Akkurat nå jobber vi med å gjøre opplevelsen bedre for deg som liker å slappe av med serier i strømmetjenesten NRK TV. Om en måneds tid lanserer vi nye seriesider for nett, men du kan få tilgang nå ved å bli betatester.

Da strømmetjenesten fra NRK første gang ble lansert i 2001, til og med da tjenesten ble relansert som NRK TV i 2012, har den vært en catch-up tjeneste. Det vil si at den primært var brukt til å se det folk ikke rakk å se når det gikk på lineær tv.

Vi vet at mange ikke nødvendigvis bryr seg om akkurat hva og når vi sender noe på våre lineære kanaler, og at folk bruker strømmetjenesten til å se serier.

Derfor gjør vi en rekke endringer på seriesidene våre, som å snu episodelisten, ta deg til riktig episode og løfte opp anbefalinger med innhold som likner.

Allerede nå er de nye seriesidene tilgjengelig for betatestere, og planen er at de vil lanseres på NRK TVs nettsider om en måneds tid. Deretter oppdateres appene våre for iOS, Android, og Apple TV fortløpende.

Nye vaner

Frem til for få år siden var alt fra rettigheter til innhold og presentasjon rigget rundt dette catch-up brukerbehovet – at folk var på jakt etter å se programmer som var sendt på en av lineær kanalene en uke tilbake i tid.

Siden 2016 har vi sett et markant og kontinuerlig fall i lineærkonsumet. Vi ser i økende grad at NRK TV brukes som en selvstendig strømmetjeneste, og i mindre grad blir brukt som en reprisekanal til de lineære kanalene.

Figuren under viser hvor bratt fallet er for lineær TV-seeing hos folk under 50 år:

De nye seriesidene er en del av større plan om å tilpasse tjenesten til å la folk konsumere innhold når de selv vil. Dette påvirker innholdsbestillinger, innkjøp, kontrakter, rettigheter, interne verktøy, bilder, metadata og selve brukergrensesnittet.

Alt det gode innholdet NRK er assosiert med skal naturligvis videreføres i NRK TV. Utvalget av serier, dokumentarer, underholdning, film, sport, nyheter, og ikke minst programmer for hele familien, får stadig påfyll og vi jobber hele tiden med å forbedre våre apper.

Mer fokus på serier

Vi vet at folk liker å slappe av med serier, og det er i stor grad dette endringen i bruksmønster går ut på. Med serier er det enkelt å komme i gang, det er forutsigbart og det gir en noe å glede seg til – om det er en ny episode eller ny sesong man venter på.

Vi har tidligere skrevet om at det å slappe av med serier er viktig for de unge.

Fremover slipper vi mer og mer innhold som hele sesonger, som vi sist gjorde med med for eksempel Unge lovende og En natt, og dette kommer vi til å fortsette med for et utvalg serier.

Sist først eller først først

Vi innrømmer at opplevelsen, på enkelte plattformer, mildt sagt kan være forvirrende når du skal begynne å se en helt ny serie i NRK TV.

Det at siste episode ligger øverst i listen har nok medført at flere har startet i feil ende. Dette skal vi nå endre for serier som Unge Lovende og Heimebane.

Det er kanskje derfor tilbakemeldingene på endringen er av den mer positive sorten. Her fra Filter Film og TV:

Grunnen til at vi ikke har gjort dette tidligere er enkelt – siden strømmetjenesten før ble brukt som reprisekanal var det en forventning om at den siste episoden kom først i køen.

Dette jobber vi videre med: Flere serietyper

Vi har 6 000 serier i strømmetjenesten, med en sjangerbredde som spenner seg fra drama, spenning og krim til dokumentarer, talk-shows, nyheter og sport. Nå jobber vi med å vise fram ulike typer serier på ulike måter.

For å kunne gjøre dette skillet har vi etablert noe vi kaller for serietyper, det er en intern kategorisering som gjør det mulig å ha forskjellig logikk for blant annet rekkefølgen i episodelisten.

Det som i hovedsak skiller serier fra hverandre, når vi ser på bruksmønster, er om serien er sekvensiell eller ikke. Altså om handlingen spenner seg på tvers av sesongens episoder, og dersom du går glipp av en episode har du mest sannsynlig mistet en sentral del av historien. Et typisk eksempel her er dramaserien Heimebane.

Det er disse seriene vi nå endelig endrer rekkefølgen på.

For andre typer serier, for eksempel Dagsrevyen, Nytt på nytt, Datoen eller Brennpunkt ønsker du sannsynligvis å få den siste episoden servert øverst, men det er også her nyanser i hvordan vi presentere innholdet.

Serietypene som vi foreløpig jobber for er Sekvensiell, Nyhet og Standard. Standard er default-serietypen og et typisk eksempel er Datoen, som har uavhengige episoder med et felles konsept.

I tillegg har vi kartlagt serier som har episoder som egentlig kan anses som enkeltstående program, men som er samlet inn under en «merkevare». Brennpunkt er et eksempel på en serie som vi definerer under serietypen Paraply.

Vi ser også for oss at behovet for flere serietyper vil komme, på sikt er for eksempel sportsserier en hot kandidat.

Innlogging og personalisering

Vi i NRK er spesielt opptatt av å verne om folks privatliv på nett. Derfor lagrer vi kun historikken din om du logger inn. Innlogging er valgfritt, men om du velger å gjøre dette får du flere hjelpsomme funksjoner. Eksempelvis hjelper vi deg da med å enkelt finne tilbake til der du var sist slik som Netflix og andre abonnementstjenester gjør.

Vi har som mål å treffe en bred målgruppe og da er denne form for personalisering avgjørende for å kunne være relevante.

Her er vi helt i startgropa med å finne ut hva det vil si å være en god personalisert allmennkringkaster. Les mer om de utfordringene vi jobber med her.

Du kan opprette en brukerprofil ved å trykke på denne lenken eller ved å trykke på «logg inn» øverst til hjørne på nettsiden.

Bli betatester

Hvis du vil være en av de første som prøver ut de nye seriesidene våre kan du bli med som betatester.

Da kan du trykke på «Bli betatester»-knappen nederst på nettsiden (tv.nrk.no):

De nye seriesidene er for øyeblikket kun tilgjengelig for sekvensielle serier (tenk Heimebane), og fungerer som nevnt aller best som innlogget bruker.

Det som vil møte deg er stort sett en funksjonell versjon, men med noen bugs. Etterhvert som vi får testet seriesidene i bruk vil vi gjøre fortløpende justeringer før vi setter det endelige designet.

Dette er i grove trekk de viktigste endringene på de nye seriesidene:

• Første episode vises øverst i episodelisten for sekvensielle serier (nevnt over)
• Menyen for å velge sesong er alltid synlig på seriesiden
• Serier får et toppelement bestående av bilde, logo og beskrivelse
• Rettighetsinformasjon fremheves når du trenger det
• Automatisk avspilling
• For innloggede brukere prøver vi å sende deg til rett episode basert på det du har sett tidligere.
• For innloggede brukere viser vi deg hva du har sett tidligere av en serie

Du kan også sende tilbakemeldinger til epostadressen: nrktvlab@nrk.no

Under har vi listet opp mer detaljert informasjon om hver enkelt funksjon som vi nå betatester.

Toppelement med serieinformasjon – Første gang brukeren kommer inn på serien vil serieinformasjon som bilde, logo, beskrivelse og på sikt trailer hjelpe med å ta valget om dette er en serie verdt å begynne på. På sikt, som innlogget bruker, vil denne serietoppen kollapses neste gang du går inn.
Ny rekkefølge – Som nevnt tidligere vil sekvensielle serier presenteres med første episode øverst i listen. For de andre seriene, der sannsynligheten for at du skal se siste episode er stor, ligger siste episode øverst.
Episodebilde og tittel – Når du lurer på hvilken episode du skal se vil episodebildet og tittelen hjelpe deg å huske episodens handling uten å røpe for mye. Det jobbes med å få dette på plass for alle serier.
Rettighetsinformasjon fremheves når du trenger – Framover vil vi vise rettighetsinformasjonen tydelig i episodelisten – som nedtelling tre uker før rettighetene går ut. I tillegg vil informasjonen alltid finnes nederst på episodesiden.
Anbefalinger – På de nye seriesidene løfter vi opp datadrevne anbefalingene som ble introdusert for ett år siden. Disse viser innhold som likner det du står på, og du kan lese mer om dem her.
Alltid synlig meny for å velge sesong – I og med at en fra forsiden, søk eller anbefalinger kan komme inn på serien på en annen sesong enn den brukeren forventer ligger sesongvelgeren alltid synlig i toppen av episodelisten. Da er det enkelt å se hvilken sesong en står på og raskt kunne endre denne.
Episoder spilles av automatisk – Vi tror at du sannsynligvis vil se en episode om du trykker på den i episodelisten. Derfor har vi valgt å starte avspilling automatisk. Vi vet at denne funksjonene er omstridt, derfor er dette i første rekke et eksperiment.

Gradvis lansering

Nå lanseres de nye seriesidene snart for nett. Deretter begynner vi å oppdatere appene.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet om hva dere liker og ikke liker av endringer. Vi setter pris på alle deres tilbakemeldinger.

Til slutt vil jeg bare minne det beste stedet å få hjelp om dere opplever problemer med produktene våre er via Publikumsservice på epostadressen info@nrk.no.

Kommentar: Facebook har i årevis beklaget når det glipper med brukernes personvern, men ikke endret seg tilstrekkelig til å hindre neste glipp. Skal vi tro dem denne gangen? Og hvor viktig er det egentlig?

Uken etter at The Observer og New York Times avslørte hvordan Cambridge Analytica hadde brukt millioner av amerikaneres Facebook-data, skrev jeg hvordan denne skandalen var en naturlig konsekvens av selskapets forretningsmodell.

Fra Facebooks unnfangelse i 2004 har selskapet samlet stadig mer data om brukerne, ofte mot deres egne ønsker.

Og gjennom hele selskapets historie har Mark Zuckerberg beklaget seg etter å ha rullet ut nye funksjoner og produkter som invaderer brukernes privatliv, skriver en av de fremste forskerne på feltet, Zeynep Tufekci.

Ifølge henne har unnskyldningene imidlertid ikke endret selskapets arbeid med personvern, og vil heller ikke gjøre det.

Siden har Facebook lansert nye produkter for målrettede annonser og utviklet bedre metoder for å spore brukernes nettvaner utenfor Facebook. De eier i dag også det sosiale mediet Instragram og meldingsappen WhatsApp.

Cambridge Analytica er bare ett eksempel

Cambridge Analytica er ikke alene om å ha samlet opp enorme mengder data om oss via Facebook, og toppledelsen har vært klar over problemet i hvert fall siden 2010.

Mellom 2010 og 2015 var standardinnstillingene på Facebook slik at en app kunne få tilgang til data om sine brukere og alle deres venner. Det gjorde at 83 millioner mennesker ble berørt av denne skandalen, selv om bare et fåtall hadde installert appen thisisyourdigitallife som samlet inn informasjonen.

At en tidligere markedsfører skriver at denne praksisen var en «åpen hemmelighet» i markedsføringsbransjen antyder også at mange har utnyttet Facebooks villighet til å dele brukernes data.

Even Aas-Eng forteller i VG at de utviklet Facebook-apper i denne perioden som ble lastet ned av flere hundretusen nordmenn. Om de hadde hatt tvilsomme hensikter kunne de videresolgt de fleste norske Facebook-brukeres data.

