Pengespill og store drømmer preger samtalen om digitale valutaer og blokkjede. En av dem med en ambisiøs visjon er Larry Sanger som var med å starte Wikipedia. Nå ønsker han å lage et nytt og langt bedre nettleksikon.

Larry Sanger var sjefredaktør for Nupedia, et nettleksikon som fagfellevurderte alle artikler. Helst skulle de være skrevet av akademikere på feltet.

Det skulle vise seg vanskelig. Etter ett år var bare 21 artikler godkjent.

Over et måltid 2. januar 2001 introduseres Sanger for ideen om en wiki – en felles måte å redigere et dokument som alle kan bidra til. Med det starter et sideprosjekt som etter hvert får navnet Wikipedia.

Nupedia hørte snart til historien, men Sanger organiserte nå en yrende folkebevegelse. På bare ett år kom det 316 medlemmer til prosjektet, atter ett år senere var de 1089.

Verdens ledende nettleksikon var født, og det spredte seg som ild i tørt gress.

Kritikeren

Sanger brøt med Wikipedia allerede i 2002, og har blant annet blitt kalt «Wikipedias mest uttalte kritiker» av Vice.

– Min kritikk handler om beslutninger som er tatt i Wikipedias viktigste øyeblikk, sier Sanger. Han mener Wikipedia råtner på rot og er klar for å bli forbigått, slik organisasjonen en gang seilte forbi det fornemme Britannica-leksikonet.

Derfor har han blitt med den tre år gamle oppstarten Everipedia, og i april skrev han et 8 000 ord langt essay om hvorfor han heller støtter nykommeren, et nytt nettleksikon som skal utnytte blokkjede-teknologi til å utkonkurrere sitt tidligere skaperverk.

Listen hans med ankepunkter er lang, dette er de viktigste:

• Wikipedia redigeres av en for liten gruppe mennesker som typisk er hvite unge menn fra vesten
• Wikipedia tillater ikke flere artikler om det samme temaet og man har et for snevert syn på hvilke emner det kan skrives om
• Wikipedia klarer ikke å bli enige om nødvendige endringer. Blant annet er designet tilnærmet likt som da de startet
• Wikipedia klarer ikke holde artiklene sine oppdatert

Til å ta fatt på disse problemene har Everipedia hentet inn omtrent 240 millioner kroner i risikokapital, og ifølge egne ord planlegger de å bli en plattform på størrelse med Facebook.

Ny teknologi

Vi skal ikke grave oss for dypt ned i den underliggende teknologien, men du skal få en forenklet oppsummering av hvordan dette kan fungere. Der Wikipedia i grove trekk er en nettside, skal Everipedia bestå av tre hoveddeler:

• Leksikonet Everipedia
• En kryptovaluta kalt «IQ»
• En blokkjede basert på plattformen EOS – her lagres all informasjon som leksikonet og andre nettsider kan benytte seg av

Vanlige lesere av Everipedia og Wikipedia vil ikke se den store forskjellen. Det er først når man selv bidrar med innhold ting virkelig skjer.

Enkelt forklart blir IQ bindemiddelet som får hele systemet til å fungere. Bidragsytere legger en liten sum IQ i potten for hver redigering. Blir redigeringen godtatt får de mer IQ tilbake og slik kan de «tjene penger på å bidra».

– Wikipedia er supert, og det har vært verdifullt. Problemet er at utallige timer er kastet ned i et hull. Bidragsyterne har ikke fått noe igjen, sier Larry Sanger.

IQ er også smøremiddelet som skal få Everipedia til å fungere bedre enn Wikipedia. Hvor sistnevnte har lange redigeringskriger og årelange uenigheter, skal Everipedia la brukere stemme med sine IQ-mynter på veien videre.

Jo flere mynter, jo mer stemmemakt.

Den store ideen er at Everipedia over tid vil bli et yrende økosystem som klarer å komme til enighet. Blokkjeden i bunn kommer til å være basert på åpen kildekode, og alle som ønsker skal kunne benytte den.

Everipedia blir på sikt bare et av mange «vinduer» ut mot verden som henter kunnskap fra en blokkjede full av kunnskap.

Akkurat hvordan oppstarten skal tjene tilbake over to milliarder norske kroner (typisk forventet avkastning for risikokapital) er foreløpig usikkert. Selskapet forteller selv at de vil monetisere Everipedia og deler av blokkjeden.

Konkurrerende artikler

Dette er ikke første gang Sanger vil utkonkurrere Wikipedia. I 2006 lanserte hans Citizendium, et gratis nettleksikon som skulle holde høyere kvalitet og ettergås av eksperter.

Leksikonet hvor alle brukere måtte benytte sitt ekte navn nådde toppen i 2008, siden gikk det sakte nedover. Fra Citizendium egne statistikksider fremgår det at kun åtte medlemmer gjorde over én redigering den siste måneden.

For Citizendium var det kvalitetshevingen som var den store endringen, for Everipedia er det å ha konkurrerende artikler om samme tema og hvordan man kan rangere disse. Selv er Sanger en uttalt «inkluderingstilhenger»:

– Demokratene vil ha sine artikler å sitere og republikanerne sine egne, sier Sanger fra scenen på Oslo Blockchain Day.

Etterpå spør jeg ham om det ikke ville bli kaos med fem ulike artikler om Donald Trump, hvordan skal man vurdere dem opp mot hverandre og hvem skal komme øverst som søkeresultat?
– Nettverket bør ikke velge en vinner. Plattformen bestemmer hvem som har den dominerende artikkelen som vil vises øverst.

Detaljene er heller ikke satt, det vil skje på et senere tidspunkt når Everipedia når en hvis størrelse.

Skeptisk

Torbjørn Bull Jenssen startet tidlig å interessere seg for Bitcoin, den første kryptovalutaen og allerede i 2014 leverte han en masteroppgave om temaet.

Han så også Sangers presentasjon om Everipedia:
– Jeg kjenner til Everipedia, men jeg har ikke brukt mye tid på det. Presentasjonen var vel … tja, det overbeviste ikke meg da.

Ifølge ham er problemet at gruppen bak prøver å gjøre svært mange ting samtidig, og at det ikke er tydelig om dette er noe brukerne vil ha eller som vil kunne bli en bærekraftig forretningsmodell.

Spesielt er han usikker på hvilket problem Everipedia egentlig prøver å løse for de vanlige leserne:

– Larry Sanger brukte mye tid på å fortelle om hvordan det er bedre å ha flere artikler om det samme temaet, men for meg virker det som nyhetsbildet vi har i dag. Lesere bestemmer helt fritt med sine klikk hva de ønsker å lese, og journalister (og nettsteder) belønnes for klikk og minutter lest.

Hvordan står det til med Wikipedia?

Det er et etablert narrativ at Wikipedia er for harde mot nykommere og at organisasjonen sakte krymper, men statistikk om antallet nye artikler og aktive medlemmer viser at organisasjonen ikke er på vei mot noen klippe.

Jorid Martinsen i den norske delen av Wikimedia, leksikonets stiftelse, forteller over epost at engasjementet ikke har falt nevneverdig de siste årene og at artiklene på norsk holdes godt vedlike. Om noe har det vært en dragning mot å bidra på Wikidata, et parallelt prosjekt som lagrer informasjon på en maskin- og menneskeleselig måte. I tillegg trekker hun frem at man nå har fått et enklere redigeringsverktøy for Wikipedia-artikler.

Skal vi tro Andrew Lih som har skrevet en bok om Wikipedia er de også godt finansiert.

SNL om konkurransen

Erik Bolstad, sjefredaktør for Store norske leksikon (SNL), tror Wikipedia kan komme til å slite fremover når langt flere artikler drar på årene, men ser heller ingen grunn til panikk. Heller ikke han forstår hva
Everipedia egentlig prøver på, og ga etter en ettermiddag opp forsøket med å forstå sin siste konkurrent.

– For Wikipedia sin del tror jeg det vil ordne seg ved at Wikipedia får penger til å finansiere mer av arbeidet om det blir virkelig krise, sier Bolstad, om det han jevnlig beskriver som «et helt nydelig prosjekt».
SNL drives i dag av de norske universitetene og bidragsytere er hovedsakelig akademikere som får 46 øre per tegn inntil de når «tegntaket» som settes per fagområde; derifra og ut er arbeidet ideelt.

– Vi har et godt forhold til Wikipedia og Wikimedia i Norge. Noen oppfatter oss som konkurrenter, men jeg mener at vi fyller ulike funksjoner i samfunnet. Produksjonsmåtene våre gir ulikt innhold og gjør at vi brukes på ulik måte. Det er ingen overlapp mellom de mest leste artiklene på norske Wikipedia og SNL.

– Wikipedia er spesielt god på populærkultur og geografi, men vi er bedre på fagfelt hvor det kreves mer analyse og innsiktsarbeid.

Juni er første ildprøve

I juni skal Everipedia introdusere IQ til verden. Det blir den første testen på om ett nytt Wikipedia med en helt annen styreform vil få mer moment.

For selv om Wikipedia ikke råtner på rot er det mulig at en nykommer med en høytflyvende visjon kan vekke til live samme engasjement som vi så i 2005.

Det er også en mulighet at jyplingen truer nok til at den gamle kjempen selv samler styrkene og starter en fornyingsprosess.

Ny personvernlov gir deg flere rettigheter til å bestemme over dine data, men hvem sitter egentlig på dem? Her får du flere tips til hvordan du kan rote frem aktører som har dataene dine, inkludert en ny app som scanner epostkontoen din.

Internett er ikke bygget for å gjøre deg anonym.

Faktisk lagrer de fleste IT-systemer haugevis med informasjon om oss. Til DN sier Datatilsynet at jeg sannsynligvis vil få en 800 meter høy papirbunke med A4-ark om jeg printet ut all informasjon om meg som er lagret digitalt.

Noe av dette er av svært personlig art, mens noe deler jeg allerede offentlig. Det kan være medisinske problemer jeg har, hvor jeg bor, hvem jeg er sammen med, hva jeg skriver til den jeg elsker, og hvor jeg oppholder meg i løpet av en typisk dag.

Ofte brukes dette til å gjøre tjenester bedre. For vil vi gå tilbake til tjenester som ikke er personaliserte? Men disse dataene kan også misbrukes, og det er ikke enkelt å holde oversikt over alle som sitter på våre data.

Selv tok jeg en sjekk på de stedene det er størst sannsynlighet for å finne organisasjoner jeg har vært i kontakt med. Dette fant jeg:

• Fra Gmail fant jeg 506 nettsteder, flere av disse har jeg et kundeforhold med
• Fra Facebook fant jeg 51 applikasjoner som er eller har vært koblet seg opp til det sosiale mediet
• Fra Apples AppStore fant jeg 147 applikasjoner som har vært installert eller er i bruk på min mobil
• Fra Twitter fant jeg 11 applikasjoner som er koblet opp mot min konto

De fleste selskap jeg har et kundeforhold til (og derfor har data om meg), er koblet opp mot min primære epostkonto. Avhengig av hvordan man teller, har minst 500 aktører data om meg.

Cambridge Analytica-skandalen handlet om hvor mye personlig informasjon apper fikk fra Facebook. Jeg har 51 ulike Facebook-applikasjoner som på et eller annet tidspunkt har hatt tilgang til data, typisk vennelister, bilder og likerklikk.

Mobilen er noe av det mest personlige jeg har. Den er med meg hele tiden, noe som er skummelt fordi mange apper ber om tilgang til min nøyaktige GPS-posisjon, selv når appen er lukket. I tillegg kommer skrekkeksempler, som at Grindr delte brukeres selvrapporterte hiv-status med to amerikanske analyseselskaper.

Dette er bare selskapene jeg er klar over. I tillegg kommer det en rekke dataforhandlere som jeg ikke forholder meg til, men som sannsynligvis sitter på mye informasjon om meg.

Interesseorganisasjonen for interaktiv markedsføring (INMA) driver en side som opplyser at det finnes 115 selskaper som driver med «interessebasert markedsføring», altså annonser som tilpasses etter hvilken informasjon de har om meg.

Bruker du nettlesertillegg som Privacy Badger eller Ghostery vil du også finne ut at en rekke selskaper overvåker nettvanene dine. Noen av disse anonymiserer dataene og vet dermed ingenting om deg, andre sitter på mer detaljert informasjon.

Slik undersøker du epostkontoen din

Appen Sesam Key (iOS/Android) ble lansert fredag. Den fungerer slik at man logger inn med sin epostbruker, så gjør appen en gjennomgang av deler av informasjonen i epostene dine, som avleser hvilke nettsteder du har vært i kontakt med. Foreløpig støttes kun kontoer fra Google og Microsoft, men på sikt kommer det flere.

Axel Borge i Sesam forklarer:
– Fra her bruker vi åpne data for å knytte domenenavnet vi fant i emnetoppen [også kalt epostheader] din med ulike registre og lister. For eksempel bruker vi Enhetsregisteret og Wikipedia.

Det er denne gjennomgangen av mine over 20 000 eposter i Gmail som gjør at jeg vet jeg har hatt kontakt med 506 domener som potensielt har mine personlige data.

Her er det viktig å understreke at mange av disse sitter på lite om meg. Kanskje jeg bare har logget meg inn på tjenesten deres en gang eller vært i kontakt med en venninne som jobber i en bedrift.
Appen hjelper meg med tre ting:

• Be om innsyn i hvilke data de har om meg
• Be om sletting av mine data
• Be om å få mine data i et maskinlesbart format

Fra her kan jeg sende standardbrev via min egen epostadresse til alle, eller bare noen utvalgte organisasjoner.
– Vi prøver først og fremst å gjøre det enklere å få oversikt, men det kommer til å være en god del manuell jobb. Alt kommer ikke til å skje automagisk, sier Borge, som understreker at appen kun er i en tidlig betaversjon.
Men: Appen gjør det lettere å komme i kontakt med rett instans i organisasjonene du vil komme i kontakt med. Basert på DNS-lister og læring av hvilke adresser som gir en feilmelding prøver appen å finne epostkontoer man kan kontakte.

Din primære epostkonto er et fint startsted, men det er ingen vits å stoppe der. TK TK

Slik finner du tredjeparts-applikasjoner på Facebook:

Slik finner du tredjeparts-applikasjoner på Twitter:

Slik finner du apper på iPhone:

Slik finner du apper på Android:

Innsynsrett

Den nye loven for personvern, ofte omtalt som GDPR, trer i kraft 25. mai i EU, og 1. juli i norsk lov.

Etter hva jeg kan se er Datatilsynets standardskjema for å be om innsyn i egne data derfor tilpasset det nåværende regelverket, men du kan også lese dine rettigheter utfra det nye regelverket her. Ifølge Datatilsynet vil retten til innsyn være tilnærmet lik, men dine rettigheter for sletting blir langt sterkere.

Datatilsynets skjema for innsyn (nåværende regelverk)
Datatilsynets veileder for sletting av personopplysninger (nåværende regelverk)

Har jeg glemte å nevne noen steder som man bør lete for å finne flere aktører man er i kontakt med?

Det norske teknologiselskapet VizRT leverer grafikkløsninger til flere av verdens største TV-kanaler. Det skal være dårlig stemning blant ansatte i selskapet, og flere av de beste skal ha sagt opp, ifølge en epost noen sendte ut fra VizRTs nyhetsbrevkonto til mediebedrifter rundt i verden denne uken.

