«Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.» skrev danske Piet Hein.

I de fleste miljøer jeg har ferdes i hvor folk ristes sammen – helt fra ungdomsskolens klasserom frem til dagens åpne kontorlandskap – har det over tid oppstått spontan leking og underlig og superlokal internhumor.

Og kanskje oftest ikke hahaha-morsomt, men mer underfundig, selvrefererende og dadaistisk.

Så også her i bygningen vi i NRKbeta sitter i.

Plutselig er det f.eks. noen som har funnet en ny og bedre måte å bruke post-it-lapper på:

It’s me, Luigi!

Og så er det denne samlingen av badeender i første etasje som har hopet seg opp over mange år.

Badeendene i seg selv er jo harmløse nok.

Men folk som står og venter på å snakke med noen fikler gjerne litt. Og av og til blir dermed endene omorganisert i ulike formasjoner.

Tidligere i år dukket en ny karakter opp, og sterke scener utspilte seg:

Brillebjørn er blitt omringet av badeendene

Spiser han én om dagen, har han mat i 80 dager

Som på barne-TV ender det udramatisk og mildt pedagogisk: Brillebjørn omvendes og blir misjonær

Litt lengre bort i lokalene har de ikke noe badeand-diorama som holder skapoverflaten ren, og dermed har noen prøvd seg på en «mora di jobber ikke her»-aktig lapp (det begynte med den rosa).

Og så er lappekrigen igang.

En av de ivrigste lappeskriverne vil i sin tur antagelig få seg en overraskelse når han kommer tilbake fra TV-messe i utlandet og ser at at alt som lå på pulten hans nå er sirlig pakket inn, og stolen ikke lenger er ledig.

Der sitter nemlig …Brillebjørn.

Slik går nu dagan.

Hva sier fagfolk?

NRKbeta spør Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo hva som skjer her. Han svarer:

Det minner meg om den klassiske artikkelen om “Banana Time”, selv om settingen og virkemidlene er nokså forskjellige. Dette blir enslags langsom-moro, der alle bidrar – både som «kunstnere/oppfinnere» og som «publikum» – til en månedslang happening.

Et tema begynner på én måte, baller på seg, og fører spontant til noe annet, en uventet vri.

Han fortsetter: I tillegg til underholdningen, der meningen ligger i det absurde, bidrar det til samhørigheten hvis alle har noe å komme med og er omtrent like sære. En som kommer utenfra vil riste på hodet, men dere som har knekket koden vet bedre. Vennskapelig erting kan befeste vennskap og vise at vi er trygge på hverandre.

– Det blir først skummelt hvis det er noen få det går ut over hver gang. Ikke alle blir like begeistret over å få sine eiendeler innpakket i gråpapir hver gang de har vært ute og reist.

Så kanskje kollegene våre i første etasje ikke er fullstendig uvanlige likevel, og ting som dette skjer hos flere enn oss. Har dere også løpende interne greier på jobb / skole? Isåfall; hva?

Forbrukerrådet i Norge mener Facebook og Google bruker uetiske metoder for å få deg til å se målrettede annonser og å gi fra deg personlige informasjon.

Onsdag publiserte Forbrukerrådet i Norge rapporten «Deceived by Design» som tar for seg hvordan de mener Facebook og Google benytter tvilsomme designteknikker til å få mest mulig informasjon om brukerne sine.

Fagdirektør for digitale tjenester i Forbrukerrådet, Finn Myrstad, forteller at de nå vil be det norske Datatilsynet vurdere om Google og Facebook bryter med de nye personvernreglene (GDPR) som har trådt i kraft i EU.

For Norge trer regelverket i kraft en gang etter 20. juli under navnet personvernforordningen.

Aksjonen er koordinert med 23 europeiske søsterorganisasjoner i 16 land. Av disse opplyser Forbrukerrådet at 12 organisasjoner kommer til å levere brev til sine respektive datatilsyn. Minst seks amerikanske forbrukerorganisasjoner stiller seg også bak rapporten.

Sleipe triks

Undersøkelsen ble utført i mai og juni 2018 ved å benytte seg av brukerkontoer opprettet i april. Forbrukerrådet gikk her igjennom menyene Google, Facebook, og Microsoft benyttet for å informere brukere om nye personvernretningslinjer samt selskapenes tilknyttede kontrollsentre for personvern.

Blant annet så de etter det som kalles «dark patterns», eller mørk mønstre, et begrep for bevisste designvalg som dytter brukere til å ta beslutninger som ikke er til nytte for dem selv.

Begrepet ble etablert i 2010 Harry Brignull og har ført til større oppmerksomhet om hvordan banker, nettbutikker, og telefonselgere opererer.

Forbrukerrådet mener flere av disse teknikkene er benyttet av Google og Facebook, og at de potensielt bryter både de nye personvernlovene (GDPR) og markedsføringsloven.

Myrstad beskriver praksisen som de har avdekket som «villedende og manipulerende».

– Det er ikke tilfeldighet eller udugelighet som gjør at du som forbruker sier ifra deg rettigheter og dyttes til å dele så mye informasjon om deg selv, sier Myrstad, om hvordan Google og Facebook har designet sine personvernløsninger.

Blant annet trekker han fram hvordan Google i sin tid testet 41 nyanser av blå for å se hvilken brukerne likte best.

Den lange omveien

Da Forbrukerrådet kartla hvordan Google og Facebook designet GDPR-beskjeden sin fant de ut at veien var mer kronglete om man ønsket de strengeste personverninnstillingene.

Faktisk krevde Google hele 9 klikk for de mest restriktive innstillingene, og bare 2 for de mest åpne. For Facebook var det henholdsvis 13 og 5.

Grønt viser ruten med mest åpne personvernsinnstillinger.

Googles GDPR-beskjed

Facebooks GDPR-beskjed

I tillegg er det visuelle markører som gjør det mer sannsynlig for deg å trykke på «aksepter alt» istedenfor å besøke undermenyer hvor innstillingene kan endres.

Kombinasjonen av disse tiltakene mener Forbrukerrådet sannsynligvis er et brudd på GDPRs prinsipp om at det som utgangspunkt skal deles minst mulig personlig informasjon.

Ansiktsgjenkjenning

En av punktene Forbrukerrådet reagerer mest på er hvordan de mener brukere utsettes for ladede ord og uttrykk som gjør det vanskelig å gå mot selskapets favoriserte innstillinger.

Da Facebooks brukere ble bedt om å tillate ansiktsgjenkjenning på tjenesten ble kun positive eksempler trukket fram. Forbrukerrådet er bekymret for hva selskapet kan benytte av dine
biometriske kjennetegn.

– Facebook bruker teknologi som gjenkjenner ditt ansikt som er helt unikt i hele verden – så unikt som et fingeravtrykk. De unnlater samtidig å si at de bruker ansiktsgjenkjenning til å kartlegge hvem vennene dine er, til å måle følelsene dine, og om du er trist eller glad.

Dette og flere andre eksempler gjør at Forbrukerrådet mener det er grunn til å tro at selskapene ikke gir brukerne nok innsikt i hva de aksepterer, noe som er et brudd med GDPR.

– Googles kontrollsenter er en labyrint

Ifølge Forbrukerrådet gis brukere en illusjon av kontroll over hvilke innstillinger de kan endre.

Da de testet om ulike brukere klarte å slette sin lokasjonshistorikk hos Google brukte en av testerne over 20 museklikk før vedkommende ga opp.

Det er ikke tilfeldig ifølge Myrstad:

– Du kommer inn i en lang labyrint du ikke kommer deg ut av. Brukere gis så mye og dårlig informasjon at de fleste vanlige brukere sannsynligvis vil gi opp.

I Forbrukerrådets rapport velger de å trekke fram at Facebook kun gir brukere mulighet til å velge mellom å se annonser basert på data innhentet fra tredjepartet (ikke Facebook selv), men ingen mulighet til å stoppe innsamlingen av data på Facebook i GDPR-menyene.

Flere GDPR-klager

Klagene flommer inn, skriver nettstedet Politico, om hvordan det nye regelverket har blitt mottatt i Europa.

Allerede er det over 29 saker som etterforskes over landegrensene, og det franske datatilsynet CNIL rapportere om 50 prosent flere klager enn året før.

En av dem er fra Max Schrems som skal ha levert de fire første klagene etter GDPR mot Google og Facebook for å tvinge brukerne til å samtykke til de nye brukervilkårene. Vinner Schrems fram kan selskapene få en bot på flere milliarder norske kroner.

Schrems har blant annet anklaget Facebook for å lure brukere med falske varsler for å presse dem til å godta selskapets nye vilkår. Også Forbrukerrådet kritiserer Facebook for dette i den ferske rapporten.

– Det er på ingen måte greit at de gir et inntrykk av at jeg har masse beskjeder bare for å stresse meg gjennom en ganske viktig beslutningsprosess, sier Finn Myrstad.

Facebook har tidligere uttalt at de røde varselikonene er ment å forsikre brukere om at vilkårene de skal godta, faktisk kommer fra selskapet selv.

Facebook og Google svarer

Ingen representanter fra verken Google eller Facebook ønsket å stille til intervju om Forbrukerrådets rapport eller svare på spørsmål relatert til personverninnstillingene.

Pressesjef i Google Norge, Helle Skjervold, oversendte en generell kommentar:
– Vi bygger personvern og sikkerhet inn i våre produkter fra første stund. I løpet av de siste 18 månedene, som en forberedelse på EUs nye forordning for personvern, har vi tatt flere skritt for å oppdatere våre produkter, retningslinjer og prosesser for å gi alle våre brukere meningsfylt innsyn i egne data og enkel kontroll på tvers av alle våre tjenester.

– Vi utvikler stadig disse kontrollmekanismene basert på brukernes tilbakemelding, og bare de siste to ukene har vi gjort ytterligere forbedringer av informasjonen og kontrollen brukerne får når de besøker Annonseinnstillinger og Google-konto.

På spørsmål om Google ønsker å svare på anklagene eller svare på NRKbetas spørsmål om utforming av sine personvernløsninger svarer Skjervold:
– Takk igjen for spørsmålene, vi har vurdert dem nøye og dette er vår kommentar til denne saken. Vi kommer naturligvis til å studere rapporten nøye når den publiseres. Vi er alltid åpne for innspill fra brukere, og utvikler stadig våre kontrollmekanismer og brukerinnstillinger.

Facebook svarer via i kommunikasjonsselskapet Släger:
– Vi har forberedt oss de siste 18 månedene for å påse at vi oppfyller kravene til GDPR. Vi har gjort retningslinjer tydeligere, gjort personverninnstillingene enklere å finne, og vi har introdusert bedre verktøy for at folk kan å få tilgang til, laste ned, og slette sin informasjon.

– I foranledningen til at GDPR ble introdusert har vi fått folk til å gjennomgå informasjon om personvern som var skrevet i et enkelt språk. Vi har også lagt til rette for å gjøre valg på tre viktige tema. Vår fremgangsmåte er i henhold til loven, følger retningslinjene til privatrett- og designeksperter, og er utviklet for å hjelpe folk å forstå valgene deres og hvordan teknologien fungerer.

*Artikkelen er oppdatert med korrekt dato for når personvernforordningen antas å tre i kraft som er en gang etter 20. juli, ikke 1. juli.

Synes du «dark patterns» er interessant bør du også lese: En brannslukker, sju lodd og en karaokeapp til besvær.

Du kan lese rapporten i sin helhet her (engelsk)

De gamle kommunikasjonsmetodene er fremdeles de beste for svindlere, generelle plageånder og folk som vil kjøpe brukt undertøy av barn.

For de aller fleste moderne sosiale medier må man «banke på døren» før man får komme inn. Skal noen få lov til å sende deg en melding må de først spørre om å få legge deg til som venn. Det gir deg muligheten til å eventuelt takke høflig nei før vilt fremmede kan kaste seg over deg med svindelforsøk og slibrige forespørsler.

Slik er det ikke med telefon og SMS.

De to kommunikasjonsformene fungerer som om folk bare plutselig står midt i stuen din. De trengte ikke ringe på døren, de kan gå rett inn.

Dette fører til alt fra mildt irriterende folk som ringer feil, litt mer irriterende folk som vil selge deg noe (ironisk nok veldig ofte telefonabonnement), svært irriterende svindlere som vil lure deg, og direkte ubehagelige forespørsler som min kollegas ni år gamle datter nettopp fikk.

Meldingen lyder: «Hei! Spør tilfeldig ukjente! Bruker du ofte treningstights? Mvh nn».

Dette er altså en person som gjerne vil kjøpe brukt dameundertøy. Og det steinalderaktige systemet SMS tillater denne personen å sende meldinger i hytt og pine til tilfeldige folk. Det hele er en harmløs fetisj og folk må få ha sine lyster. Men det blir ubehagelig for en ni år gammel jente og hennes foreldre når slikt tikker inn på telefonen.

Og både teleselskap og mobiltelefonleverandører gjør forbausende lite med problemet. Epost er for så vidt like gammeldags, men moderne og effektive søppelpostfiltre har satt en stopper for veldig mye ubehag, svindelforsøk og uadressert reklame.

For telefon og SMS finnes det noen apper som kan utvide kontaktlisten din med en haug telefonnummer som ofte blir forbundet med telefonsalg eller svindel. Da kommer nummeret opp som «sannsynlig spam» når telefonen ringer. Og du kan i de fleste telefoner ha din egen liste over blokkerte nummer.

For vanlig telefoni har jeg løst det med at jeg så og si aldri tar telefonen om jeg ikke har nummeret i listen min fra før. Jeg ringer heller tilbake når jeg har funnet ut hvem det er. For Android finnes apper som kan slå opp nummer allerede når telefonen ringer.

Men i en tid med fokus på personvern og egne personvernforordninger får telefoni og SMS forbli forbausende påtrengende og åpent for folk med dårlige hensikter.

Hva er deres eksempler på irriterende bruk og eventuelt bedre løsninger mot uønsket aktivitet på telefon og SMS?

De nye personvernreglene har som krav at personvernvennlige innstillinger skal være standard på tjenester som Facebook og Google. Forbrukerrådet hevder i en fersk rapport at dette ikke er tilfelle.

– Den nye personvernforordningen skjerper kravene til hvordan samtykke skal utformes, blant annet at de mest personvernvennlige alternativet skal være standard. Analysene i rapporten kan tyde på at dette ikke er tilfelle i Facebook og Google sine løsninger.

Det sier seniorrådgiver Catharina Nes i Datatilsynet, som mener funnene i rapporten er interessante.

Datatilsynet har mottatt en oppfordring fra Forbrukerrådet om å vurdere hvorvidt Google og Facebook bryter de nye personvernreglene (GDPR), som allerede har trådt i kraft i EU og som er gjeldende i Norge en gang etter 20. juli.

Dette like etter at Forbrukerrådet publiserte rapporten «Deceived by Design», som tar for seg hvordan de mener Facebook og Google benytter tvilsomme designteknikker for å få mest mulig informasjon om brukerne sine.

Til nå ha 30 organisasjoner i 17 land stilt seg bak rapporten.