Nylig ble selskapet CubeYou kastet ut av Facebook for å gjøre nettopp det Aas-Eng holdt seg for god til. De hadde utviklet quiz-apper med det formål å innhente informasjon på vegne av markedsføringsselskaper, ifølge den amerikanske TV-stasjonen CNBC.

Perfekt storm

Cambridge Analytica-skandalen har et så rikt persongalleri at denne siste personvernskandalen har fått holde rampelyset i over tre uker. Det har gitt journalister og forskere mulighet til å forklare noen av de dypere problemene med Facebook.

Mandag får 83 millioner beskjed om de har fått sine Facebook-data på avveie og potensielt blitt misbrukt av Cambridge Analytica, men bryr vi oss egentlig om personvern?

Handler dette mer om at dataene kan ha vippet presidentvalget i Donald Trumps fravør og at den suspenderte Cambridge Analytica-sjefen Alexander Nix kunne virke som erketypen på en britisk skurk?

Det betimelige spørsmålet er om Facebook også denne gang kommer unna med lovnader om bot og bedring, men kun iverksetter tiltak som i det store bildet har liten effekt.

Så langt har Facebook varslet at de skal stramme inn tilgangen andre selskaper får på deres data, men det er ikke varslet noen endringer som begrenser hvor mye de selv kan samle inn.

For vanlige brukeres personvern endrer ikke dette så mye. Vi blir fortalt vi har kontroll, men har det egentlig ikke.

Derfor lurer vi i NRKbeta, er dette noe bare vi og resten av media bryr oss om? Kan dere hjelpe oss å finne det ut ved å ta en kort spørreundersøkelse?

Mistillit til en sertifikatleverandør kan føre til at nesten hundre norske nettsider ikke lenger vil fungere i flere av de største nettleserene.

Store nettsider, deriblant nettsidene til Sametinget og en del kommuner på Sørlandet risikerer å slutte å virke for mange brukere i neste uke. Årsaken er at de bruker løsninger fra en leverandør som Chrome og Firefox ikke lenger stoler på.

Disse to nettleserne har 62 prosent av markedet, ifølge Statcounter.

De berørte nettsidene bruker en sertifikatløsning fra IT-selskapet Symantec. Slike sertifikater sørger for at tilkoblingen mellom din nettleser og nettsiden du besøker er kryptert, og er grunnen til at du ofte får en grønn lås oppe i hjørnet av nettleseren når du er på en side som benytter seg av slike sertifikater.

Denne krypteringsmekanismen benyttes av alle større nettsider som vil verne om både sitt rykte og sikkerheten til brukerne.

Dessverre har Symantec hatt litt dårlig kontroll på hvilke sertifikater som genereres, og noen testsertifikater for anerkjente domener som Google.com har kommet på avveie.

Dette er potensielt sett ganske kritisk for de berørte nettsidene. Hvis sertifikatene havner i feil hender, kan ondsinnede aktører utgi seg for å være legitime nettsider. For deg som bruker kan dette blant annet føre til at du oppgir brukernavn og passord til en nettside som utgir seg for å være noen andre.

Da dette ble avdekket, tok Google og Mozilla, selskapene bak de populære nettleserne Chrome og Firefox, kontakt med Symantec, og forklarte at dette var helt uholdbart. De hadde rett og slett mistet tilliten til Symantec som sertifikatleverandør.

Symantec fikk et ultimatum: Rydd opp i egne systemer eller få alle sine sertifikater svartelistet. Symantec valgte å ikke rydde opp.

Symantecs systemer var rett og slett såpass kompliserte og uryddige, at kostnaden ved å rydde opp ble for stor til at det gav økonomisk mening. De valgte i stedet å selge sertifikatavdelingen til en konkurrerende aktør.

I september i fjor gikk både Google og Mozilla ut og forklarte at nettsider som benyttet seg av gamle sertifikater fra Symantec ikke kom til å fungere i deres nettlesere i løpet av våren.

Undersøkelser som NRK har gjennomført den 9. og 10. april, viser at 98 norske nettsider kommer til å slutte å fungere hvis eierne ikke gjør tiltak.

I løpet av de siste årene har utbredelsen av krypteringssertifikater gått vesentlig opp. Grunnene til dette er flere, men et økt fokus på personvern og sikkerhet kombinert med at det har blitt enklere å skaffe seg og installere disse sertifikatene, er nok blant hovedgrunnene.

Likevel viser våre undersøkelser at svært mange offentlige nettsider ikke benytter seg av krypteringssertifikater.

Flere offentlige nettsider er berørte

Våre undersøkelser viser at ni kommunale nettsider per 10. april benyttet seg av gamle Symantec-sertifikater. I tillegg har fant vi utdaterte sertifikater på Sametingets nettsider, flere kraftselskaper og kollektivtrafikkselskapet Skyss sine nettsider.

De ni kommunale nettsidene det er snakk om administreres av det interkommunale samarbeidet Digitale Vestre Agder (DDV).

I en epost til NRKbeta skriver John Erik Kristensen, som er administrativ koordinator i DDV, at de er klar over problematikken og er i ferd med å bestille nye sertifikater. Om to uker lanseres det nye nettsider for de aktuelle kommunene, og da skal sertifikatproblematikken være løst.

På spørsmål om hvorvidt dette betyr at de nevnte kommunale nettsidene kommer til å oppleve nedetid i overgangsperioden mellom nåværende og nye nettsider, svarer Kristensen at de nå har bestilt nye sertifikater for de ni kommunale nettsidene, samt for fire andre domener som de administrerer. Kristiansen skriver at de regner med at alt skal være i orden til den 17. april.

Også kollektivtrafikkselskapet Skyss sine nettsider var omfattet av denne problematikken, men da NRK tok kontakt, kunne pressekontakt Camilla Lundberg Berntzen informere om at de i løpet av gårsdagen har fått ryddet opp i problematikken, og nettsidene skal fungere som normalt.

NRK har varslet eierne av nettsidene som har dette problemet, slik at de får sjansen til å fikse det før endringen trer i kraft. Eiere av nettsider med sikkerhetssertifikater og HTTPS som vil sjekke om de er berørt, kan besøke sidene sine med Chrome Canary for å se om de får feilmeldinger.

Chrome har en markedsandel på over 57 prosent, ifølge Statcounter. Sammen med Firefox, som har omtrent 5 prosent av markedet, står disse to nettleserne for en absolutt majoritet av nettleserbruken på verdensbasis.

NRK har tatt kontakt med Sametinget, men ved publiseringstidspunkt har de ikke besvart våre henvendelser.

Etter noen år med spennende eksperiment, mye læring og en del imponerende produksjoner setter NRK en stopper for utvikling av VR og 360° video. Her er grunnen.

En fin vårdag i mai 2016 står kollega Marius Arnesen og undertegnede på scenen under Nordiske Mediedager med foredraget «Virtuell virkelighet: fra dokumentar til porno». Hypen rundt VR og 360-graders video er på topp.

Vi er entusiastiske men også usikre. Denne formen for til tider svært oppslukende medieopplevelse gir noen spennende muligheter. Men byr også på utfordringer.

Vi er mest imponert over hva dette kan by på i spillverden og for systemene der du i tillegg til å kunne se rundt deg i 360° også kan bevege deg fysisk. Men ser også hvordan rene videoer i 360° kan øke innlevelsen og få en historie til å virke enda sterkere. På de to årene som har gått siden da har vi testet, fulgt med og lært.

VR vs 360°

Som med mange teknologiske forkortelser brukes VR, eller virtuell virkelighet om mye. Men en fellesnevner er at man erstatter hele synsfeltet med en eller annen form for maske foran øynene. Og at systemet følger bevegelsene dine og endrer det du ser på basert på hvilken retning du ser og for noen av systemene også hvor du beveger deg.

Våre tester

For oss i NRK er det den delen av VR som handler om å fortelle historier som i første omgang er interessant. Det som også kan kalles 360°-video. Vi har flinke folk som har eksperiment og lært mye. Vi har blant annet gitt eldre mennesker mulighet til å få bli med på syttendemaitog og vi har latt publikum få føle hvordan det er å hoppe i Holmenkollen. For serien Jenter som nylig vant en Emmy ble det også gjort eksperimenter med 360°. Og i fjor sommer kunne publikum bli med inn i Sommertoget ved hjelp av tilsvarende teknologi.

Vi har fått testet forskjellige typer kamera, gjort avansert etterarbeid og eksperimentert med mange former for avspilling og distribusjon.

Utfordrende

Men vi har også sett utfordringene. Mange av de viktigste verktøyene som vi bruker for å fortelle en historie fungerer ikke i dette ellers så altoppslukende formatet. Vi sliter med å lede publikums oppmerksomhet dit vi vil og vi får store utfordringer når vi skal klippe sammen en historie. To virkemidler som er svært viktige for å kunne skape en spennende historie.

På et tidlig tidspunkt i min testing av forskjellige løsninger fikk jeg demonstrert hvordan det var å sitte foran i et jagerfly ved hjelp av VR-briller. Etter ca et minutt ble det rett og slett kjedelig. Og da slo det meg at vi har noen store utfordringer her. Dersom det blir kjedelig å fly jagerfly etter kun kort tid, hva skal da kunne holde på interessen?

Og 360°-video har ikke tatt av. Tvert imot.

Våren 2016 svarte 5% av befolkningen i Norge at de hadde utstyr for å se på VR. Et år senere, våren 2017 var det 4%. Og nå i 2018 er det 6%. Dette betyr i realiteten at det ikke er noen vekst å snakke om. Utbredelsen ligger ganske flatt. En helt ny teknologi som ikke viser tydelig vekst er sjelden et godt tegn.

Brillenes forbannelse

Husker dere 3D-TV? Det ble ikke så stort det. Eller Google Glass? Og nå VR, som også ser ut til å gå ganske tregt.

Vi kan ta en titt på 3D-TV. Hva var problemet der? For publikum betyr 3D-TV at du må ta på deg briller som også begrenser hva du kan se rundt deg i rommet. I tillegg må du være mer nøye på hvor du setter deg i forhold til TV-skjermen. Sitter du for langt ut mot siden av skjermen ødelegges effekten. Men sitter du riktig blir det en slags 3D.

Show me the money

Å produsere for 3D betyr høyere produksjonskostnad. Man må ha egne kamera og komponere bildene på en annen måte. Hvem skal dekke den kostnaden? Er publikum villige til å betale mer for TV-abonnementet sitt for å få 3D? Er annonsørene villige til å betale mer for reklame vist i 3D? Vil folk i Norge være villige til å betale høyere lisens for at vi i NRK skal produsere i 3D?

Svarene på alle spørsmålene er nei. 3D-opplevelsen i seg selv er ikke bra nok. Og du får ulempen med briller og plassering. Så 3D-TV er en teknologi som hverken publikum vil ha eller innholdsprodusentene er villige til å betale for. Da blir det ikke suksess.

Dessuten er nok BBCs teknologikommentator Dave Lee også inne på noe: «If there’s one thing history has taught us: technology fails if using it makes you look like a plonker.»

Psykologisk unaturlig

Lider VR under noe av det samme? Helt klart. Det krever mye av publikum. Du må ha ekstra utstyr og være villig til å rent fysisk stenge for hele synsfeltet ditt. Noe som i seg selv er psykologisk unaturlig for oss. Det å blokkere en av de viktigste sansene for alt som kan komme av overraskelser i vår fysiske nærhet krever mer av oss enn å slå på en TV i kroken av stuen.

