Helt siden jeg fikk min første skikkelige smarttelefon, en Qtek 9100, har jeg bare blitt mer og mer avhengig.

En datamaskin i lommen, med tilgang til all informasjon jeg måtte ha lyst på gjennom et tastetrykk.

Nesten som lovlig narkotika

Med min første fulltidsjobb kom en HTC Touch Cruise, men også push-epost. Det var nesten som lovlig narkotika for en nyutdannet konsulent. Nok en grunn til å konstant fikle med mobilen.

Og så kom iPhone. Herregud for et mesterverk. Designerdop for Inspector Gadget.

Det som sikkert kunne ødelagt både kjærlighetsforhold og helse, ble heldigvis reddet av at Android kom med snarveier for å enkelt slå av både sync og datatrafikk. (Hallo, Apple?)

Etter noen år med designerdop, tok jeg grep. Jeg har gjemt bort røde tall i mapper, og fått et mye mer avslappet forhold til push-epost. Men da jeg fikk barn, innså jeg at jeg fremdeles fiklet for mye med mobilen.

Vondt i magen

Jeg får fremdeles vondt i magen når jeg ser denne reportasjen fra Schrödingers katt, om hvordan barn påvirkes av foreldrenes mobilbruk.

Med Samsung S7 Edge fikk jeg min første mobil med trådløs lading. Lite visste jeg at det jeg trodde var en fiffig teknisk detalj, skulle hjelpe meg med min største svakhet siden jeg oppdaget Kinder-sjokolade.

Med den kom en fin liten trådløs hurtiglader. Faktisk så diskret at den har helt OK WAF-faktor. Jeg rigget den opp i en bokhylle, og begynte å legge fra meg mobilen min der når jeg kom hjem.

Dette gjorde at der jeg før måtte passe på å ikke fikle med mobilen som alltid lå i lomma, må jeg nå ha en god grunn for å reise meg fra Duplo-byggingen for å sjekke mobilen.

Uten en tråd også på jobben

Og med trådløs lader på jobben, har jeg nå egentlig sluttet å forholde meg til det å lade. Mobilen har liksom bare alltid et sted mellom 83% og 14% strøm.

Prisen er at jeg nesten ikke lengre bruker Twitter. Det er mye færre likes på Facebook, og nesten ikke Snaps igjen.

Belønningen er enda mer tid til Lego og alltid strøm på mobilen.

Nå får du til og med trådløs lading i IKEA-møblene dine. En standard som også virker med Apple sine nyeste iPhone-modeller.

Les mer om trådløs hos Wireless Power Consortium.

Del gjerne egne erfaringer, eller tips i kommentarfeltet.

***

Les også tidligere innlegg i sommerserien:
– Espen har sikret garasjeporten hjemme med infrarød sensor
– Thomas Nikolai har gjort at kjøkkenlampa blinker om det tikker inn viktige hendelsesnyheter
– Øyvind gjorde sitt knøttlille ekstrarom om til et fungerende hjemmestudio
– Mia har en oppskrift på en enkel hjemmelaget blomsterkrans med LED-lys.

Quite a lot can go wrong when producing live TV from remote locations in the mountains of Norway. Sindre Skrede explains the anxiety and hurdles of producing slow TV on foot and in areas with no cellphone reception.

It is 15 minutes before the first live broadcast of a wild, four-week experiment where NRK will produce slow TV with Lars Monsen, an adventurer from Norway known for his many nature expeditions.

Everyone is ready for the broadcast to start. Monsen has found his position and over six hundred trekkers have joined us to walk today’s route. Even the weather is on our side.

Still, something is not working.

The project has been in development for two years, but here, at Dyranut on Hardangervidda, we are not able to broadcast the signal. This is not looking good.

– Ten minutes to broadcast!

The message through my earpiece dramatically increases my heart rate, but there is little I can do. The maker of our unique backpack of radio transmitters, receivers and video mixers, Jon Ståle Carlsen, is working persistently to uncover the error. The backpack, a custom-made «production control room», is not able to connect to the internet, and therefore not able to broadcast neither picture nor sound to the waiting public.

– Grab the router from the other backpack! technical leader Trygve Dahl yells to me.

I run into the cabin we have transformed into a temporary workshop and storage area for NRK, and grab the router from the spare backpack.

As I am sprinting outside again, I realize the backpack has magically achieved contact with the outside world. I put the spare router in my own backpack, and hastily position myself with the production crew in a pre-planned formation, as we are getting close to going live.

Thomas Hellum is now ready behind the backpack, with multiple screens displaying video inputs. In his right hand, he carries a wireless controller for selecting which video feed to broadcast.

In his other hand, he is holding a switch for selecting which intercom channel he wants to speak on – one for all the photographers, one for the host Lars Monsen, and one for the central control room in Bergen.

– The intro is live! We are now on the air! Steadicam please walk around and get me pictures of the crowd, Thomas says on the internal radio.

Jan Erik Finsæther walks among the crowd with the main camera, called steadicam for short. Meanwhile, Alex Reitan runs in front of us with a different camera, so he can capture the hikers from a far.

Above us we can hear the buzzing sound of a drone flown by Espen Willander and Hilde Frøisland. Gry Haugholt is intently watching the sound mixer. Everything is finally ready.

As the intro finishes, Lars Monsen greets the audience in his familiar manner. Holding the camera himself, he welcomes the viewers to day one of «Monsen minutt for minutt».

At 1240 meters above sea level, we are starting our journey through parts of Hardangervidda, a vast mountain plateau in southern Norway. We are hoping to show the exact same view to everyone who wants to join in via their television screens.

One would think watching a group of people walk in nature from cabin to cabin, over hills and valleys for hours on end might seem boring, but the concept slow TV has touched a string in the hearts of many Norwegians.

A long, long line

To produce the show we have 22 people from NRK on location, but many more are participating behind the scenes to get everything running smoothly.

All the feeds from the cameras, the drone, and the sound mix are sent to the big backpack that is essentially functioning as an OB (Outdoor Broadcast) truck, weighing around 32 kilograms.

Thomas Hellum is producing most of the show on location using custom-made gear and the backpack. Sound and picture are transmitted to NRK’s studios in Bergen for final mixing.

In theory it all seems so simple, while it is so terribly complex and hard to pull off in practice.

– The areas we are trekking through do not have proper mobile reception or any other modern infrastructure. Normally, we can broadcast live through the mobile network from the many nooks and crannies in Norway, but for this project that was not feasible, NRK’s transmission and link guru Audun Torsdalen explains.

Many viewers have also asked us why we could not just broadcast the signal by satellite. That was considered, but a satellite transmitter is too heavy to carry, and it must point 100 percent exactly to the satellites we would transmit to – so that was not possible either.

A year ago, Audun was asked to find a feasible method of sending the signal home. Since then, he has calculated coverage areas, signal strengths, link locations, and tour routes.

The solution was creating our own so-called mesh network.

– The first similar broadcast we did was «Reinflytting minutt for minutt», where after we did «Besseggen minutt for minutt». We also gained experience from doing a series on the paddle steamer Skibladner, Audun explains.

To best show how it works, we can follow the signal from the OB backpack to the viewers at home.

The OB backpack is equipped with a radio transmitter transmitting the broadcast signal through two antennas on the top of the backpack. The signals are going to one of two «hares»; volunteers carrying a radio transmitter that helps the signal navigate the sometimes difficult terrain of steep valleys, large rocks, and local hilltops.

– The hares and OB backpack are parts of a mesh network, which means that the transmitters decide in-between themselves the best way to route the signal, Audun says.

From the hares, the signal jumps along to a link crew on a nearby mountaintop. Here, two people are monitoring the signal, one from NRK and one volunteer from the Norwegian Trekking Association.

The team then transmits the signal to similar outposts further off until it reaches a location with adequate cabled internet.

Through the cabled network, the signal reaches Oslo through Bergen, and is then broadcasted to all viewers.

Wireless voodoo

– The steadicam is flickering again!

Thomas is not pleased. The main camera is failing. I am sprinting to the front of the field to catch up with Jan Erik and his steadicam rig to troubleshoot. We are now walking briskly to reach Stigstuv before the end of the show at 4 pm.

While we are on the move, I open the control box on Jan Erik’s back, and try to flip the tiny switch on his radio transmitter from low to high signal strength.

– The video feed from the steadicam is back on! The steadi is on, Thomas confirms over the intercom.

There are plenty of hurdles while trekking and producing live television. We hope viewers will not notice the problems we encounter, but when they happen, we try to fix them as best we can.

We have had little time to test everything beforehand, and troubleshooting on the move while going live is hard and complicated. The most troublesome parts have been the wireless camera links, and transmitting the signal from the OB backpack. In general, our experience is that everything wireless is a source of frustration, and out here nearly everything is communicating without cables.

One might think that wireless equipment is following the well-known principles of physics. One might also assume that it would be possible to produce stable and error-free video and audio transmitters in 2018. However, we still feel, time after time, that these things are more closely aligned with black magic when they work and voodoo when they do not.

Either they work and nobody knows why, or nothing works and everybody is still clueless.

That said, we knew what we signed up for when we decided to go for all this wireless equipment. We also knew the risks when routing everything through a rather small backpack. In the end, we count 27 antennas, big and small. Even though they, in theory, should not affect each other, they most likely do.

The producer’s view:

The inside of the OB backpack:

Figure of how the components communicate.

Cameras

We use four cameras: Lars Monsen uses a small Canon XA25, the drone is a DJI Mavic Pro Platinum, and the tele camera running in front of us is a Sony FS5. The main camera on the ground is a Canon 5D Mark IV: actually a still camera, but with great video capabilities and a very good autofocus.

Each link crew also have their own camera, covering the landscape in case they cannot receive a signal from the backpack. A nice back up if anything should happen with the signal from the trekkers.

Flying the drone while on the move is no easy task. Both Espen and Hilde are constantly running while flying to keep track with the trekkers. After stopping for a battery change, they are usually ending up behind the field. Fortunately, the drones can automatically hold their position when the drone operator lets go of the controls, meaning they can run in short sprints. Together they are coordinating who flies and who is spotting the general area the drone operates.

The main camera, staying close to Lars Monsen, is a combination of several elements.

Fundamentally, it is a steadicam, a relatively light camera rig for mechanically stabilizing the camera while moving. This rig reduces the up and down motions usually generated by walking.

Learning to perfectly operate a steadicam takes years of practice and requires continuous fine-tuning from the operator. Since everything is mechanical and dependent on the operator, we decided that it would be too hard to operate five to six hours a day in uneven terrain. We therefore added an electronic gimbal adding stabilization on three axes and aiding the operator in keeping the picture horizontal.

This combination gives the photographer more time to watch his or her footing while producing almost steady shots. On their backs, the photographers carry a waterproof box containing a wireless video transmitter communicating with the OB backpack.

Batteries and cables

– The OB backpack needs to change batteries, the intercom crackles.

The timekeeper on technical manager Trygve Dahl’s cellphone has just announced that it has been an hour and a quarter since the batteries were renewed. In addition to this low tech solution, he sometimes checks a website displaying battery voltages and temperatures inside the backpack.

– Let’s take a little break here, Lars. Perhaps you can talk about where we are, and how far we have left? says Thomas to Lars, before giving a gesture to start changing batteries.

One of the many volunteers following us gets close when he sees the signal. Truls carries four packs of three batteries in each: approximately eight kilos of batteries in total. Additionally, he is carrying his own luggage. Like the other volunteers, he is quickly there as soon as we need something.

Without the volunteer support, we had never been able to carry out the project. Distributed among the many volunteers are batteries, spare parts, personal luggage, tents, and sleeping bags for the NRK team. For example, photographers do not have to carry their own luggage in addition to the heavy camera equipment.

The batteries are changed without shutting down the OB backpack. Thus, the broadcast can continue uninterrupted while we rest for a few minutes.

The trip is over – but not the day

The day is far from over as we arrive at Stigstuv. A bunch of batteries needs to be fully charged, and the equipment needs to be ready for the evening talk show.

For the technical crew, few hours are available for rest. A series of technical problems needs sorting out while we have time to solder, change cables, fix joints and rebuild faulty equipment.

After three more days of walking we finally reach this week’s final destination at Hardangervidda.

The first week is over, and the way we are organizing logistics, sleeping, charging, carrying, and equipment has changed dramatically since we started the trip. Learning is a lifelong thing, and you learn fast when doing insane TV projects in NRK.

Each day we try something different, and we will likely continue to make changes until the last day of the production in a couple of weeks. There is the question whether the main equipment will ever work completely as intended from the start when we arrive at our final destination. I have my doubts that it will ever happen — but the main thing is that it works in some way or another.

This show is one giant experiment we will iterate on until we arrive in Indre Troms in a few weeks. There is the question whether the equipment will still be working as planned when we arrive at our final destination. We have our doubts.

Right now, the production is in an area called Jotunheimen. As I am typing the final sentence of this article, more than 2000 meters above sea level in Sogn og Fjordane, the sun is slowly setting below the horizon.

In seven hours the next workday begins. Tomorrow we are again going to create a minute by minute broadcast from some of the most beautiful places Norway have to offer – for the first time shown live on TV.

Hva får du hvis du tar en luftballong, fyller den med masse helium, legger til tre Gopro-kamera, håndvarmere, hjemmelaget isopor-eske og en brunostskive? Vi fikk den første brunostskiven som sannsynligvis har vært i stratosfæren.

I FlippKlipp prøver vi å underholde 10 til 13-åringer, noe som kan føre til eksperimenter av det mer absurde slaget.

Vi ønsket å spise en brødskive med brunost som har vært (nesten) i verdensrommet ved hjelp av en værballong. Smaken bare måtte være av en annen verden.

Man skulle tro at det ville være vanskelig å sende en ballong 30 kilometer opp i stratosfæren, men det skal egentlig ikke så mye til.

Noen ganger om dagen fra flere steder i Norge sender Meteorologisk institutt opp ballonger med måleutstyr. Dette er små ballonger fylt med helium eller hydrogen. Under dem henger det en liten datachip som sender måleresultater ned til bakken igjen.

Værballongene som Meterologisk institutt sender opp er engangs-produkter. Datachipene er forbruksvare og flyr bare opp én gang. Dermed er det ingen som trenger å gå rundt i skogen og lete for å lese av resultatene. Vi, derimot, ville faktisk finne tilbake til pakken.

Her er Christoffer (venstre) og Victor godt i gang med å fylle ballongen vår ved Tryvannstårnet:

For å sende noe som helst opp i luften, trenger man tillatelser. Vi fikk tillatelse fra Luftfartstilsynet og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet. Hvis en ballong skal sendes opp i nærheten av by eller liknende, må også politi kontaktes med tanke på avsperringer.

Dette sendte vi opp

En 30x30x10 cm isoporboks var stor nok til å gjøre dette eksperimentet til en suksess.

Da fikk vi plass til tre Gopro-kameraer for å filme det hele, en GPS-tracker så vi alltid vet hvor boksen er, en ferdskriver, ekstra strøm og håndvarmere for å hindre at all utstyret fryser og slår seg av mens boksen er høyt oppe i lufta.

I tillegg festet vi brunostskiven utenfor boksen med et av kameraene rettet mot den. Det andre kameraet ble vendt mot ballongen og det siste ble rettet mot bakken. Alt dette endte opp med å veie litt over en kilo.

Opp!

Vi bestemte oss tidlig for å sende opp ballongen fra Tryvannstårnet, siden området byr på en stor og åpen plass med 360 graders sikt til Oslo og omegn.

Boksen ble festet til luftballongen, sammen med en fallskjerm som skulle sørge for at boksens innhold fikk en trygg landing. Vi fylte ballongen med helium, og slo på utstyret inne i boksen. Det var på tide å la den fly:

Vi hadde egentlig et ønske om å komme oss opp til 100 000 meter, som er grensen til verdensrommet, men vi måtte nøye oss med 30 000 meter, som er grensen for hvor høyt en værballong kan fly.

Når ballongen kommer opp i stratosfæren er lufttrykket bare en brøkdel av hva det er på bakken. Det gjør at det ikke er noe luft som holder igjen på ballongen. Den utvider seg mer og mer, før gummien til slutt sprekker.

Ved hjelp av fallskjermen dalte boksen sakte men sikkert ned mot jordens overflate.

Jakten begynner

Før avreise beregnet vi omtrent hvor boksen skulle lande og hadde en kjørerute klar. Samtidig var vi beredt på at vind og andre faktorer kunne endre på luftballongens beregnede rute.

GPS-trackeren gjorde det mulig å følge med på hvilken retning ballongen fløy, og hvor den landet. Trackeren hadde en høydebegrensning på 6500 meter, som gjorde at vi mistet kontakten etter cirka 30 minutter. Da ante vi ingenting om hvor ballongen var før den kom under denne høyden på vei ned igjen.

Da ballongen hadde vært i lufta i to og en halv time, ble vi litt bekymret. Det var to timer siden vi sist hadde fått posisjonsdata fra boksen, og etter våre beregninger skulle boksen ha landet. Vi tok sjansen på å kjøre i retning av det beregnede landingsstedet, og et stykke inn i Oppland begynner vår medbrakte tablet å gi lyd fra seg. Endelig ser vi at brunosten er på vei ned mot landjorda!