«Jeg er ikke sikker på om dere vil anse meg som en varsler eller forræder. Men jeg tror alle vil forstå frustrasjonsnivået vi i VizRT opplever.» skriver avsenderen, som påstår å være en ansatt i selskapet og ha hacket seg inn i en ex-kollegas konto for å sende brevet.

Hva er VizRT?

VizRT er muligens et ukjent navn for mange. Men de fleste har på et eller annet vis vært i kontakt med tjenestene selskapet leverer. I en årrekke har de nemlig vært en viktig leverandør av løsninger for TV-grafikk for selskaper som NRK, BBC, CNN m.fl.

I 2015 så det f.eks. slik ut da man bygget VM-grafikk i Viz Artist:

VizRT har rundt 600 ansatte på verdensbasis ifølge Wikipedia, og har hovedkvarter i Bergen. Selskapet sprang i sin tid ut fra TV2 i Bergen.

Litt forenklet fortalt bygget TV2 et eget TV-grafikksystem for å slippe å kjøpe dyre eksisterende kommersielle løsninger, og så ble nyskapningen spunnet ut som et eget selskap. Siden 1997 har VizRT utviklet mange innovative løsninger for TV-bransjen, selv om det de siste årene har begynt å dukke opp utfordrere, slik som det åpne systemet Caspar CG NRK har brukt f.eks. i sjakksendinger.

Oppkjøpet

I 2014 ble VizRT tatt av børs og kjøpt av det svenske oppkjøpsfondet Nordic Capital for 2,5 milliarder kroner.

Kim Gulstad som ledet oppkjøpet sa den gang til Dagens Næringsliv at Nordic Capital ville støtte selskapet og ledelsen i hurtig vekst. I august 2016 tiltrådte svenske Michael Hallén som ny CEO for Bergensfirmaet.

Eposten

Fredag morgen gikk det en oppsiktsvekkende epost ut til en rekke VizRT-kunder. Den begynner slik:

Vizrt har vært et storartet sted å jobbe i åtte av de siste ti årene. De to siste årene har vært forferdelige

Fra nyhetsbrev-posten The Rise and Fall of VizRT (PDF)

I eposten skrives det at videreutvikling og feilretting på eksisterende produkter har stoppet opp, og at kundesupport og forslag til forbedringer ikke blir fulgt opp. Mange av de beste ingeniørene skal ha blitt oppsagt, og flere kontorer rundt om i verden blitt lagt ned.

Brevskriveren påstår bakgrunnen er at eieren ønsker å forberede selskapet for salg ved å få det til å se høyprofitabelt ut.

Flere som har mottatt eposten nevner den på Twitter.

For eksempel:

Vizrt — well that escalated quickly… pic.twitter.com/L9qZi0oJ68

— Brian Cristiano (@boldceo) May 25, 2018

Du kan lese hele epost-bredsiden her: The Rise and Fall of VizRT – kopi av utsendt epost (PDF)

Det er ganske harde beskyldninger, så NRKbeta tenker det kan være interessant å komme litt dypere i saken.

Hva sier VizRT selv?

Fredag kontakter vi VizRT med en rekke spørsmål for å forsøke å bringe på det rene hva eposten egentlig er, hva avsenderen prøver å oppnå, og om forholdene er som det beskrives.

I første omgang får vi et svar fra en pressekontakt:

Vi er klar over at en rekke kunder har mottatt en epost fra noen som hevder å være ansatt i Vizrt, gjennom en av våre kanaler. I et selskap som er så stort og dynamisk som Vizrt kan det finnes misfornøyde individer, og det er uheldig at denne personen har valgt å uttrykke sin misnøye på denne måten.

Vizrt vil vanligvis ikke kommentere på denne typen epost og uttalelser, men måten utvikling beskrives på her, er svært unøyaktig. Faktum er at vi har økt vår investering i utvikling, år for år, og vi kommer til å fortsette å investere på høyt nivå slik at vi kan levere verdens beste produksjonsverktøy til kundene våre.epost fra pressekontakt Chris Black i VizRT

Dette offisielle svaret etterlater de fleste av spørsmålene våre ubesvart, og bringer oss ikke så mye nærmere kjernen:

For en utenforstående leser kan eposten se ut som den er skrevet av en som kjenner selskapet gjennom ti år – etter sigende fra innsiden. Og den som har skrevet posten har tydeligvis lagt ned endel tid i å fortelle noe som fremstår som en historie med en viss indre konsistens.

Hvorfor? Hva er substansen?

Intervjuet

Lørdag morgen ringer vi VizRTs Chief Technology Officer Petter Ole Jacobsen, for å forsøke å få hjelp til å forstå mer av hva dette kan være, og hvordan selskapet tenker.

Jacobsen sitter sentralt i VizRT-ledelsen, og har vært i selskapet siden starten i TV2. Fra 2000 har han vært CTO.

NRKbeta forsøker å spørre Jacobsen om eposten er sendt av en ansatt.

Han sier han ikke har tenkt så mye på det, og nyhetsbrevsystemet er ikke deres egne interne system, så i teorien kan hvem som helst ha kommet inn.

Mest sannsynlig er det en ansatt eller en tidligere ansatt som har sendt den tror han, men det kan også være en konkurrent.

Hvilken konkurrent dette eventuelt skulle vært har han ikke brukt så mye tid til å tenke på, fordi han opplever påstandene som grunnløse og at de ikke stemmer med fakta. VizRT lanserer stadig nye ting og vinner priser, og kundetilfredsheten er høy, sier Jacobsen.

Han sier han ikke vet om det er gjort noe for å finne ut hvem som har sendt eposten, fra hvilket land den er sendt, eller hvor mange som kan ha mottatt den.

Men hvorfor har noen sendt eposten?

– Det må du heller spørre en psykolog om.

Hva avsender prøver å oppnå, eller hvorfor kritikken fremstår relativt sammenhengende, og gir seg ut for å være basert på indre kjennskap til selskapet mener han det ikke er interessant å spekulere i, og ønsker ikke å kommentere ytterligere.

Hva sier VizRTs eier, Nordic Capital Fund?

Nordic Capital Fund tok over VizRT i 2014. Eposten kritiserer den nye eieren for å ha kuttet utgifter for utvikling og kundeservice til beinet.

Videre står det at den nåværende forretningsmodellen ikke er bærekraftig, og det hevdes at Nordic Capital Fund forbereder Vizrt for salg.

Kommunikasjonssjef Katarina Janerud har avstått fra å svare på spørsmål om påstandene, men skriver:

Vi har varit i kontakt med Vizrt som informerade oss om att det gått ut ett spam-mail till kunder under natten med ett antal ogrundade påståenden som du också refererar till nedan.

Vi betraktar som sagt detta som uttalanden utan någon grund och spam, och vi kommer inte ge några kommentarer eller bemöta den typen av ärenden.

NRKbeta har konfrontert Nordic Capital Fund med at VizRT ikke beskriver eposten som ubegrunnet eller spam til oss, men derimot åpner for at avsenderen kan være en nåværende eller tidligere ansatt.

Nordic Capital Fund har ikke svart på dette foreløpig, men har bekreftet at spørsmålet er mottatt.

Artikkelen vil bli oppdatert om vi hører mer.

I utlandet oversvømmes gatene med alt fra elektriske scootere til billige sykler. Det norske selskapet UIP har valgt en annen vei.

I fire år har selskapet med det noe voluminøse navnet Urban Infrastructure Partner (UIP) stått for bysykkeltilbudet i Oslo. Det har vært opp- og nedturer, forteller teknisk sjef Johan Høgåsen-Hallesby, men de tekniske løsningene er nå velprøvd nok til at selskapet skal ekspandere til nye byer.

Nå rulles selskapets første sykler ut i Trondheim og på seinsommeren kommer de til Bergen, i tillegg vant selskapet sin første utenlandskontrakt i forrige uke. Der skal de bidra med teknologien, mens britiske Serco skal ta seg av driften.

Edinburgh, som tidligere ikke har hatt noen bysykkelordning, får sine første sykler til høstens semesterstart.

Den norske oppstarten med 130 ansatte skiller seg ut ved at de inngår eksklusive avtaler med hver enkelt by, og at de forsøker å «fylle inn hull og gap i transporttilbudet». De prøver altså ikke å utkonkurrere bussen eller taxinæringen.

For å skjønne hvorfor dette er noe spesielt, kan det være greit å se på de andre nykommerne i den globale mobilitetsindustrien.

Scooter-feber på vestkysten

De fleste er kjente med det tidvis kontroversielle taxiselskapet Uber, som har hatt en rekke programmet for å overvåke konkurrenter og unngå myndigheters kontroll. Selskapet hadde også sine trefninger med norske myndigheter som i korte trekk kan oppsummeres med at den mest populære tjenesten UberPOP er satt på pause inntil videre her til lands.

Uber er verdsatt til 580 milliarder kroner, og det er dette nykommerne i mobilitetssektoren vil kopiere.

Den nye bølgen mobilitetsselskaper med navn som Bird leier ut elektriske scootere som man skal kunne legge fra seg hvor som helst. Idéen er at man bare trenger å åpne appen for å finne nærmeste scooter. Folk kan også legge fra seg scooterne hvor det selv passer dem, noe som har ført til en rekke medieoppslag om hvordan det forsøpler gatene:

Og gullkorn som dette klippet hvor en person skal bringe hjem en rekke scootere for lading:

Wait for it…

Video cred: Katey S. pic.twitter.com/Cs30ORUcLX

— Harry Campbell (@TheRideshareGuy) 13. april 2018

Sykkelgravgårder i Kina

I Kina er det utleie av billige sykler som prøves ut i stor skala, noe som ikke bare har vært helt vellykket.

Forretningsmodellen baserer seg på at man kan låse opp en nærliggende sykkel med mobilen og legge den fra seg hvor som helst. Det har ført til kirkegårder av tusenvis av sykler som nå ruster bort. Mange av dem har blitt konfiskert av politiet da de har vært ulovlig parkert.

Bruk og kast-mentaliteten har drevet flere av de kinesiske oppstartene ut av drift, men det gjenstår å se om de gjenlevende selskapene klarer å lage en bærekraftig forretningsmodell.

Disse selskapene i USA og Asia har til felles at de konkurrere knallhardt om markedsandeler, og at de noen ganger er i direkte konflikt med det eksisterende transportsystemet. Målet er å disrupte, altså å radikalt endre det som finnes av eksisterende transport, gjerne på det gamles bekostning.

– Må tenke bærekraft

UIP kunne også oversvømt Oslos gater med billige sykler eller masseproduserte elektriske scootere for å vinne oss forbrukere, men:

– Det er viktig for oss å være integrerte i byen. Selv synes jeg det er ubehagelig med disrupsjonssbegrepet når det kommer til offentlig transport. Ofte gjør dette bare det offentlige tilbudet dårligere, sier Høgåsen-Hallesby, til meg på deres kontorer i Oslo.

Han forteller at forretningsmodellen til mange av deres konkurrenter baserer seg på kjøp av enkeltbilletter og et behov for å vise sterk vekst, altså slik Uber slo seg opp. UIP forsøker heller å få langtidsabonnementer.

I denne modellen prioriteres ikke bærekraft og samarbeid med andre former for transport. Ifølge Høgåsen-Hallesby brukes en kinesisk lånesykkel typisk rundt én gang om dagen. I USA brukes sykler i gjennomsnitt 1,7 turer per dag om de må låses til bestemte stativer, og 0,3 om de kan legges igjen hvor som helst, ifølge NACTO.

Til sammenlikning brukes en typisk bysykkel i Oslo mellom syv og ti ganger på en dag, og enda mer på de varmeste sommerdagene.

– Ersatter ikke bilene

Jeg spør Aslak Fyhri, som er forsker ved Transportøkonomisk institutt, om bysykkelordninger erstatter bilene på veiene. Det gjør de i liten grad, men:

– Jeg tenker at dette er en av tennene i det store tannhjulet som en bys transportsystem er. Summen av mange slike tiltak gjør at en by fungerer bedre.

Sammenliknet med de andre modellene vi ser dukker opp i Kina og USA, hvor fornuftig er UIP sine tilnærming?
– Dette er nesten mer et politisk spørsmål som går på markedsliberalisme versus regulert økonomi. Her til lands har vi en viss tro på regulerte tjenester som bysykkelordningene, og det ser vi også i taxi og kollektivtrafikk, sier Fyhri, som mener vi foreløpig ikke vet nok om hvordan ulike løsninger påvirker transport og miljø i byene de slår seg opp.

Brant seg på sykkelstasjonene i Oslo

Ikke alt har vært fryd og gammen for UIP. I oktober skrev Finansavisen at selskapet hadde langt færre sykler i Oslo enn de hadde lovet i anbudet sitt til kommunen (1 700 istedenfor over 3 000).

Hovedproblemet har vært at den gamle versjonen sykler er «dumme». Det er ingen sensorer på dem og de må låses til sykkelstasjoner med strøm. Disse stasjonene er ikke trivielle å bygge i bybildet fordi man må koble seg til strømnettet under bakken, noe som gjør at det er færre av dem i Oslo enn det som var planen.

Det gjør at disse stasjonene blir flaskehalsen i systemet, når folk pendler til jobb om morgenen blir det tomt på stativene i periferien og fullt i sentrum.

Der de elektriske scooterne og de billige syklene kan legges igjen overalt vil de nye syklene til UIP ha GPS-soner hvor man sette igjen sykkelen. Denne mellomveien mellom frislipp og et rigid system vil gjøre det enkelt å kunne legge fra seg sykkelen uten at den parkeres ulovlig.

– Det som er interessant er å tenke på syklene som sensorer, altså tilkoblede enheter som kan motta og sende informasjon i sanntid, sier Høgåsen-Hallesby, som forteller at de nye syklene nå er dyrere å produsere enn de gamle, men at de sannsynligvis vil ha en lavere kostnad over livsløpet.

De nye syklene får en hjerne over forhjulet som har GPS og akselerometer til å samle inn data om bruk. Dette brukes til å justere antallet sykler og stasjoner i hver by etter bruksmønster og behov.

En sykkel har nok strøm til å fungere to uker i dvale, men så fort noen tar i bruk sykkelen vil dynamoen i forhjulet lade opp batteripakken.

Internasjonal ekspansjon

UIP øker i 2018 dramatisk antallet sykler på veien. I første rekke prioriterer de at drift og produksjon av den nye sykkelen skal fungere sømløst, ikke ekspansjon til nye byer.

Hvor mange byer UIP kommer til å etablere seg i avhenger også av hvor det dukker opp anbudsrunder for bysykler, og om UIP vinner noen av dem.

Det er ulike meninger om disrupsjon av offentlig transport, noen mener det er nødvendig, andre ikke. Hvor ligger dere på skalaen?

For litt siden snek vi ut NRK P3nyheter som en Flash News Briefing på Amazon Alexa, men glemte å si det. Beklager!

Du kan nå få NRK P3nyheter på din Amazon Alexa.

Når du først er her kan vi også nevne at det finnes en Amazon Alexa-ferdighet for NRK Dagsnytt, som er en nyhetsoppdatering hver time.