Så selv om 360° video kan gi deg mye så er det ikke nok. Vi løper ikke ned butikkene og vi sitter ikke hjemme, på trikken eller i parken med store dykkermasker foran øynene.

NRK kommer ikke til å satse mer på VR

Teknologien har et potensial innen flere områder. Blant annet spill og profesjonell bruk innen industri. Men enn så lenge har den ikke slått gjennom for daglig underholdning og medieopplevelser.

Her i NRK tar vi vare på all erfaring og fortsetter å følge med på utviklingen. Men vi kommer ikke til å bruke store ressurser på flere tester og eksperiment med det første. Slik situasjonen er nå blir dette en dyr og vanskelig måte å nå få mennesker.

Hva tror dere? Hvor har eventuelt VR størst potensial?

12 lørdager på rad høsten 2004 hadde Bård Tufte Johansen og Harald Eia sitt helt egne radioprogram Tazte Priv på NRK P3. Nå er det igjen tilgjengelig – som podcast.

Første sending innledes av Bård (den gang 35 år) som forteller:
Da vi var unge ble ungdomsprogrammer laget av de på 50+. Så har det vært en periode nå hvor det har vært litt yngre folk som har laget ting for ungdom, og nå er det blitt eldre folk igjen. Sånne ting går i bølger.

«Det eneste som er helt sikkert, det er at ungdomsprogrammer laget av eldre folk det vil aldri gå av moten», svarer Harald.

Så hva er vel da mer naturlig enn at dette programmet nå hentes frem igjen for å glede nye generasjoner med ungdom?

Her kan du høre Tazte Priv hos NRK
Eller du kan finne det i iTunes.

Et kollektiv av ukrainske hackere og journalister jobber med nyskapende teknologi for å sette fokus på ulovlig utvinning av naturressurser.

En av de første scenene i filmen Jurassic Park fra 1993 finner sted i en gruve i Den dominikanske republikk.

En gjeng arbeidere jobber på spreng for å utvinne rav; forsteinet harpiks som blir dannet i anaerobe omgivelser etter 30 til 50 millioner år.

I filmen er formålet med denne utvinningen å finne ravklumper som inneholder innkapslede insekter, med mål om å gjenopplive dinosaurene.

I den virkelige verden er ravindustrien noen hakk mindre fascinerende, og brukes stort sett til smykkeproduksjon.

Men det er fortsatt en verdifull naturressurs: En 100 grams ravklump kan koste opp mot 40 000 kroner, og nettopp derfor er markedet for ulovlig utvinning av rav relativt stort. Bare i Ukraina antar myndighetene at ulovlig utvinning bidrar til en svart økonomi på hundretalls millioner kroner.

Ukraina har i en årrekke forsøkt å slå ned på den ulovlige utvinningen, men det er vanskelig: Når en snittarbeider i grisgrendte strøk har en årsinntekt på rundt 35 000 kroner, er det enkelt å la seg forhekse av muligheten til å spe på inntekten.

Utover de store skatteinntektene som myndighetene går glipp av, fører ravutvinning til store miljøødeleggelser.

For å utvinne rav, pumper man store mengder vann ned i bakken. Grunnen til dette er ganske enkel: Siden rav har stort volum men liten masse, blir rav transportert til overflaten raskere enn f.eks. steiner og andre ting i jorda med større masse. Dermed blir det enkelt å finne ravklumpene.

Men resultatet blir betydelige sår i naturlandskapet, og områdene blir seende ut som store sumpområder.

Det finnes lite konkret informasjon om hvor store deler av naturlandskapet i Ukraina som er ødelagt av ravutvinning. En liten gruppe journalister og hackere bestemte seg for å kartlegge nettopp dét.

Avdekket områder ved hjelp av kunstig intelligens

Det ukrainske nyhetsnettstedet Texty benyttet nyskapende metoder og avansert teknologi for å kartlegge hvordan ravutvinning påvirket landskapet i Ukraina (saken er på ukrainsk).

For å komme til bunns i dette har gruppen trent en datamaskin til å gjenkjenne formasjoner i landskapet som korresponderer med ravutvinning. For å trene datamaskinen til å forstå hvordan disse områdene ser ut, har en rekke frivillige bistått med å klassifisere områder hvor man med høy sannsynlighet kan si at ravutvinning har funnet sted. Disse bildene fôres så inn i datamaskinen.

Datamaskinen kjører en rekke treningsrunder, hvor den etter hvert er i stand til å forstå hva som kjennetegner de aktuelle områdene. Ut av dette kommer det en modell som er spesialtrent på å gjenkjenne ravutvinning.

Denne modellen kan da fôres med satellittbilder av hele Ukraina, og komme med gode anslag på hvorvidt et område er ødelagt av ravutvinning eller ikke.

Etter at modellen hadde kvernet gjennom tusenvis av satellittbilder av Ukraina, satt journalistene igjen med en rekke posisjoner på steder som var omfattet av ravutvinningen.

Resten av arbeidet var mindre databasert: Etter å ha gått gjennom algoritmens utvalg, dro journalistene ut i felten for å inspisere og dokumentere områdene som var berørt av utvinningen.

Journalistene tok også bilder av pumpeutstyr på et av stedene:

– Bare starten på denne typen teknologibruk

Vi har snakket med Anatoly Bondarenko, en av utviklerne som har jobbet med dette prosjektet. Bondarenko sier at han ikke er så opptatt av det økonomiske aspektet ved utvinningen, men synes det er synd at landmasser ødelegges i så stor skala:

– Personlig bryr jeg meg mest om at de ødelegger naturlandskapet, og lager store ørkenaktige områder i et ellers frodig landskap.

Han forteller videre at modellen de endte opp med å bruke har en nøyaktighet på 97%. Denne modellen ble trent på omtrent 1500 bilder.

Bondarenko sier at de så langt har kartlagt 70 prosent av den ukrainske landmassen, og regner med å finne flere områder når de resterende 30 prosentene er kjørt gjennom systemet.

Om bruk av maskinlæring og kunstig intelligens, har Bondarenko bare én spådom:

Jeg tror dette bare er starten. Vi kommer til å se mange flere prosjekter i journalistikken hvor maskinlæring og AI utgjør en stor rolle.

Anatoly Bondarenko

Har du noen tanker om hvilke andre ting man kan kartlegge fra lufta? Fortell det gjerne i kommentarfeltet!

Hotellkjedene Thon Hotels og Nordic Choice Hotels er rammet av en sikkerhetsbrist som gjorde at hotellgjestens innsjekkingsdetaljer lå eksponert ut mot internett. Et anslag tilsier at over 1,5 millioner opphold fra hele Europa var eksponert, men selskapet bak opererer internt med lavere tall.

– Huff, jeg skulle jo ikke ha overnattet på hotell i Oslo. Jeg ser at navnet mitt, inn- og utsjekkingsdato, mailadresse, reservasjonsnummer og hotell ligger tilgjengelig ute på nettet for alle og enhver, skriver Roy Solberg i en melding.

Solberg jobber som utvikler for en bedrift i Bergen, men har for vane å ettergå IT-løsninger til tjenestene han er i kontakt med. Det siste året har han publisert 14 sårbarheter etter å ha varslet den aktuelle tjenesten og gitt dem rimelig tid til å fikse feilen.

To hotellkjeder i Norge bruker nettløsningen til Ariane for å sende invitasjon til forhåndsinnsjekking. Stikkprøver gjennomført av Solberg tilsier at over 1,5 millioner hotellopphold fra 2016 til i dag har ligget åpent ut mot internett.

Det betyr at man med rett nettadresse kan ha hentet ned samtlige opphold og gjort dem søkbare og kryssbare etter for eksempel navn, epost, og tidsperiode.

Det franske leverandørselskapet Ariane opplyser gjennom Miles Gaudoin, som er ansvarlig for Nord-Europa, at de fikset sårbarheten under 24 timer etter at de ble varslet og at de tar hendelsen på alvor.

Datatilsynet i Norge er også varslet om hendelsen, det er foreløpig uavklart om de berørte hotellgjestene vil bli informert.

Ariane opplyser at deres foreløpige estimat om antall berørte hotellopphold er lavere enn Solbergs, og at flertallet ligger i deres kjernemarked i Tyskland og Frankrike.

Kan dere fastslå med sikkerhet at ingen andre har utnyttet denne sårbarheten?

– Vi kan ikke være sikre. Vi har ikke vært utsatt for en lignende situasjon og innsjekking via internett er relativt ny praksis i vår bransje, sier Gaudoin, over telefon.

Thon og Choice rammet

De to norske hotellkjedene som ble rammet er Thon Hotels og Nordic Choice Hotels.

Thon Hotels startet i august en gradvis utrulling av Arianes system som nå brukes på 32 av deres hoteller.

Nordic Choice Hotels har trappet ned deres bruk av Ariane, og det ene hotell som i dag benytter systemet skal fase det ut om to uker, oppgir sikkerhetssjef Per Thorsheim.

Konserndirektør Morten Thorvaldsen i Thon Hotels forteller at feilen er rettet og at de er i dialog med Datatilsynet om videre håndtering. Videre understreker Thorvaldsen at de tar situasjonen på alvor.

– Svært alvorlig

– Et hotell skal ikke avsløre til omverden når og hvor jeg skal overnatte eller hvor jeg overnattet for to år siden, sier Solberg, som beskriver det som en «svært alvorlig sikkerhetsbrist».

Fagdirektør for sikkerhetskultur, Roar Thon, i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) mener denne typen informasjon kan gjøre det langt enklere å drive med såkalt sosial manipulering. Det kan blant annet være å sende «personlig eposter» med det formål å få tilgang til mer sensitive tjenester som epostkonto og systemer på arbeidsplassen.

– Utover dette kan slik informasjon ha en viss etterretningsmessig verdi knyttet til enkeltindivider av interesse, dersom all informasjon er hentet ned, lagret og gjort søkbar, sier Roar Thon.

Feilen er rettet opp

Miles Gaudoin i Ariane forteller at det ikke lenger skal være mulig å utnytte svakheten Solberg avslørte, og at de nå er på vei til å være helt i samsvar med de nye personvernreglene (GDPR) som implementeres i EU den 25. mai.

Blant annet vil hele nettportalen bli HTTPS-kryptert neste uke, og det gjøres nå tiltak for å påse at alle kunder følger deres sikreste løsning.

Standardoppsettet i dag er at en gitt epostadresse må matche et stigende identifikasjonsnummer, noe selskapet mener vil hindre liknende tilgang.

Svakheten som gjør det mulig å hente ut andres hotellovernattinger skyldes, ifølge Gaudoin en menneskelig feil i oppsettet som påvirket Thon og noen andre hotellkjeder.

Selv om den kritiske sårbarheten nå er fikset, er Roy Solberg ennå skeptisk til hvordan dette kunne skje:
– Man kan undre seg over om norske tjenester og firma forstår hvor de sender opplysninger om kundene sine, hvordan de blir lagret, og hvor lenge de blir lagret.

Denne siden har NRK-innhold og NRK-grafikk. Og adressen inneholder «NRK». Men den er ren svindel. Og nesten umulig å bli kvitt.

I 2012 skrev jeg saken Unngå å bli lurt – enda sleipere nettsvindel. Den handler om hvordan folk med uærlige hensikter lurer deg til å tro at du navigerer til et trygt nettsted.

