Produktet har gjort «røyking» kult i USA. Neste år kan det komme til Norge.

– Den første gangen jeg prøvde, lånte jeg min kjærestes Juul, sier Megan, om det populære merket for elektroniske sigaretter.

Hun er 20 år og foretrekker smaken agurk. For henne kommer mint på en god andreplass av totalt åtte ulike typer «pods» som fås kjøpt gjennom Juul Labs nettbutikk i firepakninger for 130 kroner.

På få måneder har hun gått fra å røyke vanlige sigaretter til å dampe e-sigaretter, eller å «juule» som det heter i statene.

Hun er ikke den eneste som har falt for Juul, faktisk er det flere elever på videregående skole i USA som konsumerer e-sigaretter enn som røyker tradisjonelle sigaretter, ifølge en rapport fra Centers of Disease Control and Prevention.

Wall Street Journal kaller det en «epidemi» og New York Times stiller spørsmål ved om Juul Labs lurer ungdommer til å bli nikotinavhengige kunder for livet.

Alt dette henger sammen med innovativt design som til stadighet sammenliknes med iPhonen og dens inntog i mobilmarkedet i 2007: På få år klarte en nykommer å redefinere produktkategorien og danne seg en lojal følgerskare.

Allerede neste år kan det norske forbudet mot e-sigaretter med nikotin være historie, og slik åpne for juulske-tilstander. Spørsmålet er så: Vil norske ungdommer bite på og er det egentlig så farlig?

Et sosialt nikotinprodukt

– Som de fleste andre ungdommer hørte jeg om Juul via sosiale medier, skriver amerikanske Braden, til meg på Instagram.

E-sigaretten som på få år har tatt 70 prosent av e-sigarettmarkedet i USA lever nå sitt eget liv i sosiale medier. På Instagram florerer det av innlegg med emneknagger som #juul, #doingit4juul, og #juulnation. I twitterverset er det jevnlig referanser til dampemerket.

Her deler amerikanske ungdommer memer, triks, vitser, og selfier. Det var slik jeg fant Megan, og det er slik jeg kommer i kontakt med Braden, Trinity, og flere andre fra tidlig tyveårene til en 14-åring fra Florida.

Blant annet har det blitt en greie å påpeke hvordan Juul likner på kontorrekvisita og lightere:

selling my juul and wax pen $25 each or $40 for both together my mom caught me the other day and grounded me so please buy them pic.twitter.com/Cmj1Kj0DUx

— 1994 Subaru Outback (@Sadieisonfire) 8. august 2018

16 dager etter at jeg sendte min første direktemelding svarer Braden «sure» på å intervjues om hvorfor han legger ut triksevideoer av seg selv på Instagram. Under pseudonymet nug_vapes har han lagt ut 23 innlegg om Juul.

– For meg var det å lære triks med Juul en måte å distrahere meg fra å røyke sigaretter.

Han er en helt vanlig fyr som følger 292 og blir fulgt av 267, og når han legger ut Juul-videoer får han mer likes enn om han hadde lagt ut noe annet. Det er ingenting spesielt med ham. Han er bare litt opprørsk, og har en drøm om å eie sin egen tatoveringssjappe.

Designet for at du skal bli avhengig

Siden 1960-tallet har det vært forsøk på å utvikle elektroniske sigaretter, men ingen av oppfinnelsene har hatt den samme appellen som den tradisjonelle sigaretten.

De første prøvde å etterlikne, men fremstod som bleke kopier. De som kom etterpå nådde kun en smal målgruppe av teknisk interesserte.

En typisk e-sigarett i dag kan fort kreve at man forholder seg til bomull, metallelementet som varmes opp, og utallige væsker med ulike smaker og nikotinkonsentrasjoner.

Med sin firkantede form og avrundede hjørner plasserer Juul seg i det estetiske landskapet som Apple har gjort til sitt kjennemerke. Filosofien om at produktet skal være enkelt å bruke gjør vurderingen om å kjøpe eller ikke kjøpe til kun et om penger og status.

Det er «plug and play», ikke manualer og teknisk know-how.

Dampen blir aldri varm slik som de siste trekkene av en sigarett. Hvor en tradisjonell kreftpinne tar rundt seks minutter å konsumere i sin helhet, kan man få den samme rusen på under minuttet med Juul.

Å lade enheten er som å lade hvilken som helst annen dings i huset, og den mer diskré fremtoningen i damp og utseende gjør den lettere skjule på skoler og i hjemmet.

Men kanskje aller viktigst er den patenterte måten Juul binder nikotinet til blodet: De tilsetter benzosyre til nikotinsalter for å etterlikne sigarettens raske nikotinlevering. Det gjør at nikotinen fra en Juul absorberes raskere til lungene og hjernen enn en konkurrende e-sigarett, og at nikotinrusen oppleves som likere tradisjonelle sigaretter.

Norge åpner opp

I påvente av at EU-direktivet om nye tobakksprodukter trer i kraft klør helsepolitikere, forskere, og byråkrater seg i hodet: Hvor strenge skal vi være med den nye siggen?

Under de nye reglene vil e-sigaretter kunne kjøpes i dagligvarebutikker og på nett. I første omgang vil de heller ikke pakkes inn i den gusjegrønne standardinnpakningen som nylig ble innført for snus og sigaretter.

Juul Labs har allerede kommet til England. Der har den startet en debatt om nye tobakksprodukter, men de har – som Norge – troen på at forbudet mot markedsføring av e-sigaretter vil redusere rekrutteringen av unge som ellers ikke ville røykt.

Det som nå diskuteres er hvor synlige e-sigarettene får være: Skal de få stå synlig i butikkhyllene eller må de gjemmes bort i nøytrale skap som snus og sigaretter?

Tar e-sigaretter helt av vil kravet om standardinnpakning også dukke opp, noe som fort kan ta bort appellen eller – som noen mente om snusboksene – gjøre dem mer stilige.

Flammen dreper

– Folk som hadde Juul virket viktigere. De var på toppen av kulhetspyramiden. Det gjorde at alle ville skaffe seg en Juul siden de trodde det ville gjøre dem populære, sier Braden, om hvordan Juul spredte seg i skolegården.

Når jeg ringer Karl Erik Lund, forsker ved Folkehelseinstituttet, tenker jeg at han vil advare meg mot e-sigaretten jeg har fulgt på Instagram og amerikanske nettaviser. Neida.

– Røyk har tjære, tungmetaller og mye annet faenskap.

Hans overordnede punkt er at det ikke er nikotinen som dreper, men alt det andre som brenner med. Faktisk skal det godt gjøres å designe noe som er like skadelig som sigaretter. Enkelte studier trekker det så langt som å si at to-tredeler av røykerne dør av livsstilsvalget.

E-sigaretter som Juul kan overtale «Hizbollah-røykerne», den harde kjernen som nekter å stumpe røyken på tross av årevis med advarsler, til å velge et mindre farlig alternativ.

Lund trekker frem forskning som tilsier at e-sigaretter er «toppen fem prosent» så farlig som sitt biologiske søsken. Snus er i noe av det samme landskapet.

Han beskriver reaksjonene fra bekymrede politikere og anti-tobakksbevegelsen som en «moralsk panikk» og legger heller trykk på at elektroniske sigaretter er «lam i ulveklær».

– Det er unødvendig at røykere skal risikere livet for å få sin nikotindose, sier Lund, som i en årrekke har argumentert for at norske myndigheter bør se mildere på snus.

18 år gamle Trinity fra Washington er ofte innom Instagram, og tar modelloppdrag på siden av dagjobben hun ikke nevner med navn.

– Jeg røykte faktisk ekte sigaretter før jeg prøvde Juul, sier hun, og beskriver røyk generelt som: «veldig visuelt og noe vakkert på sin helt egne måte.»

Hun er en av mange som ville nikket anerkjennende til Lunds budskap. De vil ha estetikken og nikotin-rusen, ikke kols og kreft. Hun er også en tidligere røyker som uansett ville eksperimentert. Er det ikke bedre at hun nå skyr ilden?

En reise mot null

Norge har hatt lite tradisjon for tankeeksperimentene til Karl Erik Lund, men i forrige folkehelsemelding ble det åpnet for dette perspektivet i en rapport ført i pennen av ingen ringere enn Lund selv.

Der argumenterer han for at forskning til nå viser at elektroniske sigaretter ikke har den uimotståelige effekten på unge som man først skulle tro. Fra norske undersøkelser er det bare 4,7 prosent av e-sigarettbrukerne som ikke har en fortid som røyker.

Lund mener også tallgrunnlaget fra USA må leses utfra at det er svært få unge røykere og at de fleste kun prøver ut røyking og damping. De blir ikke nødvendigvis nikotinavhengige hele livet, og det er jo tross alt i unges natur å være rebelske.

Ifølge ham er det derfor et akseptabelt bytteforhold: Skulle 10 000 røykende nordmenn gå til damping vil netto folkehelsegevinst være null selv om man får 200 000 nye e-sigarettbrukere i Norge.

– Vi er nesten i mål med å hindre nyrekrutteringen av røykere, sier Knut Inge Klepp.

Også han jobber i Folkehelseinstituttet, men er to hakk mer restriktiv enn sin kollega. I Norge er det nå bare 3,5 prosent som daglig røyker mellom 16 og 24 år.

– Tobakkindustrien er nok ikke fornøyde med å kun tiltrekke seg de eksisterende røykerne, men vil appellere til unge og nye brukere.

Det mener han vi har sett i lanseringen av snusprodukter med smakstilsetninger og design rettet mot unge, og påpeker at markedsføringen i mindre regulerte markeder som USA minner «om det vi så på 50 og 60-tallet med sigaretter».

– Bekymringen er at e-sigaretter kan gi en ny generasjon som er avhengig av nikotin. Vi vet ikke svaret her, men vi tenker at det er en reell risiko.

For e-sigaretter og nikotin er ikke er helsefremmende, ikke på noen måte. Det sier de alle jeg har snakket med som forsker på tobakk, forskjellen er bare frekvensen og alvoret i måten det sies.

Et annet problem er mangelen på robuste langtidsstudier. Analyser av innholdet i e-sigaretter tilsier at de er mindre farlige, men hvor farlige og på hvilken måte vil vi sannsynligvis først vite sikkert noen tiår frem i tid.

Enkelte studier viser til uheldig påvirkning på mor og foster under graviditet ved å bruke e-sigaretter. I en amerikansk rapport fra 2016 trekkes det også fram at finkornede partikler i dampen kan inneholde skadelige stoffer. Samme rapport mener også at nikotin kan skade hjernens utvikling hos unge.

En oppsummeringsstudie fra 2018 konkluderer med at vi vet for lite om langtidseffektene på lungene som følge av damping, og at det hovedsakelig skyldes at produktene er nye på markedet. De mente samtidig det var moderat bevis for at e-sigarettbrukere fikk forverret astma og at unge hostet mer som følge av å bruke e-sigaretter.

Amerikanske helsemyndigheter: «epidemi»

Onsdag ba det amerikanske Nærings- og legemiddeldirektoratet (FDA) Juul og fire andre e-sigarettprodusenter legge fram en plan for å redusere salget mot dem under aldersgrensen for nikotinprodukter innen 60 dager. FDA mener de ser tydelige tegn på at de har å gjøre med en «epidemi».

Om selskapene ikke kan bevise at de lykkes, vil FDA vurdere å nekte produsentene å selge enkelte eller alle av sine smakstilsatte produkter inntil problemet er løst.

I en pressemelding skriver Juul Labs at de vil samarbeide med FDA og bidra til at e-sigaretter ikke «ender opp i hendene på unge». Selskapet har tidligere uttalt at de støtter en aldersgrense på 21 år for e-sigaretter, noe selskapet praktiserer i sin amerikanske nettbutikk, istedenfor 18 årsgrensen de fleste statene i USA opererer med.

Juul Labs har så langt ikke ønsket å stille til intervju, men har henvist til tidligere uttalelser. Der sier de blant annet at de investerer 30 millioner dollar i forebygging og forskning på feltet. Videre understreker selskapet at de følger strenge regler for markedsføring, og at de eksklusivt retter seg mot voksne røykere.

I juli var selskapet verdsatt til 15 milliarder dollar, og enn så lenge fortsetter ungdommer å legge ut bilder av seg selv med e-siggen i hånden.

Braden, vil du juule for alltid?
– Nei. Det vet jeg sikkert. Jo mer jeg bruker den jo raskere går beholderne. Før pleide de å vare en stund, men nå kjøper jeg nye annenhver dag.

Hey Google, yo Alexa!

Smarthøyttalere: Hva er det med teknologi hvor vi putter smart først i navnet? Må du være over gjennomsnittet smart for å få de første variantene til å virke?

Sånn opplevde jeg mine første møter med både smarttelefon og smart-TV. Og sånn har jeg hatt det med smarthøyttalere et par år nå. Heldigvis begynner de å gjøre seg mer fortjent til smart-delen, og jeg har plukket opp noen tips og råd på veien.

Hjemme har jeg smarthøyttalere av varianten Amazon Echo og Google Home, noe som har gitt meg mye moro, men ikke uten å få et par grå hår og en smule frustrasjon.

Selv om smarthøyttalerne er rett rundt hjørnet, har det ikke «offisielt» blitt lansert i Norge. Det første store skrittet mot lansering her, var at Google Assistant nylig kom på norsk for smarttelefoner. Men til høyttaleren hjemme må jeg fremdeles snakke engelsk. Heldigvis finnes det triks for å faktisk få spilt av NRK Alltid Nyheter.

Les også: Dette gjør NRK på smarthøyttalere

Her er tre tips som har gjort min hverdag bedre:

1. Snarveier og rutiner
(Eller hvordan jeg endelig klarte å høre NRK Alltid Nyheter)

Google har også på engelsk mulighet for å lage snarveier. Her kan man skrive en lengre kommando, inkludert norske titler, og gi den en kort kommando som alias. Du kan også slå flere kommandoer sammen, slik at flere ting skjer i rekkefølge.

Dermed gir «NRK News» hos meg «play NRK Alltid nyheter from TuneIn», en kanal som er nesten helt umulig å spørre etter uten snarveien.

Det samme gjelder også Alexa. Med «Routines» kan man enkelt både legge inn titler på norsk, og få flere ting til å skje etter hverandre.

Her finner du rutiner:

• Google Assistant: Google app -> ekstrameny (tre streker nederst til høyre) -> Settings -> Settings (under Google Assistant) -> Routines (under services)
• Alexa: Alexa app-> Settings (tannhjul) -> Routines (under Alexa account)

NB: Det kan hende du ikke får opp «rutiner» for Google Assistant om du har satt den til å snakke norsk.

2. Lyd i flere rom

Hjemme har jeg L-formet stue/kjøkkenløsning. På kjøkkenet står en høyttaler med Chomecast audio, i bokhylla står Google Home, og til høyttalerne i stua har jeg koblet til en Chromecast audio. I tillegg har vi en Google Home Mini på badet.

I Goolges Home-app på telefonen (den du brukte for å sette opp smarthøyttaleren første gang), kan du velge at flere høyttalere til sammen danner en gruppe.

Da kan du be om en sang på Spotify eller radiokanal, og få samme lyd i alle rom. Selv bruker dette på min Google Home på kjøkkenet, og den er satt opp til å spille automatisk på «All Speakers». Akkurat den samme funksjonaliteten finner du på Amazon Alexa, om du har flere Echo-enheter.

Her finner du multirom / lydgrupper:

• Google Assistant: Google Home app -> Devices (iconet øverst til høyre / i sidemenyen) -> Meny -> Create Group.
• Alexa: Alexa app-> Settings (tannhjul) ->Audio Groups -> Multi-Room Music.

Du kan velge en gruppe som standard for avspilling, eller du kan si «Okay Google, play NRK P3 on all speakers» (hvor all speakers er gruppen).

3. IFTTT og smarthjem

Hjemme har jeg smarthjem-dingser som Belkin WeMo, Philips HUE og TP-Link Kasa. Sammen med rutiner gjør tjenesten IFTTT (If this, then that) det enklere å få alle dingsene til å snakke sammen og gjøre nye spennende ting.

La meg komme med to eksempler:

• «Set TV lights» dimmer HUE-pærer og lamper, og slår av lyset på akvariet som er koblet til med en bryter fra TP-link.
• «Disco lights» gjør at HUE-lampen på rommet til min sønn starter en farge-loop fra IFTTT.

Med dette utgangspunktet kan man gjøre mye, og du du kan besøke nettsiden til IFTTT for å se alle mulighetene som finnes.

Bonus: NRK Nyheter på norsk i «Flash News Briefing» på Alexa<- kutte ut hele denne?

Mitt siste tips begynte som et hack: Fordi jeg er så heldig å få jobbe i NRK og har en API-nøkkel til eksperimentering, kunne jeg trikse litt i programmeringsspråket PHP på kveldstid og få nyheter på norsk som en del av Alexa sin «Flash News Briefing». Heldigvis likte min gode sjef Marit det så godt, at vi fikk bruke noen arbeidstimer til å gjøre det produksjonsklart og tilgjengelig for alle.

For noen uker siden snek vi ut en oppdatering med alle distriktsnyhetene. Så nå kan du få både riksnyheter, P3nyheter og distriktsnyhetene på din Alexa-dings. Dette velger du selv enkelt under «settings» i Alexa-mobilappen. [URL]

Smartere smarthøyttalere i smarthjem

Da vi tok en svært uformell undersøkelse blant NRKbetas lesere, svarte 272 (tusen takk!). Her oppga 62 prosent at de brukte smarthøyttalerne til smarthjem, en typisk avansert form for bruk, og kanskje et tegn på at vi fremdeles er i «early adopter» her i Norge.

