En veldedig organisasjon skaper jevnlig oppmerksomhet verden rundt med tilsynelatende dramatiske tall, nå sist formulert slik: 8 menn eier like mye som halve verden. Denne tilsynelatende enkle oppstillingen vekker følelser som skaper mye oppmerksomhet og påvirker oss, om ikke alltid på like solid grunnlag. For hva betyr det egentlig? Og er det ting media eller vi lesere kunne gjort bedre? Hent deg en kopp kaffe, så går vi litt dypere.
Fakta og følelser
Mange har snakket om «post fact»-samfunnet – at vi ikke lenger bryr oss om fakta. Likevel: Ting som ser ut som noe så enkelt som gode gammeldagse fakta – ihvertfall ved første blikk – brukes fortsatt stadig for å påvirke samfunnsagendaen vår. Det er ganske enkelt å overvelde og påvirke oss med oppsiktsvekkende «fakta».
Den siste tiden har du kanskje sett folk dele saker som sier noe i retning 8 milliardærer er like rike som den fattigste halvparten av verden.
Det kan også hende du har latt deg opprøre, og tenkt «noe må gjøres».
Hadde du vært britisk ville du kanskje gått til nettsiden til originalkilden for saken, hjelpeorganisasjonen Oxfam, og støttet arbeidet deres. Og om dét skulle bli litt for forpliktende, så kan du ihvertfall vise hvor hjertet ditt ligger: Du kan like og dele og hjelpe med å spre budskapet.
Og det varmer da litt det også, gjør det ikke?
Åååå! Det MÅ jeg dele!
I anledning riking-treffet WEF i Davos presenterte Oxfam rapporten An economy for the 99 percent.
Oxfam har brukt samme metode for å skape oppmerksomhet siden 2014: De publiserer en pressemelding om at et bittelite antall mangemilliardærer eier like mye som den halvdelen av jordens befolkning som eier minst. «Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity», som de skriver i årets pressemelding. Og det høres jo enkelt nok ut.
Det som er fascinerende, er hvor lett det er å gå seg bort i et poeng som ser så enkelt og håndfast ut.
Test deg selv!
Om du har lyst til å teste hvor godt du selv har klart å gripe denne sakens hovedfakta, ta en lapp og en penn og tegn en sirkel.
Så leser du denne setningen:
«Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity».
Del opp sirkelen din i et kakediagram som viser hvor mye av verdens samlede rikdom du tror henholdsvis disse 8 rikeste milliardærene og verdens fattigste eier. Under tegningen kan du skrive hva dette får deg til å føle.
Så kan du legge tegningen til side og lese videre. Vi kommer tilbake til diagrammet ditt straks, men først behøves litt bakgrunn:
Økonomen som liker å sjekke ting
Tim Harford står bak spalten Undercover Economist i Financial Times og deltar i det faktaettergående BBC-programmet More or Less. I etterkant av at Oxfam la frem frem tilsvarende statistikk ifjor, brukte Harford mediedekningen som eksempel i seminaret Bad Statistics på University of Oxford. Flere av poengene i denne artikkelen er hentet herfra.
La oss kjapt ta det praktiske
Metoden bak Oxfams statistikk er i grove trekk:
- Legg sammen det verdens enkeltpersoner eier etter å ha trukket fra alt de skylder
- Finn halvdelen av jordens befolkning som eier minst, summér hvor mange dollar de eier tilsammen
- Gå til motsatt ende av skalaen; Forbes’ milliardærliste, og legg sammen milliardærformuer til du er oppe i samme sum
Forankringen i den store enden av oppstillingen er dermed halvdelen av verdens befolkning som har minst målbar formue. I hodet vårt forenkler vi kanskje disse til «verdens fattigste».
Ser du et norsk barn hoppe ut av familiens Tesla ved skoleporten, med nebbet ned i en ny mobiltelefon og med en god matpakke i sekken, tenker du nok ikke umiddelbart at du nettopp har fått et glimt inn i hverdagen til en av «verdens 3,6 milliarder fattigste». Men om barnet ikke har egen formue har du visst det.
Og det er ikke bare at metoden i seg selv er litt rar. Det er også mulig den bjeffer opp feil tre. Om vi skal tro Charles Kenny fra Center for Global development i Washington DC, som intervjues i en episode av More or Less, er det store bildet slik: Global ulikhet er langsomt fallende, og andelen mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom minker stadig – i januar 2016 lå tallet rundt 10 %.
