En ny lov i Storbritannia kan gjøre åndsverk uten klare eiere til fritt vilt. 

Den såkalte “Enterprise and Regulatory Reform Bill“, som nettopp har fått kongelig sanksjon, er ment å regulere britisk næringsliv, og skal gjøre det lettere å både drive en bedrift i Storbritannia. Blant annet skal den bidra til å redusere kostnadene for det private næringsliv.

Ett av virkemidlene later til å være en reduksjon i den private opphavsretten. Den nye loven vil gjøre det mulig å definere et verk som “opphavsløst”, og dermed la andre gjengi verket — uten kompensasjon til skaperen. 

En ny lov i Storbritannia kan gjøre det mulig å bruke opphavsrettsbeskyttet materiale vedlerlagsfritt i de tilfeller hvor opphavet til verket er uklart. —Urimelig, mener kritikere. —Effektivt, sier regjeringen. Skjermdump: Stop43.co.uk.

Loven sier blant annet:

(1) The Secretary of State may by regulations provide for the grant of licences in respect of works that qualify as orphan works under the regulations.
(…)
(3) The regulations must provide that, for a work to qualify as an orphan work, it is a requirement that the owner of copyright in it has not been found after a diligent search made in accordance with the regulations.

(4) The regulations may provide for the granting of licences to do, or authorise the doing of, any act restricted by copyright that would otherwise require the consent of the missing owner.

Lovens kritikere sier at dette i praksis er en undergraving og ødeleggelse av opphavsretten. I praksis betyr det at om ett av dine bilder, eller en film eller en tekst, ligger på internett, uten at ditt navn eller kontaktinformasjon er klart synlig, vil det være mulig å få tillatelse til å gjengi og bruke verket uansett — i hvilken som helst sammenheng og form. Det hele uten din godkjennelse og uten noen kompensasjon, siden du ikke kan bli kontaktet.

Loven sier rett nok at man skal gjøre et “diligent search”, men kritikere av loven stiller spørsmål ved hvem som skal bestemme — og eventuelt kontrollere – hva som er grundig nok. Flere kritikere har organisert seg i gruppen “Stop 43“, hvor de kritiserer loven som et angrep på internasjonalt anerkjente regler for opphavsrett.

Trenger du et bilde av pen himmel til bladet ditt? Bare google da, vel. En ny lov i Storbritannia kan potensielt redusere bestemmelsene om opphavsrett som for eksempel fotografer ellers er beskyttet av.

Forsvarer loven

Storbritannias regjering, som står bak loven, hevder på sin side at den vil gjøre forholdene bedre for alle, og at den vil modernisere opphavsrettsbestemmelsene i Storbritannia. Loven skal for eksempel gjøre det mulig å tilgjengeliggjøre ellers upublisert materiale for allmennheten, og gjøre det lettere å bygge videre på andres verk.

En talsperson for det britiske næringsdepartementet uttaler til BBC at “bestemmelsene i ‘the Enterprise and Regulatory Reform Act 2013′ søker å gjøre reglene for opphavsrett mer effektive”.

“Effektivt som i ‘trenger ikke lete opp, trenger ikke spørre, trenger ikke betale opphavspersonene før du utnytter verket deres’”, parerer kritikerne i “Stop 43″.

Gruppen, som består av fotografer, skribenter og andre interessenter har trukket frem Instagram som eksempel på hvilke konsekvenser loven kan få: på Instagram er mange “skjult” bak et kallenavn, og det er ikke alltid like lett å kommunisere med brukere på nettjenesten. Det er også vanskelig å vite hvor bilder som blir lagt ut virkelig kommer fra, eller hvem som har tatt dem. I teorien kan det dermed være fritt fram for å hente bilder fra Instagram, uten å kompensere opphavspersonen på noen måte.

Det er viktig å presisere at loven ikke sier noe spesifikt om bare bilder, men også tekster, filmer, tegninger og andre verk vil være omfattet av de samme bestemmelsene. Det er også viktig å få med seg at loven ikke innebærer et frislipp allerede nå: loven som er vedtatt ligger kun i bunnen for et senere rammeverk som vil sette lovens bestemmelser i system. Det gjenstår å se hvilket system det blir for Storbritannias vedkommende.

Hva tror du? Trenger opphavsrettsbestemmelsene modernisering, og i så fall i hvilken retning? Britisk modell med større frihet, eller trenger vi strengere beskyttelse av opphavsretten? 

Overskriftene kommer. Frykten sprer seg. Nå kommer vi til å printe ut våpen og skyte hverandre alle sammen. Forbes melder om verdens første pistol som i sin helhet er printet på en 3D-printer.

Jada, 3D-printing er det neste store. Det sier de alle sammen.

Og selvfølgelig henger NRKbeta med. Vi har i løpet av siste uken bygget en RepRap. Og kommer til å skrive detaljert om 3D-printere i en artikkelserie fremover.

Keep calm!

Og vi har allerede lært nok til at vi før tabloidpressen går bananas kan roe dere ned. 3D-printere i sin nåværende form har IKKE gjort det enklere å lage våpen enn det har vært de… tja.. la oss si de siste hundre år.

Det er nemlig ikke så veldig vanskelig å lage sitt eget halvnøyaktige, passe utrygge våpen av skraprester hjemme.

Fascinerende

3D-printing er ytterst spennende. I NRKbetakroken har vi lært at det å se plast størkne er den nye underholdningen. Vi er dypt og inderlig fascinert over vår hjemmelagde RepRap som står som en automatisert kakesprøyte og lager ting for oss.

I første omgang bare rare små testfigurer. Så små modeller vi har designet selv i 3D-programvare. Så etter hvert helt konkrete deler for å løse konkrete problemer. Kamerafester? Antenneoppheng? Deler til en liten robot? Kunst? Smykker? Kaffekopper? Mulighetene er uendelige.

Men trøste og bære for en læringskurve. Vi valgte bevisst å gjøre det vanskelig for oss selv ved å bygge hele printeren fra grunnen av. Bevisst fordi vi da lærer detaljert hvordan dette virker. Og det har vi gjort.

Og i all vår research har vi funnet ut at 3D-printing ikke er helt det samme som å printe et brev på papir. Ikke ennå. Enten du velger å bygge hele printeren fra grunnen av eller ikke. Det er umodent. Det krever tålmodighet. Det er unøyaktig.

Så det å printe en pistol er slik vi ser det nå sansynligvis mye bedre egnet som et prosjekt for selvskading enn et prosjekt for å forsvare seg eller drepe. Derfor skal du ta det med ro når du leser skrekk-overskriftene i tabloidavisene de nærmeste dagene.

Fremtiden

Men selv om den er unøyaktig, ustabil og krever en god porsjon vedlikehold; 3D-printeren har kommet for å bli. Og den vil bli bedre. Og det vokser frem et usedvanlig spennende og kreativt miljø av folk som lager ting i felleskap. Som fikser ting. Som løser problemer. Og deler og kopierer fysiske gjenstander like enkelt som datamaskinene har latt folk kopiere musikk, bilder og video.

Og dette følger vi med på her på NRKbeta. Du vil få vite hvorfor håndtaket til lasersverd versjon 2 ble så mye bedre enn lasersverd versjon 1. Du vil få vite hvilken printer du bør kjøpe. Hvordan den virker. Hva du kan lage.

Når de andre krisemaksimerer angående det syke anarkiet som skal oppstå fordi alle printer våpen hjemme kan du komme hit for å lære, bli inspirert og få overblikk.

Har du erfaring med 3D-printing? Hva tror du denne teknologien vil føre med seg?

Lentikulært trykk er en teknikk vi oftest ser i bruk i barnebøker og på diverse gratulasjonskort, men den spanske hjelpeorganisasjonen ANAR har tatt teknologien ett steg videre.

ANAR fokuserer på å få bukt med barnemisbruk og familievold i Spania, og har blant annet et døgnåpent hjelpenummer som barn kan ringe hvis de føler seg utrygge.

For å gjøre barn i Spania klar over dette, har ANAR tidligere kjørt reklamekampanjer både på gata, og på TV. Et av problemene med denne fremgangsmåten var at en voksen barnemishandler som var sammen med barnet ville se at barnet forsøkte å lære seg kontaktnummeret. Så hvordan sørge for at rett budskap treffer den rette? Bruk lentikulært trykk!

Ved å regne ut gjennomsnittshøyden til et spansk barn, trykket ANAR reklameplakater som viser ulike bilder for ulike personhøyder: Er du 135 cm eller lavere, ser du et forslått barn med en tekst som oppfordrer til å ta kontakt med ANAR, mens en voksen ser et uskyldig og helt friskt barn, uten ANARs kontaktinformasjon.

Det er alltid interessant å se eksisterende teknologier få nye bruksområder, og dette er et godt eksempel på kreativ bruk av lentikulært trykk.

Kjenner du til andre eksempler i samme gate som er verdt å se?

NRKs avdeling for nye medier søker .NET-utviklere som ønsker å lage brukervennlige og nyskapende tjenester på nett. NRK Nye Medier har ansvar for alle NRKs satsninger på internett, og utvikler blant annet tjenester som nrk.no, yr.no, ut.no, dit.no, NRK beta og NRK Nett-TV.

Vi vil tilby deg en mulighet til å være med i ett av følgende ambisiøse og samfunnsnyttige prosjekter – fulle av kreative og faglige utfordringer:

Dit.no er et samarbeid mellom Statens vegvesen, Ruter og NRK, og er en ny tjeneste som samler rute- og trafikkinformasjon for bil og kollektivtrafikk for hele Norge. Målet er å skape trafikkens svar på yr.no. Foreløpig har vi lansert mobilnettsider i beta og et åpent api, og vi jobber for fullt med å utvikle nye løsninger for alle slags skjermer.

UT.no er landets største nettsted for tur- og friluftsinteresserte. UT er et samarbeidsprosjekt mellom NRK og Den Norske Turistforening. Tjenesten er et planleggingsverktøy og en inspirasjonsbank for friluftsliv i Norge. Sommeren/høsten 2013 bygger vi UT.no på nytt, helt fra grunnen av, med enda rikere funksjonalitet og helt nytt design.

NRK TV og NRK Radio er blant NRKs største nettsatsninger. Vi som jobber med disse tjenestene brenner for å levere det beste innenfor nett-TV og nettradio, og vi er med på å sette nye standarder for hva strømmetjenester skal være i 2013. Teamet har fokus på innovasjon, følger med på trender i bransjen, og samarbeider tett på tvers av fagområder for å skape de beste brukeropplevelsene. Akkurat nå utvikler vi en egen nett-TV for barn, og fra høsten av vil vi jobbe med hvordan NRK TV kan bli enda mer personlig .

Kvalifikasjoner

Vi leter denne gang etter tre utviklere med universitetsutdannelse (master / siv. ing), men gjerne med ulikt erfaringsgrunnlag. Vi trenger både den drevne tekniske arkitekten med 4 år eller mer arbeidserfaring med webutvikling, .Net-utvikleren som er opptatt av å utvikle arbeidsprosessen i teamet og det unge nyutdannede talentet. Du bør ha god erfaring innen webutvikling i .Net og interesse for systemarkitektur. Du har stor teknisk forståelse, og det er fint om du har tidligere erfaring som f.eks. scrummaster, prosjektleder eller systemarkitekt. Din rolle vil være sentral i veivalgene vi gjør videre, og dine ideer vil bli lyttet til.

Miljøet vårt er faglig sterkt, og vi praktiserer kunnskapsdeling og nyskaping. Løsningene våre utvikles i .Net/ MVC 4, med hosting i Microsoft Azure og bygg og deploy ved hjelp av TFS. Vi eksperimenterer hele tiden med ny teknologi, og velger fortløpende de mest hensiktsmessige rammeverkene og verktøyene for arbeidet videre. For øyeblikket utforsker vi for eksempel push-teknologi (SignalR) og velger verktøy for å støtte testdrevet javascriptutvikling (Jasmine/ Grunt).

Hvordan vi jobber

Alle våre prosjekter jobber etter smidig prosjektmetodikk, og våre team er selvorganiserte og består av fra 8 til 17 dyktige fagpersoner. Vi går sammen om konseptarbeid, design, interaksjonsdesign, testutvikling og systemutvikling. Fokuset holdes hele tiden på brukeren, og begreper som universell utforming, responsivt design og mobile first er naturlige for oss. Vi stiller høye krav til oss selv og arbeider kontinuerlig med å forbedre arbeidsprosessene og produktene våre.

Som person ønsker vi at du er utadvendt, initiativrik og ikke redd for å ta ansvar. Forhåpentligvis synes du at all systemutvikling bør skje testdrevet, og du har SOLID-prinsippene i ryggmargen. Du må også beherske engelsk og norsk både skriftlig og muntlig. Vi er en inkluderende og sosial arbeidsplass, og vi ønsker å ha medarbeidere med ulik alder, kulturell bakgrunn og kjønn på laget vårt.

Ditt arbeidssted vil være i lyse og trivelige lokaler på Marienlyst i Oslo, hvor du vil finne et
et ungt, sosialt og uformelt arbeidsmiljø. I tillegg kommer gode pensjons- og forsikringsordninger, gode velferdstilbud og konkurransedyktige betingelser.

Vi gleder oss til å møte deg!

Søk på stillingen via Webcruiter – Søknadsfrist: 20.mai.2013

RepRap Huxley ferdig bygget på NRKbeta-kontoret. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Vi har tidligere her på NRKbeta omtalt 3D-printing som en såkalt “emerging technology,” eller en teknologi som er på full fart opp og fram. Vi har skrevet om muligheten for å printe sin egen pistol, hvordan stop-motion-bransjen utnytter teknologien, og hvordan man kan tegne i løse luften. 3D-printing har lenge eksistert og er nå for alvor i ferd med å bli voksen.

Men hva er egentlig 3D-printing? Hvordan fungerer det? Hvordan kan man skrive i tre dimensjoner?

De enkle prinsippene

En 3D-printer er i grunnen ikke veldig ulike en tradisjon 2D-printer som bruker blekk eller laser for å skrive. En tradisjonell printer har et skrivehode som kan bevege seg langs en X-akse. Den kan dermed skrive linjer på papiret. For å få flere liner skrevet ut, mates papiret gjennom skriveren i det som blir Y-aksen.

3D-printeren fungerer i grunnen helt likt, men legger i tillegg på en tredje akse, Z-aksen, i høyden. Ulike 3D printere har ulike løsninger på hvilke akser det er som beveger seg. Noen printere lar selve skriveholdet stå i ro, mens det er den såkalte “senga” (“the bed”) som beveger seg. Andre printere lar både senga og skrivehodet bevege seg.

En 3D-printer består altså av noen enkle hoveddeler. De viktigste er som nevnt skrivehodet og sengen, eller “the bed” som det refereres til på engelsk. Skrivehodet er det som smelter plastikk (eller annet materiale) og skriver dette ut på sengen, hvor 3D-modellen så lag for lag skapes.

RepRap Huxley printer en del av seg selv under et svært tidlig printestadium. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Modellen vi har valgt å bygge her i NRKbeta, RepRap Huxley, er konstruert slik at printerhodet kan bevege seg i X og Z-aksen, mens senga flytter seg langs Y-aksen.

RepRap Huxley med X, Y og Z aksen inntegnet. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Motor og skrivehode på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Skrivehodet består av et varmeelement som er i stand til å varme opp materialet man velger å skrive med. De to vanligste materialene er ABS-plast og PLA-plast. En extruder presser ved hjelp av en motor en tynn tråd med plastikk ned via en plastslange i skrivehodet, hvor det så smeltes på 240 grader og presses ut slik at det “skrives”.

Extruder på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Programvare

Vår RepRap Huxley styres via en programvare på en PC/Mac. Printeren har selv et enkelt kretskort med enkel programvare, som styrer de temperaturen på skrivehodet og senga, og sørger for at motorene beveger seg i riktig rettning, basert på kommandoene den får fra datamaskinen. Printeren er også i stand til å skrive ut modeller fra et Micro-SD-kort.

RepRap-programvare

Ved hjelp av programvaren kan man ta en hvilken som helst 3D-modell og overføre denne til printeren. Forutsettningene er at den ikke er for stor for printerens maksimale printkapasitet. Hvor store objekter en printer kan skrive ut, varierer også med type printer og ikke minst pris på denne.

Kontrollkortet på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Før man sender 3D-modellen til printeren må den igjennom en såkalt “slicing” eller oppdeling. Dette er ofte en egen programvare som “skjærer opp” 3D-modellen i X-antall 2D-lag. Printeren forholder seg nemlig til ett lag av gangen.

Programvaren Slic3r som brukes til å lage en 3D-modell om til et forsåelig format for en 3D-printer.

Etter at modellen er skåret opp i 2D-lag i programvaren, sender man så ett og ett lag til printeren, som så skriver disse oppover i høyden langs det som ofte defineres som Z-aksen. Til slutt vil man sitte med en ferdig figur i 3D.

Vi lager Darth Vader på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Utfordringer

3D-printing er en teknologi som fortsatt ikke er helt voksen. Det finnes etter hvert svært mange ulike printere man kan kjøpe. Vi valgte å kjøpe en av de billigste på markedet med vilje.

RepRap Huxley kommer levert i små plastikkposer og må settes sammen helt fra scratch. Alt i fra rammen, som består av gjengejern, til selve extruderen må settes sammen, loddes og konfigureres. Vi var nysgjerrig på om det lot seg gjøre å faktisk få en 3D-printer til 4000 kroner som kan skrive ut noe som ligner på brukbart. Etter en uke eller to hvor vi har skrudd og mekket litt, er det mye som faktisk tyder på det.

Vi kommer tilbake med en litt mer utfyllende artikkel med erfaringer fra våre spede forsøk med 3D-printing for de av dere som har lyst til å prøve selv.

Siden hardcore mekking, lodding og konfigurering ikke er for alle legger vi ved en fin fin lenke fra “Business Insider”. Her finner du en oversikt over mange av de 3D-printerne som finnes på markedet i dag, sortert etter hva du måtte ha av behov. Ta en titt: http://www.businessinsider.com/best-3d-printers-2012-12?op=1

Har våre kjære lesere erfaring med 3D-printere av ymse slag, tar vi gjerne tips og triks i kommentarfeltet

Hvordan kommuniserer man best mulig med et håndballag?

Per Arild skriver til NRKbeta:

Hei
Er oppmann for et håndballag og sliter med å finne en god og enkel måte å kommunisere med foreldre og spillere på.

Mye info som skal ut i løpet av en sesong, samt at info til stadighet må oppdateres.

Har brukt og bruker en kombinasjon av mail, SMS, Doodle, Facebook, Easycoach, og prøver også å se på muligheten for å lage en egen app via appsmakerstore, men ikke funnet noe optimalt verktøy ennå.
Kanskje dette er noe dere kan lage en tråd på på den ellers så interessante siden deres?
På forhånd takk.
mvh

Vi tror det kan være flere som lurer på det, og at dere kan være med å finne en løsning. Om dere har noen gode tips; fyr løs!

Hvis du ser på NRK1, har du nok sett dem: korte klipp med et blått element som forteller deg at du ser på NRK1. Dette kalles en “kanalidentitetsfilm”.

Disse korte filmene er spilt inn på mange forskjellige steder, og med forskjellige elementer og temaer. Noen viser en dame som blåser opp en blå ballong, andre viser vakker natur — felles for dem alle sammen er at de spiller på og rundt et sirkulært element av blått, som er en del av NRK1s logo.

Filmen vi vil trekke frem i dag bruker kontaktsjonglering som tema. Kontaktsjonglering er en form for sjonglering hvor en eller flere baller beveges på en slik måte at kulen(e) later til å være i konstant kontakt med sjongløren.

Kontaktsjonglering kan være svært fascinerende — og har altså blitt brukt i en av NRKs kanalidentitetsfilmer. Sjongløren heter Chris Brown.

— Ideen med den blå ballen er å knytte den til NRK1-logoen. Ved å filme den i mange forskjellige settinger og med forskjellige mennesker forteller vi at NRK er i hele Norge, nær deg, forteller profilsjef i NRK, Cecilie Lyng.

— Det morsomme med kontaktsjonglering var at ballen han bruker er naturlig blå, i motsetning til tennis, fotball eller andre sporter vi kan tenkes å filme, sier hun.

Filmen du kan se nedenfor er tatt opp som én sekvens, men kjøres i litt sakte film for at det skal være lettere å få med seg alle bevegelsene.

— Da vi filmet det hele i Frognerparken fikk vi mye oppmerksomhet — det er tydeligvis flere enn oss som synes kontaktsjonglering er et spennende fenomen, sier Lyng.

Du kan se filmen her:

Morsomt og litt nostalgisk gjensyn med internett-synet for 5 år siden.

Det kan være spennende å besøke gamle diskusjoner. På leting etter noe annet fant jeg igjen denne artikkelen fra 2008 Forhåndsredigering av nettdebatter? som diskuterer at journalisten.no-redaktør Helge Øgrim har gått mot egen eier, Norsk Journalistlag, og droppet forhåndsredigering av kommentarfeltet på nettstedet.

Artikkelens kommentarfelt er en lang og deilig diskusjon med navn som Eirik Newth, Anders Brenna, Tord Selmer Nedrelid, Helge Øgrim, John Einar Sandvand, Vidar Daatland, Jan Omdahl, bare for å nevne noen.

Så hvis du vil kose deg med en samtale fra den gangen bare 32% av nordmenn var på Facebook og Nokia totalt dominerte mobilmarkedet i Norge, les ivei: Forhåndsredigering av nettdebatter?

Vi snakket nylig om hyperlapse i (Nesten) Alle verdens veier (nesten) minutt for minutt. Her er en annen hyperlapse, denne gangen håndfotografert i stedet for programmert (spandér gjerne tiden det tar å klikke over til Vimeo og se den i full screen):

Hva er forskjellen på hyperlapse og timelapse?

Ifølge Hyperlapse Photography-artikkelen på KnowYourMeme, er forskjellen på gode gamle timelapse og det nymotens hyperlapse det bevegelige kameraet, gjerne låst mot et fast punkt.

En enkel og grei innføring i teknikken finner du i artikkelen The Making of ‘Paris in Motion’: How to Make a Hyperlapse med tilhørende forklaringsvideo på Fstoppers. Noen nybegynnertips og AE-tricks finner du i denne tråden på timelapse.org

Men dette minner da om noe vi har sett før?

En av Norgeshistoriens mest prisvinnende kortfilmer – Morten Skalleruds 70mm-film Året gjennom Børfjord var en timelapse gjort gjennom ett år i et nedlagt fiskevær i Finnmark. Kamera sneglet seg avgårde 2,5 km i ett sammenhengende bilde gjennom ett år – historien om produksjonen finner du på Morten Skalleruds nettside.

Året gjennom Børfjord blir brukt som backdrop i a-ha-videoen til Lifelines:

Men den er kanskje enda litt finere i 70 mm, uten a-ha som linselus og med Jan Garbareks originalmusikk – synes vi, da.

Har dere noen fine hyperlapse-tricks dere vil dele?

158 962 555 217 826 360 000 mulige kombinasjoner var ikke nok til å stanse de britiske kodeknekkerne (men det er jo ganske imponerende likevel).

Lurer du på hvordan Enigma-maskinen virket? Eller hvordan et lag som inkluderte nerde-superhelt Alan Turing fant svakheten i koden, og slik – etter sigende – kortet ned 2. verdenskrig med etpar år?

Enten du liker matematikk, spiongreier eller folk som er flinke til å forklare innfløkte tekniske ting: I disse to videoene fra Numberphile, der Dr James Grime fra Universitetet i Cambridge forklarer hvordan det tredje rikes superhemmelige Enigma-kodemaskin virker og hva som var svakheten Alan Turing & co utnyttet for å knekke koden finner du alle tre. Flere-og-tyve minutter med nerde-bliss

158 962 555 217 826 360 000

Svakheten i Enigma-koden

Har dere tips til andre fine YouTube-ting?

Vårt samfunn har blitt til som et resultat av vitenskap og forskning. Evnen til å formidle ny viten er naturligvis viktig, men hvordan skal det egentlig foregå?

Å formidle forskning kan være utfordrende for en journalist. Et komplekst språk, forsiktige formuleringer og et fag journalisten ikke nødvendigvis kan så mye om, gjør det lett å styre unna akademikere når en ny artikkel skal skrives.

Kontakt med pressen kan på den annen side være vanskelig også for forskerne. De må ofte forholde seg til journalister som ikke kan så mye om det aktuelle fagfeltet, forskning som prosess eller vitenskap generelt. Det evige jaget etter lesere kan føre til sensasjonelle oppslag forskeren ikke kjenner seg igjen i.

Hva er god forskningsjournalistikk? Der forskeren fortviler over unøyaktige oppslag sliter journalisten med kompleks fagterminologi og tidspress. Hvem har rett? På bildet undersøker oseanografer havområdene utenfor Grønland. Foto: Sindre Skrede

Når det ferdige produktet, enten det er en dokumentar, en artikkel eller en film, blir publisert, bør selvsagt begge parter være fornøyde — og aller helst publikum også. Publikum må skjønne hva det er som blir formidlet, hvorfor det blir formidlet, og aller helst sitte igjen med litt mer kunnskap enn da de begynte å lese, se eller lytte. Dessverre er det ikke alltid slik.

Forenklingens forbannelse

Nye oppfinnelser og oppdagelser kan være interessant stoff å formidle. I kampen om lesernes oppmerksomhet kan det dog ofte oppstå overskrifter eller vinklinger som er uheldige. Som journalist skal man jo helst gjøre stoffet relevant for et større publikum: Det nytter ikke bare å fortelle om en nyoppdaget havstrøm i Atlanteren, man bør også fortelle om hvorfor denne oppdagelsen er viktig.

Her støter journalisten på et problem: sammenhengene er ofte kompliserte, og for å forklare viktigheten av én ting innen et spesielt fagfelt, er det ofte nødvendig å forklare litt om fagfeltet generelt. Hvordan skal man gjøre det, til mennesker som kanskje aldri har studert fysikk, samfunnsøkonomi eller statsvitenskap? Hvordan skal man lage noe som er både nøyaktig, balansert og korrekt, men samtidig kort, lettfattelig og interessant?

Det er ikke lett. De fleste journalister i Norge har bakgrunn fra og utdannelse innen samfunnsfag eller humaniora, og journalistene får stadig flere år med utdannelse før de går ut i sin første jobb i en redaksjon. Et fåtall har vært forskere eller drevet med forskning før de tar arbeid som journalister.

Men er det bare tidligere forskere som er gode nok som journalister? Neppe — men når alt skal gjøres av allround-journalisten på kortest mulig tid til minst mulig penger forsvinner det noe på veien.

Journalisten med penn og papir finnes fremdeles — men er betydelig mer stresset enn tidligere. Foto: Alexander Steffler

Den vanskelige usikkerheten

Vår kunnskap om verden og naturen rundt oss er basert på en form for konsensus, en felles forståelse bygget opp gjennom generasjoner, heller enn en fasit skrevet i stein. Vi kan aldri være sikre på at det vi observerer, måler og regner oss frem til er den fulle sannhet.

Vi mennesker gjør, med andre ord, så godt vi kan.

I den u-akademiske verden har “usikkerhet” en negativ ladning. For en forsker er det dagligdags, og er en størrelse man må forholde seg til. Meningsmålinger har for eksempel alltid en viss usikkerhetsmargin, og når man forsøker å se inn i fremtiden ved hjelp av klimamodeller vil resultatene alltid ha en viss usikkerhet. Dette er hverken skummelt eller farlig — men helt vanlig. Likevel: der vitenskapen baserer seg på en oppbygd konsensus innenfor et fagfelt, ønsker media seg klare svar og en fasit å forholde seg til.

Det er kanskje ikke rart forskerne reagerer når artikler om klimaforskning blir illustrert med bilder fra filmen “The Day After Tomorrow”, eller når overskrifter antyder at du blir smartere om du kan nynorsk. “The Day After Tomorrow” har ikke så mye med virkeligheten å gjøre, og om man blir smartere av nynorsk, eller om smarte mennesker generelt har lettere for å lære seg flere språk, kan diskuteres.

Formidling av usikkerhet henger altså nøye sammen med formidling av forskning. Sammenhengen mellom årsak og virkning i en undersøkelse er ikke nødvendigvis krystallklar, og enhver måling vil alltid ha en viss usikkerhetsmargin. Som formidler av kunnskap må journalisten klare å presentere fag, vitenskap og ny kunnskap fra ofte høyt utdannede og spesialiserte fagfolk til et publikum med høyst forskjellige bakgrunner og forutsetninger. Forskeren på sin side vil selvsagt ha noe som er faglig korrekt, mens journalisten vil ha noe som er korrekt, men samtidig enkelt og forståelig. En kort, lettfattelig og virkelighetsnær artikkel vil ha et større publikum, men har mindre plass til lange formuleringer, forklaringer og faglig terminologi.

Det er en grunn til at mediene bruker overskrifter som “Har funnet kuren mot kreft” eller “Flåtten dreper deg”: det trekker publikum, og media lever av sitt publikum.

Spørsmålet er hvor lurt det er i det lange løp. Er det pressen som former sitt publikum, eller publikum som former pressen? Skal pressen gi folk det de vil ha, eller det de bør ha?

Press Room – Topeka Capital Journal – 18 September 2008 av Marion Doss på Flickr CC BY SA

Journalisten som kritisk formidler

I en verden av tidspress, hvor resultater måles i antall klikk, antall seere eller minutter på skjermen er det lett for å ty til forenklinger når forskning og vitenskap skal presenteres. I stedet for å si at ting X henger sammen med ting Y på grunn av forhold Z, er det lettere å si at ting Y bare er sånn, eventuelt på grunn av forhold Z.

I denne forenklingsprosessen oppstår det lett et misforhold mellom det forskeren har funnet, og ønsker å formidle, og det som faktisk blir formidlet. 

Skal man bedømme produktet vil forskeren kanskje si at det som skrives eller fortelles er riv ruskende galt, fordi journalisten har utelatt forhold X. For en journalist uten spesielle kunnskaper på feltet kan det låte helt korrekt også uten forhold X, og for publikum i siste instans virker det hele troverdig fordi det journalistiske produktet kan skilte med en akademisk tittel.

I artikkelen “Den förnuftiga (vetenskaps)journalisten” diskuterer Petter Sylwan forskningsjournalistens rolle, og kommer med følgende påstand:

(…)En kritisk vetenskapsjournalistik värd namnet handlar just om detta: at översätta, tolka och bedöma – aldrig att förenkla. Vetenskapsjournalisten är översättare och kritiker i en och samma person.

Sylwan peker også på enda et viktig element med forskningsjournalistikken: journalisten skal kunne formidle forskningen på en god måte, men samtidig kunne være kritisk til den.

Den kritiske forskningsjournalistikken forutsetter kunnskaper om temaet det er snakk om, i tillegg til grunnleggende kunnskaper om forskningens metoder og om forskning som prosess. Hvis ikke disse elementene er på plass kan vi lett ende opp med en form for forskningsjournalistikk som blindt formidler forskning, heller enn journalistikk som evner å både formidle og forholde seg kritisk til forskning og vitenskap.

Formidling av forskning er en viktig del av journalistikken, og bør også prioriteres deretter.

Hva mener du? Hva er god forskningsjournalistikk? 

Hvor mye bråker egentlig en barnebursdag? Er inneklimaet på jobben bra nok? Når bør du lufte ut hjemme? Som så ofte ellers: nymotens teknologi kan gi deg svaret.

Vi sitter rundt middagsbordet med gjester en lørdagskveld. Litt utpå kvelden melder telefonen min at CO₂-nivået i stuen begynner å bli høyt. Jeg går rolig bort og åpner vinduet. Så litt senere, i god tid før vi begynner å bli kalde og plaget av det åpne vinduet, melder telefonen fra på nytt: CO₂-nivået er bra igjen. Jeg kan lukke vinduet.

Dette er ikke en tenkt situasjon. Telefonen min vet faktisk hvilket CO₂-nivå vi har i stuen. Den vet også hvor mye støy det er, luftfuktigheten, temperaturen og lufttrykket. Dessuten holder den orden på temperatur og fuktighet utendørs.

Eneste sannhet med modifikasjoner her, er at det ikke er selve telefonen som holder orden på alle disse målingene. Det er vår nye venn NetAtmo. Et system som består av to moduler. En som du plasserer innendørs og en som du setter ut. Den som står inne får strøm fra veggen.

Den som står ute går på batteri som varer et par måneder. Og den sender utendørsdata trådløst til stasjonen inne. Utendørsmodulen bør plasseres fritt, men under tak. Får den for mye regn på seg, blir fuktighetsmåleren misfornøyd.

Hva får du?

På nett, telefon eller brett kan du raskt sjekke status. Du får apper for både iOS og Android. NetAtmo kombinerer sine egne data med lokal værmelding og måling av luftforurensning. Vipper du opp appen på telefonen får du dermed et raskt overblikk over status både inne og ute.

Vi har blant annet lært at dersom folk klager over luftkvaliteten i redaksjonen, er det mest sansynlig fordi luften er for tørr og ikke fordi vi har for mye CO₂ svevende rundt oss.

Barnebursdag

Innendørssensoren måler støynivået hjemme hos deg. Den legger sammen støyen over noen minutter og gir deg gjennomsnittet. Så du får ikke topper på kurven om noen sprekker en ballong. Men om noen fyrer opp støvsugeren ser du raskt at støyen stiger.

Da vi hadde barnebursdag hjemme i stuen med elleve ti-åringer, slo det meg på et tidspunkt at det kunne vært interessant å vite hvor mye støy denne gjengen faktisk lager. Da var det bare å vippe opp NetAtmo på telefonen. Og ganske riktig. Under ser du bildet som dukket opp da jeg stod der midt under bursdagen.

Det toppet seg på 77 dB.

Alarm

Du kan sette opp NetAtmo til å gi deg varslinger på mobilen når noen av målingene går over visse nivå. Reiser du på ferie kan du for eksempel sette opp varsling på et relativt lavt nivå. Så vil telefonen sin varsle deg om det blir faretruende mye støy i et hjem som egentlig skulle vært tomt. Det kan jo selvfølgelig være naboen som borer i leiligheten over eller som har begynt å leke med gravemaskin i hagen på utsiden. Men om du tar en rask sjekk og ser at CO₂-nivået i stuen din også har steget er det sansynlig at det er levende vesen i stuen din som sørger for lyden.

Kos deg med data

NetAtmo har gjort mye riktig. Både design og brukervennlighet. Men også mer avanserte muligheter.

Stasjonen som står inne laster opp data til din konto hos NetAtmo. Derfra har du som nevnt tilgang via en nettside og en app for iOS og android. Men du kan også laste ned alt som strukturerte data. Og NetAtmo har også et API som gjør at du kan hente ut alt sammen til dine egne kreasjoner på de plattformene du måtte ønske. Slikt liker vi!

Sikkerhet

Men tilgangen kan også misbrukes. Dataene fra NetAtmo er en ganske god indikasjon på om det er folk i huset. Og jeg finner lite informasjon om hvordan sikkerheten er ivaretatt på sidene til NetAtmo. Her må man bare gjøre sin egen lille risikoanalyse.

Konklusjon

Panelet viser forurensninger i luften utendørs, men dette er ikke basert på målinger fra selve sensoren. Det er basert på profesjonelle målestasjoner verden rundt. Vi skulle gjerne hatt enda flere sensorer i utendørsmodulen slik at NetAtmo kunne gitt nøyaktig luftforurensning der du er over tid.

Dette er jo ikke akkurat en dings som de fleste går rundt og tenker at de har skikkelig bruk for. Men så har jo aldri det vært et spesielt viktig kriterie for oss nerder. Den er pent designet, den har både lekker, brukervennlig programvare og et herlig API der du kan hente ut data selv. Og den gir informasjon som noen ganger er nyttigere enn man skulle tro. Luften rundt oss er jo egentlig ganske viktig!

Herligheten koster ca. kr. 1400,- Og du kan bla. kjøpe den direkte fra NetAtmo på NetAtmo.com eller gjennom Apple sin norske butikk.

Har dere erfaringer med NetAtmo eller andre spennende værstasjoner?

Ikke alt nettpublikum vil ha alt gratis uten å legge igjen et øre. Dukker det opp noe fint, hender det kredittkortet kommer frem.

Vi nevnte Numberphile her om dagen – en YouTube-kanal som driver underholdende folkeopplysning om tall. Vi har kikket på flere episoder og bet oss merke i noe.

Tall-spaghetti

Denne i utgangspunktet enkle episoden handler om hva som er det største tallet man kan lage med en boks tall-spaghetti:

Den er ikke blant de mest forseggjorte tingene Numberphile har gjort, og de herlige ekspertene er heller ikke med, kun serieskaperen Brady Haran og to av nabobarna hans deltar.

Det som fanget oppmerksomheten skjer helt i slutten, i honoraret barna blir tilbudt: Enten 4 britiske pund hver (ca 35 kr) i hånden, eller inntekten fra eBay-salget av det store arket barna har gjort utregningene på. Barna gambler på eBay.

Hva betaler internett for et ark med tall?

Og selvfølgelig blir Haran bedt av publikum om å lage en oppfølging med barnas reaksjon. Se den!

Denne videoen er alt for herlig til at vi skal spoile hverken beløp eller reaksjon, men vi synes det er noe interessant med det hele:

Pengene barna får på denne måten (og, kan man kanskje si, inntektene i etterkant på produksjonen), er betydelig over enn 8 pund. Rett nok er det ikke nok penger til å drive Numberphile som kommer inn. Men tildels følger det også av at dette brune arket som selges bare har én kjøper, så det er bare innholdets verdi for én person som kan cashes ut – de nær 150 000 andre som har sett episoden får ikke bidratt. Summen blir selvsagt høyere av at det er eksklusivt, det finnes bare ett eneste ark, men med enellerannen plattform for å kunne verdsette innhold – en tipskrukke som fungerte, ville kanskje flere av de som ønsket å gi barna noen mynter fått sjansen til det.

Vi trenger bedre løsninger for å finansiere innhold på mikronivå

Antagelig er det ikke noen fullverdig inntekts-erstatning for bannerannonser, reklame før video eller innholdsbetalingsløsninger, men enellerannen form for standardisert online tipskrukke – det Flattr aldri ble – ville kanskje gitt enda litt ekstra i barnas lommer. Det er noen ting rundt crowdfunding som ikke er helt på plass ennå. Vi var innom tema i serien Søkkrik i en fei. Men internett har fortsatt ikke løst dette helt.

Kan ikke noen av dere flinke lesere finne opp noe vidunderlig?

Kjære kloke, innovative, undrende, hjelpsomme NRKbeta-lesere. Vi trenger deres hjelp med å komme til bunns i om bananskall faktisk er glatte eller ei.

Slipping on a Bananas Peel – Joe Sola and Michael Webster – Bananas at the Hammer av Marshall Astor på Flickr CC BY-SA

Her er en utfordring: Idag er det Geek Pride Day – dagen vi skal feire at vi er nysgjerrige mennesker som er opptatt av ting andre kanskje synes er uvesentlige. Og på akkurat denne dagen lurer NRKbeta på noe vi trenger deres hjelp for å finne ut av:

Kan man faktisk skli på bananskall, eller er det noe tegneserieskapere og sketsjemakere har lurt oss med i alle år?

Vi trenger deres hjelp til å forske på dette og dokumentere om det faktisk er slik at bananskall er det lumskeste skli-instrumentet i naturens arsenal, om det må ligge på en bestemt måte for å virke, eller om det hele er en konspirasjon.

Sett i gang med forskningen og bruk kommentarfeltet til å hjelpe oss og hverandre med å komme til bunns i dette! Og husk: Pictures (eller video), or it didn’t happen!

En ting vi diskuterer endel internt, er hva som er godt videoinnhold på nett – og særlig på mobil. I denne sammenhengen tenker vi ikke på TV-programmer, men f.eks. video i nyhetssaker.

Vi vet litt om hva som fungerer og ikke fungerer, men har lyst til å utvide kunnskapen med hva dere tenker og vet.

Hvis du ser på Firestorm fra The Guardian (helst på mobil, det oppfører seg litt annerledes der), får du eksempler på noe vi mener er god bruk av videosekvenser.

Men er vi enige om at det er en god måte å gjøre det på?

Og hva tenker dere er det som får videoklippene i Firestorm-artikkelen til å fungere?

Har dere noen eksempler på god og dårlig bruk av video, og tanker rundt hvorfor det fungerer eller ikke?

Flaumbileta vi har sett frå bakken er sterke, men det er først når ein kjem opp i lufta ein ser kor massive øydeleggingane faktisk er. Simon Solheim er journalist i NRK Dagsrevyen og videojournalist i NRK Nyheter BETA. Førre veke sendte han direkte frå helikopter.

Fugleperspektivet

Den siste veka har flaumen satt sitt preg på store delar av Austlandet, og tusenvis av menneske er råka. Det er gjort store øydeleggingar; hus er knust og vegar og jernbane har rast ut i vatnet. Både onsdag, torsdag og fredag var eg i helikopter over flaumområdene. Fredag bestemte vi oss for å prøve noko vi ikke hadde gjort før; å sende direkte frå helikopter i timesvis via mobilnett.

Dei to første dagane sendte vi på NRK.no ved hjelp av eit Panasonic AG HPX170 (kamera) og LiveU (sendeutstyr). Det var veldig improvisert, men vi fekk konstatert at teknikken fungerte. Vi var stort sett gjennom med bilete heile tida, men vi opplevde å ramle ut fleire gonger. Sendeutstyret er sårbart når ein er høgt oppe i lufta, når ein forflyttar seg fort og når naturkreftene har øydelagt telenettet fleire stader oppover i Gudbrandsdalen.

Direkte via mobilnettet

Sendeutstyret er altså av typen LiveU. TV-stasjonar verda over har tatt i bruk LiveU for å få sendt direkte raskt og enkelt via 3G og 4G. Ein er såleis avhengig av mobildekning for å komme på lufta. NRK har fleire LiveU-einingar, og det varierer frå fire til åtte SIM-kort frå både Telenor og Netcom i dei som NRK har. Sendaren legg saman dekninga den får på alle SIM-korta og lagar det beste signalet den klarar.

Gyrostabilisert kamera

Jan Benkholt pussar Cineflex-optikken

Seint torsdag kveld bestemte vi oss for å prøve oss på direktesending frå helikopteret i NRK1. Vi kobla på NRK Produksjon og fekk låne gyrokamera og fotograf/operatør Jan Benkholt. Gyrokameraet var av typen Cineflex, NRKbeta fortalde om både det og Jan Benkholt i Hurtigruten: Noen glimt bak kameraene.

Cineflex-kontrolleining

Tre timar direkte

Vi skulle i utgangspunktet sende direkte frå klokka 10 til 12, men sjefane bestemte litt før klokka 12 at dei ville ha oss på lufta ein time til.

Monitorskjerm for Cineflex’en

Tokameraproduksjon frå oven

Vi sendte med to kamera som var kobla til kvar sin LiveU. Denne gongen hadde vi også med oss to ICE-modem, slik at vi skulle vere mindre sårbare. Gyrokameraet var montert på utsida av helikopter og blei styrt av Jan frå baksetet. Eg sat framme og hadde ein monitor på gulvet framfor meg, slik at eg heile tida kunne sjå kor Jan filma. Min jobb var å kommentere under den tre timar lange direktesendinga.

NRK på vingene over Gudbrandsdalen. Fra v: Pilot Morten Paulsen, fotograf Jørn Tveter, spesialfotograf Jan Benkholt, artikkelforfattar Simon Solheim

Det andre kameraet, av typen Panasonic AG HPX170, blei operert av Jørn Tveter frå baksetet. Han hadde ansvar for sendeutstyret og var også med å kommentere undervegs. Vi la ein mygg i ein av hodetelefonane i helikopteret slik at vi kunne ta lyden frå intercomsystemet om bord. All lyd gjekk gjennom Panasonic-kameraet.

Mykje læring

Dette har vore ein svært nyttig lærdom for nyheitsavdelinga i NRK, og vi har fått mange gode tilbakemeldingar på fredagens sending. Det er sårbart å sende direkte frå lufta, og sjansen for å gå i svart er stor. Dette visste vi, og det var vår store frykt. Men det gjekk overraskande bra, og vi var stort sett på lufta heile tida. Vi hadde litt problem med at lyden datt ut, men bileta frå gyrokameraet var gjennom i 95 prosent av tida.

No veit vi kva utstyr som fungerer og ikkje, og vi veit at vi kan gjere det endå betre neste gong. Vi har aldri hatt direktesending i så mange timar frå helikopter med så enkelt utstyr tidlegare.

Vi har vore vitne til store øydeleggjingar. Det har gjort stort inntrykk å sjå naturkreftene sine herjingar frå lufta, men det har likevel vore gjevande å få jobbe med dette. Vi har vore der folk forventar at vi skal vere. Under slike naturkatastrofer må ein opp i lufta for å forstå omfanget av det som har skjedd. Denne prøvesteinen har vore nyttig for oss, og gjer at vi kan vere i lufta endå raskare neste gong det skjer noko tilsvarande.

Du kan sjå sendinga her

I sommer skal NRK seile langs kysten av Norge. Vi jobber med å få på plass alt som må på plass, og nå lurer vi på hva du vil lese, se og høre om på våre nettsider. 

Med på ferden, som starter 21. juni, er først og fremst “Sommeråpent”, men underveis vil andre fra både TV, radio og nett være med på toktet i kortere eller lengre perioder. For eksempel skal ut.no være med, samt blant annet “Kveldsåpent” og NRKs distriktskontorer. Nøyaktig hva, hvem og når er ikke fastlagt, men vi jobber med saken. Vi jobber også med å få på plass alt av nettsider, tekniske løsninger og ting vi har lyst til å gjøre, og du kan hjelpe oss!

MS «Sjøkurs», tidligere MS «Ragnvald Jarl», blir flytende NRK-studio og hovedkvarter fra 22. juni til 10. august. Foto: “Jarvin”, Wikimedia Commons.

Bakom-journalistikk

Det vi vet vi skal ha med om bord i sommer er to reporterteam som skal lage innslag for blant annet Sommeråpent underveis. Om bord på båten skal det også være en nettjournalist som skal skildre livet om bord. Vi ønsker å fortelle om hvordan vi klipper reportasjene vi lager, hvordan vi får TV-programmene på luften og hvordan det er å sove i lugarene — rett og slett litt om hvordan det er å være med NRK på tur langs kysten.

Bli med til sjøs! Hva vil du lese om fra toktet i sommer? NRK sender med en egen journalist som skal fortelle om toktet fra NRKs perspektiv. Foto: Sindre Skrede

Balestrand er blant stedene NRK skal besøke i løpet av sommeren. Her representert ved Kviknes hotell. Foto: Sindre Skrede

Dette stoffet, og mer til, kommer vi til å legge ut på nettsiden nrk.no/sommer (siden blir naturlig nok annerledes enn den er i dag), instagram, twitter og facebook. Hashtag blir #nrksommer.

Som dere skjønner fra disse nettsidene er ikke alt på plass ennå, men det jobbes med saken. Når det nærmer seg avgang kommer vi tilbake med mer informasjon om planene for toktet, konkurranser, hvilke programmer som er med og så videre.

Reiseruten er allerede publisert. Sør for Trondheim seiler vi om formiddagen og kommer frem til havn omtrent klokken 1330, og nord for Trondheim seiler vi videre etter kveldsnytt. Når vi seiler fra sted til sted om natten og formiddagen er planen å sende minutt for minutt fra båten på TV. Etter all sannsynlighet vil vi også streame på internett når vi seiler, så langt det lar seg gjøre, med løsning for kart, en chat, informasjon om kurs, fart, bestemmelsessted og så videre.

Hva vil dere lese om?

Undertegnede skal fylle rollen som nettjournalist de første tre ukene av toktet, og holder på med forberedelsene til det. Her inngår idélister om hva vi skal skrive, lage film og fortelle om. Vi kommer selvsagt til å vise dere hvordan vi produserer Sommeråpent, hvordan en reportasje blir til og hvilket utstyr vi bruker — men vi tar gjerne i mot ønsker og tips, både nå og underveis.

Siden vi vet at dere er verdens beste lesere, har vi derfor lyst til å spørre: hva vil dere lese, se og høre om langs kysten? Og hvilke bakom-saker er interessante? 

Har du innspill, både før, under og etter toktet, kan skrive i kommentarfeltet her, sende epost til nrksommer@nrk.no, kontakte NRKsommer på twitter, eller bruke NRKsommers facebooksider. Vi kan nok ikke love svar på alle henvendelser eller at vi lager artikler om alt dere spør om, men vi lover i alle fall å gjøre så godt vi kan!

Skal du beskytte krystallglassene, kameraet eller objektivene dine på reise kan en koffert i hard plast være løsningen. Men hvilken skal du velge? 

Hva skal du velge? Den billige, eller den dyre? Både Clas Ohlson og Pelican lover solide kofferter, men til en vidt forskjellig pris. Foto: Sindre Skrede

Det finnes flere forskjellige “profesjonelle” kofferter i hardplast. Produktene fra Pelican er svært utbredt, og “hardcase” har i mange tilfeller blitt synonymt med “pelicase”. Solide låser, hengsler og hard plast har sørget for at glass, mikrofoner og datamaskiner har overlevd transport, fall og drukning i mange år. Prisen for slike kofferter er derimot stiv, spesielt om du ikke konstant reiser rundt på turné med det tekniske utstyret ditt.

Flere andre produsenter har også begynt å lage kofferter i hard plast, men mange er fortsatt ganske dyre. Hos Clas Ohlson selger de derimot kofferter i hard plast til en billig penge. Men er de like gode som sine dyrere venner? Kan du komme like godt ut av det med en koffert fra Clas Ohlson, som med en koffert fra Pelican? Og hvor mye tåler de, egentlig?

Vi bestemte oss for å teste, og har sjekket hvor godt de gjør det med tanke på brukervennlighet, vanntetthet og støtsikkerhet. 

Og litt sprengstoff, da, så klart. 

Kandidatene

Kofferten fra Pelican er i størrelse 1400, og koster rundt 1200 kroner. Kofferten har plass nok til for eksempel et speilreflekskamera og ett objektiv, eller en lite quadkopter.

Kandidaten fra Clas Ohlson er omtrent like stor, men er litt lavere. Prisen på 299 kroner er også langt lavere, og gjør den svært attraktiv for private som ønsker en god, men rimelig løsning når man vil transportere skjøre ting.

Begge koffertene lover å tåle slag, støt, støt, vann og temperatursvingninger.

Brukervennlighet

Begge koffertene kommer full av skumgummi. Gummien er perforert i firkantede stykker, slik at det er enkelt å lage rom for akkurat det du vil ha plass til, enten det er et lite helikopter, en projektor eller en datamaskin.

Vi bestemte oss for å legge en harddisk og et stettglass i hver koffert. Vanlige platedisker er ikke så glad i støt, vann eller støv, og de meget eksklusive stettglassene våre fra butikkens tikronersmarked ville neppe overlevd harde fall uten beskyttelse.

I begge koffertene la vi et stettglass og en harddisk. Foto: Sindre Skrede

Skumgummien i begge koffertene er forholdsvis enkel å tilpasse. Pelicasen er litt mer komplisert å klippe til, siden gummien du kan tilpasse kun er i ett lag: det er egentlig positivt når du først har tilpasset den, siden det hele henger litt bedre sammen og har vanskeligere for å gå i oppløsning. Kofferten fra Clas Ohlson var dog lettere å tilpasse, men gikk raskere i oppløsning under bruk. Gummien ligger her i to lag, slik at det er enkelt å lage grunnere groper enn i Pelicasen, hvor man må frem med saks eller kniv.

Hver koffert har to hengsler og to låser. Låsene på begge er forholdsvis enkle å håndtere, men dette varierer litt fra koffert til koffert, og også med temperaturen. Pelicasen har en automatisk ventil som sørger for å utligne lufttrykket inni og utenpå kofferten. Clas Ohlson-kofferten har en skruventil man må skru opp og igjen selv. Dette fungerer helt greit, så lenge problemet er å få åpnet kofferten. Verre er det om kofferten blir tatt fra et varmt rom og ut i streng kulde: uten automatisk ventil kan det hende den sprekker som følge av trykkforskjellen som oppstår.

Ved normal bruk har vi dog ikke opplevd dette, så her må du nesten vurdere behovet selv.

Begge koffertene har hull for hengelås. Det gjør det vanskeligere å stjele innholdet, og kan hindre at koffertene åpner seg utilsiktet. Det er likevel svært lett å ta seg inn i koffertene ved å sage rundt hengelåshullet (det tok oss omtrent to minutter med en sløv sag på en lommekniv) — eller rett og slett bare ta med seg hele kofferten, så klart.

Vanntett?

Koffertene skal tåle vann — men tåler de å være helt under vann? Foto: Sindre Skrede

For å teste om koffertene holdt vannet ute, sendte vi dem gjennom to tester: én test på et par meters dyp i sjøen, og én test under vann i en stri bekk.

Her kan du se film fra testen i bekken:

Begge koffertene holdt vannet ute både i sjøen og over vann.

Vi kunne selvsagt senket koffertene ned på enda dypere vann, men det er ikke nødvendigvis et stort poeng. Det er godt med oppdrift i begge koffertene, så med mindre du fyller dem med bly vil nok begge to duppe i overflaten om du skulle være uheldig og miste dem på sjøen. Trykkforskjellen her er vesentlig: jo mindre forskjell det er mellom trykket inni kofferten og det utenpå, jo lettere vil det være for vann å ta seg inn. En større trykkforskjell vil bidra til å øke trykket på gummipakningen som skal sørge for å holde lokket tett.

Vi testet også koffertene i saltvann, hvor vi senket dem et par meter ned under overflaten. Begge koffertene holdt tett. Foto: Sindre Skrede

Så lenge du sørger for å holde gummipakningene rene er det med andre ord gode sjanser for at de vil holde tett, begge to.

Støtsikker?

Bare én av koffertene bestod støt-testen. Her er begge kandidatene på vei ned steinuren. Foto: Sindre Skrede

Et av de viktigste poengene med en slik kofferte er at den beskytter innholdet mot riper, slag og støt. Det betyr at plasten utenpå må være sterk og seig nok til at ingenting trenger gjennom, og skumgummien inni må være god beskyttelse for hva enn du prøver å holde intakt.

Én av koffertene i testen gjorde det dårlig, og innholdet ble delvis ødelagt. Se film fra støt-testen:

Her kom altså Clas Ohlson dårlig ut. Stettglasset ble knust, og harddisken fikk seg noen støt. Disken virket likevel fortsatt, så kofferten ofret seg ikke forgjeves.

Ser man nøye etter i filmen treffer kofferten steinen på en ganske uheldig måte med kanten først: begge låsene åpner seg, og innholdet hopper ut. Pelicasen lander flatere og åpner seg ikke. Urettferdige lag? Kanskje, men vi kastet begge koffertene flere ganger i den samme steinuren, og Pelicasen traff også på samme måte som kofferten fra Clas Ohlson flere ganger, uten å åpne seg.

Det er heller sjelden vi har mistet noen av våre kofferter ned en bratt steinur, så hvorvidt dette er alvorlig eller ikke kan vel diskuteres. Testen fremhever likevel et problem vi ser igjen med den billige kofferten: låsene er rett og slett ikke solide nok. Det fungerer helt greit til hverdagsbruk, men utsettes kofferten for et kraftig slag har låsene det med å gli opp.

Låsene på kofferten fra Clas Ohlson har vist seg å være litt puslete dersom kofferten blir utsatt for harde slag. Til normal bruk fungerer de dog tilfredsstillende. Foto: Sindre Skrede

Her har Pelicase et mye bedre design som later til å holde godt. Låsene er delt opp i to ledd, hvor selve låse-leddet tvinges opp av en hendel når du åpner kofferten. Det fører til større klem-krefter enn det de enkle låsene til Clas Ohlson kan skilte med.

Basert på testen burde vi stryke Clas Ohlson i denne disiplinen. Problemet opptrer dog relativt sjelden, og selv om problemet kun oppstår når kofferten får et hardt slag er det jo nettopp det denne kofferten er laget for å tåle.

Skuddsikker?

Det er vel, forhåpentligvis, ikke så ofte kofferten din utsettes for skytevåpen. Men, når vi først er i gang med testingen må vi jo nesten finne ut hva koffertene virkelig tåler. Vi fyrte derfor av et skudd med 0,22 kaliber gevær og 9 mm pistol mot hver koffert, for å se hvordan det gikk:

Ingen av koffertene er altså skuddsikre. Det var for så vidt ingen overraskelse, men det hadde vært interessant å se om noen av dem bremset kulene i alle fall litt. Det skjedde derimot ikke noe annet enn at vi effektivt ødela harddiskene i koffertene.

Ser du nøye etter i filmen viser testen nok en gang at låsene på Clas Ohlson-kofferten har sine svake sider: i det kofferten treffes av skuddet fra pistolen, åpner begge låsene seg.

Ingen av koffertene hadde med andre ord noe særlig å stille opp mot hverken store eller små skytevåpen.

Eksplosjonssikker?

Hvor mye tåler koffertene egentlig? En eksplosjon var tydeligvis ikke noe de er designet for å tåle. Foto: Sindre Skrede

Siden vi først var i gang med eksplosiver, var også på sin plass å se om koffertene tåler sprengstoff. Vi testet, og tenkte å begynne med en ladning tilsvarende en håndgranats størrelse, det vil si mellom 50 og 70 gram TNT. Vi kan vel avsløre at det ikke ble så mye igjen av koffertene, men resultatet av testen var i alle fall spektakulært:

Pelicase klarte seg marginalt bedre gjennom denne testen, men både harddisken og glasset i begge koffertene ble ødelagt. Selv om én av hengslene åpnet seg på Pelicasen, holdt den andre seg låst. Det var også vesentlig større bestanddeler igjen av Pelicasen enn kofferten fra Clas Ohlson.

Hverken Pelicase eller Clas Ohlson-kofferten hadde så mye å stille opp med mot 60 gram TNT. Pelicasen klarte forbausende nok å holde seg lukket og låst, selv om det ble hull både i lokket og bunnen. Innholdet i begge koffertene ble likevel ødelagt. Foto: Sindre Skrede

Konklusjon

I NRK bruker vi kofferter og kasser i hardplast til å frakte optikk, kameraer, kabler, skjermer og alt annet som trengs til en TV- eller radioproduksjon. Utstyret utsettes for mange slag, støt og røff behandling under håndtering og transport. Da er vi avhengige av kofferter som holder det de lover, og det er ofte dyrt.

Prisforskjellen mellom de to koffertene i testen er 900 kroner. Spørsmålet er selvsagt om kofferten fra Pelican er verdt det?

Det korte svaret er “tja”. Til vanlig hjemmebruk er Clas Ohlson-kofferten god nok. Grunnet litt dårligere låsemekanismer er det en fare for at den kan sprette opp, men det er bare når den utsettes for veldig harde slag og støt. Vi i NRKbeta bruker Clas Ohlson-kofferter til flere forskjellige ting, og bruker dem blant annet til transport og lagring av fjernkontroller, modellhelikoptre og GoPro-kameraer. De er med andre ord langt fra ubrukelige — de bare tåler litt mindre enn sine dyrere konkurrenter.

Hvordan få de flinke folka til å jobbe for deg? Historien om hvordan LEGO innoverte seg til grunne, for deretter å innovere seg til eventyrlige overskudd. Vi ser litt nærmere på hva LEGO har gjort de siste åra.

Vi som har jobba spesifikt med innovasjon i NRK Nye Medier, har leita etter eksempler som vi kan identifisere oss med og inspireres av.

Det er spennende og gøy å sammenligne seg med for eksempel Apple, Google, Spotify eller Netflix. Det er mye som tyder på at vi burde observere og lære av dem, spesielt fordi de er i en annen bransje enn vår egen (det ligger litt i naturen av innovasjon, at man ser litt ut i horisonten for inspirasjon og ikke bare i egen ‘dybde’ av samme bransje om du vil). Men det er også problematisk å sammenligne NRK med dem, med den tro at de har modeller som også kan fungere for oss. NRK har helt andre forpliktelser å oppfylle. Hvordan man måler NRK sin suksess er ikke nødvendigvis like kompatibelt med hvordan kommersielle foretak som Apple og Google måler sin suksess.

Erik Hansen, LEGO (Foto: Tom Halsør, NRK)

Det var befriende og inspirerende å høre Erik Hansen (Senior Director of Technology & Open Innovation at Lego) fortelle LEGO sin historie på på Innotown i Ålesund i forrige uke. Jo, LEGO er et kommersielt foretak, men de har litt av den samme historien som NRK, men er ikke i den samme bransjen. Samt at de har en lang og helt unik historie når det kommer til innovasjon, som få av de andre har.

Og vi har alle et forhold til LEGO, enten det er ‘leke med det’ eller ‘å tråkke på det’ -forhold. Alle har vokst opp med det, og kjenner det som ‘litt sitt’ på godt og vondt. Litt som NRK, på en måte.

Åpen innovasjon

Det er ofte slik at innovative løsninger ikke kommer fra eksperter på området man vil innovere innenfor, men fra folk som kanskje aldri har tenkt på problemstillingen før. Dette er hva som kalles Åpen Innovasjon. Det har sine helt spesielle fordeler, men også noen store utfordringer.

Fordeler med åpenhet

Erik Hansen fremhevet i sin presentasjon at “99.9% of the smartest people in the world don’t work for us.” For å kunne aktivisere de (99.9% andre) som ikke jobber for oss, så er åpenhet et grunnleggende premiss.

Innovasjon er alltid relevant, fordi tidene og konteksten vi lever i endrer seg konstant. Vi går sakte men sikkert inn i en tid da folk forventer å bli mer involvert. Man snakker om deltagende brukere, istedenfor konsumerende brukere. Man kan potensielt bygge lojalitet gjennom å la brukerne føle seg som en del av produktet ditt. Fint ikke sant? Men hvordan får man det til?

Utfordringer med åpenhet

1. Det ligger en helt naturlig frykt i oss alle for å ‘feile’. Å feile i full åpenhet er mildt sagt ganske skummelt. Og starte ett prosjekt uten å vite hva det skal bli til, er skummelt! Men i en innovativ kultur, er det helt naturlig å feile. Problemet er bare at man ofte jobber innenfor en konkurrerende kultur som ikke har samme rom for å feile.

2. Skal du konkurrere eller innovere? Dette er kanskje den aller største utfordringen. Man må endre tankesett. Å endre en organisasjonskultur fra konkurrerende til innoverende skjer kun ved at man endrer måten å tenke på og klarer å faktisk etablere en kultur for å tenke annerledes.

3. Rettigheter, hvem eier produktet til slutt, når det har blitt til i en åpen prosess?

Hva er det LEGO har gjort?

Dette er Professor David Robertson, som har skrevet en bok om Lego og innovasjon. Ser du grafen i bakgrunnen? Den viser salgsutviklingen til LEGO siden starten i 1932 til 2012. På slutten av nittitallet følte Lego et stort press. Barn som før hadde vært legobyggere var nå blitt til dataspillere. Dette ledet til en innovasjonsprosess uten like i LEGOs historie. De innoverte i øst og i vest. Det ble hyret inn redningsmenn som skulle innovere LEGO ut av krisen. LEGO fulgte alle råd fra eksperter om innovering og produktutvkling, men likevel så går det bare enda raskere mot stupet, og de er så og si konkurs før de ser seg tvunget til å sparke ‘innovasjonsgeniene’ og legger om til en mer åpen og inkluderende stil, hvor man forsøker å inkludere legobyggerne i innovasjonen sin. Man skjærer bort nyvinninger som ikke hadde noe med LEGO å gjøre og refokuserer på kjernen sin og på å åpne produktutviklingen sin. Det er ikke vanskelig å se resultatet av dette. Det er et salgsresultat nesten uten sidestykke, og det ser ikke ut til at det skal stoppe med det første.

Så hva er egentlig forskjellen på å innovere og innovere åpent? LEGO åpner seg ikke bare mot legobyggerne og spør dem hva de vil ha, men de inviterer til samarbeid med andre aktører som MIT, Ideo, Google med fler.

Året er 2006 og LEGO etablerte seg som en åpen organisasjon og Wired omtaler dem på forsiden med følgende tittel ‘The LEGO army wants you’.

Sammen med MIT utvikler de LEGO Mindstorm. Syv LEGO ingeniører sammen med MIT og 7 år seinere lanserer de produktet. Tre uker etter lansering har over 1 000 personer ‘hacka’ løsningen og forvandlet produktet til noe LEGO bare kunne drømme om. Se Denne video’n av hvordan en Mindtsormrobot setter verdensrekord i å løse rubiks cube.

Vet du hva cuusoo.com er?

Det er et sted hvor du og jeg kan foreslå et produkt som vi har lyst på, men som ikke finnes på markedet. Sjekk lego.cuusoo.com, så skjønner du hva jeg mener. Her er LEGO gått aktivt inn og laget en egen Cuusoo-løsning hvor de lytter på hva legobyggerne ønsker seg. Hvem vil ikke ha MineCraft LEGO? Men hvem foreslo det? En bruker! Ideen fikk over 10.000 stemmer i løpet av 2 dager.

Vi snakka med Erik Hansen i Ålesund, hvor han viste oss et internt system som heter LEGOideas. Dette er en platform inspirert av OpenIdeo, bare  tilpasset LEGO. OpenIdeo.com er en ‘open idea management platform‘, som vi selv har blitt inspirert av. Et naturlig spørsmål var, hvorfor har dere dette internt og ikke eksternt? Svaret var oppløftende. LEGOideas platformen er under testing internt, men er tenkt løftet ut for å co-create, co-designe og co-utvikle med legobyggerne.

Jeg beklager min litt dårlig skjulte (nesegrus) beundring for Erik Hansen og hans arbeid, men av alt jeg har lest, hørt og sett, er det få organisasjoner som har feila så kraftig, vært så modig, og virkelig ‘walked the talk’ som LEGO har.

Erik fremstår ikke som skrytende av sitt virke, men som ydmyk og jordnær person med en stor innsikt i hvilke smerter og hvilke utfordringer det innebærer å snu en stor organisasjons måte å tenke på. Og sakte men sikkert innvolvere alle ansatte og legobyggerne i en åpen innovasjonsprosess hvor legobyggere, ikke bare er kunder, men også deltagere i LEGOs utvikling.

Det er inspirererende hva LEGO har gjort, og jeg synes LEGOs nyere historie er underkommunisert og fortjener en langt større plass blant de litt mer ‘kåte’ new tech firmaene som på mange måter har beslaglagt innovasjonsbegrepene altfor lett og i alt for lang tid.

Terminator er omskolert. Nå vil han angripe samfunnsstrukturene med kritisk journalistikk.

Framtidens journalist? Foto: Flickr/Brett Jordan (CC)

For å best illustrere hva dette dreier seg om, inviterer jeg deg herved med på en reise til USA. Akkurat i det vi skuer ut over Stillehavet fra, la oss si, det mektige Hearst Castle i California skjer det noe uventet. Et jordskjelv rammer grunnen vi står på. Heldigvis er vi like hele når skjelvet har gitt seg, så du tar fram nettbrettet for å sjekke hva som skjer. Utrolig nok har Los Angeles Times allerede en sak ute på sin jordskjelvsblogg. Der finner du oppdatert geologisk informasjon om skjelvet, et Google-kart som viser nøyaktig posisjon og noen flere relevante detaljer. ”Journalisten Ken Schwencke har jommen vært rask på labben!” tenker du sikkert.

Tilbake fra reisen er det på tide å finne ut hva som egentlig skjedde hos LA Times.

Bak bylinen ”Ken Schwencke” skjuler det seg nemlig mer enn du tror. I sekundene etter skjelvet ble registrert, innhentet nemlig et program utviklet av Schwenke en rekke data. Skjelv-informasjon fra USAs geologiske undersøkelse, kartdata fra Google og informasjon fra LATimes sine egne databaser. Så fremt skjelvet er nyhetsverdig, dvs. over en gitt grense på Momentmagnitude-skalaen, skriver programmet saken selv, genererer en overskrift og publiserer den på egen hånd. Det er kanskje ikke helt Terminator, men er det journalistikkens framtid?

Datadeskene

Ben Welsh er databaseprodusent hos LA Times, og sier til Journalism.co.uk at man kan skrive programmer som både kan spørre – og svare på – spørsmålene en journalist ville stilt seg forelagt de samme dataene. Han eksemplifiserer ved å fortelle at LA Times daglig får oversendt et regneark fra politiet i Los Angeles med data fra gårsdagens arrestasjoner. ”En menneskelig journalist ville kanskje spurt seg ’hvem har begått den alvorligste forbrytelsen?’”, forteller Welsh. ”Svaret kan man for eksempel finne ved å se etter den høyest utbetalte kausjonen. Journalisten kan også slå opp arrestantenes yrker, for å finne offentlig ansatte, ministre eller skuespillere.” Denne formen for nyhetsjakt kan nå foregå nærmest helt automatisk.

Dataene til høyre blir automatisk omgjort til ingresser, som gjør at journalistene enklere kan fylle ut info i saken. Skjermbilde fra Los Angeles Times.

Ved hjelp av disse databasene og ulik faktainformasjon kan robotreporterne fylle ut informasjon i saker, som journalistene senere kan legge til mer innhold i. Det er også mulig å sette opp automatiske varslinger, om robotreporterne finner noe unormalt eller annet interessant i dataene som journalister bør se nærmere på.

Sport leder an

Innen sportsjournalistikken er automatisk journalistikk kommet langt. Et eksempel som ligger nært de vi allerede har vært innom, kommer fra firmaet Narrative Science. De har laget en nyhetsgenerator basert på kunstig intelligens, kalt Quill. Den kan selv hente data og bygge en historie med riktig språklig struktur rundt disse. Ved hjelp av en serie algoritmer organiserer Quill fakta og forvandler dem til en nyhetssak. Et typisk eksempel på en datagenerert sak kan være:

“Michigan held off Iowa for a 7-5 win on Saturday. The Hawkeyes (16-21) were unable to overcome a four-run sixth inning deficit. The Hawkeyes clawed back in the eighth inning, putting up one run.”

Politikk under lupen

Tidligere i år lanserte Washington Post tjenesten Truth Teller. Gjennom en egenutviklet tale-til-tekst-programvare hentes uttalelser ut og analyseres opp mot eksisterende databaser med fakta. Resultatet er en automatisk faktasjekk av politiske taler i tilnærmet sanntid. Her kan du se deres egen presentasjon av tjenesten:

Hvilke muligheter tror du ligger i slike automatiske tjenester, og kunne du tenke deg å se noe slikt fra NRK?