Hvordan får man spredd informasjon til en hel avdeling på en enkel måte? Vi prøver med et magisk speil.

I avdelingen vår (Medieutvikling) har vi  innovasjonsdager en gang i måneden. Her oppfordres det til å jobbe med ting vi måtte brenne for, gjerne utenom de vanlige dagligdagse tingene. Dermed fant vi ut at det var på tide å prøve å lage et «magisk speil» tilrettelagt for bruk på avdelingen vår. Det florerer av varianter på nettet nå, og mange har tatt utgangspunkt i løsningen som Michael Teeuw har publisert på sin GitHub-konto.

Dette er en Node-applikasjon som kjøres under Electron og kan brukes på de fleste plattformer. Men en Raspberry Pi er nok å foretrekke som produksjonsplattform pga. størrelsen, og det er dette applikasjonen primært er laget for.

Det som er spennende med prosjektet, er at man tar i bruk en vanlig hverdagslig gjenstand, og konverterer den til en smart IoT-dings som til og med kan falle i smak blant de mindre teknofile. Dette er noe som kan komme godt med når teknologi skal få inpass i de respektive hjem. Responsen blant mine kollegaer har i alle fall vært udelt positive.

Konstruksjon av kabinett

Det første valget som ble gjort, var å finne ut hvor stort speilet skulle være. Vi tok i litt, og endte opp med en speilflate på 1600 x 900 mm. Speilet er halvgjennomsiktig, slik man ser fra f.eks. forhørsrom og sikkerhetsbur på flyplasser.

Så lenge det er mørkt på baksiden, ser det ut som et vanlig speil fra andre siden. Med en monitor bak, vil tekst og grafikk fra denne lyse gjennom. Speilet ble bestilt hos glassmester, men det er også mulig å lage en billigere variant med vanlig glass og påklistret halvgjennomsiktig film. Omtrent som solskjerming på bilruter.

Siden NRK har et eget snekkerverksted, bestemte vi oss for å få laget et ordentlig møbel. Vi hadde noen ideer til skisse, som sørget for god plass innvendig for fremtidige utvidelser. I tillegg skulle installasjonen kunne være frittstående, slik at den kunne plasseres hvor som helst og ikke være avhengig av en vegg å henge på. Materialet ble eik og sluttproduktet fikk et godt lag med olje, for å fremheve strukturen i treet. Snekkerverkstedet har gjort en kjempejobb, og de innfridde alle forventningene våre og mer til.

Andre spesifikasjoner vi ønsket:

• Lett å komme til på innsiden
• Mulighet for å skifte monitor, uten å demontere hele greia
• Plass til å montere diverse sensorer
• God lufting. En monitor avgir tross alt en del varme.

Monitorvalg og innmontering

Monitoren som først ble valgt, var en 27″ som hadde ramlet ned fra sin høye pult. Den var noe skranglete i plastsammenføyningene, men fungerte som den skulle. Først tenkte vi å demontere alle plastdetaljene. Men dette var unødvendig, da speilet har god plass i dybden. Etter testing, fant vi fort ut at monitoren ble alt for liten til vårt store speil og valget falt på en 45″ i portrettformat i stedet. Det er faktisk plass til en 65″, men det er ikke akkurat noe man finner liggende.

En solid «hylle» i 22 mm kryssfiner ble laget for å holde monitoren på plass. Etter en del kontrollmålinger, ble det boret hull som passet med VESA-innfestingshullene på monitoren slik at den satt horisontalt midt i speilet. Vi var forutseende nok til å klistre svart elektrikertape over den blanke rammen på monitoren, siden den antakelig ville synes gjennom speilet. Hylla ble skrudd fast i kabinettet, slik at monitoren går kant i kant med øverste del av speilet. Pga. tyngden av speil og monitor, måtte vi legge en solid vekt i bunn av kabinettet så det ikke tippet over.

Mørklegging

Selv om bakplatene er påmontert, vil lys slippe inn i kabinettet gjennom speilet, og dette gjør at hele innmaten synes. Dette var selvfølgelig forventet og planen var å bruke Molton-duk til avskjerming. Dette er en svart filtaktig duk, som benyttes i all TV-produksjon for å få det helt mørkt der det skal være mørkt. Duken ble forsøkt montert på baksiden av speilet rundt monitor, men vi fant snart ut at svart papp var mye enklere å forme og feste. Pappen ble klippet til og festet med gaffateip.

Nå ble resultatet nesten 100% men det var fortsatt små ting som syntes. F.eks. var kanten på pappen hvit, så den måtte gås over med svart tusj. Etter å ha justert bakgrunnsbelysning og kontrast på skjerm, var det nå ikke lengre mulig å se at det var en skjerm bak speilet. Teksten så ut til å være tegnet rett på glasset og følelsen man har er at selve speilet er en stor skjerm. Selvfølgelig går man automatisk ut fra at den har berøringsfunksjon, noe fingermerker skulle avsløre etter hvert.

Teknisk innmat

En Raspberry Pi 3, pluss noen tilleggssensorer for fremtidige utvidelser, ble bestilt og kom heldigvis tidsnok til start på innovasjonsdagen i november 2016. Man kan også bruke en Pi 2 med WiFi dongle, eller selvfølgelig en CAT-kabel hvis det må til. I vårt tilfelle endte det dessverre med det, da vårt lab-nettverk ikke rakk bort til den endelige plasseringen.

I tillegg trenger man en monitor, tastatur (og mus hvis man ikke er komfortabel med kommandolinje), minnekort, HDMI-kabel, strømforsyning og innbyggingsboks til Pi.

Først og fremst må PI’en installeres med OS og en enkel beskrivelse av dette finner du her/.

Konfigurering av Pi

Noen ting er greit å få gjort med en gang. Koble Pi til trådløst nettverk, sette opp SSH-tilgang for terminal- og FTP-aksess, angi et maskinnavn, bytte standard passord og endre språk. Alt dette er standard Raspberry Pi oppsett og man finner beskrivelse på her/.

For at Electron-applikasjonen skal kjøre, må Pi bootes i GUI, og dette kan settes opp i raspi-config.

MagicMirror

Applikasjonen installeres enkelt fra GitHub, og Michael Teeuw gir en utførlig forklaring/.

Det er også en beskrivelse av hvilke tilleggskonfigurasjoner man bør gjøre med Pi’en.

Moduler

Installasjonen kommer med en del ferdige moduler, slik som Clock, Calendar, Current Weather, Weather Forecast, News Feed, Compliments, Hello World og Alert og noen av disse vises som standrad når man har startet applikasjonen. I tillegg finnes en ganske lang liste med 3. parts moduler tilgjengelig, men det mest spennende er nok å lage noen selv.

Egne moduler

Det er relativt enkelt å lage egne moduler, forutsatt at man behersker Javascript, HTML og CSS. Det er laget en grei og oversiktlig dokumentasjon for å utvikle disse. I løpet av et par dager, var følgende moduler laget:

MMM-YrNow

Siden artikkelforfatter jobber på Yr, var det jo nærliggende å finne noe bedre enn værvarsel fra OpenWeatherMap. Vi hadde jo akkurat lansert Nåvarsel på Yr, som viser om det kommer nedbør de neste 90 minutter. Dette syntes vi var midt i blinken og modulen ble laget i løpet av en seinere innovasjonsdag. Den viser vanlig varsel for inneværende time, hvis det ikke er noe regn i sikte. Hvis det begynner å regne om noen minutter, vises en paraply og hvor lenge det er til det starter å regne. Hvis det regner, vises paraply med regnanimasjon og hvor lenge det er til opphold. Modulen er tilgjengelig på NRK’s GitHub konto

MMM-Slack

Vi bruker Slack som samhandlingsverktøy og vi tenkte det ville være en god ide å kunne sende meldinger til speilet. Tanken var at gjennom en Slack-kanal, hvor bare enkelte har tilgang, kan slike felles-meldinger bli sendt til speilet. Denne modulen ligger også på NRK’s GitHub konto

Utviklingsplattform

Selv har jeg installert MagicMirror lokalt på min PC og kjører den i serveronly-modus. Dermed kan jeg bruke en vanlig nettleser for å aksessere webapplikasjonen og har dermed tilgang til feilsøkings-verktøy. Det er ikke alltid så lett å feilsøke, spesielt ikke i de såkalte node_helper.js filene, men utstrakt bruk av console.log fungerer greit.

Oppe til venstre: standard klokke modul
Midten oppe: standard RSS-feed modul, men med innhold fra NRK
Øverst til høyre: egenutviklet modul for Yr sitt Nåvarsel
Midten under: egenutviklet modul for Slack-integrering
Midten nede: standard kompliment modul med forskjellige tekster avhengig av tidspunkt

Videre ideer

Noen tanker er allerede gjort rundt mulige utvidelser, spesielt bruk av sensorer

Kamera

En spennende løsning er ansiktsgjenkjenning med OpenCV
Kan brukes til å personalisere innholdet på skjermen

Microsoft Kinect-/Wii-sensor

Kontrollere innholdet ved hjelp av håndbevegelser som swipe, scroll, push eller virtuelt tastatur

Avstandssensor

Trigger hendelser avhengig av avstand til speilet. F.eks. kan man bruke hele flaten for å vise bare en modul, når ingen står rett foran og bytte til flere moduler når noen står foran

• Starter ansiktsgjenkjenning ved en gitt avstand
• Skru av/på monitor

Bevegelsessensor

Ser om noen beveger seg i nærheten av speilet

• Påkalle oppmerksomhet
• Skru av/på monitor

Andre ideer

• Når går neste T-bane/buss går og i hvilken retning
• Vis viktige nyhetshendelser fra nrk.no
• Bytt radiokanal eller spor på streaming-tjensten du hører på
• Stemmestyring

I det hele tatt er det en mengde moduler man kan tenke seg å lage. Når jeg skal bygge et slikt speil til heimen, vil jeg ha en modul som sier noe om toget mitt er i rute når jeg står på badet om morgenen.

Modulene kan kommunisere med hverandre, slik at en modul kan vise/skjule andre moduler. Det er laget løsninger som roterer moduler som en bildekarusell, slik at man får plass til flere. Man kan animere bakgrunnen med CSS, selv om dette ikke er veldig ressursvennlig, og få det til å snø hvis værmeldingen tilsier det. I det hele tatt er det bare fantasien som setter begrensninger for hva man kan gjøre.

Michael Teeuw har gjort en glimrende jobb i å lage en applikasjon som er svært lett å tilpasse eget bruk og det ser ut til at mange brukere er enige i dette. Husk å ha en god mikrofiberklut tilgjengelig, for å tørke av fingermerker, spesielt hvis speilet skal stå et sted med mange potensielle brukere.

Hvis du allerede har laget et slikt speil, del gjerne dine erfaringer med oss.

En veldedig organisasjon skaper jevnlig oppmerksomhet verden rundt med tilsynelatende dramatiske tall, nå sist formulert slik: 8 menn eier like mye som halve verden. Denne tilsynelatende enkle oppstillingen vekker følelser som skaper mye oppmerksomhet og påvirker oss, om ikke alltid på like solid grunnlag. For hva betyr det egentlig? Og er det ting media eller vi lesere kunne gjort bedre? Hent deg en kopp kaffe, så går vi litt dypere.

Fakta og følelser

Mange har snakket om «post fact»-samfunnet – at vi ikke lenger bryr oss om fakta. Likevel: Ting som ser ut som noe så enkelt som gode gammeldagse fakta – ihvertfall ved første blikk – brukes fortsatt stadig for å påvirke samfunnsagendaen vår. Det er ganske enkelt å overvelde og påvirke oss med oppsiktsvekkende «fakta».

Den siste tiden har du kanskje sett folk dele saker som sier noe i retning 8 milliardærer er like rike som den fattigste halvparten av verden.

Det kan også hende du har latt deg opprøre, og tenkt «noe må gjøres».

Hadde du vært britisk ville du kanskje gått til nettsiden til originalkilden for saken, hjelpeorganisasjonen Oxfam, og støttet arbeidet deres. Og om dét skulle bli litt for forpliktende, så kan du ihvertfall vise hvor hjertet ditt ligger: Du kan like og dele og hjelpe med å spre budskapet.

Og det varmer da litt det også, gjør det ikke?

Åååå! Det MÅ jeg dele!

I anledning riking-treffet WEF i Davos presenterte Oxfam rapporten An economy for the 99 percent.

Oxfam har brukt samme metode for å skape oppmerksomhet siden 2014: De publiserer en pressemelding om at et bittelite antall mangemilliardærer eier like mye som den halvdelen av jordens befolkning som eier minst. «Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity», som de skriver i årets pressemelding. Og det høres jo enkelt nok ut.

Det som er fascinerende, er hvor lett det er å gå seg bort i et poeng som ser så enkelt og håndfast ut.

Test deg selv!

Om du har lyst til å teste hvor godt du selv har klart å gripe denne sakens hovedfakta, ta en lapp og en penn og tegn en sirkel.

Så leser du denne setningen:

«Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity».

Del opp sirkelen din i et kakediagram som viser hvor mye av verdens samlede rikdom du tror henholdsvis disse 8 rikeste milliardærene og verdens fattigste eier. Under tegningen kan du skrive hva dette får deg til å føle.

Så kan du legge tegningen til side og lese videre. Vi kommer tilbake til diagrammet ditt straks, men først behøves litt bakgrunn:

Økonomen som liker å sjekke ting

Tim Harford står bak spalten Undercover Economist i Financial Times og deltar i det faktaettergående BBC-programmet More or Less. I etterkant av at Oxfam la frem frem tilsvarende statistikk ifjor, brukte Harford mediedekningen som eksempel i seminaret Bad Statistics på University of Oxford. Flere av poengene i denne artikkelen er hentet herfra.

La oss kjapt ta det praktiske

Metoden bak Oxfams statistikk er i grove trekk:

• Legg sammen det verdens enkeltpersoner eier etter å ha trukket fra alt de skylder
• Finn halvdelen av jordens befolkning som eier minst, summér hvor mange dollar de eier tilsammen
• Gå til motsatt ende av skalaen; Forbes’ milliardærliste, og legg sammen milliardærformuer til du er oppe i samme sum

Forankringen i den store enden av oppstillingen er dermed halvdelen av verdens befolkning som har minst målbar formue. I hodet vårt forenkler vi kanskje disse til «verdens fattigste».

Ser du et norsk barn hoppe ut av familiens Tesla ved skoleporten, med nebbet ned i en ny mobiltelefon og med en god matpakke i sekken, tenker du nok ikke umiddelbart at du nettopp har fått et glimt inn i hverdagen til en av «verdens 3,6 milliarder fattigste». Men om barnet ikke har egen formue har du visst det.

Og det er ikke bare at metoden i seg selv er litt rar. Det er også mulig den bjeffer opp feil tre. Om vi skal tro Charles Kenny fra Center for Global development i Washington DC, som intervjues i en episode av More or Less, er det store bildet slik: Global ulikhet er langsomt fallende, og andelen mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom minker stadig – i januar 2016 lå tallet rundt 10 %.

Det betyr ikke at ikke ulikheter er svært store. Og ulikheter er økende innenfor enkeltland. Men det antyder at om man vil forstå situasjonen eller eventuelt gjøre noe for å endre den, er ikke Oxfams sammenstilling særlig verdifull. Kanskje er den primært egnet til å skape oppmerksomhet rundt Oxfam og deres mål.

Sammenstillingen gir oss ikke det litt større bildet, men det er bare noe av problemet med denne presentasjonsmetoden. I videreformidlingen legges det gjerne til flere feil på veien. For dette er ikke så enkelt som det virker på overflaten.

En stor feil gjør vi kanskje fort i vårt eget hode mens vi leser:

Hele kaken-feilen og fasit i tegnekonkurransen

Ta frem det lille kakediagrammet du nettopp tegnet – det som viser hvor stor del av verdens formue henholdsvis disse 8 milliardærene og den fattigste halvdelen eier.

Ser kakediagrammet ditt ca slik ut?

Hadde du fått med deg at de 8 rikeste og den «fattigste» halvparten tilsammen kun eide ~0,4 % av verdens formue?

Om du hadde gått dypere i bakgrunnsmaterialet fra Oxfam kunne du lest deg til det. Alt dette er summer det er vanskelig å brette hodet rundt. Men hvis alle disse 8 rikeste ga bort hele formuen sin, ville det gitt litt under 60 dollar ekstra til hver av oss på planeten.

Resten eies av en gruppe som ikke nevnes; den «rikeste» halvparten av jordens befolkning; 3,6 millarder mennesker (minus disse 8 milliardærene, da). Det er der nesten all formuen ligger.

Så kan vi godt synes at det er urettferdig, men det var jo slett ikke det poenget Oxfam holdt høyest? Fordi den største delen av kaken aldri nevnes, er det vanskelig å forestille seg hva disse gruppene i hver ende av skalaen faktisk eier. Men vi prøver så godt vi kan å begripe.

I grafikken under kan du se britiske The Independent gjøre flere feil på en gang i etterkant av statistikken ble lagt frem for første gang i 2014.

Man snakker ofte om de 1 % rikeste i samfunnet. Oxfam-rapporten henviser indirekte til dem i tittelen på rapporten sin, «En økonomi for de 99 prosentene». Denne ene prosenten er ikke identisk med den lille listen over rike milliardærer som eier det samme som disse fattige. Likevel får den forseggjorte grafikken de har laget det hele til å se troverdig og gjennomarbeidet ut:

Her blir altså 85 rikinger til 1 % av verdens befolkning, mens 99 % av jordens befolkning eier den andre halvparten. De tar med andre ord utgangspunkt i at vi tilsammen er 8 500 personer på planeten.