Vi tester dessuten ut et nyhetsbrev om smarthøyttalere. Akkurat hvordan det skal se ut eller hvor ofte det skal komme har vi ikke bestemt oss for ennå, men vi ser for oss at du kan få beskjed om når vi har laget noe nytt, trenger hjelp til innsiktsarbeid, eller har skrevet saker om smarthøyttalere.

Høres dette spennende kan du melde deg opp på nyhetsbrevet her:

Vi er alltid interessert i å høre hva folk mener, denne gangen lurer vi på hva folk bruker smarthøytaleren sin aller mest til. Hjelp oss gjerne med å skrive noen ord i kommentarfeltet.

Akkurat da vi trodde horrible mobildataregninger var historie gikk vi på en smell igjen. Det kostet 1539 kroner. Og det handler om denne lille knappen som slår av og på det som bransjen ganske kryptisk har valgt å kalle «roaming». Og vi tabber oss ut slik at du slipper. Her er det du ikke må gjøre.

Når du er hjemme i Norge kobler telefonen seg opp mot mobilnettet og kan brukes både til samtaler, SMS og data. I Norge har mange en eller annen ganske raus mengde data inkludert i abonnementet, og om de bruker mer så koster det litt ekstra.

Dyrere i utlandet

På reise i utlandet kobler telefonen seg opp mot en av leverandørene din norske operatør samarbeider med. Da er du ute og «roamer». Du vet ganske instinktivt at det da er litt dyrere å ta opp telefonen og ringe eller sende SMS. For datatrafikk har forholdene lenge vært slik at det ikke bare er litt dyrere, men helt hinsides dyrt.

Derfor har de fleste lært seg at roaming må være slått av.

Roam like home

Men ikke nå lenger. For vi har jo fått såkalt «roam like home». For mange koster nå data det samme som hjemme i hele EU/EØS. Så nå rusler vi rundt med roaming påslått og alle datasluser åpne. Så slår vi den bare av igjen når vi skal ut av Europa.

1539 kroner på båten

Men du kan altså havne hos leverandører som ikke er underlagt disse fin-fine roam like home-reglene selv om du er i Europa. For eksempel dersom du er på en båt som har sitt eget telenett ombord. Og det var akkurat det en av våre kolleger nettopp opplevde. Han kom hjem fra en tur med danskebåten og hadde kommet i skade for å slå på telefonen med roaming et par ganger ombord. Den koblet seg da på båtens nett og lastet ned noen megabytes med data før det hele ble oppdaget.

Det ble ca. 35 megabytes. Og kostet altså 1539 kroner. Dette kunne gått mye dårligere. Har du slått på litt synkronisering av bilder og oppdateringer så bruker telefonen din fort ti ganger så mye data som det på ganske kort tid.

Oppdatering:
Når det gjelder Telia – som er leverandøren til vår kollega – får vi opplyst at det er på grunn av hans bedriftsavtale at kostnaden kunne bli såpass høy. For vanlige privatabonnement er det en grense på 50 kroner pr. dag før du må velge såkalt «top up». Og i utgangspunktet en maks grense på 500 for roaming.

Dette vil jo variere fra leverandør til leverandør og fra abonnement til abonnement. Men det er bra at enkelte leverandører har innebygde grenser og sperring når kostnadene løper løpsk.

Fly og små land

Det samme kan skje i fly dersom du glemmer å slå av for eksempel et nettbrett eller en ekstratelefon. En del fly har eget nett ombord der data kan være like dyrt eller dyrere enn det ble for vår kollega på danskebåten. Og om du flyr over EU kan du fort ende innom land med høye datapriser på din vei.

Høye datakostnader kan også oppstå på biltur i Europa om du kjører gjennom eller forbi et av de små landene som ikke er underlagt EUs roam like home-regler. Det er litt avhengig av leverandøren din, men se opp for Andorra, San Marino, Monaco, kanaløyene, og andre små luringer når du er på farten i Europa.

Mange av dere vet dette fra før. Men nå har dere fått en påminnelse.

Og hva er deres verste tabbe? Har dere opplevd noe lignende?

Såkalte Progressive Web Apps er i ferd med å bli allemannseie. Plutselig trenger du ikke lenger en app for å betale eller ha videosamtaler på mobilen. Hva kan dette bety for deg og meg?

Vi har jobbet lenge nok i bransjen til å huske tida hvor nettsider ble stemplet som håpløst gammeldagse og alle ville ha en app. Slik er det ikke lenger. Ser man på amerikanske tall fra ComScore, laster over halvparten ikke ned en eneste app i måneden. Vi har gjerne en håndfull apper vi bruker hver dag. De fant vi for noen år siden.

I 2018 kan imidlertid hele appmarkedet snus på hodet, takket være såkalte Progressive Web Apps, gjerne forkortet til PWA.

Plutselig kan vi gjøre mye mer med mobilen uten å laste ned apper: betale, ha videosamtaler, overføre filer og bruke dem offline. PWA innebærer også at apputvikling vil bli billigere og tilgjengelig for mange flere. Selv for mindre selskaper blir det innen rekkevidde å tilby app-lignende tjenester.

Hva er egentlig en Progressive Web App?

PWA er definitivt buzzord nummer én for webutvikling i 2018. På blogger og konferanser for utviklere dukker det opp ustanselig…

Vi kan også se at Google-søk etter «PWA» jevnt og stødig øker:

Flere store aktører har allerede lansert PWAer: Twitter, Spotify og Google Maps er noen av dem. Så hva er PWA, og hvordan skiller det seg fra apper slik vi har pleid å kjenne dem eller nettsider?

Nettsider og nettlesere som kan mye, mye mer

Webteknologien ligger fortsatt i bunn, men de siste årene har det det blitt mulig for nettleserne å gjøre ting som før kun var mulig med en native app. Det er det «progressive» viser til: man får stadig flere muligheter som kan legges på toppen av det nettsider allerede kan.

Du kan betale

En vanlig grunn til å laste ned en app, er at den gjør det enkelt å betale. Selv bruker jeg ofte Ruter-appen for å kjøpe billett til T-banen. Men alt jeg behøver appen for, er å kunne trykke på én knapp så pengene skal trekkes fra kortet mitt. Nå er dette også mulig på nett, ved hjelp av det såkalte Payment Request APIet. Det blir hakket enklere å være turist, når du ikke trenger å laste ned en ny app.

Du kan overføre filer

En annen ting som hittil har vært forbeholdt appene, er enkel tilgang og overføring av filer. Også det kan du nå gjøre i smarttelefonens nettleser. ShareDrop minner litt om Apples AirDrop, og lar deg enkelt sende en fil til noen. I dag kan nettleseren opprette kobling direkte mellom to brukere, og så overføres filene direkte, takket være såkalte RTCDataChannels.

Når filene ikke lenger tar rundturen via en server, blir det billigere og enklere å utvikle slike tjenester. I tillegg er filoverføringen kryptert, så dataene dine er sikrere.

Du kan ha videosamtaler

Skype, Facebook Messenger og FaceTime er alle native apper for å kunne gjøre videosamtaler, men videosamtaler trenger ikke skje i native apper lenger.

Allerede i 2013 var det norske selskapet appear.in (der Dag-Inge jobba før) blant de fremste eksemplene på bruken av det såkalte WebRTC-APIet, som gjør det mulig å ha videosamtaler i nettleseren, som er sikrere enn de du har i Skype – uten å installere noe.

Det har tatt smertefull lang tid før man har fått luka ut alle de tekniske problemene, men nå støtter endelig alle moderne nettlesere teknologien.

Du kan installere dem

Å laste ned nye apper krever innsats. Med PWAer er det enklere. Har du en oppdatert Android-telefon, kan du prøve med lite.twitter.com eller maps.google.com. (Støtten for PWAer på Apple-dingser har endel begrensninger så langt).

Andre gang du åpner nettsiden, får du tilbud om å installere PWAen. Når du åpner den, oppfører den seg som en vanlig app og vises i fullskjerm. Dette er ytterligere en grunn til at endel aktører nok vil foretrekke den enklere PWA-veien, i stedet for å lage native apper.

(Noen tekniske detaljer: Tilbudet dukker opp hvis nettsiden bruker HTTPS, har et Web App Manifest og en Service Worker, som anses for minstekravene for å være en PWA).

Du kan bruke innhold offline og med dårlig dekning

Hvis nettavisa du leser, er en PWA, kan du lese den på toget, selv gjennom tunneler og sviktende dekning. Du må ikke vente på at noe laster, alt skjer umiddelbart fordi PWAen har lastet ned den nyeste versjonen i bakgrunnen og oppdatert. Dette gjøres ved hjelp av det såkalte Service Worker APIet.

Du kan få varsler

Neste gang du skal på musikkfestival, kunne programmet vært en PWA i stedet for en native app. For nå kan også nettsider sende varsler, ved hjelp av det såkalte Push APIet. Ulempen med dette er at mange nettsteder misbruker muligheten for å sende varsler, så dette er nok 2018s mest irriterende webtrend.

Du kan bruke dem både på mobilen og datamaskinen

I 2013 var det store buzzordet responsive web design. Det betyr at man lager den samme nettsiden for mobil, nettbrett og store skjermer, og så tilpasser nettsiden automatisk visningen sin. NRK.no er et eksempel på en responsiv nettside.

Når responsive nettsider kombineres med PWAer, kan man lage apper som fungerer på alle dingser, så lenge de har en moderne nettleser. Fra i sommer kommer Google Chrome for desktop til å støtte PWAer bedre.

…og du kan lenke til dem!

PWAer handler også om å ta vare på det som faktisk er styrkene ved nettsider. Jeg er sikkert ikke den eneste blant NRKbeta-leserne som har telefonsamtaler av typen «Ja først så klikker du på tannhjulikonet, og så scroller du litt ned, og så klikker du på det som heter keyboard, og så…».

Hadde det vært en PWA, kunne du lenket rett til det stedet i appen de skal til, akkurat som du kan med en nettside. Flyten mellom appen og andre nettsider blir også mye enklere.

Hvem tjener på utviklingen?

Det har etterhvert blitt bred støtte for PWAer, som vi ser på dette bildet fra PWA Dev Summit i fjor:

@google, @mozilla, @Microsoft , @samsung and @opera on stage for #pwadevsummit Q&A session ! pic.twitter.com/3V4krKnEsq

— Nicolas Inchauspé (@nicoinch) June 21, 2016

Det er gode nyheter for Google og søk

Google har vært en viktig pådriver for PWA, og har støttet mange av teknologiene i flere år allerede. Fordelen for Google, er at når noe er en PWA, i stedet for en app, kan Google finne innholdet og liste det opp i sine søkeresultater. Jo mer som kommer ut på det åpne nettet, jo mer relevant blir også Googles søketreff.

Det er en utfordrer til Apples App Store

App Store er en svært viktig inntektsstrøm for Apple. De tar 15% av prisen når en app selges gjennom App Store, og i fjerde kvartal 2017 tjente de mer på salget fra App Store enn fra iPads.

Dette bidrar nok til det at Apple ikke har vært blant pådriverne. Imidlertid pleier Apple etterhvert å følge etter Google, og støtte opp om webstandardene. Fra og med iOS11.3 kan også iPhones og iPads nyte godt av PWAer (i noe begrenset form).

Det er en mulighet for Microsoft Store og Mozilla Firefox

Nylig begynte Microsoft å inkludere PWAer i sin Store på Windows 10. Det gjør at de uten særlig arbeidsinnsats kan tilby sine brukere langt flere apper. Dermed kan Microsoft i større grad holde tritt med Apple og Google på app-utvalg, som igjen gjør det mer fristende å ha appen sin i Microsoft Store i det hele tatt.

Mozilla prøvde å lage sitt eget Firefox-baserte operativsystem til telefoner, men måtte til slutt gi opp. Takket være PWAer kan Mozilla konkurrere mot de store aktørene på eksempelvis brukervennlighet og personvern, men tilby de samme appene som du allerede er vant med.

Apputvikling blir billigere og tilgjengelig for flere

Googles Android, Microsofts Windows og Apples iOS bruker alle forskjellige programmeringsspråk. Da trenger du utviklere som er spesialisert i det språket, du må lage ulike apper for ulike plattformer, og du må få appen godkjent i hver av app-butikkene før den kommer ut.

It could open up software development like nothing before it, and chances are, it will.
Mozilla | Progressive Web Apps are here. What’s the big deal?

Webteknologiene fungerer på alle plattformene. Derfor er det flere utviklere som behersker dem, og du trenger bare bygge én app. Case-studiene som er ute så langt tyder på at mange oppnår minst like gode resultater med PWAer som med native apper. Store selskaper kan (og bør sikkert) fortsatt ta seg råd til å lage native apper, men langt flere enn før kan nå ha råd til å tilby applignende tjenester.

Nå kan PWAer bli allemannseie

PWA er fortsatt ferskt, og mye gjenstår. For eksempel mangler det standardiserte APIer for blåtann-dingser eller NFC, som gjør at det er en stund til PWAen for eksempel kan styre et trådløst headset.

Så selv om Apples App Store nok kan regne med gode inntekter i mange år til, er det ingen tvil om at 2018 blir et viktig år for PWAer.

Den digitale vårrengjøringen har begynt, men er langt fra ferdig. Vi tok en titt på hvilke tjenester som ikke ønsker å følge de nye europeiske personvernlovene (GDPR) ved å enten legge ned eller stenge europeere ute.

Du har sikkert vært bombardert med eposter om den nye personopplysningsloven (GDPR) i over en måned, om ikke bruker du få tjenester på internett. Selv har jeg fått over 40 eposter som minner meg om å godta nye innstillinger, men noen tjenester har valgt en annen vei.

Noen selskaper utestenger europeere fra sine tjenester, enten midlertidig eller permanent:

Ifølge BBC er amerikanske nettaviser under selskapene Tronc and Lee Enterprises nå utilgjengelige for mange europeere. Blant dem er de mest kjente avisene New York Daily News, Chicago Tribune og LA Times.

Andre oppgir at de stenger tjenester på grunn av de nye personvernreglene.

Under kommer jeg til å gå igjennom noen av de forskjellige tjenestene som på ulike måter ruller inn årene eller nekter deg adgang.

Et lite selskap

Hele denne saken startet ved at en kollega delte historien til DBinbox, et lite selskap som gjør at man kan dele filer kun via en såkalt URL.

En epost til brukerne starter slik:

– Hei! Du har sikkert ikke hørt fra meg på en stund. Jeg er Christian som lager tjenesten […] Jeg har noen triste nyheter for alle kunder i EU og dem som får tilsendt filer fra folk i EU: Dere kan ikke bruke tjenesten fra denne fredagen.

Bakgrunnen er at blant annet krav om samtykke til å behandle personlige data og trusselen om en bot på opptil 20 millioner euro.

– Som jeg ser det, er min eneste løsning å krevet at brukere ikke er i EU.

Internettforum stenges

Et åtte år gammelt forum for grafikkavvikling (CasparCG) stenger ned etter problemer med GDPR, ifølge administratoren.

Det ble ikke tatt en kopi av innholdet (fra hva jeg kan se) og slik ble 29 000 innlegg borte for alltid, men trøsten kan være at det nå er opprettet et nytt forum som følger GDPR.

Utspilt av GDPR

I spillverdenen er det noen få selskaper som oppgir at de ikke lenger kan operere på samme måte.

Skytespillet Super Monday Night Combat baserer seg på gammel serverkode som ville være krevende å oppdatere, ifølge Polygon, som skriver at det nå legges ned.