15 minutter senere landet brunosten i en skog utenfor Biri. Vi parkerte ved en tilsynelatende forlatt bondegård omringet av beitende sauer. En liten gåtur og en litt mer krevende klatretur opp i et tre, så hadde vi brunosten vår.

Du milde Gauda

På veien opp til stratosfæren ble brunostskiven utsatt for omtrent 40 minusgrader, og lufttrykk som er omtrent en brøkdel av hva den er på bakken.

Den fløy 30.000 meter over bakken og reiste over 160 km før den landet igjen i en skog utenfor Biri i Oppland.

Den smakte svett og klamt, men eventyret var verdt det.

Forskere har demonstrert hvordan GPS-baserte navigasjonssystemer kan manipuleres til å sende en bil til et annet sted enn den skal.

Det har lenge vært kjent at GPS-systemer er sårbare for såkalt «spoofing» – manipulerte signaler som er kraftigere enn signalene som sendes fra satellittene i GPS-konstellasjonen. De manipulerte signalene gjør at GPS-mottakere viser en annen posisjon enn den de faktisk har, og kan føre til problemer både for droner, skip, biler og turister som prøver å finne fram i en fremmed by.

I fjor skrev vi om omfattende manipulasjon av GPS-signalene i et område ved Svartehavet, nært Vladimir Putins ferieresidens.

Nå har forskere ved Virginia Tech, Kinas universitet for elektronikk og teknologi, og Microsofts forskningsavdeling demonstrert en variant av det samme angrepet, men som kan ha større potensiale for målrettede angrep.

GPS-manipulasjonen som fant sted ved Svartehavet er av typen som påvirker alle GPS-mottakere i området, og alle mottakerne som blir påvirket, blir «transportert» til det samme feilaktige stedet.

Det nylig demonstrerte angrepet er annerledes, og kan brukes målrettet mot enkeltindivider.

Slik fungerer det

En boks som blant annet inneholder en programmerbar radio og en Raspberry Pi festes under bilen til offeret.

Når offeret begynner å kjøre, kalkulerer boksen ut en «spøkelsesrute» som ligner geografisk på ruten som offeret har plottet inn i navigasjonssystemet.

Det er gjerne bare små forskjeller: En venstresving skjer to kvartaler lenger nede enn i den opprinnelige ruten, etterfulgt av en ekstra venstresving. Radioen i boksen sender GPS-signaler som korresponderer med «spøkelsesruten», som mottas av navigasjonssystemet i bilen. Dette gjør at offeret ikke enkelt kan oppdage at han er på vei til et annet sted enn posisjonen han plottet inn i navigasjonssystemet.

Selv om dette høres svært komplisert og vanskelig ut, forklarer forskerne i en avhandling at det var enklere enn man skulle tro. Kostnaden for utstyret havnet på omtrent 2000 kroner, og arbeidet med å utvikle algoritmen som fant «spøkelsesruter» som lignet på de ekte rutene, benyttet seg av enkle matematiske kalkulasjoner.

Denne angrepsformen er ikke noe folk flest kommer til å bli utsatt for. For at angrepet skal fungere, må angriperne vite hvor du er, og hvor du skal. De må ha fysisk tilgang til bilen du skal kjøre, og må ha høy teknisk forståelse for å kunne gjennomføre angrepet. Det er også en forutsetning at offeret enten har dårlig stedssans, eller ikke kjenner området han kjører i.

Så med mindre du forvalter statshemmeligheter eller av andre årsaker står i fare for å bli avlyttet av aktører med like store ressurser som DGSE i spenningsserien Le Bureau, kan du se på denne artikkelen som fascinerende – ikke alarmerende.

Etter mange års overdreven bruk av Instagram har jeg skapt min egen teori om de sju ulike liker-typene som følger meg – og sikkert deg.

…og hvorfor du kan gange antallet hjerter du får med minst to.

Jeg delte mitt første bilde på Instagram for seks år siden. Siden har jeg publisert ettusennihundreogtjueseks til. Det kan trygt kalles ivrig bruk av bildedelingstjenesten der 2,2 millioner nordmenn har konto. Årsaken til den høye aktiviteten er sikkert et behov for oppmerksomhet, bekreftelse og alt det en psykolog ville svart om jeg spurte. Jeg har ikke spurt.

Jeg har alltid vært glad i å fotografere, fleipe, fundere og fortelle. Instagram lar meg gjøre dette på en enkel måte – og med nok respons til at det er gøy å fortsette. Også sliter jeg litt med yrkesskaden abnormal publiseringstrang etter årene som journalist og forsideredigerer.

Hjerter er stas

Både som seriøs forsideredigerer og useriøs instagrammer er det spennende å følge med på mottakelsen av det man publiserer. Jeg synes selvsagt det er stas å få hjerter på bildene mine. Men jeg er ikke så hjertesyk at jeg velger reisemål ut fra hvor Instagram-vennlige de er eller har en publiseringsplan for å nå flest mulig til riktig tid. Jeg lar heller ikke antall hjerter påvirke humør eller viktige veivalg i livet. Men jeg får som oftest med meg hvert enkelt hjerte. Det gjør jeg. Og det plager meg litt. Men så har det jo også gjort meg i stand til å trylle frem denne teorien, da.

Liking er et spill

Instagram er det sosiale mediet med størst engasjement per følger, men selv der kan man føle på «hjerteløsheten» i blant. I min insta-iver har jeg observert dette med stor nysgjerrighet. Joda, mange av bildene går usett forbi og folk har dårlig tid. Det er gode grunner. Dessuten er det for slitsomt for pekefingeren å dele ut hjerter til alt som er bra. Det bør være himla bra.

Men jeg tror også at liking, for mange, er et taktisk spill. Det finnes ofte en begrunnelse bak både likerklikk og det å la være å like. For også liker-adferden er med på å gi et inntrykk av hvem du er eller hvem du vil være.

Metodebruk

Min hjerteovervåking har tatt pulsen på hvem som liker hva, hvem som aldri liker noe, hvem som bare er innom sporadisk og hvem som henger på Instagram nesten like mye som meg. Det har gitt meg et stødig grunnlag for en litt ustø teori.

For å komme frem til de sju liker-typene har jeg vært innom mange kritikkverdige metoder. Den minst vitenskapelige (og mest brukte) er nok fantasi. Men jeg har også tatt i bruk smugkikking, undring, beundring og en rekke dybdeintervjuer (tilfeldig lunsjprat).

En person kan ha en kombinasjon av liker-typene i seg, eller variere mellom typene etter humør og livssituasjon. Jeg, for eksempel, er en raus liker, men det hender jeg er en sympati-liker og overfor perifere kolleger er jeg nok mer av den gniene sorten.

De 7 liker-typene som følger deg på Instagram:

Den rause

Denne typen tar seg gjerne en skroll med hjerteutdelinger flere ganger om dagen og liker alt fra pent danderte brunch-tallerkener til svake regnbuer og stram poesi. Han liker også bildene til folk han ikke kjenner – inkludert kjendiser og talentfulle dyr.

Den rause har ikke et bestemt antall hjerter til utdeling, men følger magefølelsen og liker ting som gir bra stemning og et smil om munnen. På gode dager hagler det med hjerter fra denne hyggelige typen. Den rause kan til og med finne på å like annonser.

Men han kan også ha baktanker. Han tenker at å være raus med hjerter vil gi ham flere tilbake. I tillegg gjengjelder han andres raushet. For liking er noen ganger som kjærlighet – en evig byttehandel.

Noen er – usjarmerende nok – også rause der de føler seg forpliktet til det. Slik som søsteren eller bestekompisen din. «Når det gjelder venner liker jeg stort sett alltid bildene hvis ikke det er noe med dem jeg direkte misliker», uttaler en anonym kollega.

Men selv den rause har sine begrensninger. Han hopper over enkelte bilder han normalt ville likt, med begrunnelser som: «Jeg kan jo ikke like alt fra denne personen». Enten fordi han er redd for at det skal virke som han bor på Instagram, eller fordi han ikke vil fremstå som «altetende» eller som en «fan». Han kan også demonstrativt overse noen av bildene fra plutselig overivrige venner på ferie.

Sympati-likeren

Denne typen kan finne på å like bilder hun verken syns er fine eller interessante, for at den som la dem ut skal bli glad. Hun kan til og med gå så langt som å like kattebilder selv om hun egentlig ikke kan fordra katter.

Også denne liker-adferden kan – frekt nok – ha grader av ønske om gjengjeldelse i seg.

Sympati-likeren er en type som gjerne kan være den første til å like et innlegg, fordi hun vet det er mange som vegrer seg mot nettopp dette. Hun liker å tro at hun på den måten hjelper til med å utløse et liker-skred. Ganske søtt, egentlig.

Enkel forskning viser også at når det er lenge siden du har lagt ut noe, er det større sjanse for å få et likerklikk på et middelmådig eller dårlig bilde. Da deles hjerter ut som en støtteerklæring for å oppfordre til mer deling eller bare for å si «Hei, jeg ser deg, lenge siden sist.»

Presisjons-likeren

Dette er en type som kun liker bilder med høy grad av gjenkjennelse eller som treffer en spesifikk interesse. Det kan bety bilder fra sitt eget hjemsted, et fjell (eller en jente) han selv har besteget eller noe han har en brennende interesse for.

En som, tja, for eksempel er svak for bikinidamer, vil like bilder av damer med både små, trange, rare, stripete, gule og blomstrete bikinier. Av og til også bilder av damer som har mistet bikinien. Men for eksempel sjeldent bilder av en tom sandstrand. Selv ikke når stranden bader i sterke farger fra en uvanlig vakker solnedgang.

På samme måte vil en som er gira på sykling like alle bilder som på en eller annen måte har noe med sykling å gjøre. Både flytsti-videoer, hjelmsveis-bilder og felg i solnedgang kan funke for denne typen.

Presisjons-likeren kan altså være raus, men kun innenfor sine områder.

I denne kategorien inkluderes også den skadefro likeren. Denne typen liker som oftest bare bilder av andres ulykker og tabber eller bilder med så stor selvironi at det er på grensen til drøyt. Ellers er han veldig anonym.

Den betatte

Hun har lyst til å like alt han legger ut, men lar være for å ikke virke for interessert. Dette har liten effekt da sjansen er stor for at hun senere kommer til å tabbe seg ut med å like et bilde langt nede på profilen hans en sen nattetime. (Gutter kaller det ikke en tabbe. De bruker gjerne denne måten til å melde interesse på.)

Den betatte er innom profilen hans helseskadelig ofte og blar seg drømmende gjennom bilder hun har sett på altfor mange ganger før. Hun har noen favorittbilder som studeres ekstra nøye. Da zoomer hun inn på øyne eller andre fine detaljer. Men hun er veldig forsiktig. Puster nesten ikke. Hun er livredd for å legge igjen hjertespor. Selv om det eneste hun har lyst til i hele verden er å gi ham hjertet sitt.

Hun kan i svake øyeblikk være så amorøs at hun liker bilder fra folk hun vet han også følger, kun med den hensikt at navnet hennes skal dukke opp i strømmen hans og dermed kanskje også i bevisstheten hans.

Den sporadiske

Enkelte, ofte godt voksne, Instagram-brukere må plasseres i en egen kategori på grunn av sitt helt spesielle mønster.

Den sporadiske tar nemlig en skikkelig oppsamlingsrunde hver gang hun kommer på at hun har en Instagram-konto. Da kan det plutselig ramle inn hjerter på de ti siste bildene dine i løpet av få sekunder.

Der selv Den rause syns det er for sent å like et bilde, i fare for å virke som en profil-kikker, har Den sporadiske ingen tids- eller mengde-begrensninger.

Denne typen er raus med hjertene, men liker aldri drøye ting som mensen-spøker eller puppeprat. Hun overser også innlegg med vanskelig språk og uforståelige forkortelser – sånt som ungdommen liker. Hun lurer fortsatt på hva SK2018 står for.

Den sporadiske bedriver ikke taktisk liking. Det er hun ikke sosiale-medier-trent nok til. Eller kanskje bare for voksen til.

Den gniene

Denne typen deler ut få, men betydningsfulle, hjerter. Årsaken er sammensatt. Og litt mystisk.

Jeg velger å tro at han bare syns hjerter er et voldsomt sterkt virkemiddel og derfor kun har et bestemt antall å dele ut per dag. Han porsjonerer dem omhyggelig ut og har en rekke kriterier som må være oppfylt for at symbolet for kjærlighet skal kunne benyttes. Det holder for eksempel ikke at han drar på smilebåndet av et bilde. Det må komme lyd også. Og helst snørr.

Når man først får et hjerte fra denne typen, kan man derfor være trygg på at det kommer fra, ja – hjertet.

Den gnienes liker-forsiktighet kan ha en fin effekt på mottakeren også. Det er ingen tvil om at det er litt morsommere å få et hjerte fra en gnien enn en raus liker.

Jeg har gode venner som jeg nesten aldri får hjerter av. For noen sitter et likerklikk veldig langt inne. Men det betyr ikke at bildene ikke settes pris på. Flere ganger har hjerte-gniene venner og kolleger sagt at de syns det er så gøy å følge meg på Instagram. De klarer bare ikke å uttrykke det i hjerteform.

Den usynlige

Den usynlige er til stede og får med seg det meste, men er ikke akkurat lett om hjertet. Han gir svært sjelden, eller aldri, bort digitale hjerter. Han legger heller ikke ut egne bilder. Hadde alle vært som ham, hadde han ikke hatt noe å glo på.

Han er mest sannsynlig av typen som er redd for å vise seg frem i sosiale medier. Det kan være hundrevis av grunner til dette. Her er tre av dem:

• Generell usikkerhet på om eget liv kan være interessant for andre.
• Ekstremt dårlig formidlingsevne.
• Skeptisk til overvåkingen og sporingen i digitale medier.

Han er likevel så nysgjerrig at han ikke klarer å holde seg unna. Men han skulle helst vært helt anonym. Han liker ikke at han dukker opp i seerlisten i historier han kikker på, og angrer ofte i etterkant. (Eller kanskje han ikke vet at han legger igjen spor der? Han har jo aldri delt noe.)

Jeg har følgere jeg aldri kunnet gjettet var aktive Instagram-brukere om det ikke var for at navnene deres dukket opp i historielisten, eller at de refererte til bilder jeg har lagt ut når jeg møter dem.

Unntak

Hos alle liker-typene forekommer unntak utløst av det taktiske spillet mellom venner, uvenner og ekser. Sterke følelser som sjalusi, misunnelse, revansjelyst, begjær og hat kan være utløsende faktorer i et hode som vurderer likbarhet.

I tillegg kommer avgjørende situasjoner som «jeg kan ikke like så tidlig» og «jeg vil ikke være den første til å like». Når det bare er få minutter siden bildet ble publisert, kan det for mange være skummelt å like. De vil ikke at du skal tro de er inne hele tiden eller at de følger deg spesielt nøye.

Det som ofte kan skje i disse frykt-for-å-like-for-tidlig-tilfellene er at man har en plan om å like innlegget senere, men glemmer det. Når du først har sett innlegget, sørger Instagrams algoritmer for å legge det langt ned i strømmen din. Får du ufortjent få likes, kan du trøste deg med at du sikkert går glipp av noen likerklikk på denne måten.

Konklusjon

Om du i den virkelige verden sier eller gjør noe som vekker gjenkjennelse, latter eller provoserer frem en diskusjon, får du tydelige signaler fra den som lytter. I sosiale medier kan man vekke lignende følelser uten å få noe som helst hint om det. Folk kan både le av innlegget, prate om det og vise det frem til venner uten at du nødvendigvis har fått et anerkjennende klikk av den grunn.

Det kommer helt an på liker-typen.

Derfor kan du gange antallet hjerter med minst to for å komme nærmere hvor mange innlegget ditt egentlig har gledet, rørt eller moret.

Da får du med alle som så innlegget for tidlig og derfor ikke turte å like, alle som likte det de så, men uheldigvis hadde brukt opp dagens selvpålagte hjertekvote, alle som ikke så bildet, men selvsagt ville likt det om de så det. For ikke å snakke om alle som likte det de så, men er litt for kule eller later som de ikke bruker mobilen like ofte som deg. Også har du alltids noen likerklikk på vent. De som kommer når tanta eller bestemoren din plutselig gjenoppdager Instagram-appen ved siden av den med medlemstilbudene fra Coop.

Du er kanskje ikke klar over det, men Heimebane er en produksjon som bruker veldig mye visuelle effekter.

I TV-serien Heimebane møter vi fotballtreneren Helena Mikkelsen, spilt av Ane Dahl Torp, som blir hovedtrener for det fiktive herre-eliteserielaget Varg. Handlingen foregår for det meste i Ulsteinvik i Møre og Romsdal.

Det ville derfor være naturlig å tenke seg at tilnærmet alt ble filmet der, men det var faktisk ikke tilfellet. Utendørsopptakene ble gjort på Sunnmøre, og innendørsscenene av «Helenas hus» og kontor ble gjort i studio i Oslo.