Hvordan ble det slik?

At det er så lett å trå feil betyr ikke at Oxfam er ondsinnede, eller har gjort noe galt. Og dette er teknikker de langt fra er alene om å bruke. De formidler ting som kan tjene deres sak, og som isolert sett og hver for seg er presist – hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen. Oxfam har bare vært heldige og funnet en vinkel som ser ut til å falle inn i hverdagsforståelsen vår og subtilt påvirke hvordan folk tenker og snakker.

Feilene som gjøres skjer hos oss amatørmessige lesere, og i våre feilbarlige medier.

Skal ikke media hjelpe oss å finne sannheten?

Hvorfor slipper saker som dette gjennom i media, gjerne tilsatt noen ekstra feil på veien?

Mediebedriftene er under stadig økende press. Færre journalister må gjøre mer, og mange drives av et tankesett der «antall sidevisninger» fortsatt er økonomimodellen og gullstandarden.

Så mye som skjer, så lite tid

Pressemeldinger er lette å publisere. Og har de med tall virker de på et vis sannere. Alle jakter de samme interessante historiene, og alle har dårlig tid.

I dette utdraget har for eksempel «eier» blitt til «tjener» i oversettelsen. Dermed forlater saken hele sitt premiss:

Åtte milliardærer eier mer enn halve verden | NRK

Jeg kontakter journalisten, han svarer «Hei, takk for beskjeden, endret nå 🙂 Måtte hoppe fort over på en annen sak så rakk ikke å korrekturlese noe særlig.»

Dette er nok en del av hverdagen for svært mange journalister.

Kostnaden for denne omløpshastigheten er kvalitetskontrollen. Kanskje er man for ivrige i adrenalinrushet etter å melde en sak før andre. Man sjekker det åpenbare, men ikke hvor relevant det er i det litt større bildet – eller hva som kan være de underliggende motivene.

Vi skal også være oppmerksomme på at media – på tross av gode intensjoner – er feilbarlige, og har noen metoder og praksiser som gjør dem sårbare for folk som ønsker å utnytte dem.

Tross alt bedre enn alternativene

Likevel. Selv om vi skal være årvåkne når vi leser medier. De er tross alle sine svakheter i hovedsak bedre enn de tilfeldige synspunktene til folk man kjenner eller hva man måtte finne på Google.

Du vil sikkert finne noen i kommentarfeltene som påstår noe annet, og at det finnes en mer eller mindre bevisst konspirasjon i media. Men oftere kan det nok tilskrives det jeg her om dagen forsøkte å beskrive som enslags medie-variant av Hanlon’s Razor:

Ikke tilskriv underligheter i media til skjulte agendaer om de kan forklares tilstrekkelig med slurv, latskap, utilstrekkelig kunnskap eller for lite plass / tid til presisjon.

«Hofseths Razor» i kommentar på NRKbeta

Ha tillit til medias gode intensjoner, men bruk dømmekraften din, og forutsett at det vil forekomme feil, og at folk som ønsker å påvirke deg innimellom vil lure seg forbi redaktørens kvalitetskontroll.

Hvorfor er dette viktig, og hva kan vi gjøre?

Dette er viktig fordi vår forståelse av omverdenen langsomt kan farges av det vi hører. Det vi fokuserer på vokser større. Hva vi tenker på og måten vi tenker på rammes inn og påvirkes av virkeligheten vi ser. Langsomt blir det en del av beslutningsgrunnlaget for våre vurderinger, prioriteringer og valg.

Dette eksemplet stammer fra en veldedig organisasjon, men vi ser mange av de samme mekanismene i spill i pressemelding-baserte nyhetssaker, fra kommersielle aktører og i politiske spørsmål.

Over tid får dette lov å forme samfunnet vårt. Derfor er det vår fordømte plikt som samfunnsborgere å etterstrebe å ikke være dummere enn vi må være.

Hva kan vi som lesere gjøre?

Vel, vi bør være sunt skeptiske (uten å gå helt Leif i Valkyrien og tro alt er et komplott styrt av en skjult agenda).

Vi bør stille kontrollspørsmål til informasjonen vi møter. Vi bør være kildekritiske, og ikke ta ting for god fisk bare fordi det er formidlet av en vanligvis troverdig kilde.

Når vi ser et fascinerende tall blir vi muligens for ukritiske til hva som ligger under.

Dette er noen spørsmål du bør stille et tall

• Får tallet deg til å føle? Det er ofte et faresignal
• Er tallet stort eller lite?
• Går det opp, ned, eller opp og ned?
• Måler tallet det du tror det måler?
• Hvis du ikke vet hva det betyr, eller det er vanskelig å forklare, bør alarmklokken ringe

Saker har gjerne flere aspekter, og dermed ulike fakta knyttet til seg. Vi må være flinkere til å identifisere hvilke fakta som faktisk er vesentlige, og hvordan de kan hjelpe oss å bedre forstå.

«Er det sant?» er ikke det eneste spørsmålet du bør stille. Det er vel så viktig å spørre seg «Hvilket spill er det som spilles her?».

I engelsk har vi begrepet framing; nærmest å definere spillebrettet diskusjonen skal foregå på. Å komme trekkende med statistikk som ser tilforlatelig ut kan være en snikete metode for å frame debatten, påvirke den, eller for å få ting til å virke sant.

Vi bør langt oftere spørre oss selv: hvor kan det se ut som denne historien originalt kommer fra; hva ønsker den som opprinnelig forteller dette å oppnå?

Og hvis det kan virke som noen prøver å gjøre oss til et instrument for etellerannet, skal vi tenke veldig nøye gjennom om det er dét vi ønsker å være.

Her på NRKbeta har vi lang og stolt tradisjon for å ha et kommentarfelt på artiklene våre. Det er åpent for alle, anonymt for den som ønsker det, og stort sett ryddig og med en kvalitet som løfter den originale artikkelen.

Unntakene finnes selvsagt, og vi jobber stadig med å gjøre kommentarfeltet bedre. Det handler blant annet om at vi som journalister må være til stede og vise at vi faktisk bryr oss om diskusjonen på de artiklene vi skriver.

Stort sett leses NRKbeta-sakene av dere, de faste NRKbeta-leserne, som forstår rammene og reglene rundt fruktbare diskusjoner godt. Alle er ikke alltid enige, men diskusjonen holder likevel høy standard. Av og til lander også sakene vi skriver på forsiden til NRK.no, og leserskaren som når oss er breiere og annerledes sammensatt, enn når vi kun når «menigheten».

At diskusjonen i kommentarfeltet holder seg «on-topic» og ikke sklir ut i alle himmelretninger, blir da en større utfordring enn hva det vanligvis er.

Felles grunnmur for diskusjonen

For å få en så god diskusjon som mulig, innenfor de relativt begrensede rammene et kommentarfelt byr på, er det en viktig faktor som må være på plass:

De som diskuterer må ha et minimum av felles forståelse rundt temaet den aktuelle artikkelen omhandler.

Dette løses selvsagt vanligvis ved at folk som bidrar i kommentarfeltet også har lest selve saken. Og da gjerne hele saken. Her syndes det dessverre fra mange i den forstand at man slettes ikke har lest artikkelen før man kaster seg kommentarfelt-festen.

Vi har jobbet med å forstå og forbedre kommentarfeltet vårt på NRKbeta lenge. I artikkelen «Om NRKbetas kommentarfelt» fra 2012, skrev vi følgende, som fortsatt er gyldig:

Det er også viktig å være bevisst på at kommentarfeltet ikke er et nettforum. Det er ikke et hvitt lerret, der det er hver manns soleklare rett å si hva han vil om hva han vil. Det er de kommenterendes ansvar å holde seg til tema, og å debattere på en måte som ikke kommer i veien for diskusjonen. Klarer de ikke dette, men hevder en rett til å diskutere ikke-vestlig innvandring i kommentarfeltet på en sak om nett-tv, er det vår oppgave å gripe inn og si at denne debatten hører hjemme annetsteds.
Anders Hofseth, NRKbeta (2012)

Jeg er ikke en robot

En test som er flittig brukt for verifisering av at man har med et menneske og ikke en robot å gjøre på nettet er CAPTCHA. Eller «Completely Automated Public Turing test to tell Computers and Humans Apart», som det egentlig er en forkortelse for.

I våre kommentarfelt er det ikke robotscript som er problemet, men heller mennesker som av og til opptrer litt som roboter og kommentere på automatikk, godt tyllet inn i et lag med følelser, uten kanskje helt å ha satt seg skikkelig inn i saken.

Vi har derfor lenge vurdert om vi skulle lage vår egen versjon av CAPTCHA. En liten test man må igjennom for å kunne delta i kommentarfeltet.

Tre spørsmål for å forbedre diskusjonen

Vi tester derfor en løsning basert på det kollega Ståle beskriver som en «showerthought» han fikk, og Henrik i rasende hastighet har koda sammen.

Dusjtanken er nå nemlig omsatt til en liten modul hvor du som leser blir presentert med tre spørsmål fra artikkelen som du så må svare på for å få kunne bidra inn i på diskusjonen.

Målet er at alle skal ha lest artikkelen man er med og kommentere på, og dermed ha et felles grunnlag for forståelse, og lettere kunne holde unngå at diskusjonen ender opp «off topic».

Vi vet selvsagt at det er mulig å «jukse» seg forbi spørsmålene med ved å søke i teksen, og at man ikke ved dette grepet får en garanti for at alle faktisk leser artikkelen, men vi synes likevel det er verdt eksperimentet.

Også er viktig for oss å understreke at det er akkurat det dette er: Et eksperiment og et forsøkt på å forbedre kommentarfeltet vårt ytterligere, slik at dere som leser oss skal få et bedre produkt.

Derfor er vi veldig interessert i å høre hva dere synes. Gjerne i kommentarfeltet 🙂

Den britiske komikeren John Oliver kommer med kraftige stikk til president Donald Trumps holdninger til fakta. Og en potensiell løsning på problemet.

Komikeren John Oliver har hatt stor suksess med HBO-serien Last Week Tonight, og hver episode inneholder et tematisk dypdykk som i blant føles svimlende likt god, tradisjonell gravejournalistikk.

HBO-serien hadde i natt sesongpremiere, og deler av episoden var naturlig nok viet til den nyinsatte amerikanske presidenten.

Segmentet som er publisert på YouTube tar blant annet for seg hvordan Trump forholder seg til fakta, og stiller spørsmålstegn ved at presidenten tilsynelatende velger å tilegne seg informasjon fra tabloide TV-programmer i stedet for offisielle kilder i statsapparatet.

Oliver tar også for seg at nettsider med et tidvis svært fleksibelt forhold til virkeligheten, som Infowars og Breitbart, blir sett på som objektive kilder til informasjon av presidenten, og at etablerte og kritiske nyhetsorganisasjoner som CNN og The New York Times blir stemplet som «fake news» av presidenten.

Kjøper reklameplass

Halvveis ute i segmentet klipper John Oliver til et opptak fra Air Force One, hvor Trump blir fotografert og intervjuet av et stort pressekorps. I bakgrunnen hører vi en TV-reklame, som Oliver har klart å spore tilbake til TV-kanalen Fox News. Mens Trump blir intervjuet, ser han altså på TV. Reklamen er denne:

Dette gav tydeligvis gjengen bak Last Week Tonight en idé: Siden Donald Trump i stor grad sitter foran TVen store deler av dagen, hvorfor ikke kjøpe opp litt reklameplass og fylle det med innhold som presidenten kan ha godt av å tilegne seg?

Så det er nettopp det de har gjort: I reklameinnslagene på TV-programmene New Day, Morning Joe og Fox & Friends har Last Week Tonight kjøpt reklameplass som blant annet forklarer hvordan atomprogrammet er bygget opp (siden Trump tydeligvis ikke vet dette), og at den amerikanske arbeidsledigheten faktisk ikke er 42 prosent (i desember 2016 var den 4.7 prosent).

Du kan se reklamene fra rundt 21 minutter ute i innslaget, men det er en såpass god blanding av informativt og underholdende at det kan være verdt å få med seg hele.

Hvorvidt Donald Trump får med seg innholdet i reklamene vites ikke ennå, men ideen er uansett morsom og appellerer til Last Week Tonights publikum.

Alle snakker om «digitalt grenseforsvar», men vet du hva det er? Les vår forklaring for deg som ikke er IT-ekspert.

En særskilt problemstilling er knyttet til en potensiell fremtidig ikke-demokratisk maktovertakelse. Det bør utvikles mekanismer og rutiner for både sletting av all informasjon lagret i DGF, og for ødeleggelse av DGF-utstyret

Lysne II-utvalget

Selv om Sverige er et liberalt demokrati og Kina er en autoritær ettpartistat, har begge landene avanserte overvåkningssystemer for nettet, og anerkjente nylig for første gang at de har kraftige digitale våpen som kan brukes i krigføring

Johan Eriksson og Johan Lagerkvist | Cybersecurity in Sweden and in China: going on the attack

Når det kommer til spørsmålet om masseovervåkning dreier ikke forskjellen på NSA og FRA seg om teknologi, men heller om finansiering og bemanning.

Edward Snowden til Europaparlamentet

The UK has just legalized the most extreme surveillance in the history of western democracy. It goes farther than many autocracies. https://t.co/yvmv8CoHrj

— Edward Snowden (@Snowden) November 17, 2016

12-month web history stored
Hacking legal
Bulk collection of data

UK’s #IPBill has been passed by parliamenthttps://t.co/TmAN4Xq74v

— Matt Burgess (@mattburgess1) November 16, 2016

Så kan man stille seg spørsmålet om en norsk E-tjeneste på rundt tusen mennesker kan drive masseovervåkning av hver enkelt beboer i dette landet

Morten Haga Lunde til Filter Nyheter

NRK mener imidlertid at det konkrete forslaget til overvåkingssystem ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til menneskerettighetene personvern og ytringsfrihet […] Særlig gjelder dette i forhold til kildevernet – som er en del av ytringsfriheten.

NRKs høringssvar

I realiteten må norske borgere og bedrifter legge til grunn at all bruk av nettbaserte tjenester kan bli overvåket gjennom DGF. Derfor mener vi at begrepet «grensekontroll» er lite treffende

Morten Dalsmo – Konserndirektør, SINTEF Digital

Frihet fra overvåking er en grunnleggende verdi i enhver rettsstat. Stortinget vedtar i dag et klart brudd med norske frihetsprinsipper, og kanskje er bruddet også så alvorlig at det rokker ved selve fundamentet i Grunnloven.
Anders Anundsen 4. april 2011

Når det kommer til lagring av metadata og tilgang for blant annet politiet og etterretning er denne overvåkningen helt grenseløs. Jeg mener det er ytterst bekymringsfullt. Denne typen grenseløshet uthuler demokratiets funksjoner.
Gisle Hannemyr til Dagbladet

Høringsrunden er akkurat avsluttet, og den politiske behandlingen av saken er i gang – uten at saken er ferdigbehandlet.

Lars Gjemble i Forsvarsdepartementet til NRKbeta

Det er gode grunner til at Planet Earth II minner mer om en Hollywood-film enn et naturprogram.

Hvis det er to ting vi elsker her i NRKbeta er det velproduserte videoer som forklarer noe sært, og når noen tar oss med bak kamera på en TV-produksjon.

I en av sine ferskeste videoer er det Vox som tar oss med bak kamera på BBCs serie Planet Earth II. Det er sesong to av BBC-serien fra 2006, sendt på NRK som «Planeten vår«.

Vox’ Youtube-kanal er et oppkomme av gode videoer, men det var stor entusiasme i redaksjonen da det var Planet Earth II som var tema for en av videoene.

For du så kanskje klippet av iguanen som ble jaktet på av slanger? Videoen gikk verden over, og vi var raskt i kontakt med BBC for å skrive en bakomsak om hvordan de laget den her på NRKbeta. Deres egen bakomfilm var ikke så veldig informativ – så vi stod over.

Nå har BBC selv lagt ut langt mer info om hvordan Planet Earth II er laget, men nå har altså Vox gjort jobben på sin helt spesielle måte. Vi anbefaler varmt å ta en titt:

Vektlegger teknologien

I mini-dokumentaren fra Vox, som har tre episoder, får vi se hvordan teknologiske framskritt har endret måten BBC har produsert naturdokumentarer.

Produsent Mike Gunton i BBC forteller hvordan kameraet hele tiden er i bevegelse i moderne film. I naturdokumentarer gjennom historien har kamerautstyret vært stort og tungt. Det har gjort det vanskelig å flytte kameraet, som det gjøres på kinofilm. For å få stabile bilder var man nødt til å bruke et stativ som vanskelig kunne flyttes.

Men ved hjelp av moderne teknologi har det blitt mulig å få til langt mer dynamiske bilder, også midt blant dyrene i skogen. Det gir en langt mer oppslukende opplevelse – som ligner mer på det du ser på kino.

Det er slående å se eksempelet fra en av David Attenboroughs første programmer fra 1956, Zoo Quest og dagens Planet Earth II:

Stabilisering

Videoen viser hvordan Cineflexens inntog endret mye innen filmproduksjon. Ved hjelp av gyroskop holdes kameraet helt stabilt, og du kan få fantastiske bilder om du fester systemet på et helikopter. Eller som vi gjør her i NRK: en Hurtigrute…

I løpet av de siste årene har denne stabiliserings-pakken blitt mindre og mindre. Det finnes en rekke små løsninger for mobiltelefoner, men denne løsningen fra MōVI er populær i profesjonell filmproduksjon.

Dette utstyret er brukt mye i Planet Earth II, og vi gleder oss allerede til de to neste delene av Vox’ mini-dokumentar.