Mitt smarthjem er på langt nær så smart som det kan være. Da jeg snakket med NRKbetas redaktør Marius om at jeg skrev denne artikkelen, viste han straks frem sin smarthjemhub kalt Homey. Han har lovet meg en egen artikkel om dette, ganske snart.

Et rimeligere alternativ jeg vet flere bruker, er åpen kildekode alternativet Home Assistant (må ikke forveksles med Google Home) som for eksempel kan kjøre på en Raspberry Pi.

Å koble opp smarthøyttaler til en slik smarthub gjør at man kan styre lys, ovner, og mer med stemmen.

I USA derimot, har bruken nå skutt fart og beveget seg seg fra early adopters til early majority i løpet av bare ett år.

Hva er dine triks?

Kom gjerne med tips og triks om hvordan du bruker din smarthøyttaler. Det er noe jeg, og sikkert mange andre, vil få glede av.

Står nordmenn stadig lengre fra hverandre politisk?

Utsagn av typen «samfunnet blir stadig mer polarisert» har vært ganske vanlig på kommentarplass og rundt lunsjbordene de siste årene. Og følger man samfunnsdebatten synes det ganske tydelig at den har blitt hardere. Videre er det liten tvil om at polarisering ser ut til å være et dominerende trekk ved samfunnsutviklingen i mange av de landene vi gjerne følger i nyhetene, med Brexit i Storbritannia og 2016-valget i USA der Donald Trump ble valgt, som de tydeligste markørene.

Ordet «Polarisering» i norske medier

Søker man etter varianter av ordet «polarisering» i norske medier, ser man at begrepet brukes stadig mer også hos oss:

Nå trenger ikke alt dette handle om politisk polarisering, men etter å ha tatt noen stikkprøver i artiklene som kommer opp i søket, virker det rimelig å legge til grunn at mye av dette handler om tegn på polarisering av samfunnet, slik de fleste av oss forstår begrepet.

Hvorfor har jeg gransket dette?

Som offentlig finansiert allmennkringkaster er det viktig for NRK å forstå utviklingen i samfunnet omkring oss. Som en del av et strategiarbeid satt jeg derfor i en gruppe som fikk i oppdrag å undersøke hvordan og på hvilken måte det norske samfunnet er mer polarisert enn før. Det vi fant er interessant nok til at jeg mener det bør deles med et større publikum.

Hva prøver vi å finne ut?

Før jeg diskuterer resultatene vil jeg gjerne kort vise hvilke avgrensninger og definisjoner de hviler på.

Definisjon av polarisering

Et godt sted å begynne, er å avklare hva vi mener med ‘polarisering’ slik at vi har noe å analysere.

For å gjøre det dette enkelt, uten noen lang teoretisk begrepsavklaring, gikk vi til Store norske leksikon. Der defineres polarisering slik:

Polarisering, betegnelse på en prosess hvor avstanden mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel partiene, øker, eller hvor aktører (partier) som står langt fra hverandre, styrkes.

Polarisering – politikk | Store norske leksikon

Vi valgte å bruke denne, og da særlig første ledd. Men i stedet for å se på partier, som det foreslås her, valgte vi å se på velgerne, siden det er velgerne – i form av publikum – NRK forholder seg til i det daglige.

Periode

For å kunne se etter endringer må vi velge en periode å analysere. Her valgte vi perioden 2007 til 2017.

Om man skal undersøke endringer i samfunnet er kanskje ti år relativt kort tid, men samtidig handlet dette prosjektet nettopp om en samfunnsutvikling mange opplever går ganske fort.

I en norsk mediekontekst var 2007 et fint år å starte. Det var året det digitale bakkenettet åpnet, det var året Facebook gjorde sitt inntog, og det var året hvor smarttelefonen med iPhone i spissen så smått begynte å få en viss utbredelse.

Vi ville således undersøke hvorvidt norske borgere står lengre fra hverandre nå enn for ti år siden.

Men her er det viktig å presisere hva vi undersøkte; vi var ikke opptatt av å avdekke hva befolkningen mener om ulike temaer, som for eksempel om befolkningen var blitt mer eller mindre positivt innstilt til privatisering eller innvandring i løpet av perioden.

Det vi ønsket å undersøke var om befolkningen er blitt mer delt i spørsmål som dette. Altså om vi kunne se at det var en større grad av uenighet i 2017 enn i 2007. Vi ønsket å gjøre dette i et representativt utvalg, slik at funnene var gyldige for hele befolkningen.

Datagrunnlag

Vi brukte totalt 22 forskjellige påstander fra Kantars undersøkelse Forbruker og Media og Ipsos’ sosiokulturelle undersøkelse Norsk Monitor. Undersøkelsene er gjennomført på et representativt utvalg på henholdsvis ca. 9000 og 4000 over hele landet.

Dette er kriteriene påstandene ble valgt utifra:

1. Variasjon i temaer
2. Standardisert svarskala
3. Identiske formuleringer i 2007 og 2017*

* Noen av spørsmålene fra Norsk Monitor er fra 2015, siden nyere tall ikke var tilgjengelige da grunnanalysen ble gjort. Vi har senere kjøpt flestparten av svarene i 2017-versjon. Ingenting tyder på at hovedfunn ville vært vesentlig annerledes dersom vi kun hadde kjørt på 2015 eller 2017.

Mulige metodesvakheter

Man kan selvfølgelig være uenig i utvalget av påstander, men siden det vi ønsket å undersøke var en generell polariseringsprosess, lot vi først og fremst variasjon være viktigste premiss.

Og man kan mene at enkelte av påstandene er dårlig formulert, upresise eller ha andre ankepunkter ved flere av dem, men så lenge påstandene var identiske før og nå, og gir noenlunde uttrykk for politiske posisjoner, vil jeg hevde at de i sum kan brukes til å måle grad av overordnet uenighet.

Videre kan de underliggende undersøkelsene ha metodiske svakheter eller utvalgsskjevheter. Men så lenge de enten er stabile, eller ikke påvirker en eventuell trend, vil heller ikke det svekke analysen nevneverdig.

Det ovenstående er generelle problemer med utvalgsbaserte spørreundersøkelser, og jeg ser uansett ikke helt hvordan vi eventuelt skulle unngått dem med valgte metode.

Og for ordens skyld, vi valgte spørsmålene/påstandene før vi visste resultatene av dem.

Hvordan måler vi

For å måle uenighet sammenlignet vi spredningen av svarene over de ulike svaralternativene ved hjelp av det man i statistikkfaget kaller standardavviket. Standardavvik er et statistisk mål for spredning – et utrykk for det gjennomsnittlige avviket fra gjennomsnittet:

Enkelt forklart er det slik at stor grad uenighet om en påstand vil komme til uttrykk i stort standardavvik.

For at polarisering skal ha funnet sted, må standardavviket ha økt i løpet av perioden; vi må ha blitt mer uenige enn før.

Så la meg oppsummere premissene før vi ser på resultatene:

1. Polarisering betyr at (aktører) befolkningen står lengre fra hverandre enn før
2. Vi definerer polarisering som økt uenighet om politiske posisjoner og påstander
3. For at polarisering skal ha funnet sted, må uenigheten uttrykt i standardavvik øke fra før til nå

Så hva viser dataene?

La oss bare slippe katta ut av sekken med én gang: Det er lite eller ingenting som tyder på at perioden 2007 – 2017 er preget av polarisering slik vi har definert det over i form av økt uenighet.

Den gjennomsnittlige endringen av standardavviket er marginal og negativ for begge datasettene. I snitt er uenigheten stabil over tiårsperioden. Så selv om enkelte spørsmål (som jeg kommer tilbake til) har fått en økning i standardavvik, er det overordnede funnet at polarisering målt på denne måten ikke har skjedd.

La oss se på et par eksempler fra datasettet:

«Er høy skatt OK for å beholde fellesgoder?»

Vi starter med et spørsmål som kartlegger vilje til å betale skatt. Dette er et spørsmål som kan hevdes å ligge nært grunnlaget for den tradisjonelle høyre-venstreaksen i politikken.

Som vi ser i diagrammet er det i løpet av perioden blitt noe større aksept for et høyt skattenivå. Altså en moderat meningsendring. Men for å vurdere om vi er blitt mer eller mindre uenige om dette oss imellom, er det enklere å se på standardavviket. Det har gått ned:

Et lavere standardavvik innebærer at vi er blitt mer samstemte om dette enn for ti år siden. For selv om noen har endret mening i perioden, har de i hovedsak endret mening i samme retning. Bevegelsen er ikke stor, men peker i alle fall ikke i retning av at vi er blitt mer polarisert i spørsmålet om beskatning satt opp mot fellesgoder.

Et annet politisk konfliktområde som ofte kommer opp når man diskuterer polarisering, er spørsmål om innvandring og integrering. Så man kunne kanskje tenke seg at det ville skille seg ut.

«Bør innvandrere leve som nordmenn?»

La oss se på en påstand om hvordan utlendinger som bosetter seg i Norge bør leve.

Det er blitt færre som er helt enige i at utlendinger som bosetter seg i Norge bør leve som nordmenn. Men som nevnt over er det standardavviket vi er ute etter i denne sammenheng.

Og standardavviket er stabilt.

Befolkningen er altså blitt noe mer kritiske til påstanden om at utlendinger bør leve som nordmenn, men graden av uenighet er like stor som for 10 år siden.

«Bør bistand reduseres?»

Hvordan er det med synet på bistand?

Som vi kan se av diagrammet er det en bevegelse mot enighet i påstanden, men først og fremst fra Helt uenig til Verken enig eller uenig. Altså en bevegelse mot midten og usikkerhet om påstanden. Og det kan vi også lese i standardavviket som har gått ned:

Så selv om det er til dels tydelig bevegelse i svarene, er standardavviket gått ned, siden bevegelsen er mot midten i stedet for ytterkantene. Igjen: Ingen tegn til polarisering på dette spørsmålet.

Men rett skal være rett. Det er som nevnt også påstander hvor standardavviket har økt. Her er et par av dem.

«Hindrer motvilje mot å kritisere minoriteter samfunnsdebatten?»

La oss se på en påstand om kritikk av minoriteter og svake grupper:

Vi må riktignok åpne for to desimaler i standardavviket, men på spørsmålet om ytringsrom når det gjelder minoriteter og svake grupper, har standardavviket økt. Befolkningen er blitt mindre samstemte om dette spørsmålet – og følgelig mer polarisert. Men som vi kan lese av den forsiktige økningen i standardavviket og av tabellen under, er bevegelsen beskjeden:

Som det går frem av diagrammet er det en bevegelse på samlet sett tre prosentpoeng mot ytterpunktene. Tyngdepunktet ligger fortsatt i midten og mot enighet i påstanden, men det er nå ni istedenfor sju prosent som er helt uenige, og et snaut prosentpoeng flere som er enige. Sistnevnte er dog innenfor feilmarginen.

«Hvor fornøyd er du med demokratiet i Norge?»

På et annet, og ganske overordnet spørsmål ser vi også at standardavviket har beveget seg opp:

Vi er altså blitt mer (om enn marginalt) splittet i vårt syn på hvor godt demokratiet fungerer i Norge i dag, enn vi var for ti år siden:

Men som diagrammet viser er det fordi andelen som er meget fornøyd med hvordan demokratiet fungerer har økt. Så det er kanskje ikke noe godt argument for polarisering.

Og som den observante leser vil legge merke til var standardavviket uansett svært lavt på dette spørsmålet. Vi er altså både samstemte, og i all hovedsak fornøyd med hvordan demokratiet fungerer i Norge.

Om vi lister opp alle spørsmålene vi hentet fra Norsk Monitor, så er faktisk dette spørsmålet om demokratiet det respondentene er mest samstemte om, uttrykt gjennom det laveste standardavviket – selv etter den svake økningen fra 2007.

Dette er spørsmålene fra Norsk Monitor:

* 2015-tall Kilde: Ipsos Norsk Monitor

Og som jeg har nevnt over er det ingen av spørsmålene som viser en betydelig økning i standardavvik, og ergo heller ikke polarisering i perioden – hvis vi forutsetter at det lar seg måle på denne måten.

Om vi beregner gjennomsnittlig endring i standardavvik fra 2007 til 2017 for alle påstandene, får vi -0,02 for tallene fra Ipsos, og -0,03 for tallene fra TNS Kantar.

Ser vi på tallene fra Ipsos i tabellen over, er det også verdt å merke seg at spørsmålene om tillit til institusjoner alle er blant dem med minst avvik, og at de samlet har mindre avvik enn i 2007.

Polarisering og Stortinget

Blant institusjonene det er spurt om finner vi Stortinget, som burde være et egnet sted å se etter tegn på politisk polarisering. Men som det går frem av tabellen har standardavviket falt.

I løpet av de siste årene har tiltroen til Stortinget økt og standardavviket blitt lavere:

Dersom vi levde i et samfunn preget av skarpere fronter og polarisering, burde vel heller det motsatte skjedd?

Valgresultat

Og når vi først er inne på dette med Stortinget, så finnes det et datasett til som kan brukes til å undersøke om Norge er mer eller mindre polarisert enn før: Hvert fjerde år arrangeres det stortingsvalg.

Om de siste ti årene hadde vært preget av polarisering, så burde dette kunne spores i valgresultatene. Da burde (som 2. ledd i definisjonen av polarisering tilsier) aktører som allerede står langt fra hverandre fått mer makt.

Og med aktører som allerede står langt fra hverandre forstår vi i denne sammenhengen fløypartiene. Men det er jo heller ikke tilfelle at de har fått mer makt i form av økt oppslutning. Tradisjonelle fløypartier som Rødt, SV, FrP og «Andre» har fått mindre oppslutning de siste årene. Og selv om vi er rause og definerer inn MDG og SP som en form for fløypartier, så er likevel utviklingen ikke mer enn stabil.

Alternative hypoteser

Som vist over er det lite (om noe) som peker i retning av noen tydelig politisk polarisering i Norge de siste årene, gitt at det kan forstås som økende grad av politisk uenighet og måles på denne måten.

Det kan sikkert argumenteres for at det finnes andre metoder og andre datakilder som kan gi andre utfall. Men så langt jeg har klart å finne ut er det gjort lite forskning med polarisering som tema i Norge.

Et hederlig unntak er Erik Knudsen som skriver om affektiv polarisering med utgangspunkt i data fra Medborgerpanelet. Affektiv polarisering innebærer antipatier mot folk som mener noe annet enn en selv. Og Knudsen argumenterer for at befolkningen er polarisert på denne måten og at dette kommer til uttrykk i motvilje mot at barn skal gifte seg med folk som stemmer på partier som står langt fra respondentens foretrukne. Men Knudsen har dessverre ikke trenddata slik at han kan måle om polariseringen har økt, slik vi legger til grunn her.

For vårt anliggende var trend sentralt siden vi ser på polarisering som en prosess og ikke en tilstand. Men vi har jo heller ikke klart å avdekke noen trend i den retning.

Så hva kan da være årsaken til denne fornemmelsen av at vi som samfunn er i ferd med å gå litt opp i liminga? De lett tilgjengelige resultatene fra Stortingsvalg burde jo alene bære vitne om at Norge først og fremst er preget av betydelig politisk stabilitet, og analysen jeg har gjort over er ikke spesielt raffinert eller vanskelig gjennomførbar.

Todelt

Jeg tror årsaken er todelt. For det første preges nok vår forståelse av ting som rapporteres fra andre deler av verden. Og selv om det sikkert er elementer av overrapportering av polarisering i land vi identifiserer oss med og lar oss engasjere av, er det ingen tvil om at noen av dem har blitt ytterligere polarisert de siste årene. I Storbritannia har Brexit preget både politisk og sosialt liv i flere år nå. Og det er vel heller ingen tvil om at det politiske klimaet i USA har hardnet betydelig til de siste ti årene, og i særdeleshet etter valget av Trump i 2016. Også i deler av Europa er nok frontene blitt tydeligere med fremveksten og oppslutningen om mer populistiske partier.

Men selv om ikke vi ser samme tendensen her hjemme, så ligner nok den norske offentligheten stadig mer på den vi ser i utlandet. Og det er i endringer i offentligheten jeg tror vi finner den andre årsaken. Årsaken til disse endringene kommer også fra utlandet. Men handler om teknologi, mediebruk og hvordan dette har forandret rammene for norsk politisk debatt og offentligheten som sådan. Før måtte man lese kronikker, leserinnlegg og følge debattprogrammer på tv og radio for å henge med. Det behøver man ikke lenger.

Vi har nå fått sosiale medier, og særlig Facebook har tatt en dominerende plass i folks mediebruk.

Nå blir det for enkelt å legge alt ansvar på sosiale medier. De lever i en symbiose med de tradisjonelle mediene, hvor konfliktorientert journalistikk er godt stoff, som ofte prioriteres. Men jeg vil likevel foreslå tre overlappende årsaker til at bruk av sosiale medier kan gi et vrangbilde av meningsmangfoldet og etterlate et inntrykk av at vi er mer polarisert enn før:

1. De som mener mest er mest ivrige
2. Algoritmer som prioriterer følelser, engasjement og kontrovers
3. Forskjellen på «mange» og mange

Jeg vil avslutningsvis kort gjennomgå disse punktene:

1. De som mener mest

Det er forsket ganske mye på hvem som deltar i politisk debatt i sosiale medier. Og det er godt dokumentert at de som mener mest også er de som deltar mest. Dette, kombinert med algoritmene i punkt 2, fører til at den debatten vi blir eksponert for blir enda mer preget av ytterpunktene og dem som kan formulere seg mest kontroversielt og splittende.

