Hvordan kan journalister bruke sosiale medier til å få bedre kontakt med publikum og utvikle journalistikken? Det er utgangspunktet for et prøveprosjekt hos NRK i nord.

I fire måneder skal jeg som reporter for NRK Troms og Finnmark kommunisere med lesere, lyttere og seere utelukkende gjennom de sosiale mediene som mange nordmenn er på.

Ved vårt distriktskontor har vi i lang tid vært veldig aktive på sosiale medier. Vi har i skrivende stund over 15 200 som følger oss på Facebook – det er mye i nordnorsk målestokk. Twitterkontoen vår har 4 600 følgere. Vi har valgt å fokusere på Facebook, Twitter og Instagram fordi de er de sosiale mediene som har størst oppslutning i Norge og vi derfor kan nå flest i publikum. Det gjør det også mulig for oss å måle effekten.

Deling

Vi har prøvd å få dem som følger oss, spesielt på Facebook, til å bruke siden som et forum der de deler bilder, og forteller om ting som skjer i deres nærhet. I tillegg til å bli oppdatert på nyhetene vi produserer på nett.

Åpne oss mer

Prosjektet ble startet opp for å undersøke hva slags aktivitet på sosiale medier som fungerer best, og hvordan vi kan utvikle journalistikken vår og åpne oss mer for dem som leser, lytter og ser oss.

Den første «sosiale» arbeidsdagen var onsdag sist uke, og vi i redaksjonen sitter med store forventninger til prosjektet. Vi håper at vi nå får bedre tid til å svare dem som kontakter oss på andre steder enn epost. At vi kan ha en ordentlig dialog, og være med på å røkte debatten som utvikler seg. I stedet for å bare dele sakene vi lager, og så la det være opp til leserne våre å ta seg av samtalen om saken, kan vi nå gå mer aktivt inn og svare på utspill. Kanskje dukker det også opp nye stemmer som ikke vanligvis får plass i media.

Lytte mer

Fra før av vet vi for eksempel at svært mange engasjerer seg når vi deler bilder vi får tilsendt. Været, og spesielt solas avskjed og tilbakekomst er noe som opptar mange folk i nord. Det fører ofte til masse kommentarer og videre deling av bildet, og også til at nye folk begynner å følge siden vår. Dette skal vi fortsette med, og videreutvikle. Det samme med å stille lytterne spørsmål knyttet til dagens tema i ettermiddagssendingen vår på radio. Her ryr det inn med kommentarer om temaet treffer publikum, og spørsmålet er stilt på en engasjerende måte.

Spille med åpne kort

Hver dag skal vi dele en offentlig versjon av arbeidslisten som vi jobber utifra når vi skal lage dagens sendinger og oppdatere nettsidene. Her har vi så langt fått lite respons, men vi håper at folk vil bli aktive når de venner seg til det.

Hvor bærer dette?

Ennå er vi veldig i oppstartsfasen, og vi er svært spente på hvordan dette vil fungere. Vil folk svare på det vi spør om? Vil folk føle at terskelen for å ta kontakt med oss om det som interesserer dem blir litt lavere? Får vi gode tips til saker?

Det som er den store frykten, er vel at leserne blir leie av maset vårt og slutter å følge oss om det blir for mye aktivitet på Twitter og Facebook. Eller vil de si i fra hva som irriterer dem før de trykker på «unlike»?

Finne formen

Vi jobber også med å finne formen for hvordan vi skal kommunisere på Twitter. I dag har vi en automatisk rss-feed som sender ut alle nye saker vi publiserer på Twitter. I prosjektperioden skal denne feeden kobles ut for å åpne for en bedre kommunikasjon. Vi skal være selektive med hva vi publisererer på Twitter og heller satse på dialog, utfordre og svare.

Her kan du se NRK Troms og Finnmarks aktivitet på sosiale medier:

Facebook
Twitter
Instagram

Hvordan syns du media skal forholde seg på sosiale medier?

Kjør debatt!

The Norwegian Broadcasting Corporation (NRK) has made another spectacular minute by minute documentary, this time recording Norway’s northenmost railway linking Trondheim and Bodø. We’ve recorded it four times — once for every season, giving truly unique footage of this ten hour ride.

You can watch it on the web, but we have also made everything available for you to download in full HD — and licensed it with Creative Commons so that you can edit, remix and share!

This is an example of what you can make with these files:

The Nordland Railway (‘Nordlandsbanen’ in Norwegian) celebrates its 50th anniversary this year. The railway is 729 kilometers long, and passes thorugh spectacular scenery, varying from the fjord area around Trondheim in the south, through beautiful valleys, over mountains and along fjords before crossing the Arctic Circle at Saltfjellet and descending down to the coastal city of Bodø.

Recordings from both winter, spring, summer and autumn makes for pretty scenes such as this.

Following the success of the world’s longest live documentary, Hurtigruten minute by minute, the Telemak Canal and Bergensbanen minute by minute, the Norwegian Broadcasting Corporation set out to film the Nordland Railway as well. This time, though, we had to think up a way to show the contrasts one can encounter along the route; the weather, colours and climatic conditions.

The solution was to film the journey once every season, to show the different weather conditions and the great changes in nature’s expression from summer to authumn, and winter to spring.

The Nordlandsbanen passes through spectacular landscape. This is a freeze frame from the television programme.

We have thus recorded the journey four times, with the idea of combining the four seasons in both a regular, 10 hour long, TV documentary, and a version for web where the audience can mix their own version. Let us show you an example of the result:

Recording

The recording was done using a SonyXDcam, placed in the front of the Di. 4 locomotives used on Nordlandsbanen. In addition we used Canon XF 302 for some side view-shots and interviews, in addition to GoPro Hero 2 and a Sony Handycam for some effect shots.

Since NSB Di. 4 is a rather unstable camera platform with a lot of vibrations, we used a special image stabilizing lens from Canon, with the very cryptial name of HJ15ex8.5B KRSE-V. For aerial shots, during the summer, we used NRK’s own Cineflex V14.

Thomas Hellum og Jon Ståle Carlsen from NRK mounts the forward-facing camera before the recording of winter along the Nordlandsbanen, 23 February 2012. Photo: Sindre Skrede/NRK

Syncing the files

Even though the Norwegian State Railway managed to keep the schedule on each of our recorded trips, the four journeys differed in position at any given time. The train will, for example, not enter a station at the exact same second in both June and March, and cannot keep the exact same speed at all times. In other words, we had to synchronize the video files in order to make the train appear to be at the same place at the same time in every video stream.

The GPS position of the train was logged continuously on each trip, with an interval of 1 Hz. Deciding to use the summer clip as the master, we used Microsoft Excel to interpolate the GPS data to 25 Hz, to match the video frame rate of 25 frames per second. This 25 Hz GPS data was then written to a PostgreSQL database.

We then wrote a script which asked the database to give us the time for when each of the other seasons were at the same position as the Summer recording. This gave us a long list of time codes, near 36 000. Using Adobe After Effects, we were then able to manipulate the speed of the winter, autumn and spring-recordings with the effect “time remap”, to match the speed and position of the summer recording.

This is a screenshot of the autumn recording before we adjust it to match the speed of the summer recording. We see that the time is linear, meaning one frame in = one frame out. There is also only two keyframes: at the start and the end of the video. Adobe After Effects enables us to copy the keyframe data as plain text, and if we do that, this is what we end up with:

Adobe After Effects 8.0 Keyframe Data

Units Per Second 90
Source Width 1920
Source Height 1080
Source Pixel Aspect Ratio 1
Comp Pixel Aspect Ratio 1

Time Remap
Frame seconds
0 0
892026 9911.4

End of Keyframe Data

The data of interest here is the values under “frame” and “seconds”. Frame denotes which frame number is the keyframe, and seconds denotes what time in the recorded video that is to be shown at that specific frame.

You might have noticed we use 90 frames per second, as opposed to the original 25 that we recorded. Adobe After Effects does not support time lines over three hours, but does, however, support up to 99,99 frames per second. By speeding up the video, we are able to keep our time line under three hours, and avoid splitting our recording over several time lines.

What we need to do is tell After Effects when to slow down and when to speed up the recording. Using the position data we created earlier, we can generate new keyframes:

Adobe After Effects 8.0 Keyframe Data

Units Per Second 90
Source Width 1920
Source Height 1080
Source Pixel Aspect Ratio 1
Comp Pixel Aspect Ratio 1

Time Remap
Frame seconds
990 0.0
990 1.0
—– —–
3600 82.0
3675 83.0
3761 84.0
3841 85.0
3927 86.0
4010 87.0
4089 88.0
4176 89.0
4251 90.0
4341 91.0
4420 92.0
—– —–
3201886 35380.0
3201886 35381.0

End of Keyframe Data

(Originally this creates over 32000 lines, so we have shortened the list substantially.)

Having pasted the new keyframes, our timeline will look like this:

Time still goes on, but in this case it has over over 32 000 keyframes telling After Effects when to stop (horizontal lines) or jump (vertical lines) in time.

Rendering the three, time remapped seasons took over 20 hours each. They were still 90 frames per second, however, but using Apple Cinema Tools we were able to reduce this to the original 25 frames per second — without another round of rendering.

The result can be seen below: we are able to run the four seasons at the same speed, giving the impression that the train is at the same place at the same time.

Sharing

The TV programme can be seen at our website http://nrk.no/nordlandsbanen, where we’ve also coded a beta version of a video mixer, which enables you to view whatever season you want, or watch two seasons at the same time.

Beautiful skies over the Nordlandsbanen, when we recorded the journey 23 February 2012. Photo: Sindre Skrede/NRK

Just like we shared Bergensbanen, Flåmsbanen, Holmenkollbanen, Telemarkskanalen, and the 134 hour long Hurtigruten minute by minute-programmes, we do of course share the Nordlandsbanen as well. We give you all four seasons, already synchronised, in addition to the GPS data for each trip. The files can be downloaded via BitTorrent:

Vi kan selvfølgelig gå i dybden og prøve å skrive noe om hvilken teknologi som ble brukt for å lage denne filmen. Eller vi kan bare slå fast at dette er så imponerende, tankevekkende og pent fortalt at vi bare poster det og lar dere kose dere med innholdet.

BRAVE from EyEFORcE on Vimeo.

Og da mener vi ikke en sånn kanon som skyter, men en liste over de definitive filmene. De viktigste. De beste. De man MÅ ha sett før man dør.

Film Spool....Asylum%22W%22 av DigiTaL~NomAd på Flickr CC BY-NC-ND

En kanon, altså

Denne typen kanon uttales ‘kanån, ikke ka’non, og er en “rettesnor”, “forbilde”, “regel”, ifølge Wikipedia-artikkelen Kanon (kultur) – “en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film“. Som “regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier“. Eller en ti-på-topp, som vi også kunne kalt det. Vi vil ha NRKbeta-lesernes hjelp til å lage en sånn.

Kanonfrykt

Men allerførst en liten anekdote:
En norsk kunstner (hvis navn skal være unevnt) fikk et utsmykningsoppdrag av en organisasjon innenfor kulturfeltet (hvis navn skal være unevnt). Oppgaven var å lage portretter av utøvende innen feltet. Kunstneren takket pent ja og spurte hvem portrettene skulle være av.