I mellomtiden kan du altså se første del her:

«Med tjenesten Stalkscan.com kan du søke på alt av åpen informasjon du, vennene dine og hvem-som-helst noensinne har delt på Facebook, og sammenstille og sammenligne denne informasjonen med et enkelt søk.»

Slik kunne denne artikkelen både startet og fortsatt videre. Problemet er bare at vi har nesten den samme starten på en artikkel for flere år siden her på NRKbeta.

Den gang skrev vår daværende sjefinne, Ingeborg Volan, denne utmerkede artikkelen om hvordan søkeverktøyet Graph search, som Facebook lanserte i 2013, fungerte.

Tanken var at man ved hjelp av «vanlige setninger», såkalt semantisk søk, skulle du kunne søke etter hva som helst på Facebook. Man kunne i søkefeltet for eksempel skrive «posts by me about kjøkken», og få listet opp en rekke poster man selv hadde skrevet som inneholdt ordet kjøkken.

En kunne for eksempel, ved å kombinere flere parametre i søket, finne bilder av bestemte personer innenfor gitte tidsperioder, og på spesifikke steder. Graph Search var rett og slett et avansert søk i ordets retteste betydning.

Facebooks «filosofi» var å tilby et kart over menneskers interaksjon med hverandre:

Død, men ikke begravet

Men så ble det merkelig stille rundt Graph search. Funksjonaliteten forsvant i det stille fra Facebooks søkefelt etter de avsluttet avtalen med søkemotoren Bing som drev søkefunksjonaliteten, og det kunne virke som om Facebook hadde skrinlagt hele prosjektet.

Det har de imidlertid ikke. Funksjonaliteten som ligger bak Graph Search ligger der fortsatt, og undertegnede fikk en fin påminnelse om det på fjorårets SKUP-konferanse. Der holdt Paul Meyers fra BBC foredrag om hvordan man fortsatt, ved hjelp av ulike URL’er, kunne gjøre de samme søkene manuelt som man tidligere kunne gjøre i søkefeltet. For å kunne benytte seg av denne funksjonaliteten, må man ha engelsk som Facebook-språk.

På nettsiden graph.tips har man hele tiden kunnet få ut resultatene Graph Search tidligere ga, ved å hente ut en Facebook-profilers ID’er og fylle ut disse i et skjema. Denne løsningen er imidlertid på ingen måte for folk flest, og krever både litt innsats og kunnskap om hvordan Facebook fungerer for å gi nytteverdi.

Slik virker det

I så måte er tjenesten Stalkscan «gamle sanger om igjen», som De Lillos så fint sier det.

Tjenesten, som altså ble lansert i forrige uke av den nederlandske «white hat hackeren» Inti De Ceukelaire, lar deg gjøre relativt avanserte søk på hva og hvem som helst på Facebook.

Det hele er tilrettelagt i et web-grensesnitt som er enkelt å bruke, og langt mer intuitivt enn alternativene, selv for den gjennomsnittelige internettbruker.

Man legger inn facebook-URL-en til den man vil søke på, og så åpnes et eget nettleservindu med resultatene du ber om. Disse vil dog variere ut i fra hvilke rettigheter de ulike resultatene i søket er delt med.

Her får du ikke tilgang til noe «du ikke skal ha tilgang til» i den forstand at alt som vises i søket er informasjon som enten er offentlig, eller tilgjengelig for deg på grunn av relasjonen du har til den som har delt det: Venners venners bilder av personer etc.

Bør jeg være livredd?

Vi startet jo denne artikkelen med dette spørsmålet. Og svaret er altså nei.

Det tjenester som Graph Search imidlertid bør få deg til å tenke på, er hvor mye man faktisk har delt på diverse sosiale nettverk opp gjennom tiden.

I år er det ti år siden Facebook for alvor bredte om seg i Norge, og de fleste av oss som har vært med på delingsmølla siden den gang, har garantert ikke oversikt over hva, hvem, hvor og hvorfor vi har delt det vi har gjort.

Hvor mange barer har du sjekket inn på, politiske partier liker du eller mer eller mindre smarte kommentarer har du lagt igjen på venners festbilder, opp gjennom årenes løp?

Verktøy som Stalkscan gjør all informasjonen fra Facebook-profilen din svært mye mer tilgjengelig, og kan også være et nyttig verktøy for deg selv for å skaffe deg oversikt over din egen konto.

Det er forskjell på å kunne søke – og faktisk finne igjen noe. Da jeg startet i radioen på 80-tallet var «arkivet» en håndskrevet protokoll hvor du førte inn ferdige program og et digert båndarkiv med 40.000 1/4″-lydbånd. Å finne igjen et program betydde å finne igjen et bånd i et enormt lagerrom. 

Krisen var fullkommen hvis noen hadde satt inn båndet feil i arkivet, for eksempel på feil årtusen-serie. Da var det ofte bare en av de eldre tekniske vaktsjefene som hadde nok sjette- og syvende sans til å finne dem igjen. 40 års erfaring hadde vist henne hvilke feil som var de vanligste.

Radioarkivet i dag

I dag er Radioarkivet 790.000 metadataposter i en graph-basert database (OpenLink Virtuoso).  Denne inneholder 2,8 PetaByte med lydfiler i et stort serversystem (Dell/EMC Isilon).

Hvordan finner NRK egentlig tilbake til gammelt nyhetsmateriale blant 123.000 Dagsnytt-poster? Eller hvordan finner vi en sak fra Nitimen blant 3000 bevarte enkeltprogrammer? Hvordan finner vi noe som helst blant alt det som blir lagret?

Svaret er gjemt i begrepet metadata.

Metadata er alt vi har skrevet om programmene våre som titler, beskrivende tekst, navn på medvirkende og programledere, opptaks- og sendedato, rettigheter, opphavspersoner, kvalitetsnivå, eller tekniske metadata. Tekniske metadata kan være båndnummer for gamle opptak (NRK38345), lydformat (.mp3) eller sted i verden / kartposisjon (geokoordinater). Og det finnes mange flere…

Origo – en ny begynnelse

ORIGO er et prosjekt som setter struktur på metadata og bygger NRKs logistikk-infrastruktur på nytt fra grunnen av. Planen er å kunne hente ut alle beskrivende metadata om programmene og lagre dem med ny og bedre struktur i et moderne «åpen kildekode»-databasesystem. Prosjektet startet i 2015, og har allerede levert flere nye muligheter for NRKs journalister.

NRK bygger selv brukergrensesnittene som gjør at du kan søke i historien. Radioarkivet gjør det mulig å søke og gjenbruke klipp og programmer fra NRK radios 80 års historie. Potion gjør det mulig å søke og gjenbruke fra NRKs TV-historie.

Under grensesnittene ligger en stor database for metadata. Denne er basert på åpen kildekode og lages som en såkalt graf-database.  Metadatabanken skal etter hver innholde alle metadata for NRKs programmer – både i radio og TV. Og den er laget for å gjøre det enklere å finne og for å kunne bruke hele eller deler av programmene på nytt. De kan brukes til å lage nye programmer. Og de kan brukes som deler av artikler på nrk.no. Målet er at det til slutt skal bli mye enklere å publisere programmene på nett, mobil eller sosiale medier.

Leting etter et 30 år gamle klipp

Å lete opp et gammelt klipp fra arkivet er av og til som å lete etter en nål i en høystakk. NRKbeta skrev i 2015 om hvordan vi kunne bruke gamle stillbilder for å se utviklingen av sidearmene til Jostedalsbreen.

Når jeg leste denne artikkelen slo det meg at «dette hørtes kjent ut». I 1986 var jeg blodfersk programingeniør i fjernsynets ENG-gruppe.  ENG står for Electronic News Gathering. Dette er den tekniske gruppen bak produksjonen av NRKs nyhetsinnslag.

En morgen fikk jeg beskjed fra vaktsjef å henge meg med fotograf Liv Benkow på en jobb i Jotunheimen. Breen hadde «kalvet» et par biter på størrelse med «Oslo rådhus» og tatt med seg flere turister i raset. Folk var skadet og drept.

Vi ble sendt opp til Jotunheimen dagen etter for å snakke med vitner, politi og overlevende.

Med sjøfly, bil og båt bar det opp til Jotunheimen så raskt det var mulig. Opptak ble gjort, og så var det samme veien tilbake til NRK på Marienlyst. Innslaget ble så vidt klart til sending fem minutter før det skulle på sending kl. 19:30.

Men hvor var dette klippet nå?

Leting etter nål i høystakk

Vi begynner letingen i SIFT – antagelig ett av Norges eldste dataprogram fortsatt i daglig bruk. SIFT betyr Søking i Fri Tekst.  Dette er en fritekst-database laget av Norsk regnesentral i 1979! Og den er fortsatt i daglig bruk i NRK.

Hva var det breen het igjen?

Vi søker på Briksdalsbreen. Det gir ingen treff i 1985-86. Opptaksår (metadata) er jeg sikker på, fordi dette klart var i tiden jeg gikk på NRKs programingeniørkurs. Så en metadata-referanse er jeg sikker på! Men ingen treff i disse årene.

Hvordan kommer vi videre?

Når NRK-folk og andre journalister ikke vet, da spør vi kjentfolk. De som har vært der før!  Vi bruker manns minne, noe som tilfeldigvis også er navnet på Nasjonalbibliotekets hovedrapport. Vi redder oss fortsatt fordi vi har folk som var der da det skjedde.

Problemet er bare det at de som var der da det skjedde, de husker ikke nøyaktig de heller. Jeg prøver regionsredaktør Kai Aage Pedersen i NRK Sogn og Fjordane. Og han sier: «Roy finn ut av dette», med henvisning til redaksjonssjef Roy Raasholm Fauske på nyhetsdesken.

Mens vi venter prøver jeg selv det vi alle gjør, Google. Vi søker eller googler det.  Et Google-treff fører meg tilbake til en av NRKs lokale kunstverk i logistikk – nemlig NRKs fylkesleksikon for Sogn og Fjordane (nå overtatt av firmaet Allkunne).

Dette har bl.a. en meget god oversikt over breulykker i Jotunheimen for de siste 400 årene. Allkunne gir referanser til en breulykke i 1986 – ved Nigardsbreen. Jeg søker etter feil isbre!

Hvorfor tar jeg feil? Jo, fordi dette er to brearmer av Jostedalsbreen, en på hver sin side av hovedbreen. Og ikke mer forskjellige, enn at jeg ikke klarer å skille dem. Tilbake i SIFT får jeg et treff på breulykke ved Nigardsbreen i 1986.

Metadataene viser et innslag som er bevart: Telefonintervju politiadjutant Rømmen – rasulykke i Jostedalen. Men i SIFT er det ikke mulig å se påsyn av bildene. Da må vi ta i bruk et annet system.  I Programbanken kan vi så med et tilsvarende søk finne klippet under:

Jeg tror letingen tok 2-3 timer. Ikke akkurat optimalt for en rask produksjon i dagens verden. Og i overkant i tidsbruk til at desken gidder å hente ting fra arkivene.

I erfaringene fra dette, så vi tydelig at vi trengte noe bedre i bunn av logistikken til NRK for å bli raskere og bedre.

Automagisk
Det var redaksjonssjef Tone Donald i P3 som klarte å sette navn på visjonen for Origo. Bygg det «automagisk», sa hun i et av de første møtene vi hadde med ledergruppa til Marienlyst-divisjonen. Bygg det så vi ikke merker at det er der. Bygg det slik at vi slipper å tenke på det. Bygg det slik at det går av seg selv.

Automagical
«…referring to complex technical processes hidden from the view of users or operators, resulting in tech that just works.»

Origo-visjonen er et ønske om å gjøre ting raskere, enklere, tilgjengelig for alle, modul oppbygd, med god og fleksibel arkitektur, effektiv,  og automatisk . Men det har likevel vært automagisk som har blitt stående igjen som viktigste visjon.

Programmet som startet magien, Potion
Det automagiske startet med Potion, en egenutviklet programvare for søk, påsyn og send til meg / send til system -funksjonalitet. Potion ble laget slik at den skal fungere både på toppen av gammel systemstruktur og mot de nye Origo-komponentene. På denne måten bygger Potion bro fra gammel til ny infrastruktur i NRK.

Potion gir søk-mulighet inn i alle TV-klipp og programmer, både de som ligger i nåværende produksjonssystem Programbanken og i alle nett-klipp. NRK-arkivene er store. Det er ca 2 mill. klipp eller ca 45 PetaByte lagring, i NRKs lagringssystemer for video. Derfor måtte også det automagiske få en utvidelse i denne retningen.

OQLT – det automagiske søket!
Potion var første system som fikk bygget inn Origo-visjonen om:

• et søk like enkelt som Google enlinje
• Finn.no’s venstrekolonne (filtersøk)
• innebygd avansert søk for arkivarer (men skjult for vanlige brukere)

Origo Query Language Toolkit = OQLT (uttalt: okkult).

Det hjelper med god humor innad i utviklingsteamet, og en og annen heavy metal-rocker på plass i staben…

Se video under for å se hvordan et søk etter første episode i «Nobel – fred i vår tid» blir gjort i Potion. Videoen viser også hvordan klipp kan publiseres mot en artikkel i nrk.no.

For meg ble OQLT forskjellen mellom søk, og faktisk det å kunne finne. Klippet fra Nigardsbreen lot seg finne i løpet av 20 sekunder. Jeg finner nå f.eks. gamle Nobel-konsertklipp i løpet av kort tid. Og klipp av Dollie (før de het delux) blir funnet på få minutter. Mange av disse ville ha krevd et dyptdykk i NRK-arkivet sammen med arkivarer med 30 års erfaring – og god tid. Noe vi sjelden har…

Hvorfor søker jeg på Nigardsbreen – og Nobel – og Dollie?

Jo, selvsagt fordi dette er metoden vi alltid bruker i møte med et stort arkiv. Vi søker på ting vi har vært med på selv, fordi det er vårt lakmuspapir på om det er mulig å finne noe i arkivet. Vi søker på mine ting – og våre ting. Ting vi selv har opplevd. Hvis det lar seg finne, da kan også andre ting la seg finne.

Radioarkivet
Neste Origo-komponent som har fått OQLT innebygd, er Radioarkivet. Radioarkivet er NRKs første byggestein for det vi kaller Metadatabanken. Metadatabanken er tenkt å inneholde (en gang i fremtiden) alle metadata for alle radioprogram, TV-program, klipp, stills, tekstefiler, grafikk og dokumenter som er laget av NRK eller sendt på en av våre plattformer (radio, tv, nett, mobil).

Radiohistorien er dessverre full av hull. Bånd var dyrt,  så dermed tok man ikke vare på alt som ble produsert eller sendt. I perioden før 1990-tallet ble det kastet mye av radioens historie. Noe av det som er borte, er egentlig helt krise.

På 1950-tallet var Paul Temple og Radioteateret på høyde med den mest populære krimserie på tv. Siste episode av Paul Temple og Gregory-saken (1952) gikk tilfeldigvis samtidig med en bokselandskamp mellom Norge og Danmark på Jordal Amfi. Arrangørene fikk dispensasjon til å kjøre radiosendingen over høyttaleranlegget i salen i pausen, for å sikre at landskampen kunne gjennomføres uten tomme tribuner… Radioarkivet inneholder dessverre bare episode 1 og 2 (av 10) fra dette hørespillet.

Resten er tapt.

Radioarkivet inneholder alt som er tatt vare på fra radioens historie – og for fremtiden (fra 2013) tar vi vare på ALT. Vi tar vare på opptak av alle radiokanaler og distriktssendinger – og alle masteropptak (program som tas opp før sending), samt råstoff som er «arkivverdig». Alle program tas vare på i full produksjonskvalitet (PCM, 24 bit, 48 kHz samling) og alle webkvaliteter (mp3, AAC, HE-AAC).

Se video under for å se hvordan et søk etter dagens program av Nitimen blir gjort i Radioarkivet. Videoen viser også hvordan Radioarkivet er linket med NRKs musikkarkiv – og hvordan materiale gjenbrukes i Digas (som er Radioens produksjonssystem):

Metadatabanken – moduloppbygd metadatalagring

Metadatabanken er bygget basert på åpen kildekode – og lagring skjer i en såkalt graf-basert database (Openlink Virtuoso tripple store). Hovedbyggesteinene i den såkalte semantiske webben (RDF, OWL, SPARQL) er den del av Metadatabanken. Pr i dag er radio, tv og kortere nett-klipp på plass i løsningen.

Mens musikk, grafikk, stillbilder, teksting og dokumenter er under arbeid eller kommer senere. Planen er at Metadatabanken skal være etablert med alle hoveddeler i 2018.

NRK er ikke alene om å bygge ny infrastruktur med byggesteiner fra semantisk web. Både Statoil, Hafslund, Det Norske Veritas og flere offentlige sektorer har vært aktive med å bygge ny infrastruktur basert på den semantiske weben. Dette gjør også at vi har sett samarbeid mellom sektorer som tidligere ikke normalt hadde med hverandre å gjøre.

Viktig med god arkitektur og forståelse av arbeidsflyt i bunn
Når du bygger infrastruktur som skal vare i mange tiår eller mer, er det viktig å kunne samarbeide om standarder og ha en gjennomtenkt arkitektur i bunnen. Men enda viktigere er det å bygge løsninger som brukerne faktisk kan bruke. Origo-prosjektet har forholdt seg til to brukergrupper – publikum og NRKs egne brukere (journalister, redaksjonelle- og produksjonstekniske medarbeidere). Disse gruppenes arbeidsflyt har hele tiden vært i fokus for å kunne bygge best mulige løsninger.