2. Algoritmer for uenighet

Om det er noe sosiale medier er gode på, så er det å eksponere uenighet. Uenighet driver engasjement, og algoritmene som styrer vår bruk av sosiale medier peker oss derfor dit uenigheten er størst og fremhever innlegg som engasjerer andre. Vi ser således flere innlegg som er kontroversielle og provoserende enn de som ikke vekker de samme følelsene. Utvalget av innlegg som presenteres for oss er dermed ikke representative for det som skrives i sosiale medier, men er utvalgt etter kriterier som prioriterer det oppsiktsvekkende og engasjerer andre. Da er det lett å tro at det er sånn. Og kanskje legge seg til en lignende form selv for å oppnå den samme oppmerksomheten. Vi vil jo gjerne ha den.

3. Forskjellen på «mange» og mange

Til slutt et fenomen jeg pleier å kalle forskjellen på «mange» og mange. Dette handler om vår manglende evne til å vurdere størrelser i forhold til hverandre og hvordan dette ofte kan føre til misforståelser.

Da Høyres Tina Bru uttalte på Facebook at den varme sommeren kunne ha noen med klimaendringer å gjøre, fikk hun høre det. Det kom over 500 innlegg – mange av dem fra folk som ble provosert av den unge høyrepolitikerens klimaengasjement. Retorikken var såpass hard og opplevdes så massiv at Bru sa hun ble motløs og mistet litt av lysten på å engasjere seg i debatten.

Og hundrevis er jo mange. Og det er lett å forstå at det kan være til stor belastning når krass kritikk eller ren hets tikker inn som notifications på telefonen. Men så er det viktig å huske at hundrevis, som et uttrykk for hva befolkningen måtte mene om det du har sagt, er stusselig få, om de mot formodning ikke er trukket ut i et representativt utvalg.

Når ledende og mer eller mindre ytterliggående stemmer treffer med et innlegg i sosiale medier, kan de få mange tusen likes. Titusener. Og flere hundre kommentarer. Det ser massivt ut. Da er det lett å ta for gitt at her har vedkommende truffet en nerve. Det er dette folket egentlig mener.

Men 50 000 likes er én prosent av den norske befolkningen. Eller omtrent like mange som bor i Skedsmo kommune. Dette kan det være litt vanskelig å huske i det daglige. Respons i sosiale medier kan, men trenger ikke, ha noen sammenheng med hva befolkningen mener om det som sies. Det eneste det forteller oss er at det finnes noen tiltalls tusen som mener nok om det som sies til at de klikker på like-knappen.

Summen av dette er at kontrære stemmer, som er overrepresentert blant de mest aktive på sosiale medier, prioriteres i strømmen av poster og tilsynelatende får massiv oppmerksomhet. Da kan det være lett å tro at det er sånn.

Konklusjon

Som nevnt er analysen jeg har gjort over ikke særlig komplisert å gjennomføre. Og statistikk over hva folk mener i politiske spørsmål finnes det mye av.

Men slike statistikker er likevel mye mindre tilgjengelige enn det vi ser til daglig hver gang vi flipper telefonen opp av lomma og blar gjennom nettaviser, Twitter eller Facebook, og i all hovedsak blir eksponert for konfliktorientert journalistikk, krasse debatter, og nyheter fra land hvor polarisering faktisk er et faktum.

Dermed er det kanskje ikke så rart om vi overvurderer utbredelsen av uenigheten vi ser i sosiale medier, og i samfunnet forøvrig?

Du har møtt den du vil gifte deg med. For noen blir det da spørsmål om en av dere skal ta den andres etternavn. Mitt råd: Tenk dere grundig om!

For å forstå hvorfor det ikke er bare-bare å ta en annens navn må jeg fortelle min egen historie.

Jeg giftet meg for første gang tidlig på 2000-tallet. Å ta min kjærestes navn, var egentlig aldri et tema. I alle fall ikke noe krav fra min partner.

Det var fullstendig av egen fri vilje. Det var en romantisk innskytelse. Det var statement på at jeg mente alvor. Det var et ønske om å bli en del av den andre. Det var en bekreftelse på en konservativ tradisjon, og at vi inngikk i den.

Et løfte om livslang kjærlighet.

Å bytte fra mitt opprinnelige navn til mitt nye etternavn gikk egentlig ganske lett. Det var dessuten litt mer «swung» over mitt nye navn, enn mitt gamle «Hansen». Det ble en slags fornyelse: En ny identitet og en ny start.

Å bestille nytt pass, nye bankkort, og nytt førerkort gikk også greit. Alt går greit når man skal tilhøre noen for evig. Når jobben er gjort en gang, er den gjort for alltid.

Det virkelige trøbbelet meldte seg først når jeg og min «evige» partner skilte lag.

1. Du har flere digitale «identiteter» enn du tror

Det er i dag ikke lenger bare pass, førerkort og bankkort du skal bytte nå, det er absolutt alle dine digitale identiteter. Nevnte jeg nettbank, epostadresse(r), Facebook, og LinkedIn? I tillegg kommer alskens nyhetsbrev og kundekort.

De siste årene har det blitt stadig flere tjenester som absolutt skal ha navnet ditt, og det er lett å glemme at de finnes før det blir et problem.

For eksempel: Den dag i dag, snart 10 år etter skilsmissen, ønskes jeg fortsatt velkommen med min ex sitt etternavn i nettbanken. Etter alle steder hvor det har vært viktig med navneendringer orker jeg ikke engang tanken på å bytte brukeridentitet en gang til, og det kan jo egentlig være det samme, siden det kun er du som ser det. Eller?

2. Flere år av livet ditt blir digitalt borte

Din digitale historie er så å si utslettet i perioden du var gift og brukte din ex sitt etternavn. For min del er ti år med digitalt søkbar historie ikke-eksisterende på internett fordi ingen som googler meg kommer på å søke etter mitt tidligere navn.

For meg har det betydd at folk har lurt på hva jeg egentlig har gjort i mellomtiden.

Du må altså spørre deg om det er greit at alt du har skrevet, alle omtaler av deg, alt du har gjort, alt som vitner om at du faktisk har levd i en perioden ikke finnes for folk flest.

3. Folk kjenner deg med «feil» navn

Alle du jobber med kjenner deg med din partners etternavn. Når du da bytter tilbake til ditt gamle navn, som ingen kjenner, blir veldig mange forvirret.

Videre vil mange bli beklemt når du må gjøre dem oppmerksom på at du nå heter noe annet etter at de har spurt etter deg med «feil» navn. Det er ikke gøy å være den som gjør at andre føler seg kleine, og dette er noe du må leve med en lang stund.

Nevnte jeg at du selvfølgelig må bytte epostadresse på jobben, men at det gamle fortsatt dukker opp i alle mulige felles-lister i lang tid fremover?

For min egen del fortalte en kollega at hun i mange år hadde mitt gamle navn i telefonlisten sin. Hvor mange har det ikke fortsatt, mon tro? Det er forsåvidt ikke mitt problem, men litt awkward er det jo – det er på en måte ikke er meg lenger.

4. Folk gratulerer deg på feil grunnlag

Når du endrer navn tilbake vil alle som har blitt kjent med deg de siste årene automatisk tro at du har giftet deg: De gratulerer. Til du ser skamfullt ned.

«Nei vel du er skilt ja, huff da, vil du snakke om det», sier de kanskje, eller dere står der begge i beklemt taushet. Alt det private du ikke har lyst til at noen egentlig skal mene noe om, spesielt ikke på jobb, blir plutselig og ofte et samtaletema.

5. Du må bestemme deg for et nytt navn

Du må ta stilling til hvilket navn du skal bytte tilbake til om det går skeis, skal du ta ditt gamle eller gå for noe helt nytt?

For min del, som hadde to etternavn, gikk jeg for en ny vri da jeg først skulle bytte; bindestrek mellom mine to gamle «etternavn», navnet fra faren min og moren min. Da begynte nye problemer.

Min glipp var å glemme mellomnavnet da jeg registrerte nytt navn i Folkeregisteret. Alle mine søstre har dette mellomnavnet som begynner på M, og jeg glemte det!

Da jeg ble oppmerksom på det, orket jeg ikke tanken på å registrere nytt navn, igjen. Og dette føles fortsatt så ubeskrivelig ubetenksomt at jeg ikke engang har turt å fortelle mora mi om det.

Hvis du har møtt den rette og går med giftetanker, og fortsatt ønsker å bytte navn etter å ha lest dette, da ønsker jeg deg lykke til: Måtte etternavnet vare evig!

Yr lanserer nå et nedbørkart som viser hvor dråpene faller 90 minutter fram og tilbake i tid.

For to somre siden lanserte vi en nedbørgraf på Yr som viser mengden nedbør akkurat hvor du er de neste nitti minuttene. På den måten utnyttet vi informasjon vi allerede hadde på en mer visuell måte.

For det er det folk ofte lurer på: Akkurat når begynner det å regne, hvor kraftig blir det, og når stopper det?

Nå lanserer vi et nedbørkart basert på den samme informasjonen: Med værdata for regn, snø og hagl i kartet kan du se hvordan nedbørskyene beveger seg i ditt område. Da ser du fort om det er én enkel byge du er utsatt for, eller om situasjonen ser mer endeløs ut.

Trykker man på «Kart» i mobilappen får man opp værkartet:

En annen fordel er at nedbørvarselet beregnes hvert 7,5 minutt basert på radarbildene til Meteorologisk institutt. Det gir mer presis og oppdatert nedbørstatus enn det vanlige værvarselet som oppdateres fire ganger i døgnet, og  justeres en gang i timen på temperatur.

Enkel byge eller langvarig nedbør 

I det nye kartet kan du se hvilken retning skyene tar, og fargene (fra lyseblått til mørkeblått) sier vi noe om intensiteten på nedbøren.

Slik kan du se om det er spredte byger eller tung og langvarig nedbør som henger over deg. Vi vet også at ikke alle er oppmerksomme på at varselet på Yr er svært lokalt og at det kan være store variasjoner i området. Nedbørkartet kan derfor gi deg informasjon som kan være nyttig om du skal bevege deg i et område med sykkel eller bil.

Vi lanserer det nye nedbørkartet både på Yrs nye nettsider og i appen for iOS og Android, men vær klar over at det kan ta noen dager før alle appbrukere får kartet. I nettleser vil desktop-brukere som standard komme til Yrs «gamle» nettsider om man ikke skriver yr.no/nb.

Ny tidslinje – nå også 90 minutter fram i tid

Den som kjenner Yr godt vet at vi har værradarinformasjon i kart på de «gamle» nettsidene i lang tid. De var bortgjemt og ikke spesielt visuelt tiltrekkende for vanlige folk, noe som gjorde at de ikke var mye brukt.

Disse gamle kartene viste også bare nedbøren som hadde falt de siste par timene. Med det nye kartet vil det være mulig å se hvordan nedbøren beveger seg 90 minutter – fremover og bakover – i tid, noe vi tror vil være et stort løft.

Det vil også være mulig å bestemme hvilket tidsrom du vil se nærmere på ved å trekke i en tidslinje:

Fra Norge til Norden

Det gjenstår ennå en del arbeid før nedbørkartet fungerer for hele Norden på samme måte som for Norge. Det skyldes at værdataene er lagret i litt forskjellige dataformater i de forskjellige landene.

I første rekke betyr det at vi kun kan vise nedbørobservasjoner bakover i tid for Sverige, Danmark, og Finland. En følge av dette er at kartet vil oppføre seg litt snodig i områder utenfor Norge. Blant annet kan det se ut som nedbøren forsvinner når tidslinjen går fra fortid og over til fremtid utenfor Norge.

Det er altså en del jobb med å få hele kartet til å fungere sømløst for hele Norden, men vi ser for oss at det vil komme på sikt.

Fortell oss gjerne hva du synes

Vi er så heldige at vi har en gjeng med frivillige som hjelper oss med å teste en betaversjon av Yr-appen. Kort tid etter at vi la ut testversjonen av nedbørkartet i sommer fikk vi mye tilbakemeldinger i appen. Noen konstruktive og lærerik, andre positive som disse:

«+- 90 minutter er perfekt! Kjapp og klargjørende for status de nærmeste par timene.»

«Fantastisk med den nye regnradaren på app’n! funker veldig bra!»

Vi håper dere opplever nedbørkartet som nyttig, og at det kan gjøre hverdagen lettere nå som vi går mot høst. Fortell oss gjerne hva du synes i kommentarfeltet!

Jeg har gjennom årene samlet opp noen triks som gjør det litt lettere å skrive. Kanskje kan de også hjelpe deg med å skrive en tekst på rekordtid når det behøves.

Tilsammen utgjør disse 12 skrivetipsene ca. 2000 ord. Kladden skrev jeg på 45 minutter ved hjelp av 72-500-trikset og 4 til. Deretter brukte jeg en times tid (og 4 triks til) på å redigere den. Så var saken klar til en siste finpuss.

Om jeg kunne holdt samme farten med en roman, kunne jeg skrevet Harry Potter and the Philosopher’s Stone på etpar uker …ihvertfall hvis jeg ikke trengte levere samme kvalitet og dybde som JK Rowling.

Men det er ikke bare om man skal skrive bok at man trenger gode råd for å komme seg rundt skrivevegring og prokrastinering:

Tekst må produseres og leveres enten du er en journalist som skal ha en sak ute imorgen formiddag, om du går på skole og skal levere fordypningsoppgave / særemne før helgen, eller om du studerer og semesteroppgaven begynner å tårne seg opp. Jeg håper disse 12 triksene kan gjøre skrivelivet ditt akkurat litt enklere:

1. TK-trikset

NRKbeta-redaksjonens triks Numero Uno er TK. Kollega Ståle Grut kaller det en Life Changer.

I all korthet er TK-trikset at hver gang man skriver og mangler en detalj, så skriver man TK, istedenfor å fyke avgårde til Wikipedia.

TK sier et tydelig NEI til den lille stemmen inni oss som sier: «Men… vi skal jo bare bort fra teksten bittelittegrann, værsåsnill? For å gjøre noe Veldig Nyttig? Slippe smerten ved å vrenge tekst ut av den blanke skjermen?»

Og det er bra å si nei. For det er nettopp slik skrivetiden langsomt renner vekk, mens vi pådrar oss stadig mer løsrevet research som kompliserer historien vi prøver å feste til skjermen.

Skriver man TK isteden får man ikke lov til å miste tråden. Man må isteden slite videre helt til man er ferdig. Og da. Da får man lov å søke gjennom teksten etter den uvanlige bokstavkombinasjonen TK i etterkant og fylle inn den manglende presisjonen.

Her beskriver jeg metoden mer i detalj: Aldri mer distrahert! (ja jeg skrev opprinnelig TK her for å komme meg videre).

2. MINDNODE-trikset

Neste triks – som jeg også bruker i det daglige – er å ikke begynne å skrive før jeg vet sånn ca. hvor jeg skal.

Da er det lettere å holde en stø kurs gjennom teksten. Om det er en mer kompleks tekst løser jeg det ved å bruke programmet MindNode til å tegne et hjernekart over de ulike tingene jeg mener bør med.

Deretter trekker og drar jeg i elementene, og sorterer inntil jeg har noe som likner enslags struktur. Det er vesentlig mer lavkost og oversiktlig å gjøre dette før man skriver. Hjernekart kan også lages for hånd på papir eller whiteboard, men det kompliserer redigeringen.

3. STIKKORD-trikset

For enklere tekster (som den du leser nå) pleier jeg ofte klare meg med å skrive ned noen stikkord på et ark så jeg har en grov idé om hvor jeg skal og hva som må med.

Stikkord er en litt slaskete forenkling av disposisjonen norsklæreren på ungdomsskolen mente vi burde lage, men som jeg tenkte jeg ikke trengte. Etter mange år har jeg skjønt at læreren hadde rett hele tiden. Hvem skulle trodd… Unnskyld, Østberg. Jeg tok feil.

Dette er stikkordene til saken du leser nå (beklager håndskriften):

4. NOTEPAD-trikset

Når vi lager artikler på NRKbeta, følger det med endel husarbeid – overskrifter må lages og markeres, kilder må lenkes, kursiveringer må inn, sitater må lages – alt dette er ulike koder som må legges inn.

via GIPHY

For å ikke forkludre skriveprosessen lar jeg formatering vente til senere, og skriver rett frem uten detaljer i første omgang. Så løser jeg heller husarbeidet når teksten er ferdig.

Og for å ikke la meg forlede av muligheten for å forsvinne ned i formatering istedenfor ord-produksjon pleier jeg oftest å skrive i Notepad, der alt er med samme stygge Courier-font. Og hvis jeg virkelig trenger skjermes fra alle digitale distraksjoner, skriver jeg på A4-ark med penn.

Enellerannen (jeg har glemt hvem, og har allerede gått meg bort én gang på Twitter i letingen) har sagt noe i retning av «førsteutkastets rolle er ikke å være en tekst som virker, men å overføre ideen fra noe formløst inni hodet til noe som kan redigeres til noe brukbart.»

5. 72-500-trikset

it gets me to stop tinkering. It keeps me from worrying about the quality of what’s come before
Daniel Torday på LitHub

En annen teknikk (som inspirerte denne saken) ble delt på Twitter her om dagen.

Hemmeligheten er å skrive i Word, skru opp fontstørrelsen til 72pt og zoomen til 500 %.

Du ser bare noen få bokstaver av gangen, og kan ikke henge deg opp i redigering.

Dette er den lengre fortellingen om metoden: This is a truly bizarre way to write a novel | LitHub, som jeg nå prøver for første gang. Jepp, denne teksten er skrevet slik – vi må jo smake på ting før vi deler.

Konsentrasjonsmessig vil jeg faktisk si at 72-500 er ørlite bedre enn Notepad-trikset– ihvertfall mens jeg skriver. Men skrivestilen blir mer skravlete (eller krever mer redigering) når jeg ikke kan redigere meg selv underveis.