– Generelt er dette en problemstilling vi er opptatt av. En hovedutfordring for oss som er på nett i dag, er at det er svært lite gjennomsiktig og åpen innsamling av personopplysninger, sier Nes i Datatilsynet.

Hun understreker at mange av de store teknologiselskapene lever av nettopp personlig data fra brukere. Dermed tjener de på at brukere gir fra seg så mye data som mulig.

Datatilsynet kan ikke slå fast at Facebook og Google tar snarveier for å hente inn mest mulig personlig data.

– Men nå har datatilsyn over hele Europa en gylden anledning til å få selskapene til å tilby løsninger som gir brukerne større kontroll over sine data og hvor mye de ønsker å dele, sier Nes.

– Dersom de store aktørene ikke oppfyller kravene i forordningen, har vi nye og sterkere sanksjonsmuligheter nå enn tidligere.

Siden Facebook og Google har sine europeiske hovedkontor i Irland, er irsk datatilsyn ansvarlig for å gjøre videre undersøkelser av selskapenes betingelser.

Datatilsynet i Norge vil ta opp problemstillingene som drøftes i Forbrukerrådets rapport på neste fellesmøte med de andre europeiske datatilsynene i European Data Protection Board (EDPB) i Brussel.

Facebook og Google har ingen ytterligere kommentarer utover sine tidligere svar til Forbrukerrådets rapport. Der påpeker selskapene at de har jobbet med personvern de siste 18 månedene i forløpet til at GDPR ble innført i EU.

– Vår fremgangsmåte er i henhold til loven, følger retningslinjene til privatrett- og designeksperter, og er utviklet for å hjelpe folk å forstå valgene deres og hvordan teknologien fungerer, sa Facebook via kommunikasjonsbyrået Släger, til NRKbeta.

Trenger felles kjøreregler

Forbrukerrådet så etter «dark patterns», eller mørk mønstre, et begrep for bevisste designvalg som dytter brukere til å ta beslutninger som ikke er til nytte for dem selv.

– Dem som bruker dark patterns villeder brukerne med hensikt. Dette er galt, og nå som GDPR er på plass har vi et lovverk å gå etter slike metoder, sier Fredrik Matheson, som mener både Google og Facebook har benyttet seg av disse tvilsomme teknikkene for å presse brukere til å oppgi mer personlig informasjon.

Matheson jobber med GDPR og tjenesteutvikling i Bekk og er daglig leder for IxDA, en forening for digitale tjenesteutviklere med 3500 medlemmer.

Om selskapenes GDPR-menyer sier han:

– Facebook og Google har ikke gjort en god jobb, enkelt og greit. Ingen av disse selskapene har prøvd å forklare dette på en veldig enkel og nøytral måte.

Han mener det må på plass et felles regelverk for design av digitale tjenester.
– Vi vet om masse studier fra atferdspsykologi, som viser at de ikke er kjempevanskelig å få folk til å si ja.

– To diametralt forskjellige verdener

Matheson mener man ikke utelukkende bør se på Facebook og Google, da disse kun er toppen av isfjellet. Langt verre er aktørene som går under fellesbetegnelsen dataforhandlere, selskaper som kjøper og selger personlig informasjon.

Dette handler også om kulturforskjeller og gamle tekniske systemer som må oppdateres til en verden hvor personvern har høyere prioritet. Det forklarer ifølge Matheson hvorfor noen av selskapenes løsninger er gode, mens andre er svært dårlige.

Men i grunnen handler det om Tyskland og USAs diametralt forskjellige syn på persondata:
– Det er to helt forskjellige verdenssyn som krasjer. I USA må du akseptere alle mulige former for overvåkning om du får noe gratis, sier Matheson.

Nå er NRK Radio tilgjengelig for Sonos-høyttalere som en del av deres betaprogram.

Vi har i lengre tid lekt med en NRK Radio-tjeneste til Sonos. Det startet som et innovasjonsdagsprosjekt, en månedlig to-dagers-sprint vi har i NRK hvor vi eksperimenterer med nye løsninger.

Et par utviklere og jeg ville prøve å lage vår egen tjeneste til Sonos.

Det var ikke teknisk vanskelig å lage tjenesten, men litt tid har det likevel tatt. De første kodesnuttene ble lagt til i GitHub i februar 2017.

Vi er nå i mål med en tjeneste som er tilgjengelig på Sonos-høyttalere. Under har vi laget en oppskrift på hvordan du kan legge oss til.

Mye gjenstår

I første omgang har vi valgt å holde oss til såkalte direktekanaler, som er direkte lydstrømmer av typen NRK P1 og NRK P3. Det gjør at vi vil få noen erfaringer om hvor mange som bruker Sonos, som igjen kan si noe om hvor mye innsats vi skal legge i å videreutvikle tjenestene.

Nå planlegger vi å legge inn en oppdag-liste, som er nokså lik forsiden på NRK Radio-appene på mobil. Med oppdag-listene kommer noe on demand-innhold på Sonos, og etter hvert planlegger vi også å legge til mesteparten av katalogen.

Det er foreløpig kronglete med stemmestyring for Sonos-høyttalerne, noe som gjør at vi må se an hvordan vi skal utvikle tjenesten videre. Blant annet har ikke Sonos støtte for norsk stemmestyring.

Det blir spennende å se hvordan stemmestyring på norsk endrer Sonos-bruken, og det norske mediekonsumet generelt.

Slik kommer du i gang hvis du bruker Sonos på en mobil:

Slik kommer du i gang hvis du bruker Sonos for PC/Mac:

Lurer du på noe mer er det bare å ta kontakt i kommentarfeltet.

De første datamaskinene var kompliserte og sårbare, og bare eksperter klarte å bruke dem. I dag bruker vi datamaskiner hele tiden, uten å tenke over det og uten å vite det. Hvordan kom vi hit? Her er litt historie og noen tanker om fremtiden.

I starten, for omtrent 70 år siden, var datamaskiner store, dyre, og vanskelige å lage. Etter hvert gjorde utviklingen i elektronikk at ting ble bedre. Noen av forbedringene som kom gav oss raskere maskiner, mens andre gjorde dem mer brukervennlige – blant annet med hjelp av stadig bedre datagrafikk.

Nå ser vi at datamaskinen er i ferd med å bli erstattet av andre og mer spesialiserte enheter.

Datamaskinen blir usynlig for oss.

Den spede begynnelsen

På 50-tallet var en datamaskin et komplekst og sårbart apparat som gikk i stykker hele tiden. Like fullt la man mye penger og forskning i å gjøre datamaskinene bedre. Tanken bak var at datamaskinen – en ny, elektronisk regnemaskin – skulle klare å gjøre store beregninger mye raskere enn hva de mekaniske regnemaskinene klarte.

Datamaskinene var imidlertid vanskelige å bruke. Regneoppgavene måtte programmeres på hullkort av papp, legges i fine stabler i en kortleser på maskinen, og så måtte man vente noen timer eller dager mens maskinen jobbet seg igjennom oppgavene.

Svarene kunne leses ut på strimler av papir dersom alt gikk bra med både innlesningen, kjøringen og utskriften, og dersom programmet ikke hadde feil i seg.

Om maskinen brøt sammen, noe som tidvis skjedde, måtte man også begynne på nytt.

Fra regnemaskin til datamaskin

I 1960 kom maskinen PDP-1. Dette var den første maskinen på markedet som hadde skjerm. Brukeren fikk nå en mulighet til å ha en dialog med maskinen mens den kjørte. Ved å se på skjermen kunne man følge med på hva som skjedde. I tillegg var maskinen så rask at man kunne skrive kommandoene på et tastatur og se resultatet på skjermen etterpå.

Dette var en interaktiv maskin. Maskinen skulle her føye seg etter brukerens arbeidstempo, og ikke omvendt. Den skulle ikke bare gis regneoppgaver og stå og jobbe for seg selv, den skulle bearbeide data i samspill med brukeren. Dette var nytt.

Skjermen var laget slik at den både kunne vise tekst og grafikk. Og en dag hadde noen laget programmer hvor man kunne styre figurer på skjermen mens de beveget seg. Et av verdens aller første dataspill, Spacewar!, hadde blitt til.

Trykk på videoen for å se hvordan spillet Spacewar! ser ut:

Her skulle brukerne styre to raketter i verdensrommet og forsøke å skyte på hverandre. Den raske grafikken viste seg å være så fengende at spillet ofte ble vist fram for mulige kjøpere. Og PDP-serien av datamaskiner ble veldig populær, det ble laget nye modeller i over 30 år.

Elektronikk og skjermer

Skjermen på PDP-1 var en såkalt vektorskjerm. Når den viste grafikk var bildene bygget opp ved hjelp av rette streker. Grunnen var at det krevde liten lagringsplass (RAM) å vise fram et skjermbilde når det ble definert på denne måten. RAM-brikker, komponentene man trengte for å holde på bilder i hukommelsen til maskinen, var på denne tiden veldig dyre. Så det å bruke streker i opptegningen holdt prisene nede.

Dagens framgangsmåte, det å bruke små punkter (piksler), gir mye bedre gjengivelser av bilder, men krever også mye mer lagringsplass. Det å lagre skjermbildene som piksler ville gjort at maskinene hadde blitt altfor dyre. Og ingen kunne kjøpt dem.

Midt på 70-tallet gikk imidlertid utviklingen av elektronikk og elektroniske kretser veldig fort. Produsentene klarte å krympe innmaten i komponentene, og det gjorde at RAM-brikkene fikk større kapasitet enn før, men uten å bli dyrere. Sagt på en annen måte: Lagringsplass ble billigere. Dette gjorde at også datamaskinene ble billigere. Nå var det mulig for langt flere å ta dem i bruk.

I 1981 lanserte IBM en datamaskin de kalte Personal Computer. IBM hadde fra før laget systemer for kontorbruk der mange ansatte delte en maskin. Produktidéen til IBM var nå at hver ansatt skulle ha sin egen. Datamaskinen ble personlig.

PC-en ble en så stor suksess at produktnavnet PC ble det nye ordet for datamaskin. Men PC-en var vanskelig å forstå og bruke. Den var laget for tekstbehandling og regnskapsføring, og den kunne ikke tegne grafikk.

Konsepter som filer, programmer og lagring av data, som måtte forstås for å kunne bruke maskinen, ble presentert på abstrakte måter. Mange brukere bladde i håndbøker og gikk på kurs, uten å bli så veldig mye klokere. Datamaskinen forble mystisk og utilgjengelig.

Andre valgte å bruke prisnedgangen på elektronikk til andre ting. Da komponentene ble bedre og billigere valgte noen av de som laget spilleautomater å bytte ut vektorskjermene med pikselskjermer. Teknologen var ikke lengre for dyr. Og pikselskjermene gjorde at spillene nå fikk raskere grafikk og store, fargerike flater.

Hjemmedatamaskinene var basert på nettopp denne ideen. Dette var enkle og billige maskiner som stort sett ble brukt til å spille spill. TV-en, som man jo hadde fra før, ble brukt som skjerm.

Hjemmedatamaskinene fikk stor betydning: De gjorde det mulig for langt flere å lære seg hva en datamaskin er og hva den kunne brukes til. En ny generasjon av programmerere kom til. De hadde lært seg koding hjemme, på fritiden, og ikke på jobb eller i et fag på et universitet.

Trykk på videoen for å se spillet Pole Position 2 i aksjon på Atari 7800:

Grafikk og brukervennlighet

Xerox Alto var den første datamaskinen som viste programmer på skjermen slik man gjør i dag, med bruk av ikoner, menyer og vinduer.

Den kom i 1973, nesten 10 år før IBMs PC. Produsenten, Xerox, tok konsepter fra den virkelige verden, puttet dem inn i datamaskinen, og brukte datagrafikk til å gjengi dem på en realistisk måte.

Alto var en maskin som det var lett å lære seg.

Brukerne kjente igjen skrivebordene og arkivmappene fra kontorene sine som ikoner på skjermen. Alto ble dessverre ingen suksess. Den hadde en pikselskjerm, noe som på denne tiden gjorde den for dyr, og utvalget av programmer var ikke stort nok. Men, de samme tankene om brukervennlighet dukket opp på ny senere – i en maskin som skulle bli verdensberømt.

Trykk på videoen for å se hvordan grensesnittet fungerer på en Xerox Alto:

I 1984 lanserte Apple maskinen Macintosh, et slags motstykke til IBMs PC. Macen var en alternativ kontormaskin – og den var tydelig inspirert av Alto. Apple hadde valgt som prinsipp at god interaksjon med brukeren var viktigere enn lav pris og høy ytelse. Macen ble etter hvert veldig populær til kontorbruk, spesielt innen grafisk design og på universiteter.

Grensesnittet på Macen var mye mer forståelig enn PC-en sitt. Og etter hvert forstod IBM og samarbeidspartneren Microsoft at Apple hadde lyktes med å skape et godt produkt. Brukerne hadde nærmest et religiøst forhold til maskinene sine. Microsoft kom deretter med sitt svar, Windows. Windows ble standard på PC-er, både hjemme og på kontoret.

På dette tidspunktet var det ikke lenger noen tvil: Folk ville ha brukervennlige maskiner, og det betød at maskinene måtte ha god grafikk. Brukerne fikk det etter hvert som de ville, men det oppstod samtidig et problem: De fargerike og detaljerte skjermbildene gjorde at maskinene ble trege. Det var for mye jobb for maskinen å regne ut og tegne opp alt sammen.

Spesialisering

Løsningen ble grafikkort. Dette var en elektronisk krets som kunne plugges inn i maskinen. Grafikkortet jobbet i parallell med resten av maskinen og hadde kun én oppgave: Å regne ut og tegne opp grafikk.

Dette hjalp veldig, ting gikk igjen raskere. Det at grafikkortet var spesiallaget for å jobbe med helt bestemte oppgaver gjorde at ytelsen ble god uten at man å måtte betale så mye for det.

På starten av 90-tallet begynte kappløpet om god grafikk for alvor. Brukerne ønsket seg stadig flere farger, høyere oppløsning og enda jevnere bevegelser på skjermen.

Produsentene tilbød raskere og raskere grafikkort. Teknologien ble etter hvert så god at det å vise ikoner og programmer i vinduer på skjermen ikke var så veldig krevende lengre. Maskinene hadde fått overskudd til å gjøre andre ting også. Behovene – og mulighetene – tok nye retninger.

Tre dimensjoner

Spill som Doom (lansert i 1993) og Quake (i 1996) gjorde at mange oppdaget tredimensjonal grafikk. I disse spillene kunne man bevege seg fritt rundt inne i en virtuell verden, modellert som hus, og skjermen viste grafikk som var mye mer realistisk enn før. Begge spillene ble store suksesser. Realisme og lynrask interaksjon var kult.

På slutten av 90-tallet startet en ny periode med spesialisering. Doom og Quake hadde blitt så populære at man begynte å lage egne grafikkort og prosessorer for å håndtere tredimensjonal grafikk. Prosessorene fikk egne navn, de ble kalt GPU-er. GPU-ene tok jobben med å regne ut og tegne opp de virtuelle verdenene man bevegde seg rundt i. De ble etter hvert svært raske. Prisene på elektronikk fortsatte å gå ned, og spesialiseringen gjorde også denne gangen dette ikke ble for dyrt for brukerne.