Forstå og håndtere kompleksitet
En moderne mediebedrift er kompleks – med en mengde forskjellige arbeidsoperasjoner som løses hver eneste dag. Med leveranser til nett- og mobile plattformer har denne kompleksiteten økt dramatisk. NRK har endret seg fra en kringkaster til å bli et nærmere et forlagshus. For at publikum skal kunne finne igjen programmer og kortere klipp trengs struktur for metadata, at gode metadata faktisk blir levert, og programvare for raskt og enkelt å finne tilbake i programmene. Håndtering av denne kompleksiteten har gitt behov for nye automagiske verktøy.

Forstå og håndtere kompleksitet er også regel 7 i Berlin School of Creative Leaderships liste for 10 prinsipper for kreativ ledelse. (David Slocum)

Introduksjon

Fake News har vært med oss siden medienes morgen.

Og isolert sett er ikke falske nyheter noe større problem enn at man må være mer kritisk. Men de angriper samfunnets system for deling av informasjon: De sår tvil om medias troverdighet og skaper et bilde av at journalistikken tilbyr én versjon av mange mulige sannheter, og det blir frivillig hvilke fakta man vil forholde seg til.

If you can convince people that real news is fake, it becomes much easier to convince them that your fake news is real.
– Garry Kasparov på Twitter

Når publikum oppdras til å trekke alt de får vite gjennom nyhetene i tvil, kan det lede til devaluering og destabilisering av samfunnets informasjonssystem, og et vakuum kan oppstå. Og det truer ikke bare medias eksistens. Det utfordrer selve samfunnsstrukturen vår.

NRK forvalter flere av Norges kraftigste kommunikasjonsplattformer, og vi er pålagt å understøtte og styrke demokratiet.

Både av hensyn til publikum og vår langsiktige tillit og legitimitet er det vesentlig å være oppmerksomme på hva vi videreformidler – og hvordan.

NRK skal verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av politiske, ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve inn ytelse på det redaksjonelle innholdet.

Fra NRK-plakaten | Regjeringen.no

Det krever:

• sterk kvalitetskontroll på enkeltsaknivå
• skjerpet bevissthet om underliggende spill
• reevaluering av prinsippene for hvordan vi gir adgang til offentligheten
• gjennomgang av hvordan vi kan bidra til å ikke bare unngå feil, men aktivt gjøre ting bedre

Denne betalysen tegner i korte trekk opp hvorfor det er blitt slik, men først og fremst hva vi mener det er viktig å gjøre nå.

Hva er Fake News?

“Fake News” er ikke nytt. Her til lands fantes for eksempel avisen Søndag Søndag på 1980-tallet. Den hadde jevnlig overskrifter av typen «Kvinne fødte fisk». Men i oktober 2016 falt begrepet inn i verdens dagligspråk i forbindelse med den amerikanske valgkampen.

Mange ulike ting får merkelappen.

– Politisk propaganda? 
– Fake news
 
– Dårlig journalistisk håndverk?
– Fake news
 
– Saker man ikke liker? 
– Fake news

Begrepet er upresist og tildels tappet for verdi. Likevel er det såpass innarbeidet at vi kommer til å bruke det som sekkebegrep for noen ulike ting.

Teoretisk kan man inndele fake news i to:

• Det som er diktet opp for å tjene annonsepenger
• Propaganda som er ment å påvirke

Og man kan skille mellom:

• Folk som uforvarende sprer dem
• De som sprer med hensikt

Men alt angriper informasjonssystemene våre og kan undergrave medias tillit, og kan også tildels håndteres likt. Derfor kommer vi i hovedsak til å behandle alt under ett.

En grei definisjon:

FALSKE NYHETER er nyhetssaker som er funnet på eller forvrengt med hensikt

Noe av den viktigste jobben vi gjør, er å rette bevisstheten mot hensikten, ikke «nyheten».

Much concern about «fake news».
«False propaganda» may be better term.
Shouldn’t overlook intent/orchestration,
even if by non-state actors.
– Deb Roy, Chief Media Scientist Twitter

Falske nyheter publiseres ofte på nettsteder som kan se tilforlatelige ut, og utnytter sosiale medier for spredning. Denne videoen illustrerer noen av de psykologiske mekanismene bak spredningen: This Video Will Make You Angry.

Hva er det dypere problemet?

Klikk-økonomi og fortløpende deadline i digitale medier har gitt oss en hendelsesbasert virkelighetsformidling: Den tar utgangspunkt i noe som har skjedd, noen som har sagt noe, noen som har plassert noe i media.

Det gjør at den daglige presentasjonen av nyhetsbildet og agendasettingen vår blir reaktiv: Den defineres av ting som skjer og formidles.

Vil man påvirke samfunnets agenda eller oppfatning av en sak, trenger man bare å vekke medievennlig oppsikt, og vips har man direktetilgang til offentligheten.

Overgangen mellom hva som er viktig og hva som er oppsiktsvekkende (eller bare underholdende) blir også utydeligere slik digitale medier har utviklet seg:

Det som blir mest synlig er ikke nødvendigvis det viktigste.

Man kan ikke snakke om dette temaet uten å komme inn på USAs nyvalgte president.

Kanskje får vi aldri vite om Donald Trump følger en utspekulert playbook eller om han bare er sånn. I akkurat denne sammenhengen er det heller ikke så interessant. Det interessante er det konkrete utfallet av det som foregår og de ulike mekanismene.

Tryllekunstnerens viktigste tricks er å gjøre dramatiske fakter med den ene hånden, mens den andre diskré og uoppdaget utfører magien, minner tidligere Politiken-redaktør Bo Lidegaard oss om. «Ingen mestrer kunsten bedre enn Donald Trump. Og få håndterer det dårligere enn media, som lar seg lede rundt etter nesen av hans billige numre», skriver han i Præssen lar seg rive rundt i manegen av Donald Trump.

Måten Donald Trump utnytter media til egen fordel på, og hans vedvarende angrep på denne sentrale kontrollmekanismen i samfunnet er alvorlige av flere grunner. Og det benyttes tricks vi kan gjenkjenne hos andre, også i Norge.

Oppmerksomheten

Det er anslått at ingen har dominert media så totalt som Donald Trump nå gjør. Denne strategien har bragt ham dit han er, og gir ham også kraftige kanaler for å nå ut og påvirke.

Avledningen

Donald Trump har en jevn og massiv produksjon av ting det ville krevd stor viljestyrke hos media å ikke henge seg opp i. Symbiosen mellom Donald Trump og klikkdrevne medier danner et tett røykteppe som gjør det mulig for ham å styre oppmerksomheten.

«If they can get you asking the wrong questions,
they don’t have to worry about the answers.»
– Thomas Pynchon

Og derfor kan media ende med å skrive enda en artikkel om hvorvidt Trump hadde flest valgmenn siden Reagan eller ei, samtidig som de glemmer å skrive at han unngår å snakke om at kampanjeapparatet hans var i kontakt med Russland.

Mengden avledninger svekker medias evne til å dekke den faktiske politikken og å sette dagsorden. For ofte styres det utifra det som sies, heller enn ved å se på hva som faktisk skjer, og vurdere hva som er viktig fordi det berører mange og innebærer større endringer.

Relativiteten

Den såkalte “Weaponized Relativism”-taktikken ble utviklet av KGB på 1970-tallet: Tilbyr du nok alternativer til sannheten, blir sannheten utydelig. For deler av publikum kan det etterhvert være tilstrekkelig at presidenten avviser noe ved å si FAKE NEWS!

Usikkerheten

Mediebildet blir stadig mer kaotisk, og fullt av alternative versjoner. Det gjør det utydelig hva som er sant og usant.

Hannah Arendt har sagt: «Om alle alltid lyver til deg, er ikke konsekvensen at du tror på løgnene, men at ingen stoler på noen ting lenger. […] Et folk som ikke lenger kan stole på noe, kan ikke bestemme seg. Det fratas ikke bare evnen til å handle, men også tenkeevnen og dømmekraften. Med et slikt folk kan du gjøre hva du vil.»

Manipulasjonsteknikken Gaslighting brukes av narsissister for å få ofre til å tvile på sine egne sanser. Den kan være nyttig å være oppmerksom på.

Utmattingen av midten

Den utslagsgivende maktbasen til Donald Trump var ikke et flertall av befolkningen; ca 27% av de stemmeberettigede stemte på ham, ca 27% på Clinton, 43,1% stemte ikke.

For å holde på opinionen er ikke hans største bekymring demokrat-velgergruppen – som uansett ikke liker ham – eller grunnfjellet som stemte på ham, men hvorvidt den store gruppen i midten engasjerer seg og beveger seg. Så lenge denne gruppen kan passiviseres av støy, uklarhet og følelse av hjelpeløshet, er handlingsrommet større.

Poenget med moderne propaganda er ikke bare å feilinformere eller fremme en agenda, men også å utmatte din kritiske sans og tilintetgjøre sannheten.
– Garry Kasparov på Twitter

Offer-spillet

Ønsker man å svekke kritiske mediers troverdighet, kan man trekke deres motiver og objektivitet i tvil og aktivt lokke dem inn i subjektiviteten. Dette gjør det lett å spille «media er opposisjonen»-spillet, slik Trump-rådgiver Steve Bannon gjør når han sier at nå må mediene holde kjeft. «De er opposisjonspartiet, de forstår ikke dette landet».

89 % av republikanske velgere sier seg enig i utsagnet «nyhetsmedier overdriver problemene med Trump-administrasjonen fordi de føler seg ukomfortable og truet av typen endring Trump representerer».

Å reagere på falske nyheter, propaganda og løgner med synlige faktasjekker og avkrefting kan øke støynivået, gjøre sannheten relativ, skape polarisering, gi et bilde av media som partisk aktør – og i siste instans ende med å gå propagandaens ærend.
 
I det større bildet kan dette bidra til å undergrave media som samfunnets etablerte system for informasjonsspredning og meningsdannelse.
 
Mer enn faktasjekk behøver samfunnet forklaring, og oversikt over hva den større saken faktisk er.

Hva kan vi gjøre?

Her er en sjekkliste for hvordan vi best kan verne om troverdigheten vår

1. Du vil komme langt med helt grunnleggende journalistiske metoder

Vær Varsom-plakaten 3.2 starter: Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. 

Møt enhver sak du leser som om den var en ukjent anonym kilde og bruk klassiske kildekritikk-metoder.

Du har alltid tid til å sjekke originalkilden selv.

2. Du må tenke: «Hvorfor kommer dette akkurat nå?»

Om en sak kan tenkes å påvirke samfunnsagendaen i en spesifikk retning, og det virker beleilig at den dukker opp akkurat nå, Follow the money. Hvem tjener på dette? “Hvorfor forteller du meg dette akkurat nå?”

• Styrker dette en spesiell aktørs agenda?
• Endrer det bildet i en aktuell sak?
• Leder det beleilig oppmerksomheten vekk fra noe annet og viktigere?

Alt dette kan gi grunn til å sjekke saken nøyere. Ikke lån bort NRKs tillit og troverdighet uten god grunn. Kanskje er det riktig å la saken ligge og heller fokusere på det større bildet.

3. Falske nyheter kan inneholde spor av fakta

Enkeltfakta kan være korrekte uten å gi noe godt bilde av den større saken de farger folks oppfatning av.

En hjelpeorganisasjons pressemelding om at «8 menn eier like mye som halvparten av verdens befolkning» er ikke klassisk Fake News. Men den illustrerer hvordan enkeltfakta kan være korrekte, men likevel misvisende og villedende om det større bildet, slik vi forklarer i Misforstå! Føl! Lik! Del! …men eier egentlig 8 menn mer enn halve verden?

Det er ikke nok å vite at enkeltfakta er korrekte. De må også være relevante i den omkringliggende konteksten og vinklingen.

4. Vær skeptisk til tall

Tall ser ofte mer troverdige ut enn de er. Å plassere et tall i et utsagn eller en pressemelding er et kjent tricks for å gi et skjær av vitenskap og troverdighet. Men det er ikke sikkert tallet er så relevant.

Noen spørsmål du bør stille et tall

• Får tallet deg til å føle? Det er ofte et faresignal
• Er tallet stort eller lite?
• Går det opp, ned, eller opp og ned?
• Måler tallet det du tror det måler?
• Hvis du ikke vet hva det betyr, eller det er vanskelig å forklare, bør alarmklokken ringe

Godta aldri et tall som bevis for noe som helst før du faktisk forstår det.

5. Vær skeptisk til gode formuleringer

Ikke adopter noens fortelling ukritisk. Det at noen har sagt noe overskriftsvennlig er ingen god grunn til å gi bort publisering, overskrift eller vinkling gratis. Det er snarere en grunn til å være aktsom.

I engelsk har vi begrepet framing; nærmest å definere spillebrettet diskusjonen skal foregå på. Dette er et godt utgangspunkt for å påvirke samfunnsagendaen og skape noen «håndtak» for samtalen. Lykkes aktører med å etablere begrep som «bringing back jobs», «ankerbarn», «No Go-zones», setter det premisser og påvirker hvordan vi vurderer viktigheten av noe.

Tilsvarende vil en debatt om rovdyr eller en militær operasjon få helt ulik valør om man sier man skal «ta ut» eller «slakte» en ulveflokk.

Vær kritisk til å gjenbruke terminologi, språkbruk, retorikk og narrativer i journalistikk, overskrifter eller mellomtitler.

6. Vær skeptisk til fristende saker

I etterkant av Donald Trumps første solo-pressekonferanse som president skrev mange medier om hvordan han påsto å hatt det største valgmann-skredet siden Ronald Reagan, eller hvordan han angrep media. Langt færre skrev om at han ikke hadde problemer med at nettopp avgåtte sikkerhetsrådgiver Michael Flynn hadde diskutert sanksjoner med Russland under valgkampen.

The story ISN’T the press conference.
It isn’t his attack on the press. It’s that
Trump has no problem w/ Flynn talking
sanctions w/ Russia.

– Glenn Thrush, White House-korrespondent for NY Times | Twitter

USAs president byr på store mengder lavthengende frukt til enkeltfaktafokuserte medier. Det leder til at mer komplekse og viktige spørsmål drukner. Og det bygger et bilde av partiske medier som er ute etter å ta presidenten på detaljer og er overdrevent opptatt av egen rolle, som i ytterste instans kan bryte ned tilliten til media.

Ikke mist sporet av de større linjene når det dukker opp enkle fristelser. Og ikke undergrav egen troverdighet med småpirk.

7. Gi oversikt og kontekst

Mediebildet publikum møter blir stadig med kaotisk og fragmentert. Samtidig deles saker opp i enkeltvinklinger som ikke innholder spor av det større bildet.

Blandingen av nyheter, politisk freak show og underholdning gjør at norske medier publiserer 472 saker om Donald Trump hver dag. Denne tette dekningen gjør samfunnet en bjørnetjeneste. De større linjene blir uklare, og oppmerksomhet selges billig.

Vi kan for eksempel publisere et referat av en pressekonferanse som én sak og en gjennomgang av alle faktafeilene som en annen sak. Når dekningen oppstykkes på denne måten drukner de dypere poengene og sammenhengene i enkeltvinkler.

Folk kan også ende med å bare få med seg én av sakens sider, og det blir vanskelig for andre enn de spesielt interesserte (og oss som får betalt for å lese nyheter i arbeidstiden) å ha oversikt eller forstå konteksten.

Filter Nyheter prøver ut et format der de gir én daglig oppsummering av de større trekkene via sin Donald Trump-messenger-bot. Dette reduserer støyen og gir ikke mer plass enn fortjent til aktørens egen agendasetting.

Pass på at de større linjene og viktigste poengene er godt synlige i enkeltsakene.

8. Gjør kritiske publiseringsvurderinger

Som NRKs etikk-redaktør Per Arne Kalbakk har sagt; det er ikke publiseringsplikt. Det er vi selv som vurderer hva vi publiserer, når og hvordan.

«Lær å bli mer forsiktig med overskriftene! Kanskje det er alt han er ute etter: Din late overskrift.» skriver Jay Rosen.

Kildekritikk og kvalitetsvurderinger må alltid gjøres før publisering. At en vanligvis troverdig kilde eller byrå har publisert noe erstatter ingen deler av vår jobb.

Vi skal også være bevisste at oppmerksomhet er politikkens oksygen. Vi må være oppmerksomme på balansegangen det krever å dekke hva som skjer, uten å gi uforholdsmessig drahjelp til marginale aktører som har lært seg å hacke våre redaksjonelle vurderinger.

Et godt forslag som kom opp på journalist-og-programmerersamlingen MisinfoCon, var å visualisere nyhetsorganisasjoners dekning av ulike områder – både for skape åpenhet om hva som dekkes og for å hjelpe redaksjonene å bli mer kritiske i hva som dekkes hvor mye.

Dersom det ser ut til at nyheten kanskje mest eksisterer for å påvirke er det også klokt å gå en runde med hvilke vektige grunner som eksisterer for å publisere.

9. Smarte systemer kan gi falsk trygghet

Falske nyheter finner innimellom veien inn i ellers troverdige medier og byråer. Det kan også finnes ekte nyheter på nettsteder som sprer falske nyheter. Derfor gir det falsk trygghet og potensielle feil å bygge opp lister over tvilsomme nettsteder.

Det finnes verktøy som kan forenkle verifisering, se nederst i denne Betalysen for en oversikt over ressurser. Og man kan se for seg automatiserte løsninger som bruker kunstig intelligens, databaser og internett til å sjekke historier eller nettsteder. Vitenskapsjournalist Martin Robbins skriver i Fake news and fact-checking: Trump is demonstrating how to outsmart an AI; Problemet med nyheter er at de er nye. Et nytt stykke informasjon vil ikke finnes i en database det kan sjekkes mot. 