Sakte, men sikkert blir vi som nettbrukere flinkere til å avsløre slikt. Og sakte, men sikkert blir svindlerne flinkere til å lure oss igjen. I det siste har Publikumsservice her hos oss i NRK fått en del henvendelser om en ny svindel.

Denne gangen har ikke svindlerne bare prøvd å etterlikne en ekte NRK-adresse, men de har også kopiert innhold og grafisk profil fra NRK. Vi er ikke de eneste som opplever slik svindel.

Hva vil de oppnå?

Det er forskjellige mål for slik svindel. Først vil de lure deg inn på en nettside, så vil de lure deg til å kjøpe noe eller til å installere skadelig programvare. De benytter kjente merkevarer som for eksempel NRK, VG, og BBC for å øke sin troverdighet.

Denne saken handler om at noen vil lure deg til å kjøpe et slankemiddel. De bruker en redaksjonell sak fra NRK som åte, noe de tror vil gi produktet kredibilitet. Dagbladet skrev om akkurat NRK sitt problem for ikke lenge siden.

Juridisk avdeling i NRK er satt på saken, men dette er svært vanskelig å løse. De har prøvd å få kontakt med ansvarlige for å få tatt ned svindelsiden, men noen ganger er dette nærmest umulig.

Hvorfor er det så vanskelig?

La meg bruke et eksempel: Salg av falske filmplakater i en bakgate i et land som har lite juridisk samarbeid med Norge.

Internett er akkurat like globalt som den fysiske verden, men forskjellen er at du kan reise fra land til land uten å forlate sofakroken. Det gjør oss mer sårbare for svindel. Det blir vanskeligere å forstå hvorfor ikke politi eller bedrifter i Norge kan stoppe svindelforsøk.

Men det blir altså omtrent like vanskelig som om et filmselskap fra Norge skulle oppsøke denne bakgaten langt unna og prøve å stoppe salg av de falske filmplakatene. I et land der salg av slike plakater er helt lovlig. Og hvor ingen ser noen grunn til å begynne å følge regler fra et annet land.

Når vi i NRK setter juridisk avdeling på denne saken blir det som om vi sender dem fra den ene bakgaten til den andre. I land som ikke vil utveksle informasjon og som ikke har forståelse for det vi mener er tyveri av innhold og NRKs merkevare.

Men hva kan vi gjøre?

Når du setter deg på flyet for å reise langt vekk vil du automatisk bli mer på vakt fordi du drar til noe som er mer ukjent og annerledes enn det du er vant til. Siden reisene på internett foregår hjemmefra blir vi ikke like på vakt.

Så det beste rådet er å følge litt med på hva du gjør. Les Unngå å bli lurt – enda sleipere nettsvindel. Den gjelder fremdeles. Og når noe virker for godt til å være sant da er det som oftest det: for godt til å være sant. Ligg unna. De aller fleste av svindlene vi har vært borti handler om ett av to tema:

1. Bli slank og pen på rekordtid
2. Bli rik på rekordtid

Så du kan jo begynne der: bli skeptisk om noen lover et av punktene over. Da er du godt på vei.

Oppdatering:
Vår tidligere kollega Øyvind forteller at da han jobbet i VG brukte de et eget firma som spesialiserte seg på å håndtere ting som dette:

VG hadde en haug med slike kopier tidligere. Vet ikke hvordan det er nå. Det ble brukt et firma som er ekspert på å ta slikt ned.https://t.co/eBBnwLhBjX

— Øyvind Solstad ☀ (@osol) April 21, 2018

NRK har over lengre tid jobbet med en sak der vi avdekker systematisk og målrettet trakassering av kvinner på nett. Identiteten til gjerningspersonen er fortsatt ukjent. Hvorfor er det så enkelt å skjule seg?

Gjennom seks år har en anonym nordmann trakassert, utnyttet og utpresset kvinner på nett. Han har benyttet seg av anonyme epostkontoer, falske identiteter og domener, og verken politiet eller NRK har klart å fastslå hvem denne personen er. I mangel på identitet, kaller vi han bare «Edderkoppen».

Grunnene til at det er så vanskelig å identifisere vedkommende, er flere. Internett legger i stor grad til rette for at det skal være mulig å opptre anonymt, og en av grunnpillarene til nettet er fri tilgang til informasjon for alle. Dette har mange positive sider. Men den store graden av anonymitet som nettet åpner for, kan også føre med seg negative elementer.

Et tidsriktig eksempel er spredningen av falske nyheter. Det er i dag uhyre enkelt å skape identiteter som på overflaten ser seriøse og troverdige ut. Ved å opprette et nettverk av sånne profiler, får falske nyheter og propaganda enklere fotfeste i et samfunn hvor kildekritikken kanskje ikke har kommet like langt som kreftene som forsøker å undergrave våre demokratiske verdier.

Denne saken spiller på noen av de samme notene. «Edderkoppen» har spunnet seg et vev av fiktive identiteter, som på overflaten ser svært troverdige ut. Han har registrert domenenavn og epost-adresser som fremstår som kredible, og som spiller på kjente og kjære bedrifter og merkenavn i spennet mellom Slettmeg.no og Justin Bieber Music.

Ved å opprette domenenavn som ligner på reelle bedrifter og hjelpetjenester, har «Edderkoppen» henvendt seg til en rekke kvinner og utgitt seg for å være en god samaritan. «Edderkoppen» har et formspråk og en fremtoning som virker tillitsvekkende, og mye tyder på at han er en sosial manipulatør i særklasse.

Men etter hvert som han har opparbeidet seg et visst nivå av tillit hos kvinnene, har «Edderkoppen» endret taktikk. Han spiller på deres svake sider, og hevder å sitte på inkriminerende informasjon om dem. I noen tilfeller manipulerer han kvinnene til å dele informasjon og bilder som de under andre omstendigheter aldri ville sendt fra seg.

En av grunnene til at han har vært i stand til å gå så systematisk til verks, handler om betalingsløsninger.

«Edderkoppen» har utnyttet betalingsløsningene til en rekke aktører som selger webhotell og domenenavn. De fleste domeneleverandørene tilbyr faktura som betalingsmetode, og «Edderkoppen» har utelukkende bedt om å få tilsendt fakturaer, i stedet for å betale for domenene med kredittkort.

Kontaktinformasjonen han har oppgitt, er falsk.

Siden fakturaer har minimum to ukers forfallsdato, og gjerne fire om man regner med purring, har det tatt lang tid før leverandørene har stengt «Edderkoppens» tilgang til domenene. Man kan gjøre mye ugagn på en måned, som flere av kvinnene i saken har fått oppleve på nært hold.

Flere domeneleverandører som NRK har vært i kontakt med sier at de lenge har etterspurt bedre identifikasjonsmetoder i betalingsprosessen. De opplever ofte at personer registrerer domener på falske kontaktopplysninger, og dropper å betale. Resultatet er økonomiske tap for domeneleverandørene.

Også NAV har en rolle i denne saken. «Edderkoppen» har benyttet seg av NAVs jobbsøkerportal, og har gjennom denne lagt ut en rekke falske stillingsannonser. Mange av annonsene «Edderkoppen» har lagt ut, inneholder formuleringer og arbeidsoppgaver som av ulike årsaker kan virke forlokkende for unge kvinner.

NAVs jobbsøkerportal har det samme identifikasjonsproblemet som mange andre: Hvem som helst kan opprette disse annonsene, uten å benytte seg av verifikasjonsløsninger som BankID eller MinID. Dette gjør det enkelt for «Edderkoppen» å opprette kontakt med unge kvinner, uten at hans identitet kan avsløres. NAV jobber nå med å fase ut den gamle løsningen, og vil fremover kreve verifikasjon av arbeidsgiverne som skal opprette annonser.

For å få bukt med problemet er det flere ting som må på plass. Et bedre system for verifisering av identiteter, også i bedriftssammenheng, er et godt steg i riktig retning. BankID-systemet er direkte knyttet til person, mens mange av domeneleverandørenes kunder er bedrifter, og ønsker å få tilsendt faktura. En domeneleverandør vi har snakket med sier at 70% av deres kunder vil ha tilsendt faktura i stedet for å betale med kredittkort.

Men det er flere utfordringer her, og noen av de er vanskelig å løse uten å radikalt endre internettets grunnpillarer.

Så lenge vi mener at det er viktig å kunne opptre anonymt på internett, er det ingenting teknisk i veien for at mennesker som «Edderkoppen» kan fortsette å operere. Løsningen er antagligvis ikke å stenge ned internett for å få bukt med et mindre antall mennesker som utnytter dets svakheter.

Å skape bredere bevissthet og forståelse for hvilke følger denne typen adferd har, og at vi som samfunn ikke tolererer det, er nok en mer fruktbar vei å gå.

Våre undersøkelser viser også at mangel på kompetanse og ressurser hos de ulike politidistriktene er et stort problem. Alle anmeldelsene av «Edderkoppen» har blitt henlagt, enten på grunn av ressurs- eller bevismangel. I etterforskningsmaterialet til en av anmeldelsene, fikk vi innsyn i politiets metodebruk. Den baserte seg på ganske grunnleggende bruk av Google og intervjuer med noen av de berørte partene.

Kripos, som sitter på bredere kompetanse til å løse denne typen saker, har for få ressurser til å håndtere mengden som kommer inn.

Politidirektoratet sier til NRK at de har en plan for å øke fokuset på digital etterforskning. Det er en god ting: Kriminalitet beveger seg i stadig større grad over i den digitale sfæren, og da er det selvsagt viktig at de som skal etterforske lovbrudd sitter på god kompetanse innen feltet.

Les saken om «Edderkoppen».

Da vi ville si noe om været for dagen, var det tonen folk reagerte på.

Yr-appens millioner av brukere vil kun ha svar på én ting: Hvordan blir været i dag?

I den nye appen svarte vi med tabeller og grafer, i tillegg til en kort setning som oppsummerer dagens vær. Ikke nødvendigvis slik meteorologen ville skrevet det, men heller slik du selv ville sagt det.

Vi ønsket at setningen skulle være muntlig, uformell og jovial. Derfor la vi til et hint om å ta med paraply og å huske regntøy.

Internt kaller vi det «autotekst». Været for flere tidsperioder slås automatisk sammen til en setning, basert på en haug med regler laget av en utvikler på teamet. Meteorologisk institutt har bidratt med nyttige råd.

Du har kanskje ikke lagt merke til det, men Facebook er en av dem som bruker automatiske tekster om dagens vær. På sosiale medier er det kanskje ikke overraskende at tonen er utelukkende jovial og positiv.

Derfor var vi nysgjerrige på hva som ville skje når Yr som seriøs værtjeneste la seg på denne tonen?

Kort fortalt brant vi oss på å være for joviale.

Folk vil bestemme selv

Høsten 2017 var 13.000 brukere med på å teste Yrs beta-app. Det tok ikke lang tid før reaksjonene på kles- og paraplyhintet kom.

En gjenganger blant tilbakemeldingene var at det var unødvendig, og at folk selv kunne bedømme om de trengte paraply eller ikke.

Meningene i Yr-teamet var også blandede. Der noen mente det var viktig å beholde paraply-hintet for å tydeliggjøre den muntlige og vennlige tonen i tekstene, mente andre det var teit å si til folk hva de skulle ha på seg.

Siden oppfatningen av vær er veldig subjektiv vil det alltid være mer relevant med paraply-hint for de som bor på Østlandet, enn for de som bor langs kysten og på steder med mye vind og vær. Der vil det oppleves som både repeterende og unødvendig.

