. Det er klart at ethvert fungerende demokrati er avhengig av et sterkt og dyktig pressekorps. Det er også klart at det er viktig å bekjempe alle løgnene som settes frem i sosiale medier. Dessverre er det ikke slik at det første alltid vil hjelpe med det andre.
De tradisjonelle mediene produserer langt mer journalistikk enn selv de mest populære partiske nettstedene gjør. Den er ofte forferdelig kjedelig eller useriøs, og den makter sjelden å forklare kompleksiteten i det som debatteres, men den er i det minste ikke oppdiktet. Færre enn 1 % av artiklene som publiseres i tradisjonelle medier er «fullstendig usanne» etter Silvermans målestokk. Problemet er at selv når journalistikken er sann, så blir den ikke sett, eller den blir ikke trodd, eller begge deler på samme gang.
Innen økonomifaget sier Greshams lov at dårlig mynt driver den gode mynt ut av sirkulasjon. Vi ser en parallell innen informasjons- og underholdningsbransjen: Det er ingen garanti for at kvalitetsjournalistikk og faktasjekking fører til økt inntjening. Oppdiktede nyheter og ekte nyheter er ikke forskjellige typer nyheter; de er helt forskjellige typer virksomhet.
Men i nyhets-strømmen på Facebook ser de ut som det samme.
Også de som står utenfor kretsen av Trump-tilhengere og tilsvarende sider på venstresida, blir plassert i ekkokamre. Facebook skjermer leserne fra synspunkter som motstrider deres egne, og det er gode økonomiske grunner til det. Hissige internettkrangler der skjellsordene hagler, er kostbare og utfordrende å moderere. Og som Twitter har erfart, fører de til at annonsørene rømmer skipet.
En utilsiktet konsekvens av måten kommersielle sosiale plattformer er bygd opp på, er at hele fundamentet for kunnskap og debatt blir undergravd. På Facebook kan brukerne selv sette opp profilen sin slik at de slipper å se målrettet reklame. Dette får alvorlige konsekvenser for valgkampapparater som ikke forstår plattformen. Clintons valgkampapparat var f.eks. helt uforberedt på hvordan feilinformasjon ble brukt mot henne.
Allerede før valget var det utbredt uro over den rollen Facebook har spilt i å opprette ekkokamre og spre oppdiktede nyheter. Internt i Facebook diskuterte man det enorme antallet artikler som fremstilles som ekte journalistikk, men som i beste fall er misvisende og i verste fall oppdiktet og direkte skadelige. Facebook opplevde sterkt press utenfra til å gjøre en bedre redaktørjobb, spesielt etter at de fjernet det ikoniske bildet av «napalmjenta» Kim Phuc.
Hva bør Facebook så gjøre? Ingenting kommer til å skje så lenge bedriften og Zuckerberg nekter å ta inn over seg at det er selve måten plattformen er satt sammen på, som utgjør problemet. Facebook har allerede et korps av ansatte som slår ned på ting som hatytringer, terrorisme og rekruttering av ekstremister. Men retningslinjene er uklare, ekkokamrene ligger skjult, og de oppdiktede nyhetene får fortsatt herje fritt.
Facebook gjør mye bak kulissene. De vurderer ulike tilnærminger og lytter til argumenter for å ta større redaktøransvar. De legger også mye tankearbeid i hvordan de best kan utføre modereringsjobben, som jo er svært ressurskrevende. Men så lenge disse prosessene holdes skjult, henger den «støvskyen av vrøvl» som Obama snakket om, igjen. Facebook har vært med på å skape et miljø der oppfatninger er viktigere enn sannhet.
Nå må Facebook forholde seg til hvilken oppfatning brukerne har av dem.
Først publisert i Columbia Journalism Review. Oversatt til norsk for NRK av Joakim Ruud.