Så den eneste sikre metoden, er å gjøre en robust journalistisk jobb på hver eneste sak man velger å investere NRKs troverdighet i.

10. Rett feil åpent

Har man ikke gjort en god nok jobb fra start, eller det dukker opp nye opplysninger er det vesentlig – både for egen troverdighet og for å unngå å feilinformere – at feil blir synlig rettet.

Innhold blir liggende på nettet for alltid, og gammelt innhold deles for å tjene agendaer. I disse dager har for eksempel en sak om «no go-soner» i Sverige fra mai 2016 i løpet av en tidagersperiode hatt over 30.000 sidevisninger.

NRK har egne retningslinjer for retting. Følg dem.

11. Unngå berettiget kritikk

Enkelte av medias tillitsproblemer skyldes våre egne feil. Vi journalister er gode og velmenende mennesker, men dessverre ikke ufeilbarlige.

• Vi tar oss ikke alltid tid til å være grundige nok
• Vi kan fristes av en god historie i en pressemelding eller et overskriftvennlig sitat
• Vi kan ikke alt og gjør forenklinger
• Vi vil gjerne fortelle historier som er spennende og vekker oppsikt

Og – selv om vi bruker metoder som skal hjelpe oss å se ting fra ulike sider – vi farges av hvem vi er, hva vi vet, hvem vi snakker med og hva vi ser rundt oss.

Jo mer vi klarer å passe på at vi ikke gjør en dårligere jobb enn nødvendig, på hver eneste sak som får passere mellom hendene våre, jo mer verner vi om tilliten vi behøver for å kunne fortsette å gjøre en viktig jobb for samfunnet vårt.

Mer lesning, noen gode ressurser og et lærerikt radioprogram

Lesbare og lærerike artikler

Her har du en liste godt lesbare saker – les én hver kveld i tiden fremover!

Medienes rolle i forvirringens tid | NRKbeta
En skisse til hvordan vi kan håndtere den nye medievirkeligheten bedre

Don’t Dismiss President Trump’s Attacks on the Media as Mere Stupidity | TIME
En analyse av Donald Trumps medieangrep

I Helped Create the Milo Trolling Playbook. You Should Stop Playing Right Into It| Observer
Hvordan strategien bak en markedskampanje for en lavbudsjettfilm ble en kokebok for amerikansk ekstremhøyre

GRANSKNING: Så styrs den svenska trollfabriken som sprider hat på nätet mot betalning| Ekuriren
Avsløring av rasistisk og Kreml-vennlig innholdsindustri i Sverige

I Ignored Trump News for a Week. Here’s What I Learned | NY Times
En gjennomgang av hvor stor mediedekning Donald Trump klarer å få gjennom metodene sine

Misforstå! Føl! Lik! Del! …men eier egentlig 8 menn mer enn halve verden? | NRKbeta
Hvordan vi lar oss forvirre og påvirke av oppsiktsvekkende «fakta»

In Fighting Fake News, the Mainstream Media Has Poisoned Itself | ART+marketing
Om hvordan media faller for eget grep

USA-valget: De falske nyhetenes gjennombrudd | NRKbeta
Hvordan falske nyheter spres i sosiale medier 

Mediekritiker Jay Rosens råd til amerikansk presse i 2017 | NRKbeta
Todelt artikkelserie med konkrete forslag til håndtering av en mediefiendtlig president som ikke følger spillereglene

Hvordan kunne media gjort en bedre jobb for demokratiet? | NRKbeta
En guide til hvordan media bedre kan håndtere sine samfunnsoppgaver i nye tider

Here’s what non-fake news looks like | Columbia Journalism Review
Kort og konsis gjennomgang av gode journalistiske prinsipper fra Michael Schudson

Fake news. It’s complicated. | First Draft News
Gjennomgang av ulike typer falske nyheter

Verktøy og nettressurser

A Guide to Crap Detection Resources
Omfattende samling av ressurser fra Howard Rheingold med flere

Verification handbook
Verifiseringshåndbok fra Craig Silverman

Noen kjente faktasjekkere:
Viralgranskaren (SE)
Full Fact (UK)
Politifact (US)
Snopes (US)

Lies, Damn Lies and Viral Content
Lesbar studie av mediers forhold til viralt innhold fra Craig Silverman

Anbefalt lytting

Tren opp dine kritiske muskler med podcastene fra BBCs radioprogram More or Less
«Tim Harford explains – and sometimes debunks – the numbers and statistics used in political debate, the news and everyday life»

After launching our comment quiz module, we’ve received a lot of questions about whether it’s available for download. Now it is.

The code for the plugin is available on Github.

We’ve also sent it to the WordPress Plugin Directory, but since every submitted plugin is subject to a manual review by the WordPress.org team, it might take some time before it’s available as a «one click install» in your WordPress admin dashboard. We’ll update this story when it’s published in the directory.

For now, if you’d like to use the plugin, follow the instructions in our GitHub-repo.

We’ve written the plugin as a two-component solution: The JavaScript part of the plugin is responsible for both writing out the quiz form and validating it, so even if you don’t use WordPress, the plugin can easily be adapted into working with your CMS.

The GitHub repo has some more detailed information on how to install the plugin.

If you have any ideas for improvements or general comments about the plugin, please let us know in the comments below!

I februar lanserte vi vårt eksperiment for et bedre kommentarfeltet her på NRKbeta. Etter en del forespørsler fra publikum og andre medier, har vi nå ryddet litt i koden, og publisert funksjonaliteten som åpen kildekode.

Kommentarquiz-funksjonaliteten har fått overraskende mye oppmerksomhet rundt om i verden. I kjølvannet av at Nieman Lab publiserte en lengre sak om eksperimentet, har hundrevis av medier omtalt saken i ulike former.

Flere av mediene som omtalte eksperimentet, nevnte at pluginen er åpen kildekode. Selv om dette var intensjonen hele veien, hadde vi ved publiseringstidspunkt ikke klargjort koden for distribuering. Som en konsekvens av dette mottok vi ganske mange henvendelser både fra privatpersoner og organisasjoner som uttrykte interesse for å implementere denne funksjonaliteten på deres sider. Det har vi nå altså gjort noe med.

Koden til pluginen kan lastes ned via vår GitHub-konto.

Vi har også sendt den inn til WordPress Plugin Directory, men siden alle plugins gjennomgås av WordPress-teamet før publisering, kan det ta litt tid før den er tilgjengelig der.

Koden er skrevet slik at man – med litt spesialutvikling – kan anvende funksjonaliteten selv om man benytter et annet publiseringssystem enn WordPress. Hvis du bruker WordPress er det veldig enkelt å ta pluginen i bruk.

På Github-siden har vi en litt mer detaljert beskrivelse av hva som må til for å få pluginen installert.

Hvis du har forslag til forbedringer, kommentarer eller har andre innspill, ta det i kommentarfeltet under!

Snart får forsiden av NRK.no et splitter nytt utseende. Vi skal gi deg akkurat det samme, gode innholdet, men vil presentere dette for deg på en tydeligere og bedre måte enn før. Skal vi få til dette, er vi avhengig av å høre din mening: Hva synes du om det nye designet?

Du kan teste her (siden holdes oppdatert mellom kl. 10.00 – 15.00)

Bakgrunnen for valgene vi har tatt finnes i all kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom brukerintervjuer, brukertester, statistikk og god gammeldags prøving og feiling. Her er en kort introduksjon til de tre temaene vi har hatt aller størst fokus på for å lage en best mulig forside for deg.

Du vil ha oversikt
Besøket ditt på forsiden varer i gjennomsnitt bare 19 sekunder. Da vil vi bruke tiden godt når du først er inne. Helt i toppen av siden finner du en stripe hvor de siste nyhetsmeldingene om stort og smått tikker inn. Disse er klikkbare og tar deg inn til vårt nyhetssenter. Så gjør vi plass til et stort hovedoppslag som presenterer den viktigste saken akkurat nå. I nærheten av den har vi lagt til en boks vi kaller «Nyhetene – kort oppsummert». Her får du som raskt vil ha en oversikt over nyhetsbildet en kortfattet oppsummering. Kjekt for deg som har dårlig tid, men gjerne vil få med deg dagens største saker.

Til sammen danner disse tre elementene en topp hvor du får det siste som har skjedd, det viktigste som har skjedd og en oppsummering av helheten. Målet er selvsagt at du raskt kan oppdatere deg på nyhetsbildet og forstå hva som rører seg der ute – kort sagt skaffe deg oversikt.

Du vil vite hva slags innhold du klikker på
Når du scroller gjennom forsiden vår er det viktig at du oppfatter hva du ser på og at øyet ditt intuitivt kan skille ulike typer innhold fra hverandre. Hva er viktig, hva er siste utvikling i en sak, hva er underholdning? På den måten kan du raskt oppdatere deg på nyhetsbildet eller finne annet interessant innhold.

Forsideredigererne våre jobber hardt hver dag for å gi deg en blanding av det ferskeste, viktigste, beste og morsomste NRK har å tilby. På forsiden presenterer vi et bredt spekter av innhold. Alt fra de ferskeste nyhetene til kuriøse norske TV-øyeblikk fra 70-tallet. Vårt nye design gjenspeiler denne bredden på en bedre måte enn vi klarer på dagens forside.

Vi slår to fluer i en smekk når vi hjelper deg til å forstå hva du får bak klikket og samtidig viser frem bredden i innholdet vårt.

For innhold som trenger ekstra merking legger vi på et ikon som sier noe om hva slags innhold du får bak klikket . Ikonet bor inni en stor fylt sirkel som får en gjenkjennbar farge.

På innhold som inneholder direktesendinger eller som oppdateres løpende er sirkelen rød og pulserende.

For innganger til NRK TV og NRK Radio gjenbruker vi selvsagt designet fra disse tjenestene. Vi vil at de skal skille seg ut og sørge for at du ikke klikker på noe du tror er en artikkel, men som viser seg å være et 50 minutters TV-program.

Hendelser og tid på døgnet får prege forsiden
På morgenkvisten vil de fleste lese nyheter og finne ut av hva som har skjedd mens de sov. På ettermiddagen vil mange gjerne vite hva som har skjedd i løpet av dagen og forstå hvorfor. Ved store nyhetshendelser trenger du å kjapt oppdatere deg på hva som har skjedd, og skaffe deg oversikt over hendelsen. På kveldstid og i helger vet vi at mange gjerne leser litt lengre saker, leter etter noe bra å se på TV, eller bare vil se det morsomme klippet alle snakket om rundt lunsjbordet.

Med så mye kunnskap om hvordan du bruker oss er det viktig at vi designer etter dine behov. Derfor har vi bygd en forside som kan endre seg mye i takt og tone gjennom dagen, etter nyhetsbildet eller tid på døgnet. Vi kan for eksempel løfte frem innhold på kveldstid som fikk mindre oppmerksomhet på dagen, eller samle alt innhold rundt et spesifikt tema. Bakgrunnsartikkelen, motsvaret, bildegalleriet og dokumentaren kan samles i en pakke som gir deg helheten.

Hva synes du?
Før vi erstatter dagens nrk.no med det nye designet skal vi i en periode teste hvordan det fungerer i praksis. I denne perioden vil nrk.no/ny ha en åpningstid der vi dekker det løpende nyhetsbildet mellom mellom kl. 10.00 og 15.00 mandag til fredag.

Vi vil hele tiden justere og videreutvikle forsiden. For å vite hva vi skal prioritere er vi avhengig av tilbakemeldinger fra deg. Bare sånn kan vi lage den forsiden du helst vil ha. Vi håper du fortsetter å bruke og bry deg om nrk.no, og setter stor pris på din tilbakemelding. Legg igjen en kommentar enten her i kommentarfeltet, eller i tilbakemeldingsskjemaet i bunnen av den nye forsiden.

Fredag 24. mars arrangerer #nrkvalg og NRKbeta en dag med faglig påfyll for journalistkolleger som jobber med samfunn og politikk. Det er begrenset med plass på arrangementet, men for å gjøre det så tilgjengelig som mulig, kommer vi også til å streame arrangementet her på NRKbeta.

Du kan følge det her fra kl 12:00 på fredag 24. mars.

Programmet er slik:

DEMOKRATI OG MEDIER-DAGEN HOS NRK

12:00 Velkommen

Thor Gjermund Eriksen (NRK)

12:15 Keynote: Media, democracy, and trust

Alan Rusbridger (Reuters Institute for the Study of Journalism, LMH University of Oxford)

13:00 Q&A med Alan Rusbridger

Alan Rusbridger (Reuters Institute for the Study of Journalism, LMH University of Oxford)
Frithjof Jacobsen (VG)

13:45 Pause

14:00 Visualising the Fake News Landscape & Journalistic Methods for Verification (dette punktet streames dessverre ikke)

Rina Tsubaki (European Journalism Centre)

Denne sesjonen streames dessverre ikke, fordi den tildels bygger på et arbeide om falske nyheter som ikke er offentliggjort ennå, og som først skal presenteres under den internasjonale journalistikkfestivalen i Perugia i april.

15:00 Mistillit til media

Sarah Sørheim (mod) (Aftenposten)
Espen Teigen (Frp)
Kjersti Thorbjørnsrud (Institutt for samfunnsforskning)

15:45 Pause

16:15 Kampen om definisjonsmakten

Ingunn Solheim (mod) (NRK)
Elisabeth Skarsbø Moen (Zynk)
Sindre Beyer (TRY)

17:00 Hvordan kunne vi gjort en bedre jobb for demokratiet?

Ingerid Stenvold (mod) (NRK)
Alexandra Beverfjord (NRK)
Gard Steiro (VG)
Kristin Monstad (Drammens Tidende)

18:00 SLUTT

KONFERANSIER: Gry Blekastad Almås (NRK)

#nrkvalg og NRKbeta arrangerer dag med faglig påfyll for journalistkolleger som jobber med samfunn og politikk: Demokrati og medierdagen. Følg streamen her fra kl 12:00 fredag (pause 14:00-15:00), enkeltsesjonene ligger tilgjengelig under etterhvert som de er ferdige. Thor Gjermund Eriksen, Alan Rusbridger, Frithjof Jacobsen er lagt ut så langt.

⬇️ ⬇️ ⬇️

 
⬆️ ⬆️ ⬆️

Her er programmet:

DEMOKRATI OG MEDIER-DAGEN HOS NRK

12:00 Velkommen

Thor Gjermund Eriksen (NRK)

12:15 Keynote: Media, democracy, and trust

Alan Rusbridger (Reuters Institute for the Study of Journalism, LMH University of Oxford)

13:00 Q&A med Alan Rusbridger

Alan Rusbridger (Reuters Institute for the Study of Journalism, LMH University of Oxford)
Frithjof Jacobsen (VG)

Opptak av Thor Gjermund Eriksen, Alan Rusbridger og Frithjof Jacobsen

13:45 Pause

14:00 Visualising the Fake News Landscape & Journalistic Methods for Verification (dette punktet streames dessverre ikke)

Rina Tsubaki (European Journalism Centre)

Denne sesjonen streames dessverre ikke, fordi den tildels bygger på et arbeide om falske nyheter som ikke er offentliggjort ennå, og som først skal presenteres under den internasjonale journalistikkfestivalen i Perugia i april.

15:00 Mistillit til media

Sarah Sørheim (mod) (Aftenposten)
Espen Teigen (Frp) (utgår)
Kjersti Thorbjørnsrud (Institutt for samfunnsforskning)

15:45 Pause

16:15 Kampen om definisjonsmakten

Ingunn Solheim (mod) (NRK)
Elisabeth Skarsbø Moen (Zynk)
Sindre Beyer (TRY)

17:00 Hvordan kunne vi gjort en bedre jobb for demokratiet?

Ingerid Stenvold (mod) (NRK)
Alexandra Beverfjord (NRK)
Gard Steiro (VG)
Kristin Monstad (Drammens Tidende)

18:00 SLUTT

KONFERANSIER: Gry Blekastad Almås (NRK)

Med en sykkel fra et loppemarked og en motor fra Kina laget jeg en billig elsykkel som fungerer mye bedre enn jeg hadde trodd. Bli inspirert her.

Jeg digger min gamle DBS Offroad som jeg kjøpte brukt for 350 kroner i 1994. En stridsvogn av en sykkel som bare varer og varer. Og som få har lyst å stjele, så jeg kan sette den fra meg hvor jeg vil. Men den er tung som bly. Med det utgangspunktet begynte en plan om å bygge om min gamle DBS til elsykkel å ta form. Å prøve å gjøre den om fra et treningsverktøy for svette og tårer til et strålende byfremkomstmiddel.

Resultatet ble mye bedre enn jeg hadde trodd og jeg har endt med et supert fremkomstmiddel som jeg bruker ofte. Og jeg får ofte spørsmål om sykkelen, så her kommer litt inspirasjon og informasjon. Vil du bygge selv må du uansett finne svar på flere detaljer enn du får her, men det er en begynnelse. Fyr gjerne løs med spørsmål i kommentarfeltet og bidra også om du har erfaring selv.

Hva trenger du?

Byggesettene består som oftest av følgende: motor, hastighetskontroller, diverse sensorer for pedaltrykk og hastighet, en styringsenhet og et batteri.

Motor

De tre mest vanlige motorene er navmotor foran, navmotor bak og krankmotor. Navmotor er en rund sak som sitter i midten av hjulet. Krankmotor henger ved pedalene i midten av sykkelen.

Navmotor foran

Denne er absolutt enklest å montere. Og har fordelen av at du da får trekk på begge hjulene. Pedalene driver bakhjulet og motoren driver forhulet. Ulempen er at forhjulet blir tungt og du får litt følelsen av en sykkel som trekker deg i stedet for å skyve deg. Du kan også oppleve å spinne fordi vekten uansett er større på bakhjulet.