Og jeg tror en forutsetning for å bruke metoden er at du vet ca. hvor du skal før du åpner munnen. Den virker dermed antagelig dårlig for folk som ikke har gjort grunnarbeidet før de setter seg ned for å skrive.

6. TID-PÅ-DAGEN-trikset

Ikke helt i slekt med de andre mer skrivetekniske triksene, men det må med. Det er ulike tider på dagen (og ulike typer arbeidsdager) der man er bedre eller dårligere til å skrive.

For meg er morgenen klart best. Jeg pleier å prøve å blokke kalenderen før lunch til å være produktiv, og heller ta møter på slutten av dagen, når sjansene til å få gjort noe fornuftig likevel er ødelagt. Daniel Pink skriver om dette i boken When. Her sier han noe i retning av at forskjellen på ulike tider av dagen tilsvarer å ha tatt etpar halvlitre med øl.

Men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan skrive når som helst. Denne saken skrev jeg rundt middagstider, og den kom da ut av fingrene likevel. Jeg måtte bare skru musikken i hodetelefonene litt høyere og være litt ekstra streng med å ikke la meg vippe ut.

7. FOKUS-trikset

Context switching tapper raskt hjernen min for evnen til å forme setninger. Derfor legger jeg telefonen et annet sted når jeg skal skrive, setter jobb- og privatchatter på mute, lukker epost og kalender, og setter på en spilleliste som passer for den fasen av jobben jeg skal gjøre. For en lettdistrahert hjerne som min er nemlig kostnaden for å 3-4 ganger hoppe ut og inn av det jeg driver med, bare for å svare på etellerannet som kunne ventet etpar timer, at hjernen tørker inn en time foran skjema. Konsentrasjonsklassikeren Deep Work av Cal Newport kan lære deg mye.

Fokus-trikset hjelper deg også å fullføre i færre runder, og både for deg og teksten i seg selv har det klare fordeler. Temperatur og tone kan ofte variere litt fra dag til dag, og du bruker som regel litt tid på å skrive deg varm og komme inn i flyten. Dermed produserer du fort noen avsnitt daukjøtt i starten av hver økt. Ligger det mange økter bak teksten, blir det mye redigering og mye svinn som ligger igjen på gulvet i redigeringsrommet (eller – om du slurver med redigeringen – du sitter igjen med en tekst som stopper og starter flere ganger)

8. ENVEIS-trikset

Et redigeringstriks jeg har lært fra enellerannen filmmanus-bok (eller kanskje det var musikkredigering?), er at det bare er lov å lese én vei når man redigerer. Hvis man begynner å bla frem og tilbake, hoppe tilbake tre setninger osv i redigeringen, så roter man til ting som gir forskyvninger, ødelegger rytmen et annet sted osv. Og det er også lett å aldri bli ferdig.

Så man leser én vei, redigerer utifra det, og kommer man på noe lenger tilbake, fikser man det heller neste runde om det fortsatt er et problem.

Slik holder man på til man er fornøyd.

9. PRINTER-trikset

Når jeg jobber med lengre tekster liker jeg å skrive ut artikkelen etterhvert som den grøvste formateringen og bildene er på plass.

Så fester jeg sammen alle arkene til én lang schmala som jeg legger utover gulvet og leser gjennom fra topp til bunn på kne, og gjør endringer på arket.

Her er utskriften av The Daily: Et vannskille i nyhetsformidling.

Når jeg jobber slik, klarer jeg å ta skrittet tilbake fra den lille brevsprekken man ser på datamaskinskjermen til å se hvordan rytmen ser ut i helhet; hvordan innledningen er altfor lang, hvilke avsnitt som er for trange, hvor det mangler mellomtitler, hvor det burde være en illustrasjon eller for den del et sitat for å fange blikket til lesere som jukser og har begynt å scrolle, og dessuten få inn litt lys og luft.

…eller for den del et sitat for å fange blikket til lesere som jukser og har begynt å scrolle

I The Daily-teksten gikk jeg også gjennom og prøvde å sette meg noen strykningsmål pr. del for å komme ned i lengde.

Det er lettere å stryke når man kan se visuelt at et avsnitt er for langt, fremfor når man er nede på setningsnivå. Jeg klarte å høvle vekk kanskje 15%. Så dro det seg på igjen litt i redigeringen, men jeg prøvde å trøste meg selv med at det likevel lettet leseflyten og løste opp i noen klumpete passasjer.

10. KOMPISLESING-trikset

I NRKbeta har vi en regel om at kolleger skal lese gjennom teksten før den går ut. Da klarer vi fange opp passasjer som virket logiske i gjerningsøyeblikket, men som ikke får frem budskapet. Forfatteren selv har vent seg til dem, og ser dem ikke lenger klart.

For eksempel har min gode kollega Martin lest gjennom denne teksten og sagt «denne biten funker ikke», «du burde si noe i starten om hva man får», og slike ting. Og så har jeg tatt de tingene som ikke funket og flettet dem inn i en bit i starten etter å ha brukt noen minutter på å prate med Martin.

Og som en passelig byttehandel leste jeg en sak han hadde skrevet og foreslo noen justeringer der.

For mer omfattende tekster vi investerer mye ressurser i, som f.eks. perlen «Blir Norge mer polarisert?» fra kollega Iacob, er vi flere som leser. Vi fordeler lesingen, slik at vi sparer noens førstelesning til senere i redigeringsprosessen for å stadig ha et par friske øyne i bakhånd etter en ny redigering.

EDIT: I kommentarfeltet foreslår Andreas LESE HØYT-trikset, som han kaller enslags énmanns kompislesning. Bra triks. Mer detaljert forklaring i Andreas’ kommentar.

11. MOBIL-trikset

Når alt er ganske klart (og det er gjerne midt på natten) er det fint å gi teksten en pause til dagen etter. Morgenen etter leser jeg den i sammenheng fra topp til bunn på mobilen (som er der de fleste leserne vil møte teksten uansett), tar bilde av eventuelle ting som trenger fikses og tegner inn rettelsene:

Det å gjøre dette i en lesesituasjon, og å ha begrensede muligheter for å gå inn på detaljnivå sikrer at fokus er riktig. Det blir etslags 72-500 for sluttredigeringen.

12. EXPERT MODE-trikset

Og tilslutt bør jeg nevne verktøyet Scrivener, som jeg liker å bruke når jeg skriver veldig langt.

Det er et komplekst maskineri som nok er litt mye å sparke igang for småoppgaver, men nytteverdien slår inn etsteds rundt 2500-ordsmerket eller så – der hjernen begynner å glippe på hvilke deler som er hvor i saken.

Scrivener lar deg behandle saken som små deler du kan dra rundt omkring (litt som når du redigerer video i et videoredigeringsprogram).

Tildels gjør det det mye lettere og mer oversiktlig å stokke rundt på avsnitt enn om man skal klikke og dra tekstblokker innenfor ett kjempelangt word-dokument.

Men det har også en annen styrke: Man kan «remikse» teksten sin uten å kaste noe. Det gjør det psykologisk mye lettere å fortelle seg selv «jeg har ikke nettopp kastet fire dagers arbeid, jeg har bare lagt det til side til senere for å se om teksten flyter lettere om jeg sparer det til en annen sak». Og så kaster man det selvsagt til slutt. Men man har lurt seg selv lenge nok til at man klarer å redigere så det monner.

For meg har Scrivener vært uvurderlig i kampen mot lange tekster.

Dette var de 12 triksene jeg klarte komme på at jeg bruker, men det finnes antagelig mange flere.

Hvilke triks bruker dere for å lette skrivingen?

Asia produserer 90% av verdens batterier. Nå gjør EU et unntak for en av sine strengeste regler for at tysk bilindustri skal lage egne bilbatterier.

Selv om en dagens elbiler ligner på «vanlige» biler, er det én sentral forskjell på innsiden: batteriet. Denne enorme bildelen, som gjerne dekker hele elbilens underside, er svært verdifull og utgjør i dag rundt en tredjedel av den totale verdien på en elbil. Dette har skapt hodepine for tyske politikere.

Svak satsning på elbil

La oss ta det første først. Tyskland har historisk vært en stormakt i bilindustrien og er blant annet hjem til verdens største bilprodusent Volkswagen og verdens største bildel-produsent Bosch. Til tross for svake salgstall for elbiler i Tyskland, er det nå klart at tyske produsenter som Volkswagen, BMW og Mercedes vil satse stort på elbiler.

Anslagsvis vil en halv million jobber forsvinne i Tyskland når man slutter å produsere forbrenningsmotorer til biler. Det har sendt batteri-politikk høyt på agendaen i Europeisk politikk, skriver den tyske storavisen Handelsblatt.

Utfordringen for tysk bilindustri er nemlig at de ikke produserer bilbatteriene selv. Mercedes-eier Daimler la ned den siste tyske bilbatteri-fabrikken i 2015, da de ikke fikk med seg andre selskaper på et videre samarbeid. Det argumenteres med at det blir for dyrt og vil kreve for mye energi å utvikle batteriene i Europa, og at Asias evne til å produsere i enorm skala er eneste mulige løsning.

Asiatiske produsenter som Panasonic🇯🇵, CATL🇨🇳, BYD🇨🇳, LG Chem🇰🇷 og Samsung🇰🇷 produserer nærmere 90 prosent av verdens Li-ion batterier og Kina satser på en rekke nye batteri-fabrikker. Når disse er i drift vil Kina etter planen produsere langt flere batterier enn resten av verden:

Tysk storavis: «EU kan ha skutt seg selv i foten»

Manglende egenproduksjon av batterier gjør at elbil-produsenter som BMW og Mercedes må kjøpe batteriene fra Kina og andre asiatiske land. Denne utviklingen har ført til at Kina har varslet en økt satsning på batteri-produksjon for å møte den store etterspørselen.

At det vil være problematisk å miste så mange jobber, og den strategisk viktige posisjonen som leverandør av en tredjedel av enhver bil har lenge vært en hodepine for tyske politikere.

Til tross for en rekke forslag til ulike insentiver for å etablere Europeisk batteri-produksjon, har det vært liten interesse fra tyske selskaper. Asiatiske selskaper er derimot svært interessert, og en av verdens største bilbatteri-produsenter, CATL, har kunngjort at de skal å bygge en enorm fabrikk – i Tyskland.

Om Europeiske penger og støtte på den måten havner hos asiatiske produsenter, skriver den tyske avisen Handelsblatt at:

Europeiske politikere ønsker å starte lokal produksjon av bilbatterier, men de kan ha skutt seg selv i foten.
Europe’s plan to create its own Gigafactory might backfire | Handelsblatt

Det ser nå ut som om Europeiske politikere vil unngå å betale for å bli utkonkurrert. I forrige uke ble det nemlig klart at EU ønsker å finansiere produksjonen av batterier, i håp om å ta tilbake noe av markedet fra de asiatiske selskapene. I tråd med dette fikk Tysklands økonomi- og energiminister Peter Altmaier unntak for EUs ellers svært strenge regler mot statsstøtte forrige torsdag.

Europeisk batteri-produksjon har blitt en av Altmaiers hjertesaker. Han oppgir samtaler med Tesla-sjef Elon Musk som en av grunnene for dette. De har blant annet diskuterte hvordan selv fly vil kunne ha behov for batterier i framtiden.

EUs unntak åpner nå for å gi statsstøtte, dersom minst to europeiske stater er involvert i produksjon av bilbatterier. Den tyske økonomi- og energiministeren har allerede innkalt en rekke aktører til møter i november, og planlegger å etablere et konsortium for europeisk batteriproduksjon innen utgangen av året.

Ny batteriteknologi

Til tross for at batterier brukes i nærmest all moderne teknologi, er det sjelden vi ser nyheter om dem. Riktignok omtalte vi nylig et gjennombrudd innen batteri-forskning, hvor håpet er å kunne utvikle batterier som er fem til ti ganger bedre enn i dag. En slik utvikling vil være svært interessant for produsenter av elbiler, da dagens elektriske kjøretøy i høy grad begrenses av statusen på batteri-teknologien.

Med noen enkle triks og ca 5000 kroner kan du gjøre stuen støvfri 365 dager i året – uten å løfte en finger. For så billig har en god robotstøvsuger blitt.

Av alle nye dingsene jeg har i huset er robotstøvsugeren den absolutt mest populære og nyttige. Den er så flittig og tålmodig at vi nesten får litt medlidenhet med den der den går og renser hvert hjørne av leiligheten hver dag.

Vi er vant til dingser som hjelper med husarbeid og det ville blitt store protester i heimen om noen foreslo at vi skulle kvitte oss med oppvaskmaskinen. Den er jo forsåvidt en robot den også. Men den står i ro på samme sted.

Støvsugeren beveger seg. Og det skaper også noen utfordringer. Men de har vi nå løst.

Det er først i løpet av de siste par årene at sensorene og datamaskinen ombord i robotstøvsugerne har blitt bra nok til at de gjør jobben skikkelig. De har blitt mye flinkere til å unngå hindringer og unngå å sette seg fast. Jeg koser meg hver gang jeg sitter på jobb og får den hyggelige meldingen fra vår venn: «Cleaning finished. Going back to the dock.»

Kom og hjelp meg!

Men av og til skuffer den. Da får jeg høflige nødanrop der hjemmefra. «Vacuum might be blocked or stuck. Remove surrounding obstacles.»

Etter hvert har jeg identifisert stedene der den kjører seg fast og for eksempel begynt å flytte de vanskelige stolene den har trøbbel med ut av rommet eller bare sørget for å huske å sette opp sperrer der den ikke bør gå. Men det er jo langt fra optimalt. Poenget er jo at jeg skal slippe å gjøre masse jobb før jeg kan kjøre den og at den kommer til så mange steder som mulig.

Tilpasningene begynner

Da er det jo bare en ting å gjøre: nemlig få justert leiligheten slik at den blir så robotvennlig som mulig. Jeg kjenner igjen dette. Da poden begynte å krype og etter hvert reise seg opp. Det førte til en full runde med tilpassing. Barnesikring av skuffer og skap, sikring av stikkontakter og flytting av farlige gjenstander.

Men nå er det roboten som får sitt. Stolene i stuen for eksempel. De har noen rør mellom stolbena som lager trøbbel. Støvsugeren klarer å klatre opp på dem fordi den er bygget for å fikse dørstokker. Men disse rørene er ikke en dørstokk og det hele ender med at støvsugeren blir stående og vippe. Så får jeg den irriterende jeg-har-satt-meg-fast-meldingen.

Jeg finner ut at om jeg setter på en sperre på midten av rørene så vil støvsugeren velge å gå rundt. Noen minutter med 3D-design og et par utskrifter fra 3D-printeren senere og vips så setter ikke støvsugeren seg fast i stolene lenger.

Jeg har publisert 3D-modellen og den kan tilpasses forskjellige rør.

Jeg har også lagt merke til at det er en kommode i stuen som støvsugeren ikke kommer under. Det er jo ikke bra. Da samler det seg jo støv der. Fire klosser med riktig høyde og vips kommer den under.

Og slik fortsetter det. Klesstativet får seg noen forhøyede klosser å stå på. Den andre hyllen som var for lav får justert opp de justerbare bena til maks slik at det går an å komme under.

Hva så med min neste bolig?

Det slår meg at om vi skulle flyttet til ny leilighet nå ville mange interiørvalg bli tatt basert på at robotstøvsugeren må klare å komme til. Det kan kanskje høres sært ut, men vi er allerede såpass gale at vi ikke liker kjøkkenredskaper som ikke tåler oppvaskmaskin. Å drive med litt tilpassing til støvsugeren er vel omtrent det samme.

Der dagens interiørarkitekter lærer om design for seniorer, funksjonshemmede og småbarn bør de kanskje også innføre noen vekttall i interiørdesign for roboter? Det blir nok en kombinasjon. Robotene blir bedre og klarer mer, men med tilpassing av interiøret i tillegg vil vi kunne få bedre hjelp av maskiner som ikke trenger å være så avanserte.

Analyse: Kevin og Mike skapte Instagram-suksessen, men etter åtte år er det slutt. Hva skjer med appen nå?

Kommer Instagram til å bli kjedeligere? Vil appen bli mer lik Facebook eller bare bombardert med reklame?

Denne uka kunngjorde Instagrams daglige leder Kevin Systrom og teknologi-sjef Mike Krieger at de gir seg i selskapet. De har tilsynelatende fått nok av innblanding fra Facebook.

Selv om Instagram ble kjøpt opp av Facebook i 2012 har selskapet blitt drevet relativt selvstendig av grunnleggerne Systrom og Krieger. Instagram har hele tiden hatt egne kontorer og ansatte, selv om de er heleid av Facebook.

Ifølge Avery Hartmans i Business Insider har Facebook-sjef Mark Zuckerberg og Systrom vært svært uenige om den videre strategien for Instagram, og det er dette som skal ha ført til at Instagrams grunnleggere nå har sagt opp jobbene sine.

De fleste analysene som har kommet denne uka konkluderer med at årsaken til sjefs-exiten er Facebooks ønske om å tjene mer penger på Instagram.

I sosiale medier-sammenheng betyr dette som oftest at vi som bruker tjenestene får servert mer reklame.

Facebook vil tjene mer penger

Selv om Instagram er eid av Facebook, har de altså i mange år vært relativt isolert fra resten av selskapet. De har blant annet hatt egne lokaler og egne sjefer.

Når grunnleggerne gir seg i selskapet, er det et sannsynlig tegn på at Instagram kommer til å bli litt kjedeligere for oss brukere. Systrom og Krieger skal nemlig ut av selskapet for å «utforske nysgjerrigheten og kreativiteten igjen», ifølge mandagens svært kortfattede pressemelding.