Gravity Interactive, som har utviklet Ragnarok og Dragon Saga, velger istedenfor å geografisk blokkere alle europeere fra sine spill.

Kroken på (låne)døra

Går man nå til nettsiden Streetlend.com vil man fort legge merke til at nesten alt er skrevet i preteritum. Nettsiden var laget for å låne og leie gjenstander av naboer, og var delvis finansiert gjennom såkalte affiliate-lenker til nettbutikken Amazon.

– Nettsiden var moderne, mobilvennlig, og lett å bruke. Rull ned for å se hvordan Streetlend virket, og hvorfor den motvillig ble stengt, skriver Chris Beach.

Annonseselskaper

– Selskaper som driver med annonseteknologi dropper Europa, med forklaringen om at det skyldes GDPR (som ofte er en syndebukk), oppsummerer bransjenettstedet Digiday.

Ifølge Digiday, handler det like mye om at annonseduopolet Facebook og Google soper opp annonsekronene, og at det tar lang tid å bygge opp kundeforhold med markedsføringsbyråer.

Et sosialt medium gikk dunken

Tsjekkiske Seznam.cz har fortalt sine brukere at de nå skal stenge plattformen for kontakt mellom klassekamerater, ifølge CNN. Med det mister de 20 000 daglig aktive brukerne sitt foretrukne tilholdssted.

… og et annet legges ned

Klout målte hvor innflytelsesrik folk var på internett ved å gi dem en score mellom null og hundre. Nå er Klout død og det skyldes delvis de nye personvernlovene, skriver Slate, som påpeker at dette ikke er en overraskelse da det allerede i 2014 så mørkt ut for tjenesten.

Hva sier Datatilsynet?

På det personvernforkjempere kaller gledens dag (25. mai) ringte jeg opp Bjørn Erik Thon. Han er direktør i det norske Datatilsynet, som har ansvar for å følge opp de nye personvernlovene som trer i kraft i Norge 1. juli.

– Dette regelverket blir den nye gullstandarden i verden. Det er noen som geografisk blokkerer brukere, og jeg vet det flere som kommer til å gjøre det.

Om det nå skulle bli flere selskaper som gjør dette, er du bekymret for at Europa enten fryser seg selv ut av den digitale økonomien eller at regelverket er så strengt at det hemmer innovasjon?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg er overbevist om at GDPR er det beste for forretningene. Det tvinger bedriftene til å behandle personlige opplysninger skikkelig, sier han, og trekker fram at samfunnet er gjennomregulert på alle områder, og at dette er en naturlig konsekvens av at det er mulig å tjene penger på vår personlige informasjon.

Mange trekker fram denne bekymringen for å få bøter i millionklassen, er det noe i denne bekymringen for mindre bedrifter?
– Vi har ikke fastsatt praksisen for hvordan bøteleggingen vil se ut. Vi vil bruke overtredelsesgebyr, men vi ser først og fremst på mange av de andre virkemidlene vi har tilgjengelig, sier Thon, som forteller at det sannsynligvis komme noen store bøter, men at dette ikke blir normen.

Kommenter gjerne om det er noen selskaper eller tjenester jeg har glemt slik at jeg kan oppdatere saken.

Flere selskaper:

• Instapaper oppgir at de vil være midlertidig utilgjengelige for EU-borgere, ifølge The Verge.
• Stardust, en app for film og TV-anmeldelser, er fjernet fra Google Play og Apples AppStore i EU, ifølge InfoQ.

Jeg har en kollega som har jobbet i NRK i over ett år, men som aldri har sett kantina. Han legger ikke merke til at kjente fjes som Bjarte Tjøstheim eller Anne Lindmo haster forbi. Og han har aldri sett sin egen sjef i øynene.

Vi jobber i Medieutvikling – en avdeling i rask vekst. I perioder kommer det nye folk hver uke. UX-designere, backend-utviklere, driftsingeniører og konseptutviklere – mange smarte hoder. Så mange at jeg sliter med å lagre navn, ansikter og roller på alle umiddelbart. Denne nye kollegaen, derimot, han hadde jeg i «cachen» fra før.

Jeg så ham for første gang da han besøkte NRK for et drøyt år siden. Han så ikke meg. Hadde han gjort det hadde han sett at jeg satt måpende ytterst på stolen i det fullstappede møterommet.

Kristoffer Lium (27) er praktisk blind. Han og en kollega i Blindeforbundet holdt foredrag for avdelingen vår. De demonstrerte hvordan blinde og svaksynte navigerer på NRK.no og Yr ved hjelp av skjermleser og talesyntese. Det gjorde inntrykk da den kunstige stemmen de vanligvis får rett i øret, ble spilt høyt for oss alle.

– Så lei de må bli av den stemmen.
– Så utrolig fort det går!
– Hvordan klarer de å få med seg alt?
– Så mye hopping frem og tilbake for å finne riktig vei.
– Shit, det er tøft gjort å stå og prate foran 100 mennesker man ikke ser.

Etter stemningen i rommet å dømme var det ikke bare jeg som ble berørt av denne seansen.

NRKs egen UU-ekspert

En stund etter foredraget ble Kristoffer og jeg kollegaer i NRK, og jeg er fortsatt berørt. Av og til også opprørt.

Opprørt over digitale løsninger som er vanskelige å bruke for blinde og svaksynte. Opprørt over alle de ulike variantene av vannkraner, dørhåndtak og betalingsterminaler som finnes. Helt ordinære ting vi møter i det daglige, men som likevel kløner til manges liv ved å fungere helt forskjellig.

Som allmennkringkaster har NRK et spesielt ansvar for å gi et fullverdig tilbud til hele den norske befolkningen – uavhengig av hindringer rundt syn, hørsel og kognitive ferdigheter.

NRK har en tilgjengelighetssjef, en egen tegnspråkredaksjon, tekstere og en rekke andre tilgjengelighetsarbeidere. Men selv om det er over ti år siden vi begynte å jobbe målbevisst med tilgjengelighet i de digitale tjenestene, har vi aldri hatt noen som har jobbet dedikert med universell utforming (UU) på nett.

Det har vi nå. Kristoffer Lium er vår UU-ekspert. Med sin informatikk-utdanning og rådgiver-erfaring kan han delta hele veien fra konsept til implementasjon, design og testing.

Kristoffer er også en levende påminnelse om at det finnes 180.000 blinde og sterkt svaksynte i Norge. Tilsvarende har rundt 750.000 en hørselshemming som påvirker hverdagen. Mange av disse er avhengig av tekst som et alternativ til lyd.

Og så er det alle de som verken er blinde eller døve, men som likevel opplever store hindringer rundt lesing og lytting. De som ikke hører den som prater når det spilles bakgrunnsmusikk. De som ikke ser eller treffer knappen fordi den er for liten. De som ikke oppdager viktige skiller i grafikken når kontrastene er for dårlige.

Kristoffer tenker på dem hver eneste dag, og har allerede gjort flere av NRKs digitale produkter tilgjengelig for langt flere.

– Det som inspirerer meg mest, er når jeg finner en pen, teknisk løsning som raskt kan implementeres, slik at det gjør en forskjell for publikum, sier han.

Leser nettaviser med ører og fingre

Der de fleste nordmenn ser og hører alt som skjer på internett, må for eksempel syns- og bevegelseshemmede bruke spesialtilpassede verktøy.

Selv foretrekker stort sett Kristoffer å «høre» innholdet på nettsider ved å bruke maskin-produsert tale – også kalt talesyntese.

Det er dette som er den vanligste måten for blinde å konsumere digitalt innhold på. Og med inntoget av stemmestyrte dingser i flere og flere hjem, utvikler denne teknologien seg i høyt tempo nå.

I videoen under demonstrerer Kristoffer hvordan han navigerer på NRK.no. Legg merke til hvor utrolig fort stemmene avspilles. Det må et trent øre til for å fange opp innhold og nyanser:

• Les en grundig gjennomgang av den spennende teknologien bak talesyntese i NRKbeta-artikkelen «Hvordan snakker smarthøyttaleren til deg, egentlig?»

Et alternativ til talesyntese er en leselist med bevegelig punktskrift som lar brukerne «lese» teksten med fingrene. Den kobles til datamaskinen eller mobiltelefonen.

Skjermleser

En skjermleser er det viktigste verktøyet for blinde og svaksynte når de bruker nettbrett, mobiltelefon og PC. Det er skjermleseren som tolker innholdet på f.eks. NRK.no, slik at innholdet kan presenteres på en leselist eller ved syntetisk tale. Både iPhone- og Android-telefoner leveres med skjermleser-funksjonalitet. Kristoffer bruker selv VoiceOver på sin iPhone X.

Hvordan fungerer disse hjelpemidlene?

Kristoffer har prøvd å forklare meg hvordan en skjermleser fungerer. Den organiserer alle elementer i en lang liste, uavhengig av hvor de visuelt er plassert på skjermen.

Element-listen kan sammenlignes med rekkefølgen når du navigerer med tab-tasten på en nettside. Om siden ikke har en logisk struktur, eller f.eks. «Legg i handlekurv»-knappen ikke kan klikkes på uten mus, vil man effektivt kvitte seg med en del potensielle kunder.

I motsetning til tab-tasten, som kun tar brukeren til knapper, lenker, utfyllingsfelt og skyveknapper, inneholder også skjermleserens liste ikke-klikkbare elementer som overskrifter, avsnitt, bilder og annet som må være med for å gi mening når man er på en nettside eller app.

Hvert element har også informasjon som tilgjengelighetsprogrammer benytter seg av. Det at man for eksempel hører «Meny, minimert knapp» fremfor «Meny» gjør at man skjønner at dette er en knapp som vil åpne en meny, om den klikkes på.

Strukturen gjør også at man kan lett kan hoppe til øverste overskrift, direkte til første avkrysningsboks eller finne lenker som begynner på «log» om man leter etter «logg inn»-knappen.

– Alt dette gjør at skjermleserbrukere kan bli like effektive som andre brukere, sier Kristoffer.

Får ikke med seg terningkastet i anmeldelser

Her er typiske problemer man kan støte på når man navigerer på dårlig tilgjengelige nettsider ved hjelp av skjermleser:

Får lest opp masse støy

En dårlig kodet side kan være nærmest umulig å forstå med skjermleser. Når ting verken er strukturert eller tagget riktig, vil alt kunne oppleves som et kaos av tekst, tall og lenker. Det er også mange eksempler hvor nettleseren avbryter skjermleseren mens man leser en side. Det kan være klokker som forteller om tiden eller f.eks. annonser som stadig maser.

Får lest opp bildetekster to ganger på rad

Bilder på nett skal som hovedregel ha en alternativ bildetekst, en såkalt alt-tekst. Det er viktig at alt-teksten beskriver bildet slik at de som ikke ser det kan se for seg hva det er bilde av. Men ofte slurves det med denne teksten slik at den bare blir en plagsom gjentakelse av selve bildeteksten. Det er også verdt å merke seg at ved manglende alt-tekst kan et langt og ubrukelig filnavn bli lest opp i stedet for.

Går glipp av viktige ikoner eller grafiske elementer

Når Kristoffer leser en anmeldelse på P3.no får han ingen opplysninger om terningkastet. Han kan lese anmeldelsen, men vet ikke at det ligger et terning-ikon ved siden av som viser hvilket terningkast filmen eller spillet fikk. En liten, men viktig detalj. (Dette vil snart bli fikset.)

Får ikke lov til å navigere til alle elementer ved hjelp av tastaturet

En datamus er ikke mye til hjelp for en som ikke ser musepekeren. All funksjonalitet på en nettside bør derfor også være tilgjengelig kun ved hjelp av tastaturet. Her har mange nettsider mye å gå på.

Vet ikke hva knappen gjør

Da jeg skulle vise Kristoffer nettjournalistenes publiseringsløsning, Polopoly, dukket det opp mange knapper han ikke hadde sjanse til å gjette hva gjør, enten fordi de er navnløse eller fordi de har et langt, ubrukelig navn som ikke forteller noe som helst om hva som skjer når de klikkes på.

Dette har vi fikset

UU-ekspert Lium har allerede fikset mange universelle utfordringer i produktene Medieutvikling har ansvar for å videreutvikle. Produkter som NRK TV, NRK Radio, Yr, NRK.no og NRK Super. Her er noen eksempler på konkrete forbedringer den siste tiden, takket være Kristoffer og hans kolleger:

• Søkefeltene på NRK.no byttes i disse dager ut med et nytt som fungerer med både skjermleser og tastatur-navigasjon.
• Antallet øyne på terningkast-symbolene på NRK.no-forsiden blir nå lest opp av talesyntesen. En viktig detalj som man glemte å tenke på da NRKs nye forsideredigeringsverktøy ble laget. Se video av hvordan det funker:

• Talesyntesen forteller også hva som er Satiriks-saker – satiresaker laget av underholdningsredaksjonen. Det gjorde den ikke tidligere – noe som kunne være litt skummelt når man plutselig fikk servert overskrifter som «SP vil felle halve bestanden som deltok på hyttetur».
• TV-appen på iOS har gått fra å være «pinlig utilgjengelig» til å kunne brukes av alle.
• Den nye Yr-appen har blitt like fin å bruke for de som ikke kan se de virtuelle skyene.
• Sosiale medier-redaksjonen har blitt oppdatert på viktigheten av tilgjengelighet også på Facebook, Instagram og Snapchat.
• Vi har laget biblioteket core-components med universelt utformede komponenter for søk, faner, dato, scroll etc. Biblioteket implementeres i disse dager i alle NRKs digitale produkter og finnes for både Javascript (vanilla) og React. Det er åpen kildekode så også alle utenfor NRK kan dra nytte av det.

Noen ganger er det lekende lett å gjøre stor forskjell. Kodesnutten aria-live=»polite»; var alt Kristoffer trengte å få inn i NRKs videoavspiller før han kunne dele nyheten om at vi nå kan tilby lydtekst for skjermleserbrukere.

«Det vil si at om man har vanskelig for å forstå talen eller teksten i en video så kan man fra i dag få opplest underteksten med en syntetisk tale», skrev han da han delte nyheten med sine kollegaer.

Lurer du på hvordan det virker? Se eksempel på undertekst som blir lest opp i klippet fra «Le Bureau» under:

Testing og kjipe tilbakemeldinger

NRK fikk mye skryt av de to foredragsholderne fra Blindeforbundet da de besøkte NRK for ett år siden. Jeg kunne også ane en lett logring fra førerhunden. Men Kristoffer og kollegaen fant flere feil – de fleste i toppstripa der NRK-logoen og menyene ligger.

Feilene gjorde NRK.no til en kjip opplevelse for alle svaksynte som måtte navigere seg gjennom mye støy hver gang de besøkte siden.

Og det er jo veldig synd om det hakker allerede der. Det aller meste var heldigvis enkelt å fikse og er allerede tatt hånd om.

Nettopp det er et av budskapene Kristoffer har vært god til å formidle etter at han begynte å jobbe hos oss: Det er gjerne små endringer som skal til for at brukeropplevelsen skal bli mange hakk bedre.

I tillegg kan en fiks glede mange flere enn de man egentlig gjorde den for:

For eksempel er det flere enn hørselshemmede som setter pris på at NRK tekster videoer som legges ut på sosiale medier. Det er ikke alltid det passer å ha på lyd. 85 prosent av alle Facebook-videoer ses faktisk uten lyd.