For å kunne gi publikum illusjonen av at studio-opptakene også var filmet i Ulsteinvik, ble det brukt grønnvegger utenfor alle vinduer. Slik kunne vi legge til bakgrunner fra Sunnmøre i ettertid.

I tillegg til grønnvegg-opptakene utførte vi i NRK Grafisk design såkalte «screen inserts» på mobiltelefoner, PC-er, TV-er og resultattavler på stadionene. Vi gjorde også diverse retusjeringsarbeid, som for eksempel fjerning av mikrofoner og andre uønskede objekter som syntes i bildene.

Stardust Effects gjorde i tillegg den store jobben med å legge til publikum på stadionbildene i serien.

Alt i alt resulterte dette i at Heimebane har cirka 100 bildeklipp i hver episode som er tillagt visuelle effekter, ofte forkortet til VFX. I lengde varierer klippene mellom 2 til rundt 30 sekunder. Med sine ti episoder i første sesong er Heimebane dermed i norsk sammenheng en av de produksjonene som i størst grad har benyttet seg av VFX.

Før du blar videre bør du se videoen under:

Hvorfor ikke filme alt på Sunnmøre?

Det er sikker flere som lurer på hvorfor vi har benyttet oss av grønnvegger i en serie som Heimebane. Den skal jo tross alt være autentisk og hverdagslig.

Spesielt tenker jeg mange vil lure på det når man jo like gjerne kunne filmet «på location» på Sunnmøre.

Det er flere grunner som gjør det lettere å jobbe med grønnskjerm i Heimebane. Først av alt pågår handlingen over flere årstider. I tillegg benytter serien seg av flere værforhold og tider på døgnet.

Det ville ført til en veldig lang og uforutsigbar opptaksperiode om vi skulle ventet på rett øyeblikk å filme hver scene. I praksis måtte vi også disponert huset til Helena Mikkelsen store deler av året.

Å filme i studio gjorde det mulig for produksjonen å ha større kontroll og fleksibilitet overfor disse faktorene. Vi kunne for eksempel filme en natt-scene på dagtid. Det er også lettere å få tak i bemanning og andre ressurser i Oslo-området på kort varsel.

Lange tagninger

Grønnvegg-opptak er ikke noen ny oppfinnelse. Det er en teknikk som har blitt brukt i utallige filmer og tv-serier.

Hovedutfordringen i Heimebane sammenlignet med flere andre produksjoner hvor vi har vært involvert er den store mengden grønnvegg-opptak, og at det ofte ble brukt lange tagninger. Da får publikum bedre tid til å oppdage «feil» i arbeidet vårt, fordi man ikke raskt bare klipper seg videre til et nytt bilde.

Produksjonen stilte også høye krav til kvalitet – målet er at jobben som ble utført skulle være usynlig for seeren.

Dette betydde at vi måtte forsøke å beholde så mye av detaljene i opptakene som mulig – refleksjoner i vinduene, regndråper, skitt på vinduene, og ikke minst håret til skuespillerne …

Nettopp troverdighet er ekstra viktig i en serie som Heimebane, hvor resten av formspråket er forholdsvis realistisk. Effektene skulle ikke være spektakulære i seg selv, slik man kan se i enkelte blockbuster-filmer, men i stedet bidra til å skape illusjonen av at karakterene var i jordnære Ulsteinvik.

Laget 3D-modell

Huset til Helena Mikkelsen ble filmet eksteriørt på location i Ulsteinvik.

For at interiørbildene fra huset som ble filmet i studio i Oslo skulle bli så troverdige som mulig ble det gjort opptak av den reelle utsikten i Ulsteinvik. Av disse opptakene lagde vi såkalte panorama-bilder. Dette for å gi oss nok bildeinformasjon på studio-opptak med mye kamerabevegelse som potensielt avdekker mye av bakgrunnen.

Under er to eksempler på slike panoramabilder. Disse ble retusjert og manipulert etter behov. For eksempel er strømledninger fjernet i flere bilder hvor vi mente det kunne virke distraherende.

For å plassere denne bakgrunnen korrekt i studiobildene brukte vi Google Maps for å måle opp avstanden til geografiske nøkkelpunkter i bakgrunnen.

Denne informasjonen brukte vi deretter som et utgangspunkt for å plassere panoramabildene i en 3D-modell relativt til huset.

Her var ikke målet nødvendigvis å være 100 prosent fysisk korrekte, men mer å danne en realistisk ramme for hva utsikten ville vært i de ulike opptakene fra studio. Dette ble gjort i samarbeid med regi, foto og manusforfatter.

Når flere bilder skal bli til ett

Alle bildene er filmet med bevegelig kamera. Dette gjør at bildene må «trackes», som forenklet betyr at man analyserer hvordan kameraet beveget seg under opptak.

Denne bevegelsen blir så lagt på bakgrunnen som vi legger inn. Slik danner vi en illusjon om at «utsikten» endrer seg på samme måte som den ville gjort i et reelt opptak på location.

Selve grønnskjermen fjernes med noe som kalles keying-teknikk. Det betyr at området som er grønt blir «gjennomsiktig», i den forstand at dersom man legger et annet bildet som bakgrunn, så vil dette vises hvor det var grønt på opptaket. Denne prosessen kaller vi compositing, som veldig forenklet betyr at man setter sammen flere bilder som for seeren oppleves som ett.

Her ser du hvordan vi legger bildene oppå hverandre:

Alt i alt gjorde prosessen at serien kan følge skiftende årstider, morgen og kveld uten at man må planlegge opptakene etter det.

Om du ikke har sett første sesong av Heimebane finner du serien på NRK TV.

Dette er bare et lite utsnitt av arbeidet for å få til de visuelle effektene i Heimebane. Har du flere spørsmål om hva vi har gjort eller om andre typiske utfordringer på feltet svarer jeg gjerne i kommentarfeltet.

Kommentar: Bare seks år gammel kan det se ut til at Snapchat har nådd toppen. Det skyldes egne feiltrinn og en konkurrent som kopierte de beste funksjonene.

Forrige uke la Snapchat fram sine kvartalsresultater. På den ene siden tjente selskapet mer per bruker, på den andre siden mistet selskapet for første gang daglige brukere.

Det gjorde at aksjekursen holdt seg noenlunde stabil, men bakteppet er at selskapets aksjer har tapt over halvparten av sin verdi siden det gikk på børs i fjor mars.

Som Maya Kosoff i Vanity Fair påpeker er ikke Snapchat det eneste selskapet som mister brukere: For Twitter falt månedlige brukere med én million, og for Facebook er veksten rundt null i USA og i rødt for Europa.

Forskjellen er at Snapchat hadde muligheten til å bli mye større, men forspilte sine sjanser over flere år og spesielt i en kritisk fase for Facebook.

Med sine 188 millioner daglige brukere er Snapchat ingen småtass, men samtidig ubetydelige i det store bildet om de ikke klarer å vokse videre.

Den innovative nykommeren

Snapchat var lenge forbeholdt de aller yngste og hippe som forstod vitsen med meldinger og historier som slettet seg selv. I motsetning til de evigvarende statusoppdateringene på Facebook og de perfeksjonistiske bildene på Instagram, var Snapchat et lekent alternativ.

Det gjorde at selskapet opplevde nærmest meteorisk vekst de første årene, og bare to år etter at det ble unnfanget tilbød Facebooks Mark Zuckerberg 18 milliarder kroner for selskapet, ifølge Wall Street Journal. Men Evan Spiegel takket nei og be hyllet som en visjonær, og en farlig utfordrer.

For over tid har terskelen for å publisere noe på Facebook og Instagram blitt høyere. Livsblodet til tjenestene, vår villighet til å dele intime øyeblikk med omverdenen har blitt mindre. Vi er blitt flere som av ulike grunner ønsker at sosiale medier ikke skal huske alt vi har gjort alltid. Og vi har ønsket strengere kontroll over hvem som får se hva.

Det har vært Snapchats sterkeste fortrinn i kampen om våre selfies og tastetrykk, men selskapet har ikke klart å utnytte muligheten det hadde.

Kvelende kopiering

Det er ikke uvanlig for digitale tjenester å bli inspirert av hverandre. For hver generasjon av nye sosiale medier er det ofte flere fellestrekk enn forskjeller, men Snapchats forhold til kopiering er sannsynligvis mer ensidige enn de fleste.

Facebook, som også eier Instagram, har prøvd å gjøre seg mer aktuelle blant yngre brukere ved å la seg inspirere av Snapchat. Lengst gikk det med «stories», historier som ligger ute i 24 timer etter at de er publisert.

Her regelrett innrømte Instagram at de hentet funksjonaliteten, som Instagrams produktsjef forklarte med: «det er slik teknologibransjen fungerer».

Farhad Manjoo i New York Times beskrev det hele som et skamløst tyveri, men la til at man måtte berømme hvor effektivt de gjorde det.

I tillegg var Snapchat en stund alene om å tilby ansiktsfiltre (tenk blomsterkranser og sumo-masker), men nå har dette blitt en funksjonalitet de fleste meldingsapper tilbyr.

Utover 2017 spurte stadig flere seg om kopieringen vil knuse det lille selskapet, men Snapchat vokste ennå (om sakte) og ble fortsatt oppfattes som en alvorlig trussel.

Snapchats store (og fatale) redesign

I løpet av 2017 eksperimenterte Snapchat med noen nye funksjoner og produkter. Blant annet lanseres «Snap Map», et oversiktskart hvor alle vennene som bruker tjenesten er, og de spesialtilpassede brillene «Spectales» blir allment tilgjengelig via deres nettbutikk.

Ingen av disse tar virkelig av, og mot høsten leter Evan Spiegel stadig mer desperat etter tiltak som kan skyte vekstkurven til himmels.

Bransjenettstedet The Information har i ettertid beskrevet i detalj hvordan Spiegel satte ned et krigsrom med 300 ansatte for å omgjøre hele tjenesten. Resultatet av prosessen er velkjent for de fleste: Istedenfor å tiltrekke seg flere kjendiser og nye brukere ble appen nesten universelt «hatet».

I april, to måneder etter lansering, trekkes flere av endringene tilbake. Etter alle solemerker er det Instagram som har vokst videre i perioden og økt antall daglige brukere av sin historier-funksjon.

Ifølge The Information var prosessen toppstyrt og dårlig kommunisert til det punkt at det er usikkert hva det nye designet egentlig ville oppnå. Internt var den nye oppdateringen en varslet katastrofe der ansatte meldte bekymret ifra om dårlige resultater på brukertestene, men Spiegel valgte likevel å lansere.

I en tid hvor Facebook ble kritisert for sin rolle i å spre falske nyheter og stod i en personvernskandale hadde Snapchat en siste mulighet til å skyte fart, men de skuslet bort sjansen ved å opprøre egne brukere og satte av ressurser til en feilslått satsning.

Problemet for Snapchat nå er at mulighetsrommet i stor grad er borte. Der Snapchat før dominerte en bit av det sosiale nettet, er de nå mer en annenrangs-Instagram, og det kan se ut til at de fremover vil dele skjebnen til Twitter – en tilstedeværelse i skyggen av Facebook.

Vi sparer strøm og pærene varer lenge, men vi sitter der rundt bordet i et grelt og grønnaktig lys. Vi dimmer og justerer, men hyggelig blir det ikke. Vi bruker tid og penger på å velge riktig farge på stoff, maling og møbler. Men dette blir ganske meningsløst om lyset hjemme uansett gir grelle farger og ukoselig stemning. Velg riktige LED-lys, så unngår du garasje-stemning i stuen.

De fleste vet at øynene våre har pupiller som justerer seg etter lysstyrken. Når du kjører inn i en tunnel tar det litt tid for øynene å venne seg til mørket og når du kommer ut av kinosalen kan solen være i overkant sterk. Men øynene kompenserer fort.

Hvitbalanse

Det ikke så mange tenker på er at øynene justerer en ting til. Noe som kalles hvitbalanse. Det vi kaller hvitt lys kan være så mangt. De to vanligste forskjellene er inne og ute. Solen har et hvitt lys som inneholder mer blått enn det vanlige glødepærer gir oss innendørs.

Vi måler denne hvitbalansen i kelvin. En skala som kort fortalt gir mer og mer oransje lys jo lavere du går, og mer og mer blått jo høyere. Ute i solen har vi ca. 5600 grader kelvin. Inne i stuen med glødelamper har vi ca. 3200. Altså mer oransje fargetone i lyset inne.

Når vi koser oss med peis og stearinlys blir fargetonen enda varmere. Da kryper fargebalansen gjerne helt ned mot 2000 på kelvinskalaen.

På bildet over er det tre lyspærer. Da jeg tok bildet justerte jeg hvitbalansen på kamera slik at pæren i midten skulle være mest mulig hvit. Det er den lampen som har en farge som minner mest om vanlig lys fra en glødepære. Dersom du hadde sittet inne i et rom med slikt lys så ville øynene dine justert seg på samme måten som kamera. De vil kompensere best mulig slik at en hvit vegg i rommet du sitter faktisk ser hvit ut. Om du da hadde hatt en kjølig vinterkveld utenfor vinduene dine ville det sett omtrent så blått ut som lampen til høyre. Og dersom du så stirret inn i peisen ville flammene se oransje ut som lampen til venstre.

Du har sikkert også lagt merke til at dersom du står ute om kvelden og ser inn så ser lyset innendørs litt oransje ut. Det er fordi øynene dine har justert seg etter lyset ute, som er kaldere i fargetonen enn det som er inne.

Problemet med LED og hvitbalanse

Med mindre du jobber som fotograf eller spesifikt med lys har du ikke trengt å forholde deg til dette med hvitbalanse i særlig grad. Men med disse nye LED-lysene har det blitt viktigere.

Glødepærer er ganske enkle. De gir stort sett et ganske varmt og fint innelys. Og når du dimmer dem ned for å få dem til å matche stearinlysene gir glødepærene automatisk et enda litt varmere lys.

Det gjør ikke nødvendigvis LED-lysene.

De første LED-pærene jeg kjøpte kunne ikke engang dimmes. Så fikk jeg endelig tak i noen som kunne dimmes men slet veldig med å få fint lys om kvelden. Selv om jeg har jobbet som fotograf og har flere vekttall i lys og fargetoner tenkte jeg ikke på det enkle faktum at LED-pærene ikke gir et varmere lys når de dimmes.

Så selv om vi fikk dempet lyset så ble det rett og slett ukoselig. Fordi fargetonen var for kald.

Dette vet også produsentene, så etter hvert har det kommet LED-pærer som også lar deg justere fargetonen. Dette skjer gjerne via en app eller forhåndssatte innstillinger i en bryter.

Jeg har god erfaring med både Philips, Osram og Ikea sine pærer som kan justere fargetonen. Men det hele blir uansett litt mer komplisert. De gamle glødepærene gjorde jo denne lille øvelsen automatisk.

Flere leverandører kan gi trøbbel

I mitt arbeid med å bytte fra glødepærer til LED kom jeg også over et annet problem. Nemlig det at såkalt hvitt og varmt innendørslys fra en leverandør ikke nødvendigvis var det samme som hvitt varmt innendørslys fra en annen leverandør.

Dersom alle pærene i stuen din er fra en leverandør og alle har et svakt grønnstikk, så gjør det ikke noe fordi disse finfine øynene våre justerer seg og gjør at alt ser hvitt ut likevel. Men om du så setter inn en pære fra en annen leverandør som kanskje har et svakt blåstikk. Da blir øynene litt forvirret. De justerer fargebalansen mest etter det lyste som dominerer. Så ender du mer at det borte i hjørnet der den nye pæren står får du et fint skimmer av blått.

Enda en måleenhet

Om ikke det var nok at du må begynne å se etter fargebalanse når du handler lyspærer så er det enda en faktor du bør sjekke: fargegjengivelsesindeks. Eller color rendering index som det heter på engelsk. Derav forkortelsen CRI. For å gjøre dette enda vanskeligere kan du også komme over begrepet RA-indeks.

Kort fortalt er dette en lyspæres evne til å lyse jevnt gjennom hele fargespekteret. Sollys er på en måte referansen for øynene våre og har en RA-indeks på 100%. Så kommer halogenpærer som gir et meget godt lys og har ofte en RA-indeks på 95% eller mer. Lysrør er mye dårligere og ligger gjerne på 60 til 70 prosent. LED-lys varierer også veldig. Gamle eller veldig billige LED har som oftest en svært lav RA-indeks.

For ikke å gå for mye i detalj så kan vi si at sollys og halogen gir noe vi vil oppleve som behagelig lys der tingene rundt oss får naturlige farger. Med tidlige LED-pærer som hadde meget lav RA-indeks ble lyset ubehagelig og farger gjengitt meget forskjellig.

Dette har blitt bedre og bedre og dagens høykvalitets-LED kan ha RA-indeks på opp mot 90% og til og med over det. Du bør se etter pærer som har en RA eller CRI på over 80. Problemet her er at det tydeligvis er veldig forskjellige målemetoder. Jeg har pærer som påstår at de har en CRI på over 90 som lyser mye mer ujevnt enn en som har en oppgitt CRI på «mer enn 80».