Samtidig kunngjorde Facebook at de vil øke andelen reklame i appene de eier. Både Facebook og Messengers «stories» vil få reklame, noe Instagram allerede har hatt i et års tid.

Instagram er den nye motoren i Facebooks maskineri

Selv om Facebook har hatt et tungt år i kjølvannet av blant annet Cambridge Analytica-saken og det amerikanske presidentvalget, har Instagram vært skjermet for det meste av denne negative oppmerksomheten.

– Snarere har Instagram konsekvent vært en kilde til oppløftende nyheter for Facebook, skriver journalist Kurt Wagner i Recode.

Teknologijournalisten Kara Swisher jobber samme sted, og sier i sin ferske podcast Pivot at Mark Zuckerberg på grunn av Facebooks mange utfordringer har søkt større kontroll over Instagram, da appen har tatt over rollen som «motor» i Facebooks maskineri fra Facebooks hoved-app.

– Jeg tror Kevin og Mike ble presset hardt av en mengde forandringer internt i Facebook, som de må ha følt at ødela produktet deres, sier Swisher, før hun fortsetter:

– Jeg tror ikke dette var en situasjon hvor de tenkte «nei, nå stikker vi». Fra mitt perspektiv ser det ut som om de ikke ville forlate selskapet, men ble tvunget til det.

Hun mener pressemeldingen hvor Systrom skriver at han og Krieger skal «utforske nysgjerrigheten og kreativiteten vår igjen», kan leses som at de ikke fikk muligheten til å gjøre dette hos Facebook.

Swisher mener det springende punktet har vært mengden reklame som skal vises på Instagram. Her har Facebook ønsket mer.

Akkurat dette har også vært kilden til den åpne konflikten med WhatsApp-grunnlegger Brian Acton, som først solgte appen sin til Facebook, men senere sluttet etter press om blant annet å øke andelen målrettet reklame i appen.

Dette ligger i kortene

Når Zuckerberg og hans lojale ansatte nå har full kontroll ved roret er det ikke usannsynlig at Instagram med tiden vil bli likere Facebook.

Måten funksjoner som stories har dukket opp i alle Facebook-eide apper er sannsynligvis bare starten på det som kan bli en tettere tilknytning mellom de ulike appene. Kanskje vil vi se flere endringer, eksempelvis ved at man får varsler fra Instagram i Facebook-appen og motsatt.

Vi vil sannsynligvis se flere ulike måter å øke bruker-aktiviteten på, likt som Facebook aktivt promoterer eksempelvis bursdagshilsninger.

Skillet som forsvant

At man fjernet tydelige skiller mellom Instagram og Facebook mener Swisher var noe som sannsynligvis irriterte Systrom og Krieger. Hun forteller:

En kilde til vekst for både Facebook og Instagram var at noen delte bilder fram og tilbake mellom de ulike plattformene. Når du delte noe fra Instagram på Facebook pleide det å stå «dette innlegget kommer fra Instagram» sammen med en lenke til det opprinnelige bildet, noe som ga masse klikk tilbake til Instagram. Men det var på Instagram du opprinnelig skapte bildet.

Men så fjernet Facebook den funksjonen, og det så ut som du brukte Facebook. Det synes jeg var veldig villedende, noe jeg tror Systrom og Krieger også synes. De er mer på lag med forbrukerne enn de er med markedsførerne, slik jeg kjenner dem.

Kara Swisher i podcasten Pivot | Recode

Kanskje er tiden for Instagram slik vi kjenner tjenesten forbi, og appen vil begynne å ligne mer på Facebook.

Det som kan regnes som sikkert etter sjefs-exiten, er nok at vi forbrukere må belage oss på å se mer reklame hos Instagram framover.

Hva bryr du deg mest om? At det kan komme flere annonser på Instagram eller at appen kan bli mer lik Facebooks hoved-app?

Jeg har alltid likt å fly, og laget derfor min egen flysimulator for hele Fastlands-Norge.

Som liten hendte det at jeg ble sittende i stuevinduet hjemme i Molde og se ned på sjøen og de bratte fjellene på den andre siden.

Av og til kom det fly forbi også. Noen fløy inn, lavt og sakte, for å lande på flyplassen på den andre siden av byen. Andre hadde nettopp lettet, og svingte rett over huset vårt på vei til et helt annet sted.

Det var på slutten av 80-tallet jeg først prøvde flysimulatoren «Microsoft Flight Simulator» på PC. Selv om landskapet ikke så særlig realistisk ut, var det gøy å kunne leke pilot.

Flere har nok minner fra denne simulatoren, men slik så det altså ut:

Ti år senere studerte jeg datagrafikk på NTNU, og siden det har jeg av og til lekt meg med ulike måter å vise fram terrengdata på.

Resultatet denne gangen har blitt en flysimulator for hele Fastlands-Norge. Simulatoren kan kjøres direkte i nettleseren, og den bruker åpne data fra Kartverket.

Slik ser den ut:

Med Kartverkets data blir landskapet mer realistisk enn i mange andre flysimulatorer som finnes nå. En av de beste kommersielle simulatorene, X-Plane, har veldig god visning av byene i Norge, men landskapet ellers kan se litt kunstig ut.

For å lære mer om hvordan simulatoren min ble til kan du fortsette å lese, men om du heller bare vil prøve den ut kan du trykke her. Leser du videre får du et innblikk i hvordan den ble til.

Hva trenger man?

En flysimulator består som regel av:

• Data som beskriver formen på landskapet
• Bilder som viser hvordan landskapet ser ut sett rett ovenfra
• En modell av hvordan flyet man styrer skal oppføre seg i luften

I simulatoren har jeg brukt Kartverket sine høydedata av Norge for å vise fram formen på landskapet. Disse dataene er åpne og kan brukes fritt så lenge man oppfyller lisensbetingelsene, som er CC BY 4.0.

Slik kan en høydemodell se ut:

Resultatet er ikke er visuelt spennende på noen måte. Det må mer data til.

Landskapet nede på bakken har jo farger: Skog er som regel grønt, fjell er grått og snøen på de høyeste toppene er hvit. I tillegg kan vi se detaljer som åkrer, veier, hus og fotballbaner.

Det finnes veldig mange måter å vise fram landskap på. Det går an å bruke flyfotografier, satellittbilder eller matematiske modeller som regner ut kunstige farger ut fra høydedataene for landskapet.

Slik ser landskapet ut med bilder:

Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA har lagt ut satellittbilder fra hele verden som åpne data. Bildene deres er slik at 500 meter i terrenget er gjengitt som én fargeverdi (piksel). Den oppløsningen er ikke god nok til mitt bruk, men bildene finnes her.

Heldigvis kom jeg over satelittfoto fra Sentinel-2. Dette er en europeisk miljøsatelitt som overvåker vann, skog, landbruk og annen vegetasjon over hele verden. Bildene leveres med høyere oppløsning: Ti meter i terrenget er gjengitt som én piksel. Fargene på bildene er ikke helt perfekte, men det blir ganske bra likevel. Og bildene er åpne data, de har samme lisens som høydedataene.

Kartverket har enda bedre bilder enn de jeg har brukt her, men de er dessverre ikke tilgjengeliggjort som åpne data.

Følelsen av å fly

Det som stod igjen nå var å finne ut hvordan man skulle fly rundt inne i modellen. Etter litt leting fant jeg en oppskrift jeg kunne bruke for å regne ut hvordan en F-16 beveger seg gjennom luften.

Jeg aner ikke om flyet i simulatoren flyr slik som en ekte F-16 gjør, og får neppe testet det heller (selv om akkurat det hadde vært veldig kult). Formlene i oppskriften jeg har brukt håndterer nok ikke alle mulige situasjoner, så om flyet begynner å fly rart er det nok best å starte simulatoren på nytt ved å oppfriske siden i nettleseren.

I simulatoren har jeg ellers lagt inn støtte for styring med spillkontroller, og da blir flyfølelsen enda litt bedre.

Simulatoren kjører best på PC eller Mac. Du styrer flyet med piltastene, og du kan trykke «q» for høyere turtall på motoren, og «a» for lavere.

Ikke glem at du flyr et jagerfly: Styringen er såpass følsom at du lett kan miste kontroll om du holder de ulike piltastene inne for lenge.

Her er noen byer i Norge:

• Oslo
• Stavanger
• Bergen
• Molde
• Trondheim
• Mo i Rana
• Tromsø

Her er noen andre kjente steder:

• Hardangerfjorden
• Snøhetta
• Lofoten
• Andøya
• Nordkapp

Mye står igjen, og bidra gjerne

For min del har jeg kommet omtrent så langt som jeg hadde håpet på. Kanskje lager jeg noen nye funksjoner en dag, som for eksempel at flere kan fly sammen eller at flyet faktisk stopper om man krasjer i bakken.

Om du har lyst til å se mer på de tekniske detaljene, eller bidra med nye funksjoner, så er kildekoden lagt ut på GitHub.

Hvilke spørsmål har dere? Ser fram til å høre hva dere synes om simulatoren. Kom gjerne med tips om flere prosjekter som bruker åpne kartdata!

Sverige har gjennomført et prosjekt hvor 356 personer har representert nasjonen på Twitter i syv år. Søndag var siste oppdatering.

Opplegget @sweden har vært at en svenske i syv dager fikk ansvaret for å publisere smått og stort om livet sitt, hva de mente, og hva de tenkte på. Noen kjøreregler var det – blant annet kunne man ikke promotere kommersielle produkter eller bryte svensk lov. Det er Visit Sweden og Swedish Institute som står bak prosjektet.

Resultatet er nesten 200 000 meldinger, noen mediekontroverser, og mange gullkorn.

Alle kan delta

Den første meldingen av en vanlig svenske ble publisert i desember 2011. Den var løsere i tonen enn de markedsføringsaktige og striglete meldingene som tidligere hadde blitt publisert av @sweden. Jack Werner, da 22 år gammel, var først ute med meldingen:

Well, I guess I'm the one calling the shots for this account now.

— @sweden (@sweden) December 10, 2011

Noen dager senere svarte Werner på et spørsmål om hva bruker tiden sin på, noe som blant annet førte til en artikkel i Gizmodo hvor han ble omtalt som en «ærlig onanerer».

@rivalg I guess I'm drinking a lot of coffee, lighting my face up with my laptop and hanging out w friends. Oh and, you know, masturbation.

— @sweden (@sweden) 16. desember 2011

Kontrovers

En av dem som skapte oppmerksomhet av det mer omstridte slaget var Sonja Abrahamsson som i 2012 skrev:

Whats the fuzz with jews. You can't even see if a person is a jew, unless you see their penises, and even if you do, you can't be sure!?

— @sweden (@sweden) June 12, 2012

Uken før hadde New York Times intervjuet prosjektets forrige publisist, noe som hadde gjort plattformen langt mer synlig enn tidligere. Da hadde 18 år gamle Erik Isberg vist fram hjembyen Trollhattan under nasjonaldagen. Det som da så ut til å være et uskyldig svensk prosjekt, fikk plutselig uønsket oppmerksomhet.

Donald Trump

I løpet av prosjektet ble deltakerne mer utsatt for hets og trakassering, og Henrik Selin fra Swedish Institute fortalte til The Local at de i ytterste konsekvens måtte vurdere å stoppe prosjektet om det ble verre.

Flere ganger tok deltakerne Sverige i forsvar, en av de mer kjente er en rekke konfrontasjoner med Donald Trump i 2017. Presidenten twitret at immigrasjonspolitikken i Sverige ikke fungerte, og ble svart av Max Karlsson som da drev kontoen.

Hey Don, this is @Sweden speaking! It's nice of you to care, really, but don't fall for the hype. Facts: We're ok! https://t.co/Vux6IjzOjO https://t.co/rEmO83DN1B

— @sweden (@sweden) February 20, 2017

Feiden ble startet noen dager tidligere av at Trump feilaktig påstod at Sverige var utsatt for et terrorangrep, noe som fikk Emma Johansson til å fortelle resten av verden hvordan det egentlig stod til i landet.

No. Nothing has happened here in Sweden. There has not ben any terrorist attacks here. At all. The main news right now is about Melfest. ->

— @sweden (@sweden) 19. februar 2017

Det har altså vært en bred variasjon av meldinger, fra det enkle til det alvorlige. Til slutt til kuriosa!

Innsiden av en fengselscelle:

This is how a cell looks like. Not in the picture is a toilet and sink that for washing and drinking water pic.twitter.com/noXzsUcOrf

— @sweden (@sweden) 15. mai 2018

Svenske fastelavensboller:

Who likes Swedish "semlor"?? #fika pic.twitter.com/hOA4PIst1k

— @sweden (@sweden) 11. september 2018

Tre små:

I was very grateful to live in Sweden when the triplets were born.The operating room was swarming with highly skilled professionals; one team of doctor and nurses for every triplet, one team to handle the Cesarean.I thought "I'm spending every krona I ever paid in tax right now." pic.twitter.com/q1RlbAMsiz

— @sweden (@sweden) 25. juni 2018

Nyhetene fortalte oss i går kveld at tusenvis av passord er på avveie!

Selv om mediene rapporterer om dette i dag, har disse passordene vært på nettet en god stund. Det ligger faktisk en mengde passord på nettet, fra mange forskjellige steder.

Aftenposten skriver at blant annet Erna Solberg og Nikolai Astrups passord ligger åpent på nett.

Passordene som nyhetene snakker om nå stammer fra en fil på det beryktede «mørke» eller «dype» nettet. Der må man både ha spesiell programvare og kunnskap for å surfe.

Grunnen til at vi hører om dette i dag, er at noen har laget en lett tilgjengelig nettside på det “vanlige nettet” som du og jeg bruker hver dag.

På denne nettsiden (som mediene med vilje ikke sier hva heter) kan du søke på en e-post adresse, og se passord som hører til denne.

Når populære tjenester som LinkedIn eller Dropbox blir hacket, betyr det at noen får tilgang til en liste med alle brukernavn og passord på siden. Hackede passord samles ofte i store databaser.

Da LinkedIn ble hacket i 2012, fikk hackere tilsynelatende tak i millioner av brukernavn og passord. Ingen vet nøyaktig hvordan hackerne klarte det.

Når tjenester som Dropbox, LinkedIn og Adobe har blitt hacket, prøver gjerne de som står bak angrepene å selge tilgang til passordene videre til andre kriminelle.

Dermed dukker tusenvis av brukernavn og passord fra ulike angrep opp på “det mørke nettet”.

Sikkerhetseksperten Troy Hunt samler hackede passord, og har laget en nettside hvor man kan sjekke om man har blitt rammet.

Hvis du skriver inn e-posten din på “haveibeenpwned” vil du få beskjed hvis Troy har funnet informasjon om deg.

Selv om det ikke automatisk betyr at noen har brukt informasjonen for å hacke deg, betyr det i hvert fall at du må bytte passord!

Mange sikkerhetseksperter anbefaler en “passordhåndterer”. Det er en app som samler alle passordene dine og hjelper deg å lage nye. Blant alternativene er 1Password og Last Pass.

De hjelper deg å lage passord som q8*nK(QJ*ecacoQKoNfRczwLFfnE7kDj4GzqjpTxFsWr?CatVL)bp2WrXT6tFmf7, og gir beskjed om passordet ditt har blitt gammelt eller offentliggjort etter et hacker-angrep.

Med en slik app er det mindre sjans for at du bruker det samme passordet på flere steder, og dermed blir du litt tryggere.

Du bør også aktivere “tofaktor”, som betyr at du får en kode fra mobilen i tillegg til passordet ditt. Det gjør det mye vanskeligere for hackere.

Vi har forklart mer detaljert, men enkelt, i saken «two is one. One is none:

Jeg går stadig og grunner på hvorfor jeg liker så godt å høre på The Daily. Etterhvert har jeg begynt å lure på om noe av hemmeligheten er at et ofte brukt nyhetsverktøy har fått bli liggende ubrukt i verktøykassen.

Mitt favoritt-nyhetsformat ❤️

Jeg mener The Daily er drivende bra på mange ulike nivåer – både som formidlingsform for nyheter og som nytelsesprodukt for publikum.

At New York Times’ daglige nyhetspodcast har blitt en braksuksess for Michael Barbaro og det etterhvert 13 mann sterke teamet er gøy, men knapt overraskende når man ser nærmere på det. Jeg har allerede gjort en grundig gjennomgang her: The Daily: Et vannskille i nyhetsformidling, så vi skal ikke fortape oss i alle detaljene nå.

Kort oppsummert kan vi si at dette er en podcast som konsentrerer seg om de større historiene som former vår tid. Den bæres av stemmer fra New York Times som kjenner og forstår den aktuelle saken, og går akkurat passe dypt – uten å miste folk som ikke kjenner saken av lasset.

Og (og nå kommer vi til dagens kjerne): The Daily er behagelig å høre på. Først trodde jeg det skyldtes stemmene og tonen, men etterhvert tenker jeg det er noe mer grunnleggende, og at det har med konflikt å gjøre.

Konflikt skaper oppmerksomhet

Blar du gjennom en forside eller skrur på en nyhetssending, vil du se at konflikt er et av nyhetskriteriene som ofte brukes i både prioritering og presentasjon av nyhetsformidling.

Og det er ikke rart; konflikt er et kraftig verktøy for å skape interesse og spenning, og drive handlingen videre.

Konflikt som motor

I en sjanger som film er konflikt helt sentralt som dramaturgisk mekanisme.

Konflikten kan ligge som en form for indre spenning i karakterene som vi ikke bevisst registrerer med mindre vi ser etter, eller vi kan ha ytre, historiebærende og synlig konflikt – slik vi ofte ser det i filmsjangre som thrillere, action, eller rettsalsdramaer, der handlingen synlig drives fremover av aksjon – reaksjon – aksjon –reaksjon.