Det neste tiåret utviklet grafikk-teknologien seg voldsomt. Nye og kraftigere GPU-er ble stadig lansert, og samtidig ble det laget enda mer avanserte og ressurskrevende spill. Ett eksempel er Grand Theft Auto IV (lansert i 2008). Her kunne man bevege seg fritt rundt i store, detaljerte bymiljø med ekstremt naturtro grafikk.

Likevel var det å spille spill bare en av mange måter å bruke en datamaskin på. Dataspillene fikk mer og mer fascinerende grafikk, men dette endret ikke på hva man ellers så på skjermen. Det grunnleggende innholdet, som filer, programmer og vinduer, ble vist på akkurat samme måte som på Xerox Alto 30 år før.

Den nye personlige datamaskinen

I 2007 lanserte Apple sin første iPhone. Dette var egentlig en liten datamaskin som det også var mulig å ringe med. Først nå fikk vi en datamaskin som faktisk var personlig.

iPhonen snudde også om på de aller fleste ideene om hva en datamaskin skulle være. Skjermen var liten og man brukte berøringsskjerm istedenfor tastatur. Det var bare mulig å kjøre ett program om gangen og det var ingen muligheter for å håndtere filer.

Dette gjorde at en del følte at de mistet litt kontroll.

Men, brukerterskelen ble mye lavere. Det var svært få muligheter for å gjøre feil. Og datamaskinen hadde nå blitt en gjenstand som var tilgjengelig overalt, hele tiden. Man kunne putte den i lommen og den var tilkoblet internett, alltid.

Smarttelefonen, som den ble kalt, ble raskt allemannseie.

Hva nå? Ikke grafikk og datamaskiner

Utviklingen av datamaskiner var lenge styrt av ønsket om å få se informasjon på en skjerm. De tekniske framskrittene påvirket innovasjonen i ulike retninger, men datagrafikken la mye av grunnlaget for den brukervennligheten vi etter hvert har fått.

Datagrafikken gav oss også veldig raske prosessorer, GPU-ene. De ble først laget for å regne på tredimensjonal grafikk, men de har nå fått et helt nytt bruksområde: Å trene opp nevrale nettverk, et verktøy i maskinlæring. Og presis maskinlæring gjør blant annet at stemmestyring fungerer bedre enn før.

Dette gjør at vi i dag ikke trenger å tenke så mye på å lære oss maskinenes språk. De lærer seg vårt. Fra å se på sofistikert grafikk på en skjerm går vi videre til noe som er enda bedre: Å kunne bruke datamaskiner uten å legge merke til det. Grafikken har gjort seg selv overflødig.

Smarttelefonene bidro til å omdefinere hva en datamaskin skulle være. De, og nettbrettene, åpnet for helt nye måter å bruke datamaskiner på.

Berøringsskjermer, stemmegjenkjenning og nettsurfing fra sofaen fantes knapt før.

Denne utviklingen vil antagelig fortsette: Den klassiske datamaskinen med skjerm og tastatur erstattes gradvis av flere små og spesialiserte enheter som man kommuniserer med på nye måter.

Felles for alle de spesialiserte enhetene er at de har datamaskiner inni seg, men vi merker ikke lengre noe til selve datamaskinen i dem.

Datamaskinene er overalt, men samtidig ikke.

Saken er oppdatert med en rettelse: Datamaskinen Alto var ikke laget av DEC, men av Xerox.

En liten innføring i lyd du kanskje ikke visste du trengte.

– Akkurat nå foregår det en revvvvolusjon i radioene våre, starter en epost signert Bill Roger Gystad i NRK.

Han skriver om en endring NRK Klassisk gjorde i april.

#JoinTheRevolution

Geoff Miles, Kringkastingsorkesterets lydprodusent og tonmeister har samarbeidet med Krzysztof Drab, som også jobber som tonmeister og lydprodusent i NRK, om en overhaling av lyden på DAB-kanalen NRK Klassisk.

Hvorfor er dette en revvvvolusjon lurer du? La Gystad forklare videre:
– De har fått den kanskje mest utskjelte DAB-kanalen rent lydmessig til å låte som den ikke er prosessert, altså sterkt bearbeidet, i det hele tatt. Og det låter nå heeelt rått!

Vive la révolution?

Om dette er en revolusjon eller bare en justering får du avgjøre selv. Vi har lagt ved lydklipp fra før og etter litt lengre ned, men før du får nyte klassisk musikk må jeg si hva som ikke er nytt.

Det er en kjent sak at alle lyd- og bildesignaler har en viss forringelse fra de tas opp til de spilles ut på TV-en, mobilen, eller DAB-radioen din.

En del handler om at man som regel komprimerer signalet.

To typer kompresjon – vi skal snakke om én av dem

Før vi går videre: Begrepet kompresjon kan brukes om to helt ulike ting når det gjelder digital lyd.

Den ene typen er kompresjon av data, som i filformatene MP3 eller AAC, der deler av datamengden skrelles vekk for å spare datatrafikk. Det er ikke den vi snakker om her.

Den andre typen kompresjon er reduksjon av spennet mellom de høyeste og de laveste delene av lyden for å «jevne ut lydbildet». Det er dette det handler om her.

Det handler om utjevningen

Sitter du i stua med et godt høyttaleranlegg og det er stille rundt deg, kan du lytte til høye og lave partier med enorm forskjell i volum.

Men fordi folk gjerne kjører bil eller lar vaskemaskinen gå mens de hører på radio må variasjonene i lydnivå holdes jevnere enn dynamikkspennet et orkester kan gi.

For å angi spennet i lyden bruker man LUFS; en måleenhet for hvor mye lydnivået varierer over tid.

I et innspillingstudio har man typisk minus 28 LUFS – kall det en forskjell fra høyest til lavest på 28 slike enheter – , når det spilles ut på DAB-radioen er det minus 15.

Det Miles har justert er hvordan man går fra minus 28 til minus 15 LUFS. Forvirret?

For å forklare det har vi tegnet en kjapp figur på tavla i kontoret. Svart strek er lydprofilen slik den ville sett ut i et lydstudioet (- 28) og grønt er DAB-lyden i radioen din.

Tidligere kunne lydnivået falle før dramatiske partier på NRK Klassisk (se sirkel). Dette og mange andre «lydartefakter» kunne før dukke opp fordi NRK justerte lyden med flere filter samtidig.

Det gjorde at lyden var nesten helt jevn, og dermed enkel å lytte på i bil, men så «godt» justert at man forvrengte lydbildet.

– Det vi gjorde var å ta bort alle lydfiltrene og starte forfra. Nå har vi kun en hardere grense på de aller høyeste partiene. Det gjør at lyden blir hardere, nesten mer metallisk på toppen.

Under ser du hvordan bølgeformen endres av komprimeringen. Øverst er ny komprimering:

Ønsker du grundigere forklaring av LUFS har Ask Audio (engelsk) en fin introduksjon.

Her kan du høre klippene selv:

Klipp før endringen

Klipp etter endringen

Da er det bare å dundre i vei!

KOMMENTAR: Jeg velger sykkel fremfor bil og blir sett på som lat, men det skyldes en fundamental misforståelse.

Den virkelige transportrevolusjonen skjer på mikronivå. Det er der vi ser størst miljøgevinst. Det er der vi løser både kø-, svevestøv- og støyproblemer. Men mens teslaene feier forbi deg i kollektivfeltet slik vi lærte at pampene gjorde i det gamle sovjet, får du nedsettende blikk og strenge rammer å forholde deg til på ditt lille fremkomstmiddel.

Jeg vil herved slå et slag for elsykkelen og alle dens gode venner. Elektrisk sparkesykkel, segway, enhjuling, elmoped, elektrisk transportsykkel og alle andre små og lette fremkomstmidler som nå har dukket opp.

Faste lesere av NRKbeta vet at jeg for litt over et år siden satte sammen min egen elsykkel. Nå, cirka 1000 kilometer senere er det på tide med en evaluering.

Ombygd DBS-sykkel med 250W elmotor:

Men, når jeg skryter av den blir jeg nesten alltid misforstått.

De typiske reaksjonene er:
«Jammen du går jo glipp av treningen da …»
«Er du virkelig så lat?»

Det er så feil som det kan bli. Dette er et transportmiddel, ikke et treningsverktøy.

Problemet er at den ligner på et kjent treningsverktøy som heter sykkel. Det er derfor vanskelig for folk å forstå at den erstatter privatbil, taxi, motorsykkel, moped eller hva som helst av andre greier som vi kaller transportmiddel.

Mitt miljøregnestykke

Av de 1000 kilometerne jeg nå har syklet anslår jeg at cirka 250 kilometer er distanser jeg heller ville gått til fots, 750 kilometer er ren erstatning for privatbil eller taxi. Når forskningen da også viser at å sykle på en elsykkel er bedre trening enn de fleste skulle tro begynner dette å bli skikkelig interessant.

For energiregnestykket er veldig tydelig: En elbil bruker cirka 200 watt-timer pr. kilometer, mens min elsykkel bruker 10. Den trenger med andre ord cirka 20 ganger mindre energi enn en elektrisk bil. Regnestykket er ikke helt rettferdig siden sykkelen også får hjelp av min muskelkraft. Men både samfunnsmessig og miljømessig tror jeg ikke den trimmen jeg får skal telles negativt her. Og selv om man fyller elbilen med fem mennesker blir fremdeles elsykkelen fire ganger mer energieffektiv.

Flatt og ingen motvind

Men jeg blir altså sett på som lat fordi folk tenker at alternativet er at jeg sykler på en sykkel uten det ekstra dyttet jeg får fra den lille motoren. Men det er ikke det. Når jeg skal 10 kilometer fra Marienlyst i Oslo til et eller annet sted for å delta i en workshop eller holde et foredrag, er det ikke et alternativ å ta på seg treningsdrakten og så sykle avgårde. Da må jeg ta en dusj før jeg litt andpusten går på scenen.

Alternativet er taxi, egen bil eller noen ganger kollektivt.

Den følelsen en elsykkel gir er at Norge blir helt flatt og fullstendig uten motvind. Det gjør at terskelen for å ta sykkel blir mye lavere. Jeg kommer raskere frem enn om jeg hadde tatt taxi eller kollektivt, og jeg har sjelden parkeringsproblemer når jeg kommer frem.

Regler og tilrettelegging

Dette er et område der den tekniske utviklingen går fort. Vi kommer til å se mange spennende, lette og elektriske fremkomstmidler fremover. Det gjelder bare å legge til rette for dem, i bybildet og med fornuftige lover og regler. Slik kan disse nye innretningene leve fint og sikkert side om side med elektriske biler, fotgjengere og syklister på treningstur.

Og viktigst av alt, vi må til livs fordommene om at dette er for latsabber.

Disse fremkomstmidlene skaper ikke en lat befolkning som går glipp av trening. De fører til en befolkning som får mer frisk luft, bruker mindre energi, forurenser mindre, skaper mindre støy, og kaster vekk mindre tid i kø.

Lars Monsen har for vane å legge turene sine til steder der motorisert ferdsel ikke er mulig, så når han nå skal lede sommerens utgave av minutt for minutt-sendingene har vi funnet en løsning for å nedskalere den tekniske riggen for en fullverdig direktesendt tv-produksjon til noe som kan bæres på ryggen.

I over et år har vi i NRKbeta jobbet med en løsning som gjør det mulig å forene de to NRK-produksjonene «minutt for minutt» og «På tur med Lars Monsen». Det vi har kommet frem til minner om noe man kunne funnet i garasjen til Reodor Felgen, og for litt over en uke siden tok vi med oss det litt alternative kontrollrommet på en testtur til Sognsvann, rett nord for Oslo.

Ikke uventet møtte vi på noen utfordringer, men mest av alt var det gøy å se at det lille tv-studioet faktisk fungerer!

Først, litt bakgrunn:

I «Monsen – minutt for minutt» får alle som ønsker det anledning til å slå følge med Lars Monsen på en rekke fotturer i fjellheimen. Over fire uker skal Monsen gå på Hardangervidda, i Jotunheimen, i Vesterålen og i Indre Troms.

Det byr på en rekke utfordringer. Når vi tidligere har produsert direktesendte minutt for minutt-sendinger fra båter og tog, har vi hatt mulighet til å bygge opp en TV-regikontroll med full teknikk om bord.

Vi har også gjort en rekke «enkameraproduksjoner» i grisgrendte strøk (tenk dramaproduksjoner og naturprogram), men disse krever ikke at bilder og lyd klippes på stedet og sendes videre i tilnærmet sanntid.

Derfor måtte vi bygge et kontrollrom som vi kunne ta med oss til fots. For å gjøre det måtte vi blant annet redusere vekten (nå 32 kg) og gjøre den mer strømgjerrig fordi alt er drevet av batterier.

Til sammenlikning har vi funnet fram bilder fra tidligere års kontrollrom.

Slik så TV-regikontrollen ut på Hurtigruten i 2011:

Og det var en del kabler:

For en nostalgisk tilbakeblikk anbefales det å lese hele bakom-saken.

For å filme reinflytting i 2017 var det litt trangere:

Bæremeisen med det rare i

Årets kontrollrom er en ryggsekk som opereres av to personer.

Bæreren går i front med ryggsekken som rommer mesteparten av utstyret og to skjermer for å vise hva som filmes og sendes «hjem».

Bildeprodusenten går bak og fokuserer på tv-produksjonen. For å gjøre det enklere å se skjermene i fullt dagslys har vi mulighet til å spenne teltduk ut mot sidene og oppover, men værforholdene denne dagen krevde ikke det.

Vi har også gjort det slik at bildeprodusenten kan benytte seg av en liten skjerm festet på en brille laget av produsenten Vufine som også viser alle videokildene i sanntid.

Et kontrollrom er vanligvis utstyrt med mange knapper, men det har vi ikke plass til i år. Vi har derfor laget en liten, oransje fjernkontroll som bildeprodusenten kan bruke til å klippe mellom de fem kameraene.

Bildeprodusenten er også utstyrt med en fjernkontroll like under skulderen. Den kan brukes til å kommunisere med Lars Monsen og teamet rundt «minutt for minutt»-produksjonen.

Fem kamera på fottur

På turen til Sognsvann hadde vi med oss fire betjente kameraer. Lars Monsen hadde sitt sedvanlige kamera.

Vi hadde ett kamera som beveget seg i nærheten av Lars og turfølget, ett som lå litt i forkant av følget og ett i en liten drone.

I tillegg hadde vi med et femte kamera som stabiliseres av en såkalt gimbal i toppen av riggen sammen med antennene:

Et trådløst studio

Legg merke til at vi har lagt ledningene igjen hjemme. Normalt ville vi koblet kameraene til bildemikseren via kabler, men det er i dette tilfellet ikke praktisk gjennomførbart da vi skal gå i skog og kupert terreng. I stedet sendes bildene til bildemikseren via trådløse HD-video-forbindelser.