Trøbbel verden rundt

En av de aller største utfordringene med autotekstene er at de ikke er justert geografisk. Skal man ta hensyn til ti millioner lokasjoner over hele verden blir det fort veldig komplekst.

Derfor dukket paraply-hint opp i fjellområder, polare strøk og i jungelen. Galdhøpiggen eller Grønland: Var det meldt regn, så fikk du beskjed om å ta med deg paraply.

Bergenserne fikk beskjed om å ta med paraply- eller regnjakke hver gang det regnet. Det var ikke optimalt. Til info så faller det i Bergen cirka 2250 millimeter nedbør i året. Det er over to meter! Bare i fjor regnet, sluddet eller snødde det i 277 av 365 dager. Er det noen vet å ta med paraply, er det vel bergenserne?

«Husk regntøy» stod det når vindstyrken var såpass at det ikke var forsvarlig å bruke paraply. Men det hadde i startfasen ingen maksgrense på vinden.

Under orkanen Irma i Florida fikk folk i Key West beskjed om å ta på seg regntøy hvis de skulle ut.

Et hint om å holde seg trygg (innendørs) hadde fungert bedre.

Heldigvis var det bare betatesterne som kunne se det og vindstyrken på regntøy-hintet ble raskt satt ned, før det ble fjernet helt.

Autotekst 2.0

Uten tilbakemeldinger fra brukerne hadde vi ikke kunnet forstå hva som fungerer og ikke fungerer. Vi setter derfor enormt stor pris på tilbakemeldingene vi har fått.

I dag sitter vi igjen med setninger uten paraply-hint som formidler dagens vær på en enkel og tydelig måte. Vi justerer hele tiden på autotekstene og jobber stadig med å forbedre setningene.

Neste steg blir å ta med temperatur slik at vi kan si noe om været er kaldere eller varmere enn gårsdagen. Også ønsker vi å si noe om været for flere dager fremover. Kom gjerne med innspill til hva vi kan gjøre for å forbedre setningene!

Til slutt: Mange kontakter NRKbeta med spørsmål om Yr, men det aller smarteste er å besøke hjelpesidene til Yr. Om noen har problemer med andre NRK-produkter er det anbefalt å ta kontakt med Publikumservice.

Tl;dr; In the previous blog-posts I have argued for a functional decomposition strategy. Now I will look at an example of how not partitioning by functionality, but rather by entities, has lead to a rapid growth in complexity in our API.

As I discussed in my previous post, our philosophy for new API endpoints is to not have a central concept of a program. A program exists only as the sum of its representation in different contexts. For example, a program on the front-page is only linked to its representation in a series page through a HAL-link to another resource. To play the program from the front-page one must navigate a link to the playback context. The system is partitioned by functionality first.

When I argued for dividing by functionality I simply stated “We attempt to split the application into bounded contexts to better handle complexity” and assumed the reader would accept this as the correct strategy. The inspiration for this strategy is taken from Domain Driven Design, and this specific composition strategy is well described in this presentation by Sebastian Verheuge from JavaZone 2016. Now – however – we will look what happens if we take the route of the entities.

We could easily turn the functionality-first strategy in its head and model by entity first. Imagine there is an endpoint for the entity program that contains all information about a program required for all the functionality we intend to provide for a program. This would be modelling by entities.

Let us travel to the land of nouns

Join me on a journey to the land of nouns, where the entity is the central piece in all modelling. First, we must find the entities to focus on. We are a TV and Radio service, we show TV and Radio programs to users. The program seems like a natural entity.

But, Mr. Program, what do you do?

Now, what does a program really do? A user can play a program. We need a program page to show the user information about the program. We need to display programs on the frontpage. And we must track if a user has seen parts of or the entire program. It is easy to start out with focusing on nouns. When new requirements show up, we can bolt new functionality on the program. Sure, the complexity grows. But how bad is it really, in practice. Let us be pragmatic about it. A program surely can’t be that complex?

Luckily, at least in the context of writing this blogpost, we have this program endpoint already. It has been in production for a number of years, and accumulated functionality over the years. Instead of speculating on the complexity, we can have a look and judge for ourselves.

We can start with the Swagger docs. It is pretty obvious that this endpoint does quite a few different things.

It is not trivial to sort the different aspects of a program into its functional domains. Especially after they have been mixed up in the entity, as they tend to do. It takes time and effort to start to identify the different functionality and identify new, and hopefully more useful, functional contexts. If we read the documentation carefully, we we find UserData, which we could argue belongs in the personalization domain. We find MediaAssetsOnDemand, which has to do with the location of the manifests for playback. There is a plugTitle, which is used in the context of editorial lists or the front-page. Everything you would ever need to do that has to with the program is in this list, but the functional contexts are not clear. Because the contexts have grown into eachother even a trained eye will struggle to separate the functional contexts. Does property X belong in context A,B,C or D? Or in a combination – or maybe all of them?

So, summing up we have one entity – the program – that contains playback, desking, catalog metadata such as titles and images and personalized information. This might, or might not be a problem. The hypothesis was that covering all functional contexts it will, over time, grow too large to handle and this is exactly what we have seen happening in practice.

Example 1 – Playback

We introduced multi-CDN functionality with a third-party service that finds the optimal CDN for the end-user when streaming. The complexity in playback has led to a new endpoint that deals with the playback context. The remaining functionality related to now legacy-playback functionality in the program-endpoint is therefore deprecated. However, as it is mixed up in the program-endpoint it is hard to verify if it still is in use by some clients and therefore difficult to get rid of. Clients might for example not use the URL directly, but they might check that it is there and derive information from the fact that there is a playback URL available.

Example 2 – Personalization

A few years ago, we started tracking logged in user’s progress and favorite programs. This information was also added to the program-entity. Before this change, the program entity was cacheable for all users. A few parameters related to tracking progress for user invalidated the cache of the entire resource. Aspects such as caching and security typically differs across functionality, and by choosing the least common denominator for the entire entity we end up with having to implement high security and poor cacheability for the entire resource.

Confusion

One of our main issues lately with the entity-focus is that it affects the mindset of the entire organization. For example, we do not have a clear mental model that separates the catalogue of content from the playback context. A program might have a version with a audio descriptive audio track for primarily for blind and visually impaired. This is, in our functionally divided model, a problem that belongs in the playback domain. However, we did not separate the playback context from the catalogue context. When audio descriptive audio was introduced, because there was no pure playback context to embed it in, it was introduced as entities in the catalogue as a new entity: https://tv.nrk.no/program/MDRI20000115SYNS/den-som-vil-det-mest. Now we have two entities in the catalogue (https://tv.nrk.no/program/MDRI20000115/den-som-vil-det-mest) of what is really one program in the catalogue context. The playback complexity thus leaks into all other contexts. What is really a different entity only in a playback context now affects all contexts, causing major confusion in a recommendation and personalization contexts as well. For example, if you have seen the audio descriptive program you have also seen the entity without audio description. This complexity is now something the personalization functionality needs to deal with.

In retrospect, it seems pretty clear to everyone involved and that know the domain which of the two strategies can withstand change with the least growth in complexity. However, we must not be tricked to thinking that discovering and designing these subdomains is easy. The reward is great, however, so we should always push for finding new perspectives.

Alan Kay said “Perspective is worth 80 IQ points.” The ability to change perspective and see a concept from only one perspective at a time is a very powerful one – and the opposite – being stuck in a single entity-driven perspective can be a very limiting one.

Conclusion

I hope to have made a case that splitting by entity, even though it is easy in the beginning of a project, is a dangerous path. In any case, the famous rant from 2006 never gets old. https://steve-yegge.blogspot.no/2006/03/execution-in-kingdom-of-nouns.html

Anyway, this API endpoint is now legacy endpoint. It is still in use, but we have moved to the joyful land of verbs.

I en trappeoppgang i Oslo henger det en lapp som får meg til å lure, hvordan klarer man å «miste» en drone i sentrale Oslo?

Lappen er skrevet i blokkbokstaver, det er ingen utropstegn eller tilbud om finnerlønn:

Det hele starter med at en venn av NRKbeta, Emma Tollersrud, kontakter meg:

Samtalen fortsetter en stund videre, før jeg bestemmer meg å for ringe opp den ukjente personen som etterlot sitt telefonnummer og fornavn i trappeoppgangen på en blokk i nærheten av Oslo S.

– Hei, ja … Jeg er faktisk på vei ned for å kjøpe ny drone. Nå har jeg batterier, radiosender, og mangler bare dronen, svarer Ulrik.

Så, hva har du egentlig drevet på med?
– Jeg skulle bare ned i bygården for å teste noen nye innstillinger. Det var jo litt mørkt, og det skal det egentlig ikke være. Da den lettet tok det ikke lang tid før den fløy i 36 km/t, 14 meter opp i været.

Sannsynligvis skyldes hele situasjonen at dronen har mistet kontakt med radiosenderen, og derfor bestemt seg for å fly til «hjemmepunktet» hvor den tok av. En ivrige dronehobbyist som ikke legger merke til advarsler om at «hjemmepunktet» ikke ble satt korrekt vil da få seg en stygg overraskelse.

Det er slike småfeil som til sammen fører til det man kaller «fly aways», droner som forsvinner.

Løpske droner kan også være farlig, og det er faktisk heller ikke lov å fly i sentrale Oslo. Om du lurer på droneregelverket kan du sjekke vår oppsummering her.

Avslutningsvis kan vi runde av med Ulriks egne ord:
– Jeg synes ikke det er artig, jeg synes det er dyrt. Om det skal koste meg 4200 kroner hver gang jeg flyr, ja da er ikke dette en billig hobby.

Vi antar dette ikke er den eneste dronehistorien i NRKbetas leserkrets. Del gjerne dine tristeste og villeste dronehistorier i kommentarfeltet.

I dag får nødsentralen vite posisjonen din med noen hundre meter til flere kilometers nøyaktighet. En ny løsning kan sirkle inn posisjonen din til rundt 50 meter.

En enkel tjeneste vil gjøre at nødetatene lettere finner deg i en krisesituasjon. Det fungerer slik at GPS-posisjonen din sendes automatisk fra mobilen til nødsentralen når du ringer et nødnummer.

Min fascinasjon for denne tjenesten kalt Advanced Mobile Location (AML) startet ved at jeg kom over en avisartikkel i Die Welt om at dette snart skal tas i bruk av nødsentralene i Tyskland.

Det fikk meg til å lure, hvorfor har vi ikke tatt i bruk denne geniale løsningen i Norge?

Når ulykken inntreffer

Før vi går inn på det tekniske, la oss dvele kort ved hva med dette som er så bra.

Tenk deg at det tar fyr i båten eller at du kommer først til en bilulykke langs en litt øde landevei. Da ringer du selvsagt 110, 112 eller 113. De spør deg hvor du er.

– Tja … Godt spørsmål, svarer du. Kanskje mumler du noen ord om at du er i bunnen av bakken fem minutter etter avkjøringa til …

Det er ikke alltid vi vet nøyaktig hvor vi er, ingen av oss planlegger tross alt å komme i en ulykke eller være vitne til en.

Andre ganger kan man være i sjokk og ikke vite helt hva som foregår.

Noen har også taleproblemer som gjør det spesielt vanskelig å si hvor man befinner seg.

GPS er vesentlig mer presis

Når du ringer et nødnummer på en mobil, får sentralene allerede i dag automatisk oppgitt hvor du ringer fra. Men posisjonen de får kommer fra basestasjonen som telefonen har kontakt med.