Hemmeligheten

Vi må hele tiden ha i bakhodet at ikke alle ser innholdet vårt med øynene sine. At ikke alle hører det vi sender. At ikke alle forstår alt vi publiserer. De må ikke stenges ute fordi de konsumerer NRK med andre sanser.

Vi i NRK er heldige som har Kristoffer og hans kompetanse på huset, men alle kan gjøre enkle grep for å tilgjengeliggjøre produktene sine. Hemmeligheten bak brukervennlighet og tilgjengelighet er testing. Tidlig testing og mye testing. Å teste produktene på forskjellige mennesker og i forskjellige situasjoner.

Men universell utforming på nett er bare en del av det store arbeidet som gjøres med å tilgjengeliggjøre hele NRK. Lydtekst hjelper synshemmede, dyslektikere eller f.eks. innvandrere som ikke er så sterke i skriftlig norsk. Tolkekanalen NRK Tegnspråk hjelper hørselshemmede. Og takket være synstolking kan Kristoffer nyte TV-serier som «Heimebane» og «En natt» fullt ut, slik at han kan skravle om dem i lunsjen – i kantina han aldri har sett.

Om du opplever områder der NRK er for lite tilgjengelig, tips oss gjerne i kommentarfeltet under. Vi jobber hele tiden for at brukeropplevelsen skal bli bedre for enda flere.

NRK Nyheter tester et nytt format for folk som ønsker seg en rask oversikt over nyhetsbildet akkurat nå, men er det noe du vil ha?

Vanligvis lager vi små nyhetssendinger på mellom tre og ti minutter for NRKs radiokanaler, men nå vil vi gjerne teste ut et kortere format, først og fremst tenkt for smarthøyttalere.

Målet er at du i løpet av 60 sekunder skal få det viktigste akkurat nå.

Vi gjør dette fordi vi tror mange vil høre en rask oppsummering av nyhetene før de eventuelt dykker ned i innhold de er mer interessert i eller fortsetter ut i verden til andre ting.

Formatet er kortere og mer tilpasset dem som foretrekker nyhetene «on demand», men funker det for deg og kan det være et alternativ til å scrolle gjennom nyhetene på mobiltelefonen?

Vi har laget to korte snutter fra i dag som gir et inntrykk av hvordan dette kan høres ut, men de er langt fra det ferdige resultatet.

Pssst! Vi fulgte opp med en ny test dagen etter. Les mer om hva vi endret og høre to ny lydklipp.

Det første klippet er fra klokken 11, det andre er fra klokken 12:

Vi vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet. Hva synes du om konseptet med en kort nyhetssending? Hvilket av klippene likte du best, og hvorfor det?

Synes du smarthøyttalere er spennende kan du abonnere på et nyhetsbrev hvor vi sender ut saker, tester, og rekrutterer til innsiktsarbeid.

NRKbetas nyhetsbrev for smarthøyttalere

NRK Nyheter tester et nytt format for folk som ønsker seg en rask oversikt over nyhetsbildet akkurat nå, men er det noe du vil ha?

I dag har NRK Nyheter en nyhetsoppdatering på mellom tre og ti minutter som kommer en gang i timen, og litt oftere på noen tidspunkt.

Nå som mer av radiolyttingen flytter seg over på podkast og etter hvert smarthøyttalere, blir det vanligere å spørre om nyhetene. Derfor eksperimenterer vi med hva folk vil ha, og hvordan vi skal lage det her på NRK.

I går publiserte vi en NRKbeta-sak med to lydklipp som fikk mer enn 50 kommentarer, og flere eposter til oss. Det er vi utrolig takknemlige for!

Ny dag, ny test

Basert på gårsdagens tilbakemeldinger har vi gjort noen endringer vi håper dere vil like. Flere ville ha mer vekt på harde nyheter, derfor hever vi terskelen for kuriosa.

I tillegg kommer vi til å si: «Her er NRK Nyheter klokka 11» før avslutningen av lydvignetten.

Vi er mer sparsomme med å bruke lydklipp (andre stemmer enn våre egne), og vi skal prøve å lese raskere.

Hva synes dere?

Under har vi to nye lydklipp vi håper dere ønsker å høre på. Kom gjerne med tilbakemeldinger på hva dere synes fungerer og ikke.

Det første klippet er fra klokken 11, det andre er fra klokken 13:

Synes du smarthøyttalere er spennende kan du abonnere på et nyhetsbrev hvor vi sender ut saker, tester, og rekrutterer til innsiktsarbeid.

NRKbetas nyhetsbrev for smarthøyttalere

Vi har laget et program som transkriberer intervjuer for deg, og kildekoden er lagt ut under MIT-lisens. Det er en hake, men den kan vi komme tilbake til senere.

Tidligere i år fortalte journalistene at de brukte timevis, om ikke dagevis, på å transkribere intervjuer.

Det fikk oss til å bruke noe vi kaller innovasjonsdager, altså 24 timer lange hackathons der hvem som helst i organisasjonen kan komme med ideer og få bygget en prototype eller demo, til å prøve å løse problemet.

Med den rivende utviklingen vi har sett innen maskinlæring de siste årene, ønsket de å se på muligheten for å automatisere tale-til-tekst-prosessen, slik at de kunne bruke tiden sin bedre.

24 timer senere hadde vi en demo klar, og lanserer i dag løsningen med åpen kildekode.

Først, litt historie

Drømmen om at maskiner skal forstå oss, er ikke ny. Liker du ikke historie og artige anekdoter kan du hoppe ned til mellomoverskriften «Vår løsning».

Allerede på 1950-tallet jobbet Bell Laboratories med en maskin de kalte Audrey, the Automatic Digit Recognizer. Som det fremgår av navnet, kunne denne maskinen forstå tall. Den kunne tolke tall fra 0 til 9 med over 90% nøyaktighet, vel og merke når oppfinneren selv snakket.

Når andre snakket var nøyaktigheten rundt 70-80%. Man måtte også gjøre korte opphold mellom hvert tall, men det var likevel en aldri så liten revolusjon og starten på noe langt større.

I 1962 lanserte IBM maskinen Shoebox på Verdensutstillingen i Seattle. Den kunne i tillegg til tall, forstå 16 engelske ord og utføre enkel aritmetikk. Som sin forgjenger, baserte også denne maskinen seg på maler, der enkeltord ble sammenlignet med lagrede lydmønstre.

På 1970-tallet utførte DARPA et 5 år langt forskningsprosjekt i samarbeid med Carnegie Mellon-universitetet, der resultat ble maskinen Harpy. Den kunne gjenkjenne drøyt 1000 ord (omtrent som en 3-åring), og var det første systemet som kunne gjenkjenne setninger.

I det man går fra å gjenkjenne ord til setninger, får man flere utfordringer.

Blant annet må man forholde seg til oronymer – setninger eller ord som høres like ut, men som betyr forskjellige ting. Et eksempel er give me a new display, som høres helt lik ut som give me a nudist play. Det samme gjelder euthanasia (form for aktive dødshjelp) og youth in Asia.

En måte å takle setningsforståelse og kontekst på, er å bruke statistiske metoder. Det vil si, hva er sannsynligheten for at et ord kommer fra en ukjent lyd?

Dette var noe IBM jobbet med på 1980-tallet, da de lanserte maskinen Tangora. Den var oppkalt etter Albert Tangora, verdensrekordholderen i hurtigskriving på den tiden. Dette var det første systemet som ikke var avhengig av maler og ferdige lydfiler, og maskinen kunne gjenkjenne rundt 20 000 ord. Hver person måtte trene opp systemet i rundt 20 minutter før det kunne tas i bruk.

På 1990-tallet kom nye og raskere mikroprosessorer, som gjorde mer avansert programvare mulig. Dragon kom i 1997 med det første systemet som kunne gjenkjenne kontinuerlig tale (man slapp dermed å pause mellom hvert ord). Systemet kunne transkribere 100 ord i minuttet, men prislappen var på hele 9 000 dollar.

På tidlig 2000-tallet hadde utviklingen nådd et platå, og det var ikke før Google i 2008 kom med Voice Search at utviklingen igjen skjøt fart. Enorme mengder treningsdata, nevrale nettverk og beregninger i Googles datasentra gjorde det mulig å få et helt nytt nivå av presisjon.

Vår løsning

Etter å ha sett på hvilke transkriberingsløsninger som finnes på markedet, gikk vi til slutt for Googles tale-API. I kombinasjon med React (et JavaScript-bibliotek for å lage interaktive brukergrensesnitt) og Firebase (en samling av skytjenester, som fillagring, databaser og skyfunksjoner) klarte vi å få en prototype opp på beina i løpet av 24 timer.

Brukeren starter med å laste opp en lydfil og velge hvilket språk som snakkes. En skyfunksjon plukker opp dette, og deretter skjer en tredelt prosess:

1. Transkoding

Googles tale-API krever lydfiler i mono for å fungere. Lydfilen blir derfor først transkodet. Til dette bruker vi FFmpeg, et åpen kildekodebibliotek for lydbehandling. Etter at lydfiler har blitt omgjort til FLAC i mono, lagres den i Firebase Storage.

2. Transkribering

Neste steg er å transkribere lydfilen. Her brukes Node.js-klienten til Google Speech, som for tiden er i alfautgave og dessverre temmelig ustabil til tider.

3. Lagring

Når vi får svar fra tale-APIet, lagrer vi alt i Firebase Realtime Database. Vi lagrer også tidskoder per ord, slik at disse kan markeres i gult i det lydklippet spilles av i nettløsningen.

For å vise resultatet er første episode av podkasten To hvite menn et godt utgangspunkt. Her er diksjonen stort sett god, men selv da er det noen steder ord feiltolkes eller utelates:

Erfaringer

Det er vel ingen overraskelse at et lite språk som norsk ikke får den samme kjærligheten som engelsk. Forskjellen er tydelig, kanskje spesielt siden norsk ikke har tegnsetting (komma og punktum) ennå. Dette vil forhåpentligvis endre seg i de kommende månedene.

Google har sagt at Google Home (som bygger på samme teknologi) kommer i salg i Norge. Utviklingen peker i hvert fall i riktig retning. Fra 23% feil i 2013, var denne nede i knappe 5% i fjor, vel og merke for engelsk.

Tale-API-et klarer heller ikke å skille på forskjellige personer som snakker. Det gjør at det fort blir rotete om flere snakker i munnen på hverandre. Den takler heller ikke forskjellige språk i samme lydfil.

Sluttresultatet blir også dårligere om det er bakgrunnsstøy eller om personene som snakker har ulik avstand til mikrofonen.

Alt i alt er konklusjonen at det per i dag ikke er mulig å bruke transkriberingene verbatim til artikler eller lignende, hverken for engelsk eller norsk.

Men den store fordelen er at et flere timer langt intervju plutselig er søkbart, i hvert fall til en viss grad. For journalisten blir dette først og fremst et verktøy for å finne igjen interessante partier som hun ønsker å lytte til igjen under arbeidet med å skrive artikler.

Det finnes andre transkriberingsløsninger på markedet som støtter norsk, som Microsofts Bings tale-API og norske Max Manus, men de har vi ikke hatt tid til å utforske.

Åpen kildekode

Undertegnede presenterte prosjektet på årets NONA-konferanse, og tilbakemeldingene fra publikum var tydelige på at dette er noe flere kunne tenke seg å bruke.

NRK ønsker derfor å tilgjengeliggjøre koden vi har laget som åpen kildekode med MIT-lisens, slik at hvem som helst kan ta det i bruk. Vi håper med det at flere ønsker å være med å videreutvikle dette prosjektet.

Koden for både front-end og skyfunksjonene ligger på Github. Det er fortsatt mye som gjenstår, og vi tar i bruk issues for å jobbe videre med dette.

Kilder:

• A Brief History of Voice Recognition Technology
• The Machines that Learned to Listen
• The Past, Present, and Future of Speech Recognition Technology

Internett har gitt store medieendringer. Papiravis, videoutleie, CD-plater og DVD er eksempler på medieplattformer som er blitt rammet hardt av at publikum flytter på seg. Men tradisjonell TV-titting har holdt seg forbausende stabilt. Ikke nå lenger.

Grunnfjellet

Det som fremdeles er den største melkekuen for TV-bransjen, er god gammeldags TV-titting på den store skjermen i stuen. Og når jeg sier «god gammeldags TV-titting», så mener jeg når skjermen mates med innhold man ser på såkalt lineært: En ferdig komponert kveld bestående av TV-program etter TV-program, med reklame eller egenreklame mellom hvert program, og signalet formidles gjennom satellitt, kabel eller bakkenett.

Både NRKs lisensmodell og de kommersielle kanalenes forretningsmodell er i hovedsak bygget opp rundt denne typen mediebruk.

Tallenes tale

Men tallene for denne typen mediebruk begynner etterhvert å bli dystre. Bransjen måler jevnlig hvor mye tid nordmenn bruker foran TV-skjermen. Og om man ser på de litt yngre målgruppene som gjerne skulle holdt liv i bransjen på lengre sikt, ser det mørkt ut for denne gamle formen for underholdning som kalles lineær TV. For personer mellom 30 og 39 har TV-tittingen gått ned med 40 % fra 2017 til 2018. Det er mye.

Merknad: Det er en endring i målemetode fra 2017 til 2018 som kan gi forskjeller, men bevegelsen er relativt konsistent og starter flere år tidligere.

Dyster stemning

I begynnelsen av mai hvert år samles norsk mediebransje under Nordiske Mediedager. Det er møter og faglig innhold gjennom uken, og i helgen er det prisutdeling og fest under Gullruten. Jeg har vært der de 15 siste årene. For faglig oppdatering, for å holde foredrag selv, og for å møtes og snakke sammen på tvers av firmaer og mediehus. I år var stemningen litt spesiell.

Tidligere het konferansen Nordiske TV-dager, og det er fremdeles TV som er hovedfokus. 2018 ble året den bar tydelig preg av at bransjen rett og slett er usikker på fremtiden.

Publikumsbruken

Folk ser mer på levende bilder enn noensinne. Men de gjør det på nye måter, både via nye dingser og via nye plattformer. TV-skjermen i stuen brukes mer og mer til å se innhold fra nett. Via bokser som Apple-TV, Chromecast og forskjellige smart-TV-plattformer. I tillegg kommer bruk av mobiltelefon, nettbrett og datamaskin.

Så mediebransjen har sjelden hatt bedre muligheter til å nå ut.

Informere, opplyse og underholde

Tankene bringer meg helt tilbake til BBCs første sjef, John Reith. Han mente at oppgaven til allmennkringkasteren var «to inform, educate and entertain». Altså informere, opplyse og underholde. Det er noe både vi i NRK og mange andre mediehus fremdeles støtter oss på.

Spørsmålet nå er bare hvordan bransjen best kan klare dette i et mer fragmentert – og ikke minst fullstendig globalt – mediebilde. Men potensialet er samtidig større enn noensinne. Sjelden har vi hatt så mange muligheter til å nå ut til publikum. Både nasjonalt og internasjonalt. Vi må bare finne ut hvordan vi best benytter de forskjellige kanalene vi nå har.