Så når du kjøper LED-pærer bør du se om CRI eller RA er oppgitt på pakningen. Om det ikke står noe kan det tyde på at pæren har en lav verdi og dermed et mer ubehagelig lys. Men skal du være sikker bør du bruke internett og lese deg opp. Det kan også være lurt å eventuelt benytte seg av returrett. Gjør en test når du kommer hjem. Sjekk om lyset ser bra ut sammen med ditt eksisterende lys.

Kjøp kvalitetspærer

Jeg har også opplevd at mange av mine LED-pærer ikke har holdt det de har lovet hva levetid angår. De har slukket etter omtrent like kort tid som en vanlig glødepære. Som oftest er det da ikke selve LED-delen som ryker, men den øvrige elektronikken i pæren som er av for lav kvalitet og som ikke tåler varmen eller spenningsendringer.

Der er erfaringen min meget enkel: billige pærer ryker fort. Dyre pærer varer så lenge at ingen av dem jeg har kjøpt har slukket ennå.

Konklusjon

Kjøp pærer der du kan justere fargetonen. Spesielt i rom der du kan ha behov for å dimme og lage en behagelig stemning om kvelden.

Sjekk CRI eller RA. Den bør være høyest mulig.

Kjøp kvalitetspærer fra en kjent leverandør. Da vil du spare både penger og miljø i det lange løp. Billige pærer som ryker fort er dårlig både for lommebok og miljø.

PS: Dimmere og smarte pærer

Det har allerede kommet inn en del god informasjon om både såkalte smarte lyspærer og utfordringer med dimming i kommentarfeltet. Så her er det verd tiden å fortsette nedover på siden.

I all tv-produksjon er det et mål å komme nærmest mulig det som skjer. Derfor har vi i år bestemt oss får å gjøre noe litt nytt.

Inspirert av Reodor Felgens Il Tempo Gigante har vi døpt kameramopeden Il Tempo di Cine. Vi håper den kan gi tv-seere et skikkelig sug i magen når de ser løperne under NM i friidrett.

Tidligere har vi brukt kamera på stativ til denne typen bilder, men vi tror denne løsningen vil gi bilder som langt på vei gir en bedre følelse av å være til stede under stevnet.

I tillegg til løperne har vi med mopeden filmet en rekke andre situasjoner som publikum, seremonier og geografien rundt banen.

Her er et utdrag som viser mopeden i aksjon:

Cineflex

Vi bruker et kamerasystem kalt Cineflex til å gjøre bildene så stabile som mulig. Systemet stabiliserer bildene i totalt fem akser. De tre første går på hvor kameraet peker (pan, tilt, roll) og de to siste tar opp vibrasjoner.

Dette gjør at bildene blir helt stabile selv når mopeden er i bevegelse og kameraet er helt inn-zoomet.

Til NM i friidrett benytter vi en vidvinkel for å vise mest mulig samtidig som vi kan gå tett innpå utøverne. Om vi skulle filmet hendelser på lengre avstand kunne vi alltids byttet til et teleobjektiv, noe vi for eksempel gjør når vi filmer ville dyr.

NRK anskaffet kamerasystemet pent brukt til for å filme langs en wire til VM på ski i Holmenkollen i 2011. Det er siden blitt brukt i en rekke sportssendinger, naturprogrammer, og minutt for minutt-produksjoner som Hurtigruten og Reinflytting.

Kort sagt har systemet hengt under eller oppå det meste: båt, bil, wire, helikopter, og snøscooter.

Det nye er at vi nå bruker en stillegående, elektrisk varemoped som er lettkjørt og har gode kjøreegenskaper. Det åpner for flere bruksområder enn tidligere, og vi ser for oss å etter hvert benytte varemopeden til mer naturopptak og sport.

Ombygd varemoped

Varemopeden vi benytter er delvis ombygd for å passe våre formål: Lasteplanet er tatt av og vi har satt kamerakulen som huser Cineflexen bak.

Selve varemopeden er elektrisk og kan kjøre cirka fem mil på en enkel lading. På denne modellen er det en 1000 watt navmotorer på hvert forhjul. Det gir en topphastighet på cirka 45 km/t, til sammenlikning løp Usain Bolt på sitt aller raskeste 44,72 km/t da han tok verdensrekorden på 100-meter i 2009.

Foran føreren har vi plassert en spesiallaget kasse der det er elektronikk som kamerakropp, strømforsyning, trådløs styring av kulen og trådløs overføring og kontroll av bildet (Link).

Helt i front er det batterier til gyrokameraet og til de trådløse systemene.

Oppå kassen er det monitor, videoopptaker, GPS og plass for en å feste dagsplanen.

Under kassen er det en kraftig strobelampe som kan brukes for å synligjøre farkosten i fart. Det er også påmontert et tykt gummibelegg for å redusere skade hvis man skulle komme borti noe, eller i verste fall noen.

Den retningsstyrte mikrofonen brukes til å ta opp mest mulig av lyden løperne lager for å forsterke seer-opplevelsen.

Slik jobber vi

Vi har laget mopeden slik at fotografen kan sitte på, men for å redusere vekt og ha gode arbeidsforhold er kameraet i denne produksjonen fjernstyrt.

Fotografen sitter derfor i en van hvor han har monitor, joystick og radiokommunikasjon med føreren. Fra fotografen sendes signalet videre til store TV-bussen, som ofte kalles en OB-buss, der hele sendingen settes sammen.

I OB-bussen klippes bildene fra de ulike videostrømmene sammen, og det er her de gjør fargejusteringer av bildene.

Før NM i friidrett har fotograf og mopedfører sammen trent på filmetekniske ting som fartstilpasning, avstander, kommunikasjon, bildemuligheter, risikovurdering, og å ta vare på utstyret.

I og med at dette er første gang vi prøvde dette har NRK sammen med arrangør identifisert og analysert ulike risikomomenter, og gjort tiltak for å forhindre at noe alvorlig kunne skje.

På sikt kan Il Tempo di Cine kunne erstatte noen av de spesialkameraene som brukes i dag som for eksempel skinnekamera, wirecamera og Steadicam. Vi får se hva som skjer videre, men de første testene er i hvert fall lovende.

***

Likte du denne saken vil du sannsynligvis også like:
En bakom-sak der vi tar i bruk Cineflexen på en snøscooter

Hvorfor vi «jukser» vi mer enn du kanskje tror på Heimebane

Dette er noe av det vi kan lese ut av ferske salgstall for elektronikkbransjen. Tall og undersøkelser for første halvdel av 2018 ble offentliggjort i dag.

Kjempesalg av varmeovner i vinter og over 200% økning i salg av vifter og mobile luftkjølesystemer i sommer sier sitt.

Toppmodeller vinner

Når det gjelder mobiltelefoner og TV-apparat så går salget litt ned i antall, men vi kjøper dyrere og dyrere modeller. Nordmenn har høy interesse for ny teknologi og vi har tydeligvis råd til å kjøpe toppmodellene.

Radioer og smarte høyttalere

Salget av DAB-radioer går også ned, noe som ikke er unaturlig siden mange skaffet seg en slik under slukkingen av FM-nettet i fjor. Og så er spørsmålet om den ganske nye produktkategorien «smarthøyttalere» kan gi det tradisjonelle radioapparatet konkurranse som dings man benytter til å høre på lyd. Disse produktene kan styres med stemmen og kan også settes opp til å styre mer enn bare lyden som kommer ut av dem.

Elektronikkbransjeforreningen har gjort en spørreundersøkelse og funnet ut at ca 120 000 nordmenn allerede har skaffet seg en smarthøyttaler. Selv om de ikke er skikkelig lansert i Norge og enn så lenge bare forstår engelsk. Og selv i norske butikker selges disse enhetene fremdeles hovedsaklig med amerikansk støpsel og en tydelig beskjed om at dette ikke er en norsk versjon av produktet.

I vår lille teknologiredaksjon er vi faktisk litt overrasket over at tallet er såpass høyt allerede. Og det ventes en formidabel salgsøkning av slikt her hjemme når de kommer i versjoner for det norske markedet.

Det blir spennende å se om dette er en teknologi som blir bra nok på norsk og om den finner sin plass i hjemmet.

Alle fotograferer, få kjøper kamera

Ikke overraskende så fortsetter kamerasalget å synke. Hovedsaklig pga. ytterligere fall i salg av kompaktkamera. Her har uten tvil mobiltelefonen tatt over funksjonen kompaktkameraene hadde før. Men mobiltelefonen har også muligens økt den generelle interessen for fotografering. Slik at noen velger å skaffe seg større kamerautstyr. Salget av speilreflekskamera gikk opp med 11 prosent.

Vi vil ha hjelp til husarbeidet

Robotene tar ikke over livene våre med det første, men salget av robotstøvsugere økte med 3%. Dette er også en produktkategori i sterk utvikling. De nyeste robotstøvsugerne er vesentlig smartere og bedre enn litt eldre modeller.

Bransjen ser en liten nedgang i salget av hvitevarer, men små og kraftige datamaskiner kombinert med et stort utvalg sensorer gjør at vi kommer til å se en videreutvikling av litt mer tradisjonelle apparater fremover. Vaskemaskiner som gjør en bedre og bedre analyse av hvordan ting og tøy er skittent og flere maskiner som kan gjøre hele jobben for deg.

Begge disse utopiene kom akkurat et hakk nærmere. Denne uken ble det publisert forskningsresultater som viser at vi er mye nærmere batterier som kan bli 5-10 ganger bedre enn dem vi har i dag.

Skjermoppløsning, prosessorkraft og kamerakvalitet. Telefonprodusentene kan mase så mye de vil, gi meg bedre batterikapasitet. Topphastighet, kjørekomfort og finesser. Det samme gjelder elbilen, gi meg bedre rekkevidde.

Forskere og produsenter vet dette. Den som kan lage et batteri som er vesentlig bedre enn dem vi har i dag kommer til å vinne.

Og nå har forskere ved universitetet i Waterloo kommet et hakk nærmere. De har gjort vesentlige gjennombrudd i arbeidet med å klare å lage et batteri som baserer seg på litium og oksygen. Fra mobiltelefon via bærbar datamaskin til elbil, alle sammen drives av batterier basert på blant annet litium. Med fine forkortelser som for eksempel LiPo, Li-Ion og LiFe.

Enn så lenge er det litium som viser seg å være mest effektivt, også for forskerne i Waterloo. Men da i kombinasjon med oksygen. På sikt må vi også finne alternativer til litium, siden verdens tilgjengelige mengder av det stoffet begynner å minske. Likevel så vil et nytt og langt mer effektivt litiumbatteri om ikke annet utnytte litiumressursene vi har bedre.

Les også på NRKbeta: Batteriet alle har, men ingen har hørt om

Eksplosjoner og lav holdbarhet

Forkortelsene handler om kjemien inne i batteriet. Og den igjen avgjør mye av batteriets egenskaper. En viktig egenskap er hvor mye energi man klarer å lagre. Og da sett i sammenheng med vekt. Dersom du klarer å forske deg frem til noe som gjør at du klarer å lagre mye mer energi pr. kilo batteri er vi inne på noe spennende.

Men dette er ikke den eneste viktige egenskapen. Det hjelper ikke om du kommer løpende ut av laboratoriet og sier at du klarer å lagre dobbelt så mye energi, men at batteriet har en tendens til å eksplodere, at det tar fire uker å lade opp og at det ødelegger seg selv fra innsiden i løpet av en uke.

Batterier må i tillegg til å lagre mye energi pr. kilo også være stabile, tåle kulde, la seg lade fort osv.

Lett som luft

En av de mest spennende batteriteknologiene det blir forsket på for tiden er såkalte litium-oksygen-batterier, eller bare «litium-luft». Laboratorieforsøk har vist at denne kombinasjonen kan gi batterier med vesentlig lavere vekt og høyere energitetthet. Men så langt har forsøkene skapt ustabile batterier hvor kjemien ødelegger seg selv fra innsiden.

Gjennombrudd

Men nå har forskere ved universitetet i Waterloo gjort et gjennombrudd som kan føre til stabile litium-oksygenbatterier. Phys.org melder at forskerne har publisert lovende resultater i Science denne uken. Ved å endre på kjemien inne i batteriet og også øke temperaturen har de klart å lage et stabilt batteri med denne nye sammensetningen.

Vi kommer ikke til å få se disse batteriene i biler eller mobiltelefoner med det aller første. Men dette er et område som er særdeles attraktivt og som har høy fokus. Gjennombrudd som det de nå har gjort i Waterloo vil aksellerere utviklingen.

Vi gleder oss. Både mobiltelefon og elbil som bare trenger å lades en gang i uken? Ja takk!

Spør du meg, er The Daily vår tids beste nyhetsformat. Men hvordan kan noe som bygger på gårsdagen fortsatt føles like ferskt imorgen? Jeg tror faktisk det er litt av hemmeligheten. La oss se nærmere på lyden av The New York Times.

«From The New York Times, I’m Michael Barbaro. This is the Daily. Today.», er den faste innledningen til en grundig gjennomgang av dagens mest sentrale sak. Mot slutten kommer en hastig gjennomspoling av andre overskrifter du bør vite om, før det slutter «That’s it for The Daily, I’m Michael Barbaro. See you tomorrow.» rundt 23 minutter senere.

Du sitter igjen med hovedtrekkene i et aktuelt tema, med litt bedre grep på en kaotisk verden, og du føler du har brukt tiden din godt.

The Daily har blitt et journalistisk flaggskip som daglig troner øverst på forsiden av NY Times – og for den del nedlastingslistene for podcaster. En ny episode ligger klar før seks om morgenen New York-tid alle hverdager.

Dette øyeblikket krever en forklaring. The Daily har satt seg fore å finne den.
The Dailys tagline

Det er vanskelig å få hode og hale på kaoset av enkelthendelser i dagens USA. Ordet «Trump» forekommer i 192 av 413 episodebeskrivelser,

Og selv når turbulensen rundt presidenten ikke er hovedtema handler det oftest om USA – noe som speiler USA-sentrismen i amerikanske medier generelt. Men du får også forklart den siste utviklingen i Tyrkias nedoverbakke mot diktaturet, eller Rohiyngafolkets situasjon i Myanmar, for å nevne de to siste utenriksepisodene.

Denne uken har det i hovedsak handlet om de to rettssakene mot Trumps advokat Cohen og kampanjeleder Manafort – begge brikker i Robert Muellers granskning av russisk innblanding i Trumps valgkamp.

Hva gjør The Daily annerledes?

Selv har jeg sjelden tålmodighet til å lese mer enn noen linjer av en nettsak før jeg detter over i å skumlese. Men når jeg hører på The Daily blir jeg ofte skuffet over at episoden er ferdig allerede, flere-og-tyve minutter nedstrøms.

Hvorfor har jeg tålmodighet til å ta inn så mye mer informasjon fra The Daily? Jeg tror det handler mye om rammer. The Dailys spesielle rammer former podcasten og gjør den unik. Noen av rammene er romslige, andre svært trange. Alt bidrar til det ferdige resultatet.

La oss begynne med å se på rammene som er romslige:

ROMSLIG RAMME: Mannen selv

Du kommer ikke unna at castingen spiller en vesentlig rolle her.

Local Boy Makes Good

Mannen i den hvite skinnstolen nevner terapeuten sin i begge meta-podcastene jeg hørte mens jeg researchet denne saken: Inside The Times og Longform Podcast.

Her har manusforfatteren smurt «lavmælt jødisk New Yorker»-klisjeene litt tykt i karakteroppbyggingen ville jeg tenkt, om dette var en film.

Og det kinovennlige bare fortsetter: Barbaro vokste opp i en småby i Connecticut. Der debuterte han i mediebransjen som bud for lokalavisen New Haven Register. Søndager var avisen så tykk at en av foreldrene måtte kjøre familiens Subaru stasjonsvogn i krabbefart, med åpen bakluke, mens søsteren og han leverte aviser høyre og venstre. «Jeg var den første som så nyhetene om morgenen».

Og så jobbet han seg oppover.

You’re fired!

Etter å ha gått gradene endte Barbaro i politisk journalistikk hos New York Times, der han blant annet fulgte Mitt Romneys valgkampanje i 2012, og Donald Trump i 2016.

Inntil Trump plutselig ga ham sparken via Twitter:

Michael Barbaro, the author of the now discredited @nytimes hit piece on me with women, has in past tweeted badly about me. He should resign

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) May 18, 2016

The Special Sauce

I siste del av valgkampen ledet Barbaro podcasten The Run-Up, som fulgte innspurten. Her fant de etterhvert en stemme som var nysgjerrig, generøs, og holdt lytteren i hånden gjennom kompliserte ting.

Men viktigere: De klarte å gripe New York Times-reporternes intelligens, autoritet og klokhet, og omforme dette og varmen deres til lyd. Det er dette som er the Special Sauce, som ble med inn i The Daily, forteller han i Longform Podcast

Lights, camera, ACTION

Under årets SXSW-konferanse satte jeg meg ringside for å observere Michael Barbaros teknikker nærmere. Man kan lære endel bare av å se hvordan han entrer et rom og begynner å arbeide. Her er en kort snutt jeg filmet på mobilen:

Se hvor raskt han (etter kjapt å ha hilst varmt på oss rundt 1000 tilhørere i rommet) flytter oppmerksomheten til en journalist som kanskje er mindre scenevant enn ham, og skaper en trygg og uformell liten boble rundt dem.