Samferdselsdepartementet beskriver selv dagens system slik:

Posisjonsangivelsene som overføres i dag er ofte unøyaktige, og kan også være direkte feil. […] Som regel oppnås en nøyaktighet som varierer fra noen hundre meter til noen kilometer, men i mer grisgrendte strøk kan unøyaktigheten gi et søkeområde på flere hundre kvadratkilometer. Den lave nøyaktighetsgraden utgjør en betydelig utfordring for nødetatene, som må bruke lang tid og store ressurser på å finne faktisk posisjon for innringer.Samferdselsdepartementet i et høringsnotat

For å illustrere problemene med dagens system la departementet ved et bilde fra en faktisk situasjon hvor store deler av Oslo var leteområde:

Med Advanced Mobile Location kombinerer man flere kilder (satellitt, wifi-nettverk, basestasjoner) og resultater fra Storbritannia viser at AML i 90 prosent av tilfellene gir en posisjon som er innenfor et område på 50 meter eller mindre.

Hvem lagde dette?

Løsningen ble utviklet i Storbritannia, i et samarbeid mellom selskapene BT, EE og HTC. For to år siden kom AML i drift der.

Google (2016) og Apple (2018) har implementert støtte for dette i sine operativsystemer for smarttelefoner. Systemet ligger derfor klart i de fleste mobiltelefonene på det norske markedet. Mange land i Europa har allerede implementert AML, og enda flere følger etter.

Her hjemme har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) jobbet for innføring av dette i flere år. EENA, som er den Europeiske nødnummerorganisasjonen, er også en pådriver for innføring av AML i Europa.

Hva må til om man vil sette dette i drift i Norge?

• Telefonen må kunne sende posisjonsdata automatisk når noen ringer et nødnummer. Status: Så og si alle mobiler støtter AML.
• Mobilnetteierne (Telia, Telenor og ICE) må kunne videreformidle disse SMS-ene til nødsentralen. Status: Klart.
• Nødsentralene må kunne ta imot informasjonen. Status: Ferdig.
• Avklare AML juridisk. Status: På høring.

Bekymret for personvernet

For å gi sin tilslutning til AML, forutsetter Datatilsynet at personvernet blir godt nok ivaretatt. De mener det er viktig at uvedkommende ikke får tilgang til systemet som etableres med AML og utnytter det til å skaffe posisjonen din. Dette gjelder også involverte store aktører, som ikke må benytte løsningen til andre formål.

Åpenhet rundt tjenesten er viktig, og vanligvis betaler man for tjenester eller personopplysninger. At AML tilbys gratis gjør det naturlig å stille spørsmål om Apple og Google kan utnytte dataene fordi denne funksjonen ligger i operativsystemet til mobiltelefonene.

Det er også en bekymring at noen kan lure telefonen med en falsk nødsamtale til å oppgi din posisjon uten at du er klar over det.

Kanskje blir det en regelendring

Samferdselsdepartementet vil innføre et pålegg for teleoperatørene, slik at de må sette AML i drift. Nød skal veie tyngre enn personvern, mener departementet, som nettopp sendte ut et høringsnotat for endring av ekomregelverket. Fristen er 23. mai, og Datatilsynet vil levere et høringssvar på dette.

Hvis høringen går gjennom, vil sykebilen, brannbilen, og politiet sannsynligvis finne deg raskere enn før. Og det kan skjer fra og med i sommer.

I høringsforslaget ligger også et forslag om å tillate å sende SMS (manuelt) til nødnumre. Det har ikke vært mulig tidligere, og det vil eventuelt gjøre at døve, hørselshemmede og talehemmede er bedre i stand til å kontakte nødsentralen.

Slik nød-SMS er nylig innført (21. mars 2018) som et pilotprosjekt, men forslaget til en ny regulering vil gjøre det tydelig at pliktene gjelder alle tilbydere.

Oppdatert: Appen «Hjelp 113» av Stiftelsen Norsk Luftambukanse har i dag mulighet til å gi nødsentralen din presise posisjon ved å bruke GPS-lokasjonen til mobilen din. Appen finnes her til Android og Iphone.

Noe måtte gjøres. Den gamle laptopen som 13-åringen overtok fra pappa for en del år siden duger ikke lenger. «Alle de andre spiller Fortnite, men min maskin er for dårlig».

Gode råd er dyre?

Problemet er bare at en ny og kraftig spillmaskin fort koster fra 8000,- og oppover. For en 13-åring som nettopp brukte mesteparten av oppsparte bursdagspenger på å kjøpe Nintendo Switch ser det mørkt ut. Han klarte å skrape sammen 2000,- ved salg av noen gamle leker og siste rest fra sparegrisen. Det er jo ikke nok. Og det er lenge til både jul og neste bursdag. Men det finnes råd.

Mulig løsning

På vei hjem fra jobb samme dag går jeg forbi et lagerrom med noen avlagte stasjonære datamaskiner. De er seks-syv år gamle, avskrevet og skal bare sendes til gjenvinning. Og for ikke så veldig lenge siden så jeg en video om en som hadde gjort en kontormaskin om til en spillmaskin. Da slår det meg at en av dem kanskje kan bygges om uten at det koster alt for mye.

Det viste seg at dette var en meget god idé.

«Yess, nå kan jeg også spille Fortnite med de andre!»

(om du aldri har hørt om Fortnite; her forklarer jeg spillet for Nitimens lyttere)

For ca 2000 kr endte vi med en ganske kraftig spillmaskin. Avhengig av om jobben din tillater at du benytter eksisterende operativsystem på maskinen, om du kan klare deg med Linux eller om du må kjøpe en ny lisens av Windows, må du eventuelt legge på ca 1000,- for operativsystem.

Og 13-åringen er altså superfornøyd. Maskinen drar både Fortnite og andre spill som den gamle laptopen ikke på noen måte klarte å kjøre jevnt.

Slik gjør du det

Den første delen her kan virke vanskelig, men den er langt fra umulig. Ta en runde på egen arbeidsplass og se om du kan få tak i en avlagt kontormaskin. Den vi fikk tak i er en gammel Dell med i5-prosessor. Om ikke egen arbeidsplass har slikt kan du høre med venner, naboer og eventuelt bare stikke innom bedrifter i nabolaget. Om dette ikke gir treff så vil et enkelt søk etter «i5» på ditt foretrukne bruktmarked på nett kunne gi deg muligheter. Da må du ut med noen kroner mer, men vårt søk i dag avslørte maskiner som er kraftige nok helt ned til noen hundrelapper.

Finfin gammel stasjonær

Det du leter etter er ikke en laptop, men en stasjonær maskin som minimum har den nevnte «i5»-prosessoren, helst 8 gb med ram og en harddisk på minst 256 gb. I tillegg til maskin trenger du mus, tastatur og skjerm. Mus og tastatur følger som oftest med når du skaffer deg en gammel kontormaskin. Og en helt OK flatskjerm er det enda lettere å få tak i enn en gammel datamaskin. Sjekk igjen jobb, nabobedrifter, loppemarked og bruktmarked.

Dette er en datamaskin

Er du helt nybegynner her så er altså en stasjonær datamaskin den store firkantede boksen som mange feilaktig kaller for en «harddisk». Å kalle hele denne boksen en harddisk er feil, fordi harddisken bare er en av mange deler inni denne firkanten som altså er en hel datamaskin.

Denne skal gå fra å være en kjedelig kontormaskin til å bli en helt grei spillmaskin. Det er her du må ut med disse to tusenlappene. Det du skal gjøre er nemlig å skaffe det kraftigste skjermkortet denne kontormaskinen kan klare å drive.

Slik er innsiden

Du må åpne maskinen du nettopp skaffet deg. Dette gjør du ved å ta av den ene sideveggen. For vår Dell var det så enkelt som å dra i et slags dørhåndtak. For andre maskiner må du skru ut en skrue eller to bakpå for å kunne løsne den ene sideveggen.

Er du veldig usikker kan du alliere deg med en venn, nabo eller kollega som kanskje har tittet inn i en datamaskin før.

Du trenger egentlig ikke vite så mye om all innmaten. Det du vil legge merke til er at der hvor det er en ganske stor dings som jeg merket med «skjermkort» er det sansynligvis tomt i maskinen du har skaffet. Det er dette skjermkortet som gjør at vår maskin nå er en spillmaskin og ikke en kontormaskin. Det er her du skal i butikken og kjøpe deg en ny og moderne dings som skal inn i denne litt eldre og ikke så moderne datamaskinen.

Det kraftigste den klarer

Og her må du gjøre det riktig. Vi kjøpte et kort med en spesifikasjon som enkelt kan kalles 1050 Ti. Skjermkort finnes i veldig mange prisklasser og ytelser. Det som er viktig for oss er at vi får tak i et kort som er så kraftig som mulig, men ikke så kraftig at maskinen ikke klarer å drive det. Vår erfaring er da at et 1050 Ti kan duge. Hovedproblemet om vi skal velge noe enda kraftigere er at strømforsyningen i kontormaskinen melder pass. Skikkelig kraftige skjermkort krever mer strøm enn det kontormaskinen klarer å gi.

De store skjermkortene har egne innganger for å koble til ekstra kabler med ekstra strøm. Strømforsyningen på en kontormaskin har ikke disse ledningene liggende klare. Du vil rett og slett ikke få startet opp skjermkortet.

Mange muligheter

Vi endte med et Palit GeForce GTX 1050 Ti 4GB. Men her er det mange muligheter. Gjør litt undersøkelser. Ring butikken og spør. Sjekk anmeldelser. I en av butikkene vi lette fant vi MSI GeForce GTX 1050 Ti 4GB og kunne lese i kommentarene at «det drives av hovedkortets egen strøm». Da burde vi være trygge. Det er også godt mulig at et rimeligere skjermkort også vil kunne drive Fortnite og andre nyere spill helt greit.

Kom gjerne med erfaringer og innspill i kommentarfeltet!

Når du har skaffet skjermkortet følger du bruksanvisningen som følger med. Det skal settes i en PCI Ekspress-port i maskinen. Ganske sikkert sånn ca der jeg har merket av skjermkortet i maskinen på bildet over.

Og når du først har åpnet maskinen så tar du en runde med litt støvfjerning. Ideelt sett en boks med luft som kan hjelpe deg å blåse støv ut av vifter, strømforsyning og selve maskinen. Det anbefales IKKE å tørke med støvklut inne i maskinen. Det skaper statisk elektrisitet og kan ødelegge deler. Blåsing og meget forsiktig støvsuging er å anbefale.

Internett

En gammel kontormaskin har sjelden trådløst nett. Jeg vil uansett anbefale å legge opp kablet nett. En sånn god gammeldags ethernetkabel hele veien fra internettboksen din og frem til maskinen. For dataspill er en stabil og god tilgang til nett meget viktig. Da er kabel alltid det beste.

For nevnte 13-åring tok jeg frem en meget lang nettverkskabel, boremaskin og stiftemaskin for å feste ledningen til veggen. Det gikk raskere og enklere enn jeg hadde trodd å få strukket en kabel langs gulvlisten hele veien inn til den ny-gamle spillmaskinen.

Om det ikke er mulig for deg å legge opp kabel til maskinen må du kjøpe en USB-basert eller helst en PCI-basert nettverksmodul.

Så er det bare å fyre opp, installere ønskede spill og sette igang.

Flere oppgraderinger

Og om du er noenlunde fornøyd her og har blitt litt komfortabel med å skru på en datamaskin kan du sakte men sikkert oppgradere mer. Se om det er plass til mer RAM i maskinen og om du eventuelt kan redde ut noe fra en annen maskin som er på vei til resirkulering. Få opp hastigheten på innlasting ved å bytte til en såkalt SSD-disk, som mest sansynlig er raskere enn den gamle disken som står i. Og så er det dette med et godt spill-tastatur og spill-mus da… Bare å begynne å fylle ut ønskelisten.

Oppdatering:

Det er mye bra tips i kommentarfeltet her også nå. Og Yngve kommer med litt informasjon som er så viktig at jeg gjentar den her. Den er til dem som eventuelt vurderer å sette inn en ny og kraftigere strømforsyning i maskinen: «Et problem her om man bruker Dell-maskiner er at de ofte bruker proprietære 24-pin-innganger på hovedkortene sine, så om du bytter til standard ATX vil du fritere det ganske heftig.»

Som nevnt lenger oppe ønsker vi innspill. Del erfaringer og tips i kommentarfeltet. Så kan vi gjøre denne saken bedre.

Hvordan får man oversikt, når data om 90 millioner fastlege-regninger dumper ned i innboksen?

I februar ba NRK Brennpunkt helsemyndighetene om innsyn i data om aktiviteten til landets fastleger. Data om hvordan 15 milliarder offentlige kroner fordeler seg på 9 700 leger i Norge over tre år. Her fantes bestefars inngrodde tånegl, lillebrors armbrudd og fars røykeavvenningsprat med legen. Brennpunkt-filmen «Legekoden», som sendes i kveld, er delvis basert på funn gjort i disse dataene.

I journalistisk sammenheng, snakker vi av og til om å «intervjue dataene», ut fra ideen om at et datasett skjuler journalistiske poenger som man kan forløse ved nærmest å gå i dialog med materialet gjennom såkalte SQL-spørringer. Det er en ganske god beskrivelse — men bare hvis du tenker deg intervjuobjektet som en sjenert fireåring som svarer i enstavelser.

Ved å gjøre kjøringer på de ulike takstene, kunne vi se hvilke leger som utmerket seg med mange regninger til staten. Etter å ha kartlagt de som var «grådigst», kunne vi gå videre til postjournalene til Helfo. Her kunne vi så be om innsyn i alle vedtak som var blitt gjort på de som toppet statistikken. Når vi så fant ut at det fantes vedtak om tilbakebetaling på flere av disse begynte det virkelig å bli interessant. Disse dokumentene fortalte oss igjen om takstbruk både på og over kanten av det lovlige.

Det finnes etter hvert flere journalister som tar i bruk databaseløsninger og SQL når de skal få orden på store datamengder, slik som i dette tilfellet er Excel ikke lenger kraftig nok. La meg derfor gå steg for steg igjennom hvordan vi gikk fram for å kartlegge dataene.

Databasen KUHR

Hver gang du har vært hos fastlegen, sender hun en regning til HELFO, som er den såkalte «ytre etaten» til Helsedirektoratet. HELFO har ansvaret for pengeutbetalinger, blant annet til landets fastleger. På regningen er det ført opp en eller flere takstkoder, som hver utløser en tariffestet sum. Dataene blir tatt vare på i et datasystem med det interne navnet KUHR (Kontroll og utbetaling av helserefusjoner).

Taushetsplikten er åpenbart et tema i forbindelse med denne typen opplysninger. Direktoratet gikk i dialog med NRK, og laget et tilpasset (aggregert) datasett uten noen form for pasientinformasjon. Risikoen for bakoversporing av pasientenes identitet var helt eliminert ved at hver lege kun var ført opp med samleposter for antall takster og summert refusjonsbeløp for hver takst. Slik kunne forvaltningen imøtekomme et ellers legitimt innsynskrav, uten å risikere brudd på taushetsplikten.

Filen vi først fikk, besto av 1,5 millioner linjer. Én linje per takstkode per lege per praksis per år, med antall og summert kronebeløp. Den dekket årene 2015, 2016 og 2017.

For å få noe ut av dette datasettet, måtte vi gå detaljert til verks. Du får ingen tabell over journalistiske poenger fra enkeltspørringer. Det er «fireåringen» som svarer, og det er krevende å vite akkurat hva han svarer på.

Helsesjekk av helsedataene

Vi må bli kjent med dataene. Det er fort gjort å snuble ned i noen riktig mørke fallgruver når man bruker aggregerte datasett som utgangspunkt for videre kjøringer. Det er for eksempel viktig å være klar over hvilke verdier som ikke kan summeres; slik som for eksempel feltet antall_pasienter, som angir hvor mange unike pasienter hver lege har levert regning for i løpet av hvert år. Pasienter som har vært hos flere forskjellige leger i løpet av året ville i så fall ha blitt talt flere ganger.

Vi gjorde en rekke kontrollutregninger, og brukte mye tid på å finne igjen våre egne tall hos andre kilder, gjerne i offisielle rapporter og statistikker. Hadde tallene våre skilt seg vesentlig fra andres utregninger, måtte vi ha kommet til bunns i årsaken.

Senere ba vi om å få enda et uttrekk med antall pasienter per lege, kronebeløp og antall regninger. Fra dette siste datasettet, kunne vi få et bredere oversiktsbilde over materialet:

Dette stemmer i grove trekk overens med HELFOs egne måltall. I den innledende fasen brukte vi mye tid nettopp på kjøringer som dette — for å forstå tallene.

Å «pimpe opp» MySQL

De første spørringene dreide seg som sagt om å få oversikt. De fleste databasemotorene har innebygd støtte for enkle statistiske funksjoner, slik som gjennomsnitt og standardavvik. Vi har «pimpet opp» MySQL med flere programutvidelser, blant annet MySQL Infusion UDF av Robert Eisele, som også gir oss funksjoner som lettere finner for eksempel persentiler (herunder også median) og typetall.

Fastleger har varierende antall pasienter på listene sine. Disse listene er heller ikke alltid stabile over tid. Derfor måtte vi komplettere datasettet vårt med informasjon fra fastlegedatabasen til Helsedirektoratet. En ny innynsbegjæring ble sendt, der vi ba om lengden på pasientlistene for hver fastlege i Norge. Informasjonen finnes allerede fersk og tilgjengelig på nettet, men vi ønsket de historiske tallene for 2015, 2016 og 2017, slik at de kunne holdes sammen med KUHR-dataene.

Vi fikk bekreftet fra Helsedirektoratet at ingen enkeltpersoner kan stå på mer enn én fastlegeliste om gangen. En rask faktasjekk var da å kontrollere at det summerte antallet pasienter på fastlegenes lister stemmer med det offisielle folketallet i Norge, noe vi enkelt kan sjekke opp mot SSB.

Vi startet analysearbeidet med å splitte opp (normalisere) dataene og fordele dem på i alt seks tabeller. Da går det lettere og raskere å kjøre de mer komplekse spørringene mot datasettet:

• lege

  En rad per lege, identifisert med offisielt autorisasjonsnummer (HPR-nummer) i helsepersonellregisteret.

• praksis

  Én rad per legepraksis, identifisert med organisasjonsnummer.

• lege_praksis

  Siden noen leger er knyttet til flere praksiser må vi ha en oppslagstabell som kobler legen til en eller flere praksiser.

• refusjon

  Hver rad inneholder data om bruken av én takstkode knyttet til én enkelt lege ved én bestemt praksis i løpet av ett år.

• refusjon_aggr

  Aggregert utgave av tabellen over, med antall pasienter per lege, samlet refusjonsbeløp og antallet regninger.

• listelengde

  Historisk uttrekk fra fastlegebasen, med antall innbyggere på legelistene til hver fastlege for årene 2015, 2016 og 2017.

Hjemmesnekret rapportverktøy

Etter hvert som kontrollkjøringene og den pågående dialogen med helsemyndighetene fikk oss til å føle oss sikre på at vi hadde forstått dataene riktig, kunne vi begynne å drille oss ned i datasettene.

SQL-spørringene ble lange og mange. Vi endte opp med en SQL-fil på over 9 000 linjer med spørringer. Vi gjorde både statistiske kjøringer, så vel som mer målrettede undersøkelser. SQL-spørringene ble konvertert til en mer leselig PDF-fil ved hjelp av det hjemmesnekrede skriptet mkres som vi har utviklet for intern bruk (advarsel: usedvanlig fæl kildekode), og som bruker tekstformateringsspråket LaTeX sammen med kommandolinje-verktøyet pdflatex for å produsere en PDF-rapport for det menneskelige øye.

Rapporten dannet grunnlaget for den videre undersøkelsen, og den vokste stadig, etter hvert som vi la inn nye kjøringer. I skrivende stund er den på 139 sider.

Ploticus

Noen av kjøringene ønsket vi å visualisere. Programvaren Ploticus kom oss til unnsetning — en gammel og god applikasjon for å generere stolpediagrammer og annen grafikk.

Dette er et eksempel på en av spørringene vi gjorde mot dataene. Vi ønsket å se på hvordan pengene faktisk er fordelt blant legene, og fikk Ploticus til å tegne en såkalt lorentzkurve, som viser at de øverste 25 prosentene av legene får omkring halvparten av pengene. Y-aksen viser beløp, og X-aksen viser antall leger.

Tilgangen til store data fra det offentlige blir stadig bedre, etter hvert som forvaltningen blir fortrolig med de reglene som gjelder for utlevering av sammenstillinger fra databaser (for eksempel med offentlighetsloven § 9). I tillegg blir også fagsystemene i det offentlige stadig kraftigere og bedre, slik at dataeksport og -utlevering ikke lenger kan sies å være en tung og krevende jobb for embetsverket.

For dem som bruker virtualiseringsprogramvaren Docker, har vi laget et image med en ferdigkompilert utgave av MySQL med blant annet Infusion UDF og et knippe andre forbedringer. Også rapportverktøyet krever mye programvare for å fungere. Derfor har vi også her laget et Docker-image der mkres er installert sammen med all nødvendig programvare for å bygge PDF-filer fra SQL-skript.

Her kan du se dokumentaren i sin helhet

Å lage direktesendt innhold om natur og dyreliv er en risikosport, kanskje fanger man et unikt øyeblikk. Kanskje er dyrene et helt annet sted.

Det er med skrekkblandet fryd vi legger ut på Isfjorden på Svalbard. I en liten, åpen båt kalt RIB kommer man tett på sjøen, vinden og den spektakulære utsikten. En opplevelse for livet, så absolutt.

Likevel er det vanskelig å la være å tenke på alt det tekniske utstyret vi har med oss. Det ligger under presenninger forut i båten, men likevel. Ligger det godt nok nedpakket? Tåler det ristingen? Overlever det turen helt fra Longyearbyen til Isfjord radio?

For det er dit vi skal. Ytterst i Isfjorden ligger en radiostasjon, bygget i 1933, som lenge var knutepunktet for kommunikasjonen mellom Svalbard og fastlandet. I dag er selve radiostasjonen fjernstyrt, men brukes som hotell og overnattingssted — derfor er det også mobildekning på stedet.

Fra Isfjord radio skal vi sende direkte natur-TV søndag kveld, og sendingen kan også strømmes på NRKs nettsider.

— Sammen med fem andre europeiske land skal vi vise mangfoldet av Europas flotte natur. I Slovenia skal vi få se fjellgeit, mens Irland skal vise brugde — og vi fra Norge skal vise isbjørn, forteller prosjektleder Nils Arne Sæbø.

— Kanskje, da.