Store ulikheter

Om vi hadde differensiert den synkende kurven i grafen over på type innhold, ville den sett flatere ut for noe, og enda mer dramatisk for annet. Store direktesendinger holder seg fremdeles bra: Eurovision, sportshendelser, nasjonaldager, prinsebryllup, nyhetshendelser og koselige direktesendte minutt-for-minutt-prosjekt.

Mens nyhetsoppdatering, tradisjonelle serier og tidsuavhengig underholdning flytter seg til andre plattformer. For tradisjonelle serier har vi hatt hell med å legge på et ekstra lag av interaksjon som øker verdien dersom man ser på det samtidig.

Eksperimentering

Det gjøres forskjellige eksperimenter for å kombinere nett, smarte TV-apparat og mobil med lineært utsendt TV. Da satellitt og kabel ble digitalisert og fikk plass til flere kanaler ble det eksperimentert med løsninger der publikum selv kunne velge kamera i for eksempel en fotballkamp eller et billøp. Det var ingen stor suksess. Vi har hatt såkalte jukeboks-løsninger der folk velger musikk basert på SMS. Da vi sendte serien «Monsen på villspor» hadde vi samtidig en konkurranse der publikum skulle gjette hvor Lars Monsen befant seg. Konkurransen var populær den, og gjorde at det fikk en ekstra verdi å se programmet samtidig med alle andre, så man kunne være med å gjette. Men det var likevel få som deltok om man sammenlikner med det totale publikum. For «Alle mot en» nå i vinter gjorde kombinasjonen av direktesending og interaktivitet at mange valgte å se programmet direkte.

Men interaktiviteten er ikke et mål i seg selv. Målet er alltid å gi en best mulig opplevelse for publikum og benytte oss av de mulighetene vi har for å informere, opplyse og underholde. Da må vi tenke både nytt og gammelt, tradisjonelt og utradisjonelt.

Vi går spennende tider i møte, og vinneren kommer uansett til å bli publikum.

Hva tenker dere? Har deres medievaner endret seg i det siste? Hva vil dere ha mer av og hva trenger dere ikke lenger?

Det er ikke alltid lett å planlegge dagen, men Statens vegvesen har kamera over hele landet som kontinuerlig forteller deg hvor lett trafikken flyter.

Selv kjører jeg ikke ofte, men når jeg først gjør det sliter jeg med å planlegge hvor lang tid kjøreturen tar. Ofte stoler jeg blindt på Google Maps eller en av de andre kart-appene, men det innebærer jo også en form for datadeling med verdens mektigste bedrifter.

Det er heller ikke alltid lett å skjønne hvor mye forsinkelser gult, oransje, og rødt innebærer. Hvor ille er det liksom? I tillegg gir ofte de ulike kart-appene ulike estimat for når man er fremme, noe som gjør meg forvirret.

Derfor ble jeg positivt overrasket over hvor enkelt det er å få en videostrøm av noen av de store hovedfartsårene i Norge. Faktisk har Statens vegvesen 550 webkamera som med jevne mellomrom sender bilder eller en videostrøm.

En rekke ferjekaier har også kameraer, noe som gjør det lettere å planlegge utflukter der venting på neste båt står for en betydelig del av reisetiden.

– Vi startet med ca. 50 kameraer ved lanseringen i februar 2017, og det ligger nå en ca. 130 kameraer ute med video. Vi antar at det i løpet av ett til to år kanskje er aktuelt å kjøre video fra 200 til 250 webkameraer. De resterende kameraene vil det kun bli hentet bilder fra, skriver Thor-Anders Amundsen, til meg på epost.

Bare med å sette opp et bokmerke i nettleseren på mobilen eller datamaskinen kan jeg enkelt få oversikt over de stedene jeg er mest interessert i. Hvis jeg var to hakk mer nysgjerrig kunne jeg også ha satt opp strømmene permanent på en skjerm i hjemmet.

Ifølge vegvesenet vil det skje noen oppgraderinger av systemet på høsten som vil gjøre at de kan ha flere videostrømmer. På flere av stedene hvor det ikke oppdateres til en fullverdig videostrøm vil bildene oppdateres oftere. Et anslag fra Amundsen i vegvesenet er at de bildene som nå oppdateres en gang i timen, sannsynligvis vil oppdateres rundt en gang i minuttet.

Synes du dette er artig kan du sjekke det ut kartet over Norge. Amundsen har også lagt ved en liste (csv) over alle kameraer som er satt opp med en kontinuerlig videostrøm.

Det å ha hundrevis av kamera rundt i Norge høres jo ut som det kan være et personvernproblem, hvordan har dere løst dette?
– Det vi har gjort i praksis er å aktivt skru ned kvaliteten på selve webkameraet. På denne måten så henter vi aldri et bilde eller video som fanger opp registreringsnummer eller er godt nok til å kjenne igjen ansiktet til dem som kjører forbi.

– Vi sladder også aktivt private områder og hus slik at man ikke skal føle seg overvåket av våre webkameraer.

Nå har mobilkameraene blitt så bra at vi stort sett klarer oss med det som vårt hovedkamera. Men selv om de er imponerende så er det noen områder der et systemkamera fremdeles er bedre. Blant annet: dybdefokus/bokeh, mulighet for sikkelig zoom og ytelse i dårlig lys. Vi har tatt for oss et kamera og en telefon og sammenliknet akkurat disse tre egenskapene.

Kamera i mobiltelefonen har med seg en stor fordel, nemlig en meget kraftig datamaskin. Nå begynner mobilprodusentene for alvor å bruke den til å gjøre bildene bedre. Men kan de måle seg med bildene fra et større kamera med utskiftbar optikk?

Vi valgte Canon EOS M50 som systemkamera. Det har fått gode anmeldelser og er ikke blant de dyreste. Mobiltelefonen Huawei P20 Pro har fått skryt for kameraene sine i så og si alle omtaler.

Hovedforskjellen

Den største forskjellen på et mobilkamera og et fotoapparat er billedbrikken. Den delen som tar imot lys og gjør det om til et foto som du kan lagre og vise. Det er plass til en mye større brikke i et fotoapparat enn i en mobiltelefon. Brikkestørrelsen påvirker både hvor mye lys kamera klarer å samle og hvordan de optiske egenskapene til objektivet tegner bildet på brikken.

Generelt kan man si at jo større brikke jo bedre. Kamera kan samle mer lys og enklere få høyere oppløsning med en stor brikke. Så om man ser på illustrasjonen over bør det ikke være tvil om hvilket kamera som er best.

Men der kommer moderne prosessorkraft og programmering inn. Huawei mener de har lagt inn så avansert kunstig intelligens og billedbehandling at mobiltelefonen nå kan ta vesentlig bedre bilder. Det blir nok ikke like bra som systemkameraet, men det er interessant å ta noen testbilder for å se hvor bra det begynner å bli.

Test 1: Portrett

Et standard portrettbilde tas gjerne med et ikke for kraftig teleobjektiv og på en måte som gjør at bakgrunnen blir uskarp slik at personen man tar bilde av kommer tydelig frem. Dette har vært en utfordring med mobiltelefoner fordi de stort sett bare har hatt ett objektiv og det har vært vidvinkel. Så har flere og flere telefoner kommet med to kamera. Hvor det ene har et teleobjektiv.

Da har vi et objektiv som egner seg bedre til portrett, men fordi selve billedbrikken er så liten klarer ikke kamera å gjøre bakgrunnen skikkelig uskarp likevel. Så vi ender med et portrett som gjerne har en uryddig bakgrunn og hvor hovedpersonen ikke trer tydelig frem.

Dette har mobilprodusentene begynt å løse ved at de lar den kraftige datamaskinen i mobiltelefon ta seg av jobben med å gjøre bakgrunnen uskarp. Telefonen bruker avstandsdata fra kamera og klipper ut hovedpersonen mot bakgrunnen og gjør så bakgrunnen uskarp ved hjelp av digitale filtre.

Huawei P20 Pro har en slik portrettfunksjon. Og kameraet selv skjønner når du er i ferd med å ta et portrett og skifter automatisk til denne funksjonen når du tar bilde av mennesker i en situasjon som kan minne om portrettfotografering.

Telefonen gjør bakgrunnen uskarp, jevner ut huden og justerer farger. Martins første kommentar var: «Jeg ser jo ut som en baby!». Og vi kan være enig i at prosesseringen kanskje er litt i overkant. Men portrettet er milevis bedre enn det man fikk med mobiltelefoner for få år siden.

Bildet tatt med fotoapparat er skarpere, har finere bakgrunn og mer naturlig overgang mellom person og bakgrunn. Fargebalansen er litt kald slik bildet kom ut av kamera. Det er noe vi ville justert på i etterkant om vi skulle brukt bildet til annet enn en test. Men litt av poenget her var å vise hva som kommer rett ut av kamera.

Resultat

For portrett kan telefonene som nå har fått et ekstra kamera med litt tele levere langt bedre enn for få år siden. Prosessen som gjør bakgrunnen uskarp fungerer noen ganger bra og andre ganger ikke fullt så bra. Ekte optisk bakgrunns-uskarphet gir naturlige overganger og lar seg ikke påvirke av kompliserte hårfrisyrer eller detaljer i motivet. Mens den prosessen som kamera bruker for å skjære ut motivet mot bakgrunnen ofte kan få problemer og føre til underlige effekter. Og generelt fører denne formen for prosess ofte til at bildet gir et inntrykk av at forgrunnen er klippet ut og limt på en bakgrunn.

For privat- og amatørbruk kan portrettfunksjonen i mobilen være en fin løsning. Du får tydeliggjort mennesket i bildet litt på samme måten som med et kamera som har stor sensor og naturlig uskarp bakgrunn. Men det er fremdeles ikke der at det kan erstatte et større fotoapparat. Fysisk større brikke og objektiv gir fremdeles bedre resultat.

Test 2: Teleobjektiv

Muligheten til å kunne zoome skikkelig inn på et motiv er også ganske fraværende på mobiltelefoner. De har stort sett en digital zoom som bare benytter oppløsningen på billedbrikken kombinert med digital interpolering for å forstørre motivet enda mer.

Så har det kommet telefoner med to kamera der det ene gjerne har et svakt teleobjektiv. For vår testtelefon denne gangen har et av kameraene et objektiv med 3 ganger optisk zoom. I tillegg har hovedkamera 40 megapixel oppløsning. Ved å kombinere disse kameraene skal denne telefonen gi bedre zoom-muligheter enn de fleste andre.

Resultat

Slik bildene står her gir telefonen et imponerende resultat. Det er ikke like skarpt som bildet fra systemkameraet, men absolutt brukbart og med mer korrekt hvitbalanse.

Men om man forstørrer opp bildene avsløres en større forskjell.

Det ville vært særdeles oppsiktsvekkende om ikke et kamera med stor brikke og et kilo med objektiv tok bedre bilder enn en mobiltelefon. Men jeg er likevel imponert over hva telefonen har fått til. Da er det jo også interessant å ta en titt på hvordan denne telefonen gjør det mot en mer direkte konkurrent også.

Huawei P20 Pro har 3x optisk zoom på teleobjektivet mens en iPhone X har 2x. Huawei benytter også vidvinkelkameraets høye oppløsning på 40 megapixler når du zoomer inn. Lysmålingen treffer litt forksjellig i sammenlikningen her, men Huawei oppnår bedre detaljer og oppløsning med sin kombinasjon av kamera.

Test 3: Dårlig lys

Stor billedbrikke og stort glass kan samle mer lys enn liten billedbrikke og lite glass. Men fremskritt når det gjelder sensorteknologi og smart bruk av prosessorkraft i telefonen gjør at vi nå også kan ta bilder i ganske dårlig lys med mobiltelefonen.

Jeg satte opp et rom med særdeles svakt lys og gjorde noen tester.

Planen her er å presse kameraene til det ytterste. Det er så mørkt i rommet at jeg knapt kan se motivet mitt med egne øyne.

Resultat

Det er flere faktorer som spiller inn på hvor bra et kamera kan være i dårlig lys. Hvor lysfølsom billedbrikken er, hvor god optikken er og hvor lenge kamera holder åpent og slipper inn lys. Sistnevnte har vært et område der mobiltelefonene har vært svake. Muligheten til å eksponere lenge.

Tradisjonelt sett trenger man stativ til kamera om man skal eksponere lenger enn ca 1/30 dels sekund. Med optisk og digital billedstabilisering kan man etter hvert klare å ta ganske skarpe bilder også med lukkertider som er lengre enn dette.

For testbildene her eksponerte telefonen i hele fem sekunder, mens systemkameraet eksponerte i to sekunder. Bildene er likevel noenlunde skarpe selv om jeg tok begge bildene med håndholdt kamera. For Canon sin del er det en god optisk stabilisator i objektivet som gjør at jeg kan klare så lang lukkertid håndholdt. For telefonen er det en kombinasjon av optisk stabilisering og bruk av sensorer i kombinasjon med prosessorkraft. De bruker blant annet gyro og aksellerometer i telefonen for å kompensere for mine bevegelser under eksponeringen.

Og jeg er imponert over resultatet fra telefonen. La oss se på utsnitt av de to bildene.

Systemkameraet har bedre farger, men telefonen kan skilte med bedre detaljer og skarphet. Det ble fristende å gjøre en liten fargejustering på bildet fra telefonen for å se om problemet er at fargene bare er litt svake eller om de er ujevnt fordelt og vanskelig å justere opp.

En enkel justering av fargemetning gjorde susen. Dette er imponerende fra en mobiltelefon. Det må sies at dersom motivet mitt hadde vært i bevegelse ville begge kameraene fått problemer her. Med henholdsvis to og fem sekunders lukkertid ville et lekende barn, noen skålende kolleger eller en løpende katt blitt et eneste uskarpt kaos. Men eksperimentet viser at Huawei har fått mye ut av sin kombinasjon av tre kamera og heftig prosessering.

Det blir igjen fristende å sammenlikne med en annen toppmodell fra telefonverden. Så vi tok frem iPhone X i det samme mørke rommet.

iPhone X har kun eksponert i 1/4-dels sekund. Da samler den mindre lys enn om den holder kamera åpent i fem sekunder slik den andre telefonen gjorde.

For denne testen er resultatet fra Huawei såpass imponerende at jeg tok med meg kameraene ut en tur i sommernatten for å ta noen flere testbilder. Da med både iPhoneX, Huawei P20 Pro og Canon M50.

Konklusjon

Kameraene i nyere mobiltelefoner har blitt imponerende gode. Og Huawei P20 Pro tar dette enda et hakk videre. For feriebilder og amatørfoto begynner telefonene å kunne konkurrere med et større kamera. For mer profesjonelt arbeid og for entusiaster vil et systemkamera gi bedre bilder og flere muligheter.

I det daglige er vi mennesker ofte villige til å gå ned i kvalitet dersom vi kan vinne på enkelhet og tilgjengelighet. Det har vi så til de grader gjort når det gjelder foto. Kamera i telefonen er godt nok, man har det alltid med seg og man kan publisere bildene rett fra den samme dingsen man brukte til å ta dem.

Produsentene av systemkamera og større fotoapparat jobber også med å gjøre kameraene sine bedre og legger også inn funksjoner som trådløs overføring av bilder til telefon, kreative filter, bedre og bedre automatikk osv.

Det er fremdeles en stund til kamera i mobilen kan erstatte et skikkelig systemkamera på en del områder, men det blir spennende å se hva mobilprodusentene kommer opp med fremover. De siste fremskrittene innen kunstig intelligens og billedbehandling er spennende.