Da ble det stille – organisasjonen var redd det ville bli sett på som at de laget en kanon om de kom med ønsker eller forslag. Og det kunne de jo ikke lage uten å tråkke mesteparten av feltet på tærne – for ALLE får jo ikke plass på veggen i glass og ramme. Så portrettmakeren måtte velge selv.

Vi derimot, vi kan fint lage en kanon. Og vi vil gjerne lage den sammen med dere.

Hva skal vi med en kanon?

Jeg har lenge tenkt at jeg vil lage en kanon over filmene jeg synes mine barn bør ha sett før pappa ikke lenger har makten over fjernkontrollen. Filmene som bedre lar dem forstå hva som formet meg og min generasjon og som kan kaste lys over mine verdier. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg også skal ta med filmene jeg i sin tid satte pinlig høyt, eller om etterpåklokskapens lys skal få seire. Men ærlighet varer kanskje lengst, og så får man heller tåle at The Wall ikke er like vesentlig idag som i 1982.

Jeg har dog sett at det er vanskelig å huske alle filmene som ligger et sted der bak i historien, så jeg vil be om hjelp fra dere til å huske hva som har vært av fine / kule / vesentlige filmer. Kanskje kan dere ha nytte av en sånn liste selv også?

Lisztomania

Vi har laget et skjema der dere fyller inn opptil ti titler, gjerne i prioritert rekkefølge. I tillegg er det et felt der dere skriver inn fødselsåret deres, så kan vi prøve å få laget noen generasjonslister – det er jo ikke sikkert de som er født i 1940 og 1990 har samme favoritter. OG så slang vi inn “kjønn”; det kan jo hende det ligger noen nyanser der også.

Vi kommer tilbake med filmkanonen så snart dere har skrevet inn favorittene deres! Spol tilbake i deres egen filmhistorie og få på plass gull-øyeblikkene.

EDIT: Vidar Andreassen påpeker i kommentarfeltet at dette er vanskelig:

Bare 10?! Dere vet at dette er en umulig oppgave? Sånne lister er veldig avhengig av hva man bruker som utgangspunkt; det er åpenbart stor forskjell på de 10 beste, de 10 viktigste, og de 10 kuleste filmene. Og humøret man er i når man setter seg ned for å lage lista vil nok også påvirke resultatet.

Så la oss spisse oppgaven litt: “Du får kun lov å vise barna dine ti filmer. Hvilke MÅ med?”

FRIST: Mandag kveld – det burde være 28. januar.

Her: fyll ut skjemaet !

Del gjerne filmtitler i kommentarfeltet etterpå, men pass på at de også kommer inn i skjemaet! Kommer så mye fint her at vi ikke vil det skal gå tapt…

Vi har tidligere omtalt noen av NRKs undervannsproduksjoner, og fortalt dere litt om hvordan proffene jobber. I denne artikkelen skal vi gi dere ekspertenes egne råd og tips til hvordan du kan få bedre film og bilder under vann selv.

Under vann er sikten dårligere enn på land — men motivene er så definitivt til stede. Foto: Gisle Karlsen Sverdrup

Selv om det virker lite fristende å legge ut på svøm i februar og mars, er det kanskje det du burde gjøre:

— Det er viktig å huske på at sesongen for undervannsfilming er hele året, ikke bare den varme årstiden. Tvert i mot er sikten under vann dårligere på sommeren, siden det da er mye alger i sjøen, sier Gisle Karlsen Sverdrup, som er profesjonell undervannsfotograf.

Det er heller ikke bare i havet at det finnes liv. Ferskvann kan også vise til store mengder fisk, snegler og planter. Og tro ikke at det er kjedelig liv under vann i Norge, fritt for haier og (altfor) giftige kryp.

— Jeg filmet i ferskvann i Telemark en gang — da kom jeg på ganske få centimeters avstand fra en halvannen meter stor gjedde. Det må være den eneste gangen jeg var virkelig redd for et rovdyr i Norge, sier Sverdrup.

Men hva kan DU gjøre?

Det du trenger er egentlig bare et vanntett kamera, eller et kamera med undervannshus. Om det er et GoPro, en mobil (med undervannshus), et Nikon CoolPix eller et speilreflekskamera er ikke så veldig nøye — du kan få fine bilder uansett. Forskjellene ligger i hvor du er, hvordan du fører kameraet ditt og hvordan du behandler lyset.

Men hvordan skal du ta bildene? Det er naturligvis en stor fordel å komme seg ned i vannet der hvor det skjer. Men faktisk kan også ta overraskende mye fin film bare ved hjelp av et kamera på en stang. Det er noe NRK også benytter seg av, skjønt proffene da har en påsynsskjerm der de kan se hva som faktisk filmes.

I 2010 satte jeg sammen denne riggen for å ta bilder under isen. Lommelykter fra Clas Ohlson ble tettet med grease, vulkaniserende tape og en brødpose. Undervannshuset jeg bruker til GoProen har en flat linse, som gjør bildene skarpe også under vann. Foto: Sindre Skrede

Selv har jeg flere ganger montert en helt vanlig GoPro på en stang og senket den ned i sjøen, under isen, i en bekk eller lignende — og resultatet er ofte overraskende bra. Dette er filmet i 2010 med en GoPro 1:

Når det blir varmere i været, er det bare å bli med kameraet ut i vannet. Vær svært nøye med å sjekke kamerahusets eller undervannshusets pakninger: Små støvkorn, sand eller hårstrå kan ødelegge tetningen, og gjøre at huset lekker. På grunn av den relativt lave trykkforskjellen er dette mer kritisk når man jobber nær vannets overflate; O-ringer er i teorien tettere når det er en viss trykkforskjell.

— Gummipakningene må smøres med silikonfett, slik at de ser fuktige ut, men ikke mer. Hvis du bruker kameraet i saltvann, er det viktig at du skyller med ferskvann etterpå, ellers kan det dannes saltkrystaller utenpå huset, og på pakningene. Hvis saltet få legge seg på pakningene kan det føre til at huset springer lekk, sier Sverdrup.

Kom deg ned!

Under vann har du langt større frihet enn på land til å bevege deg rundt. Likevel setter sikten ofte store begrensninger for hva du kan filme og ta bilder av.

Arrrrgh! Her var kameraet stort og skummelt — best å angripe! Strandkrabbe filmet ved hjelp av GoPro 1. Foto: Sindre Skrede

Som oftest er det lurt å komme ned på nivå med det man filmer. I tilfellet med fisk er det ofte lett, men krabben over hadde for eksempel ikke sett like skummel ut om man filmet den ovenfra. Siden de fleste kameraer har påsynsskjerm bak, blir ovenfra-filmingen ofte en naturlig konsekvens når man filmer ting på bunnen, siden du beholder oversikten over det som skjer. Dog blir bildene ofte uten dybde og lite givende å se på. Om du må legge deg på magen på bunnen, eller stikke hånden enda lengre ned i iskaldt vann, får det så være: bildene dine av krabber, skjell eller sjøstjerner blir bedre når du kommer ned på nivå med objektene.

Kamera på stang kan være et godt alternativ når vannet er kaldt, og du ikke har tørrdrakt. Foto: Sindre Skrede

Sikkerhet

Når det er sagt, er det viktig å huske at flere mennesker dør under dykking hvert år. Det kreves rett utstyr og trening for å oppholde seg under vann over lengre tid. Selv om du bare snorkler i overflaten eller dykker noen meter ned må du være oppmerksom på farene.

— Ikke la fotograferingen ta overhånd. Filming krever stor konsentrasjon, men det er viktig at det ikke tar over for konsentrasjonen om egen sikkerhet. Bli kjent med dykkingen først — så kan du ta frem kameraet, sier Gisle Karlsen Sverdrup.

En fjære er et godt utgangspunkt for undervannsbilder for oss amatører. Med kameraet i hånd kan du vasse ut og finne flotte motiver — eller plaske litt i overflaten med dykkermaske og snorkel. Foto: Sindre Skrede

Unngå grums

Båt fra undersiden. Bildet er tatt fra tre-fire meters dyp. Foto: Gisle Karlsen Sverdrup

Viktig er det også å unngå å virre for mye med kameraet.

— Under vann mister man fort referansene til hva som er opp og ned, fram og tilbake. Uten trening er det lett for at det blir mye virring med kameraet, og mye risting, sier Nils Arne Sæbø i NRK Ut i Naturen.

Rolige bevegelser bør derfor være regelen. Om du svømmer med kameraet kan det være vanskelig å holde i ro. Svømmeføtter hjelper — da kan du drive fremover ved hjelp av bena, mens armene og overkroppen kan konsentrere seg om kameraføringen.

Hvis du ikke vil ha kameraet på en stang, eller være i vann selv, kan jo en fjernstyrt farkost være på sin plass. Uansett hva du bruker er det viktig å ta det rolig, og unngå å virvle opp for mye grums fra bunnen: det ødelegger sikten på kort tid.

En ROV kan være kjekk å ha om du vil filme under vann — om enn litt dyrt og komplisert. Foto: Sindre Skrede

Det er selvsagt fullt mulig å bruke stativ under vann også, og det å ta timelapse under vann kan fort bli veldig effektfullt.

Lys

Under vann gjelder andre regler for spesielt hvitbalanse enn over vann. Ideelt sett skal hvitt lys bestå av like mengder lys i alle de forskjellige fargene det synlige spekteret består av. En vanlig glødelampe har derimot en overvekt av lys i det røde spekteret. Derfor ser lys fra en slik pære “varmere”, eller mer rødlig, ut.

— Automatisk hvitbalanse under vann er dessverre håpløst, så du er nødt til å finne noen innstillinger som virker, sier Sæbø.

Den sorte fargen indikerer mengde av lys på de forskjellige frekvensene. Vanlige glødepærer - som nå sakte, men sikkert, blir forbudt - gir fra seg svært mye rødt lys. Dermed oppfatter vi fargen som varm. Lysstoffrør, derimot, har en mer jevn fargetemperatur. For sollys ville et lignende diagram være jevnere. Illustrasjon fra wikimedia commons.

Sollys er ikke 100 % perfekt det heller, og så snart solen brytes i vann vil de røde og varme delene av lyset forsvinne. Jo dypere man kommer, jo mindre rødt lys vil det være (du kan lese om dispersjon på wikipedia). I menyene på kameraet ditt kan du normalt stille hvilken hvitbalanse kameraet skal jobbe med. Det betyr at du for eksempel forteller kameraet ditt at “her er det mye rødt lys, så du må legge mer vekt på de blå tonene”. Jo dypere man kommer i vann blir det omvendt: Du må fortelle kameraet ditt at det er lite rødt lys. Best er det om du kan stille inn hvitbalansen til enten “sol” eller “blitz”. Om du har mulighet til det, kan du sette hvitbalansen til ca 5500 Kelvin. Du kan også bruke et filter som filtrerer bort mye av det blå lyset.

Disse problemene gjør seg først og fremst gjeldende om du filmer på større dyp enn fem meter, men det skader ikke å justere i alle fall hvitbalansen før du tar kameraet med under vann. Husk at dette endrer sg med dybden, og at en innstilling som virker på ti meter vil ikke nødvendigvis fungere like bra på femten meter.