Fra intromusikken stilner til gjesten – og grunnen til at det er akkurat henne som er der – er presentert, går det under 40 sekunder. Vi vet hvilket mørkere alvor vi skal ned i. På tross av det dystre temaet har vi rukket å le 3 ganger. Så vi setter oss ytterst på stolsetet, klar for turen videre.

Michael Barbaro har en egen evne til å trollbinde publikum sammen med sine gjester. Vi sitter vekselsvis leende, snufsende, forbauset og sjokkert gjennom Rukmini Callimachis beretning om Syria, ISIS – inntil vi kommer ut i den andre enden, litt klokere.

Under den videre samtalen noterer jeg:

• den lange tiden mellom han sier noe gir mye plass til gjesten
• lange, tydelige spørsmål hegner inn kursen
• lytter engasjert og lenge – vennlig ventende
• tykt manus – godt forberedt
• leder samtalen videre gjennom små hint
• oppsummerer og forsøker å lede oss innom analyse og fortolkning

ROMSLIG RAMME: De gode spesialistene

Hosted by Michael Barbaro and powered by New York Times journalism.

The Daily skapes hos New York Times. En av verdens større nyhetsorganisasjoner med over 1000 reportere. Mange av journalistene følger enkelttema og -saker over tid – såkalt beat reporting. De har derfor både innsikt til å tegne et større bilde og fylle inn detaljene.

New York Times’ journalister er ekstremt tilkoblet det de gjør. Det er ikke en ni-til-fem-greie. Det er et kall og livsverket deres, sier Barbaro i Longform Podcast.

Men dette kan være både en styrke og en sårbarhet: Arbeider man med samme tema lenge, er det lett å forutsette at folk har samme forkunnskap som du har, og at det grunnleggende ikke behøves.

The Daily-episodene starter i større grad med et blankt ark, som så fylles. Michael Barbaro er ikke ute etter historien journalisten nettopp har skrevet, men det større bildet. Og han tør stille de litt banale spørsmålene på vegne av oss. Det sikrer at grunnmuren som er selvsagt for spesialisten faktisk er på plass når de sammen går gjennom én enkelt sak med en helt annen dybde og jakt på forklaringer enn reporteren ville fått plass til i en artikkel.

ROMSLIG RAMME: Vilje til å satse på noe nytt

Om en amerikaner bestilte et abonnement på New York Times ifjor høst, ville vedkommende fått med seg en Google Home smarthøyttaler på kjøpet – blant annet for å kunne bruke The Daily.

The Daily er en viktig satsning for NY Times. Papiravisen er på slutten av sin levetid og de trenger nye, sterke nyhetsprodukter som folk kan bli vanebrukere av på nye plattformer.

Et stort publikum har 20-30 minutter å avsette daglig, og The Daily passer godt inn i både mobilens øreplugger og smarthøyttalere – to brukssituasjoner der det fortsatt er relativt lav konkurranse i toppskiktet.

Grunnen til at lydmarkedet ikke er like overmettet av nyhetsleverandører som bokstav-internettet eller TV-markedet så langt, er blant annet fordi reklamemarkedet for audio er umodent:

På podcast hører du reklame for frankeringsløsninger (!), nyhetsbrevtjenester (!!) og madrasser (!!!). Gigantene innen nytelsesmidler, biler, kjeder, flyselskaper, eller hvem nå de typiske stor-annonsørene er, er fraværende.

Innholdsfinansieringen er umoden, og mediehus som har råd til å vente et år eller tre på inntektsstrømmen kan dermed etablere seg tidlig med lav konkurranse. NY Times tar seg råd til at 7 medarbeidere jobber heltid med denne satsningen, og at deres beste reportere prioriterer å stille opp i en travel hverdag.

ROMSLIG RAMME: Det er ikke radio

Mer enn alt tror jeg det skyldes at ingen her hadde radiobakgrunn. Vi hadde ikke gamle vaner som måtte avlæres.
Sam Dolnick, New York Times | Newsonomics: The Daily’s Michael Barbaro on becoming a personality, learning to focus, and Maggie Haberman’s singing | NiemanLab

NY Times lager podcast, ikke radio (selv om de i vår inngikk en avtale om å også lage en radioversjon). At innholdet ikke har utgangspunkt i et radioprogram betyr noe både for hvordan The Daily lages og hvordan det brukes.

Fri lengde

Fordi det ikke er radio er det ikke viktig at episoden har nøyaktig lengde så sendeskjema går opp, neste program kan starte i tide, og reklamen ikke presses ut.

De trenger dermed ikke klippe ned et viktig poeng eller fylle på med langhalm eller musikk for å holde tiden. Lengden varierer med hva som bør sies om saken, og ting får plassen det krever, men heller ikke mer.

Rikt råmateriale

At det ikke er direktesendt radio betyr også at innspillingssituasjonen kan skille seg en god del fra en direktesending – der det som kommer med til en viss grad styres av hva de medvirkende får til å si i øyeblikket. The Daily spiller inn mye materiale – avhengig av episoden hva som helst fra 5 timer til 45 minutter – som så redigeres sammen og klippes ned utover ettermiddagen og kvelden inntil de er fornøyd.

ROMSLIG RAMME: Det er podcast

Fra publikums perspektiv er den synligste forskjellen på radio og podcast at man selv velger hva man hører på og når man gjør det.

Dermed begynner min The Daily ofte mens jeg lager middag, mens en annens The Daily begynner på toget hjem til Fredrikstad.

Plass til lengre tanker

Hadde jeg hørt på tradisjonell radio under middagslagingen, ville jeg kommet inn i slutten av et program og fått med begynnelsen av et annet. Dette lyttemønsteret setter rammer for hvor langt et resonnement kan være, og hvor mye felles forståelse programskaperne kan forutsette.

I en podcast kan du derimot regne med at folk har fått med starten og kan forfølge en lengre felles tanke. Selv er jeg også villig til å hoppe 30 sek bakover om et poeng skulle drukne i gryteslamring og kokende vann.

Impulser utenfra

Denne understøttelsen av dybde – kombinert med at mange som lager podcast har røtter i ulike medier med forskjellige konvensjoner – har fornyet lydformatet, og gjør at podcaster ofte skiller seg en god del fra tradisjonell radio.

ROMSLIG RAMME: Passe langt

Når man bruker noen-og-20 minutter på å snakke om én ting, har man tilstrekkelig tid til å tegne de viktigste linjene, gå nok under overflaten til at sammenhengene trer frem, sette ting inn i et større bilde og gjøre noen ulike forsøk på å fortolke hvorfor ting er som de er.

Men samtidig er man ikke så omstendelig at folk flest dropper ut før det er ferdig, eller må fordele lyttingen på flere økter. Og man går ikke så dypt at det større bildet blir usynlig oppi detaljrikdommen.

Som et bonustillegg til hovedhistorien i The Daily kommer den lille halen som nevner de av dagens saker det er nødvendig å kjenne til. Den stramt prioriterte listen det avrundes med gir en følelse av at «Nå vet jeg det jeg trenger, nå kan jeg gå videre i livet».

Rammer som fremmer kreativitet

Men alt er ikke luksus. Det er også noen helt sentrale rammer som avgrenser The Daily og er like premissgivende for formen det har.

TRANG RAMME: Gårsdagens nyheter

Arbeidet med den ferske episoden av The Daily som ligger klar under juletreet før 06:00 NY-tid idag startet under avisens morgenmøte igår morges kl 09:30.

På dette morgenmøtet besluttet avisredaksjonen hva som skulle dekkes hvordan igår. Det meste de snakket om på møtet var ting som allerede hadde skjedd på dag- og kveldstid iforgårs, eller som man i gårsdagens morgentimer kjente til ville skje i løpet av dagen igår.

Dette er grunnlaget for hva episoden skal handle om. De vil selvsagt ikke lage noe som er utdatert innen folk hører det dagen etter. Det utelukker mange temaer og detaljer som kan endres, falle på plass, eller fordampe i løpet av dagen.

Etter morgenmøtet er The Daily pent nødt til å forholde seg til de større linjene når de velger 1-2 saker å jobbe med. Så bruker de opptil 2 timer på å bestemme seg for hvordan de skal gripe an historien, og gjør seg klar til opptak fra 1300 til 1600. Deretter følger hele redigeringsjobben. Det blir en lang dag før episoden er klar, men de er vanligvis ferdige mellom 1900 og 2100, sier Barbaro til Newsonomics.

Men dette gjør også at episodene kan tåle noen dager i kjøleskapet om det skulle skje noe ekstraordinært. Da det 21. august falt dom med to minutters mellomrom i sakene mot Paul Manafort og Michael Cohen, måtte del 2 av en serie om familieseparasjoner på grensen pent vente.

Produksjonstiden gjør automatisk The Daily til et kraftig motstykke til såkalt Speed over Depth, en av disse tingene som gjør at media tjener samfunnet dårligere i vår tid.

De er aldri først, og det er også derfor de makter å tegne hele bildet.

Speed Over Depth: Fart dreper

Medias hang til Speed over depth – å velge fart foran dybde – er et større samfunnsproblem enn vi er klar over sier Vox-redaktør Ezra Klein:

Vi medier har blitt trukket mot å dekke det som er nå. Det som har konflikter og alle roper om i øyeblikket. Dette skjer på bekostning av det som er dypere, viktigere, langsommere, og vanskeligere.

For Vox som ønsker å forklare det som skjer, gjør kampen om å være først med nyhetene at de føler seg tvunget til å levere raskere enn de selv rekker å behandle og forstå hva ting egentlig er.

Vox-redaktøren forteller om hvor vanskelig det føles å ennå ikke ha en sak oppe når konkurrentene allerede er ute, og det føles som publikum forventer at man er der.

Prisen for at en samlet presse ligger i venstrefilen og vil forbi med fulle fjernlys i blodtåka, er at kvaliteten og oversikten i dekningen forsvinner, og at viktigere saker fortrenges av det som beveger seg raskt. Det blir også lettere for smarte aktører å ta over agendaen.

Takket være de underliggende forutsetningene for hvordan The Daily blir til, er resultatet dybde foran fart. Det gjør både at de makter å levere på sakene som er dypere, viktigere, langsommere, og vanskeligere, og fordi de har hatt tid til å lage noe mer gjennomarbeidet er det også behagelig å høre på.

TRANG RAMME: Det er ingen bilder

En annen begrensning og styrke, er at formatet er kun lyd.

Foto, video, og grafikk er utelukket, og alt må vises frem og forklares språklig. Dermed blir ting møysommelig brettet ut. Sammenhenger og detaljer vises og fortolkes gjennom 20 minutter, inntil bildet er relativt oversiktlig. Det betyr ikke at vi er låst inne i studio. Lydklipp fra nøkkelpunkter i historien dukker jevnlig opp, og gir farge, nyanser, og autentisitet til historien.

Men fordi bare ører og hjerne er opptatt, har publikum hendene fri til å barbere seg, spise frokost, dra til jobb, koke middag, brette klesvask, eller hvilken rutine man nå helst vil kombinere dette med.

Og nettopp rutine er antagelig viktig for såkalt stickyness her: Slik papiravisen i mange år kunne flyte på å være en del av folks hverdagslige gjøremål, prøver NY Times nå å posisjonere seg inn i nye rutiner i en mer rastløs mediehverdag ved å forutsigbart være tilstede med en nysgjerrig fløyelsstemme som sammen med noen av USAs best orienterte journalister tålmodig prøver hjelpe oss å begripe.

Og summen er:

Av kanskje alle disse årsakene er The Daily blitt min viktigste kilde til å prøve å forstå hva som skjer i verden – ihvertfall i USA.

Jeg er selvsagt hverken alene eller først. Dette er ikke en podcast jeg har oppdaget på egenhånd. Den har typ 5 millioner månedlige lyttere, og i mediekretser har den blitt snakket varmt om i godt over et år.

Dermed dukker det med jevne mellomrom opp tilbud som har latt seg inspirere. Nå sist fra Politiken i Danmark. Den er slett ikke dårlig, men når man hører den kjenner man tyngden av NY Times’ spesialiserte reporterkorps.

Jeg blir likevel spent begeistret når jeg med jevne mellomrom hører små hviskede drypp om at kolleger her og der muligens sitter i mørke rom og arbeider med ting inspirert av Barbaro & co. Som publikum kan vi ikke annet enn å glede oss.

– Jeg er fornøyd med ordningen når det er tilgjengelige sykler, sier Patryk Lenart (30), om Oslo Bysykkel.

Ordningen lar hvem som helst låne en sykkel i 45 minutter mellom seks om morgenen og midnatt, og man kan enten kjøpe dagspass til 49 kroner eller sesongkort til 399 kroner. Selskap bak drifter også lignende ordninger i Bergen og Trondheim.

Problemet Lenart og mange andre opplever, er at store deler av Oslo er uten tilgjengelige sykler over lange perioder av dagen. Spesielt ille er det i ukedagene, men også i helgene står mange stativer tomme mesteparten av tiden.

For Lenarts del er ordningen stengt når han begynner tidlig på jobb eller tom for sykler når han begynner sent. Etter en lang arbeidsdag har han også erfart ved flere anledninger at stativene i nærheten av der han bor ikke har tilgjengelige sykkellåser.

De tomme stativene:

I en periode på ti dager (16. – 25. august) hentet NRKbeta ned åpne data fra Oslo Bysykkel. De viser at:

• 101 av 231 sykkelstativ er helt tomme for sykler halvparten av tiden eller mer
• 22 av 231 sykkelstativ, som ofte ligger i Oslo sentrum, er helt fulle 20 prosent av tiden eller mer
• På en typisk dag er det 13 stativ som kun har tilgjengelige sykler i fire timer eller mindre

Du kan lese mer om fremgangsmåten vår her.

Kritikk over sommeren

Over sommeren har det vært en rekke saker om tilgjengeligheten av bysykler i Oslo. Dagsavisen erklærte 29. juni en «bysykkel-krise» i byen. Uken etter fulgte NRK og Dagbladet opp med en sak om problemet.

Til NRK innrømte daglig leder Axel Bentsen, 6. juni, at de hadde for dårlig kapasitet og at de skulle gjøre tiltak for å bedre situasjonen.

NRKbetas analyse viser derimot at selskapet ennå har et stykke å gå før de møter publikums behov fullt ut, én måned etter selskapet lovet bedring.

Mona Soopalu (20) som bor på Majorstua forteller at hun ikke har syklet på lenge, og at hun noen ganger opplever at stativene i Oslo sentrum er for fulle til at hun kan parkere.

– Stativet nærmest meg er alltid tomt, og om det er en sykkel der, forsvinner den fort.

Det gjør at hun ofte ender med å gå til jobb istedenfor å benytte bysykkelordningen som hun først hadde tenkt.

Hvor er syklene?

Oslo Bysykkel tar selvkritikk

– Særlig periferien lider av at det er for få sykler og det er ikke bra nok, sier daglig leder Axel Bentsen, i Oslo Bysykkel.

Han mener tallene hovedsakelig speiler at en bestilling på 600 sykler til Oslo ikke kom på våren som planlagt.

– Leverandøren av beltene (alternativ til kjedekjededrift, journ.anm.) trakk produktet fra markedet på kort varsel. Det førte til at hele bransjen har manglet belter til sykler, og det gjør at syklene først kommer om en måned.

NRKbeta har tidligere skrevet om den nye typen bysykler som er lansert i Bergen og Trondheim, og som nå kommer til Oslo.

Ordningen har nå 2 400 sykler i omløp og stativene er tilnærmet fullt bygget ut.

Våre tall viser at fire av ti stativ står tomme i ni timer eller mer på en vanlig dag. Store deler av ringen rundt Oslo sentrum er tømt for sykler i lange perioder, vil det endre seg når dere får 600 nye sykler?
– Ja, det vil bedre seg, men hvor mye er vanskelig å si. Det som uansett er tilfellet er at det i enkelte området er en nærmest utømmelig etterspørsel. Det er ikke muli … sånn vi ser på det og har beregnet etterspørsel vil vi ikke klare å nå 100 prosent tilfredstillelse overalt.

Men selv med de nye syklene forteller Bentsen at: «vi har ikke sjans til å bære toppene», som er det daglige morgenrushet, innenfor avtalen med kommunen om antall stativ og sykler.

Mener premisset er feil

Oslo Bysykkel tok i 2016 over bysykkeldriften i byen og opplyser selv at de har tredoblet bruken av ordningen. De mener derfor man heller må se på tallene som viser at 52 000 hittil har kjøpt sesongpass, og at prognosene deres viser at en bruker i snitt vil benytte tjenesten 54 ganger i 2018. Det er en beskjeden økning i antall brukere og turer mot fjoråret som var på henholdsvis 51 000 brukere og i snitt 52 turer.

– Det er også viktig å få frem at vi leverer et av verdens mest effektive bysykkelanlegg, sier Bentsen, som henviser til at en sykkel i snitt brukes 8,2 ganger om dagen. Til sammenlikning opererer ordningen i New York med 6,5 og London med 2,5 om dagen.

– Offer for egen suksess

– Oslo Bysykkel er et ekstremt viktig tilskudd og bidrar til å avlaste kollektivtilbudet i byen, sier Liv Jorun Andenes.

Hun er konstituert direktør for sykkelprosjektet, en overordnet satsning i Oslo kommune på sykkel. For henne er det viktig å påpeke at ordningen er ny, og ennå i utbyggingsfasen. Kommunene vil derfor se an situasjonen med Oslo Bysykkel og understreker at «dialogen er god».

Oslo Bysykkel sier at de innenfor rammene med kommunen ikke vil kunne ta de største toppene, har dere en ambisjon om å på sikt løse utfordringene med morgenrushet?
– Det er alltid en ambisjon å løse utfordringene med morgenrushet, og det vil bli bedre, men vi kan ikke garantere brukerne en tilgjengelig sykkel hele tiden. Det er dessverre urealistisk, sier Isak Solomon, som er kommunens prosjektleder for ordningen.

– Mer ombæring ikke løsningen

– Folk sier «dere må sette inn flere biler til å omplassere sykler på dagen», men det er en vurdering vi må gjøre og effektiveten er veldig lav. Det er 4 til 5 000 turer i anlegget før lunsj og en bil tar 22 sykler. I rushtiden vil en lastebil ta en, kanskje halvannen tur i timen. Da er effekten av å ha flere ombæringsbiler ganske liten. Selv ti nye biler vil ha en liten effekt, sier Bentsen.

Han forteller at de framover vil få tilhengere som tar 80 sykler, noe som vil gjøre dette mer effektivt. De ser også på måter å «nudge» flere til å sykle hjemover fra jobb og til steder med få ledige sykler.

Kommunen og Oslo Bysykkel håper tiltakene kan gjøre ordningen enda mer effektiv, og at færre stativer vil stå tomme over lange perioder.

Re: Тiскеt#970378170: Your life can change

Hei Lathrop,

Takk for e-posten.

Trass i den hyggelige innledningen «Good day» har jeg en nagende følelse av at du er ute etter å ta meg.

Du har altså satt opp en virusfelle på en pornoside jeg skal ha besøkt, og spilt inn en video av meg masturberende. Og nå akter du å sende dette videoklippet til alle mine kontakter og venner, om jeg ikke betaler innen 20 timer.

Som de aller fleste mennesker på jorden masturberer også jeg i ny og ne. Men dette med masturbasjon er en privatsak som verken raker deg eller andre. Jeg liker nemlig som de fleste andre å holde masturbasjonen for meg selv. Det er på en måte definisjonen av masturbasjon.

Jeg deler denne litt rare private greia med vanvittig mange andre. Mine venner og arbeidskollegaer napper sikkert løken, koser kusa, stryker laksen, klapper pølsa, denger kølla, pryler kjeppen, gnir kråka, smører baguetten, klapper gaura, tyner sjimpansen, pisker bananen, skyver læret og sliper sverdet stadig vekk.

Det puttes til og med kjønnsorganer inn i hverandre til stadighet, og tidvis blir det barn av denne aktiviteten vi mennesker og en rekke andre dyr har holdt på med i tusenvis av år. Om jeg i prosessen skulle fortrekke en mine eller la en rar grimase gli over ansiktet i orgastisk rus så ville ikke det egentlig betydd så mye for meg.

Om så kjønnsorganet mitt skulle vises i full skrud – en skrud jeg for øvrig ikke ser noen særlig grunn til å verken skryte eller skjemmes av; jeg synes jeg har passe lange og tykke fingre også til sammenlikning – så kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre. Sånn egentlig, selv på internett.

Så hvorfor bryr jeg meg allikevel? Jeg bryr meg fordi alle andre bryr seg, og lager et stort nummer ut av det.

Lathrop, ta deg en runk

Jeg var på sett og vis litt spent på hva som ville komme ut på nett da jeg valgte å la være å betale deg 770 amerikanske dollar i bitcoins.

Dessverre (eller heldigvis) har jeg ikke sett snurten av hverken mitt fortrukne orgastiske ansikt, eller kjønnsorganet mitt på nett, eller i venners e-postbokser.

Det er selvfølgelig helt rasjonelt å være redd for å få sitt eget kjønnsorgan eksponert på internett, men om vi tenker dypere på det, handler dette i like stor grad om hvordan vi som mennesker behandler hverandre.

Det er ikke unge gutter og jenters seksuelle lek med mobilkameraet og privatmeldinger som er problemet. Det er utpressere som deg Lathrop, og oss i samfunnet for øvrig. Det er vi som besøker hevnpornosider, sprer nakenbilder videre, og fordømmer hverandres kropper og adferd. Det er vi som gjør det verre for offeret. Det er denne frykten utpressere som du Lathrop utnytter.

Alle kan få en – sannsynligvis autogenerert – e-post fra sånne som deg. Og de aller fleste har vel slumpet til å være innom en pornoside, enten det er med vilje eller ei. Og bortimot alle har vel tatt seg en runk eller tilsvarende en gang. Så da ligger den litt dårlige samvittigheten og usikkerheten der og gnurer.

Men jeg lar meg ikke lure Lathrop, e-posten din er et svindelforsøk, såkalt phishing. Du aner med stor sannsynlighet ingenting om meg. Og jeg svarer ikke direkte til sånne som deg, da blir det bare mer spam og flere trusler.

Good day!

Vennlig hilsen,
Helge

PS: Skulle noen gå på dette svindelforsøket fra Lathrop, eller et lignende svindelforsøk – oppsøk hjelp, ikke sitt alene med skammen. Generelt bør du der hjemme kanskje skamme deg litt mindre, for Lathrop tar seg også en runk. Jeg lover.

E-poster som dette er vanlig å sende ut i store kvanta og kan regnes som spam. Det er uproblematisk å slette slike uten å tenke mer på det.

Sprer noen private bilder eller videoklipp av deg kan du kontakte ditt lokale politikontor som kan etterforske hendelsen. Hjelpetjenesten Slettmeg kan også komme med råd og veiledning, og det kan være lurt å snakke med noen du stoler på. Er du under 18 år kan du for eksempel skrive eller prate anonymt med hjelpetjenesten Kors på halsen.

FeedBurner ut, MailChimp inn.

I en årrekke har NRKbeta sendt ut et RSS-basert nyhetsbrev gjennom FeedBurner. Der har hele saker plumpet ned i abonnentenes epostklient, men de har ikke alltid vært like fine å se på.

Stadig flere har sendt oss skjermbilder av feilformaterte eposter og innholdselementer som ikke gjorde som de skulle. For mobil-leserne (som nå er i et klart overtall) var det ekstra ille. Det er på bakgrunn av det at vi nå bytter de automatiserte nyhetsbrevene fra FeedBurner til MailChimp.

I MailChimp kommer vi ikke til å sende hele saker, men utdrag fra dem og lenker til det som nylig har blitt publisert. Nyhetsbrevet vil komme klokken klokken 07.00 om vi har publisert en sak.

Eksisterende abonnenter av FeedBurner er allerede overført i MailChimp og de har fått en epost som forteller om endringen. Torsdag 13. september sendes det første nye nyhetsbrevet ut.

Vi er åpne for tilbakemeldinger på nyhetsbrev-fronten. Om dere mener vi bør gjøre noe annerledes eller har forslag til forbedringer tar vi dem imot med åpne armer. Kommentarfeltet er som vanlig åpent.

Vi har i tillegg et nyhetsbrev for smarthøyttalere som flere kan være interessert i:

Vil du forstå hvordan digitale teknologier utviklet seg fra verktøy for demokratispredning til våpen mot demokratiet, må du se forbi teknologiene i seg selv.

1. Euforien over oppdagelsen

Den arabiske våren i 2011 førte til store omveltninger i Midtøsten. Den ene autoritære lederen etter den andre ble styrtet, og jeg reiste rundt i regionen for å prøve å forstå teknologiens rolle. På kafeer ved Tahrirplassen i Kairo pratet jeg med demonstranter. Mange sa at så lenge de hadde internett og smarttelefoner kom de til å vinne. I Tunisia viste oppilnede aktivister meg hvordan de hadde brukt open source-verktøy til å spore presidentfruens shoppingturer til Paris med statens fly. Selv syrierne jeg møtte i Beirut var fortsatt optimistiske; landet deres hadde ennå ikke sunket ned i en helvetesliknende krig. De unge folkene hadde energi, intelligens, humor, og smarttelefoner, så vi regnet med at kravet om demokrati ville vinne frem i regionen.

Tilbake i USA brukte jeg i 2012 et bilde fra en viralvideo fra gateprotester i Iran i 2009 for å vise hvordan nye teknologier gjorde det vanskeligere for tradisjonelle informasjonsportvoktere – som myndigheter og media – å undertrykke eller kontrollere dissident-stemmer. Bildet var vondt å se på: En ung kvinne lå og blødde ihjel på fortauet. Men det var her bildets styrke lå. Bare et tiår tidligere ville videoen antagelig aldri eksistert (hvem gikk rundt med videokameraer overalt?). Og den ville ihvertfall ikke spredt seg viralt (hvordan, med mindre du eide en TV-stasjon eller avis?). Og selv om en nyhetsfotograf tilfeldigvis hadde vært tilstede, ville de fleste nyhetsorganisasjoner aldri ha vist et så sterkt bilde.

På konferansen snakket jeg om sosiale mediers rolle i å bryte ned det samfunnsvitenskapene kaller pluralistisk ignoranse – troen på at man er alene om sine synspunkter, mens alle i virkeligheten har blitt bragt til stillhet kollektivt. Jeg sa det var årsaken til at sosiale medier har ført til så mange opprør: Folk som tidligere var isolert i sin motstand fant andre, og hentet styrke fra hverandre.

Twitter – selskapet Twitter, altså – retweetet presentasjonen min i en stillingsutlysning der folk ble oppfordret til å «bli med i flokken». Underforstått; Twitter var et verktøy for det gode i verden, på folkets og deres revolusjoners side. De nye informasjonsportvokterne – som ikke så seg selv som portvoktere, bare nøytrale «plattformer» – likte likevel potensialet for omveltning som lå i teknologien deres.

Jeg delte optimismen. Jeg kom selv fra Midtøsten, og hadde sett dissidenter bruke digitale verktøy til å utfordre regime etter regime.

Men et skifte var allerede i luften.

Under Tahriropprøret hadde Egypts utmattede diktator Hosni Mubarak klønete kuttet internett og mobilnettet. Det slo tilbake: Selve informasjonsstrømmen fra Tahrirplassen klarte han å strupe, men den internasjonale oppmerksomheten gikk i taket. Mubarak hadde ikke forstått at i det 21. århundre er det strømmen av oppmerksomhet som betyr noe, ikke strømmen av informasjon (som vi allerede har for mye av). Dessuten: Venner av de driftige Kairoopprørerne fikk kjapt fløyet inn satellittelefoner, slik at de kunne fortsette å gi intervjuer og sende bilder til verdens nyhetsorganisasjoner – som nå var blitt enda mer interessert.

Etter få uker ble Mubarak presset ut og erstattet av et militært styre. Det de gjorde foregrep mye av det som senere ville komme. Det øverste militærrådet opprettet raskt en Facebook-side, og gjorde siden til eneste kanal for sine kunngjøringer. De hadde lært av Mubaraks feil. Nå ville de flytte spillet over på dissidentenes banehalvdel.

Etter få år skulle Egypts nettsfære endres dramatisk. «Vi hadde mer innflytelse da det bare var oss på Twitter», sa en aktivist med solid sosiale medier-posisjon til meg. «Nå fylles det opp av krangel, og dissidenter trakasseres av regjeringsvennlige stemmer». I kjølvannet av protestene mot et gryende, men splittende, folkestyre tar militæret kontrollen i 2013.

Makten lærer alltid, og kraftige verktøy faller alltid i maktens hender. Dette er historiens harde lekse. Dette er nøkkelen for å forstå hvordan digitale verktøy på 7 år har gått fra å hylles som verktøy for frihet og endring, til å få skylden for omveltninger i vestlige demokratier – for å legge til rette for økt polarisering, autoritær fremvekst, og innblanding i nasjonale valg fra Russland og andre.

Men skal vi fullt ut forstå hva som er skjedd, må vi se på hvordan menneskets sosiale dynamikker, den allestedsnærværende digitale tilkobletheten, og teknologigigantenes forretningsmodeller sammen skaper et miljø hvor desinformasjon blomstrer, og hvor til og med sann informasjon kan være forvirrende og lammende, snarere enn å informere og opplyse.

2. Dristigheten ved håp

Valget av Barack Obama, USAs første afroamerikanske president, i 2008, foregrep den arabiske vårens narrativ om hvordan teknologien hjalp undertrykte. Han var en usannsynlig kandidat som likevel seiret. Først slo han Hillary Clinton i nominasjonsvalget, deretter beseiret han den republikanske motkandidaten. Både 2008- og 2012-valgseirene avfødte en flodbølge av artikler som hyllet Obama-kampanjens teknologiforståelse og datatunge bruk av sosiale medier til å profilere velgere og drive mikro-målretting av budskap. Etter hans andre seier hadde MIT Technology Review Bono på omslaget, med overskriften «Big Data vil redde politikken», og et sitat: «mobilen, internettet, og spredningen av informasjon – en dødelig kombinasjon for diktatorer».

Likevel: Jeg, og mange andre som fulgte med på autoritære regimer var bekymret allerede da. Et hovedtema for meg var hvordan mikro-målretting – særlig på Facebook – kunne brukes for å ramme den offentlige sfæren. Det var sant at sosiale medier hjalp dissidenter å vite at de ikke var alene. Men mikro-målretting kunne også skape en verden der du ikke visste hvilke budskap naboene dine fikk, eller hvordan budskapet du mottok var skreddersydd til dine lyster og sårbarheter.

Digitale plattformer hjalp fellesskap å dannes og samles på nye måter. Men de brøt også opp eksisterende fellesskap som hadde sett de samme TV-nyhetene og lest de samme avisene. Selv det å bo i samme gate betydde mindre når informasjonen spredte seg gjennom algoritmer bygget for å maksimere omsetning ved å lime folk til skjermene sine. Det skjedde et skifte fra en offentlig, kollektiv politikk til en mer privat og spredt politikk, med politiske aktører som samlet mer og mer personlige data for å finne ut hvordan man kunne trykke på de rette knappene. Individ for individ, og ute av syne.

Jeg fryktet alt dette kunne danne grunnlag for desinformasjon og polarisering.

Kort etter 2012-valget skrev jeg en kronikk for New York Times der jeg uttrykte disse bekymringene. For å ikke virke altfor gnålete underspilte jeg frykten min. Det eneste jeg tok til orde for var åpenhet og ansvar rundt politisk reklame og innhold i sosiale medier – tilsvarende de systemene som allerede finnes for regulerte medier som TV og radio.

Reaksjonen kom umiddelbart. Datadirektøren for Obamas 2012-kampanje, Ethan Roeder, skrev en kronikk med tittelen «Jeg er ikke Big Brother», og kalte slike bekymringer «vås». Omtrent alle data science-folk og Demokrater jeg snakket med var grenseløst irritert over at jeg mente teknologi kunne være noe annet enn positivt. Lesere som kommententerte kronikken min avskrev meg som en gledesdreper. Her var en teknologi som hjalp Demokratene å bli bedre på valg. Hvordan kunne dette være et problem?

3. Illusjonen av immunitet

Tahrir-opprørerne og de som støttet Demokratene i USA var ikke alene om å tro overtaket var permanent.

Den amerikanske sikkerhetstjenesten NSA hadde et helt arsenal av hackeverktøy basert på sårbarheter i digitale teknologier – bugs, hemmelige bakdører, sikkerhetshull, snarveier i (den meget avanserte) matematikken, og massiv regnekraft. Verktøyene kaltes nobody but us (eller NOBUS i det akronym-elskende etterretningsmiljøet), i betydningen at ingen andre kunne utnytte dem. Så det var ikke noe behov for å fikse sårbarhetene eller generelt styrke datasikkerheten. NSA så ut til å tro at svak sikkerhet på nett rammet motstanderne vesentlig mer enn NSA.

Det var ikke særlig mange denne selvsikkerheten virket ubegrunnet for. For internettet er tross alt i hovedsak en amerikansk greie; de største selskapene ble grunnlagt i USA. Datafolk fra hele verden kommer fortsatt strømmende i håp om å få jobbe for Silicon Valley. Og NSA har et enormt budsjett, og – etter sigende – tusenvis av verdens beste hackere og matematikere.

Siden alt er gradert kan vi ikke kjenne hele bildet, men mellom 2012 og 2016 skjedde det ihvertfall ikke særlig synlige forsøk på å herde den digitale infrastrukturen i USA i større grad. Det ble heller ikke slått høylytt alarm om hva teknologi som krysser grenser kan innebære. Globale informasjonsstrømmer, lagt til rette for av globale plattformer, betydde at noen nå kunne sitte på et kontor i Makedonia, eller forstadene til Moskva eller St. Petersburg og – for eksempel – bygge noe som så ut som en lokal nyhetstjeneste i Detroit eller Pittsburgh.