I testene her ble jeg ekstra imponert over egenskapene i svak belysning. Med kunstig intelligens kan det se ut som om dette blir enda mer imponerende. Hvilke kameraprodusenter som overlever fremtiden vet vi ikke, men at vi som forbrukere får bedre og bedre produkter er helt sikkert.

Hvilke kamera bruker dere? Er dere fornøyd med mobilen til det meste?

Presset bare økte og økte og økte, og til slutt var det bare som om hodet mitt sa BOOM!

I en 7 minutter og 28 sekunder lang YouTube-video legger en av verdens største YouTube-stjerner ut om hvordan han møtte veggen.

Han har nesten 30 millioner abonnenter på strømmeplattformen som mange unge har gjort til sitt levebrød.

De er vår tids nye TV-stjerner, men berømmelsen kommer med en pris. For å lykkes på YouTube må man produsere ofte, kvaliteten må være bra, og konkurransen om vår oppmerksomhet må vinnes hver dag.

I Norge har vi noen stjerner, men hengende høyt over dem alle er en 28 år gammel bergenser med navn Rubén Doblas Gundersen. Selv om han er nesten ukjent i her til lands, er han en megakjendis i den spansktalende delen av verden som han produsere videoer for under navnet «El Rubius».

Nå er han også en av flere YouTube-stjerner som har blitt utbrent i ung alder.

Til sine følgere sier han:
– Jeg tror det vil være bra for meg å forlate YouTube i noen måneder. Jeg antar at jeg kommer til å være aktiv på sosiale medier, men jeg tror ikke jeg kommer til å laste opp så mange videoer, sier han i sin nyeste video «I’m going to give myself some time», som er sett over ni millioner ganger.

Du kan selv se filmen her med engelsk teksting:

Angstanfallene begynner

Det var på gutterommet i Bergen de første YouTube-filmene ble laget. Etter hvert vokste de i popularitet. De to eldste videoene som nå ligger ute er fra det åpne verdenspillet GTA 4. Én handler om å bruke hjelm på motorsykkel (ellers dør du), den andre tar for seg at røyking dreper.

Disse morsomme videoene om spill blir etter hvert mer omstendelige, mer ambisiøse, og de kommer ut oftere.

I 2015 besøker NRK Rubén Gundersen som nå bor i Madrid. Han har da ikke tatt en eneste ferie på fire år, og forteller at han sitter ti timer foran kamera hver dag.

Det virker ikke som tempoet har senket seg før han den 24. mai i år forteller om hyppige angstanfall og at det ble tøffere og tøffere å sette seg foran kamera.

– De fleste som ser denne videoen vet allerede at jeg er en berg-og-dal-bane av følelser, og at jeg alltid prøver å skjule det vonde med humor, sier han.

Så forteller han om at det har blitt vanskeligere å puste, at han sliter med å sove, og at det føles som hendene sovner under filming.

– Presset bare økte og økte og økte, og til slutt var det bare som om hodet mitt sa BOOM!

Internasjonal bølge

Spillnettstedet Polygon oppsummerer i en lengre sak hvor mange youtubere som på et eller annet tidspunkt oppgir at de har blitt utbrent, eller brutt sammen foran kamera.

En av dem er Elle Mills fra Canada med 1,3 millioner abonnenter. For tre uker siden la hun ut videoen «Utbrent som 19-åring» hvor hun forteller at:

Jeg er alltid ensom, alltid usunt stresset, og jeg føler alltid på det overveldende presset. Livet mitt forandret seg så raskt, angsten og depresjon ble bare verre og verre.Elle Mills

Lignende videoer har også Erik “M3RKMUS1C” Phillips (4 mill. abonnenter), Benjamin “Crainer” Vestergaard (2,7 mill. abonnenter), og Bobby Burns (0,9 mill. abonnenter) nylig publisert.

Tidligere har YouTube-stjerner som Felix «PewDiePie» Kjellberg ogsp åpnet opp arbeidspresset som følger av å ha en populær YouTube-kanal.

Det er ikke uvanlig at unge mennesker som oppnår enorm popularitet på kort tid er sårbare. Det er det nok av eksempler på i vår populærkultur, men det er påfallende mange YouTube-profiler som nå åpner opp om overarbeid, høye krav til seg selv, og sin psykiske helse.

De norske tilstandene

Dennis Vareide, som var en del av YouTube-duoen Prebz&Dennis og nå jobber i NRK, forteller at flere norske youtubere har tatt pauser på grunn av diverse former for utbrenthet.

– Jeg tror heller ikke det er et problem, men heller noe nærmest naturlig når folk selvpubliserer over lengre tid, spesielt alene, sier Vareide.

Henrik Hildre og Jonas Lihaug Fredriksen hadde YouTube-kanalen Baibai & Huginn sammen, også dem jobber nå i NRK. Ingen av dem er spesielt overrasket over at folk blir utbrent.

– Man kan ende opp med å sitte mye alene, spesielt hvis man har begynt å satse fulltid. Plutselig er man helt ute av sync med venner og familie på grunn av litt spesielle arbeidstider, og lever i en evig kamp om bekreftelse online, sier Hildre.

Mediehuset Nordic Screens har i overkant av 100 norske mediepersonligheter i stallen, mange av dem publiserer hovedsaklig på YouTube.
– Selvfølgelig er det folk på YouTube som sliter, men for meg er det vanskelig å si om det er flere enn ellers i samfunnet, sier Ivar Steen-Johnsen i Nordic Screens.

Har YouTube et ansvar?

Polygon skriver i sin sak at YouTube så langt har lagt ut en spilleliste dedikert til psykisk helse og utbrenthet, men at det ikke eksisterer noen andre støttefunksjoner på plattformen.

Alphabet, som eier Youtube og Google, er en av verdens største og mest lønnsomme selskaper. Har de et ansvar for å beskytte skaperne som benytter plattformen?

Algortimene som avgjør hva som blir mye sett på YouTube er for de fleste helt ukjente, og plattformen har bare to ganger lagt fram hvordan den fungerer, ifølge Steen-Johnsen.

Det gjør at de beste teoriene for hva som gir suksess i stor grad er basert på egne og andres erfaringer. YouTube har også for vane å skru om algoritmene med jevne mellomrom, noe som kan gjøre populære kanaler usynlige over natta.

Kanaler blir også nektet å ha reklame på videoene (demonetisert) for å bryte YouTubes notorisk vage brukervilkår, ifølge The Atlantic.

– YouTube er en teknisk plattform hvor alt er automatisert. Det er ingen mennesker der ute som følger med, sier Steen-Johnsen, som legger til at dette er en av grunnene at YouTube-profiler blir med i Nordic Screens.

Presseansvarlig i Google Norge, Helle Skjervold, sier at Youtube «forsøker å bidra til å belyse på flere forskjellige måter».

Hun henviser blant annet til YouTubes serie om utbrenthet for skapere, at de inviterer til en debatt om temaet under konferansen VidCon, og at de senere i år lanserer et opplæringskurs om trivsel myntet på skapere.

Usikkerheten og arbeidspresset mange skapere kjenner på kan fort bli en farlig kombinasjon.

For Rubén Gundersen blir sommeren den første ferien på syv år.

– Kanskje jeg legger ut en video når jeg drar på E3 (spillmesse, journ.anm.), det gleder jeg meg som alltid utrolig mye til!

Det ubesvarte spørsmålet er nå om YouTube selv vil prioritere tettere oppfølging av deres mest populære innholdsskaperne.

***
NRKbeta har vært i kontakt med Rubén Doblas Gundersens familie, som forteller at han ikke ønsker å si noe mer enn det som kommer fram i videoen.

Saken er oppdatert med svar fra Youtube.

Her kan du lese om hvordan NRK brukte åpne data fra SSB og Miljødirektoratet for å finne ut at minst 185.000 personer bor i nærheten av gamle deponier.

NRK Østlandssendingen har det siste året skrevet en rekke saker om problemene hos beboere ved det gamle deponiet i Skedsmo.

Vår nasjonale kartlegging begynte med noen spørsmål vi stilte oss på et redaksjonsmøte i februar: Hvor unik er situasjonen i Skedsmo? Er det bygget på eller ved gamle søppelfyllinger mange steder i landet?

Vår nysgjerrighet kommer av at gamle deponier kan være farlige på flere måter:

• Når det organiske avfallet i bakken brytes ned, synker terrenget. Dermed vil bygninger på deponigrunn kunne sprekke opp, bli skakke og i verste fall rase.
• Nedbrytningen fører også til at deponigass dannes. Deponigass består hovedsaklig av metan (CH4) og karbondioksid (CO2).
• Metangass er brennbar og i visse konsentrasjoner blandet med luft er den eksplosiv.
• Karbondioksid kan i store konsentrasjoner fortrenge oksygen og dermed kan man kveles.
• Avrenning fra en fylling kan forurense vassdrag i nærheten.

Du kan lese om flere norske deponi-ulykker i denne saken.

For å finne svar spurte vi en rekke aktører: Kartverket, Miljødirektoratet, fylkesmenn, aktører i avfallsbransjen og geologer. Alle fortalte oss det samme: Det finnes ikke nasjonale tall på hvor mange som bor på eller ved nedlagte deponier.

Vi ba Miljødirektoratet sende oss sin database over all registrert forurenset grunn i Norge. Denne har totalt 5.600 oppføringer, inkludert rundt 2.100 nedlagte deponier. De andre oppføringene inkluderer skytebaner, krigsetterlatenskaper, sedimenter og industriavfall.

Med databasen kunne vi kunne gjøre egne søk, samt legge deponiene inn i egne kart.

Vi fikk databasen oversendt i gdb-format og brukte verktøyene QGIS, PostgreSQL og CARTO for bearbeiding og visualisering.

Alle deponi-eiendommer

For å finne ut hvor mange som bor på en gammel fylling ba vi direktoratet også om en oversikt over alle gårds- og bruksnummer som ligger på deponigrunn. Vi fikk en excel-fil med totalt 4.078 eiendommer.

Deretter ba vi Kartverket om å undersøke hva slags bygninger som ligger disse eiendommene. De klarte å koble 3.632 av eiendommene til matrikkelen, som er Norges offisielle register over fast eiendom, og fant rundt 2.200 bygg til ulike boligformål.

Du kan selv slå opp gårds- og bruksnummeret på alle eiendommer i Norge på Kartverkets åpne eiendomskart.

Tallene fra Kartverket fortalte imidlertid ikke hvor mange som bor i de 2.200 boligene. De viste heller ikke hvor mange som bor i nærheten av et gammelt deponi.

Grunnen til at dette er relevant å finne ut, er at deponigass kan forflytte seg under bakken før den siger opp. Dette er vanlig dersom det går ledninger eller rør gjennom deponiet, noe som er tilfellet i Skedsmo.

For å telle boliger og innbyggere ved deponier i Norge, måtte vi definere hva «ved» betyr. Med andre ord: Innen hvilken radius rundt et deponi skal vi telle boliger?

Her ringte jeg rundt til en rekke eksperter, og fikk som svar at gass kunne forflytte seg «langt», uten at noen tallfestet hvor langt.

Etter en del leting kom jeg over en omfattende undersøkelse av deponier og risiko, utført av danske myndigheter på 1990-tallet, etter at to personer døde da boligen deres, som lå ved en gammel fylling, eksploderte.

Danskene samlet data fra deponiulykker over hele verden og konkluderte med at deponigass kan bevege seg opptil 500 meter under bakken.

Usikre grenser

Mange av deponigrensene i Norge er imidlertid svært usikre. På grunn av denne usikkerheten ville det ikke være hensiktsmessig å sette en standard radius på 500 meter rundt hvert deponi.

I NRKs nasjonale undersøkelse av radonfare, publisert i 2015, brukte vi Statistisk Sentralbyrås (SSB) befolkningsrutenett. Dette viser antall boliger og hvor mange personer som bor innenfor en kartrute som er 250 meter ganger 250 meter.

Dette er godt innenfor de 500 meterne deponigass kan forflytte seg under bakken.

Ved å legge SSBs befolkningsrutenett oppå Miljødirektoratets deponioversikt fikk vi følgende tall:

• 91.856 boliger ligger på eller nær ved et nedlagt deponi
• 185.304 personer bor på eller ved et nedlagt deponi

Personene som er inkludert i NRKs telling bor maksimalt en diagonal rute – det vil si 353.55 meter – fra et deponi.

Vi valgte kun å telle med ruter med markert deponi-areal fra Miljødirektoratet. Dermed vil det i mange tilfeller bo personer i nærheten av et deponi uten at disse er med i NRKs telling. Vårt tall er altså et konservativt estimat.

Miljødirektoratet synes NRKs tall er svært interessante.

NRKs kartlegging sier imidlertid ikke noe om hvor mange mennesker som bor i en faresone. Hvilken risiko et deponi utgjør er avhengig av en rekke faktorer: Grunnforhold, hvor nær boligene ligger avfallsdeponiene, hvor store deponiene er og hva slags avfall som er deponert der.

Ulik forurensningsgrad

Deponiene i Miljødirektoratets database er rangert i fire klasser avhengig av forurensningsgrad. Per Erik Johansen, seniorrådgiver i Seksjon for avfallsbehandling og grunnforurensning, utdyper:

• Grønne områder er en friskmelding av området. Dette betyr at det er blitt gjennomført tiltak på området eller at det har vært mistanke om forurensning, men undersøkelser eller ny informasjon har fjernet mistanken.
• Gule områder. Basert på den informasjon som foreligger, er området vurdert som akseptabel forurensning med dagens arealbruk, men det vil kreves en ny vurdering dersom bruken av området endres. For eksempel stilles det andre krav til tilstand i grunnen om det skal drives næring på området eller om det skal være en barnehage der.
• Røde områder. Området vurderes som ikke akseptabelt forurenset, men dette er ikke en vurdering av hvorvidt det haster å gjennomføre tiltak.
• Lilla områder. På disse områdene er det ikke gjennomført undersøkelser av grunnen. Mistanken er i hovedsak basert på hvilken type virksomhet/aktivitet som har vært eller er etablert på området.

Ettersom utgangspunktet for NRKs undersøkelser var problemene som har oppstått ved den gamle fyllingen i Skedsmo, inkluderte vi kun gule, røde og lilla områder i kartet vi la under SSBs befolkningsrutenett. Det store flertallet av Norges rundt 2100 registrerte deponier faller i én av disse tre kategoriene. Bare 247 er grønne og dermed friskmeldt.

Mer omfattende i Sverige og Danmark

Miljødirektoratets database over grunnforurensning i Norge er tilgjengelig på nettet. Her kan du lese flere detaljer om alle registrerte deponier.

Sammenlignet med våre naboland har Norge relativt få oppføringer av forurenset grunn i sin nasjonale database. Det er registrert rundt 85.000 lokaliteter i Sverige og 30.000 i Danmark, men bare 5.600 i Norge.

Årsaken til den store forskjellen er at våre naboland over lenger tid har gjennomført store bransjekartlegginger for å få oversikt over områder der forskjellig type virksomhet har forekommet.

Miljødirektoratet frykter store mørketall.

– Ja, det er antagelig store mørketall her, men det er vanskelig å si hvilke kategorier de største mørketallene vil forekomme, sier Johansen.