Og nettopp det er beskrivende for hele dette prosjektet: Vi har måttet ty til trådløse løsninger på samtlige områder. Og det er her vi forventer å støte på de største utfordringene.

Det at vi skal sende direkte minutt for minutt i områder hvor det knapt er mobildekning, er nemlig mildt sagt krevende.

Derfor vil vi i sommer sette opp vårt eget nett, et såkalt punkt til punkt-nettverk, som tar signalet fra kontrollrommet via ulike mellomstasjoner til NRKs kontorer på Marienlyst.

Denne løsningen ble også testet da vi var på Sognsvann, og vi møtte tidlig på en signalfeil – vi greide rett og slett ikke å sende bildene fra bildemikseren videre til NRK og ut i verden. Problemet viste seg imidlertid ikke å være større enn en litt vanskelig router denne gangen.

Antageligvis vil en lignende feil skje på en eller flere av etappene i sommer. Heldigvis har vi noen nødløsninger i ermet, blant annet å sende via mobilnettet.

Vær og vind

Så var det dette været da. På Sognsvann var det fine turforhold, litt surt kanskje, men sol og opphold. Men hva hadde skjedd hvis himmelen plutselig åpnet seg over oss? Ville bæremeisen overlevd en skikkelig regnskyll?

Ja, er det korte svaret på det. Vi har vært nøye med å velge ut materialer som kan tåle en norsk sommer, som jo kan innebære noen utfordringer med både fuktighet og temperatur.

Slik ser du ut inni:

Her er også prinsippskissen til oppsettet.

Lokket er av polykarbonat, som er vær og slag-fast og gjennomsiktig plast. Det gjør at bildeprodusenten kan se skjermene selv om det skulle regne. Baksiden blir av vannavvisende kryssfiner.

Det hele tettes med pakningslister og fugemasse, men for å holde kontroll på temperatur i skapet vil det utstyres med luftinntak i bunnen, og to vifter i toppen som lager et trekk gjennom kassen.

Startskuddet går torsdag 12. juli på Hardangervidda. Du er invitert til å slå følge med oss om du er i området. For datoer og reiseruter anbefaler vi å sjekke ut turistforeningens nettsider.

Den eksplosive utviklingen innen kunstig intelligens og maskinlæring har ført til en rekke interessante prosjekter. Vi har testet en teknologi som fargelegger svart-hvitt-bilder.

For en stund siden kom vi over et program som heter autocolorize. Programmet er bygget for å fargelegge svart-hvitt-bilder, noe som vi tenkte kunne være interessant å teste på klipp fra NRK-arkivet.

Programmet kan også brukes til å se eldre slektninger i farger, om det er oldemor eller -far. Faktisk kan du ta hele familiekatalogen når du først er i gang.

Som alltid med ny teknologi er det noen begrensninger, så la oss først si noe om hvordan det fungerer.

Denne teknologien er trent opp på en finurlig måte. Tusenvis av fargebilder blir gjort om til svart-hvitt, og fôret inn i et nevralt nettverk. Nettverket blir så forklart hvordan det opprinnelige fargebildet ser ut. Etter en rekke treningsrunder, får systemet en bedre forståelse for hvordan det skal fargelegge svart-hvitt-bildet.

Slik gjetter programmet seg til at tre små kuler sannsynligvis er røde tomater:

Autocolorize er trent opp på en rekke ulike motiver og situasjoner, noe som gjør at programmet i teorien skal kunne fargelegge de fleste bilder man fôrer inn i det.

Men: Om programmet får inn noe det aldri har sett før kan resultatet bli helt feil.

Rolling Stones går av flyet på Fornebu i 1965

Vi tok en runde i redaksjonen for å finne ut hvilket klipp som kunne være morsomt å teste denne teknologien på. Den kjente tannlegesketsjen med Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen Jr. var oppe til diskusjon, men på grunn av rettighetsproblematikk falt vi på et annet klipp som mange i den eldre garde vil huske: Da The Rolling Stones besøkte Norge i 1965.

Utover at klippet er godt kjent for store deler av den norske befolkningen (over en viss alder), valgte vi dette klippet fordi vi ville teste om Autocolorize fungerer på gammelt materiale. Videoklippet er tatt opp utendørs, og avbilder både bygninger, fly, biler og mennesker. Om dette fungerer bra nok kan det ha noe for seg i kommersiell TV-produksjon, og ikke bare som lek og moro.

Den automatiske fargeleggingsprosessen involverer mange manuelle steg. Først måtte vi hente filmen fra NRKs digitale programarkiv, og laste den ned til maskinen som skulle gjennomføre fargeleggingen. Filmen måtte så konverteres til 1600 stillbilder, siden Autocolorize ikke støtter videofiler direkte.

Selve fargeleggingen krever mye ressurser, så vi satt opp en dedikert maskin med et kraftig skjermkort til å gjøre jobben. Noen timer senere var alle bildene ferdig fargelagt, og vi kunne sy dem sammen til en film.

Resultatet kan du se nedenfor:

Ikke bare fryd og gammen

Først det åpenbare. Algoritmen sliter med et par scener i klippet og flere bilder har store områder med grått.

Videre var det gamle Terminalbygget på Fornebu blått, og ikke rødt, som Autocolorize har valgt å fargelegge det.

Vi syns likevel at resultatet er spennende, og det er morsomt å se dette klippet i farger – selv om algoritmen bommer ved jevne mellomrom.

Det er liten tvil om at teknologien kan ha noe for seg, enten ved å manuelt trene systemet på ytterligere bildemateriale som ofte dukker opp i filmverdenen, eller ved å finne arkivmateriale som er filmet i omgivelser som er enklere å fargelegge.

Har du noen idéer til arkivklipp som vi burde forsøke å fargelegge? Skrik ut i kommentarfeltet!

Noen bruker mer penger på å lage duppeditter selv enn å kjøpe dem for lommerusk på eBay. Selv øynet jeg et hobbyprosjekt da garasjeporten hjemme skulle sikres med infrarød sensor.

Selvgjort er dårligere og dyrere, men veldig gøy. Tilfanget av billige elektroniske produkter og tjenester har redusert behovet for å bygge selv til null, men samtidig – og av samme grunn – har mulighetene for selvbygging aldri vært større.

Hvilket av disse poengene du synes er viktigst, avgjør om du er en idiot som meg eller ikke.

Såkalte infrarøde lysskranker brukes til mye rart, som for eksempel robotstyring i bilvaskehaller, detektering i alarmanlegg, automatisk spyling i urinaler og sikring av dører og porter i butikker, heiser og parkeringsanlegg.

Først, teknologien bak

En standard garasjeport-lysskranke består av to små enheter som monteres på hver side av portåpningen. Den ene fungerer som sender, den andre som mottaker. Mottakeren videresender et aktivt signal til styringselektronikken hvis det infrarøde lyset (IR-strålen) ikke er brutt slik at porten trygt kan senkes.

Dersom noe(n) kommer i veien mens porten er på vei ned, slutter mottakeren å sende signal. Motoren snur og porten går opp igjen. Mange garasjeportmotorer har lavspente tilkoblinger for slike sensorer som brukeren selv kan installere.

Elektronikken er i prinsippet enkel. Senderen har en lysdiode (LED), som sender ut en infrarød stråle i stedet for vanlig lys. Mottakeren har en fotodiode som ser IR-strålen.

På nettet finnes mange eksempler på hvordan bygge infrarøde lysskranker. Søk på «infrared light barrier» for å finne byggetegninger og kretsskjemaer.

Du finner også beskrivelser av hvordan signaloverføringen til ulike typer garasjeportmotorer foregår, slik som for eksempel denne YouTube-videoen.

Førsteutkast uten loddebolt

Noen utkast ble koblet opp på et såkalt breadboard, en eksperimentplate med standardiserte kontakthull. Du stikker komponentene nedi hullene for å sette sammen kjappe testløsninger uten bruk av loddebolt.

Lysskranken måtte ha tilstrekkelig effekt og rekkevidde for å fungere også i skarpt sollys. Jeg oppdaget tidlig at billige IR-dioder fra eBay ikke var noen god løsning.

Hos en av de seriøse elektronikkleverandørene fant jeg i stedet en kraftig IR-diode som fint hamler opp med dagslys selv når den er montert mange meter unna mottakeren.

IR-stråler er usynlige for det menneskelige øyet, men hvis du har et mobilkamera uten IR-filter, kan du rette det mot senderen. De vil du se den infrarøde strålingen lyse ganske voldsomt mot deg fra skjermen.

Blinker for å bli gjenkjent

I tillegg til å bruke en god sende-diode, må vi modulere IR-strålen. Både dagslys og kunstig lys har et betydelig innslag av infrarød stråling. Mottakeren bør ikke bli lurt av andre strålingskilder, derfor må lyset fra senderen skille seg ut.

For å løse problemet, lar vi sende-dioden blinke et visst antall ganger i sekundet. Mottakeren er finjustert til kun å kjenne igjen IR-lys som blinker med samme frekvens.

Etter en del utprøving kom jeg frem til at en stabil løsning for min bruk, var å modulere IR-dioden to ganger. Først med en bærefrekvens på 38 000 ganger i sekundet (38 kHz), deretter med en fast signalfrekvens på 10 ganger i sekundet (10 Hz).

Tegne kretsskjema

Siste ledd i utprøvingen av designet var å koble oppsettet til garasjeportmotoren for å se om overføringen gikk som planlagt. Et par fremprovoserte garasjeport-nødstopp senere følte jeg meg ganske klar for å gå til tegnebordet.

Et skikkelig kretsskjema er nemlig en absolutt nødvendighet, når resten av prosjektet skal i havn med eventuelle tilpasninger og påfølgende kretskortdesign.

Tidene har forandret seg også når det gjelder såkalte EDA-programmer (Electronics Design Automations). For bare et par tiår siden kostet slike tegne- og designprogrammer fra et par tusenlapper for nedstrippede versjoner, til mange titall tusen for fullverdige utgaver.

Nå finnes det knallgode gratisprogrammer uten praktiske begrensninger, som enten er åpen kildekode-programmer eller friversjoner av kommersielle programvarepakker. KiCad er min personlige favoritt.

Prototyping

Med et ferdig kretsskjema i hånden, kunne jeg gå i gang med prototypen. På tide å varme opp loddebolten og finne frem et par stripboards, en type ferdigborede universalkretskort med etsede kobberbaner på baksiden. Nå var utfordringen å koble sammen innretningen nøyaktig etter diagrammet.

Kortene måtte ikke være større enn at de gikk inn i en temmelig trang plastinnkapsling. Innbyggingsboksen jeg valgte, har ører til veggmontering, og det er laget åpninger for utføring av signalkabel.

Da jeg hadde loddet sammen en fungerende prøveversjon av lysskranken, var det bare å installere den og innlede en evalueringsperiode på noen uker for å se at konstruksjonen ikke sviktet i praktisk bruk.

Det er mulig vår gode nabo undret seg over hvorfor jeg stoppet opp midt i åpningen med et engstelig blikk hver gang garasjeporten var på vei ned, for så å bryte ut i et selvtilfreds flir når porten faktisk stanset og gikk opp igjen.

Design av kretskort

Jeg kunne nok slått meg til ro med den fungerende protoypen min, men det ville vært som å stoppe rett før målstreken fordi dommer, tidtaker og tilskuere har lagt seg for flere timer siden. Noen av oss kravler henrykt videre gjennom natta. Som de absolutt siste, for et hvert «no-nonsense» elektroprosjekt må jo ha et skikkelig kretskort!

Siden jeg hadde tegnet skjemaet, visste KiCad allerede hvordan delene skal kobles sammen. Resten av jobben besto i å finne akkurat de rette komponentmodellene blant flere tusen ferdigtegnede fotavtrykk og 3D-filer.

Med litt konsentrasjon lot komponentene seg greit plassere på et par fem ganger tre centimeter store kretskort. Til slutt ble lederbanene på over- og undersiden av kortene trukket opp, og den påtrykte teksten (silketrykket) tilpasset for å unngå å få maling der det skal loddes.

Programmet kontrollerer at du ikke gjør feil underveis, og varsler deg hvis du gjør tabber som å tegne lederbaner for tett, eller at de kortsluttes eller feilkobles på noe vis. Nettet er for øvrig fullt av veiledninger og foruminnlegg om hvordan tegne kretskort i KiCad.

Saltsyre og høyfjellssol

Det fantes en tid der gutterommet var eneste stedet det var mulig å fullføre prosjekter som dette innenfor en hensiktsmessig økonomisk ramme. Hvis du bare skulle ha et par kretskort, var det bare å glemme å gå til profesjonelle produsenter.

Gutteroms-prosessen med å overføre kretskort-layouten til kobberlaminatet var på den annen side ikke spesielt helsefremmende.

Den involverte loddestopp-lakk med dødningehode på boksen, natronlut og en sydende blanding av saltsyre og hydrogenperoksid. På toppen av det hele kom en såkalt høyfjellssol, en ultrafiolett strålekilde basert på kvikksølvdamp, så intens at den gjorde deg solbrent i løpet av tiden det tok å eksponere et par laminater.

En kretskort-produsent for hobbyister

De siste årene har det imidlertid dukket opp tjenester mellom fabrikkene og elektronikkentusiastene. Disse tjenestene kommer selvskaderne til unnsetning ved å eliminere behovet for å bade i saltsyre og uv-lys på hjemmebane.

OSH Park i USA er en av disse, og forretningsmodellen er like enkel som den er genial.

I stedet for å sende ett og ett prosjekt til kretskortprodusenten, samler OSH Park opp flere titall prosjekter om gangen. Når de har fått nok bestillinger til å fylle et stort panel på 46 x 61 cm med mange ulike hobbyprosjekter, sender de det til fabrikken, som dermed lager ett kjempestort kretskort i stedet for mange små.

Når det ferdigproduserte kretskortet kommer tilbake etter noen dager, knekkes det bokstavelig talt opp i enkeltprosjekter igjen, og sendes til sine respektive mottakere over hele kloden.

Produksjonskostnadene blir dermed fordelt på kanskje 60 ulike prosjekter, der prisen til hvert enkelt står i forhold til størrelsen på kretskortet.

Alt jeg behøvde gjøre, var å laste opp prosjektfilen fra KiCad, resten gikk av seg selv.

Seks kretskort (tre av hvert) kostet godt under tollvesenets 350 kroners-grense. For totalsummen på rett over 25 dollar var til og med frakt inkludert.

OSH Park produserer for øvrig sine kort i USA, og de tilfredsstiller EUs miljøkrav (RoHS). Hør grunnleggeren av OSH Park, James Neal, fortelle mer om konseptet i videobloggen Hardware Hangout.

Den endelige versjonen

Å lodde komponentene på et kretskort man har fått laget selv, er nok et av høydepunktene underveis i slike prosjekter. Hvis jeg har gjort en grundig nok jobb med kretsskjemaet og merkingen av komponentplassene på kortet, skal heller ikke loddejobben kreve spesielt mye tankearbeid.

Når både senderen og mottakeren var satt sammen, kalibrert og testet, gjensto siste finish: Å få alt sammen pent på plass i innkapslingene sine. Her krevdes litt tilpasninger.