Det betyr ikke at ikke ulikheter er svært store. Og ulikheter er økende innenfor enkeltland. Men det antyder at om man vil forstå situasjonen eller eventuelt gjøre noe for å endre den, er ikke Oxfams sammenstilling særlig verdifull. Kanskje er den primært egnet til å skape oppmerksomhet rundt Oxfam og deres mål.
Sammenstillingen gir oss ikke det litt større bildet, men det er bare noe av problemet med denne presentasjonsmetoden. I videreformidlingen legges det gjerne til flere feil på veien. For dette er ikke så enkelt som det virker på overflaten.
En stor feil gjør vi kanskje fort i vårt eget hode mens vi leser:
Hele kaken-feilen og fasit i tegnekonkurransen
Ta frem det lille kakediagrammet du nettopp tegnet – det som viser hvor stor del av verdens formue henholdsvis disse 8 milliardærene og den fattigste halvdelen eier.
Ser kakediagrammet ditt ca slik ut?
Hadde du fått med deg at de 8 rikeste og den «fattigste» halvparten tilsammen kun eide ~0,4 % av verdens formue?
Om du hadde gått dypere i bakgrunnsmaterialet fra Oxfam kunne du lest deg til det. Alt dette er summer det er vanskelig å brette hodet rundt. Men hvis alle disse 8 rikeste ga bort hele formuen sin, ville det gitt litt under 60 dollar ekstra til hver av oss på planeten.
Resten eies av en gruppe som ikke nevnes; den «rikeste» halvparten av jordens befolkning; 3,6 millarder mennesker (minus disse 8 milliardærene, da). Det er der nesten all formuen ligger.
Så kan vi godt synes at det er urettferdig, men det var jo slett ikke det poenget Oxfam holdt høyest? Fordi den største delen av kaken aldri nevnes, er det vanskelig å forestille seg hva disse gruppene i hver ende av skalaen faktisk eier. Men vi prøver så godt vi kan å begripe.
I grafikken under kan du se britiske The Independent gjøre flere feil på en gang i etterkant av statistikken ble lagt frem for første gang i 2014.
Man snakker ofte om de 1 % rikeste i samfunnet. Oxfam-rapporten henviser indirekte til dem i tittelen på rapporten sin, «En økonomi for de 99 prosentene». Denne ene prosenten er ikke identisk med den lille listen over rike milliardærer som eier det samme som disse fattige. Likevel får den forseggjorte grafikken de har laget det hele til å se troverdig og gjennomarbeidet ut:
Her blir altså 85 rikinger til 1 % av verdens befolkning, mens 99 % av jordens befolkning eier den andre halvparten. De tar med andre ord utgangspunkt i at vi tilsammen er 8 500 personer på planeten.
Hvordan ble det slik?
At det er så lett å trå feil betyr ikke at Oxfam er ondsinnede, eller har gjort noe galt. Og dette er teknikker de langt fra er alene om å bruke. De formidler ting som kan tjene deres sak, og som isolert sett og hver for seg er presist – hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen. Oxfam har bare vært heldige og funnet en vinkel som ser ut til å falle inn i hverdagsforståelsen vår og subtilt påvirke hvordan folk tenker og snakker.
Feilene som gjøres skjer hos oss amatørmessige lesere, og i våre feilbarlige medier.
Skal ikke media hjelpe oss å finne sannheten?
Hvorfor slipper saker som dette gjennom i media, gjerne tilsatt noen ekstra feil på veien?
Mediebedriftene er under stadig økende press. Færre journalister må gjøre mer, og mange drives av et tankesett der «antall sidevisninger» fortsatt er økonomimodellen og gullstandarden.
Så mye som skjer, så lite tid
Pressemeldinger er lette å publisere. Og har de med tall virker de på et vis sannere. Alle jakter de samme interessante historiene, og alle har dårlig tid.
I dette utdraget har for eksempel «eier» blitt til «tjener» i oversettelsen. Dermed forlater saken hele sitt premiss:
Jeg kontakter journalisten, han svarer «Hei, takk for beskjeden, endret nå 🙂 Måtte hoppe fort over på en annen sak så rakk ikke å korrekturlese noe særlig.»
Dette er nok en del av hverdagen for svært mange journalister.
Kostnaden for denne omløpshastigheten er kvalitetskontrollen. Kanskje er man for ivrige i adrenalinrushet etter å melde en sak før andre. Man sjekker det åpenbare, men ikke hvor relevant det er i det litt større bildet – eller hva som kan være de underliggende motivene.
Vi skal også være oppmerksomme på at media – på tross av gode intensjoner – er feilbarlige, og har noen metoder og praksiser som gjør dem sårbare for folk som ønsker å utnytte dem.
Tross alt bedre enn alternativene
Likevel. Selv om vi skal være årvåkne når vi leser medier. De er tross alle sine svakheter i hovedsak bedre enn de tilfeldige synspunktene til folk man kjenner eller hva man måtte finne på Google.
Du vil sikkert finne noen i kommentarfeltene som påstår noe annet, og at det finnes en mer eller mindre bevisst konspirasjon i media. Men oftere kan det nok tilskrives det jeg her om dagen forsøkte å beskrive som enslags medie-variant av Hanlon’s Razor:
Ikke tilskriv underligheter i media til skjulte agendaer om de kan forklares tilstrekkelig med slurv, latskap, utilstrekkelig kunnskap eller for lite plass / tid til presisjon.
«Hofseths Razor» i kommentar på NRKbeta
Ha tillit til medias gode intensjoner, men bruk dømmekraften din, og forutsett at det vil forekomme feil, og at folk som ønsker å påvirke deg innimellom vil lure seg forbi redaktørens kvalitetskontroll.
Hvorfor er dette viktig, og hva kan vi gjøre?
Dette er viktig fordi vår forståelse av omverdenen langsomt kan farges av det vi hører. Det vi fokuserer på vokser større. Hva vi tenker på og måten vi tenker på rammes inn og påvirkes av virkeligheten vi ser. Langsomt blir det en del av beslutningsgrunnlaget for våre vurderinger, prioriteringer og valg.
Dette eksemplet stammer fra en veldedig organisasjon, men vi ser mange av de samme mekanismene i spill i pressemelding-baserte nyhetssaker, fra kommersielle aktører og i politiske spørsmål.
Over tid får dette lov å forme samfunnet vårt. Derfor er det vår fordømte plikt som samfunnsborgere å etterstrebe å ikke være dummere enn vi må være.
Hva kan vi som lesere gjøre?
Vel, vi bør være sunt skeptiske (uten å gå helt Leif i Valkyrien og tro alt er et komplott styrt av en skjult agenda).
Vi bør stille kontrollspørsmål til informasjonen vi møter. Vi bør være kildekritiske, og ikke ta ting for god fisk bare fordi det er formidlet av en vanligvis troverdig kilde.
Når vi ser et fascinerende tall blir vi muligens for ukritiske til hva som ligger under.
Dette er noen spørsmål du bør stille et tall
- Får tallet deg til å føle? Det er ofte et faresignal
- Er tallet stort eller lite?
- Går det opp, ned, eller opp og ned?
- Måler tallet det du tror det måler?
- Hvis du ikke vet hva det betyr, eller det er vanskelig å forklare, bør alarmklokken ringe
Saker har gjerne flere aspekter, og dermed ulike fakta knyttet til seg. Vi må være flinkere til å identifisere hvilke fakta som faktisk er vesentlige, og hvordan de kan hjelpe oss å bedre forstå.
«Er det sant?» er ikke det eneste spørsmålet du bør stille. Det er vel så viktig å spørre seg «Hvilket spill er det som spilles her?».
I engelsk har vi begrepet framing; nærmest å definere spillebrettet diskusjonen skal foregå på. Å komme trekkende med statistikk som ser tilforlatelig ut kan være en snikete metode for å frame debatten, påvirke den, eller for å få ting til å virke sant.
Vi bør langt oftere spørre oss selv: hvor kan det se ut som denne historien originalt kommer fra; hva ønsker den som opprinnelig forteller dette å oppnå?
Og hvis det kan virke som noen prøver å gjøre oss til et instrument for etellerannet, skal vi tenke veldig nøye gjennom om det er dét vi ønsker å være.