For sjansen for at isbjørnen er akkurat der vi vil ha den, akkurat når vi trenger den på direktesendt TV tror vi er ganske liten.

Heisekran til hjelp

Etter en to timer lang båttur får vi endelig øye på radiostasjonen i det vi runder en odde og svinger sørover. På stasjonen legger vi til en betongkai, og starter arbeidet med å heise utstyret opp fra RIB-en: heldigvis er kaien utstyrt med en kraftig kran, slik at vi slipper å bære de to hundre kiloene med utstyr opp de bratte og sleipe trappene.

Selve stasjonen består av flere forskjellige bygninger: her er båthus, generatorhus, garasjer, brakker og hundegård. Totalt er det overnattingsplass til rundt førti personer. Egentlig er stasjonen fullbooket — men de dårlige snøforholdene fører til at turistgruppene ikke kommer seg frem, og vi har hele stasjonen for oss selv.

Det er kanskje like greit, for det som egentlig er en «enkel» direkte TV-sending med to kamera, én programleder og én gjest krever sitt av både utstyr og plass.

Inne i stasjonens hovedbygning rigger vi opp regikontrollen på konferanserommet. Et digert isbjørnskinn henger på veggen — en slags påminnelse om dyret vi, og de fleste andre som reiser til Svalbard, ønsker å se.

Etter noen timers arbeid begynner kontrollrommet å ligne på et kontrollrom. Ved hjelp av noe som heter LiveU kan vi sende bilde- og lyd videre til NRKs kontrollrom i Oslo via mobilnettet. NRKs teknikere sender derfra signalet videre til en satellitt — som igjen sendes videre til Irland, hvor hele sendingen skal styres fra.

Prøver i stiv kuling

Du vet det blåser kraftig når regnet havner på innsiden av regntrekket til kameraet ditt. I stedet for å lete etter bilder av fugler, svalbardrein eller — kanskje — isbjørn, har jeg mer enn nok med å holde kameraet på rett kjøl under generalprøvene lørdag 5. mai.

Vi har direktesendte prøver med alle de andre landene, og venter på at det skal bli vår tur.

— Yes, Norway — over to you! hører jeg over sambandet. Vi er på!

Nede ved grensen mot fuglereservatet på Kapp Linné står Nils Arne Sæbø, programleder Helge Søfteland og svalbardguide Lene Dyngeland. De har problemer med å holde seg på bena, men Lene forteller tappert om livet på Svalbard, faren for isbjørn og den spesielle naturen man finner her oppe.

Etter to timer ute i regnet og vinden er vi både våte og kalde alle sammen. Ingen vanntette jakker, hansker eller luer klarer å holde regnet ute.

Like før vi skal pakke sammen tar vinden et kraftig tak i både meg og kameraet mitt, slik at vi begynner å velte begge to. Jeg rekker så vidt å dempe fallet til det store, tunge kameraet og den enda tyngre telelinsen, men det ser likevel mørkt ut en stund: selv om kameraet er på melder Hallgrim Hals i regikontrollen at bildet er borte fra kameraet mitt. Har kameraet blitt helt ødelagt?

Håper på bedre vær

Kameraet våkner heldigvis til live igjen, og en liten halvtime etter at generalprøvene er klarner det opp, slutter å blåse og solen titter frem.

Nå ser det ut til at det blir bra vært, men det kan fort snu. Håpet er å vise Svalbards natur fra sin aller beste side, sammen med vakker natur fra Irland, Nederland, Romania, Slovenia og Spania.

Så får vi bare håpe at også isbjørnen møter opp og viser sin beste side.

Du kan se hele programmet her.

Tegneserieskaper Becky Cloonan stilte nettopp et herlig og fantasi-igangsettende spørsmål på Twitter:

«Hvis du hadde en hemmelig gang bak en bokhylle som du åpnet ved å dra i en bok, hvilken bok skulle man dratt i? Hvor ville gangen ledet?»

Hva ville dere svart?

New York Times melder at forskere nå har funnet måter å kunne sende kommandoer til Apples Siri, Googles Assistant og Amazons Alexa uten at du kan høre dem. De lurer meldingen inn i annen lyd. Og dine gode men menneskelige ører hører dem ikke. Mens digitale assistenters kunstige intelligens tror at det er godkjente kommandoer og utfører ordre.

En ting er at den talestyrte assistenten i mobiltelefonen din kan la seg lure. Men det er kanskje vel så viktig at de mer og mer populære smarthøyttalerne som folk har i stuen sin også kan lures.

For noen uker siden gjestet jeg Jon Almaas sitt talkshow Praktisk Info. Jeg var der for å snakke om smarte hjem. Og hadde med både Amazon Echo og Google Home i studio. Vi snakket til dem og jeg sa blant annet «OK Google, set the timer to twelve minutes». Googleboksen i studio adlød lydig med «OK, timer set to twelve minutes, starting now».

Det jeg ikke hadde tenkt på var at jeg samtidig satte timeren til masse folk hjemme i stuene deres. De som så på TV med lyden på i stuen og en Google Home i samme rom fikk også satt timeren til tolv minutter. En av mine venner sendte meg til og med en video der jeg fikk se hvordan jeg på TV-skjermen hans aktiverte Google Home ved siden av i stuen hans.

Akkurat det er ikke noe nytt, og både Burger King og South Park har lekt med muligheten til å styre dingser i de tusen hjem.

Men at man ved hjelp av den riktige teknologien kan lure inn kommandoer som eieren av systemet ikke kan høre er ganske nytt. Og belyser nok en gang utfordringen ved å ha veldig brukervennlige og åpne teknologier som kan styre andre dingser.

Disse kommandoene kan lures inn i musikkstykker og annen form for lyd. Og avhengig av hva du har latt din digitale assistent styre kan skjulte ordrer gjøre alt fra å besøke websider, sette på musikk, slå av lys og til og med låse opp dører.

Enn så lenge er teknologien som kan lure digitale assistenter noenlunde trygt forvart hos noen forskere. Men det tar nok ikke lang tid før flere får tilgang til disse mulighetene. Og som alltid med digitale løsninger er katt-og-mus-leken igang. Utviklerne av talestyrte assistenter jobber med å øke sikkerheten slik at de kan settes til å kun respondere på enkelte stemmer. De setter opp begrensninger slik at assistenten trenger ekstra bekreftelse for risikable funksjoner og de gjør den kunstige intelligensen bedre slik at de ikke skal la seg lure av skjult lyd.

Uansett er dette et eksempel på farer man kanskje ikke tenkte på da teknologien ble utviklet. Og at man bør tenke seg om før man lar ny teknologi styre kritiske funksjoner i hjemmet.

Jeg for min del venter nok en stund før jeg kobler alarm og dørlås sammen med min smarthøyttaler.

Hvorfor skriver og snakker jeg halv-akademisk, halv-psykologisk, og abstrakt?

I NRK holdes det jevnlig faglige foredrag, noen om historiefortelling, andre om teknisk utstyr. For noen uker siden holdt en av legendene innen radio i NRK, Berit Hedemann, et foredrag om intervjuteknikk.

Foran omtrent hundre mennesker avskriver hun at virkeligheten er en god historie – virkeligheten må omgjøres til en fortelling med en start, et høydepunkt, og en punchline til slutt.

Men det jeg virkelig bet meg merke i var spissformuleringen «det er nesten bare barn og bønder som snakker konkret» på en måte som gir oss lyttere sterke bilder i hodet. Hun fortalte at man bruker mye tid i radio på å spørre folk om å være mer jordnære, å gå i detalj, å forklare hva de luktet, smakte, og så.

Ellers får ingen bilder i hodet, og fortellingen slutter å være engasjerende.

Det fikk meg til å tenke på farsotten for noen år tilbake hvor alle sa «i forhold til» i tide og utide. Alt kunne bindes sammen med en halvakademisk ordrekke som egentlig betyr sammenliknet med.

For meg er i forhold til erkeeksempelet på at jeg og de rundt meg snakker halvabstrakt. Vi klarer knapt å uttrykke våre egne følelser eller meninger uten å legge på ord som trekker oss unna det konkrete, nære, og billedlige.

Det er mulig det ligger presitsje i å snakke slik. Selv sliter jeg med å forstå akkurat hvorfor det skulle være sånn.

Hjelp meg gjerne her, hvorfor snakker mange av oss som vi har et årstudium i psykologi eller filosofi? Og er det noen som har forslag til en måte å finne ut om dette er blitt mer vanlig?

En splitter ny NRK TV-app for Android rulles nå ut. Lengre ned får du oversikt over hva oppdateringen innebærer og noen tanker om hva som egentlig er en «ny» app.

For litt siden skrev jeg om den helt nye iOS-appen vår til NRK TV. Og det er alltid gøy å lansere noe nytt. Det ble kake og mange ledere som ville si noen velvalgte ord.

Det er også lett å si at den er helt ny. Den ble tross alt skrevet fra bunnen av i et nytt programmeringsspråk.

På Android derimot, har fornyingsprosessen skjedd gradvis. Vi har byttet ut modul for modul, og slått på nye funksjoner når det har passet oss.

For på Android har vi hatt litt flaks. Men først og fremst har vi hatt mange dyktige utviklere som har jobbet med appen for NRK TV gjennom årene.

Her er det god kode, oppdelt i passelig store fragmenter. Det gjør hele appen enklere å fornye og forbedre, og det er noe som først nå virkelig kom til sin rett.

Men det blir ikke kake av sånt, dessverre.

For når er en app ny?

Når vi ser det fra brukernes perspektiv, blir det litt annerledes. De ser ikke koden bak, de starter bare appen og plutselig en dag er den ulik det den var forrige gang.

For ingen brukere (som ikke jobber i NRK) har noen gang ønsket seg en overgang fra programmeringsspråket Objective-C til Swift.

Brukerne våre vil se på TV, og bare de færreste bryr seg om alle detaljene vi møysommelig legger til og forbedrer.

Tid for kake?

Ny forside og ny menystruktur, gjør at appen nok nå oppleves som «ny» på Android.

Forsiden er helt ny og har fått seksjoner nedover. Dermed er det enklere å finne noe å se, ved at du kan hoppe mentalt over seksjoner som ikke er av interesse.

Samtidig har vi også tatt bort sidemenyen og laget en ny meny nærmere tommelen i bunn.

Vi ruller ut appen gradvis, og det betyr at 50% av brukerne har fått den nye appen så langt.

Appen har også fått samme struktur som på de andre plattformene slik at det er lett å bevege seg mellom i NRK TV-universet.

Gammel forside til venstre, ny forside til høyre

Kategorier og søk har også fått en overhaling og ligger nå under utforsk.

Gammel kategorinavigasjon til venstre, ny kategorivisning til høyre

TV-guiden er flyttet fra sidemenyen til under Direkte.

Gammel TV-guide til venstre, ny TV-guide til høyre

Søk og serievisning er slik du alt kjenner det, og er noe av det som er fornyet de siste månedene.

Gammelt søk til venstre, nytt søk til høyre

Vi ruller gradvis ut. Om du ikke alt har fått oppdateringen, er den rett rundt hjørnet.

Har du lyst til å få siste nytt før alle andre? Bli betabruker for NRK TV (Android)

Veien videre

Ikke alle detaljene er på plass, og vi utvikler hele tiden appen. Våre Android TV-brukere kommer til å få flere store oppdateringer fremover, men også mobil / nettbrett jobber vi videre med.

Vi vil gjerne høre fra dere, så legg gjerne igjen ris, ros og ønsker i kommentarfeltet.