Ikke det verste eksemplet — men selv om kameraet bare er halvannen meter under vann, har allerede mye av det røde lyset forsvunnet. Foto: Sindre Skrede

— Selv om du ikke skulle ha behov for å lyse opp objektet ditt, rent eksponeringsmessig, er det lurt å ta med seg et eksternt lys likevel. Det kan bringe tilbake en del av de rødfargene som ellers ville forsvunnet, forteller Sæbø.

En vanntett lykt kan fungere, så lenge den gir nok lys. Du bør også tilstrebe å finne en lykt med jevn lyskjegle. Det vil si at det ikke er skygger eller partier i lyktens stråle som er mørkere enn andre — slike flekker blir fort distraherende.

Så hva er konklusjonen?

Å få gode bilder under vann krever altså en litt annen nærhet, og ofte vinkel, enn man er vant til fra landjorden. Du må ofte vesentlig nærmere enn du er vant til eller tenker er nødvendig. Hvilket kamera du bruker er altså ikke så viktig — det meste fungerer, selv om noen kameraer naturligvis vil ha flere muligheter for innstillinger og ha bedre lysfølsomhet enn andre. Det som er viktigere er fargefilter og lyssetting — og tiden på året.

Gisle Karlsen Sverdrup på jobb — her er både lys, kamera og dykkeutstyr i orden! Foto: Vegard Sandvik

Har du tatt bilder under vann før? Når blir neste svømmetur?

Tre linjer kode er av og til alt som skal til for å få gjennomslag i media.

Å sette opp en rask spørreundersøkelse – ofte kalt en poll – for å lodde stemningen for noe, og deretter gjøre journalistikk på resultatene er en ganske vanlig metode i nettjournalistikken: Resultatene man får er ikke veldig representative statistisk sett, men de kan være gode nok til å gi en følelse av temperaturen. De er nesten alltid gode nok til at man lager en sak, men av og til er de mer misvisende enn vanlig:

Møt Russell

Australske Russell Phillips virker ikke så begeistret for Murdoch-eide News Corporations nettmedier. Han har gjort det til en hobby å stemme flere ganger – VELDIG mange flere ganger – i deres spørreundersøkelser, og så etterpå gjøre dem oppmerksom på at det går an å jukse og at det er veldig lett.

I høst skrev han for eksempel på bloggen sin at NewsCorp hadde hatt en historie om sjokkresultatet at over 90% av 16 000 i en spørreundersøkelse på news.com.au ønsket høyere fartsgrenser. Vel, 15 000 av stemmene var Russells.

Da er det ikke lenger mulig å lage fornuftig journalistikk på resultatene. 

Vi må visst kalle det Foccer

I akkurat dette tilfellet valgte Russell å bare stemme på det ene alternativet, akkurat som han gjorde da han kjørte kampanje for å få tilbake McGrateng med reker hos McDonalds. Men han har flere tricks i ermet: En annen “maskin” han har laget sørger for at det blir nøyaktig – på enkeltstemmen nøyaktig – likt mellom alternativene. “skal vi kalle det football eller soccer? Hmmm, det ser ut til at vi må kalle det Foccer” Så sier han fra til NewsCorp at han har lurt dem… og så lager de saken likevel.

Dette gjentok seg inntil det tydeligvis begynte å bli pinlig for NewsCorp. Rett før jul ble artiklene endret eller fjernet. Ganske artig historie; les den i The Ubermotive Guide to Media Influence og i oppfølgeren Lessons Learned: Zero, der han forteller at han nå har trappet opp. Artikkelen slutter ominuøst nok “Your move, NewsCorp.”

Russell er ikke alene

En av de mer klassiske poll-gaminghistoriene, er da 4chan-miljøet ikke bare fikk sin grunnlegger moot kåret til Person of the Year i Time Magazine, men like godt rigget alle de første 21 plassene for å vise hvor lett det var. Den lange og underholdende historien om kampen mellom Time og hackerne leser du i Inside the precision hack

Hva med oss?

Vi i NRKbeta synes jo alt dette er ganske underholdende. Selv om vi jo vet at noe slikt like fort kan ramme oss selv; vi lager sjelden ting sikrere enn nødvendig. I de fleste av våre avstemninger kan man trykke så ofte man vil. Samtidig håper vi at vi ikke er så forhatte som NewsCorp og kan flyte på en noe større goodwill i vårt publikum.

Avrundingsvis det åpenbare spørsmålet:

Eller forresten; bruk kommentarfeltet

Hack deg til mediemakt på 1-2-3 skrev vi på NRKbeta fredag, og fortalte historien om Russell Phillips som var lei av slomsete bruk av lett manipulerbare spørreundersøkelser i nettjournalistikken.

I artikkelen spurte vi NRKbetaleserne om de stolte på slike spørreundersøkelser. 90% svarer at jada, det gjør de. Og her er det ikke snakk om noen liten filleundersøkelse heller; i skrivende stund er undersøkelsen besvart 1 299 051 ganger. Det vil si over én million opptelte stemmer for at man kan stole på spørreundersøkelser. Smak på den, skeptikere!

Nesten skyfri himmel

Eneste skår i gleden, er at det bare er rett over 7000 brukere som har vært inne og lest artikkelen, så det kan nok hende at noen har stemt mer enn én gang. Nærmere bestemt er det kommet rundt 184 stemmer pr. leser som har vært inne. Så kanskje er det ikke bare NewsCorp i Australia som blir utsatt for luringer som manipulerer avstemningene…

NRKbetaleserne, ass!

En liten håndfull NRKbetalesere – Olav, Roy Sigurd Karlsbakk, Haakon Nergaard og Arnt Joakim Wrålsen – går i kommentarfeltet et langt stykke i retning av å innrømme sin brøde – at de har manipulert avstemningen vår. De kåres herved til månedens lesere januar 2013.

Juryens begrunnelse, er at de med enkle men tydelige virkemidler har bidratt til å anskueliggjøre for almenheten at bildet av opinionen slike undersøkelser gir er lett å manipulere og at spørreundersøkelser med svak sikkerhet kombinert med slett kildekritikk kan gi misvisende journalistikk og forlede offentligheten.

Så takk til dere alle fire (og eventuelle andre som har bidratt).

I kommentarfeltet skriver Sturle:

Eg tykkjer det er viktig at nettavisene legg ut slike avstemmingar slik at folk som kan litt grunnleggjande programmering får høve til å påverke opinionen i rett retning. Tenk om ein skulle la journalistar og politikarar styre kva folk meiner.

Sturle

Hvorfor?

Men hvis spørreundersøkelser av denne typen potensielt er mindre pålitelige enn høyvekta på Moss, hvorfor lager så mange medier slike undersøkelser likevel, og hvorfor i all verden bygger de journalistikk på resultatene?

Vel, det er en litt lengre diskusjon, det er sannsynligvis sammensatt. Noen mulige forklaringer:

1) Først av alt; det at NRKbetas lesere vet hvor kjapt det er å sette opp en digital zombie som sitter med pekefingeren på “jada”-knappen som han skulle vært telegrafist på Titanic betyr ikke at alle journalister vet det samme. For alt vi vet kan de tenke “det er mulig noen sitter og trykker tre ganger, men folk flest er nok ærlige”.

2) Spørreundersøkelser er et lavterskeltilbud til publikum for deltagelse. Det er enda lettere å stemme i en poll enn å skrive en kommentar (vi var inne på det i saken Skal vi leke?, dengang mente 75% – av 161 – at det var lettere å delta i en poll).

For media er det å tilby deltagelse verdifullt; folk liker å bli spurt om hva de mener. Og det skaper eierskap og lojalitet – begge deler er bra for business. Dermed kan det å tilby en poll – uavhengig av resultatene som kommer ut – oppleves verdifullt for begge parter.

Dersom temaet kunne gitt en kommentarfeltdiskusjon som ville krevd mye moderasjon – la oss si typ ikke-vestlig innvandring, Israel/Palestina, iPhone/Android – kan en poll tilby publikum emosjonell uttømming uten at det involverer moderatorer på nattevakt.

3) En spørreundersøkelse vil ofte kunne gi et grunnlag for å skape videre journalistikk, enten man genuint vil lage en sak basert på hva folk mener om et aktuelt tema, eller om man har en sak man gjerne vil skrive, men ikke har noen kilder som sier det man gjerne skulle sett at noen skulle sagt. Da kan et pollresultat komme reddende inn.

Stort sett bør man vel likevel anta det ikke er uedle motiver som ligger bak bruk av poller – eller som Hanlon’s Razor sier; Man skal ikke tilskrive ondskap det som tilstrekkelig kan forklares med inkompetanse.

Dette var noen kjappe mandagsrefleksjoner rundt temaet (inspirert av en lite troverdig spørreundersøkelse), dere har sikkert flere mulige forklaringer.

Det midlertidige bassenget brukes av NRK Drama til innspilling av dramatiske scener i den nye serien “Øyenvitne”. 

Det ser dramatisk ut når NRK Drama spiller inn scener til den nye serien "Øyenvitne". Foto: Henrik Lied

— Det røper noe av plottet i denne thrilleren, så vi er litt tilbakeholdne med informasjon, sier presseansvarlig Nan Kristin Myhre i NRK Drama.

Det hun kan si er at det er en gutt som havner under vann i serien, og at det er denne scenen som skal spilles inn.

Fant basseng på finn.no

Dramatikken var i alle fall på plass da NRKbeta besøkte bassenget som er satt opp i garasjen. Et stort basseng er omkranset av lyskastere, kabler og mennesker: oppi bassenget plasker den uheldige gutten — eller i alle fall det som skal ligne på ham.

— Vi har filmet med både en skuespiller, en stuntmann og en dukke, forteller produsent Elisabeth Tangen.

I vannet plasket en dykker i full mundur, dog på noe begrenset plass:

— Vi fant bassenget på finn.no, og skulle gjerne hatt litt større plass, men det gikk akkurat, sier Tangen.

Garasjen under NRKs bygg på Marienlyst kan brukes til så mangt, og det er også god plass til et basseng. Foto: Henrik Lied

Å filme i et større basseng er mulig, men krever mer tid, penger og rigging. De fleste store basseng er ofte i bruk, men om de er ledige er det mye jobb med å plassere steiner, tepper og annet som trengs for å skape den rette scenen. Bassenget må i tillegg renses grundig etter at det har blitt filmet der, noe som også koster penger.

— Vi har hatt omtrent 110 opptaksdager til denne thrilleren, og har siste opptaksdag nå på fredag. Deretter blir det redigering, og så satser vi på sendestart i begynnelsen av 2014, sier Tangen.

Til innspilling av serien benyttes primært Red Epic. Foto: Henrik Lied

Spilt inn på Østlandet

“Øyenvitne” er spilt inn på Østlandet, med locations som Mysen, Drammen, Oslo, Lillehammer og Maridalen.

— Det er mye utendørs i serien, og det hele foregår på høsten, så vi har jobbet for å få spilt inn alt vi skulle utendørs i noenlunde samme sesong, sier Tangen.

Serien har allerede vekket oppmerksomhet da politiet rykket ut til skyting midt i Oslo i fjor sommer.