Når plotet er godt, karakterene interessante, og vi bryr oss om det som står på spill, er konflikt spennende – om kanskje av og til litt oppjagende. Hvis vi ikke bryr oss om det som står på spill, kan konflikt bli mest masete.

Og når konflikt er oppkonstruert – enten det gjøres av en redaksjon eller en utspekulert aktør – kan det få oss til å rette oppmerksomheten mot ting som ikke egentlig er spesielt viktige.

Perspektiver på konflikten

Den ganske teoritunge dramaturgimodellen Story Mind (Dramatica) bruker en slagmark som metafor for historiefortelling når den skal forklare ulike historieperspektiv:

Ett perspektiv er å være midt i kampens hete, se røyken fra eksplosjoner, folk løper hit og dit, uten at du helt kan vite hva de løper til eller fra, og du ser motstanderen komme mot deg.

I et annet perspektiv observerer du kampen mellom to armeer fra et høyt punkt i terrenget. Du ser ikke detaljene like klart, og får mindre av følelsen, men du kan se strategiene og de større bevegelsene. Konflikten er fortsatt tilstede, men du er ikke inni den.

Historien sett fra et høydedrag

The Daily foregår på et vis fra denne høyden hvor du ikke opplever blodspruten på nært hold. Likevel forstår du like mye, eller kanskje mer når du slipper unna nyhetspulsen.

Fraværet av konflikt

I motsetning til endel andre nyhetsformater bruker ikke The Daily konflikt som dramaturgisk motor. Det er ingen primærkilder i rommet, og programleder og gjest har samme mål; de prøver å forstå en sak.

Det gir annerledes dynamikk, følelse og temperatur enn et nyhetsformat med en kilde som prøver å fortelle historien med sine egne talking points, eller som kanskje holder tilbake detaljer, mens programlederen prøver å bryte ned forsvaret med snedige spørsmål for å vriste ut svar.

Det betyr ikke at ikke journalistene som deltar i episodene godt kan ha jobbet hardt med å få hull på forsvarsverkene og komme til bunns i saken, men det vil ha skjedd tidligere, og utenfor dette rommet. Så vi er ikke midt i viljer som braker sammen. Stemningen er isteden rolig utforskende, og podcasten blir informativ og avslappende på én gang.

Dermed sitter vi igjen med en annerledes og mer behagelig lytteopplevelse. Det tror jeg er sentralt, om man forsøker å forstå The Dailys attraksjon.

Går du med en smarthus-drøm i magen, og elsker dingser som lar deg snakke til både ytterdør og peis? Da er det strengt tatt en litt kjedeligere, men akk så viktig dings du først bør fokusere på: Hushjernen.

La oss starte med et eksempel:

Se for deg at du søvning kommer ruslende ned på stua tidlig en mandags morgen. Med ett slår lyset seg på og smarthøyttaleren starter å spille “NRK Alltid Nyheter”. Samtidig dukker familiens kalender med oversikt over dagens gjøremål opp på tv-skjermen. Alt utløst av en bevegelsessensor, det faktum at klokka er mellom 0600 og 0800, og at det er en helt normal ukedag.

Dette er min hverdag for tiden, og selv om det kanskje er litt i overkant for resten av husstandsmedlemmene, er dette altså beskrivelsen av hvordan min favoritt “flow” i den nye smarthus-hjernen jeg har forelsket meg i fungerer.

For mange vil det være nok å kjøpe smarte lyspærer og bruke «smarthuben» som styrer disse, men det kan bli enklere hjemme om du går for en skikkelig hushjerne. Og dette kan være den rette for deg om du er i nysgjerrig.

Vi står på terskelen til en smarthusrevolusjon, men holdes tilbake av at ingen kan bli enige om hvordan lyspærer, termostater, og høyttalere skal snakke sammen.

Et nederlandsk produkt kalt Homey kan løse dette problemet, og gjøre det mulig for de aller fleste å gjøre huset to hakk smartere. Selv for dem som ikke kan kode.

Homey er det som på fagspråket omtales som en smarthus-hub, eller «hjernen» i systemet om du vil. Det er her all kommunikasjon og logikk med de ulike dingsene dine ligger, og det er også her du administrerer det hele.

Familiefedrenes/mødrenes hevn

I NRKbeta-redaksjonen er det flere av oss som tidligere har lekt oss med, og bygget ganske omfattende smarthjem-systemer, med Home Assistent. Home Assistant er en open source software som kan installeres på alt fra Macer og PC’er til minidatamaskiner som Raspberry Pi. Løsningen er svært rimelig, og kraftig, men krever ganske inngående kunnskaper.

Homey er derimot svært enkelt og brukervennlig, og grunnen til den gryende populariteten blant smarthusentusiaster ligger nok også mye her.

Du slipper å styre med linux-installasjoner, kommandolinjer og noe som kalles YAML.

Slik er Homey «den smarthus-engasjerte familiefarens/morens førstevalg».

Vi snakker altså om en slags ned-nerding av hjemmeautomasjon her, hvor hardcore-nerdekunnskap er byttet ut med et grafiske grensesnitt og et ferdig oppsatt system, hvor enkelhet står sentralt.

Gratis er det imidlertid ikke, og i skrivende stund ligger en Homey over disk i Norge på relativt stive 3500,- NOK.

Men hva skal jeg med dette?

Er du en av de som har kjøpt deg et IKEA Trådfri belysning, og tenker at det er så smart som hjemmet ditt skal være, så er behovet for Homey mindre, men det kommer stadig flere produkter som blir mer verdifulle for deg om du kobler dem på en smarthub.

For eksempel kan du koble til en robotstøvsuger som holder gulvet støvfritt 365 dager i året (og jobber når du er på jobb), smarthøyttalere, eller ringeklokken.

Det sparer tid og fustrasjon i en travel hverdag.

Støtter «alt og alle»

Det som i all hovedsak skiller Homey fra de fleste andre kommersielle produkter som forsøker å gjøre det samme, er svært bred hardware-støtte, og et velutviklet grafisk grensesnitt for administrasjon.

Homey kommer med alle de vanligste teknologiene brukt i smarthus-dingser innebygget, og kan derfor i utgangspunktet snakke med en enorm bukett med dingser, enten de bruker kommunikasjonsprotokollene Z-Wave, Zigbee, Wlan, Bluetooth, NFC, Infrarød eller 433MHz.

Dette, kombinert med et økosystem som baserer seg på ulike app’er for ulike dingser og produkter, hvor tredjepartsutviklere kan lage disse og publisere dem inn i Homey-universet, gjør at Homey ligger godt posisjonert i racet om hvem som får «eie» smarthjemmene våre.

Devicer og Flows

I Homey er man altså i utgangspunktet fritatt for all programmering. Via det grafiske grensesnittet i en app på enten Mac eller PC, legger man til «Devices» og oppretter såkalte «Flows», som er Homeys måte sette opp automasjon og logiske sammenhenger mellom de ulike dingsene på.

Dingsene fra forskjellige leverandører krever ulike apper inne i Homey, og det finnes derfor en app-store hvor både Athom, selskapet bak boksen, og tredjepartsutviklere utvikler app’er til de forskjellige dingser du måtte ha.

Her finnes apper for de fleste smarthus-dingser og plattformer, selv om lista ikke er, og sikkert aldri blir, 100% komplett.

Alle enhetene man innehar, legges inn under devicer, og foreldes så på ulike rom i hjemmet.

Deretter starter jobben med å binde disse sammen gjennom det som Homey kaller Flows,

Her har man tre felter som gjennom dra-og-slipp av ulike bokser skal fylles opp. Dette er ikke ulikt metodikken noen kjenner fra tjenester som IFTTT, hvor de tre feltene i Homey er «When…», «…and…« og til slutt «…then».

Her setter man altså opp logikken. Når noe inntreffer, og en rekke tilstander er oppfylt, så skal man utføre noe.

La oss bruke morgenrutinen som vi startet denne artikkelen med som et ganske enkelt eksempel.

Her sier jeg til Homey at: Når bevegelsessensoren i stua utløses, og klokka er mellom 06:00 og 10:00 på en hverdag,så skal du skru på lysene, sette høytaleren i stua som riktig høytaler, sette volumet på denne og spille NRK Alltid Nyheter. I tillegg skal du skru på TV’en, og vise fram en nettside med dagens gjøremål for familen på den.

Og slik kan man altså bygge flows som utfører det meste av oppgaver man egentlig ikke burde trenge å utføre som menneske i 2018.

En av mine favoritter er flowen som gjør at jeg alltid vet at lys og hjem er skrudd av når jeg går ut døra, og får beskjed om dette på smartklokka.

Det må også nevnes at iOS-appen som finnes er såpass dårlig at nytteverdien utelukkende begrenser seg til push-meldinger og «presence-detection», begge to ganske nyttige, men som app gir den ellers lite. Både mobil-apper og desktop-apper er lovet en kraftig forbedring i Homey 2.0-programvaren, som etter sigende er på vei.

Stoler ikke helt på Homey

Noe av det som plager meg mest, og sikkert mange med meg, når det kommer til IoT er sikkerhet. Her legger jeg i praksis all styring av hjemmet mitt i en proprietær boks som noen nerds fra Nederland har skrudd sammen. Jeg liker likevel at all data er lagret lokalt på boksen i stua mi, og ikke på en random server i «utlandet-internett».

En av de tingene det hadde vært fristende å ha tilgang på i Homey, er dørlås og alarm. En tredjeparts-app som støtter Verisure og Yale Doorman finnes da også i Homeys app-store, men her går det på en måte en rød linje for meg.

Jeg er ikke på noen måte komfortabel med å gi fra meg brukernavn, passord og dørkode til denne løsningen, slik dette er skrudd sammen i dag. Kanskje er dette noe vi ler av om 10 år, på lik linje med den utstrakte skepsisen mot netthandel som rådet i starten av det fenomenet.

Uansett er det nok viktig å vite at både smarte hjem og hjemmeautomasjon ennå er, til tross for at de ivrigste har holdt på i noen år, i den spede begynnelse.

Her er det fortsatt nerdene og entusiastene av oss som leder an.

Gammel maskinvare

En av de tingene som bekymrer oss med Homey, er at den begynner å bli noe gammel. Det er noe litt merkelig med å kjøpe et produkt som har mini-USB som strømkilde i 2018, når alle forventninger og ryggmargsreflekser tilsier at det bør være en micro-USB eller USB-C.

Homey er heller ikke maskinvaremessig best rustet for framtiden, og oversikten i system-menyen viser oss at minne, prosessor og lagring er begrensede ressurser..

Hjemmeautomasjon er et svært bredt nerde-felt, og vi hører svært gjerne fra dere i kommentarfeltet om hva dere synes fungerer og ikke? Hva er deres beste tips for dingser, hubber og ting som kan automatiseres? Er det noe vi har glemt som vi burde snakke mer om?

I NRKbeta-redaksjonen har alle i flere år hatt smarte høyttalere som vi kan snakke til. Vi har latt oss imponere og fascinere av alt de kan gjøre, men jeg lurer på om det må mer til for at jeg skal se på dem som et nyttig verktøy.

I dag har Google gått ut med den offisielle lanseringsdatoen for smarthøyttaleren Google Home i Norge. Den 24. oktober vil du for første gang kunne snakke norsk til deres høyttaler, og blir slik den første norskspårklige på markedet. De to andre konkurrenten, Apple HomePod og Amazon Echo, har ennå ikke gått ut med en dato for når de vil kunne snakke norsk.

De nyttigste dingsene

Det å teste ny teknologi er for min del både jobb og lidenskap. Det betyr at jeg også er ganske bevisst på selve bruken av dingsene jeg bringer inn i hverdagen.

Om jeg for eksempel fjerner vår elektroniske dørlås vil det bli umiddelbare protester i hjemmet. Det at vi har sluttet å tenke på nøkler når vi går ut og at døren automatisk låser seg setter vi pris på hver dag. Om jeg fjerner robotstøvsugeren vil den bli savnet med en gang. Det virker som galskap å begynne og støvsuge selv igjen etter at en liten robot sirlig og nøyaktig har gjort det for oss i månedsvis uten å klage eller bli lei.

Om jeg fjerner smarthøyttalerne hjemme nå kommer vi ikke til å savne dem, ikke med dagens begrensede funksjonalitet.

Det fascinerer meg: For jeg har tro på stemmestyring, denne fjernkontrollen som vi alltid har med oss og som vi har perfeksjonert siden vi fra vuggen skrek på mamma og så at ting skjedde.

Gigantene vil så gjerne

Likevel har ikke disse høyttalerne funnet sin plass i hverdagen hjemme hos oss, og jeg er usikker på om det at de begynner å snakke norsk er nok til at de blir tatt skikkelig i bruk.

Men teknologigigantene har troen: Amazon, Google og Apple satser stort. I vår ansatte Apple mange nye ingeniører som om man skal tro stillingsbeskrivelsene skal jobbe med stemmestyring. Amazon har kommet med mange oppdateringer og nye produkt de siste årene og Google ruller i disse dager ut sin boks i flere land.

I følge elektronikkbransjen har 120 000 skaffet seg en smarthøyttaler her hjemme i Norge. Allerede før en eneste av dem er skikkelig lansert i dette landet. Ifølge en britisk undersøkelse fra i fjor er nesten 90 prosent av smarthøyttaler-kjøperne fornøyde.

Jeg tar en runde blant teknologientusiastene i NRKbeta-redaksjonen. Joda, høyttalerne står der de. Og de brukes til å spille podkast, musikk og radio. Man setter på timere og noen ganger styrer vi enkelte dingser hjemme. Men de er ikke veldig viktige. Og det virker heller ikke som om Amazon får solgt så mye varer gjennom dem.

Hva er problemet?

Det at du i løpet av de første par ukene blir imponert over hvor bra denne nye dingsen skjønner hva du sier betyr ikke at det er godt nok. Den bommer for ofte. Jeg må snakke på en spesiell måte. Og jeg må huske ting. Hvordan var dette? Kalte jeg gangen min for «entrance» eller «hallway»? Var det «dim the lights in the hallway?», eller «dim the hallway lights?».

Joda, de blir bedre. Og det er forskjell på boksene. Rent forståelsesmessig er min erfaring at Apples HomePod er dårligst, Amazon Echo sånn midt på treet og Google Home best. Men ingen av dem gode nok ennå.

Svakt tenkt

Det er fremmedgjørende nok å stå alene på kjøkkenet og snakke når det ikke er noen i rommet. Og så må man for den av boksene som skjønner best hva jeg sier åpne hver setning med «OK, Google…» eller «Hey, Google…».

Der har Amazon gjort en bedre jobb. Den vekkes ved at du kaller på «Alexa». Det er mer naturlig å be en person enn en merkevare om en tjeneste når man snakker. Google vil at vi skal huske merkevaren deres hver eneste gang vi snakker til boksen deres. Det er forbausende svakt tenkt av de smarte folkene hos teknologiselskapet.

Med mindre det er Googles gamle mantra «Don’t be evil» som er grunnen. For det at de tvinger oss til å starte enhver ordre med merkevaren Google gjør at vi minnes tydelig på at et stort multinasjonalt selskap logger hva vi gjør. Alexa virker sånn sett hyggeligere, selv om like kommersielle tanker ligger bak der også.

Overvåkning

Men dette er en av de andre utfordringene for produsentene. Selv om vi har gått rundt med en mikrofon koblet til en datamaskin i lommen vår de siste tiårene i form av en mobiltelefon er følelsen litt mer overvåkende med en dings stående og konstant lytte midt i boligen.

Jeg har nistirret på datatrafikken fra boksene mine og med mindre de driver med digital voodoo på høyt nivå så sender de ikke lydfiler noe sted før vi har sagt de magiske ordene som vekker dem. Så personlig er jeg ikke så redd for akkurat det. Men det er likevel en av de første reaksjonene jeg får når jeg snakker om disse dingsene med mindre teknologientusiastiske mennesker enn meg.

Og man vet jo aldri. Er det da verd det når den ikke klarer å gjøre skikkelig nytte for seg?

For tidlig

Jeg har likevel troen på smarthøyttalerne, de er der bare ikke nå. Husker dere Apple Newton, Palm Pilot og Pocket PC? De var alle sammen flate datamaskiner med berøringsskjerm. Til å ha i lommen.

Ingen av dem ble noen suksess, uten at det betyr at en flat datamaskin til å ha i lommen ikke er noen god idé. Bare sjekk din egen lommme.

Tilsvarende har vi sett gang på gang: Windows Media Center PC ble til Apple TV og Chromecast, Pocket PC ble til iPhone og Android, og slik vil også denne generasjonens smarthøyttalerne også til å bli noe.

Google er inne på noe viktig med sin «voice match». Den gjør at du kan lære opp boksen til å ikke bare skjønne hva du sier, men at den også hører hvem som sier det. Og selv om alle i husstanden er brukbare til å snakke engelsk vil det gjøre kommunikasjonen mer naturlig når den smarte høyttaleren blir smart nok til å snakke norsk.

Smarthøyttalerne er heller ikke så veldig dyre. De er geniunt fascinerende og de har selskaper med store markedsføringsbudsjett bak seg. Det blir uten tvil mange smarte høyttalere under juletrærne i Norge i år, men en del av dem vil nok spille litt musikk, fortelle noen vitser og deretter støve bort.

Hva tror dere? Er de gode nok allerede eller trenger vi noen flere oppgraderinger før smarthøyttaleren finner sin plass?

I den digitale klikkøkonomien selges enkelte saker inn med lettkledde kvinner og forførende titler. Tegneserieskaper Jenny Jordahl ønsker å vise hvor absurd det er.