Navmotor bak

Den gir mer skyv og utnytter tyngden som er størst bak. Men det kan også bli for tungt dersom du har både batteri, motor og baggasjetasker bak. Og navmotor bak er vanskeligere å montere enn navmotor foran.

Krankmotor

Jeg endte på dette. Den er vanskeligere å montere enn en navmotor i forhjulet, men det var enklere enn jeg trodde. Motoren kommer som en klump som du monterer gjennom kranken. Du må ta av pedalene og ta ut kulelager osv. Så trer du inn motoren og setter på pedalene igjen. Fordelen med krankmotor er at du får en fin vektfordeling lavt og midt i sykkelen. Der hvor navmotorene kommer med enda en boks du må montere et sted (hastighetskontrolleren), så er den inkludert i krankmotoren. Og sist men ikke minst så kommer krankmotorene som oftest med en skikkelig trykksensor ved pedalene som gjør at motorfremdriften justeres usedvanlig brukervennlig og naturlig når du sykler.

En krankmotor har også den fordelen at motoren også nyter godt av gearsystemet. Slik at den får mer optimale arbeidsforhold.

Regler

Statens vegvesen definerer en elsykkel slik: «En el-sykkel er en sykkel der førerens muskelkraft sammen med kraft fra en elektrisk hjelpemotor sørger for at sykkelen beveger seg fremover.»

For en vanlig elsykkel med to hjul og plass til en person gjelder også følgende: maks 250 watt motorytelse og at motoren kutter ut ved 25 km/t.

Selve sykkelen

Jeg skulle jo bruke min gamle DBS, men en påsveiset sykkelstøtte ved kranken gjorde det umulig å montere krankmotor på den. Dessuten må du ha en sykkel med veldig gode bremser siden den blir tyngre og du kommer til å sykle fortere. De gamle navbremsene på min DBS ville ikke holdt. Og det ville blitt litt problematisk å bytte dem siden sykkelen er så gammel.

Så jeg endte med å kjøpe en sykkel for 500 kroner på et loppemarked. Jeg fant en som var solid, hadde skjermer, baggasjebrett, 18 gear og virket noenlunde strøken. Men sliten nok til at jeg fremdeles ville ende med en sykkel som ikke ser for fancy ut. Litt av tanken med å bygge selv var at jeg vil ha en sykkel som jeg ikke må være redd for og som jeg kan låse og sette fra meg hvor som helst.

Når du velger sykkel til krankmotor bør du velge en med minst mulig utstyr rundt kranken. Min hadde gearwire spent opp under kranken. Det skapte litt trøbbel, men jeg løste det ved å legge ny gearwire utenom.

Skulle jeg valgt igjen ville jeg nok ha lagt litt mer i selve sykkelen. Siden prosjektet mitt til slutt ble svært vellykket og jeg nå har en sykkel som jeg bruker mye mer enn jeg hadde trodd har jeg endt med å bytte nesten alt på den. Motoren gir økt belastning på hele sykkelen. Så et gammelt og slitt gearsystem, slitt kjede, slitte tannhjul og slitte kulelager blir for dårlig. De 500 kronene ble fort til noen tusenlapper etter at nesten alt på sykkelen ble byttet. Men nå har jeg en strålende elsykkel som fremdeles ser sliten og lite attraktiv ut. Så jeg er fornøyd likevel. Og prislappen er fremdeles langt under de titalls tusen du må ut med for en splitter ny elsykkel av like god kvalitet.

Batteri

Dette er en av de dyreste delene på en elsykkel. Jeg er heldig og har tilgang på avlagte dronebatterier som ikke lenger duger til profesjonell bruk i flygende dingser, men som er helt finfine til sykkel. Så min doning drives av to stykk 5-cellers LiPo-batterier på 8000 mAh som er koblet i serie. Dette gir 42 volt når de er fulladet og så kjører jeg dem ned til ca 35 volt før jeg lader dem opp igjen. En slik pakke gir meg omtrent 30 kilometer rekkevidde. En av grunnene til at jeg endte med krankmotoren er at akkurat den jeg valgte tåler 42 volt. De fleste elsykler er 36 eller 48 volt. Noen 36-voltsmotorer vil slite med et batteri som er 42 volt når det er fulladet.

Ulempen med lipo-batteriene er at de er hissige og må behandles forsiktig når du lader dem. De blir helt ødelagt om du tømmer dem for mye og de kan ha en tendens til å eksplodere om de blir skadet. De blir også dårligere om de blir liggende for lenge fulladet. Men jeg er vant til å håndtere store lipo-batterier og har rigget meg med mulighet for sikker lading av dem hjemme. Jeg oppbevarer dem i en egen brannsikret lipo-pose og har dem i den posen i sykkeltasken bakpå sykkelen når de er i bruk.

For folk som ikke har tilgang til avlagte helikopterbatterier (de aller fleste) vil jeg anbefale å kjøpe en standard sykkelbatteripakke som er basert på 18650-LiIon-celler.

Montering

Det krever spesialverktøy å ta av pedalene på en sykkel. Jeg fikk hjelp av folk som er proffere en meg til slikt. Har du et hyggelig sykkelverksted i nærheten vil de sikkert hjelpe deg.

Generelt vil jeg anbefale sykkelverksted å være hyggelig mot folk som vil ha hjelp til å bygge elsykkel. De kan bli gode kunder. Jeg snakker av erfaring. Ikke fordi ting blir ødelagt hele tiden, men fordi du blir bitt av basillen og kommer tilbake for oppgraderinger. Igjen og igjen.

Sykkelen min hadde 18 gear, men de tre tannhulene foran blir byttet med ett enkelt tannhjul på motoren. Så nå har sykkelen 6 gear. Det er mer enn nok siden motoren nå hjelper meg i motbakke.

Når du har fått på plass motoren består resten av jobben i å stripse litt ledninger langs rammen. En ledning frem mot styringsenhet/sykkelcomputer på styret, en ledning til hastighetsmåler ved hjulet og en ledning i retning der du skal montere batteriet.

Nye bremseklosser, nytt kjede osv tar du etter behov basert på hvor god stand sykkelen du tok som utgangspunkt er i.

Resultatet ble akkurat slik jeg ville ha det: en sykkel som ser stygg ut men som er en ulv i fåreklær. Topp gearsystem og nydelig motor. Men akkurat så sær og spesiallaget at den har meget lav verdi for andre enn meg.

Elsykkelen får Oslo til å bli som Danmark. Man cruiser lett avgårde uansett motbakke eller motvind. Jeg sykler til jobben uten å bli svett. Rent psykologisk har min potensielle sykkelradius utvidet seg enormt. Og jeg bruker den mye mer enn jeg hadde trodd. Den er et strålende fremkomstmiddel i by.

Så får jeg høre at «jammen da går du jo glipp av potensiell trening». Men så er det tvert imot. Jeg tar sykkelen fremfor bil. Den er et transportmiddel. Men et transportmiddel som gir meg lett bevegelse, frisk luft, og som ikke forurenser. Slik jeg ser det er elsykkelen mer en konkurrent til moped enn en konkurrent til racersykkel, tights og sportsdrikk. Så kan jeg heller ta frem min blytunge gamle DBS når jeg vil få mer fart på blodpumpen og kjenne svetten sile.

Den motoren som jeg valgte får du i flere forskjellige nettbutikker. Om du vil titte på akkurat den kan du taste inn noe i retning «36V250W TSDZ2 mid drive motor» i nærmeste søkemotor. Men gjør gjerne mer undersøkelser enn som så. Nettet er fullt av informasjon. Din Side har for eksempel to artikler som tar for seg bygging av elsykkel. Ellers har du diskusjoner og informasjon på både norske og engelske sider. For informasjon på engelsk kan søkeordet «ebike» hjelpe. Og som nevnt så vil jeg også anbefale deg å oppsøke nærmeste sykkelverksted eller forhandler her i Norge. De har ofte god kunnskap om lokale forhold og kan gi deg bedre og raskere hjelp enn mer eller mindre pålitelige nettbutikker.

Og som nevnt i innledningen: bidra gjerne i kommentarfeltet om du har erfaring og fyr løs med spørsmål om du lurer på noe.

FBI-sjef James Comey nevnte sin anonyme Instagram-konto. Det burde han kanskje ikke gjort.

Det er ingen hemmelighet at Comey er glad i eget privatliv, og vi har tidligere omtalt hvordan han selv bruker limbånd for å dekke webkameraet sitt.

Onsdag deltok Comey på en middag i regi av organisasjonen Intelligence and National Security Alliance, hvor han nærmest i forbifarten nevnte at han hadde en konto på Twitter og Instagram – der med beskjedne ni følgere.

Fun fact: #FBI director James #Comey is on twitter & apparently on Instagram with nine followers. pic.twitter.com/lDIFirzVeh

— Kevin Rincon (@KevRincon) March 30, 2017

Han delte også litt mer info om sin tilstedeværelse på sosiale medier under middagen:

… jeg bryr meg svært mye om personvernet og setter stor pris på det. Jeg har en Instagram-konto med ni følgere. Ingen slipper inn. Bre nær slekt og kjæresten til en av døtrene mine. Jeg slipper dem inn fordi de har et seriøst forhold. Jeg vil ikke at noen andre skal se bildene mine. Jeg verdsetter personvernet og tryggheten min på nettet. Jobben min er å sikre offentligheten.

James Comey, FBI-sjef

I motsetning til andre profilerte amerikanske embedsmenn har ikke Comey en offisiell tilstedeværelse på eksempelvis Twitter, så dette satte Gizmodo-journalist Ashley Feinberg på sporet.

I en utførlig artikkel hos Gizmodo, forteller hun hvordan hun ved hjelp av disse ledetrådene på kort tid sporet opp det som etter all sannsynlighet er Comeys anonyme profil på både Twitter og Instagram.

Relaterte kontoer

Gjennom å søke opp Comeys sønn Brien på Twitter, fikk hun treff på en tweet med lenke til et Instagram-bilde. I kommentarfeltet på bildet er Comey den yngres konto tagget av noen som skryter av han.

Og der har åpenbart far lært sønnen verdien av privatliv, fordi kontoen er privat (og i dag ikke tilgjengelig). Men Instagrams algoritmer bidro her til å kompromittere FBI-sjefen.

I det som Feinberg beskriver som «et smutthull som er forferdelig hva angår brukernes personvern, men utrolig hjelpsomt for mitt formål» får hun nemlig opp forslag til relaterte kontoer å følge. Der dukker kontoen til Patrice Comey – FBI-sjefens kone opp, i tillegg til den private kontoen «reinholdniebuhr» med ni følgere og over 3000 bilder.

Et søk på Google avdekker at Comey på universitetet skrev en oppgave om teologen Reinhold Niebuhr.

Også på Twitter viser det seg at det finnes en konto med navnet Reinhold Niebuhr, hvor brukernavnet er «@ProjectExile7». Tilfeldigvis det samme navnet som et større føderalt program Comey var med å utvikle.

Kontoen følger stort sett embetspersoner og medier, og flere av Twitter-meldingene kontoen har likt dreier seg direkte om FBI eller Comey selv.

FBIs svar til Feinberg er heller kort:

Hello,

We don’t have any comment.

Thank you.

FBI National Press Office

Instagram-kontoen ser nå ut til å være slettet, og etter all oppmerksomheten har noen andre registrert brukernavnet og lagt ut nye bilder – med henvisning til både Feinberg og Comey. Twitter-kontoen er ikke fjernet, men har nå fått over 8000 nye følgere.

Det er altså ikke bekreftet at dette er Comeys kontoer, men du kan lese hele saken hos Gizmodo.

Akkurat når teknologiutviklingen går raskere enn noensinne, skyter NRKbeta fart med ny satsning.

Vi er utrolig glade for å endelig kunne snakke høyt om en hemmelighet vi har jobbet med lenge!

I et lite møterom på NRKs hovedkontor på Marienlyst har vi i flere måneder jobbet intenst med planleggingen av en helt ny radiokanal.

Bestillingen fra NRK er klar: NRK trenger en større satsning på teknologi og nye medier.

– Teknologien er i ferd med å endre samfunnet på måter vi aldri kunne forestille oss, og det er vesentlig at befolkningen får bedre forståelse for hva det innebærer, sier ansvarlig redaktør Marius Arnesen.

Fra Podcast til Radio

NRKbeta lanserte i oktober 2015 sin podcast, og har opplevd en eventyrlig suksess med høye lyttertall og positive tilbakemeldinger. Nå gjør vi noe som få podcaster har gjort – vi tar steget til radio.

Kanalen starter sin sending i dag, og vil være på lufta døgnet rundt. Etter modell fra «NRK Alltid Radioresepsjonen» vil NRK Alltid beta presentere det beste fra foredrag, featureartikler og reportasjer om ny teknologi.

På grunn av rettighetsspørsmål og den Europeiske Kringkastingsunionens (EBU) retningslinjer for kringkasting, kan den nye kanalen vår dessverre ikke promoteres i NRKs eksisterende program eller kanaler før etter sommeren. Vi setter derfor stor pris på om du liker og deler denne artikkelen, så flest mulig kan få med seg den nye kanalen.

Unike historier

Det finnes etterhvert mange måter å oppdatere seg på medier og teknologi, men målet med NRK Alltid Beta er å skjære gjennom støyen og forklare hva ting egentlig betyr.

– Målet vårt er å få begrep som «convolutional neural networks» inn i dagligtalen, slik at folk forstår hvor viktig teknologi er, sier journalist Henrik Lied i NRKbeta.

Han har jobbet lenge med kunstig intelligens, og står bak teknologien som sorterer ut de beste artiklene hos NRKbeta og automatisk tilpasser dem radioformatet. Flere norske radiokanaler vil etter hvert begynne å bruke teknologien, som på sikt også vil hente rådata fra NRKs tekst-tv for å tilby nyhetsoppdateringer.

Enn så lenge: Lytt, lik og del!

I etterkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 har vi som bryr oss om media brukt mye tid på å bekymre oss for publikums tillit til jobben vi gjør. Men hvordan står det faktisk til?

Denne artikkelen går gjennom det vi har kunnet finne av undersøkelser, i et håp om å bringe på det rene hvorvidt tilliten til norske medier faktisk er i fritt fall.

Vi bør antagelig begynne med hvorfor denne tilliten har en betydning utover eget selvbilde:

Demokratiske behov

Om vi samfunnsborgere skal kunne bruke mesteparten av energien vår på livene våre, vil et stabilt og forutsigbart samfunnssystem med god tillit og legitimitet i befolkningen være et godt sted å starte.

Vi trenger ikke være enige om at de som styrer er de riktigste for oss alle på én gang. Men vi bør være enige om å ha etslags system der alle våre motstridende ønsker er representert av noen som kan komme til en god nok enighet på våre vegne.

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.
Winston Churchill

Og selv om vi selvsagt ikke alltid er like fornøyd med alt, demokratiet i Norge fungerer godt i verdenssammenheng. I demokrati-indeksen for 2016 er Norge nummer 1 av 167 nasjoner. Der har vi ligget siden 2010.

Hvis demokratiet skal virke, behøver folket noen kontroll- og feedbackmekanismer. Den enkleste og synligste er valg. Hvis vi vil gi noen mandat til å gjøre etellerannet, stemmer vi på dem. Er vi misfornøyde, stemmer vi ikke på dem neste gang.

For at vi skal kunne ha oversikt over hvordan det faktisk går, trenger folket og de som styrer et informasjonssystem man kan stole på.

Det er her media kommer inn i bildet.

For i tillegg til innpakking av fisk, sjekking av hva som er på TV, og å holde rede på hvordan det går med Marcus og Martinus, kan media også brukes til å se hvordan det står til i omverdenen og i lokalsamfunnet vårt.

Totalt er det seks eller syv oppgaver media kan løse for oss som samfunn, mener professor Michael Schudson ved Columbia University. Hans essay Six or seven things news can do for democracy sier et demokratisk samfunn trenger media for å:

• I. Sikre flyt av kvalitetssikret informasjon vi kan bruke som grunnlag for forståelse og beslutninger
• II. Holde et øye med makt (den såkalte vaktbikkje-funksjonen)
• III. Analysere og forklare ting
• IV. Hjelpe folk å forstå hverandre
• V. Tilby et offentlig forum
• VI. Vekke folks engasjement for samfunnstemaer
• VII. og Tydeliggjøre verdien ved å ha et demokrati

Det krever uavhengige institusjoner med gode metoder og grunnleggende etiske prinsipper.

Hvis vi ikke kan ha tillit til nyhetsmediene for å gi oss felles kunnskap, begynner ideen om allmennheten – et fellesskap med delte anliggender – å falle fra hverandre.

Stephen Coleman i Believing the news: From sinking trust to atrophied efficacy

Før vi går videre: Norge er ikke USA.
Mye av virkelighetsbildet vi får farges av USA, mye av det vi hører og leser om media stammer fra USA, og mange av undersøkelsene vi ser er enten fra USA, eller USA har en stor finger på vektskålen.

USA har svært ulik mediebruk, svært ulike medier, svært ulik befolkning, svært ulik politisk situasjon, svært ulikt samfunnsklima. Om vi ikke har høy bevissthet om dette, ender vi fort med å tro at alt er vesentlig mer dramatisk enn dagens virkelighet i Norge.

I en samtale med Sarah Sørheim om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017, formaner Kjersti Thorbjørnsrud både politikere og journalister om å være forsiktige med å referere til tilstandene i USA:

Det vi har felles er selvfølgelig en medierevolusjon, og kanskje også tendenser til polarisering som vi burde være obs på, men ellers er det annerledes her.