Bassenget blir nok ikke stående, så vi kan dessverre ikke skryte av et permanent basseng i kjelleren.

— Det går nok akkurat litt for lang tid til neste gang vi trenger et basseng til at vi tar vare på det, men vi er fornøyd med løsningen vi fikk til denne gangen, sier Tangen.  

NRK Sápmi ble frastjålet et kamera i fjor. Nå prøver vi å bruke et nett-verktøy for å få det tilbake.

Det beste stillbildekameraet vi hadde på NRK Sápmi var et Canon EOS 5D Mk II med tilhørende EF 70-200mm F2.8L USM og EF 35mm F2L IS USM. En ganske kostbar samling utstyr. Jeg likte spesielt EF 70-200mm F2.8L USM. Jeg lånte et tilsvarende av en venn og det gav meg noen flotte portretter på en av mine turer til Filippinene.

Canon 5D Mark II by Thomas Hawk

Attribution-NoDerivs License

Ett slikt kamera er stjålet.

Dette kameraet vårt ble lånt ut til et prosjekt. Vedkommende som leverte det tilbake gjorde det i en plastpose. Den ble satt inn i et redaksjonslokale, hvorfra det forsvant. Lokalet var tilgjengelig for alle våre gjester og ansatte. Akkurat i det tidsrommet var det veldig mange gjester innom.

Det er ingen som vet hvor kameraet og objektivene ble av. Alle henvendelser til ansatte har vært uten hell. Vi har ingen flere spor utover den omtalte plastposen.

Jeg tok tak i dette i november, over 6 måneder etter at kameraet forsvant, fordi jeg mener at med serienummeret kan jeg kanskje spore det opp.

Metadata i bilder

Metadata er informasjon som beskriver annen informasjon. Hver gang du sender, lagrer eller oppretter informasjon på elektroniske apparater genereres ofte metadata. For kommunikasjon er det hvilken basestasjon du bruker, hvilket nummer du ringer fra, hvem du ringer til, hvor lenge dere pratet, med mer.

Bilder du tar med moderne digitalkamera får med seg store mengder metadata. Tidspunktet bildet er tatt, hvilken brennvidde, blenderåpning, fokuspunkt og blitzinfo er det mest grunnleggende i EXIF som er navnet på metadatastandarden de fleste kamerabilder blir lagret med.

På mange kamera kan man skrive inn navnet på fotografen/eieren og få den infoen med i bildene.

Hva brukes metadataene til?

Metadata brukes til mye. På mange nettsteder og publiseringsløsninger kan man laste opp bilder, og da vil alle metadataene bli brukt til å fylle inn informasjon i systemet. I slike tilfeller kan for eksempel bildetekst, fotograf og eierskapsinformasjon automatisk fylles ut.

I andre tilfeller kan man bruke informasjonen i bildebehandling, hvor man ønsker å gjenskape en scene i 3D og ved hjelp av blenderåpning og brennvidde kan plassere kunstige elementer i en scene.

Bildets eierskap og opprinnelse

For profesjonelle fotografer er metadataene viktig bærer av eierskap til bilder, eller åndsverket som er den juridiske termen. Metadataene forsvinner vanligvis ikke uten at noen aktivt vasker dem vekk, noe jeg kommer tilbake til. Eierskap og opprinnelse er to viktige prinsipper ved håndheving av dine rettigheter i forhold til åndsverk.

Brukere av bilder kan, hvis de ikke finner nok informasjon om et bilde, bruke EXIF-informasjonen til å finne ut eiren av et bilde. Om du skal bruke et åndsverk plikter du å undersøke opprinnelsen. Det gjør du ved å vite hvor du har hentet åndsverket, og undersøke informasjon fra den kilden om åndsverket, eller ved å sjekke metadata i filen.

Man kan finne eieren til et bilde om metadataene er inntakte og fylt ut.

Det er også mulig å bruke “search by image” på Google (trekk bildet inn i søkelinja til Google), TinEye og RevImg for å nevne noen. Disse lar deg søke etter hvor bilder er brukt, noe NRKbeta har skrevet om tidligere.

Til slutt er en type metadata viktig i mitt søk etter kameraet, dets serienummer. Om du mister ditt kamera, eller noen stjeler det fra deg, vil mange kamera identifisere seg i EXIF-metadataene med kameratype, i mitt tilfelle Canon EOS 5D Mark II, og med sitt serienummer 2831501179. Serienummeret alene er kun unikt innenfor en produsent eller kameratype, det er derfor viktig å sjekke både type og serienummer.

Serienummeret på esken. Finnes også i EXIF-dataene til bilder tatt med dette kameraet.

Tjenester for gjenfinning av kamera

Alle med sykkel kjøpt i Norge kjenner til Falkens sykkelregister, hvor rammenummeret kan lagres mot en avgift. I Norge har Foto.no et utstyrsregister. Der kan du registrere ditt utstyr og dets status. I følge dem har politiet tilgang til listen. Om du har markert ditt kamera som stjålet kan politiet finne igjen deg som rettmessig eier. Denne tjenesten er, i motsetning til de utenlandske jeg omtaler, gratis og mer utfyllende, da du kan registrere mer enn kun kameraet ditt.

Min foreløpige utstyrsliste på Foto.no.

Internasjonalt er det liknende tjenester som har en ekstra vri ved at de indekserer serienumre som de finner i EXIF-dataene på bilder. 

Stolen Camera Finder (heretter SCF) som startet opp i 2009 og CameraTrace som er registrert i 2011 er to slike tjenester.

Her ser du rapporter til Stolen Camera Finder

Tjenesten undersøker bilder på nettet, og man kan hjelpe til ved å installere en Chrome-utvidelse eller en Flickr-indekseringsprogram for å automatisk hente serienumre i bilder. CameraTrace oppgir at de har mer enn 11 millioner serienumre registrert og SCF bekrefter at de har flere ganger det antallet i sin database. Det er dessverre ikke alle kamera som lagrer sitt serienummer, Sony er en versting når det kommer til de store produsentene. SCF har en side med liste over alle kamera som de vet fungerer. CameraTrace har sin info i sin FAQ.

Matt Burns, som står bak Stolen Camera Finder, sier i en e-post at det ikke er bare å ta dataene man får inn og stole på dem. Bugs i programvare gjør at tall større enn 2147483647 ofte blir rundet ned, fordi 2147483647 er det største tallet som kan representeres av et integer. Om du søker på 2147483647 på CameraTrace får du opp flere tusen treff på mange forskjellige Flickr-kontoer. Det er flere kamera av samme produsent og type med samme serienummer, noe som illustrerer problemet.

Du kan lese litt om noen kameraer som er funnet igjen via StolenCameraFinder og CameraTrace.

Vasking av metadata

Dessverre for fotografer, og tjenesten SCF, er det mange nettsteder der metadata blir vasket bort fra bilder og filer, spesielt fra ned- eller oppskalerte utgaver av bildet, eller beskjæringer av dem. Det betyr at om du og jeg er nøye med å fylle inn informasjon om bildet i metadataene, vil de ofte ikke følge med ut på nettet da det sjeldent er originalstørrelsen vi ser i artikler, linker og lister.

Originalt, uvasket bilde.

For eksempel kan vi se på et bilde fra Flickr på denne adressen flickr.com/photos/_flood_/8185168669. Om du kopierer bildeadressen (gjøres ved å høyreklikke på bildet og velge kopier bildeadresse) og limer den inn på regex.info vil du få opp en rekke metadata.

Om vi i stedet går til en mindre versjon av bildet, for eksempel Medium 800 og gjør det samme, vil vi se at det ikke finnes noen metadata i den lille versjonen.

Vasket bilde.

Slik er det dessverre på de aller fleste nettsteder, og det mest nedslående er at den største, Facebook, vasker bort metadata. Det gjelder òg noen eldre bilder på NRK.no. I Facebook har jeg forsøkt å finne opplastede originalbilder, men selv på mine egne finner jeg ikke originaler med metadata. Hvorvidt Facebook tar vare på originalbildene eller metadataene kan jeg bare spekulere om.

Det ser ut til at mange bilder som har vært innom Photoshop CS <6 mangler serienummer fra originalbildet. Jeg har testet CS6 uten at serienummeret forsvinner etter å ha lagt til en tekst og så lagre bildet til jpg. Jeg setter pris på om noen med eldre versjoner av Photoshop kan bekrefte eller avkrefte at serienummeret forsvinner etter en tur innom.

Hvorfor vaske metadata?

Det finnes legitime personvernsgrunner til å vaske data. Det kan for eksempel være gode grunner til at man ikke ønsker at GPS-data skal kunne spores, for eksempel når noen nær de kongelige poster bilder og twittrer, og opposisjonelle i enkelte regimer ønsker å unngå at kilden til bilder kan knyttes til ett bestemt fotografiapparat eller dets eier.

– Jeg har ingenting i mot at dataene blir fjernet, men jeg er bekymret over at folk ikke er klar over hvor mye informasjon det ligger i metadata og at de offentliggjør dem uten den kunnskapen. Vi må sørge for at folk vet at metadata finnes og følger med bildene deres, sier Matt Burns, han opprettet SCF i 2009 og har ansvar for den daglige driften. Han synes det bør være et valg for brukere om de ønsker å beholde EXIF-data på bilder de laster opp:

Brukt med tillatelse.

Matt Burns, skaperen av StolenCameraFinder.com.

– Jeg skulle ønske nettsteder lot brukerne velge om de vil beholde metadata i sine filer eller ikke. Personlig vil jeg gjerne beholde den i mine bilder.

Det kan derfor være bra at Facebook vasker bort metadataene til sine brukere, siden min og Matt Burns’ teori er at folk flest er uvitende om hvor detaljerte disse dataene er.

Hvordan gikk det med kameraet?

Jeg registrerte meg som Pro-bruker på SCF 15. november 2012 og hittil har ikke serienummeret dukket opp. Jeg har hatt Chrome-utvidelsen installert siden den gang, og jeg har latt deres Flickr-indeksering stå på hele tiden på en server hjemme hos meg. Jeg har også registrert meg på Foto.no og lagt inn serienummeret der, slik at kameraet blir mindre omsettelig i Norge.

Hva kan du gjøre?

Per i dag er det ingen spor etter kameraet, men jeg håper at jeg ved å bruke Flickr-indekseringen til SCF og Chrome-utvidelsen hjelper andre å finne sine stjålne eller gjenglemte kamera. Burns forteller i sin e-mail at det kommer flere indekseringsprogrammer for andre tjenester, da det går raskere enn brukeres tillegg til nettlesere. Derfor er det ingen planer for tillegg til andre nettlesere i øyeblikket.

Om du har opplevd å få tilbake ditt kamera etter at det ble stjålet eller gjenglemt kan du dele historien din med oss i kommentarene. Jeg er interessert i deres meninger om disse, eller liknende tjenester, og om personvernsutfordringene med metadata.

Oppdateringer

1. februar 13:43 Endret “Hvordan gikk det med kameraet” slik at Foto.no registreringen nevnes, pluss at avsnittene henviser til flere tjenester enn én.

Tekst-TV var det aller første digitale tekstmediet som ble populært i Norge. De kjappe nyhetene, den kantete grafikken og de rullende sidetallene er fortsatt en folkeyndling.

Men da sendingene startet for 30 år siden, den 2. februar 1983, revolusjonerte det nyhetsformidlingen: Tekst-TV var det første mediet som ikke var avhengig av faste tidspunkter for sending og publisering, slik det var i radio, fjernsyn og aviser.

Les historien om Tekst-TV (og se noen fantastiske promovideoer fra 1979)
eller prøv Tekst-TV på nett.

I sommer tar vi med oss “hele” NRK til sjøs. Vi skal tøffe langs norskekysten i syv uker, og besøke havner, steder, øyer og fjorder mens vi produserer TV-, radio- og nettinnhold. 

Det blir ikke en eneste lang live-sending slik som under Hurtigruten minutt for minutt: idéen er heller å ha et stort, mobilt “studio”, om man vil, som vi kan ta med oss dit vi vil langs kysten (så lenge det er dypt nok). Ønsket om å gjøre noe nytt med “Sommeråpent” er hovedgrunnen til satsingen, men toktet gir oss mange muligheter til å få med oss flere andre TV- og radioprogrammer når vi legger ut i slutten av juni.

MS «Sjøkurs», tidligere Hurtigruteskipet MS «Ragnvald Jarl», blir flytende NRK-studio og hovedkvarter fra 22. juni til 10. august. Foto: "Jarvin", Wikimedia Commons.

Skipet vi skal bruke heter MS “Sjøkurs”, som er det tidligere hurtigruteskipet MS “Ragnvald Jarl”. I dag brukes hun som en seilende videregående skole, og er dermed ledig for oss i sommermånedene. Skipet er forholdsvis stort med sine 659 dødvekttonn, og hadde i sine hurtigrute-dager plass til et mannskap på 80 og var sertifisert for 399 passasjerer.

Men hva skal vi lage?

Som nevnt er hovedpoenget å lage TV-sendingene fra andre steder enn der vi vanligvis lager dem. I stedet for å sende Sommeråpent fra taket av Operaen i Oslo, tar vi med oss hele programmet om bord i en båt. Hvilke andre programmer som kan og vil bli med er vi ikke sikre på ennå, men det blir garantert mer enn bare Sommeråpent.

Hurtigruten minutt for minutt ble en stor suksess. Nå skal NRK ut på sjøen igjen, men denne gangen med et litt annet konsept. Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde, NRK

På nett tenkte vi å legge ut en live videostrøm som skal surre og gå hele tiden. I tillegg vil vi forsøke å få til et kart á la Hurtigruten minutt for minutt, med så mye informasjon fra båtens navigasjonssystemer som vi kan få tak i. Vi vil også legge opp til en eller annen form for chat (cover it live eller lignende), og en metode for å hente inn publikums sommerminner fra tjenester så som instagram, twitter, flickr og youtube — her må vi legge opp til en hashtag og oppfordre folk til å bidra. Akkurat hvordan bidragene skal komme ut er vi ikke sikker på ennå, men vi ser for oss at de kan promoteres på nettsiden, og i programmet Sommeråpent, for eksempel.

Men hvordan skal vi sende?

Stratalink på dekk 7 av MS Nordnorge, 2011. For å sende fra ulike havner i ulike deler av landet vil vi nok av og til satse på NRKs eget sendenett.

I tillegg til satelittlink, slik som fra Hurtigruten, må vi skaffe oss link-muligheter der hvor vi ferdes. Vi vil også ha mulighet til å sende via internett (mobilnett i nødsfall), eller via Strata-linker, som vi også brukte under Hurtigruten minutt for minutt, der det er nødvendig.

Hva vil dere se og høre?

Som dere sikkert skjønner er det mye som ikke er ferdig planlagt ennå, og fortsatt mye vi kan endre på — og helt sikkert noe vi ikke har tenkt på i det hele tatt. Vi kan ikke love alt, men vi kan i alle fall love en annerledes og spennende sommer på NRK!

Vi er, som alltid, interessert i å høre hva dere synes. Hva vil dere se underveis, og hvilke TV- eller radioprogrammer dere kunne ønske var med oss? Hvordan bør vi legge opp nettsiden for det syv uker lange toktet?

Det blir litt andre Østfoldnyheter fra NRK denne uken: Bli med å teste nrk.no/alfa når NRK prøvekjører sin nye nyhetsrigg i Østfold og gi dine tilbakemeldinger i TILBAKEMELDINGSSKJEMAET.

Før jul hjalp NRKbetaleserne oss å teste en annen måte å presentere nyhetene på:

Disse testene gikk veldig bra, vi fikk sjekket at grunnideene våre holder vann og vi fikk en drøss med positive tilbakemeldinger på tjenesten vi inntil videre kalte nrk.no/alfa.

Selvsagt må ting justeres og fikses. Men vi så at vi kunne gi dere et raskere og mer oversiktlig tilbud og også at innhold og oppdateringer beveget seg raskere internt. Så vi holder på med å rigge oss om til å ha en desk som lager noe som likner på det dere så i uke 48 sentralt i nyhetsoperasjonen vår på Marienlyst i Oslo.

Lokalt nærvær

Nå er vi kommet til neste fase i testene våre. Som mange av dere vet, har NRK distrikts- og lokalkontorer spredt rundt i landet. Det er disse som gir deg morgensendinger på radio, distriktssendinger på TV, lokale nettsider og de leverer en stor del av nyhetsinnholdet på nrk.no.

Nå vil vi teste om det å rigge oss om lokalt med desker som jobber på samme måte som vi jobbet på Marienlyst under testene i uke 48 vil gjøre oss bedre også lokalt.

/ ?

Hvordan det kommer til å spille seg ut vet vi ikke ennå.

Den optimistiske vinkelen på det, er at dette vil gi oss en mer effektiv dekning av hendelser, vil tilby publikum bedre oversikt og vil kunne være et godt knutepunkt mellom distriktskontorene og redaksjonene på Marienlyst når ting skjer andre steder enn i Oslogryta (og det gjør de jo som regel).

Den pessimistiske vinkelen er at vi kan komme til å bruke mer krefter på å holde en slik tjeneste flytende enn vi vinner på andre fronter; at det koster mer enn det smaker.

Men uansett hvordan det går kommer vi til å finne ut mye. Og de potensielle gevinstene lokker selvfølgelig. Derfor kaster vi oss uti det og ser hva slags lærdommer vi kan trekke. Det er tross alt vesentlig billigere å sette opp en tidsbegrenset test enn å rigge om en hel nyhetsoperasjon.

Hvor? Hvordan? Hvem?

Det er mange ukjente faktorer. derfor går vi skrittvis og i kontrollerte former. Vi begynner med å teste dette på ett enkelt distriktskontor; NRK Østfold i Fredrikstad.

Der setter vi opp en liten desk-i-desken, sammensatt av tre medarbeidere fra Østfoldkontoret og fire medarbeidere fra rundt i landet som var med på runden før jul. Disse syv personene stabler seg utover dagen så vi kan holde åpent fra 0600-2130. Tanken er at vi både skal kunne holde oversikt over nyhetsbildet i Østfold, publisere det ut og samtidig fungere som et internt knutepunkt i nyhetsoppdateringen fra Østfold.

I tillegg til at vi dekker Østfold, kommer en av journalistene på desken til å følge riks-nyhetsbildet tirsdag og onsdag, slik at vi kan se hvordan det vil se ut å blande lokalstrømmen av nyheter med en riksstrøm.

Vi kommer til å holde det gående tre dager til ende (tirsdag til torsdag), før vi demonterer beistet og debriefer det vi har lært.

Hvordan kan jeg bidra?

Riggen vi setter opp nå er svært lik den vi testet før jul. Da fikk vi mange svært grundige og nyttige tilbakemeldinger på hvordan ting virket. Dermed kommer vi til å fokusere mindre på selve maskineriet og hva dere tenker om det (vi driver parallelt og gjør justeringer basert på tilbakemeldingene vi fikk fra dere sist), og mer på hva slags utbytte dere har av tilbudet; dekker vi det som skjer i distriktet på en god måte for dere osv. Vi vil gjerne at dere fyller ut tilbakemeldingsskjemaet vårt – vi hadde stort utbytte av det i forrige runde.

Har dere nyhetstips fra Østfold – send dem gjerne til oss på ostfold@nrk.no

Hjelp oss

Nyhetstilbudet fra denne alfa2-testen vil fra tirsdag morgen være synlig på nrk.no/alfa, som virker på datamaskin, nettbrett og mobil – med hovedfokus på sistnevnte. I tillegg har vi skohornet produktet inn på forsiden til nrk.no/ostfold (kun i web, ikke mobil-versjon) slik at de som bruker denne forsiden også skal kunne nyttiggjøre seg det vi lager.

Dere som er ekstra glade i nyheter, nettutvikling eller vil vite hva som skjer i Østfold: Kjempefint om dere kan bruke nrk.no/alfa tirsdag-onsdag-torsdag denne uken!

… Gi oss tilbakemeldinger på tjenesten i TILBAKEMELDINGSSKJEMAET

Til tross for at dette antagligvis er litt utenfor det du er vant til å lese om på NRKbeta, er vi nødt til å dele dagens desidert fineste og mest tankevekkende video. I Cateura, Paraguay, et av landets større slumområder, er musikken en viktig drivkraft i miljøet.

På et sted hvor en fiolin koster mer enn et hus, er det ikke gitt at man kan sende barnet sitt på musikkskole med et nyinnkjøpt instrument.

Løsningen er da å lage det selv – av deler man finner på søppelfyllinga.

Videoen nedenfor forteller en utrolig inspirerende historie om et ungdomsorkester, med celloer laget av oljekanner og kjøkkenredskaper, og klarinettklaffer laget av bruskorker – og det hele låter ganske bra. Takk, internett!

Landfill Harmonic film teaser from Landfill Harmonic on Vimeo.

Før jul testet vi en ny måte å vise nyheter på for riks- og utenriksnyheter. Idag og imorgen (onsdag og torsdag) tester vi å bruke samme system for distriktsnyheter. Vi trenger å vite om du synes dette er en god måte å få lokale nyheter på – du kan hjelpe oss veldig ved å prøvekjøre den på nrk.no/alfa og gi oss tilbakemeldinger i TILBAKEMELDINGSSKJEMAET.

Østfold er testfylke

NRK produserer nyheter mange steder rundt i Norge, og nå lurer vi på om vi har funnet en god måte å presentere dem på via mobil og nett.

Testingen foregår på nettdesken på distriktskontoret i Østfold, så du som tester fra Ørsta, Mosjøen eller Bergen vil ikke finne lokalnyhetene fra ditt eget sted. Men vi tror du kan hjelpe oss likevel; distriktsnyheter har mye felles, selv om steds- og personnavnene er andre: Mange av dem er hendelsesnyheter og småmeldinger som er viktige for oss i hverdagen vår, selv om de kanskje kan synes små for folk annetsteds fra.

Slik kan du hjelpe

Det vi ønsker at du skal gjøre, er å gå inn og se på disse nyhetene – helst både onsdag og torsdag; vi driver etter ulike prinsipper på disse to dagene. Se for deg at dette er nyheter fra der du bor (om du ikke er østfolding) og fortell oss hvordan dette fungerer for deg. Idag (onsdag) har vi også riks- og utenriksnyheter, torsdag blir det kun Østfold-nyheter.

Her finner du testen: nrk.no/alfa

Her er tilbakemeldingsskjemaet vi ønsker at du skal fylle ut etterpå: TILBAKEMELDINGSSKJEMAET

Tusen takk

Etter ett og et halvt år med planer og prosjektering, er det endelig bestemt: det blir etter all sannsynlighet medieklynge i Bergen.  

Medieklyngen i Bergen blir lagt til Lars Hilles gate 30. Illustrasjon: Entra eiendom

Prosjektet, kalt “MediaCity Bergen”, har hatt flere alternativer til lokalisering, men har landet på Entra Eiendoms prosjekt i Lars Hilles gate 30 i Bergen sentrum. Her skal NRK, TV2, Bergensavisen, Bergens Tidende, Vizrt og Universitetet i Bergens studier for journalistikk, film og TV flytte inn i 2016.

Prosjektet er foreløpig godkjent i alle de ulike aktørenes styrer, men blir ikke endelig behandlet og eventuelt godkjent før i august i år.

— Vi ønsker å skape tettere bånd mellom medieprodusentene, og legge bedre til rette for mediestudenter som skal få sin utdannelse her i Bergen, forteller prosjektleder i TV2, Svein Ove Søreide.

Andre argumenter for en samlokalisering er økt konkurranse og en skjerpet medievirksomhet, som NRKs prosjektleder Unni Arnøy uttalte til Vestlandsrevyen i fjor.

Også Universitetet i Bergen, som driver tre ulike programmer for medieutdanning, er fornøyd med løsningen, som kan by på bedre forhold — og kanskje bedre status — for medieutdanningene universitetet tilbyr.

Prosjektet er inspirert av en tilsvarende medieklynge i Manchester, hvor blant andre BBC, ITV og Universitetet i Salford har gått sammen og deler lokaler.

— Her har man gode erfaringer, og vi ønsker å skape noe lignende; men det er viktig å presisere at vi har gått våre egne veier og utformet vårt eget prosjekt, forteller Søreide i TV2.

Vi i NRKbeta kommer tilbake med en grundigere sak om MediaCity Bergen, men aller først er vi interessert i å høre hva våre glupe lesere synes. Er en samlokalisering av de seks medieaktørene en god idé? 

Går det an å se inn i fremtiden? Å arbeide strategisk med nye medier og ny teknologi handler ofte om å prøve å forutse noe av det som vil komme i fremtiden. Prøve å skjønne hva som blir det neste store. Hvilke medievaner som kommer til å endre seg, hvilke dingser som kommer til å revolusjonere hverdagen vår.

Den berømte krystallkulen hjelper heller ikke til å forutse teknologifremtiden. Bilde: Obscura, Francesca Lafferty

Dette er en vanskelig øvelse. Til tider umulig.

Min erfaring tilsier at det som vi tror kommer til å endre seg fort ofte endrer seg sakte. For eksempel hvordan PVR-bokser og mediesentre skulle endre TV-hverdagen. Og det som vi tror skal ta lang tid går plutselig veldig fort. For eksempel mobiltelefonens spredning eller kvaliteten på små kamera.

Og det er vanskelig å vurdere slikt etter at endringene er et faktum. Jeg tar det forbausende selvfølgelig at GoPro Hero 3 filmer sylskarpe bilder i 2,7 K oppløsning. Men skal jeg være ærlig med meg selv hadde jeg nok ikke sett for meg at kvalitet, pris og vekt skulle endre seg så fort til det vesentlig bedre.

Og om ting vi trodde skulle endre seg litt roligere går fort, så er det enda vanskeligere at det vi rett og slett ikke så komme endrer seg fortest av alt. For eksempel hvor raskt YouTube, Instagram, Twitter og Facebook ble så store som de har blitt. Eller at hele applikasjonsuniverset for mobiltelefoner skulle bli så stort og viktig.

Men vi må jo prøve. Og enkelte linjer og generelle trekk er det mulig å få ut av historien.

En slik linje handler om en generell utvikling av plattformer og teknologi.

Internett på datamaskinen

Først må teknologien på plass. Da de første maskinene ble i stand til å kobles sammen og kommunisere ble muligheten tatt i bruk av forskere. Så kom rimeligere modem og muligheten til å koble maskiner sammen via telenettet. Da begynte en del over middels teknisk interesserte mennesker å la maskinene snakke sammen og hamret løs mot det kryptiske grensesnittet som bestod av grønn tekst på svart bakgrunn.

Så må brukervennligheten på plass. Med nettleseren og selveste World Wide Web ble det hele mer tilgjengelig. Og flere kunne kjøpe og benytte mulighetene som lå i nettet.

Med den såkalte dotcom-bølgen på slutten av nittitallet dukket det opp mange nye tjenester og bruken økte ytterligere. Så tok det enda mer av med en rekke enda mer brukervennlige og fleksible tjenester utover på totusentallet. Det som fikk paraplybetegnelsen Web 2.0. Felles for mange av disse tjenestene var at de dannet en plattform for mer deltakende bruk av nettet. Ting begynte å bli skikkelig sosialt. Langt utover epost, litt kryptiske chat-tjenester og muligheten til å lage hjemmesider i HTML.

Internett på mobiltelefonen

Teknologien kom på plass for menigmann en gang på nittitallet. Mobiltelefonen fikk snakke med internett og kunne videreføre kommunikasjonen til datamaskinen din via kabel eller infrarød link.

Så ble skjermen på telefonen bedre og du kunne begynne å hente ut litt data direkte på selve telefonen. Epost og en form for nedskalert nettsurfing via WAP. Da jeg fikk meg Nokia N95 syntes jeg at dette begynte å bli skikkelig brukbart. Med nettleser, YouTube, Twitter, kart og GPS. Bedre kunne det vel ikke bli? Men det var fremdeles bare teknologien som var på plass. De til tider kryptiske menystrukturene og den svært begrensede skjermplassen gjorde at dette fremdeles var for de spesielt interesserte.

Dette endret seg med iPhone og Android. Da kom den lenge etterlengtede brukervennligheten også på plass. Og med Apples app-butikk og Androids marked ble dette en plattform for videreutvikling og kreativitet. Dermed kom det sosiale også på plass, med brukervennlige versjoner av Twitter og Facebook og nye tjenester som Instagram.

Mønsteret

Det er noen likheter her:
1. Teknologi
2. Brukervennlighet
3. Sosialt / plattform

Kan andre teknologier gå samme veien? Er det mulig å driste seg til kvalifisert gjetning angående for eksempel TV-apparatets fremtid basert på erfaring fra datamaskin og mobiltelefon?

Dette kommer jeg tilbake til i neste artikkel i denne serien.

Men først vil jeg veldig gjerne ha innspill fra norges mest intelligente leserskare. Hva tror dere? Er det et mønster her? Har dere andre eksempler på teknologi som har utviklet seg tilsvarende?

Bruker appene på mobiltelefonen din mye strøm? Det er det nok mange som lurer på.

De siste årene har smarttelefonen blitt vår desidert mest brukte kommunikasjonsenhet. Både Android og iOS flyter over av apps, og vi bruker mange av de: I følge TNS Gallups Interbuss-undersøkelse for fjerde kvartal av 2012, hadde 62 prosent av den norske befolkning en telefon med brukernedlastede applikasjoner – nesten en tredobling fra de 23 prosentene som rapporterte om det samme i første kvartal av 2010.

Økt aktiv bruk av telefonen medfører også økt batteribruk, noe mange av oss har merket – det er ikke i dag uvanlig å se deksler med innebygget batteri, eller egne batteripakker med USB-tilkobling, bare for å få telefonen til å vare ut dagen.

Hvordan stiller de mest populære Android-applikasjonene seg batterimessig? Det har Verizon bestemt seg for å finne ut, og har laget listen Android™ App Reviews by Verizon. Listen inneholder en detaljert anmeldelse av de ulike appene, hovedsaklig basert på kriteriene sikkerhet, batteribruk og databruk.

De har også en liste med høyrisiko-apps, samt en liste som de selv mener er de beste applikasjonene med hensyn til brukeropplevelse og verdi – og som er tilgjengelig på både Apples enheter og Android.

Bruker du mange av applikasjonene nevnt i listene ovenfor, eller har du noen gode tips for å utvide mobiltelefonens batterilevetid? Skrik i såfall ut i kommentarfeltet, det er mange som lurer.

Børge A. Roum er en aktiv deltager i nettdebatten som fokuserer på et fritt og åpent internett, digitale og analoge rettigheter, forbruk, klima og internasjonal rettferdighet. Er for tiden frivillig for MDG og på jakt etter betalt arbeid. forteller.net | @forteller.

På fredag la regjeringen frem et forslag til revidering av åndsverksloven. Det har vært knyttet mye spenning til hva de ville komme fram til etter to års arbeid. Og slik det ser ut nå vil de gå i fotsporene til USA og trappe opp krigen mot piratkopiering.

Dette er noe jeg frykter. Ikke fordi jeg mener det er en menneskerett å ta for seg av alt digitalt uten å betale for seg! Men fordi, som alle andre “kriger mot substantiver“, er også krigen mot piratkopiering umulig å vinne og skaper mer skade på uskyldige parter enn den gjør nytte. Det er nettopp disse skadene denne bloggposten skal handle om. Det vil si, en liten del av disse skadene. Noen av de skadene kommer fra blokkering av sider og innhold på nett, som Kulturdepartementet nå ønsker å skrive inn i åndsverksloven:

Musikk- og filmbransjen gikk i 2009 rettens vei i forsøk på å tvinge Telenor til å sperre tilgangen til «The Pirate Bay», men tapte i to rettsinstanser. Med den foreslåtte lovendringen blir slik blokkering fastsatt i åndsverkloven, og nettleverandørene blir nødt til å stenge tilgangen til fildelingsnettsteder for sine kunder.

Først, for å unngå lange setninger, vil jeg definere følgende: “Piratmateriale” vil i denne bloggposten bety “opphavsrettsbeskyttet materiale gjort tilgjengelig uten tillatelse fra opphavsrettsinnehaveren”. Opphavsrettsinnehaveren kan være personen som skapte materialet, eller vedkommendes plateselskap, forlag eller annet firma som innehar opphavsretten til materialet.

Ber om å bli misbrukt

Høringsnotatet fra Kulturdepartementet (pdf) anbefaler følgende angående blokkering. Ordlyden er annerledes i det endelige lovforslaget, Prop. 65 L, men intensjonen er beholdt.

Etter departementets vurdering vil blokkering være et egnet sanksjonsmiddel, gitt de omfattende opphavsrettskrenkelsene som foretas på Internett og de utfordringene det er for rettighetshaverne å forfølge slike krenkelser. I mange tilfeller vil blokkering av nettsted være den mest praktiske måten å redusere bruken av en ulovlig tjeneste på.
Departementet foreslår at det i åndsverkloven klargjøres at nettsteder som i stort omfang gjør tilgjengelig materiale som åpenbart krenker opphavsrett eller andre rettigheter, kan blokkeres.

Dette minner om to lov(forslag) fra USA: SOPA/PIPA og DMCA. Førstnevnte likner mest, men gikk mye lenger og ble stoppet av et folkelig opprør. Sistnevnte er svært annerledes på papiret (“notice and takedown”), men i praksis får det mye av det samme utfallet. Derfor vil jeg, selv om departementet spesifikt fraråder å innføre en DMCA-liknende lov i Norge, starte med å beskrive hvordan DMCA har blitt misbrukt i USA. Av to grunner:

• Selv om de er forskjellige, er formålet det samme: Innhold blir gjort utilgjenglig. Ved å se hvordan dette har slått ut med takedown ser vi også hvilke konsekvenser blokkering kan få.
• Det er vanskelig å se for seg at opphavsrettsorganisasjoner i Norge, som TONO og IFPI, ikke vil bruke den nye åndsverksloven til å presse eiere av nettsider og hostingtjenester til å fjerne innhold uten å gå via domstolene. Det kan de gjøre slik rettighetsorganisasjoner i USA har kunnet presse tusenvis av studenter for penger etter å ha anklaget dem for å laste ned ulovlig: Betal oss/fjern innholdet nå ellers drar vi deg inn i en juridisk kamp som kan ende med ruin/at nettsiden blir blokkert. Da blir dette i praksis en “notice and block”-lov.

“Notice and takedown” betyr at alle som vil fjerne noe fra internett kontakter deg og hevder at fil X på din nettside bryter opphavsretten og må fjernes (notice). Hvis du ikke gjør det innen kort tid går de til hosten din, som da ikke har annet valg enn å slette filen, eller til og med hele siden din om dette skjer mange nok ganger (takedown). Piratmateriale blir fjernet slik, men mange ganger er det andre grunner som står bak et krav:

• De vil sensurere legitim kritikk. Mange har utnyttet dette potensialet, men kanskje mest berømt er Scientologikirkens utstrakte bruk.
• De vil sensurere parodier. Det er mye du kan gjøre med opphavsrettsbeskyttet materiale uten å spørre om lov først. Men de som opplever at deres opphavsrettsbeskytta materialer blir brukt til å kritisere eller parodiere dem selv er ikke alltid glade for det.
• De bruker automatiske systemer for å oppdage ulovlig bruk. Disse systemene er langt fra perfekte.

Denne videoen var lenge ikke tilgjenglig, fordi den ble fjernet fra YouTube.

Men hvis noen krever at du fjerner noe som ikke er piratmateriale, så er det jo bare å la være? Så lett er det ikke. At Google fikk krav om å fjerne over 12 miloner nettsider fra søket sitt forrige måned er en indikasjon på hvor overveldende slike krav kan være, selv om Google selvsagt får fler krav enn de fleste. Den 4. februar fikk de sitt 10 millionte krav fra RIAA alene. Hvordan skal man klare å sjekke om alle kravene er gyldige? Det finnes ingen database over alt som er opphavsrettslig beskyttet i verden[1]. Og hvordan skal man vite om bruken bryter loven? Selv ikke Google klarer det. På YouTube har dette ført til at tegnspråk-oversettelser av musikk, hjemmevideoer med musikk i bakgrunnen og mye mer lovlig blir fjernet automatisk.

Townsend’s videos constituted an obvious case of fair use, Cohn added. Surprisingly, YouTube agreed. Even more surprisingly, so did Warner and Universal. “The problem is that the various music groups hire zombies and trained monkeys who scour the Internet searching for any use of their licensed material regardless of the context or purpose,” Cohn said.

Å lamme ytringsfrihet og innovasjon…

Buffy vs Edward Remix Unfairly Removed by Lionsgate

Nylig var det stor oppmerksomhet rundt en velkjent kritikk av Twilight. Den er fullt lovlig, den gjør bare det som er tillat under “fair use”[2]. Dette hindret ikke Lionsgate fra å legge reklame på videoen, selv om de ikke hadde noen rett til det. Da skaperen klaget fikk Lionsgate videoen slettet. At US Copyright Office selv har brukt den som et eksempel på unntak fra DMCA var ingen hindring. Var dette et eksempel på bevisst sensur av ubehagelig kritikk eller bare et automatisk system som gikk for langt, som så ufattelig mange ganger tidligere?

Det er umulig å si. Men resultatet er det samme: Undertrykking av ytringsfriheten i opphavsrettens og kulturens navn navn og sensur av et viktig innspill i samfunnsdebatten. Selv om de fleste har opphavsrett på noe[3], så er det noen få gigant-firmaer som innehar uproporsjonalt mange opphavsrettsbeskytta verker og som har nok ressurser til å presse igjennom uproporsjonalt mange krav om å få ting slettet under DMCA eller blokkert under Kulturdepartementets ønskede åndsverkslov. Er det smart å gi denne enorme makten over samfunnets informasjonsstrøm til disse store firmaene, som i stor grad også kontrollerer de mer tradisjonelle informasjonskanalene gjennom eierskap av media?

Når ikke verdens største firmaer klarer å skille mellom gyldige og ugyldige krav, hva da med små og mellomstore bedrifter?

Men notice and takedown krever kun fjerning av spesifikke filer. Kulturdepartementet går mye lenger og ønsker å blokkere hele nettsider. Derfor likner endringsforslaget mer på SOPA/PIPA enn DMCA. Husker du demonstrasjonene i gatene? Hvordan senatorenes telefoner gikk varme fra alle som ringte og protesterte? Hva med blackouten av Wikipedia og et utall andre nettsider? På ekstremt kort tid skjedde det uhørte: nesten alle som støttet loven snudde etter presset fra folket.

Vil det være mulig å lage en norsk versjon av YouTube, Flickr, Dropbox, eller innovere helt nye typer brukerstyrte nettjenester med en SOPA-liknende lov her? Vil noen i det hele tatt prøve, når de vet at de kan bli blokkert, og dermed slått konkurs, når som helst? En nyoppstartet bedrift vil ikke ha samme mulighet som YouTube til å betale royalties for alle avspillninger. Derfor har plateselskapene et incentiv for å kvele alle forsøk på å starte konkurrenter. Muligheten får de med SOPA-liknende lover. Det er ingen automatikk i det, men det er ikke vanskelig å se for seg at de minste internett-firmaene går dukken, og vi blir sittende igjen med en håndfull duo/monopolister; Google, Facebook, Microsoft… Vi er til en viss grad på vei dit i dag. Dette er en forferdelig situasjon. Ikke bare for ytringsfriheten, men også for alle artister som bruker denne type delingssider for å promotere sine egne verk. Hvor skal de gå om Google slutter å behandle dem fint?

Blokkering av nettsider går altså ikke bare utover pirater. Det går også ut over døve, gründere, ytringsfriheten, samfunnsdebatten. Ja, til og med de som lever av kultur taper på dette.

Nei, hva er det jeg sier? Blokkering går ikke utover pirater i det hele tatt!

…for å gi piratene et blåmerke

When Pigs Fly: The Death of Oink, the Birth of Dissent, and a Brief History of Record Industry Suicide.

For hver side som blir blokkert popper det opp to nye. For hver dag vil flere lære seg å bruke VPN, kryptering og andre verktøy for å omgå blokkeringen. Om vi ønsker å oppnå noe må vi lære av historien. Hva skjedde da Pirate Bay ble blokkert i Nederland?

Last week, Dutch Internet provider XS4All revealed that after they started to enforce the Pirate Bay blockade, BitTorrent traffic went up instead of down. […]

Today, two other major ISPs in the Netherlands – KPN and UPC – have made statements suggesting that censoring The Pirate Bay does little to stop BitTorrent traffic.

Og hva skjedde da de multinasjonale plateselskapene som kontrollerer det meste av kommersiell musikk her i verden[4] fikk USAs regjering til å stenge Megaupload? (min utheving)

The study specifically cites the shutdown of Megaupload as a noteworthy example of an ineffective gesture against piracy. The number of files being illegally shared around the web hasn’t decreased, but the number of different sites hosting them has rapidly multiplied making enforcement by takedown a harder prospect. Indeed, the events that have followed its closure — and the legal adventures of its founder, Kim Dotcom — may well end up costing the parties involved more in the long run, in both money and bad publicity.

Baby-tetthet i badevannet

Det som gjør regjeringsforslaget ekstra interessant er at de, i følge NRK, ønsker å åpne for sensur av torrent-sider som The Pirate Bay. Slike sider inneholder ikke piratmateriale. Mange slike sider inneholder ikke engang linker til slikt materiale. Det de inneholder er magnet-linker; metainformasjon som forteller BitTorrent-klienten din hvor den får tak i informasjon om hvor den kan laste ned filer fra. Disse filene kan være piratmateriale, eller helt legale ting. En magnet-link kan se slik ut, og kan f.eks. enkelt trykkes på en T-skjorte:

magnet:?xt=urn:btih:79816060EA56D56F2A2148CD45705511079F9BCA

Med andre ord kan vi ende opp med å ikke bare blokkere sider med piratmateriale, men også sider som forteller deg hvor du kan finne slikt materiale. Må vi også forby folk, inkludert journalister og forskere, å skrive ting som “mange kjøper det ulovlige stoffet heroin på Plata”? Må vi blokkere alle søkemotorer?

Mer baby enn vann. 2005_0918_174853AA av hslo, Creative Commons Attribution ShareAlike.

I høringsnotatet skriver Kulturdepartementet

Det vil altså bare kunne gis pålegg når et nettsted inneholder materiale som klart er i strid med reglene i åndsverkloven og omfanget av det ulovlige innholdet er av en viss størrelse.

I lovforslaget brukes uttrykkene «i stort omfang» og «åpenbart krenker opphavsretten».

Som vi har sett, og som tabellen nederst her viser, er det ikke alltid er så åpenbart hva som er «krenker opphavsretten». Og hva er «stort omfang»? Hvor går grensen?

Skal WordPress.com, Blogger o.l. blokkeres fordi mange legger ut bilder og embedder ulovlig opplastede videoer på bloggene sine uten tillatelse? Det samme spørsmålet gjelder for hvilket som helst forum eller nettside som tillater kommentarer, og selvsagt for torrent-sider. Dette er ikke overdrevne eller alarmistiske, hypotetiske spørsmål:

• I USA har et nettverk av 73 000 blogger blitt stengt på grunn av opphavsrettsbrudd. Hvis du drev dette nettverket, ville du til enhver tid klart å passe på at ikke noe piratmateriale ble lagt ut noe sted?
• Da server-firmaet PRQ – som The Pirate Bay brukte den gang – ble ulovlig raidet av svensk politi i 2006 beslagla de alle serverne deres. Det rammet også 200-300 andre kunder, som hver drev forskjellige nettsider som ikke hadde noe med piratvirksomhet å gjøre. Inkludert minst to sider med mange tusen brukere. Serverne ble tatt, og politiet nektet å levere dem tilbake. Undres hva de som hevder piratkopiering er tyveri kaller dette.
• Server-firmaet The Thing ble blokkert etter at én av deres mange kunder la ut en krast kritisk Dow Chemical-parodiside av The Yes Men:
  

  […] it’s as if an offensive poster mocking a company was put up on a building, and when the company’s lawyers couldn’t reach the building owner immediately, they got a bulldozer and knocked down the whole neighborhood

Skal vi legge ned Ruter hvis noen gjør noe ulovlig på trikken, eller Posten hvis noen bruker det til å sende noe ulovlig? Skal vi sette opp politisperringer rundt Skippergata fordi noen selger ulovlige varer og tjenester der, uavhengig av hvordan det vil påvirke de lovlydige bedriftene og organisasjonene der? Det er ikke nettsidene som legger ut piratmateriale. Det er noen av brukerne deres.

Kulturdepartementet ber oss ikke bekymre oss:

Selv om et nettsted som hovedsakelig inneholder lovlig innhold også inneholder ulovlig utlagt materiale, vil det ikke være adgang til å gi pålegg. Det vil dermed ikke kunne gis pålegg som rammer for eksempel videodelingstjenesten Youtube, slik denne tjenesten fremstår i dag.

Det høres fint ut, og jeg setter pris på hvordan både lovforslaget og kulturministeren fokuserer på viktigheten av informasjons- og ytringsfriheten. Men jeg er ikke overbevist. Hvilken garanti har vi for at denne grensen ikke vil flytte seg? Grensen for hva data fra Datalagringsdirektivet skal kunne brukes til har jo flyttet seg, allerede før det har blitt implementert.

Flere opphavspersoner står i konflikt med det firmaet som eier opphavsretten til verket deres. Paulo Coelho, f.eks., har oppdaget at å legge sine egne bøker ut på piratsider, mot sin forleggers vilje, er godt for hans salgstall. I det normale tilfellet at opphavsrettseier er andre enn opphavsperson vil dette lovforslaget kunne resultere i at nettsider blir blokkert på vegne av opphavere, men mot deres vilje.

Hvorfor gløtte på denne Pandoras eske, med farene for utenom-juridisk press, feilvurderinger, utglidninger, osv, når den uavhengige forskningen på området ikke gir oss noen grunn til å tro at piratkopiering har skadet kulturbransjen? Er det verd det selv hvis piratkopiering skader noen?

Det blir litt som med forbud mot blasfemi. Intensjonen er nok den beste, men det åpner, helt unødvendig, for det verste utfallet: (selv)sensur av legitime, og viktige ytringer.

Hvis det er mer babyer i karet enn det er vann, bør vi ikke da stoppe opp og spørre oss selv om det er verdt å kaste ut badevannet?

Hvor mange rettigheter vil vi ofre?

Når vi snakker om at krigen mot piratkopiering går utover våre borgerrettigheter, så snakker vi ikke om «retten til å ta hva vi vil gratis». Det er selvsagt ikke en rettighet.

Hitler “Downfall” Parodies Removed from YouTube

Det vi snakker om er at de tiltakene som må på plass om vi over hodet skal forsøke å nærme oss å stoppe piratkopiering (noe som er umulig å stoppe helt), er tiltak som vil gå kraftig ut over våre andre rettigheter: De går ut over vår ytringsfrihet og informasjonsfrihet. De gir privatpersoner eller firmaer makt som kun politiet skal ha. De går ut over vår rett til personvern. Og så mye mer, inkludert samfunnets mulighet til å innovere.

Hvor langt skal vi gå i et samfunnsskadelig, fånyttes forsøk på stoppe de naturlige følgene av teknologiutviklingen og bransjens slepende føtter?

Interessant nok har Den Europeiske Menneskerettsdomstolen et svar på dette spørsmålet, som gjør Kulturdepartementets lovforslag rettsstridig:

This means that a conviction or any other judicial decision based on copyright law, restricting a person’s or an organisation’s freedom of expression, must be pertinently motivated as being necessary in a democratic society, apart from being prescribed by law and pursuing a legitimate aim.

( {"video_url": "http://www.youtube.com/watch?v=fIshI_qxxew"} ) // ]]>

Internet Freedom Day ble markert den 18. januar som en feiring av at folket klarte å stoppe SOPA/PIPA for ett år siden. Vil vi kunne bli med på feiringen her i Norge neste år?

[1] Det kan det dog bli en endring på dersom de grønne partiene i EU får viljen sin (se den delen som handler om å registrere verk).

[2] Et amerikansk konsept som innbefatter de forskjellige begrensingene av opphavsrettsloven, altså det som er lov å gjøre uten å spørre om tillatelse i USA.

[3] Alle som noen gang har skapt et åndsverk, tekst, bilde, video, tegning, etc., får automatisk opphavsrettsbeskyttelse av dette verket. Denne bloggposten har jeg for eksempel opphavsrett på. Men jeg lar hvem som helst kopiere og bruke det fritt, så lenge de holder seg til vilkårene i Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår-lisensen.

[4] Sony Music Entertainment, Universal Music Group og Warner Music Group. Sammen med EMI og en rekke uavhengige plateselskaper samarbeider de under navnet RIAA i USA og IFPI internasjonalt og i Norge.

Facebook vet allerede hvem du er. Hvilke venner du har. Hvem du tar bilder av. Hvor bildene er tatt. Hvilken type kaffe du liker. Hvilken musikke du hører på. Når du hører på den. Og når de fleste av oss får eller kvitter oss med kjærester.

Utvidet geotracking på Facebook står for tur

Men mye vil tydeligvis ha mer. Skal vi tro på den siste informasjonen som presenteres oss fra greit anerkjente Bloomberg, planlegger nå Facebook en oppdatering av mobilapplikasjonen sin som går vesentlig lengre i å registrere hva du foretar deg enn hva tilfelle er i dag.

Informasjonen fra Bloomberg baserer seg på rykter og ubekreftet informasjon, noe som er svært vanlig i teknologiverden. Det er godt mulig at det endelige produktet fra Facebook ikke blir nøyaktig som beskrevet, men mye virker som en logisk videreføring av eksisterende funksjonalitet, så det er absolutt interessant å se litt på hva slike endringer vil kunne føre med seg.

Vi har tidligere skrevet om applikasjoner som Grindr, Blendr og Highlight som, ved hjelp av smarttelefonens GPS-modul, lar deg finne venner/partnere i nærheten av deg, som på et eller annet vis deler interesser for/med akkurat deg. Disse applikasjonene fordrer imidlertid at du selv skrur dem på, og deler informasjon om hvor du befinner deg.

Det nye, og svært så kontroversielle, med planene til Facebook, er at de tilsynelatende planlegger en mobilapplikasjon som, uavhengig av om den er aktivert eller ikke, vil ligge i bakgrunnen og rapportere om hvor du befinner og forflytter deg.

Målet til Facebook er selvsagt å tilegne seg enda mer informasjon om hver enkelt brukers bevegelser, vaner og valg, samt å gi brukerne mulighet til å finne hvilke venner som er i nærheten av hverandre, uten at noen av dem trenger å gjøre en aktiv “check-in”.

Du har allerede sagt ja

Skal vi tro saken hos Bloomberg er det mest foruroligende med Facebooks nye funksjonalitet, at du høyst sannsynlig allerede har sagt ja til denne overvåkingsutvidelsen. Ved at du ved installasjon av applikasjonen svarte ja til at Facebook-appen kunne bruke GPS’en til å geo-posisjonere deg, er det mye som tyder på at denne utvidelsen vil kunne nyte godt av denne aksepten.

Dermed vil Facebook kunne starte en utvidet tracking av deg uten ytterligere aksept fra deg som sluttbruker. Når den ventede oppdateringen kommer i mars, vil derfor facebook sannsynligvis få vite enda mer om deg enn de allerede gjør i dag.

Vite hvordan du beveger deg igjennom dagen. Hvor du spiser lunch, uten at du sjekker inn. Hvilken vei du bruker til jobb og hvor du sjangler deg hjem fra puben eller elskerinnen din en sen/tidlig lørdagskveld/morgen.

Hva kan det faktisk gi deg?

Det at Facebook vet hvor du, og alle vennene dine, til enhver tid er, åpner selvsagt for et par meget fiffige muligheter også.

Ikke bare kan Nyhets-strømmen din tilpasses slik at du får flest nyhetsoppdateringer fra de vennene som er fysisk nær deg. Facebook vil også, rent teoretisk sett, være i stand til å “sette deg og vennene dine i kontakt med hverandre” basert på fysisk nærhet.

For bedrifter og merkevarer er også mulighetene tilnærmet ubegrenset. Gi meg en markedsfører eller reklamemann som ikke skulle ønske at han kunne sende et direkte tilbud til mobiltelefonen til “gutter mellom 14 og 25 år, som passerer en butikk med mindre en 20 meter mellom klokken 15 og 16 på førstkommende torsdag og som allerede har sagt at de liker et konkurrerende produkt”.

Puhh… JEG blir svett bare av tanken…

Kritikken vil komme

Vi i NRKbeta tør spå at hvis denne utvidelsen settes ut i livet slik Bloomberg hevder, vil det ikke forbigås i stillhet fra personvernforkjempere.

Men er det egentlig så farlig at Facebook vet litt mer om oss? Er det ikke bare bra med tanke på at reklamen og produktene som tilbys bare blir enda mer personaliserte?

Hva synes du, kjære NRKbeta-leser?

De siste dagers Internett-snakkis har uten tvil vært the “Harlem Shake”.

The Harlem Shake in action / Skjermdump YouTube

The “Harlem Shake” kan best beskrives som en kort video bestående av låta “Harlem Shake” fra artisten Baauer og to “dansescener” klippet etter hverandre.

Såpass enkelt og såpass absurd. Fenomenet har på få dager fått svært god fart på YouTube, og i dag publiserte videogiganten en blogpost som beskriver litt av hvordan the “Harlem shake” har spredt seg i rekordfart.

Fenomenet startet med en video lastet opp av bruker ved navn “Filthy Frank” 2. februar, og derfra har fenomenet trett og slett eksplodert.

Mellom den 5. og 11. Februar har det blitt lastet opp 12.000 “Harlem Shake” videoer hos YouTube, noe som har gitt tilsammen 44 millioner visninger. Som tabellen fra YouTube under viser, blir det i snitt lastet opp 4.000 videoer hver dag, et tall som er ventet å stige ytterligere.

Harlem Shake opplasting hos YouTube

De beste fra YouTube Trends

YouTube Trends har satt sammen en spilleliste med et utvalg av de flere tusen “Harlem Shake”-videoene som allerede er lastet opp til nettstedet. Her finner vi også det mest berømte norske bidraget “Harlem Shake ) original army edition”, som i skrivende stund har 2,6 millioner visninger.

Enkel form

Den orginale videoen skiller seg imidlertid i form fra videoene som nå produseres og etter hvert definerer konseptet.

Ifølge YouTube var det brukeren “SunnyCoastSkate” som slapp den første videoen som følger formen vi nå kjenner som “Harlem Shake”. Hjelmen, Jump Cutet og den plutselige massen med mennesker som danser utagerende.

Mange vil hevde at vi her står ovenfor 2013-versjonen av the “Gangnam Style” og at vi bare har sett starten på internett meme the “Harlem Shake”.

Hvordan går det med de norske bidragene der ute? Hvilket er det feteste bidraget fra Kongeriket? Når får vi se et kommunestyre danse the “Harlem Shake”?

Ønsker du å forsøke deg selv finner du låta hos Spotify. Bare sørg for å legg igjen linken i kommentarfeltet så vi alle får glede av den! .