I amerikanske institusjoner – overvåkningstjenestene, byråkratiet, valgmaskineriet – ser det ikke ut som det har vært noen større erkjennelse av at ekte digital sikkerhet både krever bedre teknisk infrastruktur og høyere samfunnsbevissthet om risikoene ved hacking, innblanding, desinformasjon, osv. Forretningsdominansen og teknisk trollmannskap på enkeltfelter kan se ut til å ha gjort USA blindt for gjærende svakheter på andre, mer kritiske felter.

4. Plattformenes makt

Sett i dette lyset virker den lille håndfullen gigantiske amerikanske sosiale medier-plattformer å ha vært overlatt til å selv vurdere hvordan problemer som måtte oppstå skulle håndteres. Lite overraskende prioriterte de aksjekursen og lønnsomheten. Gjennom Obama-årene vokste plattformene voldsomt, og var i praksis uregulerte. Tiden brukte de på å rendyrke evnen til å overvåke brukerne dypt, så markedsføringen kunne bli stadig mer effektiv. På under et tiår ble Google og Facebook i praksis et duopol for det digitale reklamemarkedet.

Facebook slafset også i seg potensielle konkurrenter som WhatsApp og Instagram uten å utløse noen konkurransealarmer. Dette ga dem mer data, hjalp dem finslipe algoritmene for å holde brukerne på plattformen, og rette reklame mot dem. Last opp en liste med mål du allerede har identifisert, så vil Facebooks AI hjelpsomt gi deg vesentlig større look-alike-målgrupper som kan være mottagelig for et gitt budskap. Etter 2016 ble det åpenbart hvor alvorlig skade denne tjenesten kan utrette.

Google på sin side – som har en søkerangering som kan redde eller knekke et selskap, en politiker eller en tjeneste, og hvis epost-tjeneste hadde 1.000.000.000 brukere i 2016 – opererte videoplattformen YouTube – i økende grad en kanal for informasjon og propaganda verden rundt. Tidligere i år fant en Wall Street Journal-granskning at YouTubes anbefalingsalgoritmer hadde en tendens til å drive publikum mot ekstremist-innhold ved å foreslå drøyere versjoner av hva enn folk så – en god måte å holde på oppmerksomheten.

Dette var lukrativt for YouTube, men også et funn for konspirasjonsteoretikere. Folk dras mot usedvanlige og sjokkerende påstander. «Three degrees of Alex Jones» ble en løpende vits: Det ble sagt at uansett hvor du startet på YouTube, så var du aldri mer enn tre anbefalinger unna en video fra ytre høyre-konspirasjonsteoretikeren som populariserte ideen om at Sandy Hook-skytingen i 2012 aldri hadde hendt, og at de etterlatte foreldrene bare var skuespillere med roller i en grumsete sammensvergelse mot våpeneiere.

Selv om Twitter er mindre enn Facebook og Google, har plattformen – takket være sin popularitet blant journalister og politisk engasjerte – spilt en større rolle enn størrelsen skulle tilsi. Den åpne filosofien og det avslappede forholdet til pseudonymer passer rebeller verden rundt. Men den appellerer også til anonyme troll som skjeller ut kvinner, dissidenter og minoriteter. Først tidligere i 2018 slo selskapet ned på bruken av bot-kontoer som ble brukt av troll for å automatisere og forsterke trakassering.

Twitters fyndige og kjappe format passer også enhver som har profesjonell eller instinktiv forståelse av oppmerksomhet – den sentrale ressursen i digitaløkonomien.

Som – la oss si – en realitystjerne. Noen med en forbløffende evne til å komme opp med nedsettende, virale kallenavn på sine motstandere, og å komme med skrytende løfter som resonnerer med et skifte i amerikansk politikk, et skifte som i hovedsak har gått de tradisjonelle maktsentrene hos både Republikanerne og Demokratene hus forbi.

Donald Trump er – som det er bred enighet om – svært god til å bruke Twitter til å fange oppmerksomheten. Men kampanjen hans var også svært god til å bruke Facebook slik det ble designet for å brukes av annonsører; teste budskap på hundretusener av mennesker, og mikromålrette med det som fungerte best. Facebook embeddet egne ansatte i Trumps kampanje for å hjelpe dem å bruke plattformen effektivt (og dermed legge igjen masse penger), men de ble også imponert over hvor godt Trump presterte selv. I senere interne notater skal Facebook ha kalt Trump-kampanjen en «innovatør» de kunne lære av. Facebook tilbød også tjenestene sine til Hillary Clintons kampanje, men de valgte i langt mindre grad å benytte seg av tjenestene.

Digitale verktøy har spilt sentrale roller i flere politiske omveltninger verden rundt de siste årene, flere av dem har lamslått eliter: Storbritannias avstemning om å forlate EU, ytre høyres fremvekst i Tyskland, Ungarn, Sverige, Polen, Frankrike og andre steder. Facebook hjalp Filippinenes sterke mann Rodrigo Duterte med valgstrategien, og nevnes til og med i en FN-rapport for å ha bidratt til etnisk rensing-kampanjen mot Rohingyafolket i Myanmar.

Sosiale medier er imidlertid ikke den eneste tilsynelatende demokratiserende teknologien ekstremister og autoritære har tatt til seg. Russiske agenter som skulle hacke seg inn i Demokratenes internkommunikasjon brukte Bitcoin – en kryptovaluta grunnlagt for å gi folk anonymitet og uavhengighet fra finansinstitusjoner – for å kjøpe verktøy som VPN, som kan brukes til å skjule spor på nettet. Deretter brukte de verktøyene til å sette opp falske lokalmedier på sosiale medier over hele USA.

Her begynte de å poste innhold som var egnet for å piske opp polarisering. De russiske trollene utga seg for å være amerikanske muslimer med terrorsympatier og hvite rasister som var imot innvandring. De utga seg for å være Black Lives Matter-aktivister som avdekket politivold, og som folk som ville skaffe våpen for å skyte politimenn. Ved å gjøre dette nørte de ikke bare opp under splittelse, men de ga også begge grupper bevis for at deres imaginære motstandere var like skrekkelige som de hadde antatt. Trollene trakasserte også utrettelig journalister og Clinton-tilhengere på nett. Det førte til en flom av nyhetshistorier om temaet, og bygget opp under en (selvoppfyllende) narrativ om polarisering blant Demokratene.

NSA hadde et helt arsenal av hackeverktøy kalt NOBUS

5. Periodens lærdommer

Hvordan skjedde alle disse tingene? Hvordan ble digitale teknologier forvandlet fra å gi befolkningen makt og velte diktatorer til verktøy for undertrykkelse og splittelse? Det er flere nøkkellærdommer.

Nummer én: At de gamle informasjons-portvokterne (som medier, ideelle organisasjoner, myndigheter og akademiske institusjoner) er svekket har på ett vis styrket underdogs. Men samtidig har det også vesentlig svekket underdogs: Dissidenter kan enklere omgå sensur, men den offentlige sfæren de kan nå ut til er idag ofte for støyende og forvirrende til å få gjennomslag. De som håper å skape positiv sosial endring må både overbevise folk om at noe i verden trenger endres, og at det finnes en konstruktiv, fornuftig måte for endring. Autoritære og ekstremister på sin side behøver bare mudre til vannet og svekke generell tillit, slik at folket blir for splittet og paralysert til å handle. De gamle portvokterne blokkerte endel fakta og dissens, men de blokkerte også mange former for desinformasjon.

Nummer to: De nye, algoritmedrevne portvokterne er ikke bare nøytrale formidlere av både sannheter og usannheter, slik de liker å tro. De tjener penger på at folk blir værende i tjenesten deres. Det gjør at insentivene deres er svært like insentivene til de som fyrer opp under sinne, sprer desinformasjon og appellerer til folks eksisterende fordommer og preferanser. De gamle portvokterne feilet på flere vis, og det er ikke tvil om at dette bidro til mistillit og tvil. Men de nye portvokterne lykkes ved å fyre opp under mistillit og tvil, så lenge klikkene fortsetter å komme.

Nummer tre: Tapet av portvoktere har vært særlig dramatisk i lokaljournalistikken. Mens noen store amerikanske nyhetsorganisasjoner har lykkes å overleve endringene internett har medført (hittil), er lokalpressen nærmest utradert, og i mange andre land er hele bransjen rammet. Dette har gitt fruktbar jord for desinformasjon. Det har også ført til mindre granskning av maktutøvere og at færre stilles til ansvar, særlig på lokalnivå. Enten forsto de russiske agentene som skapte falske lokalmedier på tvers av USA suget etter lokale nyheter, eller så hadde de rett og slett flaks. Uten lokale kontrollinstanser har lokal korrupsjon kunnet vokse, spre seg oppover, og mate en global korrupsjonsbølge som har spilt en vesentlig rolle i mange av vår tids politiske kriser.

Nummer fire handler om det mye omtalte temaet filterbobler eller ekkokammer – tanken om at vi på nettet kun møter synspunkter som likner våre egne. Dette er ikke helt sant. Selv om algoritmer ofte vil gi folk endel av det de allerede ønsker å høre, viser forskning at vi antagelig møter et større spenn av meninger på nett enn vi gjør frakoblet, eller vi gjorde før vi fikk digitale verktøy.

Snarere er problemet at når vi møter motsatte standpunkt i de sosiale medienes tid og sammenheng, så er det ikke som å lese en avis på egenhånd. Det er som vi hører det fra det andre laget mens vi sitter sammen med våre egne på en fotballstadion. På nett er vi tilkoblet våre fellesskap. Vi søker bekreftelse fra våre likesinnede. Vi knytter oss tettere til vårt eget lag ved å brøle til det andre lagets fans. I sosiologiske termer styrker vi vår følelse av «inngruppe»-tilhørighet ved å øke avstanden og spenningen til «utgruppen» – oss mot dem. Vårt kognitive univers er ikke et ekkokammer. Men vårt sosiale univers er det. Dette er grunnen til at ulike prosjekter for å faktasjekke påstander ikke overbeviser folk, selv om de har verdi. Men tilhørighet er sterkere enn fakta.

En tilsvarende dynamikk spilte en rolle i etterdønningene av den arabiske våren. Opprørerne ble fanget i innbyrdes kamper i sosiale medier, og fraksjonerte til stadig mindre grupper, samtidig som de autoritære mobiliserte egne støttespillere til å angripe dissidentene, og definerte dem som forrædere eller utlendinger. Denne typen «patriotisk» trolling eller trakassering er antagelig vanligere – og en større trussel for dissidenter – enn angrep orkestrert av myndighetene.

Dette er også slik russiske agenter bygget opp under polarisering i USA; ved å både utgi seg for å være innvandrere og rasister, sinte Trumptilhengere og Bernie Bros. Diskusjonenes innhold var uten betydning. Målet var å paralysere og polarisere, snarere enn å overbevise. Uten tradisjonelle portvoktere til å sperre veien kunne budskapene nå hvem som helst, og med digitale analyseverktøy kunne budskapene finslipes slik en hvilkensomhelst annen markedsfører eller politisk kampanje gjorde det.

Nummer fem, og sist: Russland utnyttet USAs svake digitale sikkerhet – «Nobody But Us»-tankesettet – for å undergrave den offentlige debatten rundt 2016-valget. Hackingen og publiseringen av eposter fra Democratic National Committee og kontoen til Clintons kampanjeleder John Podesta fungerte i praksis som en sensurkampanje. Den oversvømmet konvensjonelle medier med innhold som i hovedsak var irrelevant. Fordi Clintons epost-skandale dominerte nyhetsbildet fikk hverken Trumps eller Clintons kampanjer mediegranskningen de fortjente.

Det er ingen enkle svar, og ingen rent digitale svar

Dette viser, i ytterste konsekvens, at «Nobody But Us» hvilte på en misforstått tolkning av hva digital sikkerhet betyr. Det kan i og for seg godt være USA fortsatt har de dypeste offensive kapabilitetene i cybersikkerhet. Men Podesta falt for den mest banale formen for hacking: En phishing-epost. Og amerikanske medier falt for oppmerksomhetshacking. Suget etter klikk, og manglende evne til å forstå hvordan den nye digitale sfæren fungerer, avledet dem fra kjerneoppgaven og ut i en forvirrende myr. Sikkerhet handler ikke kun om å ha flest Cray supercomputere og kryptografieksperter, men om å forstå hvordan oppmerksomhet, informasjonsoverbelastning og sosiale bånd virker i den digitale tidsalderen.

Denne potente kombinasjonen forklarer hvorfor autoritarianisme og desinformasjon har blomstret etter den arabiske våren, mens frittflytende idékamp ikke har det. Den enkleste formuleringen av problemet ligger likevel i Facebooks originale misjonssetning (det sosiale nettverket byttet den ut i 2017 i bakkant av reaksjonene på Facebooks rolle i å spre desinformasjon). Den var å gjøre verden «more open and connected». Det viser seg at dette ikke nødvendigvis er et ubetinget gode. Åpen for hva? Koblet hvordan? Behovet for å stille disse spørsmålene er kanskje den største lærdommen av dem alle.

6. Veien videre

Hva må gjøres? Det er ingen enkle svar. Og viktigere, det er ingen rent digitale svar.

Noen skritt må definitivt tas på det digitale området. Klimaet med svak konkurransekontroll, som har latt noen få gigantselskaper vokse til gigantmonopoler bør endres. Men, om man bare bryter opp disse gigantene uten å samtidig endre spillereglene på nettet, kan man ende med at man simpelthen bare skaper en rekke mindre selskaper som bruker samme predator-taktikker med dataovervåking, mikro-målretting og små dytt.

Allestedsnærværende digital overvåking bør simpelthen opphøre i sin nåværende form. Det finnes ingen grunner som kan rettferdiggjøres for å la så mange selskap samle så mye data om så mange mennesker. Å be en bruker «klikke for å godkjenne» vage og flyktige retningslinjer for bruk fører ikke til «informert samtykke». Hadde et selskap foreslått så omfattende og skjødesløs datainnsamling som forretningsmodell for 2-3 tiår siden, før vi søvngjengeraktig hadde beveget oss inn i dagens verden, ville vi blitt vettskremt.

Det er mange måter å operere digitale tjenester på uten å suge opp så store mengder personlige data. Markedsførere har kunnet leve uten tidligere. De kan gjøre det igjen, og det er antagelig bedre om politikere ikke kan gjøre det så enkelt. Reklame kan festes til innhold, snarere enn å rettes mot personer: Det går fint å reklamere for dykkerutstyr til meg på et diskusjonsforum for dykkere, for eksempel, heller enn å bruke min atferd på nett til å finne ut at jeg dykker, og deretter forfølge meg rundt uansett hvor jeg går – på og av nett.

Men vi endte ikke opp der vi er idag utelukkende på grunn av digital teknologi. Russiske myndigheter kan ha brukt nettplattformer for å fjerntukle med amerikanske valg, men Russland skapte ikke tilstanden av sosial mistillit, svake institusjoner og frakoblede eliter som gjorde USA sårbart for denne typen tukling.

Russland fikk ikke USA (og landets allierte) til å innlede, og deretter håpløst feilhåndtere en krig i Midtøsten, med ettervirkninger som fortsatt herjer – dagens flyktningkrise én av dem – og som nærmest ingen har blitt stilt til ansvar for. Russland skapte ikke 2008-finanskollapsen som skyldtes korrupte praksiser som gjorde finansinstitusjoner vesentlig rikere, og som de skyldige partene gikk uskadd ut av, ofte enda rikere, mens millioner av amerikanere mistet jobben, ute av stand til å få nye, tilsvarende gode, jobber.

Russland satte ikke igang det som har svekket amerikaneres tro på helsemyndigheter, miljøinstanser, og andre deler av samfunnsapparatet. Russland skapte ikke svingdøren mellom Kongressen og lobbyfirmaene som ansetter eks-politikere med rause lønninger. Russland kuttet ikke finansieringen til høyere utdannelse i USA. Russland skapte ikke det globale nettverket av skattehavner hvor store selskap og de rike kan hauge opp enorme rikdommer mens grunnleggende samfunnsinstitusjoner kuttes.

Det er langs disse svekkelseslinjene noen få memer kan spille en flere nummer større rolle. Og ikke bare russiske memer: Hva enn Russland måtte ha gjort; lokale aktører i USA og Vesteuropa har vært ivrige (og langt større) deltagere i å bruke digitale plattformer til å spre desinformasjon.

Selv det grenseløse miljøet alle disse digitale plattformene nå lenge har operert i kan sees som et symptom på det større problemet; en verden hvor de mektiges handlingsrom har få begrensninger, mens alle andre skvises. Reallønningene i USA og Europa står på stedet hvil, og har gjort det i tiår, mens forretningsinntekter har holdt seg høye, og skattene for de rike har falt. Unge mennesker sjonglerer flere, ofte dårlige, jobber. Likevel er det stadig vanskeligere for dem å gjøre det tradisjonelle formuebyggende skrittet å kjøpe egen bolig – med mindre de allerede er priviligert og arver større summer.