Vi tror det viktigste spørsmålet representanter for mediene kan stille seg i møte med undersøkelser som viser lav tillit er: «Hvorfor?»

SINTEF-seniorforskerne Asbjørn Følstad og Petter Bae Brandtzæg i kronikken Hva innebærer «tillit til mediene»? Og hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?

Hva kan føre til at tilliten til media kan være under press?

Mange av enkeltfaktorene som avgjør om mediene har tillit, ser ut som som «harde størrelser»; presisjon, metodikk osv.

Men til syvende og sist handler det om folks følelser: Deres subjektive opplevelse av om de kan stole på det som sies og skrives.

Dels betyr dette at tillit ikke kan måles presist, men også at det ikke er et avgrenset sett faktorer som avgjør.

De er kanskje ikke engang felles på tvers av publikum.

Bakteppet

• Inntektene går nedover
• Det kuttes i antall ansatte
• Kompetanse, internkultur, arbeidsflyt og inntekter er sterkt koblet til gamle plattformer og aldrende publikum, og vanskeliggjør omstilling
• Flere plattformer og sosiale kanaler smører de ansatte tynt utover
• Publikums smak og vaner er i endring
• Kontrollen over distribusjonen blir stadig svakere
• Nye konkurrenter om inntekter, folks oppmerksomhet, og verdensbilde dukker opp
• Eksisterende konkurrenter konkurrerer stadig mer i samme dam

Alt dette svekker enkeltaktørene, og gir et støyende og uoversiktlig totaltilbud med lave marginer og stort utbud av hurtig og billig innhold.

Flere av tingene på listen er det vanskelig å gjøre noe med.

I tillegg til tingene som svekker medias evne til å gjøre en god jobb er det noen mer konkrete utfordringer:

Hyppig kritikk: Klikkjag og faktafeil

Media kjemper om sidevisninger og sosiale delinger / interaksjoner. Og om å være først. 24/7-deadline legger press på produksjonshastigheten (og dermed tid til kvalitet), og ofte dyrkes volum foran substans.

Kombinert med de indre utfordringene i mediebransjen, fører det ofte til at hjørner kuttes og har en kostnad i antall feil som passerer.

Både overskrift-innsalget og formen på innholdet preges av fokus på stor og hyppig publisering.

CJR skriver at mange hopper over deler av kvalitetskontrollen på nett på grunn av publiserings- og arbeidspress: Magazines find there’s little time to fact-check online.

Fast, Good, and Cheap – pick any two.

Men samtidig som presset øker, har redaksjonene fått flere hjelpeverktøy, så det er ikke nødvendigvis gitt at det er flere feil idag enn tidligere.

Men feilene er mye lettere å påvise når hver eneste leser enkelt kan sjekke dypere med dingsen de allerede har i hånden, og når feil enkelt kan deles og snakkes bredt om, og når alt som lages er synlig for alltid. For det er ikke feilene i seg selv som påvirker tilliten; det er å vite om dem.

Vi har jo aldri hatt råd til å gjøre feil, men nå har vi IKKE råd til å gjøre feil; unøyaktigheter blir satt i en sammenheng

Sarah Sørheim i samtale med Kjersti Thorbjørnsrud om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Den vanskeligste: Når noen føler media har en agenda

En britisk medieperson jeg intervjuet ifjor, fortalte at et sentralt punkt for publikums forhold til vedkommendes mediebedrift var opplevelsen av Fairness. Ikke en matematisk balanse mellom ulike syn, eller verdinøytralitet, men at temaer, personer og ulike sider behandles ordentlig og tas på alvor.

På én side ganske enkelt, men samtidig også noe av det vanskeligste – fordi det også handler om hvilke ting man filtrerer bort fordi man anser dem som uvesentlige eller på siden av tema. Dette innebærer også en risiko for å velge vekk tilliten hos enkelte grupper.

Utifra kritikken av media som møter oss i kommentarfelter og sosiale medier, virker den mest høylytte mistilliten å være knyttet til journalisters politiske uavhengighet.

Ikke nødvendigvis uavhengighet fra enkeltpartier, men kanskje like gjerne den imaginære samfunnsgruppen «Eliten», og dens syn på rett og galt. På ett nivå handler det om bil eller miljø eller klima, men dypere sett handler det kanskje også om identitet.

Og mest splittende og tydeligst handler det om synet på innvandring.

I samtalen med Sarah Sørheim om mistillit til media, forteller Thorbjørnsrud at folk er mer skeptiske til media om de er innvandringskritiske. De har også lavere tillit til andre samfunnsinstitusjoner. Og jo lengre ut på høyresiden du kommer, jo lavere tillit har folk til journalistikken.

Under spørsmålsrunden i etterkant tok Minerva-redaktør Nils August Andresen opp at høyrepopulister ikke opplever seg representert i media, og at det i all hovedsak er innvandringspolitikken som er driveren. Han mener det ligger som en ballast som vil farge deres syn på media i lang tid fremover, selv om kursen skulle bli endret.

Hvis vi skal prøve å finne ut hvor stor denne gruppen er, kan vi gjøre et grovt overslag med utgangspunkt i en undersøkelse Respons Analyse gjorde sist vår om dekningen av flyktningkrisen og flyktningsituasjonen i Europa på oppdrag fra Nordiske Mediedager i Bergen.

I denne var det 13% av de spurte som mente at media dekket saken «ganske» eller «svært dårlig». 64% svarte den var dekket «ganske» eller «svært godt».

Samme undersøkelse spurte om mediene har en mer liberal holdning enn befolkningen generelt i spørsmålet om flyktninger: 32% av publikum mente det var slik. Journalister og redaktører fikk samme spørsmål; nær dobbelt så mange mediefolk trodde de var i utakt med publikum.

Professor Frank Aarebrot sa i en kommentar til undersøkelsen «Dette viser jo at de som i kommentarfelt og andre steder kritiserer mediene for å være i utakt med folket og for liberale, er i et mindretall. De er veldig aktive, og gjør mye ut av seg, men flertallet støtter medienes dekning av flyktningspørsmålet».

Til NRKbeta tilføyer Nils August Andresen at hans påstand ikke er at de store avisene og NRK ikke er sånn nogenlunde på linje med majoriteten; men at det er et problem om en betydelig minoritet – uansett størrelse – permanent er lite representert.

Han utdyper: Under partipressesystemet var Høyre-avisene landets største avisgruppe, og dekket de ~ 20 % som stemte Høyre. Uforsvarlig skjematisk forenklet kan vi si at de ~35 % som stemmer H eller FrP ikke lenger har noen slik avisgruppe, mens de 51 % som stemmer Ap, Sv, V (og tildels KrF) opplever at mediene er sånn tålelig på linje med dem i disse spørsmålene.

Selv om gruppen ikke er veldig stor, kan følelsen av utenforskap i media være en langsiktig demokratisk utfordring.

Den største endringen: Sosiale medier og måten de virker på

Den største enkeltendringen de siste 5-10 årene, er at sosiale medier har visket ut koblingen mellom informasjon og kilder man stoler på og gjort det mulig for alt å kunne få bred distribusjon. Tidligere fikk innhold distribusjon fordi publikum manuelt oppsøkte en kilde de stolte på. Nå får innhold distribusjon fordi andre har likt eller delt det.

Høstens fake news-bølge viste oss at det er mulig å utnytte dette.

Oppløsningen av det tidligere distribusjonsmonopolet mediene hadde gjør det enkelt og rimelig for nye aktører å etablere seg.

De nye behøver ikke spille etter de gamles regler. En ny aktør kan likne en av de gamle på overflaten, men ha et annet forhold til metoder og etikk. De kan tilby et helt annet verdensbilde og så tvil om de etablerte.

Det kan svekke tillit om det oppstår allmenn usikkerhet rundt sannhetsgehalten i ethvert innhold.

Nykommeren: Nye forretningsmodeller

I kjølvannet av fallende inntekter fra papir-abonnement og nettreklame, er avstanden mellom innhold og innkomst blitt kortere.

Dels har nye formater som «betalt innhold» – der annonsører betaler for noe som likner på redaksjonelt innhold – dukket opp, dels har behovet for å konvertere gratiskunder til pluss-kunder på nett oppstått.

Begge deler bringer medias (i og for seg helt legitime) økonomiske motiver tettere på opplevelsen av enkeltinnholdet.

En kostbar utfordring: Tilstrekkelig dybde

Innenfor nyhetsområdet er mange journalister i større eller mindre grad såkalte generalister: De er ikke dypt spesialiserte. De kan litt om alt, og er trenet i å raskt sette seg tilstrekkelig inn i en sak til å kunne fortelle om den gjennom materialet de finner i researchen og å snakke med kilder som kan mer.

Det gjør det mulig å dekke et bredt felt av nyheter med et begrenset antall journalister, og det gjør også at man kan dekke ting som skjer uavhengig av om det er person A eller B som er på jobb på denne tiden av døgnet. Men det gjør også at det å ha riktig og tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon i hver enkelt sak har en kostnad.

Dette kan føre til grunne og tynne saker, og en leser som vet mer om feltet enn journalisten vil ofte bli skuffet.

En det er vanskelig å gjøre noe med: Brukerfeil

Mye kunne vært bedre i media. Men det er utfordringer også i mottakerenden. Og det skyldes noe så vanskelig reparerbart som oss selv som mennesker og hvordan hodene våre virker: Vi er ikke særlig glad i informasjon som skurrer med vårt eget verdensbilde, og velger den gjerne bort.

Rapporten Information Avoidance (Journal of Economic Literature) ser på ulike årsaker til at vi unngår informasjon vi ikke vil vite om.

Ett av funnene som trekkes frem, er: Jo mer investert man er i ting man tror på eller valg man har gjort, jo mindre vil man ha informasjon som viser at det var feil.

Og jo enigere en gruppe er, jo mindre interessert er den i informasjon som utfordrer konsensusen i gruppen.

Dette rammer oss alle; journalister som lesere.

Kombinerer man dette med en blanco-forakt for ekspertise og en tendens til å stole mer på øverste treff i Google enn faktasjekket informasjon, kan man fort dekke store avstander.

En vitsetegning som svevde rundt på Facebook for en stund siden:

Vi er ombord i et fly. En fyr i bart og T-skjorte har reist seg opp: «Disse selvfornøyde pilotene har mistet kontakten med vanlige passasjerer som oss. Hvem synes jeg skal fly dette flyet?»
Alle rekker opp hånden.

En ytre fiende: Fordi noen vil det

Mange av tillitsutfordringene media har er indre problemer; ting media selv ikke gjør godt nok, eventuelt ikke helt får til i kontakten med eget publikum.

Men i utlandet utfordres tilliten også av angrep og påvirkningsoperasjoner, slik vi skrev om i Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet.

Så…?

Hva vet vi egentlig om tilliten til media i Norge idag? Hvor stor er den? Og faller den som en sten, slik noen gjerne vil vi skal tro?

Her begynner det vanskelige. Det finnes noen undersøkelser, men de er ikke så lette å bli kloke av som man kunne håpet.

Tildels av så enkle grunner som at vi ikke måler det så veldig ofte, og de ulike som måler ikke nødvendigvis stiller makne spørsmål med identiske svaralternativer, så det er litt risikosport å sammenlikne ulike undersøkelser.

Men det er også noen utfordringer ved selve konseptet å analysere tillit til media. Man kan ikke være sikker på hva folk tror de svarer på:

Er det tilliten til alle medier? Noen spesielle? Kun norske, eller også utenlandske?

Tenker folk på det samlede utbudet, eller kun saker hvor de selv har sterke interesser?

Det har nettopp vært et presidentvalg i USA med massiv global mediedekning, der noe av Donald Trumps strategi kan synes å ha vært å svekke tilliten til media. Farger dette oppfatningen også i Norge?

Og hvis noen svarer «terningkast tre»; er det terningkast tre til ALT; etslags gjennomsnitt av medieinnhold, eller er det et lav- eller høyvannsmerke?

I «The trouble with ‘trust’ in news media» beskriver Caroline Fisher utfordringen ved en overforenklet måleenhet for noe som kan være ganske sammensatt (og også ulikt sammensatt) i folks hoder.

Når man ser på de ulike undersøkelsene vi har, er det nyttig å tenke på det hun beskriver som behovet for en dypere og mer nyansert tilnærming til å skjønne publikums oppfattelse om nyhetsinformasjon enn å be dem angi sitt nivå av «tillit» på en skala fra 1 til 5.

Og selvsagt: Hvor mye påvirker det folk svarer i en spørreundersøkelse deres atferd og praktiske hverdag?

La oss se hva som finnes av undersøkelser:

Edelman Trust Barometer

Edelman Trust Barometer ser på tillit til ulike samfunnsinstitusjoner; myndigheter, media, organisasjoner og business, og har vært gjennomført årlig i 17 år. Nå dekker den 28 land. Folk som snakker om tillit viser ofte til den.

Det er nødvendig med tre forbehold i bakhodet om vi skal bruke den for å forstå hvordan det står til i Kongeriket: To halvstore og ett massivt:

1) Den er laget av et kommunikasjonsbyrå som har tjenester å selge.

Det kan (men må ikke) bety at de kan se seg mer tjent med en undersøkelse som påviser problemer enn en som sier «alt er bra; slapp av». Dette kan påvirke hvordan det spørres, og hvordan resultatene analyseres og presenteres.

2) Presidentvalget i USA 8. november kan ha påvirket hvordan folk tenkte om media og andre samfunnsinstitusjoner i perioden intervjuene ble gjort; 13. oktober – 16. november 2016.

3) Dette forbeholdet er vanskeligere:

Undersøkelsen er gjort i 28 land, Norge er ikke et av dem.

Om tilliten til media raser i et annet land, er det ikke gitt at forutsetningene er de samme i Norge.

2017-utgaven ser slik ut for media:

Landet i barometeret som likner Norge mest demografisk og politisk, er Sverige. Der har tilliten til media økt med to prosentpoeng fra 2016 til 2017. Men det betyr ikke at tilliten til media er høy i Sverige. I undersøkelsen oppgir 33% at de stoler på mediene.

Edelman-undersøkelsen snakker endel om differansen i tillit til institusjoner mellom to grupper:

«The Informed Public»: 25-64 år, høyere utdannelse, topp 25% i inntekt i eget land, høyt forbruk av media og business news; 13% av verdens befolkning
og «Mass Population», som de har kalt resten av oss.

På tvers av de 28 landene de ser på, har «den informerte offentligheten» 15% høyere tillit til institusjoner enn «massene».

I USA er dette gapet i tillit på 21 %, i Storbritannia 19 %, og undersøkelsen problematiserer at dette gapet er stort, og at det øker.

I Sverige er gapet 11 %. Det ER et gap. Men det er halvparten av hva det er i USA.

Det svenske gapet øker såvidt, men kanskje ikke av årsaken som passer best inn i Edelmans fortelling; det økende gapet skyldes at Sveriges Informed Public går 1 pp opp, mens Mass Population er uendret.

Den ferskeste Edelman-undersøkelsen viser altså ikke skremmende endringer i medietillit i vårt naboland Sverige.

Digital News Report 2016

Reuters Institute for the Study of Journalism ved Universitetet i Oxford publiserer årlig undersøkelsen Digital News Report om folks bruk av nyhetsmedier i 26 land.

I 2016 var Norge inkludert i undersøkelsen for første gang.

Tilliten til media i Norge kommer ut midt på treet blant landene som er med i undersøkelsen:

«Tillits-trappetrinnene» vi ser – med journalister nederst, nyhetsorganisasjonene i midten, og «Ideen Nyheter» på topp er forresten litt fascinerende. For snakker vi ikke egentlig om de samme menneskene?

Tilliten er noe høyere blant kvinner enn blant menn, den øker med alder, og den er høyere i det politiske sentrum og venstre enn til høyre.

De norske tallene trekkes ned av en minoritet med svært lav tillit.

Tallene for Sverige er noe lavere. Vi tar dem med for å gi et tilleggsperspektiv til Edelman-undersøkelsen, om man vil prøve å kalkulere hvor Norge kunne ligget der.

Tillitsundersøkelsen til Trigger

I Tillitsundersøkelsen fra kommunikasjonsbyrået Trigger og TNS Gallup oppgir 27 % at de opplever at journalister er til å stole på.

Når det gjelder mediene, sier 44 % de har stor/meget stor tillit til radio, og så går det nedoverbakke til 28 % som har stor tillit til artikler i nettaviser og innslag på TV.

Noen forbehold når vi leser:
Samme kommunikasjonsbyrå-vaktsomhet behøves for Trigger som for Edelman.

Fomatet på undersøkelsen avviker fra noen andre undersøkelser:
1) I endel av spørsmålene spørres det ikke om hvor stor grad av tillit man har, men hvem man stoler mest på av alternativer.

Det betyr altså ikke nødvendigvis at det er 72% av de spurte som stoler på NRK i ganske stor / meget stor grad, men at det er 72% som har oppgitt NRK som et av alternativene de stoler mest på.

2) Triggers undersøkelse opererer med en tredelt skala med hull i midten:
ingen/liten tillit
hverken-eller
stor/meget stor tillit

Det er altså en ganske stor og nøytral bøtte i midten, og mange av svarene har havnet i denne. Endel andre undersøkelser utelater denne «midtbøtten», og da blir de positive og negative resultatene mer dominerende.

Medietilsynets Falske nyheter-undersøkelse

Denne uken presenterte Medietilsynet en undersøkelse gjennomført i mars 2017.

I denne oppgir 21 % Tradisjonelle medier (som f.eks. NRK, VG, Aftenposten) som ett av stedene de oftest ser usann informasjon presentert som nyheter.

23 % oppgir å ha delt nyhetsinnhold de senere har fått vite var funnet på, 15 % sier det har delt innhold de vet, eller har mistenkt har vært usant.

Og 47 % tror de selv klarer å oppdage at en nyhet er usann. Men kun 22 % tror andre vil klare det…

Det som kanskje – om enn indirekte – sier mest om tillit til media i denne undersøkelsen, er hvem folk mener har ansvar for å hindre spredningen av falske nyheter:

…og hvem som har ansvar for å øke mediekompetansen og kildekritikken:

Disse grafene viser selvsagt et opplevd ansvar for å rydde opp, men også at folk regner med tradisjonelle medier som institusjon.

Hvem føler seg dårligst representert-tallene til Aftenposten

Aftenposten presenterte tidligere iår en undersøkelse om hvordan ulike grupper opplever sitt perspektiv representert i offentligheten: Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget. Saken ser ikke bare på politisk representasjon, den nevner også hvor representert folk føler seg i mediene.

Det er altså ikke spurt om tillit, men om det å føle seg representert. Dette er nok likevel en delkomponent i tillit, så det kan være interessant å ta med tallene her. Se på grafen til høyre:

Noe av det interessante her, kommer frem når tallene brytes ned på partitilhørighet.

Da kan vi se at det er noen forskjeller mellom ulike grupper.

Ser vi på følelsen av å være representert, varierer den over det politiske spekteret. Å «i liten grad» føle seg representert i media, ligger i snitt på 23 %, men tallet er satt sammen av alt fra 7 % hos SV-velgerne til 39 % hos Fremskrittspartivelgerne.

Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er intervjuet om dette i artikkelen, og sier det stemmer godt overens med undersøkelser hun har gjort tidligere.

– Frp er et protestparti, som også rommer mange innvandringskritiske. Derfor er det ikke overraskende at deres velgere ikke føler at deres verdier og meninger er representert i mediene.

At tilliten til media er lavere i ulike grupper bidrar til at snittet er lavt, og dermed handler tildels også utfordringen om hvordan man forholder seg til at misnøyen ikke er jevnt fordelt.

Intensiteten i debatten er sterk for alle som er samfunnsengasjert, man blir dratt inn i heftig, følelsesladd diskusjon veldig fort.

Men de grunnleggende tallene har vi ikke. Det er veldig interessant nå å se om det er statistiske endringer, eller om det er små grupper som kanskje ikke er så mange, men som er flinke til å uttrykke seg høyt og stygt.

Kjersti Thorbjørnsrud under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Dette bringer oss inn på et viktig poeng i statistikk: Terningkast tre og terningkast tre er ikke alltid det samme.

Spør du en klasseromfull barn hvor godt de liker pose-tomatsuppe, svarer de kanskje i snitt terningkast tre.

Spør du samme gruppe hvor godt de liker sushi, vil du kanskje også få terningkast tre.

Men det kan godt hende den første treeren i hovedsak er sammensatt av vurderinger i området to til fire, mens den andre inneholder flere enere og seksere. Det kan være mange er ganske enige, men at det finnes enkeltsvar som påvirker snittet mye.

I både Reuters Institute-undersøkelsen og Aftenposten-undersøkelsen ser man dette.

NRKs Profilundersøkelse

Den ferskeste undersøkelsen vi har, er NRKs egen profilundersøkelse, som ble gjennomført i slutten av januar 2017. Den spør ikke om tillit til medier generelt, men den har to spørsmål om NRK der vi faktisk kan se de lengre linjene sammenliknbart:

Hvor troverdige NRKs nyhets, fakta og informasjonsprogrammer er:

Som vi ser er det en liten endring det siste året; to prosentpoeng bevegelse fra «ganske godt» til «ganske dårlig». Men 90 % mener fortsatt NRK får til dette «ganske eller veldig godt», og «veldig dårlig»-scoren ligger fortsatt på 1 %.

To prosentpoeng er ikke en signifikant endring, men vi følger selvsagt nøye med på dette. Men NRK har ingen tillitskrise på nyhets, fakta og informasjonsprogrammer.

Så hvor upartisk og upåvirket NRK er:

Her er det en litt større nedgang, og vi må tilbake til 2013 for å finne liknende tall. 2013 var – som 2017 – et stortingsvalgår, og undersøkelsen ble gjennomført i samme periode som den famøse romkvinne-saken pågikk.

Men likevel: 77 % har svart positivt på at NRK oppfyller målsetningen om å være upartisk og upåvirket, 16 % svarer negativt.

Det er ikke grunnlag i disse tallene for å si at NRK er i en tillitskrise, men det er grunn til å ta uavhengigheten og upåvirketheten på alvor.

Å ta uavhengighet og upåvirkethet på alvor betyr ikke å balansere det som kan noen grupper opplever som bias én vei med noe som kan oppleves som bias den andre veien. For da slutter man jo nettopp å være uavhengig og upåvirket.

Det det betyr, er snarere ting som åpenhet, grundighet, gå dypt nok, ha bred kildebruk – særlig rundt kontroversielle tema –, å skille tydelig mellom fakta og synspunkter … rett og slett å ikke glippe på de grunnleggende etiske prinsippene.

Var Alt Bedre Før?

For å se om det er dramatiske, langsiktige endringer i folks tillit, har vi også tatt en titt litt lengre bakover i tid.

For ca 30 år siden – i desember 1987 – gjorde MMI en meningsmåling der de spurte om tillit til noen ulike samfunnsinstitusjoner.

Den gangen hadde vi ingen nettaviser, og NRK var i relativt ensom majestet på radio og TV. Man spurte om NRK, de tabloide løssalgsavisene VG og Dagbladet, og «de andre avisene».

Vi ser et ganske stort sprik i tillit mellom de tre ulike mediene.

Om folk når de svarer om tillit til media idag hovedsaklig hadde tenkt på VG og Dagbladet, er det ingen nedgang i tillit de siste 30 årene: 32 % hadde ganske eller svært stor tillit til disse to i 1987.

Tilliten til «andre aviser» og NRK er høyere. Hadde folk kun tenkt på disse når de sa «media» ville det vært en større nedgang i medietillit de siste årene.

Men så dypt som jeg tenker det er forsvarlig å gå i å sammenlikne denne undersøkelsen med de nyere, er det vanskelig å si at alt er mye verre idag enn i 1987.

Vi har også tatt med spørsmålet om «tillit til Stortinget», så man sammenlikne den med tallene for hvor mange som ikke føler seg representert av Stortinget i 2017. Spørsmålet er ikke likelydende. Men vi kan se at størrelsen på gruppen ikke er ulik gruppen som ikke føler seg representert på Stortinget i Aftenposten i 2017; ca 1/4.

Hvordan skal vi så tolke dette?

Med utgangspunkt i de ulike tallene vi har, synes jeg det er vanskelig å skulle si at jeg i Norge ser brå bevegelser som rammer hele mediebransjen, og som ikke allerede har vært her en stund.

Vi har ikke undersøkelser som kan vise en bred, galopperende tillitskrise hos norske medier generelt.

For NRKs vedkommende har vi ferske tall som viser at det stort sett står svært godt til, men at vi må være grundige med vår uavhengighet og ikke la oss påvirke.

For andre medier er det ikke mulig å si om en tillitskrise finnes eller ikke finnes – den kan ha dukket opp nyligere enn våre ulike løsrevne tall viser, men jeg ville kanskje ikke holdt pusten.

I forskningsmiljøet mitt i Oxford var det enslags stående vits om at alle forskningsrapporter konkluderte med frasen «More Research Is Needed» – enslags vitenskapens «Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Når det gjelder mistillit til media ser det ut til å være riktig: Vi vet ikke helt hvordan det står til, og vi må finne ut mer.

Dette betyr ikke at tallene for tillit til mediebransjen er veldig imponerende.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er sunt for samfunnet at en del av befolkningen ser ut til å ha lavere tillit til våre felles informasjonssystemer enn resten.

Det betyr ikke at vi er vaksinert mot senere problemer.

Og særlig: Det betyr ikke at mediene ikke burde prøve å gjøre noe for å ta vare på (og helst styrke) tilliten; det er i stor grad den som gjør at de virker.

Hvis vi medier skusler vekk tilliten, risikerer vi å ikke kunne skilte med noe bedre enn øverste treff i Google.

Fra et demokrati-perspektiv ville det vært dårlige nyheter.

Det kalles innovasjon, men hvorfor er plutselig alle sosiale apper blitt så like?

At flere sosiale medier fikk en nyhetsstrøm med oppdateringer, var det første tegnet på at noe var i gjerdet. I starten fikk du en kronologisk liste med andres oppdateringer. Etter hvert ble innholdet tilpasset deg, ved hjelp av algoritmer.

Så kunne du sende video direkte. Etter det fikk du muligheten til å lage historier. Om de forsvinner etter, la oss si 24 timer, er det tydeligvis en suksessoppskrift.

Sleng på private meldinger med stadig flere måter for å uttrykke seg kreativt på, og du har ganske nøyaktig kartlagt det sosiale medielandskapet i 2017.

Men det er ikke gitt at det er lett å holde seg orientert i terrenget med denne kunnskapen. Apper som Facebook, Messenger, Whatsapp, Instagram og Snapchat blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre, fordi alle forsøker å bygge en «alt-i-ett»-opplevelse. Derfor tilbys nå mye av den den samme funksjonaliteten hos alle.

Det gjør at alt begynner å se likt ut, uansett hvilken sosial app du bruker.

Sluker alt

– De vil prøve å sluke all funksjonalitet. Det er en naturlig mekanisme hos ethvert stort og vellykket selskap av denne typen, sier Ethan Zuckerman til NRKbeta. Han leder «Center for Civic Media» ved MIT Media Lab og forsker blant annet på sosiale medier.

Når nesten all veksten i digital reklame foregår hos Facebook eller Google, forteller Zuckerman at selskapene får store ressurser til rådighet.

– Når de uansett har tilgang på store mengder dyktige ingeniører og designere, er det egentlig ingen grunn til å ikke omfavne andres innovasjoner også. Det er lett for dem å tenke «vi kan jo bare lage Snapchat, KIK, eller neste generasjon Whatsapp», fortsetter Zuckerman.

Min historie. Din historie. Alles historie.

La oss se nærmere på «stories». Muligheten til å sette sammen små videoklipp og bilder til en historie, som kan fortelle om en hendelse eller et døgn i livet ditt.

Snapchat lanserte funksjonen først, og den har i ettertid dukket opp i flere andre apper. Tidligere var plagieringen av funksjonalitet mindre subtil blant de store teknologigigantene, men da Instagram i august i fjor lanserte Stories var det overraskende hvor åpne de var om at dette var rent tyveri.

Til Techcrunch sa Instagram-sjefen:

[Snapchat] fortjener all æren.

Instagram-sjef Kevin Systrom

Snapchat fikk kjenne det på kroppen. Kort tid etter Instagram lanserte sin variant av Snapchats idé, mistet Snapchat nærmest all vekst i nye brukere.

Da Facebook, som eier Instagram, på nyåret også lanserte samme funksjon i sin Messenger-app, hadde pipa en annen lyd. Det er komisk å se hvor langt toppsjefen og utvikler-teamet i Messenger går for å ikke nevne Snapchat i dette intervjuet med Techcrunch:

How Facebook Messenger evolved into a chat camera https://t.co/qaOrUGoduN by @joshconstine pic.twitter.com/C2RyAp4C4T

— TechCrunch (@TechCrunch) March 9, 2017

Facebook lanserte også historie-funksjonen i sin hovedapp nå i januar. I Februar kom Faecbook-eide Whatsapp etter. Rafael Conde‏ kommenterte inflasjonen i «stories»-funksjonaliteten godt med sin Twitter-tråd hvor han viser hvordan alle mulige apper har fått funksjonen. Vitsen om at Snapchat-sjef Evan Spiegel også jobbet som innovasjonssjef i Facebook ble raskt gammel.

Men hvorfor driver alle med det samme?

Bli hos meg

Vi har tidligere skrevet hvordan det kinesiske internett er i ferd med å forandre internett slik vi kjenner det. Der har monster-apper som Wechat klart å få en unik posisjon. Det er rett og slett en super-app, som du aldri trenger å forlate. Du kan handle på nett, bestille levering, snakke med venner, avtale møtested, betale for ting… Listen er uendelig og alt foregår inne i samme app.

Alle de sosiale plattformene som vi kjenner godt og bruker mye her i Norge, kopierer nå til en viss grad denne strategien. Du skal kunne kommunisere med vennene dine på flere forskjellige måter. Når en Facebook-bruker får en så bredt sammensatt kontaktliste som man over tid får på Facebook, blir det vanskeligere å kommunisere til alle på en gang.

Mindre personlig deling

Facebook har derfor sikret seg apper som Instagram, Whatsapp, Facebook Groups og Messenger for at du alltid skal ha en plattform å kommunisere med noen på. Enten privat, til noen – eller til alle samtidig.

Etter rapporter om at deling av personlig innhold på Facebook var betydelig redusert i 2016. Dette er innhold (eksempelvis brudebilder) som generelt har skapt mest engasjement på Facebook, i motsetning til deler av lenker til artikler eller annet innhold. Nå forsøker Facebook åpenbart å demme opp for denne utviklingen.

Nå skal du kunne dele enklere og mer med venner.

Hos Messenger gjør chatbots, spill og apper også et inntog. Da kan du sende penger, handle ting eller få kundeservice – alt i samme app. Hos Instagram kan du sende direktemeldinger, direktevideo og lage historier – ikke bare dele bilder. Whatsapp tilbyr nesten det samme. Facebook forsøker å bygge en ny plattform for din digitale kommunikasjon, ved hjelp av flere apper.

Kameraselskap

Snapchat var det første selskapet blant de store som tok steget ut og redefinerte hva de egentlig drev med. De gikk fra å være et sosialt nettverk til å bli et «kameraselskap». Fordi alle mobiler nå har et kamera og muligheten til å redigere bilder og video på farten, velger de en strategi med det som utgangspunkt. Det inspirerte åpenbart Facebook-sjef Mark Zuckerberg, som like etter kunngjorde at kameraet kom til å være utgangspunktet for deling i framtiden.

Snapchat har lyktes i å introdusere reklame i appen sin, blant annet ved å legge den mellom historier fra venner, eller la annonsører lage masker og filter du kan leke med. Der Facebooks annonser er låst til nyhetsstrømmen din, eller bannerannonser på siden av strømmen, har Snapchat introdusert reklamen langt tettere på innholdet. Dette er dette Facebook også ønsker å gjøre, skriver sjefredaktør for The Verge, Nilay Patel:

Stories lar Facebook dytte inn videoreklame i meldings-appene sine. Så enkelt er det.

Nilay Patel | The real story behind Stories is advertising – The Verge

Men vil det fungere?

En ting er å gjennomføre disse endringene og få produktet ut til brukerne. Likevel gir ikke det noen garanti for suksess.

Selv opplever vi her i NRKbeta at funksjonen blir lite brukt av våre kontakter – spesielt på Messenger og Facebook.

Ethan Zuckerman mener heller ikke at det ligger noen automatikk i at dette vil lykkes for Facebook. Google er et av selskapene som tidligere har satset tungt for å skape nye sosiale nettverk og måter å dele på.

– Folk ser ut til å glemme Googles «Circles» og «Google +». Det er noen av de mest spektakulære fiaskoene nettet har sett, sier Zuckerman.

Er medienes kamp om å være først og bredest i hendelsesdekningen noe av forutsetningen for terror-oppblomstringen vi har sett i Europa i det siste?

Denne tominuttersvideoen fra BBC Newsnight dukket opp i feeden min imorges:

Det historikeren Yuval Noah Harari sier sklir rett inn i noe jeg stadig oftere tenker på, og som kom nok et klikk nærmere egen dør på fredag med angrepet i Stockholm: Funksjonen vi medier har i terrorismens økosystem.

Og jeg tror tiden er inne for å se mer kritisk på hvor massivt vi dekker hendelser som Stockholm eller Westminster: Om vi faktisk gjør samfunnet en bjørnetjeneste med løpende vegg-til-veggdekning av terror.

Slik terroren har utviklet seg i det siste:

Ensom idiot bruker bil ➡️ kjører den inn i folkemengde ➡️ IS påtar seg æren for handlingen ➡️ media formidler bredt

er det veldig vanskelig å gjøre noe med de fleste andre faktorene i ligningen enn sistnevnte; mediedekningen.

Som altså er vårt ansvarsområde.

Terrorisme er grusomheter som er grusomme. Men om vi makter å se iskaldt på dem, er selve terrorhandlingene enkle, avgrensede hendelser som (selv om de er bestialske) teknisk sett rammer relativt få.

Terror spiller på frykt. Ordet terror betyr frykt. Men terroren begynner først å virke når noen løfter opp frykten fra angrepsstedet, forsterker den, og kringkaster den.

Det er vi medier som hjelper drittsekkene å ramme mange. Det er vi som gjør angrepene til en suksess, det er vi som tilrettelegger for rekrutteringen, og for gjentagelsene.

Har det å være først med mest mulig kommet i veien for å tenke på vårt litt større ansvar i samfunnet?

Dette betyr ikke at jeg mener media IKKE skal dekke terror, ærlig fortelle at den skjer, hvordan den skjer, hvorfor den skjer.

Men det er noe med skala, omfang, detaljnivå, hele trøkket som synes unødvendig – nærmest uklokt – om vi tar det nødvendige skrittet tilbake, og ser hele bildet.

Kanskje det ikke er akkurat disse sidevisningene vi skulle kjempet om.

På grunn av ferie er det forhåndsmoderering av kommentarfeltet.