Ifølge Miljødirektoratet er det behov for videre nasjonale kartlegginger av bensinstasjoner, småbåthavner, sivile skytebaner og bransjer med «nye miljøgifter».

Den norske databasen over grunnforurensning ble først lansert i 2002, og bygger på en større nasjonal kartlegging av avfallsfyllinger og industritomter med deponier som ble gjennomført på slutten av 1980-tallet.

Tips oss!

NRK følger tematikken søppeldeponier og vil gjerne ha tips! Sitter du på informasjon om det gamle søppeldeponiet i Skedsmo? Eller vet du om problemer som skyldes bygging på eller ved en gammel søppelfylling et annet sted i landet?

Ta kontakt med NRKs journalister her!

Norske journalister kan være gullgruver av informasjon, hvilke tiltak gjøres av dem som reiser til Russland?

Under kapitlet om digitale trusler i Etteretningstjenestens åpne trusselvurdering blir Russland trukket fram. Det står blant annet:

«Russiske påvirkningsoperasjoner mot vestlige land er blitt trappet opp de siste årene, deriblant forsøk på å påvirke demokratiske prosesser og den offentlige opinionen».

Litt senere står det «hensikten er i første rekke å innhente informasjon om tradisjonelle politiske og militære mål, dernest industrispionasje».

Og hvem i det norske samfunnet sitter på kontaktlister, upublisert materiale om nøkkelpersoner og IT-systemer som det kunne være kjekt å ta en titt på?

Nå skal et hopetall norske journalister til Russland for å dekke fotball-VM som begynner torsdag. Hvilke tiltak gjøres for å beskytte kilder og mediehusenes interne systemer?

NRK har særskilte regler for Russland

Forrige uke ble alle NRK-ansatte informert om nye regler for reising til og fra Russland gjennom det interne nettet.

Helst skulle man også ta kontakt med Kai Johansen, noe vi like greit gjorde selv.

Kai, hva er bakgrunnen for regelendringen?
– NRK har en risikobasert tilnærming til arbeidet med sikkerhet og beredskap. Når vi jobber med å identifisere risiko bruker vi blant annet åpne og ugraderte trusselvurderinger. NRK kan ikke se bort fra at vi også er et mål i denne sammenhengen.

For NRK-ansatte betyr det at man som hovedregel ikke får lov å reise ut med sin egen mobil eller datamaskin, det skal istedenfor brukes låneutstyr med forhåndsinstallerte innstillinger og programmer.

Alt digitalt utstyr som datamaskiner, nettbrett, og mobiler skal deretter reinstalleres før de kobles på NRKs nettverk etter hjemkomst.

NRKs journalister får i tillegg en gjennomgang av gode arbeidsrutiner og en introduksjon til kryptering av kommunikasjon og egne enheter. Noen av rådene NRK-ansatte (og sannsynligvis resten av sports-Norge) får er lengre nede i saken.

TV 2

TV 2s sikkerhetsansvarlige Tom Skarstein sier til NRKbeta at de ikke ønsker å gå i detalj på hva som er deres sikkerhetsrutiner og hvilke konkrete skritt mediebedriften har tatt for å sikre sine journalister.

– Jeg kan si at vi vil ha en høyere beredskap enn vi har hatt i tidligere arrangementer av denne typen. Trusselbildet er noe annet i dag, fotball-VM i Brasil krevde for eksempel ikke det samme fokuset på IT-sikkerhet.

Journalister fra TV 2 får blant annet utdelt nye datamaskiner for VM i Russland.

– Vi har fortalt journalistene at mobiler og datamaskiner skal leveres inn etter VM, og vi går igjennom rutinene med journalistene før de sendes ut.

– Tett dialog

Administrasjonsleder i VG, Andreas Arnseth, forteller at de ikke ønsker å gå i detalj på hvilke tiltak eller sikkerhetsvurderinger som er gjort.

– Ved alle større mesterskap og ved spesielle reiser gjør vi vurderinger knyttet til ulike aspekt ved sikkerhet, så også i forbindelse med fotball-VM, sier Arnseth, som forteller at redaksjonene har tett dialog med Schibsteds sentrale IT-avdeling.

Tommel opp

Roar Thon, er fagdirektør for sikkerhetskultur i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), og – etter hva vi kjenner til – fotballinteressert.

Han trekker frem Jesper Mathisen som et eksempel på at journalister nå, mer enn før, er klar over hvilke gullgruver av informasjon de er.

Det gleder et sikkerhetshjerte når @jespermathisen bruker reklamepausen under direktesending av #FotballXtra til å hente ut en reise pc som skal være med til Russland "Man tar ikke med sin egen PC inn i Russland" er forklaringen. Tommel opp! @tv2nyhetene #infosec #VM2018 #2fx pic.twitter.com/rh8fnpWj0N

— Roar Thon (@Secdefence) June 10, 2018

Thon liker godt at mediehusene tar med seg låneutstyr til utlandet, og forklarer det slik:
– Da har man for eksempel ikke tyve år med kontaktlister som man har et ansvar for å beskytte.

– Journalister har en betydelig verdi. De dekker kanskje fotball-VM en dag, og noe helt annet en annen. For eksempel kan det være interessant hvem man har snakket med tidligere, og det er en mulighet for å få et digital fotfeste.

Hva mener du med det?
– At man hacker en enhet.

Gode råd på reisen

Av hensyn til sikkerhetsrutiner skal vi ikke gå mer i detalj på akkurat hvilke tiltak som er gjort, men det er flere enn dem som er nevnt over.

Noen av disse tiltakene er også spesifikke for større bedrifter, men under følger noen av råd og rutiner som anbefales og som vi vet flere journalister kommer til å følge i Russland.

1. Du bør kryptere mobilen og datamaskinen. For Mac finnes f.eks. FileVault og for Windows f.eks. BitLocker.

2. Unngå gratis wifi-nett, de kan overvåkes for å hente ut passord og kommunikasjonen til resten av internett. Dette er for øvrig Thons hovedpoeng. Du kan gjerne se ham forklare hvordan «gratis» og «free» er de farligste ordene på internett til DNtv.

3. Bruk et såkalt VPN – en måte å skjerme kommunikasjonen mot resten av internett. Det hjelper ikke mot alt, men gjør det vanskeligere å fange opp din nettrafikk. Husk å betale for tjenesten. PS: Det er ifølge ZDNet en liten mulighet for at det er ulovlig å bruke VPN i Russland, men sannsynligvis ikke.

4. Om mulig bør man ha datamaskiner og mobiler under konstant oppsyn slik at de ikke kan tukles med.

5. Alle ukjente minnepinner er fyfy. Om det haster, og du virkelig må, er svaret likevel nei.

Fy!

6. Faktisk bør du ikke være borti noe som minner om en USB-tilkobling uten at du vet hvor den kommer fra. For eksempel fikk gikk sikkerhetsforskere bananas da det dukket på twitter-meldinger fra journalister som dekket møte mellom Donald Trum og Kim Jong-un i Singapore:

Spyware Geeks Freak After Singapore Reporters Get Free USB Fans https://t.co/bDaW5tZRhG #infosec pic.twitter.com/5SFFzmV5Ud

— #AI (@AI__TECH) 12. juni 2018

Dette er på ingen måte en uttømmende liste. For flere råd bør du for eksempel prøve sikkerhetsplanleggeren (engelsk) til Citizen Lab, en tverrfaglig gruppe som arbeider med IT-sikkerhet ved Universitetet i Toronto.

Britiske National Cyber Security Centre har også en utfyllende liste til fotball-VM.

Hva bør du gjøre med mobilen etterpå?

Hos NRK og TV 2 legges det opp til at man reiser ut med tomme enheter, som man så leverer tilbake etter VM.

Datautstyret blir så reformatert (innholdet slettes), og de ulike programmene installert på nytt.

Disse enhetene brukes så på ny og på ny, i en lang rekke land og situasjoner.

Det er flere nyhetsartikler om hvordan man kan installere programvare som overlever denne typen sletting. Er det så smart å bruke dem på nytt da?

– Skal man være så redd for neste bruker, vil jeg nesten lure på om man da bør bruke digitale enheter, sier Thon, som legger til at det sannsynligvis ikke ville vært hensiktsmessig verken økonomisk, sikkerhetsmessig, eller miljømessig.

**
Saken er oppdatert med svar fra VG

Mange kjenner seg nok igjen i det å scrolle opp og ned i en strømmetjeneste uten å finne noe nytt å se.

Selv blant dem som ikke lenger ser lineær TV er det mange som forteller at de innimellom ikke ønsker å ta valg. De vil bare sette på TV-en slik de gjorde før i tiden. Å finne en ny serie er for mange et vanskelig valg.

Jeg jobber som konseptutvikler på strømmetjenesten NRK TV, og en av tingene vi jobber med er å skape systemer som kan hjelpe med dette.

Når vi gjør intervjuer med vanlige brukere forteller mange at de har én «tyngre» og noen «lettere» serier de følger med på. Den tyngre krever fokus, og det er sjelden man har tid eller ork til å se mer enn en episode av gangen. Typiske eksempel er Game of Thrones eller Broen.

Til avveksling fra denne tyngre serien har de gjerne flere de ser innimellom og ellers. Eksempel på en slik serie kan være Side om side eller The Big Bang Theory.

De tyngre seriene ser de gjerne over flere sesonger og de får et godt og nært forhold til karakterene og historien.

Men plutselig er de over. Det er da det er vanskeligst å finne noe nytt.

Hvordan skal vi hjelpe dere videre?

Kan ikke vi da hjelpe dere å finne noe nytt?

Det korte svaret er at vi ikke er helt sikre på akkurat hvordan det bør se ut.

Vi vet andre strømmetjenester har hatt denne funksjonaliteten en god stund. Det testes stadig ut nye måter å presentere noe nytt mens rulleteksten går, men vi opplever ikke at noen har fasiten på hvordan det bør gjøres.

I dag starter vi neste episode automatisk for deg på de fleste av våre plattformer. Dette er en funksjonalitet mange setter pris på, det gjør at man kan sitte rolig i sofaen uten å måtte finne frem til neste episode.

I tilfellene der det ikke finnes en neste episode får du derimot svart skjerm når du kommer til slutten av rulleteksten.

Det er her vi ønsker å gi deg en ny anbefaling.

Noen av tingene vi forsøker å finne ut av er hva vi skal gi deg som anbefaling, hvor mange anbefalinger vi skal gi, og hvordan det skal se ut.

Da er det to ting vi må ha i bakhodet.

• Folk har ulike ønsker vi må tilrettelegge for
• Folk sitter tilbakelent i sofaen sin og vil ha en stressfri opplevelse

Ta vare på sofaopplevelsen

Tallene våre viser at NRK TV mest brukes på den store skjermen folk har i stua.

Vi vet at mange bruker strømmetjenester som avkobling, for å slappe av med god underholdning og forsvinne inn i gode historier.

Brukere har også ulike ønsker og behov som vi må tilrettelegge for: Noen ønsker å lene seg tilbake og se rulleteksten i sin helhet eller høre ferdig kjenningsmelodien til serien, andre ønsker hjelp til å finne noe nytt med en gang.

Vi har med andre ord en liten utfordring med å finne den beste måten å presentere nye anbefalinger for deg, slik at de av dere som ønsker seg forslag får de med seg, samtidig som de ikke er i veien for de som ikke er interessert.

Autoplay – plagsomt eller behagelig?

Såkalt autoplay brukes mer og mer i strømmetjenester. Det kan for eksempel være at neste episode spilles automatisk når den første er ferdig.

Et annet eksempel på autoplay er en trailer som avspilles automatisk når man skal ta et valg om å se en ny serie. De fleste synes det er forstyrrende og masete dersom videoer plutselig starter med høy lyd uten at man forventer det.

Men autoplay kan også spare deg for noen klikk og trigge nysgjerrigheten din for nye serier.

Flere forteller at de i begynnelsen hadde en dårlig opplevelse av at neste episode i serien startet automatisk på slutten av forrige, mens de nå synes dette er en behagelig funksjon som gjør at de slipper å lete frem fjernkontrollen hver gang.

Autoplay brukt riktig kan hjelpe deg å ta valg og gjøre opplevelsen mer behagelig og tilbakelent. Vi kan også fortelle deg mye mer om en ny serie ved å vise deg deler av en trailer enn vi kan gjøre med kun bilde og tekst. Dette er noe vi ønsker å eksperimentere med fremover.

Hvilke type anbefalinger ønsker du? Og hvordan kan vi gjøre det på en måte som tar vare på sofakosen?

Aristo er en tjeneste basert på kunstig intelligens som kan svare på et bredt utvalg vitenskapsspørsmål. Men utviklerene hadde glemt at publikum ofte stiller spørsmål utenfor manus.

Det jobbes stadig med å øke kompleksiteten og bruksnytten til systemer med ulike typer kunstig intelligens. Tjenesten Allen Institute for Artificial Intelligence har laget heter Aristo, og har svar på en rekke vitenskapelige spørsmål.

Aristo kan svare fordi den er trent opp på store mengder vitenskapelige artikler og andre informasjonskilder om vitenskap.

På en rekke spørsmål svarer den ganske godt for seg. Den svarer med 99.48 prosent sikkerhet at en skje av metall er en bedre elektrisk leder enn en plastskje, gummistøvler, eller balltre.

På andre spørsmål bommer den. Veldig.

Kvinnehatende rasist, eller dårlig opplært?

Vi kom over Aristo på det noe nerdete nettsamfunnet Hacker News, og der begynte medlemmene ganske kjapt å utfordre tjenestens påståtte kognitive evner.

Det ble dessverre ikke bedre. Da de spurte Aristo om jorden er flat, rund eller oval, hadde Aristo 2 prosent tiltro til at sistnevnte stemmer. Den var 64 prosent sikker på at jorden er flat.

Allen Institute er grunnlagt av Paul Allen, som også var med å grunnlegge Microsoft sammen med Bill Gates. Microsoft har selv vært borti noen uheldige opplevelser med AI-systemer, blant annet den rasistiske Twitter-boten Tay.

Aristo gikk i den samme rasistfella. Da Hacker News-medlemmene spurte om det er mennesker med hvit eller svart hudfarge som er overlegne, svarte Aristo med 75 prosent sikkerhet at hvite mennesker er svaret.

Opprydding

I etterkant av at medlemmene utfordret tjenesten, har utviklerne tatt noen grep for å fjerne flere av de feilaktige og rasistiske svarene. Nå svarer tjenesten «Aristo is not sure about this one…» på samtlige av de tidligere nevnte spørsmålene.

Hvorfor skjer dette?

Det er flere grunner til at maskinlæringssystemer med jevne mellomrom svarer feil eller merkelig på spørsmål. I dette tilfellet kan det rett og slett handle om at informasjonsgrunnlaget til systemet er skeivfordelt.

For eksempel ved at flere menn enn kvinner har fått vitenskapelige artikler publisert. Eller at man historisk sett har brukt menn eller hankjønns-substantiver som eksempler og subjekter i tekst.

At Aristo var overbevist om at hvite mennesker er overlegne kan stamme fra tilsvarende skjevheter i materialet den er trent opp på, som for eksempel historiske tekster.

Og nettopp derfor synes vi Aristo er et godt eksempel på at kunstig intelligens fortsatt har et stykke igjen å gå før det kan overgå menneskelige kognitive evner.