Spesielt innen samlivsstoff, livsstil, og mote er det en rekke klisjeer og stereotyper som gjentas til det uendelige. Innen samliv er det for eksempel vanlig å illustrere «situasjonen» eller «problemet» med bilder fra byrå som Colorbox.

Til felles har en del av disse sakene at de skal pirre reptilhjernen vår til å klikke oss inn på det siste nye. Selv når vi ikke vil det.

Tegneserieskaper Jenny Jordahl gjør ofte narr av nettavisene med striper på Instagram og Facebook som spiller videre på innsalgene.

Der lar hun karakterene leve ut tipsene til det fulle, gjerne med «godslige menn» i hovedrollen.

– Jeg fikk en trang til å ta igjen, å gjøre noe for å få det litt på avstand. Derfor begynte jeg med seriene, som man nesten kan kalle en form for selvhjelp eller overlevelsesteknikk.

Jordahl har så langt gitt ut 15 bøker, ofte sammen med andre. Til felles har de fleste at de berører ulike tema innen feminisme. Under har vi lagt ved to striper som eksemplifiserer hvilke saker hun velger ut og hvordan hun tegner.

Hva prøver du å oppnå med stripene?
– Jeg feiltolker dem med vilje for å få fram absurditeten i det hele.

– Målet er å få folk til å tenke over hva disse nyhetene og reklamene egentlig kommuniserer. Når lettkledde damer brukes som illustrasjonsbilder til nesten alle typer saker, til og med en sak om peisvask, så sier jo det noe om hvordan media forholder seg til kvinner.

– De hadde aldri plassert en mann i stringtruse foran den peisen, sier Jordahl.

Saken stammer fra 2007, da hadde Nettavisen et samarbeid med et søsternettsted iBergen (som nå er nedlagt). Den er altså 11 år gammel, men figurerer ennå høyt oppe på Google om man søker etter «vaske peis» eller «peisvask».

Nettavisen mener det hører fortiden til

– Dette eksempelet fra 2007 er vittig, men heldigvis veldig gammelt, sier Gunnar Stavrum.

Han refererer deretter til et sitat av den dansk-norske forfatteren Aksel Sandemose som i sin tid påstod at det eneste det er verdt å skrive om er mord og kjærlighet.

– Derfor ser vi at sex er noe det spilles på overalt – fra reklame, via reality fjernsyn til aviser, ukeblader og nettmedier. Og tegneserier.

Jordahl mener på sin side Nettavisen ikke har «endret seg nevneverdig, selv om peisvask-eksempelet var ekstremt» og at det derfor er innafor å bruke det som eksempel. Videre oppgir hun å ha en bunke av utsnitt fra Nettavisen.

Elle: Bildevalget er innenfor

Eksempelet om en kvinne som drikker melk stammer fra Elle. Signy Fardal, sjefredaktør i magasinet, svarer i en epost at hun ikke skjønner problemet.

– Vi har illustrert en sak om laktoseintoleranse med en kvinne som drikker melk på et kjøkken. Hun har på seg klær – riktignok undertøy – men hun er ikke naken. Og hun står på et kjøkken og drikker melk fra en melkekartong. Dette er nok en situasjon mange kjenner seg igjen i.

Hun skriver videre:
– Det er nok ikke uvanlig å være på kjøkkenet iført undertøy, ei heller å drikke melk direkte fra kartongen. Det er selvfølgelig ikke helt uvesentlig at kvinnen på bildet er Kim Kardashian.

Ville Elle fremstilt en mann på samme måte som dere gjorde i denne saken?
– Hvis vi skulle skrive en sak som henvendte seg til menn, som handlet om laktoseintoleranse, og vi hadde et bilde av en mann som drakk melk fra en melkekartong på et kjøkken da hadde vi nok sikkert brukt det, sier Fardal, som understreker at bildet måtte vært like bra.

Du finner Jordahls striper på Instagram under @jenjord og på Facebook-siden Livet blant dyrene.

Du kan gjøre huset sikrere, spare strøm, automatisere kjedelige oppgaver, og få bedre oversikt. Det såkalte smarte hjemmet lover mye – forutsatt at du tør å navigere i jungelen.

Ser du på markedet for nye elektroniske dingser i 2018 kan det virke som det viktigste er at den er såkalt «smart». Vi har smarte kjøleskap, smarte termostater, smarte dørlåser, smarte vaskemaskiner, og smarte lyspærer.

Men selv om alt smart, er det så fryktelig dumt samtidig: Dingsene snakker ikke sammen og med de fleste følger en app du ikke vil bruke.

For å få maksimalt ut av de smarte dingsene må du derfor ha en sentral styringsenhet som kan koordinere dem, men mange leverandører støtter kun sine egne produkter. Det gjør det vanskelig å få flere smarte ting til å fungere sammen, og det er herher ideen om en felles «hjerne» eller «smarthub» kommer inn.

Vi har gått de beste alternativene nærmere i sømmene for å vise deg hva du kan få til utifra ditt ferdighets- og ambisjonsnivå.

Her er noen av fordelene og ulempene med de vanligste løsningene på markedet fordelt på fire nivåer fra enklest til mest innviklet.

1. Bruk det som fulgte med

Dersom du kjøper en startpakke med lyspærer og noen brytere fra produsenter som Philips, Ikea eller Osram får du med deres sentralenhet i pakken. Den kobler du til nettet hjemme og det er den som gjør at brytere, lys, og mobilapp snakker sammen.

Det gjør at du kan styre lysene med en app eller kontroller, og for noen av dem vil det også være mulig å legge til tidsinnstillinger og andre funksjoner.

Innenfor lysverden er det til og med en antydning til samarbeid: Du kan faktisk bruke Philips sin sentralhub til å styre Ikea-pærer og Osram-pærer.

Men dette rekker bare så langt. Om du vil knytte lyspærene opp mot ringeklokka, bevegelsessensorer, eller noe annet du har i huset må du ta et steg videre.

2. Dypp tærne med IFTTT

IFTTT, eller «if this, then that», som forkortelsen står for, er en svært enkel, men kraftig måte å få ulike smart-dingser til å snakke sammen.

Som navnet tilsier baserer tjenesten seg på at: «Hvis dette kriteriet er oppfylt, skal denne oppgaven utføres». For eksempel kan det være at: «Bevegelse i stuen skal be lysene slå seg på».

Det er den enkleste formen for programmering hvor du som bruker får et svært enkelt web-grensesnitt du kan forholde deg til, og egentlig programmerer uten å vite at det er det du gjør.

Er du interessert finner du mange eksempler på IFTTTs hjemmeside. Vår kollega Thomas Nikolai satte for eksempel opp en enkel IFTTT-løsning hvor kjøkkenlampene varslet ham om det hadde skjedd noe viktig i nyhetsbildet.

3. Athom Homey

Athom Homey er en maskinvare-enhet som inneholder hele buketten av teknologier som trengs for å snakke med kaoset av ulike dingser. Den har et relativt enkelt og oversiktlig grafisk grensesnitt for å administrere alt fra fysiske enheter til logiske koblinger mellom disse – såkalte «Flows».

Man trenger altså ikke å kunne programmere for å få denne hjernen til å slå på lyset når du går inn i rommet.

I NRKbeta har vi testet Homey noen uker nå, og den gjennomgående følelsen er at: «Her har noen mer eller mindre løst problemet med mangelen på standarder». Mye av problemet med ulike dingser for hjemmet har nemlig vært at de har operert på ulike former for trådløs kommunikasjon, som: WiFi, Low Energy Bluetooth, 433 Mhz, Zigbee og Z-Wave.

Siden Homey har all denne teknologien innebygget, støtter den i teorien også nesten alt som kryper og går av hardwaredingser på markedet.

En avgjørende faktor for om en hjerne støtter ulike dingser, er om det finnes software for dingsene. Her har Homey lagt seg på en App-store-modell, noe som betyr at de selv har utviklet et sett med grunn-apper, mens resten av appene er utviklet av ulike ildsjeler og ivrige brukere av Homey.

Man kan enkelt legge til de ulike enhetene man har i systemet, det være seg om det er lys fra Ikea, bevegelsessensorer fra Philips, eller temperaturmålere fra Xiaomi. Alle de ulike dingsene kan da, uavhengig av teknologi, snakke med hverandre gjennom Homey.

Lurer du på mer om Homey, finner du mer informasjon i vår første sak om Homey.

4. Home Assistant

For fem år siden startet utviklingen av Home Assistant (som ikke må forveksles med Google Assistant), et system basert på åpen kildekode, som lar mer teknisk sofistikerte brukere lage det ultimate smarthjemmet.

Terskelen for å ta det i bruk er høy: Det finnes ikke noe grafisk grensesnitt for å gjøre endringer i systemet. Her må man redigere i tekstformatet YAML for å sette opp hjemmeautomasjoner, noe som kan ta litt tid å sette seg inn i om man ikke har vært borti lignende tidligere.

Sannsynligvis vil du bruke mer tid på å sette opp systemet enn du noen gang vil spare inn i hverdagen. Men dette er en mulighet for å lære mens man gjør, og det er et robust system for avanserte brukere.

Vi håper denne opplistingen har vært til hjelp. Vi vurderer å gjøre noe liknende for komponentene – lys, alarm, temperaturmålere, og så videre – har det noe for seg, og hva lurer dere på?

En ny type selskaper vil dominere verdensøkonomien i fremtiden, mener MIT-professor Andrew McAfee. I første omgang erobret disse selskapene internett, nå kan de komme til å gripe inn i hele den fysiske verdenen.

Tradisjonelt har det vært slik at utvikling av nye produkter og produksjonsmetoder har vært en nøkkelfaktor for å lykkes som selskap. Det er Ford Modell T et tydelig eksempel på, ved å produsere bilene på et samlebånd kunne de lages billigere enn tidligere. Det gjorde bilen tilgjengelig for middelklassen og endret hele måten vi forflyttet oss på.

Men det kan se ut til at produkter ikke er like viktige som før. Nå har en ny type selskaper klart å klemme seg imellom dem som skal selge oss produkter, og oss vanlige forbrukere.

Det har gitt dem enorm makt, og ifølge MIT-professor Andrew McAfee er vi på «terskelen til plattformenes tidsalder».

Forenklet handler det om Tom Goodwins observasjon om at Facebook er verdens mest verdifulle «mediaselskap», men produserer ikke noe innhold; at Airbnb er verdens største hotellkjede, men eier ingen hoteller; og at de har kommet til flere selskaper som passer denne typen beskrivelse.

Et annet ord for dem er plattformselskaper – selskaper som kontrollerer et tosidig marked med kjøpere på den ene siden, og selgere på den andre. Ser vi på oversikten av de mest verdifulle selskapene i vår tid – Facebook, Apple, Google, og Amazon – har alle kontroll over ett eller flere markeder som lar dem styre betingelsene kjøpere og selgere danser etter.

McAfee har blitt en populær innleder etter å ha skrevet flere bøker i skjæringspunktet mellom næringsliv, IT, og samfunn sammen med Erik Brynjolfsson, også han professor ved MIT.

Vi sitter i en hotellbar med sprikende ideer om hva som er godt design, og McAfee prøver å forklare fremveksten av en ny type selskaper, og hvilke konsekvenser det vil få for oss.

Vinneren tar alt

– Tenk på alle mulige aktiviteter som å finne sted å bo, å jobbe, og å komme seg rundt. Det er tosidige markeder, sier McAfee.

Han peker på at samfunnet vårt har blitt mer digitalisert, og at det gjør det mulig å knytte kjøpere og selgere sammen på nye måter, og på flere arenaer.

En av dem har vært å danne selskaper som hovedsakelig fungerer som «brukergrensesnittet» mellom kjøpere og selgere.

Det er knallhard konkurranse om å bli den ene aktøren som får denne rollen fordi det ofte bare kan være en, eller noen få, plattformer i et gitt marked.

Eller som McAfee beskriver det: «Det er ofte mekanismer som gjør at vinneren tar alt».

Monopolenes mørke side

Det som gjør dem så fantastiske å bruke, gjør dem også vanskelige å velge bort. Smarttelefonene er for eksempel i hendene på Google og Apple, som henholdsvis kontrollerer operativsystemene Android og iOS.

Google fikk nylig en bot på 41 milliarder av EU kommisjonen for å ha brukt markedsmakten sin til å favorisere deres Chrome-nettleser og søkemotoren på Android-telefoner. Google har anket dommen, noe som gjør det sannsynlig at det blir et mangeårig rettsoppgjør.

Facebook beskyldes på sin side for å slurpe i seg de digitale annonsekronene (sammen med Google), og Airbnb og Uber er i konflikt med lokale og nasjonale myndigheter om hvordan de skal reguleres.

– Alle økonomer er enige om at monopolister er dårlige. Som regel tilbyr de elendig kundebehandling og driver lite med innovasjon. Det er gode grunner til å passe på at man ikke får flere av dem, og kanskje iverksette tiltak mot dem.

Men disse selskapene bryter med mange av de negative faktorene typisk forbundet med monopoler: De nye plattformselskapene investerer aggressivt i utvikling av nye produkter, de leverer gode tjenester, og noen av dem gir til og med produktene bort «gratis». Det er «interessant» ifølge den ingeniør- og økonomiutdannede McAfee.

Ikke vits å bekymre seg for tidlig

– Jeg har en lang nok karriere til å huske da vi var alvorlig bekymret for Microsoft, AOL, Netscape. For elleve år siden spurte et næringslivsmagasin på forsiden: Kan noen ta igjen Nokia?.

10 years ago, on November 2007, Forbes magazine run a front page featuring Nokia’s CEO holding a Nokia phone. The title on the front page reads: Nokia, one billion customers – can anyone catch the cell phone king? pic.twitter.com/9snpWFr9ds

— Obaid Obsiye (@soolizia) 22. november 2017

For de som ikke står støveldypt i internetthistorie er Netscape selskapet som i sin tid gjorde nettet tilgjengelig for vanlige folk med sin nettleser Netscape Navigator. Selskapet ble så kjøpt opp av AOL, som på et punkt kunne sammenliknes med vår tids Google.

Microsoft har selv slitt med overgangen fra stasjonære datamaskiner til mobil. Faktisk var det dem som kjøpte opp den nå nedlagte mobilsatsningen til Nokia.

– Det er et gjentagende mønster i teknologiindustrien med hva jeg kaller «dominans» og «disrupsjon». Vi har dominerende selskaper, fordi det er mekanismer som gjør at vinneren tar alt, og vi blir alvorlig bekymret for dem. Men, selskapene vi bekymrer oss for endrer seg over tid. Når du så spør hvordan landskapet vil se ut om ti år er svaret mitt «jeg vet ikke».

– Det er en likevel ting som skiller dem fra selskapene som dominerte tidligere, og som kan utgjøre en forskjell. Disse selskapene er godt styrt og veldig klar over disrupsjonstrusselen.

Mer effektive markeder

Ifølge McAfee brer plattformtankegangen seg fra det rent digitale til den mer fysiske verden. Det er de amerikanske taxiselskapene Lyft og Uber eksempler på, men også Airbnb og ulike matleveringsløsninger.

I Norge har vi for eksempel bildelingstjenester som Nabobil og leveringstjenesten Foodora.

Ifølge McAfee kan plattformer med en fysisk komponent være bra for klimaet:
– Hvis vi vil forhindre at planeten kokes må vi utnytte ressursene bedre, og plattformer er en fantastisk måte å redusere sløseri fordi de bedre koordinerer kjøpere og selgere.

Det kan også virke slik at plattformer som i større grad opererer i den fysiske verden ikke er bundet av like nådeløse forhold som kun skaper én vinner, men flere regionale varianter.

– Jeg tror det vil være annerledes med disse plattformselskapene av den enkle grunn av at vi mennesker lever utrolig varierte liv i den virkelige verdenen.

If you’re asking me, The Daily is the best news format available today. But how can something based on yesterday feel just as fresh tomorrow? I think that’s actually part of the secret sauce. Let’s examine the sound of The New York Times more closely.

«From The New York Times, I’m Michael Barbaro. This is the Daily. Today.» prefaces a thorough walk through today’s most central topic in the US. Towards the end, you get a fast-forward through other headlines you need to be aware of, before it – around 23 minutes later – is wrapped up: «That’s it for The Daily, I’m Michael Barbaro. See you tomorrow».

You’ll now be familiar with the broader lines of a current issue, you’ll have a slightly firmer grip on a chaotic world, and the fuzzy feeling of time well spent.

The Daily has developed into a journalistic flagship, every day gracing the top of the NY Times frontpage – or for that part the upper regions of the podcast download statistics. Every weekday, a new episode is ready before 6AM NY time.

This moment demands an explanation. The Daily is on a mission to find it.
Tagline, The Daily

Making head and tails of the chaos of events taking place in today’s USA is demanding. 192 out of 413 The Daily episode descriptions feature the word «Trump».

And even when the turbulence surrounding the US president isn’t the main topic, The Daily is still mostly about the US – mirroring the US-centrism of US media in general. But you will also get the major developments in Turkey’s downhill slide towards dictatorship, or the situation for the Rohiynga people in Myanmar, to mention the two most recent foreign episodes when this was written.

During the August week I wrote this, several episodes covered the trials against Trump’s lawyer Michael Cohen, and campaign manager Paul Manafort – both playing pieces in Robert Mueller’s investigation of Russian involvement in Trump’s presidential campaign.

What makes The Daily different?

Personally, I seldom read more than the first few lines of an online article, before I slip into skimming the text. But when listening to The Daily, twenty-several minutes further downstream I’ll often find myself disappointed that the episode is already over.

Why have I got this seemingly unlimited capacity to absorb information from The Daily?