Jeg valgte blant annet å lime linse-elementene fast til utsiden av boksen i stedet for å holde meg til den opprinnelige planen om å ha både linser og reflektor på innsiden.

En pen 5mm innfatning til indikator-lysdiodene ga dessuten fronten på boksene et litt mer profesjonelt utseende enn bare et drillet hull.

Så lenge det varer…

Når både senderen og mottakeren var montert i hver sine innkapslinger, var tiden kommet til å pensjonere prototypene som jeg monterte noen uker tidligere. De har fungert uten problemer, og nå ble de ofret til fordel for en forhåpentlig enda mer stabil konstruksjon.

Nå gjenstår det å se om konstruksjonen tåler langvarig bruk. Jeg har ikke finregnet på komponentverdiene, og må nok være forberedt på plutselig en morgen å stå rådvill foran en vidåpen garasje fordi porten ikke vil ned uansett hvor mye jeg prøver.

Jeg kan ikke forutsi når transistoren ryker eller IR-dioden tar kvelden, men kan ut fra erfaring anta at det blir en vintermorgen med et par og tjue minusgrader, helst mens jeg har to gretne unger i baksetet og veldig dårlig tid til jobben.

Men enn så lenge føler jeg meg litt ovenpå:

KiCad-prosjektfilene er for øvrig tilgjengelig på GitHub, og kretskort-layoutene er delt på OSH Park, for dem som måtte være helt spesielt interesserte. Men husk: All eventuell gjenbruk skjer på eget ansvar.

Stadig flere av oss tar i bruk mobilen når krisen er ute. Sikkerhetsekspert Per Thorsheim stiller spørsmål om Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps tar en av sine informasjonssider på alvor.

På Twitter har det siden 13. juni pågått en debatt om hvor godt rustet kriseinfo.no er til å informere om det skulle være, ja … en krise. Samme dag varsles også Kriseinfo om problemer ved deres nettsiden.

På egne nettsider står det at:
«Kriseinfo.no er en nettportal som formidler viktig informasjon fra myndighetene til befolkningen før, under og etter kriser.»

Det henvises også til Kriseinfo i medier og på andre nettsider drevet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Men som flere påpeker har nettsiden ikke et oppdatert sikkerhetssertifikat (HTTPS) og enkelte Android-telefoner klarer ikke å åpne nettsiden.

Atle Frenvik Sveen ble for eksempel møtt av beskjeden «nettsiden kan ikke nås» da han prøvde å besøke Kriseinfo:

Skriver man inn m.kriseinfo.no vil siden likevel kunne besøkes for Android-brukere.

Fredag ettermiddag lurer Sveen også på hvorfor nettsiden ikke på noe sted har nevnt den store skogbrannfaren eller de pågående brannene på Sør- og Østlandet.

Da var den nyeste saken på Kriseinfo datert til 14. mai og omhandlet kraftig vind på Vestlandet.

Først fredag klokken 21.35 legges det ut en sak om skogbrannene i Sør-Norge.

– Uholdbart

Onsdag 13. juni klokken 12.42 sender Sveen sin første bekymringsmelding til Kriseinfo.

I eposten legger han fram feilene og kommer med denne dommen:
«… at dette ikke fungerer på en offentlig side som er ment å brukes i en krisesituasjon er uholdbart. Jeg anbefaler å ta en runde med de som har ansvaret for dette asap og få det fikset!»

Også i en påfølgende epost anbefaler Sveen Kriseinfo om å gi beskjed til IT-ansatte som har kompetanse til å løse problemet.

Torsdag klokken 11.14 svarer DSBs pressevakt «Takk for info!». Siden har også minst én person til kontaktet direktoratet.

Trivielle tekniske problemer

Flere IT-kyndige personer jeg har vært i kontakt med beskriver begge problemene som forholdsvis enkle å rydde opp i.

Sikkerhetsekspert Per Thorsheim sier at det burde ta én til to timer å fikse et sikkerhets-sertifikat til nettsiden. Det gjør det mulig å verifisere at din tilkobling til en nettside ikke er manipulert av noen andre og det gjør at andre ikke kan overvåke hva du gjør på nettsiden.

Slik ser det ut når en side ikke har HTTPS:

Direktoratet for forvaltning og ikt anbefaler blant annet kryptering (HTTPS over TLS) på alle offentlige nettsider. NRKbeta har tidligere skrevet at det er mange offentlige sider som ikke overholder denne anbefalingen, men det bør kunne stilles større krav til nettsider som er knyttet til samfunnsberedskap.

– Vi skal være de første til å beklage

Seniorrådgiver Inger Johanne Fjellanger ved DSB opplyser om at Kriseinfo bare er en av flere kanaler de bruker for å gi informasjon til befolkningen.

– Vår kommunikasjonsstrategi når det gjelder skogbrann har i stor grad vært basert på bruk av sosiale medier og informasjon gjennom lokale brannvesen og fylkesmannen, sier Fjellanger.

Hun forteller at skogbrannene fredag ettermiddag er så omfattende at det ville bli omtalt på Kriseinfo, noe det ble senere på kvelden.

Om de tekniske problemene sier Fjellanger:
– Vi er klar over at det har vært og fortsatt er noen problemer, noe vi skal være de første til å beklage. Vår tekniske leverandør jobber med saken, men dessverre har det ikke vært noen enkel løsning, og det er også et kostnadsspørsmål.

– For øvrig er vi i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet om videreutvikling av løsninger for krisekommunikasjon til befolkningen.

– Dette er ikke et kostnadsspørsmål

– Hvis det som er statens offisielle nettside for kriser ikke klarer å bli fikset på et par uker på grunn av tilsynelatende banalt enkle feil å fikse, da kan vi ikke stole på den tjenesten, sier Per Thorsheim.

Han understreker at «hoder ville rullet» om noe lignende hadde skjedd hos en privat aktør som for eksempel en bank eller nettbutikk.

– Dette er ikke et kostnadsspørsmål. En så viktig side som dette skal fungere, punktum.

Saken er oppdatert med en spesifisering om at man kan besøke nettsiden ved å skrive m.kriseinfo.no.

***

Hvor stor andel av domener eid av det offentlige i Norge bruker HTTPS? Under ser dere siste status basert på våre skanninger:

«Jeg må ringe deg opp, noe har skjedd.»

Det er tidlig i mai og klokka har blitt ni på kvelden. Ute er det grått. Jeg sitter på kjøkkenet og prater i telefonen med en kompis.

Plutselig blinker kjøkkenlampa i en fast rytme. Jeg skjønner at noe foregår. Og helt riktig, det brenner i Porsgrunn.

Kjøkkenlampa går lysbananas når det skjer noe viktig. Et smarthus-eksperiment som jeg har lekt med siden midten av mai.

Nerdalert: dette er ikke en typisk sak av typen «Slik gjør du […]». Det er mer i retningen «Hva skjer hvis jeg kobler sammen smartdings X og internett-tjeneste Y».

«Hey Google, turn on the lights»

I fjor kjøpte jeg smarthøyttaler av typen Google Home. Selv om jeg må snakke på engelsk til den, så er jeg nokså imponert over hvor godt teknologien «forstår» hva jeg ber om. 

Stemmestyringa fungerte så bra at jeg begynte å kartlegge hva som skulle automatiseres. Konklusjonen ble at huset skulle gjøres smart i henhold til Zuboffs lover, med trykk på den første loven, alt som kan automatiseres, vil automatiseres.

Jeg er (mildt sagt) ganske glad i duppedingser og teknologi, så det eskalerte fort med nye dingser og automatiske løsninger i hjemmet. Muligheten til å kunne snakke med huset til en (relativt) billig penge gjorde at jeg begynte å fylle på med tingenes internett-dingser (IoT).

Blant annet går støvsugeren mens jeg er på jobb. En annen dings justerer temperaturen til et behagelig nivå før jeg kommer hjem. Den snakker også med min smart-strømleverandør. I tillegg kommer de smarte strømpluggene som styrer lamper med sære pærer og som slår på vifta på soverommet før leggetid. Det har ballet på seg, rett og slett.

Men så kom tanken, hva kan jeg gjøre for å pushe (pun intended) grensene for at huset kan varsle ved hendelser?

Jeg tok det et lite skritt videre

NRK har en egen nyhetsstrøm av små og store hendelsesnyheter. For de mer alvorlige og større nyhetene bruker vi begrepet rødmeldinger, og det var disse jeg ønsket å få en beskjed om.

Lyspærene på kjøkkenet er allerede av den smarte typen. Det var derfor lett å få dem til å snakke med tjenesten IFTTT, som står for If This Then That. Kort fortalt en løsning som lar deg lage oppskrifter for hva som skal skje i en gitt situasjon.

Min oppskrift ble da: hvis det publiseres rødmelding, blink kjøkkenlampene.

Ja, kjøkkenlampene i flertall. Siden det er sommer og lyst ute så ønsket jeg en mer intens varsling. Naboene er nok enig i at varslinga ble mer intens.

Naboene må tro jeg er glad i sene diskokvelder. Det har skjedd ved et par anledninger at kjøkkene har blinka for fullt ganske så seint på kvelden. Det kan bli litt … intenst. Nå blinker fire lys synkronisert i 30 sekunder hver gang NRK publiserer en rødmelding. Mellom 14. mai og 29. juni har NRK publisert rundt 159 rødmeldinger.

Hva skal jeg med det?

Hjemmeautomasjon er et spennende område, og jeg tør å spå at det vil få god medvind de kommende årene, sammen med digitale assistenter og stemmestyring. 

For min del har lampevarslinga vært et morsomt eksperiment.

Det fungerer fint som en visuell varsling når jeg koker pasta på kjøkkenet eller leser en bok i godstolen. Utfordringen er at varslingene kan være nokså brede. Det hadde vært spennende om jeg kunne fått til mer personlig varsling med utgangspunkt i NRK sine rødmeldinger. Kanskje det blir neste eksperiment.

Jeg antar at også andre har lekt med hjemmeautomatisering og IFTTT. Hva kunne vært kult å prøvd ut, og er det noe NRK bør eksperimentere med på dette feltet?

***
Les også første innlegg i sommerserien: Espen har sikret garasjeporten hjemme med infrarød sensor.

Det er lett å trå feil når man vil lage musikk som skal fungere overalt. Her er noen tips fra en hobbyprodusent som har gått på en blemme tidligere.

Man trenger egentlig ikke så mye for å produsere musikk hjemme – man kommer langt med hodetelefoner og en laptop. Men om man skal dele eller gi ut musikken blir det gjerne litt vanskeligere.

Det erfarte jeg selv da jeg på første halvdel av 90-tallet begynte å lage musikk på mine foreldres hjemme-PC.

Det som hørtes perfekt ut hos meg kunne høre helt feil ut hos andre.

Jeg har senere lært at dette ikke er uvanlig. De fleste hobbyprodusenter lager musikken sin under suboptimale forhold, men man kan gjøre forholdene bedre om man vet litt om høyttalere og akustikk.

Litt om lyd

Det er mange ting å tenke på i et hjemmestudio, og man har gjerne mindre budsjett og plass til å utfolde seg enn et profesjonelt lydstudio.

I hovedsak er det disse faktorene som spiller inn: Alle rom påvirker hvordan musikk høres ut, ved at lyden reflekteres og absorberes av tak, vegger og møbler. I tillegg har alle stereoanlegg sin egen «personlighet» som påvirker musikken. Til slutt påvirker plassering av høyttalere og symmetrien i rommet hvordan lyden oppleves.

Målet er at de viktige elementene i musikken skal høres «riktig ut» på alle høyttalerne i alle rom, med forskjellig lydnivå.

Uansett hva du sitter igjen med håper jeg at du ikke bruker eggekartong til akustikkbehandling. Det gjør en dårlig jobb og er i tillegg brannfarlige.

Høyttalere

Det første enhver person som vil lage hjemmestudio bør gjøre er å få tak i gode høyttalere. Man bør velge høyttalere som gir en nøytral og presis gjengivelse av lyd, og ofte kaller vi disse monitorer.

I studio tester man gjerne musikken på forskjellige høyttalere for å forsikre seg om at den høres riktig ut på tvers av anlegg.

Studioer er derfor ofte utstyrt med flere sett høyttalere.

Ofte inkluderer dette en eller to «grot-boxer»: Dette er mindre høyttalere, som i hovedsak gjengir mellomtone. Erfaringen viser nemlig at dersom en miks høres balansert og fin ut på disse, høres den som regel også bra ut på større anlegg.

Deretter kan man bruke de større monitorene (på varierende lydnivå) for å finpusse og justere detaljer.

Velkommen til rommet

Vi ønsker at rommet skal påvirke lyden minst mulig. Du ønsker å sitte i et avlangt rom og ha den lange delen av rommet bak deg.

Hodet ditt og høyttalerne bør så utgjøre en trekant, og rommet bør være så likt som mulig på høyre og venstre side foran deg. Da får man et godt stereobilde.

Her kan vi koke oss dypt ned i alle mulige detaljer, men det er dette som er essensen i alle studioer.

Man innreder så rommet med akustikkbehandling, slik at man unngår uønskede refleksjoner. Det vanligste er å bruke absorberende materiale på punkter på veggen og i taket som vil reflektere lyd direkte fra høyttalerne til ørene.

Lyden bør absorberes jevnt: Om bare noen frekvenser blir absorbert, mens andre blir reflektert, vil det påvirke opplevelsen av lyden.

 Til hjelp med plassering av lytter- og høyttalerposisjon, samt akustikkbehandling, kan du bruke gratisprogrammet Room EQ Wizard og en kalibrert USB-mikrofon. Du er advart, dette krever en del kunnskap.

Slik ser rommet ut med akustikkbehandling:

Hjelp, bassen min har blitt et monster!

Ukontrollert bass er en gjenganger, også i mange stuer: Om du beveger deg rundt i rommet når du spiller musikk (eller har på TV-en), har du kanskje lagt merke til hvordan bassen kan bli veldig sterk noen steder og veldig svak andre steder? Dette skyldes resonans i rommet. Spesielt interesserte kan lese mer om Room Modes på Wikipedia.

For å håndtere dette, bruker man bassfeller. Dette er en form for akustikkbehandling av en viss fysiske størrelse, slik at de kan «fange» lydbølgene med lav frekvens. Disse trenger man gjerne mange av.

Mitt lille studio er nesten perfekt uoptimalt som lydstudio, særlig med tanke på bass. Det cirka 2,45 x 2,26 x 2,48 meter, altså nesten kubisk.

Mitt hjemmestudio sett fra oven:

Skissen viser mitt rom med akustikkbehandling. Det er ikke perfekt, men greit nok. Brorparten av rommet er dekket av akustikkplater som er såpass tjukke at de hjelper bassfellene med de lave frekvensene.

Legg merke til at jeg ikke har paneler eller bassfeller på bakveggen (tykk sort strek), både fordi det er et vindu der og fordi døren kommer i veien. Det er ikke optimalt.

På grunn av resonansproblemer burde heller ikke lytteposisjonen vært så nær midten av rommet, men nærmere frontveggen, men det er det vanskelig å fikse fordi rommet er så kort.

Derfor valgte jeg bevisst små monitorer, noe du også bør vurdere om du er i samme situasjon. For et slikt rom er også en subwoofer uaktuelt.

Romkorreksjon, en siste finpuss

Som du kanskje har forstått er det noen problemer med rommet som er vanskelig å fikse med akustikkbehandling, men vi kan komme et stykke nærmere ved å bruke noe som kalles romkorreksjon.

Romkorreksjon går ut på at man justerer opp og ned enkelte frekvenser for å få nøytral lyd i lytterposisjonen. Ulempen er at det kun virker på akkurat dette stedet og at lyden ellers i rommet sannsynligvis blir mer ujevn.

Korrigeringen fungerer på den måten at et dataprogram sender ut test-toner fra høyttalerne som man måler med en spesialmikrofon i området rundt lytteposisjon.

Programmet regner så ut hvordan de forskjellige frekvensene skal tilpasses, slik at lyden blir nøytralt gjengitt akkurat der du skal sitte.

Under kan du se en test jeg har gjort selv. De to blå kurvene er høyre og venstre side før korreksjonen, og lilla er etter korreksjon. Målet er at kurvene skal ligge nærmest den røde streken som er «nøytral gjengivelse».

Legg merke til at det er for mye bass rundt 125 Hz og for lite rundt 90 Hz.

Det finnes en rekke kommersielle produkter til romkorreksjon, og om du er eventyrlysten kan du prøve ut open source-verktøyet BruteFIR til å gjøre romkorreksjon.

Neste steg: Velg mellom flere anlegg

Du husker kanskje at et studio ofte har flere sett med høyttalere? Alle disse spiller ikke samtidig,  siden man jo ønsker å sjekke lyden på forskjellige anlegg.

For å veksle mellom dem kan man bruke en monitorvelger, en boks som lar deg velge hvilke høyttalere som skal spille.

Siden alle høyttalere gjengir lyd forskjellig (husk, de har personlighet) måtte jeg ha en romkorreksjon per anlegg, men jeg fant ingen rimelige monitorvelgere som lot meg gjøre dette.

Derfor laget jeg min egen, noe du også kan gjøre om du er litt fingernem. Under har jeg laget en veileder på de viktigste trinnene for hvordan du kan gjøre det selv.

Hos meg gjør lydkortet hovedjobben

Man får kjøpt lydkort med flere utganger, og det er noe mange lydkort for profesjonell bruk har. Jeg har et slikt kort og kan derfor ha en egen utgang til hver høyttaler. Det gjør at jeg kan velge i musikkprogrammet mitt hvilke høyttalere som skal spille.

Programmet jeg bruker til romkorreksjon (og flere andre) kan kjøres som en såkalt VST-plugin. I mitt tilfelle kan jeg derfor sette opp en instans av korreksjonssprogrammet med riktig profil for hver av utgangene.

Ulempen med denne løsningen var at jeg måtte klikke meg rundt på dataskjermen for å bytte mellom høyttalerne. Jeg ønsket meg jo en fysisk boks til dette – helst en med volumkontroll.

Slik ble den seende ut til slutt:

Musikkprogrammene jeg bruker støtter kommunikasjonsprotokollen MIDI, i likhet med det meste av profesjonelle musikkprogrammer, synthesizere, og så videre: Dersom du for eksempel trykker en tangent på et MIDI-keyboard, vil alle enheter og programmer som er tilkoblet via MIDI få beskjed om hvilken tangent som ble trykket ned, hvor hardt den ble trykket og hvor lenge den ble holdt nede.

Man kan også tilegne eventuelle knapper og spaker på et slikt keyboard til forskjellige funksjoner i et program etter behov. Det gjorde at jeg kunne bruke hvilken som helst MIDI-enhet med knapper for å styre høyttalerne.

Men ingen av MIDI-enhetene jeg fant var akkurat slik jeg så for meg. Jeg laget derfor en selv.

Hjemmelaget monitorvelger

Jeg har lenge hatt lyst til å eksperimentere med mikrodatamaskiner, men manglet et konkret prosjekt. Her kunne jeg slå to fluer i ett smekk, så jeg kjøpte meg en Arduino Uno og satte i gang.

Det jeg ville bygge var en generisk MIDI-enhet med fire knapper slik at jeg kunne bytte mellom:

• Monitorene
• Grot Box-en
• Settet med PC-høyttalere
• Hodetelefonene

Først lagde jeg en prototype av en Arduino med et par knapper og lysdioder tilkoblet på et brødbrett.

For å kunne kommunisere mellom de MIDI-kompatible programmene på datamaskinen og Arduinoen brukte jeg seriell kommunikasjon over USB sammen med programmet «Hairless MIDI to Serial Bridge». Dette lar seg gjøre med Arduinos standardbibliotek for MIDI.

Det er litt knotete og ustabilt, men det går greit siden det kun er for å sette opp systemet.

Bygge stillig boks

Da jeg hadde testet at idéen virket og at jeg faktisk kunne slå av og på høyttalerne ved hjelp av prototypen, var det klart for neste steg:
Bygge en stilig boks med noen flotte knapper og en volumkontroll.

Byggingen gikk stort sett greit, men jeg trengte hjelp av noen med riktig verktøy (og tilhørende ferdigheter) til å lage hullene i frontpanelet: Drillen min var for liten til et 16mm bor.

Helt til slutt gjorde jeg Arduino om til en ekte USB-MIDI-enhet ved å benytte programvare fra HIDUINO-prosjektet, noe som gjør kommunikasjonen mellom høyttalere og musikkprogram helt sømløs. Grunnen til at jeg gjorde det helt til slutt, er at det gjør det vanskeligere å gjøre endringer i programvaren.

Hvor vanskelig (og dyrt) er det? Og hvor kan jeg lære mer?

Akustikkbehandling er et vanskelig felt som krever mye kunnskap. Om man vet hva man gjør, kan man komme langt med lite penger.

Det finnes mange bøker, guider og videoer om hvordan man kan bygge både akustikkpaneler og hele studioer. Som et utgangspunkt vil jeg anbefale boken «Mixing Secrets For The Small Studio» av Mike Senior. Ethan Winer har også mange gode artikler, for eksempel denne om akustikkbehandling for studioer og lytterom. Dersom du har over middels ambisjoner om å lage et bra studio kan du vurdere å kontakte fagfolk for hjelp og veiledning.

For å komme i gang med Arduino, vil jeg anbefale å kjøpe et nybegynnersett. Der følger det med diverse komponenter og en bok med flere prosjekter. Ved å følge kode-eksempler i boka, på Arudinos egne nettsider og videoer på YouTube kommer du langt, selv med lite kunnskap om programmering eller elektronikk.

Et tips for nybegynnere er å kombinere ulike eksempler og enkeltprosjekter til noe større. Da kan du lene deg på andres arbeid, men eksperimentere på de områdene du begynner å mestre. Om du ønsker å bygge noe ut over prototype-nivå er det også en fordel å kunne lodde.

***
Les også tidligere innlegg i sommerserien:
– Espen har sikret garasjeporten hjemme med infrarød sensor
– Thomas Nikolai har gjort at kjøkkenlampa blinker om det tikker inn viktige hendelsesnyheter

Når du først har lest alt dette, hva med å begi deg ut på:
– NRKbetas komplette guide til å utgi musikk

Det store personverneksperimentet er nå i gang, sier sikkerhetsekspert Bruce Schneier. Han mener Europa kan tvinge hele verden til å ta bedre vare på vår private informasjon.

– Europas nye personvernlover er et angrep på overvåkningskapitalisme, sier Bruce Schneier, som i 2015 skrev boken Data and Goliath, en dyster utgreiing om hvor lite kontroll vi har over vårt eget privatliv.

Der kommer det blant annet frem hvor vanlig det er at amerikanske selskaper deler informasjon med myndighetene, ofte som et resultat av hemmelige rettsordre. I boken tar han til orde for et Magna Carta, et dokument som sikrer vanlige borgere rettigheter til å beskytte eget privatliv.

Med de nye personvernlovene (GDPR) som ble innført i EU 25. mai, og innføres 20. juli i Norge, har Schneier langt på vei fått ønsket sitt oppfylt.

– Europa er den regulatoriske supermakten i verden og de er ikke redde for å håndheve de nye lovene. Det vil være bra for alle, ikke bare Europa, sier Schneier, som var på norgesbesøk i anledning sikkerhetskonferansen Paranoia.

Bruce Schneier anses som en betydelig skikkelse innen IT-sikkerhet og personvern. I tillegg til å ha gitt ut 15 bøker, er han teknisk sjef for sikkerhetsselskapet IBM Resilient og styremedlem i den digitale rettighetsorganisasjonen Electronic Frontier Foundation (EFF).

Hva nå?

I mai ble GDPR en del av europeisk lov, men slaget vil stå om Europa klarer å tvinge også amerikanske selskaper til å følge det ambisiøse lovverket.

Konfliktens kjerne er at de mest populære digitale tjenestene i dag er amerikanske, og at de heller vil følge de langt svakere personvernreglene i USA.

Med GDPR kan europeiske datatilsyn gi bøter på opptil – avhengig av hva som er størst – fire prosent av en bedrifts årlige omsetning eller 20 millioner euro.

Om Europa klarer å håndheve regelverket og eventuelt gi ut store bøtene kan det få globale konsekvenser.

Bekymringen er at GDPR uthules bit for bit i rettsalen, og at den til slutt blir tannløst. Blant annet scorer nettstedet Politico Facebook og Google som de med mest kunnskap og innflytelse over regelverket.

Det er dette Schneier sikter til når han beskriver GDPR som det viktigste personverneksperimentet i verden.

De første søksmålene som følge av GDPR ble sendt allerede samme dag som lovverket trådde i kraft. Max Schrems, en østerriksk advokat og personvernforkjemper, sier til CNN:
– Vi ser etter store selskap som bevisst bryter loven, som på en måte prøver å ignorere den, og komme unna med det.

Vinner Schrems alle de fire søksmålene kan det gi Facebook og Google en bot på 7,6 milliarder euro.

I USA er det svakere personvernlover

I Europa har det lenge vært forholdsvis strenge lover for personvern, men USA har til i dag svært svake lover for å verne om folks privatliv.

For eksempel eier man i USA som hovedregel ikke sin egen private informasjon, noe Schneier beskriver som «sykt». Bedrifter bøtelegges heller ikke første gangen personlige data kommer på avveie, noe som kan skje i Europa.

Demokratene i USA øyner på sikt å få vedtatt flere rettigheter for personvern, men disse vil være langt mildere enn hva som ligger i det europeiske lovverket. Det er også høyst usikkert om det kommer til å skje noe på denne fronten.

Demokratene, som tradisjonelt er mer positive til forbrukerrettigheter, mangler tross alt flertall i Senatet og Kongressen, og de har ikke presidentskapet.

– Personvern blir knapt diskutert i USA, sier Schneier, men nevner at det finnes et initiativ som kan ha påvirkning i USA.

I California ble det nylig vedtatt et nytt lovverk for personvern som er det strengeste i USA noensinne, men det gir langt færre rettigheter til vanlige borgere enn GDPR. Schneier er også bekymret for at regelverket vil svekkes ytterligere innen det trer i kraft om to år.

Her har vi snakket mye og lenge om det store bildet, hva kan du og jeg gjøre på et personlig plan?
– Du kan slå av telefonen, men ærlig talt: Det er mange dumme råd der ute, som ikke å ha bankkort eller epostadresse.

Men, det må jo være noe fornuftig jeg kan gjøre?
– Nei, egentlig lite. Det finnes noe som hjelper litt, men dette er systemiske problemer. Det eneste som virkelig hjelper er reguleringer som GDPR.

Opptatt av personvern? Dette er noe av det vi har skrevet om det tidligere:

• Flere hundre selskaper sitter på min personlige informasjon, slik finner du dem
• Facebook har en lang historie med å beklage seg, men gjør faktisk lite
• Ta kontroll på Facebook: Slik deler du mindre om deg selv
• Facebook og Google manipulerer og villeder deg til å dele privatlivet ditt, mener Forbrukerrådet

Mye kan gå galt når man skal sende direkte fra den norske fjellheimen. Sindre Skrede forteller om hvordan det er å «være på sett» og alt det tekniske som ligger bak.

Det er femten minutter til første sending i et ellevilt TV-eksperiment. Lars Monsen er klar. Over seks hundre turgåere er klare. Til og med været er på vår side – men fortsatt virker ingenting.

I over to år har prosjektet blitt planlagt, forberedt og utprøvd – men her vi står, på Dyranut på Hardangervidda, får vi ikke kontakt med vårt eget sendenett. Det er fullstendig krise.

— Da er det ti minutter igjen til sending.

Beskjeden jeg får inn på øret øker hjerterytmen dramatisk, men det er lite jeg kan bidra med: Konstruktør av den helt unike regisekken med radiosendere, bildemikser og lydmottager, Jon Ståle Carlsen, jobber iherdig med å finne feilen. Noe er galt med kontakten med omverdenen: regisekken har ikke kontakt med internett, og får dermed ikke sendt bilder og lyd videre til de tusen hjem.

— Hent routeren fra den andre sekken! roper teknisk leder Trygve Dahl til meg.

Jeg løper inn på fjellstuen, inn i peisestuen som midlertidig har blitt omgjort til verksted og lagerrom for oss i NRK, og røsker med meg en internettrouter fra reserve-sekken vår.

Jeg løper ut. Fem minutter igjen til sending – og på magisk vis har sekken nå kontakt med omverden! Jeg stapper reserve-routeren ned i sekken og haster etter følget av NRK-ere som stiller opp i avtalt rekkefølge og gjør seg klare til sending.

Thomas Hellum gjør seg klar bak regisekken. I den ene hånden har han en trådløs fjernkontroll han bruker til å skifte mellom de ulike kameraene med. Bildene fra kameraene ser han på skjermene i den store regisekken.

Den andre hånden holder han opp på en annen fjernkontroll med tre spaker på: det er kommunikasjonen med omverden. Én kanal går til alle fotografene, én til Lars Monsen og én til regikontrollen i Bergen.

— Vignett går! Da er vi på, alle sammen! Steadi vandrer rundt på plassen og plukker folk, sier Thomas over sambandet.

Jan Erik Finsæther har tatt på seg ansvaret for hovedkameraet på bakken, også kalt steadicam. Han går rundt på plassen med kameraet slik han får beskjed om. I mellomtiden løper Alex Reitan av gårde med tele-kameraet, for å komme før oss i løypen, og filme følget fra avstand mens vi går.

Over oss summer dronen fra NRK Luftfoto, fløyet av Espen Willander og Hilde Frøisland. Gry Haugholt stirrer konsentrert ned på lydmikseren sin. Alt er klart til start.

I det vignetten er ferdig, gjør Lars Monsen seg klar. Han løfter kameraet sitt, i kjent Monsen-stil, og ønsker velkommen til dag én av Monsen minutt for minutt.

Vi er i gang!

Lang, lang rekke

Og for et apparat som er i sving. Ute på tur er vi 22 NRK-ere, men det er langt flere i sving i kulissene for å få alt til å fungere.

Hvert kamera, dronen og lyd-miksen sendes til den store ryggsekken, som for øvrig veier rundt 32 kilo. Denne kalles bare «regisekken».

Thomas Hellum velger mellom de ulike kameraene. Lyd og bilde sendes så videre til NRKs kontor i Bergen for lydmiks og endelig bilderegi. Derfra går sendingen til NRKs hovedkontroll i Oslo som distribuerer sendingen via det digitale bakkenettet, internett og lignende.

Det høres enkelt ut i teorien, men er fryktelig komplisert og vanskelig å få til.

— Områdene vi går i er så å si uten mobildekning. Vanligvis kan vi sende TV fra mange rare plasser via mobilnettet, men på dette prosjektet er det ikke mulig, forteller NRKs link-guru Audun Torsdalen.

Mange seere har spurt oss om vi kunne tatt med en satellittsender. Det ble vurdert, men en satellittsender er for tung å bære med seg, og må dessuten peke helt 100 prosent nøyaktig på de bevegelige satellittene vi skal sende via – så det er heller ikke mulig.

Audun har planlagt sendeteknikken i et år, og har beregnet dekning, sendestyrker, link-plasseringer, ruter og kart i over et år.

Løsningen vi har gått for er å lage sitt eget «internett» underveis.

— Den første sendingen vi gjorde som ligner på dette her var kanskje Reinflytting minutt for minutt, og deretter Besseggen minutt for minutt. I tillegg gjorde vi oss erfaringer under Mjøsa-sendingene med Skibladner, forteller Audun.

Kort fortalt er regi-sekken er utstyrt med en radiosender som sender fra seg TV-signalet via to antenner på toppen av regisekken. Herfra går signalet videre til en av to «harer»: det er en frivillig bærer av en ryggsekk med en radiosender som hjelper oss med å få signalet over små knauser, steiner og daler.

— Harene og sekken er en del av et såkalt «mesh-nettverk» (også kalt punkt-til-punkt nettverk, red.anm.). Det betyr at radioene selv og automatisk bestemmer hva som er beste vei for signalet å gå, forteller Audun.

Fra harene i mesh-nettverket hopper signalet videre til et link-team på en fjelltopp i nærheten. Her sitter to personer, én NRK-er og én frivillig medhjelper fra DNT, og overvåker signalet.

Fra linkteamet går signalet videre til neste linkteam, i lange sprang helt til det til slutt når et eller annet sted med fast, kablet internett — for eksempel en mobilmast eller lignende.

Herfra sendes altså signalet til Bergen, siden til Oslo og så ut i verden.
Hvert link-team har også sitt eget kamera, som gjerne klippes på dersom vi med sekken mister dekningen på en eller annen måte.

Trådløs voodoo

— Nå river det i steadien igjen! Det er alt jeg har nå!

Thomas er ikke helt fornøyd. Hovedkameraet holder på å svikte. Jeg spurter fremover i feltet og prøver å ta igjen Jan Erik og steadi-riggen for å finne ut hva som er galt. Vi er på god vei mot Stigstuv, og holder et forrykende tempo for å rekke frem i tide til sendingen er ferdig klokken 16.00.

Jeg åpner ryggboksen til steadi-kameraet mens vi begge går på stien, og prøver å treffe den vesle knappen som skrur sendestyrken fra «lav» til «høy».

— Der er bildet tilbake fra steadi! Klar steadi, steadi er på, sier Thomas over sambandet.

Ett problem er løst. Men fortsatt er det mange skjær i sjøen for den spesielle sendingen.

For problemer er det nok av underveis: håpet er selvsagt at vi skal lage en så strålende sending som mulig, uten at publikum merker noe til feilene som oppstår.

Vi har hatt liten tid til å teste alt utstyret på forhånd, og det å feilsøke problemer mens vi går er både vanskelig og komplisert. Aller mest sliter vi med de trådløse kameralinkene, og det å få signalet ut fra oss igjen. Generelt er alt som er trådløst problematisk — og på en sending som dette er det aller meste uten kabel.

En skulle kanskje tro trådløst utstyr og radiosendere virker etter kjente fysiske prinsipper, og at man i dag klarer å lage stabile, trådløse video- og lydsendere. Det viser seg gang på gang at trådløse ting er og blir ren svart magi når det virker, og voodoo når det ikke virker.

Enten virker alt og ingen vet hvorfor, eller så virker ingenting og ingen vet hvorfor da heller.

Skjønt, det å samle så mye trådløst utstyr på samme sted i en – strengt tatt – bitteliten sekk er ikke lett. Vi teller 27 antenner til slutt, med stort og smått. Selv om hver og en av dem i teorien ikke skulle påvirke hverandre, gjør de nok nettopp det.

Kameraer

Underveis på turen har vi med oss fire kamera: Lars Monsen bruker et lite Canon XA25. Dronen vi flyr er en DJI Mavic Pro Platinum, mens tele-kameraet er en Sony FS5. Hovedkameraet på bakken er en Canon 5D mark IV: egentlig et stillbildekamera, men med gode videomuligheter og en veldig god autofokus-funksjon.

I tillegg har altså hver link-topp sitt eget kamera.

Det å fly drone mens man går samtidig er ingen lett oppgave. Både Espen og Hilde må stadig løpe mens de flyr for å ta oss igjen: hver gang de stopper for å skifte batteri, havner de bak i feltet. Heldigvis kan dronen holde posisjonen sin selv automatisk, slik at de kan slippe stikkene et øyeblikk mens de løper. De bytter på å fly og spotte for hverandre: mens en flyr holder den andre øye med dronen og omgivelsene hele tiden.

Gå-kameraet, som kan gå både foran, bak og på siden av Lars Monsen, er en kombinasjon av flere ting.

I bunn og grunn er det en steadicam pilot: en forholdsvis lett rigg som er laget for mekanisk å stabilisere et kamera mens man går. Ved hjelp av denne riggen unngår man opp og ned-bevegelsene man ellers får når man går med et kamera.

Problemet er at det å gå med steadicam er en tung og spesialisert oppgave: man må ofte trene i flere år for å bli skikkelig flink. Alt er mekanisk, og horisonten er for eksempel ikke rettere enn fotografen selv klarer å holde den.

For mye tankevirksomhet er vanskelig å få til når man skal gå fem-seks timer om gangen i ulendt terreng. På toppen av steadicam-riggen har vi derfor satt en elektronisk gimbal: en gyrostabilisert «krybbe» som automatisk retter opp og stabiliserer kameraet i tre akser.

Kombinasjonen gir veldig rolige bilder nesten av seg selv (med vekt på «nesten»), mens fotografen samtidig kan følge med på hvor han setter bena.

Bak på ryggen bærer fotografen en vanntett boks med en trådløs videosender, som gir signalet videre til regisekken.

Batterier og kabler

— Regisekk må bytte batteri, spraker det over sambandet.

Telefonen til teknisk leder Trygve Dahl har akkurat varslet at det har gått en time og et kvarter. Da er det på tide å skifte batterier på regisekken. I tillegg følger han med på en egen nettside, koblet til regisekken, hvor han kan overvåke batteristatus og temperatur inni selve sekken.

— Da tar vi en liten rast her, Lars. Kanskje du kan fundere litt over hvor vi er, hvor langt vi har igjen? sier Thomas til Monsen, før han gir klarsignal til batteribyttet.

En av de mange frivillige bærehjelpene våre kommer springende frem. Truls bærer fire pakker med tre batterier i hver: omtrent åtte kilo batterier totalt, i tillegg til sin egen bagasje. Som de andre frivillige er han raskt på pletten når vi trenger utstyr.

Uten de frivillige bærehjelpene hadde vi aldri kunnet gjennomføre prosjektet: batterier, reservedeler, personlig bagasje, telt og soveposer for NRK-teamet er fordelt på mange frivillige som bærer for oss. Slik slipper for eksempel fotografene å bære egen bagasje i tillegg til tungt kamerautstyr.

Et batteriskift kan gjennomføres uten at sekken skrus av. Dermed kan vi være på sending hele tiden, skjønt vi må stå i ro noen minutter.

Turen er over — men ikke dagen

Vel fremme ved dagens mål, Stigstuv, er dagen langt fra over selv om sendingen er slutt. En hel haug med batterier skal lades, og alle linker, kamera og lydutstyr må være klart til Sommeråpent-sendingen på kvelden.

I praksis blir det liten tid til hvile når man i tillegg må fikse problemer som har oppstått underveis. Med blant reservedelene og utstyret har vi for eksempel en loddebolt som går på gass — den viser seg fort å være til god nytte når diverse kabler må klippes, skjøtes og utstyr må bygges om.

Vi kommer oss til slutt over hele Hardangervidden, frem til Tuva.

Første uke er over, og både organisering av logistikk, soving, lading, bæring og utstyr er kraftig forandret siden vi startet turen. Man lærer så lenge man lever — og man lærer så lenge man jobber med sprø TV-prosjekter i NRK.

I det store og det hele er sendingen et eneste stort eksperiment fra ende til annen — som nok aldri vil ta slutt før vi avslutter i Indre Troms om noen uker. Kanskje virker alt utstyret som tenkt siste dagen, men vi tviler vel egentlig litt på dét.

Enn så lenge går produksjonen for seg i Jotunheimen, og i det siste punktum skrives i denne artikkelen går solen ned over Fanaråken i Sogn og Fjordane.

Det er syv timer til arbeidsdagen begynner igjen, med nok en minutt-for-minutt-sending fra noe av det vakreste Norge har å by på — for aller første gang vist direkte på TV.

Synes du dette var artig lesning bør du sjekke ut:
Samlesiden for Monsen minutt for minutt
Vår sak som går mer i detalj om regisekken

Sensommeren nærmer seg med stormskritt, og nå som mange er i full gang med å planlegge neste runde med festivalantrekk ønsket jeg å dele en veldig enkel og kul hårpynt som garantert vil skille seg ut i mengden.

Det hele startet da jeg laget en lignende krans før jeg skulle på en festival i Amsterdam i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker lysdioder og pene ting, så jeg satte i gang med å kombinere blomsterkrans og lys.

Mitt første forsøk gikk ut på å kombinere en ferdigkrans med en enkel ferdiglaget lyslenke drevet av to AA-batterier, men det ble fort mye problemer med den store batteripakka – hvor skulle den festes for å ikke rive kransen av hodet når jeg danset til raske rytmer?

Etter litt søking på nett fant jeg ut at et såkalt CR2032-batteri og lysdioder passet perfekt sammen, og ikke minst er enkelt å bruke for folk uten særlig med elektronikkunnskaper. Jeg skal nå vise deg hvordan du enkelt kan lage din egen på et par timer! Ingen forkunnskaper trengs, og loddingen er gjort så banal som overhodet mulig.

Dette trenger du:

Her har jeg lagt ved en detaljert liste over delene du trenger, og som jeg har brukt i prosjektet.

Alle disse delene er enkle å få tak i enten i en nettbutikk eller på din nærmeste butikk som selger hjemmeelektronikk. Blomsterkranser selges i de fleste klesbutikker, men om du er ekstra sprek kan du lage den selv også!

Om du nå tenker at det er en stor terskel å ta i bruk en loddebolt vil jeg berolige deg: Du kan oppsøke et teknisk verksted, også kalt makerspace, som finnes i flere norske byer. På et teknisk verksted kan du låne utstyr og få hjelp og veiledning til prosjektet ditt.

Planlegging

Det første vi må gjøre er å finne ut hvor mange lysdioder og hvor lange ledninger vi trenger. Legg frem kransen din, mål opp hvor mye ledning som trengs for å dekke hele kransen og plassér lysdiodene der du ønsker dem. Tenk også på hvor du vil ha batteriet, det kan være finest å ha så langt bak og ute av syne som mulig.

Siden jeg har valgt meg en halv krans synes jeg seks lysdioder er passe:

Når du har funnet antall lysdioder og lengde på ledningene må ledningene markeres der lysdiodene skal loddes på. Jeg klippet to ledningstumper i lik lengde, la lysdiodene utover og brukte en sprittusj for å markere.

Legg merke til fargen på ledningene jeg har valgt: Rød skal festes til positiv del av batteriet og svart til negativ del. Lysdiodene må også festes riktig til ledningene slik at strømmen flyter riktig vei gjennom dem.

Bruk tapetkniven til å kutte små «vinduer» i isolasjonen til kablene der du har merket at lysdiodene skal plasseres. Beina til lysdiodene skal puttes inn i disse og loddes på plass. Ta først kabelen som skal føre positiv strøm (den røde) og begynn å lodde på lysdiodene.

Finn det lange beinet på dioden og klipp det ganske kort, slik at dioden ikke stikker altfor langt ut fra kabelen. Dioden har merker på beina der du bør kutte. Putt dioden i den røde kabelen og lodd den på.

Loddingen er den vanskeligste delen av prosjektet, og her kommer et par erfaringer som jeg gjorde meg:
1. Man trenger minst tre hender når man lodder … Det er det jo ikke alle som har, så her gjelder det å bli litt kreativ og bruke det man finner rundt seg! Proffe elektronikkfolk har gjerne en rigg for å holde ledninger og komponenter som de skal lodde på plass. Jeg brukte et kjøkkenglass, teip og en klesklype:

2. Putt litt loddetinn på beinet til lysdioden før du lodder den på ledningen, da blir det enklere å få loddet den på.

3. Ikke hold loddebolten borti for lenge av gangen, et par sekunder er nok.

4. Pøs gjerne på med loddetinn, slik at dioden sitter godt fast. Det viktigste er at strømmen flyter gjennom hele riggen, ikke hvordan det ser ut under blomstene!

5. Med jevne mellomrom bør du tørke av overflødig tinn på loddebolten. Det kan du gjøre med en fuktig svamp (følger gjerne med en loddebolt).

6. Husk å lufte godt mens du lodder! Lukta av smeltet loddetinn er ikke veldig behagelig og du bør ikke trekke den rett ned i lungene.

Når du har fått loddet det ene beinet til lysdioden fast til ledningen, bør det se cirka slik ut:

Dermed er det bare å fortsette å lodde på resten av de lange beina på den røde ledningen. Etterpå gjør du samme operasjon på den svarte ledningen med de korte beina.

Nå er det på tide å lodde på batteriholderen til ledningene. Batteriholderen har to pinner som går ut av den, hvor den ene er i kontakt med den negative delen av batteriet (den lille flappen i bunn av holderen) og den andre er i kontakt med den positive delen på oversiden av holderen.

Lodd den svarte ledningen til den negative delen av batteriholderen, den røde ledningen til den positive.

Og så kommer den mest spennende delen av prosjektet: Lyser det? Putt batteriet på plass og test det ut!

Om det nå ikke skulle lyse bør du dobbeltsjekke om du loddet feil på batteriholderen.

Nå gjenstår bare sjarmøretappen: Fest lysledningen til blomsterkransen.

Hvordan man gjør det er opp til deg selv, men jeg dro noen blomster mellom lysdiodene, samt festet deler av ledningen litt ekstra med litt tynn ståltråd.

Slik ble min krans:

Og slik ser du ut i mørket:

Helt til slutt kan jeg avsløre at denne kransen lyser i gode 24 timer i strekk, men den bør beskyttes fra regnet. Om du tror det kommer til å regne litt, vil jeg anbefale å pakke batteripakka inn i plast før du drar ut.

Lykke til med prosjektet, og still spørsmål i kommentarfeltet om det er noe du lurer på!

Send oss gjerne et bilde av din flotte krans på Facebook, Twitter, eller Instagram.

Les også tidligere innlegg i sommerserien:
– Espen har sikret garasjeporten hjemme med infrarød sensor
– Thomas Nikolai har gjort at kjøkkenlampa blinker om det tikker inn viktige hendelsesnyheter
– Øyvind gjorde sitt knøttlille ekstrarom om til et fungerende hjemmestudio

Når du først har lest alt dette, hva med å begi deg ut på:
– Slik bygger du ditt eget quadkopter
– Gjør dette hjemme: sett sammen din egen elsykkel
– Slik får du flotte bilder av småfuglene på brettet

I sommervarmen kan det være vanskelig å finne på noe fornuftig, så hvorfor ikke bygge sin egen mini-ubåt eller drømme om å gjøre det?

Det har blitt stadig enklere og billigere å bygge eller kjøpe en undervannsdrone, eller ROV (Remotely Operated Vehicle) om man foretrekker den forkortelsen.

Med dem kan du undersøke livet under vannflaten, enten som hobbyist eller som en del av jobben, uten å bli våt bak øra.

Vi i NRKbeta er blant noen av dem som tidligere har eksperimentert med OpenROV, et selvbyggersett som tar rundt to til tre dager å sette sammen.

Vår ubåt, kalt U-1337, ble med til Saltstraumen minutt for minutt:

Der bidro den med vakre bilder fra en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer:

Bygg din egen helt fra bunnen av

Da vi kjøpte U-1337 i 2016 kostet den 1 400 dollar og alle deler kom ferdig laserskåret og klar til å settes sammen.

For dem som ønsker å lære noe nytt og få tak i en ROV enda billigere finnes det nå eduROV, et prosjekt basert på åpen kildekode og deler man kan kjøpe på internett til rundt 3 800 kroner.

Prosjektet har hatt ulike hovedbidragsytere, men det er Kristoffer Slåttsveen og Martin Løland som har tatt prosjektet gjennom den siste fasen.

Å bygge sin egen undervannsdrone helt fra bunnen av er noe som krever enn viss teknisk forståelse. Man bør også ha tilgang til loddebolt, en rimelig 3D-printer, og et enkelt verktøysett.

Når det er sagt finnes det en rekke tekniske verksted som er åpne for privatpersoner og man kan bestille 3D-printede deler gjennom for eksempel 3D Hubs eller oppsøke norsk nettforum for 3D-printing.

Alle deler finner du her og en trinnvis guide finner du her. Om du er i tvil om dette er noe for deg, eller vil lære hva en undervannsdrone består av bør du følge med videre.

Hva består en undervannsdrone av?

Før vi knekker i gang med de viktigste stegene for å lage en selv kan det være greit å vite hva en ROV typisk består av.

Alle ROV-er har et vanntett skall som holder elektronikken tørr. For å styre farkosten trenger man propeller (helst fire stykker eller fler) og noen «vinger» til å holde den rett.

Elektronikken består i dette tilfellet av to små datamaskiner (Raspberry Pi og Arduino Micro) som styrer farkostens motorer, sensorer, og kamera.

I tillegg kommer det et hovedkort som fordeler strøm og videreformidler kommunikasjonen til de ulike komponentene.

Selv står du på land med en bærbar datamaskin som kommuniserer med undervannsdronen via en kabel. Hvorfor kabel? Fordi trådløs kommunikasjon under vann er vanskelig.

Først: Lag skallet!

Alle som har vært borti elektronikk vet at det ikke liker vann. Derfor er det viktig å finne materialer som er vanntette.

Det beskyttende skallet er en vanntett boks man for eksempel kan kjøpe på en jernvarebutikk. Slåttsveen har så valgt å benytte skjærefjøler av plast (tre stykker), plastrør, og hurtigtørkende lim.

Ved jevne mellomrom kan man sjekke om skallet er tett ved å benytte en rimelig vakuumpumpe (kalles også sugepumpe) i hullene man bruker til kabler, men som man etter hvert tetter igjen med lim. Er skallet tett vil man få et undertrykk.

Fra modell til ferdig montert propell:

På NRKbetas Lulzbot-printer ville det for eksempel ta i underkant av syv timer å printe alle delene.

Elektronikk

For noen er dette en av de vanskeligere partiene. Alle de ulike elektriske komponentene må kobles sammen, og her må man gjøre litt av arbeidet selv.

Selve kretskortet kan du enten bestille eller lage selv, men å feste alle de små komponentene med metall (lodding) må man gjøre selv. Det finnes flere guider og videoer (YouTube) som forklarer fremgangsmåten og ting å tenke på.

I dette tilfellet må man bare følge en tegnforklaringen:

Har man gjort alt rett så langt er det bare å trekke kablene, fylle på med masse hurtigtørkende lim, og sjekke at det er tett.

Programvare

Til slutt må man sette opp alle datamaskinene slik at de gjør sin egen oppgave og klarer å kommunisere sammen.

Først har du din egen bærbare datamaskin som snakket til farkosten. Den kommuniserer med hjernen i dronen, en Raspberry Pi, som snakket til kameraet og styrer det som kalles en Arduino.

Sistnevnte brukes mye til å lese av og styre sensorer og motorer. Det gjør Arduinoen også på dette prosjektet.

Dronen har blant annet sensorer for trykk (sier noe om dybde), temperatur, akselerasjon, og orientering i vannet.

Det er også Arduinoen som i siste rekke styrer motorene og bestemmer om lysene skal være på.

Slik ser det ut til slutt:

Hva om du ikke vil bygge selv?

Om du ikke orker tanken på alt arbeidet som ligger bak å lage noe eget finnes det er rekke ferdiglagde undervannsdroner på markedet.

Hovedregelen her er som med all annen elektronikk: Pris og kvalitet henger noenlunde sammen.

Da vi ikke har gjort noen produkttester selv vil jeg anbefale å benytte en av mange sammenlikningssider for droner.

Blant annet har Hobby Review en gjennomgang av de beste tilgjengelige dronene på markedet.

Sverger du til et norsk alternativ forteller Blueye Robotics, til Shifter, at dere drone kommer ut i løpet av høsten.

Kjenner du til et annet prosjekt i samme gate vi burde skrive om? Tips meg gjerne i kommentarfeltet eller fyr av en såkalt epost.

***

Vi har tidligere skrevet om artige byggeprosjekter av ulik vanskelighetsgrad. Blant annet skrev Eirik i fjor om hvordan han satt sammen sin egen elsykkel.

Det er også lov å gjøre den avlagte kontormaskinen en spillmaskin for Fortnite.

Denne boksen gir deg timer med en jevn strøm av nedkjølt luft. Den fungerer som en super-effektiv bordvifte som kan hjelpe deg når varmen er så sterk at det ikke var nok å rømme inn i skyggen.

Du får ikke kjølt ned et helt rom, men om en flyttbar, jevn og sval liten bris høres fristende ut bør du lese videre. Du trenger en beholder, en vifte og noen plastflasker eller kjøleelement. Vi benyttet oss av en kjøleboks siden den isolerer. En boks som ikke er isolert vil fungere den også, men vil skape mer kondens og fukt på utsiden. Viften vår er 140 mm stor og beregnet på kjøling av datamaskiner. Er du litt kreativ kan du bruke andre vifter også.

Det viktigste med viften er at den er noenlunde stillegående og kraftig nok til at du får en behagelig luftstrøm. Til vår boks som er basert på en 10 liters kjølebag valgte vi en vifte som flytter 134 kubikkmeter pr. time.

1. Merk av hull til viften

Du trenger et hull for å blåse inn luft. Merk av rundt i en radius som stemmer med viftebladene.

2. Skjær ut hull til luftinntak

Vi benyttet en tapetkniv. Men om du har en boks med kraftig plast kan det hende du må bruke en stikksag eller mer solid verktøy.

3. Merk og skjær ut hull til utløpet

Vi laget en rektangulær slisse for utløp. Men her kan du også velge runde hull eller andre løsninger.

4. Monter vifte og luftstyring

Vi gjorde det enkelt. Tape rundt viften og en papp-bit for å styre luften som strømmer ut av boksen.

Viften trenger strøm for å gå. Den som vi har valgt trenger 12 volt, så vi benytter en enkel strømforsyning med den spenningen. Om det er en vifte med tre ledinger er de som oftest svart, rød og gul. Da kobler du pluss på rød og svart på minus. Den gule bruker du ikke. For viften vi valgte som er av typen som kan styres med PWM-signaler er det fire ledinger. Vi kjører den på full guffe og har da koblet pluss til gul og minus til svart. Her bør du sjekke spesifikasjonene for viften du har valgt.

5. Kjøleelement

Vi bruker vanlige kjøleelement for campingboks. Men her kan du fylle noen plastflasker med vann og legge dem i frysen eller rett og slett bruke isbiter eller en annen isblokk.

Virker det?

Vi testet i et rom der temperaturen i luften som strømmet inn i boksen ble målt til 28,6 grader.

Med kjøleelement rett fra frysen strømmet det ut luft som var mer enn 10 grader kaldere enn det som gikk inn.

Det var rett og slett en meget behagelig og kjølig bris som kom ut av boksen.

Men hvor lenge virker det?

Etter en time målte vi ca. 18 grader og etter to og en halv time målte vi 23 grader på luften som kom ut av boksen. Så med vår løsning får du nok nærmere tre timer med luft som absolutt er kjøligere enn den du ellers har i rommet.

Mer inspirasjon

Vi har som vanlig latt oss inspirere av internett og denne gangen var det spseielt den ene av videoene til desertsun02 på youtube som trigget skapergleden. Han har også en video som benytter en bøtte i stedet for en kjøleboks. Ellers har også Popular Mechanics en fin samling løsninger.

Pimp my ride

Dette fungerte så bra at vi selvfølgelig allerede har planlagt diverse forbedringer som vi skal 3D-printe, samt at vi kommer til å montere en arduino som gjør kontinuerlig overvåking av temperatur. Men det får vi eventuelt komme tilbake til i kommentarfeltet.

Har du bygget noe lignende eller andre smarte løsninger for å kjøle deg ned i sommervarmen?

Luftfartstilsynets tall viser en jevn vekst i antall uønskede dronehendelser, men økningen er mindre enn hva tilsynet fryktet.

De siste årene har det blitt stadig mer oppmerksomhet på de negative konsekvensene av å fylle luftrommet med droner. For eksempel stanset to droner, på samme dag, flytrafikken til Gardemoen Lufthavn i juni. I juli omtalte flere medier en hendelse der en luftambulanse ble hindret fra å lette etter en trafikkulykke fordi det surret en drone i området.

Til Adresseavisen fortalte da innsatsleder Ingrid Tøndel ved Dombås lensmannskontor at de «oppdaget dronen mens vi drev med førstehjelp».

Disse hendelsene kommer etter at Luftfartstilsynet i fjor høst varslet om en opptrapping i kampen mot ulovlige flyvinger.

Kan gå mot rekordår

NRKbeta spurte i forrige uke Luftfartstilsynet om å oppgi antallet innrapporterte hendelser fra profesjonelle aktører innen luftfart som de oppfatter som ubehagelige, uønskede, eller klart ulovlige.

I løpet av de syv første månedene i 2018, fra 1. januar til 27. juli, har tilsynet oppført 35 hendelser, mot 45 for hele 2017. I 2016 var det rapportert 26 hendelser.

Disse tallene speiler antall oppføringer i politiets operasjonslogg på søkeordet «drone», et grovt estimat på hvor mange ganger politiet av ulike grunner må forholde seg luftrommets nye gjester. En andel av disse oppføringene gjelder også forhåndsvarsler fra erfarne droneoperatørene i tilfelle politiet skulle få inn bekymringsmeldinger.

Bransjeforeningen for droneoperatører, UAS Norway, opererer med at det totalt er solgt mer enn 250 000 droner av alle størrelser i Norge, der de påpeker at flesteparten er leketøy. Av dem regner de med at omkring 10 000 droner brukes av godkjente operatører til næringsformål.

– Forventet flere

Jeg tok derfor en telefon til seksjonssjef for ubemannet luftfart i Luftfartstilsynet, Bente Heggedal, som det siste året har fått flere kollegaer til å følge opp både profesjonelle operatører og hobbyister.

– Nå var det ikke så mange rapporterte hendelser som jeg hadde trodd. Det er jo flere som har droner nå enn for ett år siden, og de generelle publikumshenvendelsene har økt ganske kraftig, sier hun.

Det ser ut til at vi går mot nok et rekordår i antall rapporterte hendelser, er du bekymret for at dette på sikt kan føre til tap av liv?
– Vi ser at risikoen øker for at det på et eller annet tidspunkt kan komme en fatal ulykke. Samtidig ser vi også at det i årene fremover vil komme flere hjelpemidler og ny teknologi til å overvåke det ubemannede luftrommet.

Tiltakene Heggedal refererer til er blant annet innføring av elektronisk merking av droner for å lettere identifisere dem som flyr.

– Det vi også ser er at risikoen ikke øker proporsjonalt med antall aktive droneoperatører, sier Heggedal.

Kan skade de seriøse aktører

Hennes bekymring nå er at uvettig dronebruk blant amatører vil skade den profesjonelle næringens rykte, og at det kan føre til problemer for seriøse aktører.

I Norge er det blant annet slik at regelverket forskjellsbehandler mellom amatører og ulike kategorier av profesjonelle droneoperatører. Enkelt fortalt kan profesjonelle aktører med det høyeste sertifikatet (RO-3) gjøre en rekke operasjoner enn privatperson ikke får lov til.

Det betyr at en profesjonell aktør skal ha gjort nødvendige vurderinger før de for eksempel flyr over en folkemengde eller i urbane strøk.

– Selv om dronen er lett blir det er ordentlig hardt krasj om den faller fra 10 eller 15 meter. Om det er fatalt er usikkert, men det er uansett veldig farlig.

Det er likevel indirekte de konsekvensene av droner i luftrommet som bekymret Heggedal mest. I Norge har droner som hovedregel ikke lov til å fly høyere enn 120 meter eller nærmere enn 5 kilometer fra en lufthavn, noe som i de fleste tilfeller vil holde dem unna helikoptre og passasjerfly.

Det hender likevel ubemannet luftfart kommer farlig nær:

– Hovedbekymringen er at piloter skremmes til å prøve en unnamanøver, og slik havarerer.

Les gjerne NRKbetas oppsummering av regelverket eller besøk Luftfartstilsynets informasjonsside for hobbyister kalt dronelek for mer detaljer.

*Saken er oppdatert med en ekstra setning som forklarer at erfarne dronepiloter ofte forhåndsvarsler politiet ved spesielle operasjoner.