Hvis den digitale tilkoblingen ga gnisten, så begynte det å brenne fordi bålene allerede sto klare overalt.

Veien fremover er ikke å dyrke nostalgi for den gamle verdens portvoktere, eller idealismen fra den arabiske våren. Den er å finne ut hvordan institusjonene våre, kontrollmekanismene, og samfunnets sikkerhetstiltak skal fungere i det 21. århundre – ikke bare for digitale teknologier, men for politikk og økonomien generelt. Dette ansvaret ligger ikke hos Russland, eller kun hos Facebook eller Google eller Twitter. Det ansvaret er vårt.

Mandag sendes første distriktssending fra Sørlandet med nytt utstyr, i nye lokaler, og ny programvare.

En av de største endringene er – forhåpentligvis – usynlig for seerne, men et viktig steg for å oppdatere måten NRK lager nyhetssendinger.

I NRK benytter man et planleggingsverktøy kalt ENPS til å plassere innslag, vignetter, og annet innhold i sendingen. Det er dette programmet journalistene skriver i, men det holder ikke med bare en plan når man skal gjennomføre en sending.

Til det trenger man to systemer til, og som nå er byttet ut hos NRK Sørlandet:

• TV-avvikling: Dette programmet bestemmer hvilke video- og lydkilder som skal spilles når, hvor lenge, og hvordan de skal fases inn og ut. Det kan være lyd eller bilde fra utegående reportere, ulike kamera i studioet, og forhåndsinnspilte innslag.
• Grafikkavvikling: Dette programmet skriver ut grafikk som vises på skjermen. Det kan være bilder i bakgrunnen eller grafikken som ligger i bunnen av skjermen kalt «superen».

Tidligere har NRK benyttet proprietære programmer og maskinvare til å gjøre dette, men med Sofie (TV-avvikling) og Nora (grafikkavvikling) styrer NRK utviklingen selv og tilgjengeliggjøre alt som åpen kildekode under en såkalt MIT-lisens.

Disse programmene benytter seg, og er inspirert, av Sveriges Televisions (SVT) utvikling av CasparCG, en programvare for å spille inn, mikse, og spille ut video.

– Sannsynligvis vil vi nå ha en overgangsperiode hvor flere, om ikke alle, nyhetssendinger fra distriktene kommer til å gå på Nora og Sofie, sier Helle Rossow, som er prosjektleder for Sofie.

Hun tror løsningen vil bli langt rimeligere å utvikle og holde i drift enn en innkjøpt løsning.

– Maskinvaren til TV-avvikling går fra å fylle et etasjehøyt skap til å være på størrelsen med en stasjonær datamaskin, sier Rossow, om programmene som blir web-baserte og vil kunne kjøres på ordinære datamaskiner og eventuelt fjernstyres ved behov.

Hvorfor skal NRK gjøre dette selv?
– For å komme med et eksempel: Hvis vi skal bytte til en ny lydmikser som ikke er støttet i programmet må vi lage en integrasjon mot denne, sier Rossow, og legger til at med tidligere leverandører kunne noe slikt fort tatt flere måneder og kostet «mye».

Sofies verden

NRK har leid inn konsulentfirmaet SuperFlyTV til å utvikle Sofie, og legger opp på sikt til å ansette egne ansatte for å videreutvikle programmet.

– Studioautomasjon handler om å styre mye ulikt produksjonsutstyr. Dette er lyd- og bildemiksere, video- og grafikkservere. Alle disse har egne protokoller av ymse natur og kvalitet. De aller fleste enhetene har dumme protokoller som kun godtar enkle kommandoer som: «klipp, miks, spill, vis, fjern, stop», sier Jesper Stærkær, i SuperFlyTV.

Om det skulle være feil i kjøreplanen må produsenten manuelt overstyre programmet, noe som kan gi problemer på sikt. For eksempel kan produsenten ha tatt ned volumet på en mikrofon som ga unødvendig bakgrunnsstøy i et innslag, men som skal brukes i det neste.

Da oppstår det fort problemer, hvor automasjonens forhåndsprogrammerte logikk ikke tillater at det gjøres endringer utenfra. Dette fører ofte til feil på lufta som at det mangler lyd på programlederens mikrofon, ifølge Stærkær.

Sofie løser dette problemet ved å til hver en tid huske «tilstanden» til alt av innganger. Om et mikrofonnivå endres av produsenten under sending, så vil Sofie enten lese ut disse endringene og huske på dem, eller sikre seg med å alltid sende riktig kommando.

Søster Nora

NRK har de siste årene eksperimentert med HTML-grafikk i ulike produksjoner, blant annet på noen av minutt-for-minutt-sendingene.

Nora lar NRK-journalister skrive direkte inn i et web-grensesnitt. Brukeren trenger ikke å tenke hvilket format grafikken skal vises i, om det er videoer til Instagram (9:16), Facebook (1:1), eller TV (16:9).

Selve utskrivingen av grafikken legges på forskjellige servere avhengig av design. Det betyr at for eksempel Nytt på Nytt kan vedlikeholdes og ha nedetid uten at det påvirker noen andre.

Du kan selv se koden til Sofie på GitHub, Nora kommer etter hvert.

Noen høyttalere er likere enn andre og noen er tilogmed smarte. Sonos og andre nettilkobla multiromhøyttalere har for lengst inntatt norske hjem, og nå er smarthøyttalerne rett rundt hjørnet. Googles digitale assistent forstår nå norsk og NRK eksperimenterer med en «app» på denne plattformen.

De siste årene har smarthøyttalere og digitale assistenter blitt «hypa» som teknologien som vil endre måten vi konsumerer innhold. Jeg ser at folk er spente i kommentarfeltene, og mange lurer på når den første smarthøyttaleren offisielt kommer til Norge og vil støtte norsk språk. Vil den forstå dialekter? Vil de overvåke oss? Vil den være nyttig og isåfall til hva?

Vi som har jobba med teknologiutvikling i noen år kjenner det på kroppen, kjenner igjen lukta av sagmugg. Og vi har blitt lurt opp i stry før. Jeg ble for eksempel sitert i riksdekkende medier på at: «Det er NÅ ebøkene tar over!» og «det er nå det blir gøy!». Det var i år 2000.

På årets iterasjon av teknologifestivalen SXSW gikk noen foredragsholdere så langt som å spå smarttelefonens død til fordel for smarthøyttalere, talestyringen og kunstig intelligens. Jeg tror jeg venter litt med å kaste smarttelefonen min.

Audiomarkedet er i endring

Den store trenden akkurat nå innen lyd er at flere vil bestemme når og hva de skal høre på. Flere tjenester tilbyr strømming av valgbar lyd og det lekes med sjangre og formater for alt fra nyheter til radiodrama. Lenge var det forbundet med podkast, som har tatt lyttertid fra tradisjonell radio og musikkstrømming.

Ser man på amerikanske undersøkelser, ser det ut til at smarthøyttalere også spiser andeler av radio, TV, og tid på datamaskinen. I et annet hjørne av kultursektoren går lydbøkene i strupen på papirboka. Er lydkonsum også i ferd med å spise seg inn på skjermtida vår også?

Det er denne endringen i medievaner vi må forholde oss til.

I USA, som ligger noen år foran Norge, har 21 prosent av amerikanske hjem en smarthøyttaler, ifølge NPR/Edison Research. På den klassiske adopsjonskurven for ny teknologi har smarthøyttalere i USA beveget seg fra å treffe «early adopters» til «early majority» på ett år. Til sammenlikning tok det 3,5 år for smarttelefonen å gjøre det samme på slutten av 2000-tallet.

Selv om det ennå ikke har kommet en norsktalende smarthøyttaler, oppgir 120 000 nordmenn at de har skaffet seg en, ifølge Stiftelsen Elektronikkbransjen.

Så skal det sies: At det finnes smarthøyttalere i mange hjem, betyr ikke nødvendigvis at de på sikt er nyttige eller at de brukes til å høre på lydinnhold. Selv om vi fra amerikanske undersøkelser ser at de brukes endel til klassiske radiolytting, så er det ikke sikkert vi vil se det samme mønsteret i Norge.

Slik fungerer vår nye app

I første omgang lanseres Google Assistant kun for smarttelefoner, men vil etter hvert komme til Googles smarthøyttalere. Har du en Android-telefon dukker assistenten opp av seg selv, men på iPhone må du laste ned Google Assistant i AppStore. Det kan være smart å søke på «google-assistenten» for å få opp appen.

NB: Vi vet noen har problemer med å få assistenten på norsk. Det skal hjelpe å bytte systemspråket på mobilen til norsk, men vi forstår det slik at det skal på sikt fungere også med engelsk systemspråk.

Når du har startet assistenten sier du «Snakke med NRK» for å komme inn i vårt «univers». Du kan da be NRK om radiokanaler, podkaster og nyheter eller en av våre spillelister.

Her kan du for eksempel si: «Spill P3», «Hør Purk eller skurk» eller «Spill gode historier».

Google Home blir den første smarthøyttaleren som vil forstå og snakke norsk. Dermed er det først nå at vi har kunnet utforske mediet litt mer selv.

Allerede i fjor mai lanserte vi en «ferdighet» for smarthøyttaleren til Amazon kalt Alexa. Brukerne er mer lojale enn til mange andre plattformer, og de ber om nyhetene i snitt 1,2 ganger om dagen.

Les mer om NRK Nyheter på Amazon Alexa
Les mer om P3nyheter på Amazon Alexa

Slik jobber vi

NRK skal være tilstede der det norske publikum konsumerer innhold og forventer å finne innholdet vårt. Vi gjør såklart en kost-nytte-vurdering av hvilke og i hvilken grad vi skal forholde oss til stadig nye plattformer som dukker opp i folks hverdag. På helt nye plattformer uten en eksisterende norsk lytterskare trenger vi likevel å eksperimentere og teste tidlig for å forstå om og hvordan dette kan komme til å bli viktig for dere som liker godt lydinnhold. Det er et slikt eksperiment dere nå kan teste på Google Assistant, vi er spente på hva dere synes.

Den store endringen med å lage tjenester og innhold for smarthøyttalere, er at du som bruker den må finne fram helt uten å ha noe visuelt å støtte deg til. Ingen skjerm, ingen menyer, ingen overskrifter å scanne. Vi vet jo egentlig ingenting om hvordan dere vil finne på å spørre om innholdet vårt. Hvilke ord bruker dere? Og hvordan forventer dere at NRK svarer? Vi må lære oss å ha en dialog.

Vi tror at den beste måten å finne ut av det på, er å lage et enkelt produkt i en tidlig fase og sammen med dere utforske hva som funker og hva som ikke funker.

Og fordi vi har vært lurt opp i stry før, så vet vi at det er lurt å teste ut nye greier uten å brenne så altfor mye krutt. Både fordi vi ikke vet om dette er det nye 3D-TV eller om det er den nye smarttelefon. Men også fordi vi er en offentlig eid allmennkringkaster, skal vi ikke søle bort pengene deres på noe vi ikke vet om kommer til å gi verdi for publikum i Norge.

Når det er sagt skal vi ikke underslå at vi gleder oss til å finne ut av dette sammen med dere!

Hva mangler og hva ønsker dere?

Vi vet at denne første versjonen av en smarthøyttaler-app er ganske begrensa i omfang og innhold. Etter hvert vil vi få ut alt radioinnhold vi har rettigheter til å publisere, ikke bare direktekanaler og podkaster.

Vi jobber også med et bredere tilbud av «on demand»-nyheter. I tillegg er vi spent på hva slags funksjonalitet dere vil trenge for bedre å finne fram, oppdage innhold og interagere med innholdet vårt på sikt.

Nicholas Korsgård fra Bodø ble nylig headhuntet til Sveits for å bygge opp et profesjonelt lag til League of Legends. Det har startet en diskusjon rundt hele konseptet esport. Da hiver både skeptikere og støttespillere seg på.

Når jeg holder foredrag for voksne mennesker ser jeg alltid en god porsjon hoderystende publikummere når jeg snakker om spillbransjen. Og da spesielt den delen som handler om det å se på at andre spiller.

«Sitte og se på andre spille?» «Hvorfor spiller de ikke selv i stedet?»

Kaster du stein i glasshus?

Jeg pleier å svare dem med et nytt spørsmål: «Ser du av og til på fotball eller annen sport på TV?» Svaret er nesten alltid ja. Og jeg følger da opp med at det ikke er så stor forskjell. Noen smeller da tilbake at ski og fotball handler om fysiske prestasjoner. Og jeg fortsetter: «Har du noen gang sett på sjakk eller kunnskapsspill på TV?» På grunn av Magnus Carslens prestasjoner de siste årene er svaret på det spørsmålet som oftest også ja.

Da nærmer vi oss et punkt hvor selv den mest skeptiske skjønner at det å se på både idrett, sport og dataspill handler mye om å la seg imponere og fascinere av andre som har særdeles gode evner innen et felt der de kan konkurrere.

Ferdigheter øker gleden

Og ofte er det slik at dersom du selv har kunnskap og ferdigheter innen sporten du ser på så blir det enda mer spennende. Jeg lar meg imponere mye mer av alpint enn av fotball. Enkelt og greit fordi jeg selv har stått mye alpint og dermed i større grad forstår hvor vanskelig det er det de driver med i de bratte bakkene.

Så neste gang jentungen, guttungen eller naboen sitter og ser på andre spille spill så er det nå kanskje litt lettere å forstå.

Ikke riv dem av banen

Det samme gjelder forsåvidt når middagen er klar og poden selv sitter og spiller og sier «vent, jeg er midt i en runde». Det kan være fristende å røske kontakten ut av datamaskinen og tørt si at du må komme nå!

Det er omtrent like hyggelig som å løpe ut på fotballbanen midt i en kamp og dra stakkaren av banen mens han eller hun smertefullt ser sitt lag tape fordi de plutselig var en viktig spiller i manko.

Lær deg litt mer

For foreldre som har vokst opp uten å spille selv kan det være vanskelig å sette seg inn i dette som er en ganske annerledes verden.

Men debatten de siste ukene har løftet diskusjonen dit at vi også kan få en del gode råd både fra profesjonelle spillere og fra forskere. Det kommer også til å bli mye å lære fra P3GAMING. Som på de fleste områder hjelper det med kunnskap og forståelse.

Så da er det bare å lese seg opp og ta testen.

Kjenner du deg igjen? Har du noen råd til å hjelpe voksne å forstå?

Hva jeg lærte av å prøve å se tv-serien alle mine venner snakker om.

Spionserien «Le Byrå» er en av de tv-seriene alle snakker om. Folk er hekta.

Vennene mine er bekymra for at det bare blir seks sesonger, og de er så lykkelige for at NRK har fått rettigheter i flere år. Per Sandberg dro jo også til Iran med tjenestemobilen i lomma for en liten stund siden, noe som bare gjorde serien enda mer aktuell i lønsj-praten der ivrige Le Byrå-seere hadde et klart forsprang på Twitter.

Så jeg har prøvd, jeg har det asså. Jeg har sett Guillaume slå opp med Nadia sikkert 30 ganger. Men stort lenger kommer jeg ikke.

Problemet mitt er at jeg ikke kan fransk. Dermed må jeg følge med på tekstingen, jeg må faktisk se på skjermen.

Det var først da jeg oppdaget at min tv-seeing har blitt en i-beste-fall sekundæraktivitet.

Jeg holder visst alltid på med noe annet når jeg ser på serier. Jeg har ikke tv-apparat, så det jeg ser av tv-innhold er på Macen. I nærheten av den har jeg stort sett alltid mobilen og lesebrettet, i tillegg til at jeg har etpar smarthøyttalere innenfor snakkerekkevidde. Og nettleser’n har som kjent flere faner.

Dette skjer: Jeg starter å se en episode. Så kommer et pling, jeg sjekker meldingen og forblir nede i telefonen. Men oftest er det ikke engang et pling (for jeg har da skrudd av varslinger og ringelyder og app-merker, jeg gjør som NRKbeta sier).

Det er jeg som distraherer meg selv. Det kommer alltid et innfall som jeg bare må følge opp. Eller et some-sug: Har jeg fått en snap? Har noen reagert på bildet av min utbrente radio på Instagram? Fikk jeg ikke en melding tidligere i dag som jeg glemte å svare på?

Plutselig er det gått 10 minutter av Le Byrå og jeg har falt helt ut. Igjen.

Jeg har prøvd å legge telefonen et annet sted. Det funker i omtrent 20 minutter.

Jeg har også prøvd å følge den eminente podkasten Note to Self’s 6-dagers utfordring for å redusere mobilavhengighet og selv-distraksjon, men det har ikke hjulpet såå mye.

Faktisk hjalp det en del å fjerne Facebook fra telefonen … Men jeg klarer å surre nok med epost, sosiale medier, og diverse jobbgreier til at jeg stirrer på skjermen både seint og tidlig.

Tror du det skyldes at mitt liv i sosiale medier er så jæla spennende? Tro om igjen, det skjer egentlig veldig lite. Det betyr uansett ikke at jeg er mindre på mobilen.

Nå er det gått ett år, jeg er fortsatt på sesong én, episode to.

Noen som har et tips, som funker?