I think it has a lot to do with limitations.

The specific limitations of The Daily shape what we hear, making it unique. Some of the limitations are generous, others quite confining. They all contribute to the final result.

Let’s examine the generous limitations first:

GENEROUS LIMITATION: The man himself

There is no escaping the fact that casting is playing a significant role here.

Local Boy Makes Good

The man in the white leather chair mentions his therapist in both of the meta podcasts I listened to researching this article: Inside The Times and Longform Podcast.

The script writer is r-e-a-l-l-y in love with the clichees, and have laid them on a tad to thickly while building the Barbaro character, would’ve been my first thought, if this was a film.

The cinema friendly script devices just keep on coming: Barbaro grew up in a small town in Connecticut. His debut in the media business was as a delivery boy for the local New Haven Register. On Sundays, the paper was so fat that one of the parents (either the fireman or the school librarian) had to drive the family’s Subaru station wagon with the hatchback open, as he and his sister delivered papers right and left. «I was delivering news to people, and I was the first person to see it.»

And then he worked his way up.

You’re fired!

No longer a rookie, Barbaro ended up doing political journalism in the New York Times, where he among other things followed Mitt Romney’s campaign in 2012, and Donald Trump in 2016.

Until Trump suddenly fires him on Twitter:

Michael Barbaro, the author of the now discredited @nytimes hit piece on me with women, has in past tweeted badly about me. He should resign

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) May 18, 2016

The Special Sauce

Towards the end of the campaign, Barbaro led the podcast The Run-Up, following the (as it says on the tin) run-up to the election. Here they eventually came upon a voice that was curious, generous, and took the listener by the hand through complicated things.

But more importantly: They managed capturing the intelligence, authority, and thoughtfulness of the NY Times reporters, and managed to transform that, and their real warmth, into audio. This is the Special Sauce, he tells the Longform Podcast.

Lights, camera, ACTION

During this year’s SXSW conference, I took a seat ringside to observe Barbaro and his technique more closely. You can learn a bit just from seeing him enter a room and start working. This is a short segment I shot on my phone:

Notice how quickly he (after briefly, but warmly greeting the around 1000 people in the room) shifts his attention to a journalist who might be less accustomed to the stage than he is, and how he is creating a safe and informal protective bubble around them.

Less than 40 seconds pass from the intro music fades until the guest – and the reason it is precisely her sitting in that chair – is introduced. We know what darker reality we’re about to enter. But we’ve already laughed 3 times in spite of the sombre topic. Now we’re on the edge of our seats, ready to continue our journey.

Michael Barbaro has a unique talent for hypnotising his audience together with his guests. Laughing, sniffling, amazed, shocked, we sit all the way through Rukmini Callimachi’s story about Syria and ISIS – until we emerge on the other side, slightly wiser.

Further on through the conversation I’m jotting down:

• the long interval between each time he opens his mouth, giving a lot of space for his guest
• long, precise questions are fencing the course of the conversation in
• engaged and prolonged listening – friendly waiting
• thick script – well prepared
• guiding the conversation onwards through small hints
• summing up, trying to lead us through analysis and interpretation

GENEROUS LIMITATION: The good specialists

Hosted by Michael Barbaro and powered by New York Times journalism.

The Daily is created within the New York Times. One of the larger news organisations in the world, with over a 1000 reporters. Many of the journalists are following single topics and stories over time – so called beat reporting. This means they have the insight both to sketch out the larger picture, and to fill in the details.

Times journalists are incredibly plugged in to what they do. It is their life’s work, a calling, not just a 9-to-5 thing they do, he tells the Longform Podcast.

But, in addition to being a strength, this deep familiarity with the material can also be a vulnerability: If you’re covering the same topic over a long period, you can end up assuming the public knows what you know, and that the basics aren’t needed.

A The Daily episode generally starts with a more or less blank slate, which is then filled. Barbaro is not after the story the journalist just wrote, but the bigger picture. And he has the courage to ask the slightly banal questions on our behalf. This ensures that the fundament, which can be self evident for the specialist, is safely in place when they together explore one single story with a depth, and hunt for explanations that’s both different and deeper than what a reporter could have shoehorned into an article.

GENEROUS LIMITATION: The will to invest in something new

If an American started subscribing to the New York Times about a year ago, s/he would have gotten a Google Home smart speaker thrown into the deal to be able to use – among other things – The Daily.

The Daily is most probably an important effort for the NY Times. Newsprint is at the end of its life cycle, and they need new, strong news products people can become habitual users of on new platforms.

There is large audience with 20-30 minutes to spare daily, and The Daily is a good fit for both earplugs and smart speakers – two usage situations where competition in the top segment is still fairly small.

One reason the sound market isn’t as oversaturated by news providers as the text internet or the TV market so far, is in part because the ad market for audio is immature:

In podcasts you’ll hear ads for mail services (!), newsletter providers (!!), and mattresses (!!!). The giants within alcohol, luxuries, cars, chain stores, airlines (or whoever the typical major advertisers are), are largely absent.

Content financing is immature, and media corporations that can afford to wait out the market for a few years are able to establish themselves early with little competition. The NY Times has decided to set aside a number of people to work on this – according to The Vulture, The Daily is currently made by around 12 producers, and typically two or three producers are working on an episode at the same time.

And – equally important – the Times’ best reporters prioritise contributing to The Daily within their busy workdays.

GENEROUS LIMITATION: It is not radio

I think more than anything it’s that nobody here had a legacy in public radio. We didn’t have old habits to unlearn.
Sam Dolnick, New York Times | Newsonomics: The Daily’s Michael Barbaro on becoming a personality, learning to focus, and Maggie Haberman’s singing | NiemanLab

NY Times is making a podcast, not radio (even though they made a deal for a radio edition earlier this year). That the content doesn’t originate in broadcast radio has an impact both on how The Daily is made, and how it is consumed.

Free length

Because it isn’t broadcast, it isn’t necessary for the episode to have a precise length to keep the schedule som the next programme can start on time, or to ensure that advertising isn’t squeezed out.

So the editors won’t need to cut down a central point, or fill the sausage with jabber or music to fill the time. The episode length varies with what needs to be said, and things will get the space they demand, but not more either.

Rich raw material

The fact that it doesn’t spring from broadcast also means that the recording situation can differ quite a lot from live radio, where what’s included in part is determined by what the participants happen to think of saying in the spur of the moment. They record a large amount of material – depending on the episode anything from 45 minutes to 5 hours – which is then edited and cut through the afternoon and evening until they are satisfied.

GENEROUS LIMITATION: It is a podcast

From an audience perspective, the most obvious difference between radio and podcast is that you are deciding exactly what you’re listening to, and when you’re doing it.

Which means that my The Daily (new episodes are available around mid day, Norwegian time due to time zones) often starts while I’m cooking supper, whereas another one’s is starting on the train journey home to Suburbia.

Room for longer, unbroken thoughts

If I had been listening to traditional radio while cooking, I would have started listening towards the end of one show, and then caught the start of a new one. This listening pattern (and the myriad similar, but not identical entry and exit points across the audience) is effectively limiting the length you can afford to spend on a single argument or piece of reasoning, and also how much common ground in listeners the programme creators can assume.

In a podcast, on the other hand, you can be fairly sure people did hear from the start, that they have have the fundament 15 minutes later, and that they are able to follow a longer train of thought. And if we can use myself as a measure, I’m also more than willing to jump 30 seconds back, if an important point should get drowned out by banging pots or loud boiling.

Outside impulses

This inherent support for depth – combined with the factor that many podcast creators hail from media with different conventions – has revitalised the audio format. As a consequence, podcasts often differ quite a lot from traditional radio.

GENEROUS LIMITATION: The right length

When you spend twenty-odd minutes discussing one single thing, you have time to draw the most important lines, go sufficiently under the surface for context to emerge, frame things within a larger picture, and do a few attempts at analysing why things are as they are.

At the same time, you’re not so meticulous that most normal listeners will fall off before it’s over, or will have to distribute their listening over several sittings. Also, you’re not going so deep that the larger picture is slowly drowned out by details.

As a bonus addition to the main story in The Daily, they often add this small tail mentioning other of today’s stories that you need to know about. This tightly prioritised list wrapping it up gives a sense of «now I know what I need to know, and can move on with my life.»

Limitations furthering creativity

But it isn’t all luxury. There are some very central limitations limiting The Daily that are just as defining for its shape and taste.

The enemy of art is the absence of limitations.
Orson Welles

NARROW LIMITATION: Yesterday’s news

Work on the fresh episode of The Daily – the one that was stuffed into your Christmas stocking before 6AM NY time today – started yesterday at 9.30AM with the morning meeting in the newspaper.

In this meeting, the newspaper decided what would be covered, and how yesterday. Most of what they talked about would be stuff that had already happened the day and evening before that again, or that they already knew in the early hours would happen during the day.

This is the basis for the episode. And they will of course try to avoid making something that is past its Sell By-date the next day. This automatically excludes several topics and details that will change, surface, or evaporate during the day.

Leaving the morning meeting, The Daily are now forced to focus on the broader strokes when picking 1-2 stories to start working on. Then they’re spending up to 2 hours deciding how they’ll best tackle the story, and prepare for recording from 1 to 4PM. The editing follows. It will be a long day before the episode is ready, but they are usually finished between 7 and 9PM, Barbaro tells Newsonomics.

But this also leads to episodes that will last a few days in the fridge, if something extraordinary should happen. When the verdicts in the trials against Manafort and Cohen came within 2 minutes of each other, part two of a series on family separations at the US border had to wait in the wings for a couple of days.

This long lead time is automatically making The Daily a strong counter balance to so called Speed over Depth – one of the dynamics leading to media sometimes serving society poorly these days.

The Daily cannot be first, and that is also the reason they succeed in drawing the complete picture.

Speed Over Depth: Speed kills

Media’s tendency towards choosing Speed over depth is a larger problem than we’re aware of, according to Editor-at-Large of Vox Ezra Klein

We media are drawn towards covering what is now. What has conflict, and that everybody’s shouting about at the moment. This is happening at the expense of what is deeper, more important, slower, more difficult.

For Vox, who are on a mission to explain, the struggle to be first with the news is pushing them towards delivering faster than they’re able to process and understand the news themselves.

The Vox editor tells how difficult it is to not yet have an article up when the competition is out there already, and it feels like the audience is expecting you to be there.

The price we’re paying for an entire news business in the overtaking lane with main beams slicing the blood fog, is that the quality and the overview in the coverage disappears, and that more important topics are forced out by things moving fast. It is also making it easier for crafty players to take over the agenda.

Thanks to the underlying premises for how The Daily is made, the result is Depth over Speed. That means they’re both able to deliver on the deeper, more important, slower, more difficult stuff, and that because they’ve had time to build something more thorough, it is also a more satisfying listen.

NARROW LIMITATION: Lack of conflict

Unlike some other news formats, The Daily does not use conflict as a narrative engine. Primary sources aren’t in the room, and the host and the guest are on the same quest; they’re trying to understand a story.

This gives a different dynamic, feel and temperature than a news format with a source trying to tell a story using their own talking points, maybe withholding certain details, while the host is trying to crack their defenses with clever questioning to get at the answers.

That doesn’t mean that the journalist guest couldn’t well have been working hard to crack defenses and get at the story, but it will have happened prior to this, and outside this room. So we’re not in the midst of a clash of wills, but rather in a calm and explorative mood. It gives a more pleasant listening experience.

NARROW LIMITATION: There are no pictures

Another limitation and strength, is that the format is audio only.

Photos, video, and graphics are off limits, and everything needs to be presented and explained using spoken word and sound. Things are meticulously unfolded. Contexts and details are shown and analysed for 20 minutes, until the picture is relatively clear. That doesn’t mean we’re confined to the studio. Sound clips from key points of the story appear regularly, giving the story colour, nuances, and authenticity.

But because only the ears and the brain are busy, listeners have their hands free – to shave, have breakfast, go to work, fold laundry, or whatever their routine of choice is.

And this routine is probably central for the so-called stickiness: The way newsprint for years was kept afloat by being part of people’s everyday routines, The New York Times is apparently trying to position themselves within new routines in a more restless media reality, by being predictably present with a curious velvet voice that – together with some of the most well oriented journalists in the US – patiently tries to help us fathom.

For maybe all of these reasons, The Daily has developed into my main source for understanding what is happening in the world – or at least the US.

…and the sum is:

I am of course neither first, nor alone in discovering The Daily. It has maybe 5 million monthly listeners, and in media circles it has been spoken warmly of for well over a year.

Which is why offerings inspired by it is regularly surfacing. In neighbouring Denmark we’ve recently seen Politiken doing it. The effort is by all means decent. But on hearing it, you can’t help sensing the absence of the added weight of New York Times’ massive and specialised team of reporters.

Yet. Even though nobody would be able to fully reproduce it, I am still happily excited every time whispers are heard about different colleagues in Norway working on offerings inspired by Barbaro & co. As an audience, we can’t but look forward to it.

Also, it bears mentioning that since this article was initially published in Norwegian on NRKbeta in August 2018, two Norwegian daily news podcasts have surfaced, both sharing characteristics with The Daily (and another favourite; Today Explained from Vox). We live in exciting times.

En drone-kanon viser hvordan møtet mellom et fly og en drone ser ut. Dronen gjør langt større skade enn en fugl.

De siste årene har vi sett en rekke eksempler på at droner har skapt problemer for flytrafikk over hele verden. I fjor ble det registrert en rekke nesten-ulykker mellom droner og fly også i Norge.

Allerede i 2014 etterforsket Havarikommisjonen en hendelse hvor en drone fløy i nærheten av et småfly. I rapporten skriver de at «i verste fall kunne det ha medført tap av menneskeliv».

Konsekvensene kan altså bli katastrofale, men hvordan vil det egentlig se ut? Det har forsker Kevin Poormon ved universitetet i Dayton, Ohio forsøkt å avdekke. Han driver til vanlig med kollisjons-testing og -simulering på blant annet panserbiler og romskip. Magasinet Wired beskriver jobben som å «studere hva som skjer når ting treffer andre ting i høy hastighet».

– Vi har forsket på kollisjoner mellom fly og fugler i 40 år. Dette har hjulpet luftfartsmiljøet å forstå hvilken type skade fugl kan gjøre på fly som er i lufta, skriver Poormon til NRKbeta. Nå står droner for tur.

Ved hjelp av en kanon har Poormons team skutt «folkedronen» Phantom 4 mot en vinge tilsvarende den som blir brukt på småflyet Mooney M20. Slik har de gjenskapt kreftene som er i sving under en potensiell kollisjon. Farten på dronen er på nærmere 400 km/t, og tilsvarer hastigheten som småflyet og dronen ville hatt i lufra:

– Når vi har sett at droner har blitt så populært, og samtidig en vekst i nesten-ulykker, tenkte vi det var viktig å gjøre en test for å se om selv en liten drone kunne gjøre lignende skader, fortsetter Poormon.

Til eget universitet, uttaler Poormon at når antallet hobbydroner i luften vokser, øker også risikoen for en katastrofal hendelse.

Dronen oppførte seg annerledes enn fugl

Til tross for lang erfaring med kollisjons-testing av fugler og hagl, bød dronen på en overraskelse.

– På grunn av erfaringen vår med testing av fugl antok vi at dronen ville trenge inn i vingen. Men vi antok også at dronen ville knuse i prosessen. Selv om den knakk noen steder hang den nok sammen til å forårsake skaden som vises i videoen, fortsetter Poormon.

Dronen gikk nemlig så langt inn i vingen at den skadet vingebjelken.

– Vi gjorde en ny test med en gelatinfugl med samme vekt. Selv om fuglen også gikk igjennom vingen, gjorde den ikke like mye skade på innsiden, skriver Poormon til NRKbeta.

På spørsmål om han har planer om å utføre eksperimentet på en vinge laget for et større passasjerfly, skriver Poormon at han nå er på jakt etter sponsorer som kan støtte framtidige tester.

Luftsfartstilsynet: – Ser alvorlig på brudd på regelverket

Luftsfartstilsynet kjenner til Poormons test, og vi har spurt hva de tenker om konsekvenser av at en drone treffer et passasjerfly her i Norge.

Direktør for fagavdelingen, Wenche Olsen, skriver til NRKbeta at kollisjoner mellom en drone og et fly i luften kan få alvorlige konsekvenser og, i likhet med Havarikommisjonen konklusjon, føre til tap av menneskeliv.

– Derfor er regelverket laget slik at de i størst mulig grad skal separeres i luftrommet. Det er grunnen til at 5 km grensen fra flyplasser og høydebegrensningen er lagt inn i droneregelverket, fortsetter Olsen.

Ifølge Olsen vil skadeomfanget på et fly etter en kollisjon avhenge av størrelse og vekt på dronen, samt farten, konstruksjonen, batteristørrelsen og slike faktorer.

Det vil også være avgjørende hvor på flyet dronen treffer. I Poormons eksperiment treffer dronen vingen, men det kunne også vært motoren, andre steder på flykroppen, instrumenter eller et treff i cockpit-glasset som kan ramme flyets pilot.

Uansett alvorlighetsgrad kan en kollisjon føre til at nødprosedyrer må iverksettes for å sette flyet på bakken, noe som også vil kunne øke risikoen for skader og dødsfall for flyets passasjerer og besetning.

– Hvis en drone treffer flyet i en kritisk fase i innflygningen og skader kritisk utstyr eller pilot så vil dette i verste fall kunne medføre en fatal ulykke med mange omkomne og skadde. Luftfartstilsynet ser svært alvorlig på brudd på regelverket nettopp fordi en kollisjon kan få så alvorlige konsekvenser, avslutter Olsen.

Under kan du se hele videoen fra forsøket: