Jeg spurte mannen som la dem ned. Og fikk svar.

De lange røde nettene i kabelgrøfter er spesialkonstruert for å feste seg i grabben på en eventuelt fremtidig graver. For å varsle at dersom du fortsetter nå, kapper du ledninger eller rør.

Enkelt, og sansynligvis svært effektivt.

Jeg vet selvsagt ikke hva jeg skal bruke den informasjonen til. Men jeg er nysgjerrig likevel. Og kombinasjonen av at jeg lurer på noe og at jeg står foran en person som sansynligvis kan svare fører til at jeg spør.

Det heter seg at dersom du er den smarteste personen i rommet, er du i feil rom. Heldigvis er du aldri den smarteste personen på alle områder.

Mitt viktigste tips her, er at du tar deg tid til å stoppe og spørre. Folk er stort sett hyggelige. Og vil gjerne dele kunnskap. Det ligger nok i instinktene våre. Menneskeheten har kommet seg fremover fordi vi deler kunnskap. Rent evolusjonsmessig kan det se ut som det lønner seg.

Enten du rusler gatelangs eller ferdes på nettet. Og enten du vil spørre eller svare.

Før du vet ordet av det ender vi med herligheter som Wikipedia, eller et annet interessant nettsted … som vi skal skrive om imorgen.

Jeg hater Wikipedia. Det vil si: jeg elsker det — og det er nettopp det som er problemet. Der jeg før kunne bruke timevis på Wikipedia, har jeg nå funnet Quora. Det er nesten like ille — og like bra. 

Hva er de 10 mest surrealistiske stedene å reise til? På Quora får du mange svar. Skjermdump: quora.com

Quora er et nettsted dedikert til spørsmål og svar. Lurer du på hvordan det føles å bli skalpert? Eller hvordan man kan tjene penger mens man reiser verden rundt? Eller hvordan du skal få oss journalister interessert i det nystartede firmaet ditt? Eller lurer du på noe helt annet? I så fall er det bare å spørre.

Det finnes flere spørsmål og svar-nettsteder der ute, men vi har til gode å komme over noe med den samme kvaliteten og organiseringen som Quora. Det er rett og slett veldig bra — og kan fort bli en stor, men høyst interessant, tidstyv. Problemet kan egentlig ganske enkelt oppsummeres ved  hjelp av denne xkcd-en:

Wikipedia har et stort problem: det er alt for mye interessant kunnskap der. Det fører til problemer for undertegnede, og saken har ikke blitt bedre etter at jeg begynte å lese på Quora. Bilde: xkcd

For å få fullt utbytte av Quora må du registrere deg. Under registreringen velger du et par fagfelt som interesserer deg, og hvilke temaer du selv kan noe om. Innholdet du får presentert på forsiden vil da bli basert på dine preferanser. Du kan så lese spørsmål andre har stilt, dykke ned i svarene som følger eller stille ditt eget spørsmål.

God kvalitet

Det er overraskende god kvalitet på svarene som kommer. Menneskene som svarer har ofte jobber eller utdannelse innen feltet det spørres om, og brukerne selv stemmer frem de beste svarene. Personene med de mest velfunderte og velbegrunnede svarene blir dermed (ideelt) stemt fram, og jo høyere score du har, jo mer ettertraktet vil du bli når noen stiller neste spørsmål. Som for Wikipedia kan det gå to veier: enten veldig bra eller veldig dårlig, alt etter som hvor konstruktive brukerne av nettsiden er. Vår erfaring er at det er de konstruktive som råder. Som vi skrev i går: folk flest liker å svare på spørmål og dele av sin kunnskap.

Hvert svar kan diskuteres, og brukerne kan selv foreslå endringer i andre brukeres svar. Slik kan hvert svar — i alle fall i teorien — bli sin egen “Wikipedia-artikkel”, ikke nødvendigvis kun forfattet av én person.

Og apropos Wikipedia: er Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales Quoras Chuck Norris? Noen har svaret på det også — faktisk Wales selv!

Ville lage noe nytt

Noen ganger kan selv idéer som ser håpløse ut gi avkastning… Et enda bedre svar på samme spørsmål finnes i denne tråden. Skjermdump: quora.com

Quora er laget av Adam D’Angelo og Charlie Cheever. Begge har bakgrunn fra Facebook, og Cheever har også jobbet for Amazon. Målet med Quora var, i følge en uttalelse i Boston Innovation, å lage den første virkelig gode spørsmål og svar-siden:

We thought that Q & A is one of those areas on the internet where there are a lot of sites, but no one had come along and built something that was really good yet.

(Artikkelen sitatet er hentet fra kan leses her.)

Hvorvidt de har lykkes får være opp til hver enkelt å vurdere. Sant er det i alle fall at siden har blitt populær, og klart å samle et publikum selv om det allerede fantes alternativer på markedet. Selv har vi hatt glede av Quora, og så lenge man utøver normal kildekritikk kan man lære mye nytt og nyttig.

Kjenner du til Quora fra før av? Eller vet du om andre nettsider vi heller burde bruke tiden vår på?

De fleste kjenner til Google Street View. Et nyttig redskap om du vil finne fram i asfaltjungelen, eller ta en titt på hvordan det ser ut langs østsiden av Porsangerfjorden — men å dra seg rundt på egen hånd kan være ganske kjedelig og kronglete. 

Vi ble derfor fascinert da vi fant denne videoen:

Teknikken bak filmen har selskapet Teehan+Lax kalt “hyperlapse”. Vi vet ikke helt hva vi skal si om det navnet, men produktet er i alle fall stilig. Sett i lys av våre tidligere minutt for minutt-prosjekter måtte jo dette være midt i blinken for oss, selv om det ikke nødvendigvis foregår i sanntid. 

På hyperlapse.tllabs.io kan du se flere eksempler, og det er også mulighet til å laste ned kildekoden og lage dine egne hyperlapses ved hjelp av Google Street View. Her kan du for eksempel se vår egen fra Trollstigen (embeddingen her er litt liten, så trykk gjerne på lenken for å se i full størrelse):

Så nå er vi spente: hva kan NRKbetas geniale lesere lage ved hjelp av dette? 

Lurer du på hvilke 10 filmer NRKbetas lesere mener MÅ sees? Her er listen – eller listene.

For noen måneder siden spurte vi dere: Hvis dere bare kunne gitt med barna deres 10 filmer i livets ryggsekk; hvilke?

Vel, her er svaret:

Syndflod

Det viste seg å være langt mer populært å bidra enn vi hadde drømt om. Da vi slo på lokket en uke etter at vi spurte, var det kommet inn over 1000 topp 10-lister. Så det vi hadde tenkt som en litt kjapp temperaturmåler (og innspill til min egen topp 10 jeg skal tvinge ungene gjennom før de blir 18) genererte betydelig mer etterarbeid enn planlagt. Det er nemlig slik at dersom vi skal analysere listene, må samme film hete det samme; datamaskinen skjønner ikke uten videre at “2001 – en romodyssé” og “2001: A Space Odyssey” henviser til samme film, og når vi beveger oss til Ringenes Herre-filmene er antall mulige måter å skrive titlene nær uendelig.

Luksusproblem

Det å ha fått så mange forslag er først og fremst luksus, men det har også kostet ganske mange timer i Excel, i Google Refine og med kryssreferering til IMDb. Det har blitt noen dagers jobb ut av dette; det tar forbausende lang tid å koke ned 3362 ulike titler til 1808 titler. Neste gang vi gjør noe sånt som dette, kommer vi nok heller til å gi dere topp-1000-listen fra IMDb og be dere rangere filmene derfra.

Hva skal man kalle en film

Når man rydder i listene for å få telt opp “LOTR1″ og “Ringens Brorskap” i samme bøtte, må man gjøre noen valg. Valgene vi har gjort er: Alle filmer som har mer enn noen få stemmer er søkt opp i IMDB og omnavnet til originaltittelen dersom denne er engelsk, fransk, tysk, spansk, svensk og dansk. Der det er tydelig hvilken film i en trilogi man sikter til, er for eksempel “gudfaren 1″ navnet om til “The Godfather (1972)”. Om det er uklart om det er enkeltfilmen eller trilogien det vises til, er tittelen navnet om til “The Godfather”. Så får man tolke det som man vil. Dette har antagelig sendt populære trilogier som The Godfather og Lord of The Rings (og i noe mindre grad Star Wars) noen hakk nedover rangeringen.

Filmer med titler på (i Norge) sjeldne språk, la oss si japansk, er stort sett gitt norsk tittel (mulig det er noen som har sklidd gjennom på engelsk også). Dermed skriver vi De syv samuraier i stedet for Shichinin no samurai. Vi har også renset bort typografiske finurligheter, som å skrive Se7en for Seven. Vi begynte med å lage en IMDb-kobling av titler, men det var både meningsløst mye jobb med usikkert utbytte og slik ting var lagt opp med at man kunne foreslå alle tre Gudfar-filmer under ett, matchet det ikke med at det ikke finnes serie-koblinger i IMDb.

Brutale forenklinger

Vi har tillatt oss noen generaliseringer. Dersom noen har skrevet Apocalypse Now! Redux, har vi slått denne sammen med originalen. Tilsvarende, om nyansene er så finstemte som Gudfaren 1 & 2 (mest 2), har vi forenklet dette til The Godfather 1 2 – ellers ville hverken ener’n eller toer’n fått noen følbar støtte.

Hele listen (ca 10 000 celler) er gjennomgått manuelt for å sjekke at det ikke er noe som har lurt seg unna telling, men det er sikkert ting som har passert under radaren. Vi tror likevel det er godt nok til å si her er filmene folk mener barna dine bør ha sett.

Forresten: Selv om NRKbetas lesere kan være flinke til å lure avstemninger (vi endte opp med nesten 5,5 millioner stemmer på avstemningen vi skrev om i Over én million NRKbetalesere kan vel ikke ta feil), så er det forbausende få som har prøvd å game undersøkelsen, men vi har slettet noen likelydende lister innlevert med få minutters mellomrom.

The Blandness of the Masses

EDIT: Som endel er innom i kommentarfeltet og som Gunnar Bangsmoen sier på Twitter:

@nrkbeta bekrefter med sin filmkanon at om man får nok svar på et spørsmål så blir summen usigelig kjedelig. goo.gl/VT0fB

— Gunnar Bangsmoen (@gunnarb) April 15, 2013

Det oppstår en “blandness of the masses” når mange ulike meninger om hva som er best sammenfattes – det minste felles multiplum innholder sjelden overraskelser. Jeg er enig med Gunnar i at topp 10 kan være kjedelig, i det at man har sett alle titlene tidligere i en liste som likner. Men går man litt lengre ned finner man mye gull. Den komplette listen er for lang for å inkluderes i artikkelen, den får dere kikke på i tabellen det lenkes til nederst, men for å vise dere at det er mange godbiter her har jeg oppdatert artikkelen med en liste over de 756 filmene som nevnes av mer enn én klikk for å vise listen. Dykker du litt ned i denne bør du finne nok til mange gode filmkvelder, enten smaken din er slik eller sånn.

Illustrativt nok er flere av filmene jeg selv setter høyest (og jeg innbiller meg at jeg har ganske ukomplisert filmsmak) bare nevnt av én annen.

Det er mye mer

I tillegg har vi selvsagt lekt litt med tallene – vi hadde jo ikke vært NRKbeta om vi ikke smakte litt på tallmaterialet vi har samlet inn. Vi har fått endel svar fra folk i ulike aldre (selv om noen har vært ivrigere enn andre), dermed har vi kunnet bryte ned litt og se på hva som finnes av forskjeller og likheter.

Antall svar, ettårsbånd

Hva er mest overraskende?

Hovedlandet

Første overraskelse er hvor høy andel av filmene som er produsert i USA. USA er rett nok en vesentlig filmnasjon, men vi hadde ikke ventet så total dominans. I noen alderssegmenter har det sneket seg inn én enkelt spaghettiwestern i topp 10, og for gruppen over 60 år er det hele tre ikke-USA-titler (her er også den eneste norske), men ellers er det ren utklassing av den øvrige verdens filmproduksjon. Det var uventet.

Antall USA-produserte filmer i topp 10

Vi er ganske like

Av de drøye 17 000 som har vært inne og lest saken, har 77% kommet fra nrk.no-forsiden. NRK-forsiden har relativt grei kjønnsbalanse. Likevel har vi fått denne kjønnsfordelingen:

Som mye annet vi i NRKbeta driver med, har altså kåringen blitt guttedominert tross presumptivt kjønnsnøytralt innsig. Jeg lurer på om det er fordi dette med lister (ihvertfall ifølge High Fidelity) er en guttegreie.

Det ser dog ikke ut til å gjøre dramatisk forskjell; det blir ikke Gone With The Wind VS Vin Diesel likevel – sammenlikn disse listene:

Topp 10-tabeller kjønn

En annen ting vi biter oss merke i, er at listene for ulike alderssegmenter er såpass like. Det er litt variasjoner i rekkefølgen, men det er ikke så mange titler som skiller den filminteresserte 20-åringen og den filminteresserte 60-åringen: klikk for å se i alderssegmenter

Oldisfilmer?

Ser vi på produksjonsår for topp 10-listene pr alderssegment, ser vi at 1994 er et gullår for de fleste (Pulp Fiction, Forrest Gump, The Shawshank Redemption), unntatt for filmelskerne over 60 som knepent velger seg 1979 (Life of Brian, Apocalypse Now, Alien). Det er også interessant å se at snittalderen for filmene på listen er jevnt økende, men bare med noen få år av gangen. Da med et unntak av 20-29-åringene som flotter seg med noen årgangstitler og drar opp snittet Se bare:

En annen ting som er interessant, er at det er mange fellestrekk med IMDb Top 250 – vi mennesker er tydeligvis ikke veldig ulike:

* Her ligger det noe måleteknisk forvirring i at vi åpnet for at man kunne omtale en trilogi som én tittel. Disse to glir over i hverandre.

Det er på én måte en overraskelse, men ettersom jeg leser Daniel Kahnemans vidunderlige Thinking, Fast and Slow for tiden, er jeg på et vis forberedt på det at folk enes ganske godt om hva som bør være på en slik liste – ihvertfall øverst.

Vi er enigst om toppen

28% av de som har stemt (289 stemmer) mener Pulp Fiction fortjener en topp 10-plass. Og det er 411 stemmer på en eller flere filmer i The Godfather-trilogien. Men selv om Pulp Fiction er enkeltfilmen som har flest stemmer, er det flere personer som har rangert The Shawshank Redemption – Frihetens Regn som nummer 1.

* Her ligger det noe måleteknisk forvirring i at vi åpnet for at man kunne omtale en trilogi som én tittel. Disse to glir over i hverandre.

Det er altså flere som har nevnt Pulp Fiction totalt. Men det er færre som har den som toppfilm. Den vinner på totalen.

Entropien tiltar

Når vi ser på hvor mange ulike filmtitler som er på 1. plass, 2. plass osv, ser vi at det er færre titler på toppen av listen enn lengre ned – på tross av at ikke alle har fylt ut 10 titler. Det er ca 2 stemmer pr tittel nederst i listen (9. plass er faktisk litt mer variert enn 10.plass), mens det er 2,9 stemmer pr tittel i toppen. Leserne våre er mer enige om hva som hører til øverst på listen enn lengre ned.

Oversatt betyr dette at det er mange som er enige om at The Shawshank Redemption eller en Gudfar-film hører til på toppen av listen, mens det er større variasjon i hva man mener hører hjemme på plass nummer 9, der det er størst variasjon. Listene er ganske ulike, og det er mange delte plasser nedover på listen. Merk at Pulp Fiction nevnes nest oftest både på første og niende plass, mens Nummer én-filmen The Shawshank Redemption ikke er representert i det hele tatt blant de øverste filmene på listen av 9.plass-filmer. Dette gjelder flere filmer. I tabellen har vi markert dem som skiller seg ut.

Hvorfor?
Jeg skal prøve meg på en forklaring, men den kan være på jordet: De færreste av oss går rundt med en liste over ti favorittfilmer i hodet. Men det kan være vi har en litt tydeligere idé om hvilken film vi setter høyest, eller ihvertfall kan vi ha en shortlist for førsteplassen som ikke er så veldig lang. Men mot slutten av listen vil det være litt mer tilfeldig hvilke titler vi kommer på.

Og så er i tillegg hjernen vår skrudd slik at vi (de fleste av oss) ofte bruker valgstrategier som “velg den du kjenner fra før”, “velg den de andre velger” osv. På de øverste plassene er vi dermed kanskje “tettere på partiprogrammet”. Kanskje prøver vi også å være “flinkere”, velger en anerkjent film – og blir dermed likere de andre. Når vi kommer lengre ned på listen er vi mer på egenhånd med å velge ut filmene som skal med.

Dermed er nok de skjulte skattene å finne litt lengre ned i bunken.

Kanskje kan man dermed hevde at det også er mulig å lage en annen topp 10-liste; en som tar øverste film for hver av de 10 plassene (og fjerner dobbeltoppføringer). Her er den listen sammenliknet med “nevnt flest ganger”-listen:

Vi synes dette fenomenet er interessant. Men det får være nok grunnforskning for nå. Tilbake til selve filmlistene.

Hvordan kan vi bruke dette?

På enkleste nivå kan du bare kikke på topp 10-listene og se om det er en film der du har glemt å få med deg. Selv har jeg hverken sett The Shawshank Redemption, Forrest Gump eller Schindler’s List. Men om de bør sees, så skal jeg da gjøre det.

Men det er også mulig å gå dypere i listen; noe av det mer spennende eller overraskende finnes kanskje under overflaten. Vi har delt hele listen med dere i bunnen av denne artikkelen. Lukk den opp i Excel og dykk ned etter godbiter. Og dersom noen av dere som er gode med programmering har lyst til å lage noe morsomt ut av det; kjør ivei! Og del det med oss andre etterpå.

Egentlig kunne vi ha lyst til å lage en enkel tjeneste der man kan sette inn fødselsår og evt. kjønn, der man kan se hva folk av ens egen generasjon har som topp 10 og en søketjeneste med “folk som anbefaler denne filmen anbefaler også denne filmen”, men vi er litt skrinne på programmeringsressurser for tiden. Kanskje noen av dere har lyst til å prøve dere? Her er ihvertfall hele datasettet.

Hvis dere finner på noe fint med dataene; bruk kommentarfeltet. Om dere oppdager en perle av en film her, bruk kommentarfeltet. Dette kan dere

Alt for ofte deler vi i redaksjonen små webfunn på mail til hverandre når vi ser ting på nettet som vi blir fascinert av. Og dersom vi ikke har så mye å tilføre havner det ikke her på NRKbeta. Men det er jo litt dumt. Er det spennende for redaksjonen er det sikkert spennende for dere.

Dermed blir dette et forsinket nyttårsforsett fra NRKbeta. Vi skal dele mer. Også de små fine tingene vi finner og blir fascinert av selv om vi ikke nødvendigvis har en lang analyse og stor sammenheng å sette det inn i. Dere klarer jo å grave videre selv, dersom dere vil ha mer informasjon.

New Zealand Landscapes Timelapse Volume Two from Bevan Percival on Vimeo.

Her er det bare å la seg inspirere!

Sommeren står for døren og nordmenn i hopetall reiser ut i den store verden for å slikke sol og slappe av på stranda. Mange har gjennom årenes løp smertelig fått erfare hvor dyrt det kan være når mobiltelefonen med norsk SIM-kort “bare” skal brukes til å sjekke litt mail, facebook eller twitter.

SIM-kort-jungelen. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no CC-BY-SA

Noen er til og med såpass gamle at de synes det er deilig å ikke ha dekning på mobiltelefonen i noen uker, de vil bare koble ut uten å forholde seg til sosiale medier, nyheter eller sjefens eposter.

Sånn er ikke vi!

For oss er det viktigste med en smarttelefon at vi kan være på nett 24/7, også når vi er på reise. Her er en enkel guide til hvordan du billigst mulig kan være på nett med smarttelefonen din uansett hvor du måtte reise i verden.

Lokale SIM-kort

Konseptet for billigere mobilbruk i utlandet er nemlig svært enkelt: Kjøp SIM-kort i det landet du måtte befinne deg.

Så banalt, og så enkelt. Det er likevel et par småting du bør vite når det kommer til å skaffe, installere og bruke lokale SIM-kort.

Ingen land er like

Etter å ha trålet verden på kryss og tvers, og kjøpt SIM-kort i de fleste land vi har besøkt de siste årene, er det vel kun én ting som er skrevet i stein:

Ingen land eller teleoperatører er like.

SIM-kort-jungelen. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no CC-BY-SA

Det er med andre ord en jungel av ulike framgangsmåter, betalingsmodeller, løsninger og systemer du må forholde deg til. I enkelte land er dette blitt såre enkelt, med egne kiosker i ankomstområdet på flyplassen hvor du på to minutter plukker med deg en kontantkort-pakke, og er i gang før du har rukket å sette deg i taxien på vei til hotellet. I andre land er det langt mer komplisert, og krever planlegging.

Et par tips kan likevel være greie å ta med seg innledningsvis hvis du planlegger å kjøpe kort når du kommer fram til feriedestinasjonen din:

1. Lås opp telefonen

Sørg for å ha med en telefon som ikke er låst til en teleoperatør. Så langt vi klarer å se, finnes det ingen måte for å sjekke om telefonen din er låst på selve telefonen, men låner du et SIM-kort fra en konkurrerende operatør og det fortsatt virker, er du home free. Alternativet er selvsagt å ringe teleoperatøren din i Norge og forhøre deg. Sørg for å ha telefonens IMEI-nummer for hånden.

2. SIM-kortet

Hvis du ikke har en telefon som tar SIM-kort med standard størrelse, lønner det seg å ha med en SIM-kortklipper til enten micro eller nano. I mange land hvor smarttelefoner ikke er spesielt utbredt, kan det være vanskelig, om ikke umulig, å kjøpe micro eller nano-SIM.

Både klipper til micro-SIM og nano-SIM får du billig fra blant annet Dealextreme.com

Det er også lurt å kjøpe en som også kommer med adaptere tilbake til standard-SIM, om dette skulle bli nødvendig. I noen land vil du kunne få klippet til SIM-kortet hvor du kjøper det, og ofte kan det lønne seg å la de du kjøper kort av også foreta registreringen for deg, hvis dette er en komplisert prosess.

Husk å ta med pass, da det i flere land kreves passnummer for å få kjøpt SIM-kort. Har du en iOS-dings kan det være lurt å ta med den lille metallpinnen for å få ut SIM-kortet også, hvis du ikke har med en boks binderser på ferie selvsagt…

3. APN

Sett deg inn i hvordan du skifter APN på din telefon. APN, eller Access Point Name, er rett og slett en adresse du må skrive inn under settings på mobiltelefonen din slik at telefonen vet hvordan den skal komme seg ut på internett. Denne adressen er forskjellig for de ulike operatørene i de ulike landene.

Selv om du kjøper et SIM-kort og installerer dette på angitt måte, er det nemlig ikke alltid APN-settingene endrer seg, og det er svært ofte meget mangelfullt med informasjon om hva APN-info skal settes til.

IOS
En framgangsmåte vi har brukt med godt hell på iPhone er å kjøpe SIM-kort, installere og aktivere dette slik telefonoperatøren sier du skal, og deretter gå på nett via WLAN og endre APN-adressen automatisk ved å besøke nettstedet http://www.unlockit.co.nz/unlockit/ .

Åpner du dette nettstedet i Safari i IOS vil den automatisk kunne endre APN. For andre telefoner vil du kunne hente ut informasjonen du trenger og legge inn dette manuelt.

Android
På Android kan du følge denne oppskriften for å endre APN: http://www.worldstart.com/how-to-edit-or-add-android-apn-and-access-point-settings/

Info om de ulike operatørenes APN-settings finner du her: http://www.unlockit.co.nz/mobilesettings/

4. Ta med din gamle reservetelefon.

I denne setter du det norske SIM-kortet ditt, og legger den på hotellet slik at du på kvelden kan sjekke om noen har forsøkt å forstyrre deg i ferien via SMS eller ved å faktisk ringe deg

5. Fyll på penger.

Det finnes minst like mange måter å fylle på “credits” på, som det finnes løsninger og teleoperatører. Noen er basert på at du kjøper skrapekort og legger inne verdien på disse ved hjelp av tallkoder i telefonen, mens det i andre land er så enkelt som å gå til en 7-Eleven og trykke inn telefonnummeret ditt på betalingsautomaten.

Kjøper du en kontantkortpakke kommer den ofte med et lite hefte som forteller deg alt du trenger å vite angående det å bruke mer penger

Forhåndsbestilte SIM-kort

Hvis du ikke er av dem som orker styret med å kjøpe et SIM-kort når du kommer fram, finnes det også andre løsninger. Disse er dog noe dyrere, men fungerer utmerket.

Friendly Internet? Foto: Marius Arnesen / NRK

Spesielt i USA kan det være vanskelig å få kjøpt SIM-kort, men her er det også svært varierende praksis mellom de ulike operatørene og butikkene som selger kontantkortpakker.

Ta en titt på denne artikkelen fra PC Magazine for å få en god oversikt over hvilke pakker det er mulig å bestille før du drar på tur: http://www.pcmag.com/article2/0,2817,2414494,00.asp

Modem

Har du behov for å få hele familien og alle de ulike dingsene som ofte følger en moderne utgave av arten på nett, kan det kanskje lønne seg å kjøpe et “reisemodem”.

AT&T Hotspot: Foto: AT&T

Disse fungerer slik at de har et SIM-kort som knytter seg til telenettet og deler dette videre ved hjelp av et WLAN, som man i sin tur kan koble flere dingser til. Alle disse krever også at man kjøper et abonnement som definerer hvor mye data man kan bruke i en gitt tidsperiode.

Disse løsningene finnes ikke over alt i verden, men går turen til for eksempel USA har både AT&T, Virgin og T-Mobile egne løsninger.

Uoversiktlig

Som vi påpekte innledningsvis i denne artikkelen er markedet for SIM-kort svært uoversiktlig og fragmentert. Helt avhengig av hvor i verden turen måtte gå, hvilken type telefon du har og hvordan systemet er skrudd sammen.

Internet. Foto: Flickr / transCam (CC)

Vi er interessert i å høre dine erfaringer fra ulike land og operatører: Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Er det andre ting det er lurt å vite om mobilbruk i utlandet? Bruk kommentarfeltet og del din kunnskap rundt dette!

God mobilreise folkens!

Ord kommer og ord går. Det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press – AP – vedlikeholder en såkalt Stylebook med hva som anses som korrekt nyhetsspråk.

AP Stylebook er amerikanske mediers gullstandard for hvordan det skal tegnsettes, at Pulitzer Prize for public service skal skrives med to store og tre små forbokstaver osv. Når noe dukker opp der, blir det litt mer offisielt – de har en viss definisjonsmakt for hvordan ting omtales.

Nå har noen laget en Tidslinje over et antall endringer. Interessant både for språknerder og samfunnsutviklingsnerder. Kanskje noen burde føle seg kallet til å gjøre det samme med utvalgte norske ord?

Vi fikk spørsmål fra en leser (hei Lars) om hvordan NRK har laget noen av sine beatbox-inspirerte promoer. Det kan vi selvsagt prøve å svare på, så vi tok kontakt med NRKs promo-avdeling. 

En promo er en kort snutt som viser frem et forestående TV-program eller en event. På få sekunder skal man fortelle litt om hva programmet eller eventen handler om, og aller helst få deg til å se programmet som kommer senere. Det kan for eksempel være i forkant av Wimbledon-turneringen i 2009:

— Denne promoen var inspirert av Coldcuts musikkvideo “Timber”, forteller Jonas Benjaminsen, som har klippet det hele sammen.

Promoen vant sølv i European Broadcasting Unions kåring av beste sportspromo 2009. Det spesielle med denne promoen er at den gjør bruk av beatboxing, som er det å lage musikk eller rytmer ved hjelp av egen kropp eller lyder man kan lage selv, uten instrumenter.

— Jeg har kun brukt lyder fra tenniskamper kombinert med tidligere filmopptak fra kamper på Wimbledon. Jeg har to lydklipp i begynnelsen som dras med videre i filmsnutten, og legger på flere og flere etter hvert. Jeg lager med andre ord mitt eget lydspor, ved å kun bruke lyd som allerede er på en tenniskamp, sier Benjaminsen.

Ser man på prosjektet er det lettere å skjønne hva Benjaminsen mener:

Wimbledon-promoprosjektet ser slik ut i Final Cut Pro. Skjermdump: Jonas Benjaminsen.

Tidslinjen nederst representerer film- og lydklippene som er med i promoen. Aller nederst (de grønne stripene) er lyden. Legg merke til hvordan lydbildet er bygget opp av to forskjellige lyder som skaper rytme, og deretter flere “filler”-lyder som skaper atmosfære og hjelper rytmen videre.

— Det å lage en promo for sport kan man i større grad tillate seg å tenke litt på siden, siden fansen allerede vet hva sporten handler om, sier Benjaminsen.

— En promo for et TV-program eller en film handler først og fremst om å klippe ned en historie, mens sportspromoer i hovedsak handler om å formidle en følelse. Det vi må gjøre med sport er å appellere til seerne og informere dem om når det de vil se begynner, sier han.

Flere prisvinnere

En annen vinner-promo fra NRK er også om Wimbledon. Den er laget i 2012 av Bjørn Aksel Storaker, og er også basert på beatboxing.

Men hvordan går man fram når man skal lage sin egen beatbox? Vi spurte Marius Hansen, som er lyddesigner i NRK Promo. Han anbefaler folk som vil prøve å lage beatbox-filmer selv om å begynne med lyden:

— Lyden er mer enn halve filmen. Få lyden til å sitte først, og klipp så til filmen etterpå, anbefaler han.

Det kan være lurt å begynne med rytmen, og lage en eller annen “beat” som kan fungere gjennom hele filmen. Mange av beatbox-filmene der ute er klippet sammen av ganske få elementer, og det er ofte etterarbeidet som tar tid.

Prinsippet er dog ganske enkelt. Planlegg godt, og tenk på hvilke bilder du trenger som skal dekke hvilke lyder. Tenk også på vinkler. Pass på jump-cuts (hvor man hopper fra en vinkel til en annen). Slike kan enten brukes kreativt eller være forstyrrende — får du det til å passe med musikken kan det bli veldig stilig, men det kan også bli forstyrrende. Når du klipper må du holde tungen beint i munnen og få klippene i rett rekkefølge. Og altså: begynn med lyden.

Både Hansen og Benjaminsen nevner Lasse Gjertsen, et norsk youtube-fantom, som en stor inspirasjonskilde. Gjertsen har opptil flere beatbox-filmer på sin youtube-konto, selv om noen av dem kanskje ikke er beatbox om man følger definisjonen strengt. Mest kjent, og beatbox, er kanskje “Hyperactive” fra 2005:

Vil du lese mer om promo og NRKs produksjon av disse teaserne, kan du for eksempel lese “En promo blir født” og “Bak spakene for promo for Kongshavn”.

Avsløres alderen din når du klikker på røde prikker rundt omkring på skjermen?

Menneskets motorikk endrer seg mens vi eldes. Og motorikken lar seg tydeligvis avdekke i bruk av mus/pekeplate: Intelligent Interactive Systems Group på Harvard-universitetet har laget en test (tar ca 5 min) de mener kan avsløre hvor gammel du er utifra hvordan du klikker på røde prikker som dukker opp ulike steder på skjermen. Testen er én av en serie tester som ligger tilgjengelig på Lab in the Wild – en samling tester av kulturelle preferanser og persepsjon.

Over 180.000 har tatt alderstesten hittil, og presumptivt hjulpet vitenskapen videre. Den ser imidlertid ikke ut til å være helt presis for tunge databrukere: Alle i NRKbeta-redaksjonen scores som 28-32 år gamle, selv om alderen vår varierer fra 21-45. Men uansett om testen er presis eller ikke: Det begynner å bli vår i luften; hva er vel da bedre enn å sitte inne og klikke litt i vitenskapens navn?

HER ER TESTEN (virker ikke på mobil, nettbrett eller med Internet Explorer 8 eller eldre)

Del gjerne hvor godt testen treffer i kommentarfeltet!

Idag har jeg selv blitt en illustrasjon til en artikkel jeg planla å skrive; om feil som sprer seg fra enkeltmennesker, via sosiale medier og media ut til samfunnet – eksemplifisert gjennom jakten på Boston-bomberne.

I formiddag var jeg gjest i Radioselskapet på P2 for å snakke om publikums jakt på Bostonbomberne i sosiale medier.

Mot slutten av sendingen antydet jeg at noen kunne ha vært inne og gjort endringer på twitterkontoen til 19-årige Dzjokhar Tsarnajev mens han var på flukt fra politiet og senere lå alvorlig skadet på sykehus. Hadde jeg hatt tid til å dobbeltsjekke det, ville jeg raskt fått avkreftet at dette var en sannsynlig forklaring. Men det rakk jeg ikke.

Boston: En mediemessig interessant sak

Det hele startet i forrige uke, da jeg begynte å ta vare på stoff om mediedekningen av Boston-bombingen, ettersom jeg har tenkt å skrive en artikkel om problemene som oppstår når saker utvikler seg så raskt at mediene ikke har tid til å stokke bena. Dette er illustrert i alt sitt grusomme velde (og spiddende fortalt) i BuzzFeed-saken CNN’s Jaw-Droppingly Awful Hour Of Boston Bombing Coverage.

Da Radioselskapet tok kontakt med NRKbeta i morges fordi de skulle ha en sak om publikums jakt på gjerningsmennene, var det derfor naturlig for redaktøren å sende henvendelsen videre til meg, som hadde satt av dagen idag til å komme dypere i materien. Radioselsskapet skulle imidlertid ha meg i studio allerede 11:30, så tiden jeg hadde planlagt å bruke på å kjenne saken godt nok og skille skit og kanel ble plutselig vesentlig kortere. Dessuten var ikke vinklingen vår den samme, så jeg måtte også lese meg opp på deres inngang til saken før jeg kunne prøve å koke ned en ukes twitterhendelser og en håndfull analyserende artikler jeg hadde lagt til side til senere til én sammenhengende historie.

Dette begynner å høres ut som en oppbygning av et selvforsvar. Og det er det; jeg liker ikke å gjøre feil. Men det er også et forsøk på å male et bilde av hvordan det kan gå når vi i media skal vade gjennom mer informasjon enn det er mulig å behandle på den tilgjengelige tiden.

Min morgen

Voyeurism, all the ‘new media journalism’ of #BostonBombing is … just terrible voyeurism and a need for immediate gratification.

— Collin D Anderson (@CDA) April 20, 2013

Det ble noen spennende morgentimer med research idag. På den ene siden er jakten på gjerningsmennene en sak jeg har fulgt ganske tett på Twitter den siste uken og gravd litt i både på grunn av faglig og personlig nysgjerrighet, men samtidig er det en sak jeg ikke har hatt tid til å sette meg systematisk inn i – den er svær og den har veldig mange sider. Heldigvis er folk i NRK radio gode til å snakke med intervjuobjekter på forhånd og klarlegge hva man skal snakke om, slik at både spørsmål og svar blir gode nok til å fungere i en direktesending.

Så i forkant hadde jeg en 16 minutters telefonsamtale med programmets produsent, der vi sammen fant frem til hva vi skulle snakke om. Dermed hadde jeg en grei avgrensning på hva jeg burde kunne svare på. Mot slutten av denne samtalen nevnte jeg hvordan jeg fredag i 19-tiden hadde sittet og sett på kontoene til 19-åringens venner for å forsøke å finne ut om kontoen som ble omtalt som “muligens Twitterkontoen til den mistenkte” var den riktige eller ikke. Og hvor merkelig det var å være så dypt inne i nettverket til 19-åringen og deres samtaler mens han fortsatt ble jaget.

@j_tsar på Twitter

I forkant av sendingen gikk jeg inn på macen og sjekket twitter-navnet til den pågrepne nittenåringen, så jeg kunne ha det nedskrevet, i tilfelle jeg skulle uttale det på luften.

Stort sett slipper man å skulle huske den typen fakta, men man føler seg mer avslappet i studio når man er forberedt – eller jeg skal kanskje heller si man er mer avslappet i studio når man føler seg forberedt.

Jeg stusset litt over at profilbildet virket annerledes enn da jeg hadde sittet med telefonen fredag kveld; da så jeg et rødlig instagramaktig løvebilde, nå var det etellerannet grønt:

Ved første blikk tolket jeg det som etslags flagg med noen kyrilliske bokstaver, nå i etterkant har jeg funnet ut at det er logoen til et dagestansk fotballag.

Jeg slo det jeg tolket som en endring av profilbildet sammen med twitterpraten fra Andy Carvin, @acarvin – som jeg har høy tillit til – fredag kveld:

It does seem weird that the # of tweets on @j_tsar‘s acct has dropped by a few. Twitter DB error or is someone editing it?

— Andy Carvin (@acarvin) April 19, 2013

og i tillegg det at det nå så ut som det var et tosifret antall folk kontoen fulgte, mot et tresifret tall før helgen. Alt i alt nok til at det var noe jeg burde sjekke ut.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå inn på dette, for jeg hadde ikke rukket å sjekke det, men da programlederen stilte et spørsmål som antagelig skulle lede meg inn til å snakke om hasjhue-vennene til 19-åringen, og hva de snakket om fredag kveld og jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle snakke om disse og deres håndtering av sjokket på en OK måte, datt jeg istedet inn i å snakke om disse antagelsene jeg ikke hadde hatt tid til å sjekke. Slik omtrent forløp det siste spørsmålet og svaret:

Programleder: Vanlige folk kommer veldig tett på i en sånn jakt, du fant frem twitterkontoen til 19-åringen som nå ligger skutt på sykehus, hvordan så den ut?

Anders: Veldig merkelig sak, egentlig. Og det rare var at den forandret seg mens han var der ute og rømte, så det er jo også noen andre tydeligvis – ser det ut som – som har hatt passordet hans, og idag har den et annet bilde på forsiden enn den hadde i forgårs.

Og jeg tror ikke han har ligget på sykehus eller i den båten og forandret på det, så det er noen som er ute og forandrer litt på virkeligheten mens…

Programleder: Hva er det de forandrer da?

Anders: Nei, på lørdag så hadde han vel bare bilde av en stor løve, og idag så var det mer sånn noen flagg og greier, og det er tweets som er forsvunnet derfra – har jeg lest, jeg har ikke dobbeltsjekket det, så ikke videreformidle det, men…

Programleder: Men det er uansett noen som er der inne og styrer twitterkontoen hans.

Anders: Det kan se sånn ut.

Programleder: Hah! Interessant.

Radioselskapet mandag 22.4

Og vips er intervjuet over og jeg rusler bort til NRKbeta Towers for å se litt nærmere på om det er noe der, eller om alt har naturlige forklaringer.

Vel tilbake på plassen min kobler jeg meg på nett og går inn på Twitterprofilen til @j_tsar. Joda, det er bare 96 personer han følger, og det jeg liker å tenke på som min fotografiske hukommelse mener den så at det var flere enn to sifre på fredag.

Men løve-avataren er der fortsatt på meldingene. Merkelig. Den er bare ikke i headingen. Jeg begynner å skjønne at det jeg har sett og spunnet videre på er enda mindre fjellstøtt enn det føltes da jeg satt i studio:

Profilbilder på Twitter

Man har kontroll på tre ulike bilder på Twitter-profilen sin; avataren – det lille bildet som vises ved hver melding, bakgrunnsbildet på profilen og det såkalte header-bildet, som ble innført høsten 2012. På desktop-versjonen av Twitter ligger profilbildet oppå headerbildet:

I Twitterklienten jeg bruker på mobil ligger derimot profilbildet for seg selv, og headerbildet blir usynlig for meg i såkalt banner blindness:

Så når jeg satt der fredag og trålte gjennom meldinger så jeg primært avataren; den var ved siden av alle oppdateringene. Dette ble forsterket av at symbolikken ved løven ble diskutert. Det som ble brent inn i underbevisstheten var bildet av løven. Det grønne bildeelementet var der tydeligvis også hele tiden, men bildet som sto igjen i min hukommelse – i kontrast til fotoene som var publisert av den bleke, hengslete 19-åringen – var dette:

Dette har jeg så koblet sammen med den antatte endringen knyttet til at tallet på tweets og fulgte personer har endret seg litt (10 fulgte kontoer og 3 tweets er borte ifht et eldre skjermskudd) og har sett for meg at venner eller medsammensvorne har vært inne og justert kontoen, mens forklaringen like gjerne (og kanskje mer sannsynlig) er så enkel som Carvin antydet litt senere, men som jeg aldri leste; at noen av vennene til 19-åringen deaktiverte kontoene sine for å unngå offentlighetens søkelys, kanskje har noen også slettet tweets 19-åringen har retweetet og det har endret tallet på profilen hans.

Alt dette er bare småting som kan forklares enkelt, men som også kan tolkes som indikasjoner og pusles sammen til større bilder når man har for kort tid til deadline, bilder som i etterkant viser seg å være mindre sannsynlige enn enklere forklaringer.

Og det var akkurat det jeg gjorde på direktesendt radio idag, nettopp det jeg skulle skrive en sak om. Men jeg hadde ikke planlagt å gjøre meg selv til et eksempel på hva som skjer når kommunikasjonen går raskere enn kvalitetskontrollen.

Hva nå?

Mens jeg setter meg ned i en krok og prøver å fylle igjen hakkene i troverdigheten og innprente meg det som sto på en lapp over pulten til en kollega av min mor; “sjekk at hjernen er koblet til før du åpner munnen”, kan dere kose dere med noen av artiklene jeg egentlig hadde tenkt å bygge denne artikkelen på; de er høyt lesverdige alle som en. Men tydeligvis ikke pedagogiske nok…

Slate: Breaking News is Broken
Storyful Blog, Mark Little: When everyone is an eye-witness, what is a journalist?
Future Journalism Project: How we Follow Breaking News
cnet: Social media as breaking-news feed: Worse information, faster
NY Times: The Pressure to Be the TV News Leader Tarnishes a Big Brand
Reuters Blog, Felix Salmon: The social media tail mustn’t wag the MSM dog

We are collecting dots. It’s a day to be careful about connecting them.

— Steve Inskeep (@NPRinskeep) April 19, 2013

her kan du høre hele Radioselskapet-intervjuet på radio.nrk.no

Du har kanskje sett noen av hennes nydelige presentasjonsnotater, men ikke bitt merket i navnet hennes. Eva-Lotta Lamm jobber som illustratør og designer. For tiden basert i London og jobber for Google. Men er kanskje likevel mest kjent for å lage veldig visuelle og fine notater når hun er på konferanse.

Tidligere denne måneden var hun på interaksjonsdesignkonferansen Yggdrasil i Tønsberg og snakket om det å bruke skisser i kommunikasjon og problemløsing.

Et av Eva-Lottas foredragsnotater

Eva-Lottas skisser er ikke noe alle kan klare å lage. Hun er profesjonell. Men det er viktig å forstå at det er forskjell på å tegne og å skisse. Mange mener selv at de ikke kan tegne, men det er vanskeligere å påstå at du ikke kan skisse.

Med noen enkle figurer kan du skisse det meste.

…men jeg kan jo ikke tegne en rett strek engang! Eva-Lotta har hjelp da også. Tegn streker mot deg selv. Snu arket og tegn neste strek mot deg selv den også. Det er lettere å tegne rette streker mot seg selv.

Men hvorfor?

Når du skal vise et utkast til et nettsted, en app eller annen programvare finnes det masse flotte verktøy til å lage skissene. Verktøy med ferdige knapper og ganske lekkert design.

Problemet er bare at dersom utkastet og forslagene er for fine er du garantert at noen av dem du presenterer for begynner å henge seg opp i detaljer som er fullstendig irrelevant på et så tidlig tidspunkt.

- “Jammen er det ikke litt for stor avstand mellom de to knappene?”
- “Er ikke den blåfargen litt for lys?”

..når det du lurer på er om du skal ha en eller to spalter eller om knapperaden skal stå øverst eller nederst.

Med latterlig enkle strektegninger ser ting så simpelt ut at det er umulig å ta det for å være et endelig design. Og da er det lettere å diskutere det som er viktig på et så tidlig tidspunkt.

Akkurat dette snakket også interaksjonsdesigneren Ram Yoga om på samme konferanse. Han delte av egne erfaringer, men henviste også til designeren Jason Santa Maria og hans tanker rundt tidlige skissestadier. Han mener at tidlige skisser bør være stygge. For å åpne for videre tankearbeid. Et annet viktig poeng er også at enkle skisser i mye større grad inviterer til deltakelse. De senker terskelen og lar flere bidra.

Hva er deres erfaringer med skisser? Og har dere noen favorittverktøy eller metoder å dele med våre lesere?

Phillipe Cantin lurte på hvor mange ganger to Legoklosser kunne settes sammen og tas fra hverandre igjen, før de gikk i stykker. For å finne svaret på det bygget han en Legokloss-stresstestmaskin, bestående av blandt annet en Arduino og et par servomotorer.

Etter at maskinen kontinuerlig hadde satt klossene sammen og tatt dem fra hverandre i 10 dager fikk han svar på spørsmålet sitt:

37.112

er altså antall ganger brikkene kan settes sammen og tas fra hverandre, før tyngdekraften gjør at den nederste faller av.
-og som han skriver på bloggen sin: Ikke prøv dette hjemme, det tar lang tid, det støyer og det er veldig, veldig slemt mot legoklossene.

Uansett hvor i dagens jungel av digitale meldingstjenester man måtte velge å kommuniserer med andre, er det en ting som er viktigere enn noe annet – At meldingen faktisk når mottakeren.

Facebooks Annet-mappe

Meldingsdelen av Facebook er med nettverkets framvekst blitt en svært populær og viktig kommunikasjonsplattform. Facebook Messenger, som meldingsdelen av Facebook kalles, inneholder imidlertid en lite kjent, og ganske sær funksjon.

I tillegg til den vanlige “Innboksen” har nemlig Facebook noe den kaller “Annet“(eller “Other” om du har engelsk innstilt som språk). Dette er en slags parallell innboks, hvor meldinger fra grupper, sider og personer du ikke er venn med ender opp.

Det viser seg at svært få i det hele tatt er klar over denne “hemmelige innboksen”. Du kan lese hva Facebook selv skriver om “Annet”-mappen her: https://www.facebook.com/help/188872764494245

Innstillinger på Facebooks Annet-mappe

Du finner “Annet”-mappen ved å gå inn på meldinger, og klikke på “Annet” rett til høyre for “Innboks”-knappen.

Man kan til en viss grad endre innstillingene til “Annet”-mappen selv, men valgene man har begrenser seg til “Enkel filtrering” og “Streng filtrering”

Leses meldingene du sender?

Det er selvsagt kjipt å oppdage at man har flere titalls ubesvarte meldinger fra fjern og nær, men et annet aspekt med “Annet”-mappa man skal være klar over er at det heller ikke er sikkert de du forsøker å ta kontakt med, leser meldingene du sender.

Tar du kontakt med noen du ikke er venn med, er det rett og slett stor sannsynlighet for at meldingen du sendte aldri blir lest.

Var du klar over “Annet”-mappen?

De siste årene har en ny og spennende valuta vokst frem. En valuta som, i motsetning til de fleste andre økonomiske enheter, ikke er mulig å verken ta på eller betale den lokale dagligvarebutikken med. Bitcoin eksisterer kun i den virtuelle verden, er løsrevet fra alle former for tradisjonelle sentralbanker, og er helt anonym. Men hvordan fungerer det, egentlig?

Nerd Merit Badge 10: Bitcoin

En digital valuta

Bitcoin er en valuta som ble lansert for fire år siden, i slutten av 2009, av den mystiske internett-personligheten Satoshi Nakamoto. Bitcoins er 100% laget for den digitale verden, og alle med en internettforbindelse kan sende penger direkte til hverandre, uten å gå gjennom en finansiell institusjon som dagens tradisjonelle banker.

Digitale kontanter

Den enkleste måten å forklare Bitcoins økonomiske prinsipper på, er å sammenligne det med kontanter. I Bitcoin-økonomien ligger pengene dine i en “Wallet” (en lommebok), som er en fil du enten kan ha lagret på din egen maskin, eller oppe i skyen hos diverse tjenestetilbydere.

Denne digitale lommeboken er noe av det viktigste med Bitcoins: Den som har lommeboken, har også pengene. Det er derfor veldig viktig å ha den trygt lagret – enten kryptert på din egen harddisk, eller hos en trygg skyleverandør – Bankenes sikringsfond kan ikke hjelpe deg om du mister den. Som når du gir fra deg en femtilapp til en fremmed, er sannsynligheten liten for at du senere kan få tilbake denne femtilappen. Det samme prinsippet gjelder for BitCoin: Transaksjoner er absolutte og direkte, og går ikke gjennom et bankvesen.

Under utviklingen av Bitcoin har Satoshi Nakamoto tatt mange steg som sørger for at valutaen ikke kan manipuleres og utvannes, noe tradisjonelle valutaer er utsatt for. For det første er antallet Bitcoin som noen sinne kommer til å eksistere, et fastsatt tall: 21 millioner. Når 21 millioner Bitcoin har blitt generert, er det ingen mulighet for å videre stimulere økonomien ved å produsere flere; At det går inflasjon eller deflasjon i Bitcoin er dermed usannsynlig.

Et bekymringsmoment som ofte blir nevnt, er at Bitcoin er en “uregulert tullevaluta som stort sett brukes av skurker“. Og til en viss grad stemmer dette: På samme måte som kontanter, er en anonym, personuavhengig valuta interessant for undergrunnsvirksomhet. Men på samme måte som at vi ikke bare bruker kontanter til lugubre aktiviteter, har Bitcoin også en plass i tradisjonell forretningsvirksomhet.

Hva kan jeg bruke Bitcoins til?

Siden Bitcoin er en digital valuta, legger det visse begrensninger for dens bruk i dagens fysiske verden. Sannsynligheten for at den lokale kaffesjappa i Norge støtter Bitcoin, er et sted mellom liten og null.

Likevel vet vi at NRKbeta-publikumet er over gjennomsnittet i forkant av utviklingen, og mange handler nok bøker, kaffebønner, elektronisk utstyr, webhosting, VPN, klær og mye annet på nettet. Her er Bitcoin etter hvert godt implementert, og mange tjenestetilbydere lar deg betale med Bitcoin i stedet for kredittkort.

Bitcoins wiki har en fin liste over tjenestetilbydere som godtar valutaen: Bitcoin.it: Trade

Er det mulig å bruke pengene i den fysiske verden?

Å bruke Bitcoin i den fysiske verden, er hakket verre. Løsningen er å bruke Bitcoin-til-VISA-tilbydere, som lar deg veksle Bitcoin i VISA-gavekort, noe som gjør at du (på en måte) får brukt Bitcoin i butikken.

Hvordan skaffer jeg Bitcoins?

Et av Bitcoins større problemer er det internasjonale økonomimiljøets generelle misnøye med valutaen: Siden Bitcoin på mange måter utfordrer vårt tradisjonelle økonomiske system, er det ikke mulig å veksle valutaer i Bitcoin med verken PayPal, VISA, MasterCard eller andre lignende betalingsløsninger.

Med mindre man driver med handel, har man i all hovedsak to måter å skaffe seg Bitcoin: Bankoverføring til spesialiserte Bitcoin-tradere, eller mining.

Mining

Et annet konsept som kan være litt vanskelig å forstå, er det faktum at alle Bitcoin-ene per dags dato ikke er funnet. Tidligere nevnte jeg at det ikke kommer til å eksistere mer enn 21 millioner Bitcoins noen sinne, og vi er relativt langt fra å nå denne sirkulasjonsmengden: Per i dag er det omtrent 11 millioner Bitcoins i omløp; resten må mines, eller graves ut.

Igjen, for å sammenligne med noe fra den fysiske verdenen, så er mining som god gammeldags gullgraving. På kloden eksisterer det en bestemt mengde gull; på samme måte eksisterer det en fast mengde Bitcoins – problemet er å finne dem.

I stedet for en sil bruker man avanserte algoritmer og voldsomme mengder datakraft for å finne Bitcoins.

I Bitcoins’ tidlige dager var dette et relativt enkelt og morsomt prosjekt: For å lete etter flere Bitcoins, satte du i gang et program på maskinen din som gjorde tusenvis av utregninger i timen. Hver av disse utregningene sendes så til Bitcoin-nettverket for verifisering, og hvis utregningen stemmer overens med en signatur i nettverket, har du funnet en ny Bitcoin.

Nå er situasjonen verre: Siden det hele tiden er færre uoppdagede Bitcoins, justerer nettverket vanskelighetsgraden for å generere de gjenværende. Dette fører til at du per i dag trenger enorme mengder prosesseringskraft for å finne nye Bitcoins, og man ser en oppblomstring av – for å bruke en fin analogi – en slags tippelag, hvor flere maskiner i fellesskap bidrar for å grave frem de gjenværende Bitcoin-ene.

Bankoverføring

Det andre alternativet er å gjøre en bankoverføring til en av de mange Bitcoin-traderene – selskap som spesialiserer seg på kjøp og salg av Bitcoins.

Er det trygt?

Det kommer litt an på hvordan man definerer trygt. Som et hvert produkt av den digitale verden, er faren for hacking alltid tilstede. Hvis du har wallet-en din lagret lokalt på maskinen, bør du ha gode sikkerhetsrutiner for dette. Å kryptere den med f.eks. Truecrypt er antagligvis fornuftig.

En annen fare er valutaens volatiltet: De siste tretti dagene har valutaen gått fra 60USD til 230USD til 90USD og opp til 125USD:

Link til grafen hos Bitcoin Charts

Er det lovlig?

Den juridiske situasjonen rundt Bitcoin er litt grå: Selv om man i Norge antagligvis er trygg, og bruken av Bitcoin på et internasjonalt handelsmarked er innafor, så har begge sider av debatten i USA vært litt usikker.

I 2009 ble Bernard von NotHaus siktet etter føderale lover for å ha produsert derivatvalutaen Liberty Dollar.

Liberty Dollar var en direkte fysisk konkurrent til den amerikanske dollaren, noe som FBI mener er ulovlig:

It is a violation of federal law for individuals […] to create private coin or currency systems to compete with the official coinage and currency of the United States

The New Yorker, oktober 2011

Deler av dette argumentet beskrives også i paragraf 486 av Title 18 of the Code of Laws of the United States of America:

Whoever, except as authorized by law, makes or utters or passes, or attempts to utter or pass, any coins of gold or silver or other metal, or alloys of metals, intended for use as current money, whether in the resemblance of coins of the United States or of foreign countries, or of original design, shall be fined under this title or imprisoned not more than five years, or both.

Til tross for at fysiske Bitcoins på ingen måte eksisterer – fra offisielt hold, iallfall – så har valutaens kritikere flere ganger brukt paragrafen ovenfor som en mulig fallgruve, med basis i at Bitcoin på en måte er “digitalt gull”.

Likevel ser vi ikke på dette som et stort problem for valutaens brukere: Det er vanskelig å vite om Bitcoin er et produkt fra USA. Å definere Bitcoin som en derivatvaluta er også vanskelig, og uansett om valutaen skulle komme fra USA, er den ikke en direkte konkurrent til dollaren, men heller en konkurrent til vårt tradisjonelle økonomiske system.

Lewis Solomon, en professor fra George Washington University Law School, stiller seg også bak dette:

Bitcoin is in a gray area, in part because we don’t know whether it should be treated as a currency, a commodity like gold, or possible even a security.

Lewis Solomon, til The New Yorker i oktober, 2009

Fremtiden

Et av Bitcoins åpenbare problemer pr. første kvartal 2013, er volatiliteten. Det er vanskelig å bruke Bitcoin til å for eksempel handle brød, når brødets pris den siste måneden kunne vært enten 10kr, 40kr, 17kr eller 25kr. Mange hevder at det er vanskelig å starte en ny valuta uten å oppleve volatilitet, og at dette kommer til å stabilisere seg etter hvert som flere Bitcoins blir gravd ut, og markedet ekspanderer.

Likevel ser vi at Bitcoin virkelig er oppe i dagens lys for tiden. Paypals president uttalte nylig i et intervju med Bloomberg at de “tenker på å støtte Bitcoin”.

Hvis Bitcoin overlever det neste året, noe som kan være en realitet hvis Paypal stiller seg bak valutaen, mener noen eksperter at vi kan begynne å se Bitcoins utbredelse i den fysiske verden. Paypal og lignende organisasjoners involvering går også inn i problemstillingen som ofte tas opp, nemlig “wallet”-konseptet: Ola Nordmann kommer ikke til å ville holde styr på den, og burde nok heller ikke holde styr på den. Å oppbevare Bitcoin hos noen som PayPal er antagligvis veien å gå for den gjenomsnittlige forbruker.

Siden PayPal ekspanderer sin tilstedeværelse i den fysiske verdenen, er det ikke helt usannsynlig at de ser på muligheten for å videre løsrive seg fra VISA, MasterCard og resten av gjengen. I så tilfelle kan Bitcoin være en reell konkurrent.

Bruker du allerede Bitcoin? Og hva tror du om dens fremtid?

Cirka 181 000 kroner er svaret — i alle fall i følge Bergen Storsenter. Så mye er de villige til å gi dersom jeg blir medlem i kundeklubben deres. Det er jo smigrende, men hvor mye vil du egentlig dele av deg selv?

De 181 000 kronene er i form av en bil jeg kan vinne dersom jeg melder meg inn, og har griseflaks. Regnestykket er neppe så enkelt som at senteret har betalt 181 000 kroner for bilen; sannsynligvis får de litt rabatt for utstilling og promotering av leverandøren. At man velger å lodde ut en bil sier likevel en del om hvor mye bedrifter er villige til å gi for å ha meg som potensiell kunde. Jeg gir deg mine personopplysninger -> du gir meg kanskje en bil -> du sender meg reklame i overskuelig fremtid. Hvem vinner?

Neppe jeg.

Denne bilen kan bli din, hvis Bergen Storsenter får sende deg reklame. Potensielle inntekter gjør at mange bedrifter går langt for å bygge seg opp en kundedatabase. Foto: Sindre Skrede

Men om reklamestuntet virker? Javisst. Ellers hadde bedriftene neppe satt en så stor pris på mine personopplysninger. Bergen Storsenter, vil vite hva jeg heter, hvor jeg bor, hvor gammel jeg er, fødselsåret på mine eventuelle barn og hvilke interesser jeg har. Men så kan jeg altså få en bil for det. Den står der, på gulvet og gliser mot meg. Blir jeg solgt?

I mange tilfeller blir vi nok det, vi forbrukere. I bytte mot sjansen til å vinne en bil, er det lett å gi fra seg navn og epostadresse. Du finner det i butikker og kiosker: meld deg inn, vinn et eller annet. Skriv ned navnet ditt på en papirlapp, og meld deg inn. Det er neppe kritisk å være med i brødbutikkens lunchklubb eller nærbutikkens kaffeavtale. Det er egentlig opp til deg selv hvor mye reklame du ønsker/orker å motta til din digitale eller analoge postkasse.

Facebook ser deg — uansett

Verre er det når du aldri blir kvitt reklamen igjen. “Click here to unsubscribe” — ja, særlig. Enda verre enn det igjen er det når vi blir kartlagt uansett hva vi gjør, og hvor vi er. There’s no such thing as a free lunch, heter det — ei heller på internett.

Sider som facebook er gratis å bruke, men ditt medlemskap har sin pris. Det vil si: facebook krever sine løsepenger, uansett om du er medlem eller ikke. For en tid siden fortalte facebook — noe motvillig — at de i tillegg til å logge nettbruken til innloggede medlemmer, også holder styr på alle andre.

From this point on, each time you visit a third-party webpage that has a Facebook Like button, or other Facebook plug-in, the plug-in works in conjunction with the cookie to alert Facebook of the date, time and web address of the webpage you’ve clicked to. The unique characteristics of your PC and browser, such as your IP address, screen resolution, operating system and browser version, are also recorded.

Facebook thus compiles a running log of all your webpage visits for 90 days, continually deleting entries for the oldest day and adding the newest to this log.

(Kilde: Facebook finally admits to tracking non-users)

Hvor mye er disse opplysningene verdt for facebook?

Helt sikkert ganske mye — ellers hadde facebook neppe tatt seg bryet med å samle inn dataene. Facebook er allerede svært flinke til å tilpasse reklame til deg som bruker, og flink til å koble hvilke personer du kjenner eller kanskje kjenner. Tilpasset reklame betyr større sjanse for salg, og dermed større inntekter. Nettsamfunnet driver ikke veldedighet, de er en kommersiell bedrift på lik linje med så mange andre. Kan de tjene penger på meg, så vil de selvsagt det.

Velger jeg å være innlogget med min google- eller facebookkonto, er det i dag nærmest umulig å unngå at hvor jeg er og hva jeg gjør på nett logges. Når det i tillegg ikke hjelper å logge ut, er det grunn til bekymring. Når skal jeg, som kunde, få lov til å si stopp?

Jeg tror aldri jeg vinner, men det kan jo hende det er en grunn til det. Stripe fra xkcd.com

Perfekt kunde til salgs

På internett er jeg en handelsvare, og de store aktørene vil etter hvert ha et svært godt bilde av hvem jeg er og hva jeg liker å drive med. De kan vite hva jeg heter, hvor jeg bor, hvor jeg pleier å reise, hvilke nettsider jeg pleier å besøke og hva jeg liker å kjøpe.

Selskaper som mixpanel.com spesialiserer seg på å analysere det vi gjør. Mixpanels kunder kan se detaljerte logger over hver enkelt kunde — uten at kunden nødvendigvis har samtykket til det.

Dessverre ligger denne innsamlingen av informasjon i en juridisk gråsone. Jeg besøker nettsiden, og må da godta at nettsiden får et minimum av informasjon om hva jeg ønsker. Har jeg en mobiltelefon, vil jeg selvsagt ha en side tilpasset mobiltelefon, og hvis jeg trykker på en lenke vil jeg selvsagt komme dit den peker. Men hvor mye av min aktivitet og informasjon skal de forskjellige nettsidene lagre, og hvor lenge?

Bedriftene skal ha til salt i grøten, de også, men et eller annet sted går det en grense mellom tilpasset reklame og overvåkning.

Slik det er nå, er vi skummelt nær overvåkning.

Spillutviklerne Greenhouse Games har delt sitt siste spill, Game Developer Tycoon, via bittorrent — men med en liten vri: alle som laster ned spillet ‘ulovlig’ vil før eller siden gå konkurs. På grunn av piratkopiering, naturligvis.

Piratkopiering kan være en hodepine for en utvikler. Nå har Greenhouse Games lagt ut en versjon av sitt siste spill som viser piratene det utviklerne mener er de harde realitetene. Skjermdump: greenhousegames.com

Spillet handler, som navnet antyder, om nettopp utvikling og salg av spill. Brukerne må utvikle spill, balansere budsjetter og prøve å selge spillene sine på markedet. Om du betaler og laster ned spillet på lovlig vis, burde du klare deg greit. Laster du derimot ned versjonen spillutviklerne selv har lagt ut på bittorrent, vil du før eller siden gå konkurs — fordi markedet i den versjonen av spillet ødelegges av folk som piratkopierer spillene dine. Litt som i den virkelige verden, med andre ord.

Men paradokset stopper ikke der. Handlingen fra Greenhouse Games er i seg selv et interessant innlegg i piratkopieringsdebatten, men like interessant er det å se kommentarene til dem som laster ned spillet: piratene selv klager over at spillene de prøver å selge ikke selger godt nok, og at de går konkurs fordi folk piratkopierer dem.

I mean — can I research DRM or something? En pirat lurer på hvordan han kan unngå piratkopiering. Skjermdump: greenhousegames.com

Det skal ikke være lett. Her kan man snakke om både fliser i øynene, å kaste den første stein eller det berømte glasshuset: det er i alle fall ikke hver dag man ser piratene selv fordømme piratkopiering. Kanskje fordi piratene ikke føler seg som pirater?

Ulovlig eller ei?

En kan selvsagt spørre om hvor “ulovlig” det er å laste ned spillet, når det er Greenhouse Games selv, om enn anonymt, som legger ut spillet for nedlasting. Det er uansett en kjensgjerning at spillet ville dukket opp på bittorrent før eller siden uansett, og denne måten å gjøre det på setter søkelyset på et problem både store og små spillutviklere sliter med. Løsningene mange utviklerne kommer opp med, i form av håpløse rettighetskrav og “digital rights management software” som gjør spillene delvis uspillbare for dem som kjøper dem, er neppe veien å gå.

En av utviklerne bak spillet “Game Developer Tycoon”, Patrick Klug, skriver i en høyst interessant og leseverdig bloggpost:

To the players who played the cracked version!
I’m not mad at you. When I was younger, downloading illegal copies was practically normal but this was mostly because global game distribution was in its infancy. To be fair, there are still individuals who either can’t make a legal purchase because of payment-issues or who genuinely cannot afford the game. I don’t have a quarrel with you.

Spillforsker Ian Bogost hevder i sin bok “Persuasive Games” at “In addition to becoming instrumental tools for institutinal goals, videogames can also disrupt and change fundamental attitudes and beliefs about the world, leading to potentially significant long-term social change.”

Det spørs om “Game Developer Tycoon” og den fiffige distribueringsløsningen til utviklerne bak det vil føre til en stor omveltning med det første, men det er et interessant eksperiment. Om ikke annet viser det hvor vanskelig det kan være å endre holdninger, selv når spillutviklerne etter hvert har fått flere effektive distribusjonskanaler, så som Steam eller App store, heller enn gammeldagse, fysiske medier.

Hva synes du om Greenhouse Games’ “debattinnlegg”? 

(Artikkelen er basert på Greenhouse Game’s blogginnlegg, men siden deres er for tiden ustabil. Vi har lagt ut en PDF av blogginnlegget her.)

Takk til Pavneet Singh Saund for tips!

I blant er det interessant å sette litt perspektiv på ting. I dag er det den 29. april, 2013 – men hvor er det? Det kreative individet Luke Twyman har laget en nettside som setter én dag i en større kontekst.

HERE IS TODAY trenger ikke en fyldig tekstbeskrivelse fra oss. Ved hjelp av fiffige animasjoner og sammenligninger, gir siden et fint bilde på størrelsen til én dag, som kan sammenlignes med universet, pattedyrenes ankomst, menneskerasen, og andre ting. Fascinerende!

Kjenner du til flere interessante visualiseringer i samme sjanger? Fyll ut i kommentarfeltet!

I uke 48 i fjor hjalp dere oss å eksperimentere med et annet format på nyhetsformidlingen på NRK.no. Dere fortalte oss hva som funket på mobil og hva dere ville ha mer av. I går tok vi satsningen ett steg videre med en betalansering av raskere nyheter fra oss i NRK.no.

Skjermskudd fra NRK Nyheter BETA.

Det vi viser fram i dag er ikke ferdig. Det er starten på en læringsprosess hvor vi forsøker å servere ferskere oppdateringer i et nyhetsprodukt hvor vi følger de vesentlige nyhetene som skjer akkurat nå. Derav NRK Nyheter BETA.

Hvorfor betalansere?

Vi vet at formatet, journalistikken, teknikken og brukeropplevelsen er uvant for oss som står bak. Antakelig for dere også. Derfor vil vi tilpasse ting etter hvert, slik at vi ikke sementerer produkt, form og verktøy for tidlig. Det er dermed overhengende fare for at dere vil oppleve en del endringer i brukeropplevelsen ila. betaperioden som varer fram til sommeren.

Innholdet tilpasses formatet med en egen redaksjon satt sammen fra flere ulike nyhetsmiljøer i NRK. Vi bemanner spakene allerede fra kl. 06.00 helt fram til midnatt. Ergo håper vi at du i tillegg til å sjekke været på Yr og om verden står på Twitter også vil prøve Nyheter BETA i bussen til skole eller der du sitter med oppdateringslyst på kontoret gjennom dagen.

Hermer dere ikke bare Facebook og Twitter?

Jo. Nei. Vi inspireres naturligvis av andre plattformer som når bredt hos et publikum som blir mer og mer vant til å oppleve hva som skjer i sanntid. Vi vet at Dagsrevyen fortsatt står som en påle for de som ønsker et redigert og oversiktlig nyhetsblikk, men vi ser også at vi har et potensiale når det gjelder hvordan vi dekker spennet mellom nyhetspulsen på nett og bredde/dybde i grundige artikler på nrk.no.

Derfor trekker vi med dette delbarhet og fart inn i verktøykassa slik at vi kan se hvordan det fungerer – både hos oss som skal ”mate dyret”, og for dere som forventer siste nytt på NRK.no.

Hva kommer framover?

En av de viktigste funksjonene som kommer om kort tid er muligheten til å gruppere innhold i nyhetsstrømmen inn i emner, en enkel variant av Twitters hashtagstøtte. Observante lesere husker at vi lekte med dette allerede i testen i uke 48, men i full drift trenger vi en mer robust og bærekraftig motor som håndterer dette. Videre vil vi også spille bedre sammen med selve forsiden http://nrk.no, før vi etter hvert inviterer dere til å kunne fortelle historier sammen med oss i form av et bedre mottaksapparat for tips.

Vi er veldig takknemlige for engasjementet dere viser når vi prøver nye ting, og vi lover å komme tilbake med en fetere artikkel i mai om hva vi har erfart til da, og hvordan vi håper dere vil gjøre oss enda bedre.

Miljøverndepartementet, Fornyingsdepartementet og Kartverket har kunngjort at Kartverket skal frigi kartdata for ca 10 millioner.

Stedsnavnregisteret SSR ble frigitt tidligere i år (Stortinget vedtok at SSR skulle være fritt tilgjengelig for flere år siden); nå følger flere data.

– Det andre vi presenterer i dag er at vi kommer med en liten forsmak. I revidert nasjonalbudsjett frigjør vi 1:50.000 kartserien som skal bli gratis tilgjengelig i løpet av året, varsler miljøvernstatsråden. Det samme gjelder adresse-, vei- og eiendomsdata, sa kartminister Bård Vegard Solhjell til digi.no på en pressekonferanse i dag.

De aller mest detaljerte dataene i Felles kartdatabase (FKB) ser ikke ut til å være på lista over data som blir frigitt.

De siste årene har kartdata blitt frigitt i bl.a. Danmark, Finland, Hellas, Storbritannia og Frankrike.

Amerikanske kartdata har «alltid» vært fritt tilgjengelige, og det er disse dataene vi ser i telefonene våre, på kart på internett og «over alt» ellers. Nå håper vi å se gode norske kartdata over alt!

Hva er disse psykedeliske forstyrrelsene som av og til oppstår på TV. Spesielt når folk har klær med kraftige mønster?

Eksempel på uønskede farger i et analogt videosignal. Såkalt “moire”.

Da jeg studerte fjernsynsteknologi en gang i forrige årtusen før hele bransjen vår ble digitalisert hadde disse gamle analoge TV-signalene noen utfordringer. Spesielt da ingeniørene bestemte seg for å legge inn farger i signalet, og samtidig holde det bakoverkompatibelt med det gamle svart/hvitt-signalet.

Det var en bragd at de klarte å lure fargene inn uten å ødelegge det opprinnelige signalet, men det ble med noen ulemper. Hvor den mest tydelige var at dersom folk stillte opp i klær med kontrastfylte og finmaskede mønster ble klærne plutselig forvandlet til noe som kunne minne om psykedeliske effekter fra en eller annen syttitallsmusikkvideo.

Så ble endelig TV digitalisert og vi trodde at vi skulle bli kvitt problematikken. Men nei. Problemet er ikke like stort, men noen tilsvarende utfordringer er det fremdeles. Og Kristian spør oss på mail:

Hei

Det er noe jeg lurer på …

Jeg har flere ganger sett i deres sendinger at personer som er filmet har på seg klær med striper, og ved den rette kombinasjonen av avstand til kamera, brennvidde og størrelse på stripene så kan dette skape ganske kraftige moire mønstere. Jeg skjønner at dette ikke kan taes hensyn til på en nyhetsreportasje i felten, men i studio burde det da være mulig å avverge dette, da det kan virke ganske forstyrrende på en produksjon som ellers holder veldig høy kvalitet.

Er det ikke lowpass filtre på kameraene som blir brukt? dette ville begrenset eller fjernet moire.
Er ikke de i produksjonen klar over dette, eller er de klar over problemet, men synes ikke det er noe å bry seg med?

Er bare nysgjerrig…

Det er nemlig riktig at vi i TV-verden fremdeles har utfordringer med spesielle mønster. Ikke av de samme grunnene som i den analoge TV-verden. Men problemene kan rent visuelt minne om de vi hadde i den analoge verden.

Her har artikkelforfatteren selv klart å stille opp i en faretruende mønstret skjorte. I stillbildet her ser dere ikke noen problemer, men i enkelte av utsnittene ble det mye liv i skjorten jeg hadde på meg.

Derfor har vi beholdt de samme gamle forbeholdene vi hadde før TV ble digitalt. Så de fleste som skal være gjester i studio får beskjed om å ha på seg klær uten kraftige mønster, men det hender jo at folk glemmer å gi beskjed eller at det ikke er så lett å definere hva som er et kraftig mønster…

Og det kan være svært forstyrrende for en person som allerede er nervøs i en TV-situasjon å få beskjed om å ta på seg fremmede klær fra vårt kostymelager. Da vurderer vi det oftest slik at sendingen får en høyere kvalitet totalt sett med en avslappet person og litt moire enn med en stresset og ukomfortabel person uten moire.

Moire i mønsteret på en murvegg. Dette er filmet med et digitalt kamera, men selve skaleringen gjør at vi får uønskede effekter i bildet.

I videoen beveger jeg meg mot veggen. Da ser dere at problemet er størst når jeg står et stykke unna og mønsteret som mursteinene danner er finmasket.

Noe av dette kan som Kristian nevner i spørsmålet til oss løses med et filter i kamera. Og svar på spørsmål om ikke vi har slike filter i kamera i studio lar vi vår ekspert på området Per Bøhler svare på. Inngående og for de spesielt interesserte:

Hei,
Det dere beskriver som moire er et velkjent og klassisk fenomen. Årsaken ligger i at det oppstår aliasing i den samplingsprosessen som sensoren utfører på det optiske bildet linsa lager på sensoren. Grunnen til at aliasing oppstår er at Nyquist sampling teoremet ikke overholdes.

For å unngå aliasing på en bildesensor må det optiske bildet lavpass (LPF) filtreres slik at det er minst 2 sample-punkter (pixels) for den høyeste frekvensen (uttrykt i linjepar/mm) som ønskes reprodusert. Resultatet av samplingen er to sidebånd, et på hver side av samplings frekvensen. Dersom sampling teoremet ikke overholdes vil det nedre sidebånd overlappe inn i den øvre delen av basisbåndet og skape interferens som vi gjerne kaller moire.

Alle broadcast type videokameraer har et optisk lavpass filter i det optiske systemet i kameraet, både kameraer med tre sensorer (RGB) og også de med en sensor. Noen DSLR kameraer har ikke lavpassfiltrering i det hele tatt. For stillbilder behøver ikke dette være “krise”; interferensen som oppstår kan til og med gi et visuelt inntrykk av øket skarphet. Men dersom et kamera uten LPF også kan gi levende bilder blir resultatet katastrofalt (dårlig).

Årsaken til at det likevel kan oppstå aliasing fra broadcast type HD kameraer med tre sensorer (RGB) er at det optiske LPF har en båndbredde som er større enn halvparten av samplingsfrekvensen på sensoren. Sensoren har det samme pixel rasteret som HD systemet, 1920×1080. Siden det ikke er fysisk mulig å lage et optisk lavpassfilter med steile flanker nær cut-off (slik en kan med elektroniske filtre), vil et optisk lavpassfilter som tilfredsstiller sampling teoremet redusere oppløsningen så mye at vi visuelt ikke får opplevelsen av “HD”. Muligheten som gjenstår for en bedre oppløsning er å lage flere lysfølsomme elementer på sensoren. Dette skjedde på SDTV 3-chip CCD kameraer der alle kameragenerasjoner med unntak av det første, hadde godt over 1000 pixels pr. TV-linje for SD systemets 720×576 pixels (> 30% oversampling, noe som er ideelt).

I kameraer med bare 1 sensor (gjerne CMOS) er sensoren større (Super 35) enn for broadcast 3-chip CCD (2/3″). Det blir således plass til flere og større pixels (bedre S/N). Imidlertid er det en komplikasjon ved at det ligger et fargefilter mønster på sensoren (CFA- Color Filter Array) som medfører at hver pixel har bare en farge. I det klassiske Beyer CFA er halvparten av alle pixels grønne og den resterende halvparten delt likt mellom rødt og blått. For å generere de to manglene signalkomponentene for hver pixel, må disse interpoleres fra de omkring liggende pixels. Med en slik løsning blir LPF problematikken enda mer ‘konfliktfylt’. Den beste løsningen på dette til dato er et CFA der hver resulterende videopixel består av tre sub-pixels på sensoren, en for hver farge (RGB). For HD gir dette et høyt antall pixels på sensoren, men det er prisen for en god bildekvalitet.

Vil ikke gå nærmere inn på alt som er skrevet og hevdet om egenskapene til Beyer-type CFA, det er en utrolig mengde “hype” der ute.

Dette et lite forsøk på å gi en svært kort versjon av problematikken om alias og moire i videokameraer.

Mvh,
Per

….så da fikk dere den svært korte versjonen. Og vi kan konkludere med at dette er et ganske komplekst område.