Det er absolutt ting ved åndsverkloven som bør diskuteres, men det viktigste drukner i støy.

Olav Torvund er partner i advokatfirmaet Bing Hodneland. Han har lang fartstid som professor ved Institutt for rettsinformatikk, hvor han arbeidet med opphavsrett og andre spørsmål i skjæringsflaten mellom jus og informasjonsteknologi. Han er en profilert debattant om opphavsrett, sykkelpolitikk og mye annet, se hans blogg blogg.torvund.net.

SoundEar Noise Meter av vanagonparts på Flickr CC BY

Kamp mot spøkelser

Etter at regjeringen sist fredag la fram forslag til endringer i åndsverkloven, drukner vi i skremsler. For å underbygge disse skremslene importerer man eksempler fra USA i stor stil, og evner i liten grad å relatere disse til Norge og hva som faktisk foreslås. Man lager spøkelser og slåss mot disse, i stedet for å gå på realiteten. Uansett hvor kunnskapsløs man er og hvor feil det man sier måtte være, så får man applaus og jublende tilrop fra menigheten. Det skal ikke stort mer til enn å rope «Ned med opphavsretten», for å få applaus, likes og støttekommentarer.

«Sensur i kulturens navn?» spør Børge A. Roum. Jeg blir interessert i hva han i denne sammenhengen mener med sensur. Men det sier han ikke noe om. Vi får noen eksempler på det han påstår er sensur, men de sier ikke stort. Vi kan velge de ord vi vil. Børge A. Roum sier vi ikke kan sloss mot substantiver, med henvisning til Sam Iles. Selv har Børge A. Roum valgt å slåss mot substantivet «sensur», i like uklar betydning som de substantiver han mener det er umulig å slåss mot.

Hva er sensur?

For meg er det sensur når man vil hindre en ytring å nå ut til et publikum, eller hindrer folk tilgang til ytringer. Sensur er for meg tiltak for å forhindre formidling av et (menings)innhold. Hvis noen etablerte en bakgårdsbutikk for å selge piratkopier av filmer, og denne virksomheten blir stanset, da er det i min begrepsverden ikke sensur. Filmene vil være tilgjengelig gjennom andre kanaler. Man hindres ikke i å nå ut med en ytring, og man hindres ikke i å få tilgang til den – men man må kanskje betale noe mer. Derfor setter jeg ikke likhetstegn mellom å stenge en ulovlig distribusjonskanal for lovlig innhold som er tilgjengelig andre steder, og å stenge selve innholdet.

Man kan bruke opphavsrettskrenkelser som påskudd for sensur. Scientologikirken er en versting på dette området. Men jeg frykter ikke at det foreliggende forslaget vil gi Scientologikirken eller andre nye sensurverktøy.

Det fremgår klart av proposisjonen at hensynet til ytringsfriheten skal ivaretas i den helhetsvurdering domstolen må foreta dersom vilkårene for på pålegge blokkering er til stede, før dette eventuelt pålegges. Jeg har såpass tillit til norske domstoler at denne adgangen ikke vil bli misbrukt til det jeg vil regne for sensur. Hadde jeg sett noen som helst grunn til å frykte en slik sensur, ville jeg protestert kraftig mot forslaget.

Glem USA

Børge A. Roum bruker mye plass på «notice and take down», basert på erfaringer fra USA. Det er bortkastet plass. I proposisjonen sies det klart at man ikke ønsker å innføre en slik ordning, ikke minst på grunn av de problemene man har sett i USA. Man kan selvsagt tro at Kulturdepartementet ønsker å føre alle bak lyset, og innføre noe helt annet enn det de sier. Men det er faktisk litt vanskelig når det man innfører må sies i loven. Og uansett tenker ikke jeg så konspiratorisk.

USA har en brutal rettshåndhevelse. Man har straffer for bagatellmessige overtredelser av opphavsrett som er vanvittige. Og man har et erstatningsnivå hinsides enhver fornuft. Men vi er i Norge, ikke i USA. Glem all galskap fra USA når vi diskuterer norsk lovgivning.

Det foreliggende forslaget har ingen betydning for «notice and take down». På Twitter sier Børge A. Roum noe i retning av at han frykter misbruk. Men det er ikke noe i forslaget som kan misbrukes til noe i nærheten av en «notice and take down». De regler som kunne ha vært benyttet til noe liknende dette, har i sitt innhold stått uendret siden før noen begynte å tenke på noe som skulle bli Internett: Den som forsettlig eller uaktsomt medvirker til krenkelse av opphavsrett kan holdes ansvarlig på samme måte som den som foretar krenkelsen. Dette ble strammet inn ved vedtakelsen av ehandelsloven i 2003, slik at man nå bare kan holdes strafferettslig ansvarlig ved forsett, og erstatningsansvarlig hvis uaktsomheten var grov.

Jeg er ikke kjent med at noe nettsted i Norge har blitt stengt som følge av påståtte opphavsrettskrenkelser, i alle fall finnes det ikke noen dommer med slikt resultat. Altså: «Notice and take down» er en avsporing av debatten om endringsforslaget. Glem det.

Blokkering

Det fremgår også klart av proposisjonen at eventuelle opphavsrettskrenkelser eller medvirkninger til disse bør påtales ved kilden, ikke de som bare formidler trafikk. Et nettsted i Norge som krenker andres opphavsrett vil bli saksøkt direkte. Adgangen til å blokkere trafikk vil først og fremst være aktuelt overfor utenlandske nettsteder, som er utenfor rekkevidde for norske domstoler.

Terskelen for å beslutte blokkering er etter forslaget høy. For at domstolen skal kunne treffe slik beslutning, må innholdet på nettstedet i «stort omfang» «åpenbart krenke opphavsrett». Hvis disse vilkår er oppfylt, skal domstolen foreta en bred helhetsvurdering, hvor den blant annet skal vurdere hensynet til ytringsfrihet og om det er mulig å velge andre og mindre inngripende tiltak.

Det sies også i proposisjonen klart at det for eksempel ikke vil være aktuelt å blokkere YouTube i sin nåværende form. Det blir da rent vrøvl når lederen i Bergen Unge Venstre, Jørgen Aas, skriver i Bergens Tidende:

Google, Youtube, Facebook og Twitter er noen av de mange nettstedene som vi i verste fall risikerer at blir blokkert, hvis høyesterett ikke setter ned foten.

Jørgen Aas, Bergen Unge Venstre i Naiv løsning på piratkopiering, Bergens Tidende

YouTube er nevnt i proposisjonen. Søketjenester som Google blir ikke stengt. På Facebook deler folk i alle fall først og fremst det de selv skriver og egne bilder. Og på Twitter er det knapt mulig å krenke noens opphavsrett.

Konfrontert med dette på Twitter, unnskylder Jørgen Aas seg med at det er et retorisk virkemiddel. Den som må ty til usannheter for å få fram et retorisk poeng kan ikke ha mange poeng å komme med.

Google er ikke The Pirate Bay

Mange sier at man kan finne det samme på Google som på Pirate Bay. Det er mulig. Men Google er ikke opprettet for å gjøre det enkelt å spre opphavsrettslig vernet materiale på en ulovlig måte. Det var Pirate Bay, og det var hovedgrunnen til at de ble dømt, mens Google ikke vil bli det. Pirate Bay visste godt om ulovlighetene, men gjorde ikke noe for å hindre dem. I stedet sendte de brev på russeavisnivå til de som krevde at de skulle stoppe ulovlighetene. Det er en stor forskjell på at ulovlig trafikk er en utilsiktet, men uunngåelig bieffekt, og at den ulovlige trafikken er målet med tjenesten.

Vi får også høre at blokkering skader internett. Jeg kjenner ikke teknologien godt nok, men er ikke overbevist. Telenor og andre som vil måtte foreta en eventuell blokkering, gjør dette allerede i dag mot nettsteder med barneporno. Teknologien kan ikke bli mer skadelig om den blokkerer nettsteder med opphavsrettskrenkelser enn nettsteder med barneporno. Tekniske skadevirkninger i nettet er også noe som eventuelt må tas med i den helhetsvurdering retten skal foreta. Jeg merker meg også at Telenor ikke anførte dette i den sak hvor en del rettighetshavere krevde at Telenor skulle blokkere Pirate Bay. Bare for å ha sagt det: Jeg blir ikke noe mer overbevist om noen nå vil gjenta de samme påstandene 15-20 ganger til.

Dårlige forretningsmodeller er ingen unnskyldning

Blokkering virker ikke, får vi også høre. Mitt inntrykk er at mange da egentlig vil si at det aldri er mulig å blokkere 100%. Men det er det heller ingen som tror. Vi har sykkeltyverier selv om folk låser syklene. Men det er om mulig enda mer naivt å tro at bedre forretningsmodeller alene kan løse problemet, slik mange som har dette som eneste svar, synes å mene.

Musikk- og filmbransjen reagerte med frykt og gikk i forsvar, i stedet for å se på mulighetene som den nye teknologien medførte. De tapte tid, piraten fikk nær 100% «markedsandel», og det festet seg en oppfatning om at musikk er noe man ikke betaler for. Det betaler de dyrt for. Men dårlige forretningsmodeller gir ikke andre noen rett til bare å forsyne seg gratis.

Ikke alle er IT-spesialister

Selv om IT-kyndige kan fortelle om hvor lett de er å komme rundt blokkering, så er det slett ikke sikkert at det er så lett for de som ikke kan så mye om hvordan nettet virker. Gode lovlige tjenester, vanskeliggjøring av tilgang til ulovlige tjenester og sanksjoner mot de som krenker, kan sammen bidra til å redusere den ulovlige virksomheten.

Det forundrer meg også at de som så ofte fremhever seg selv som de mest fremtidsrettede, ikke synes å kunne tenke seg at teknologien kan endres på dette området. Loven sier at man kan pålegges å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til et nettsted, uten å si noe om hvordan dette skal skje. Kanskje kan dette om noen år gjøres på helt andre måter enn i dag. Den som lever får se, og lovforslaget er slik utformet at den ikke blir utdatert på dette punktet om teknologien endres.

Jeg tror ikke vi kommer til å se mange eksempler på blokkering. Men muligheten vil være der om det skulle være den mest hensiktsmessige løsningen.

Det viktigste drukner

Bak støyen om blokkering drukner det viktigere spørsmålet: Hvem skal kunne overvåke trafikken på nettet, om noen. Her er jeg skeptisk til forslaget, og mener at man ikke bør kunne gjøre dette uten konsesjon.

Men vi unngår ikke avsporende skremsler i denne delen av debatten eller. «Så lett kan du snart bli tatt for piratkopiering» skriver Varg Aamo i hardware.no og Aftenposten. Å laste ned en eneste sang kan være nok, skriver de. Det kan sikkert i prinsippet skje, akkurat som man kan bli tatt for å ha vært på epleslang og ha stjålet ett eple.

Det er mye i dagens opphavsrett og i det foreliggende forslaget som det er god grunn til å diskutere. Skal forfattere og andre kunstnere også i fremtiden ha muligheten til å leve av det de skaper, må vi ha opphavsrett i en eller annen form. Dagens regler fungerer tross alt ganske bra.

En del av det grunnleggende er så sterkt bundet opp i internasjonale konvensjoner at det i beste fall er svært vanskelig å endre. Eventuelle ensidige endringer på grunnleggende nivå vil få store negative konsekvenser. Dette har jeg skrevet litt om i min kommentar til Digitutvalgets innstilling. Jeg ser ingen grunn til å bruke tid og energi på noe hvor det er så lite sannsynlig at man kan oppnå noe som helst, ei heller å bruke mye tid på å diskutere det.

Friheter det er verdt å kjempe for

Selv synes jeg det er langt viktigere å diskutere nye verk som bl.a. bygger på eksisterende verk, grensene for sitatrett, og forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet generelt. Stram praktisering på disse områder, som vi ser klare tendenser til, begrenser ytringsfriheten og snevrer inn den kunstneriske frihet. Her er det et stort slingringsmonn innenfor rammen av dagens regler. Spørsmålet er hvordan de praktiseres. Dette er friheter det er verdt å kjempe for. Men kopistene som bare snylter på det andre har gjort, har ikke min sympati.

En mer edruelig diskusjon om endringsforslaget ville kanskje ha gjort det mulig å diskutere spørsmål som er langt viktigere. Men det drukner i usaklig støy.

Sist uke ble det klart at “Media City Bergen” har bestemt seg for hvor de vil være, om alt går etter planen. Bergens største medieaktører har lyst til å flytte sammen, og med på lasset kommer Universitetet i Bergens utdanninger for journalistikk, film & TV.

Men er det bra? Vil en samlokalisering bety døden for de enkelte redaksjonenes evne til individuell journalistikk? 

Medieklyngen i Bergen blir lagt til Lars Hilles gate 30. Illustrasjon: Entra eiendom

Etter pressekonferansen i forrige uke har det vært et stykke mellom de kritiske røstene; de fleste kommentarer i aviser og TV-programmer har stilt seg positive til samlokaliseringen. De involverte aktørenes respektive ledere, NRK, TV2, Bergens Tidende (BT), Bergensavisen (BA), Vizrt og Universitetet i Bergen (UiB) er naturlig nok positive til planene, og det har ikke manglet på lovord. Synergieffekt er nevnt, opptil flere ganger, og vi har fått vite at en samlokalisering betyr så mye mer enn å bare dele hus: redaksjonene skal for eksempel begynne å samarbeide enda mer enn i dag, men skal samtidig konkurrere som aldri før.

Professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot, sier til Bergensavisen at han frykter samlokaliseringen er en nedbygging fremfor en storsatsing. Et lignende prosjekt, DR-byen i København, har for eksempel vært et stort tapsprosjekt for de involverte.

Hvilke konsekvenser har det for mediene selv å flytte sammen? Og hva skjer når Universitetet skal med på lasset?

Flytter studier

Media City Bergen er inspirert av blant andre “MediaCityUK” i Manchester, hvor flere store aktører i mediebransjen har flyttet sammen med University of Salford. Erfaringene herfra skal være gode, i følge aktørene selv.

I Norge i dag har vi omtrent 11 forskjellige utdanninger for journalistikk, og vel det samme for diverse film og TV-studier. I Bergen driver UiB blant annet utdanninger for journalistikk og film & TV. Disse praktiske fagene ønsker en nå å flytte til den nye medieklyngen.

Leder ved Institutt for medievitenskap, UiB, Leif Ove Larsen. Foto: Sindre Skrede

— Vi har fått kritikk fra studentene for at det har vært for lite praksis i utdannelsen, og det er noe vi ønsker å forbedre. Samtidig skal vi holde fast på den akademiske dimensjonen ved en universitetsutdannelse — det er visse typer kompetanse studentene våre skal ha før de går ut i arbeidslivet, sier leder ved Institutt for medievitenskap Leif Ove Larsen.

Om alt går etter planen skal 180 studenter flytte bort i den nye mediebyen, i tillegg til flere forskerstillinger.

— I de nye lokalene vil vi få mye bedre fasiliteter og rom for studentene, og vi vil få nye muligheter til å både utvide og utvikle de praktiske utdanningene våre, sier Larsen.

Konkurranse og studentkritikk

Høgskulelektor og leder for journalistikkutdanningen ved Høgskulen i Volda, Jan Ytrehorn, frykter ikke konkurransen fra en eventuell nyordning ved UiB direkte, men sier at Høgskulen i Volda merker at ungdom søker seg til de store byene heller enn bygdene når de velger utdanning.

— Det er klart det er en fare for at vi mister studenter til UiB,  Men vi vet at utdanningsløpet vi har her i Volda fungerer godt, og vi får svært gode tilbakemeldinger både fra studentene og arbeidsgiverne som ansetter våre tidligere studenter, sier han.

— Uansett hvor nyskapende man er og hvor mange nye medieplattformer som finnes, er grunnleggende journalistikk det samme, og i dét får studentene god utdanning hos oss, sier Ytrehorn.

Studentene ved de praktiske medielinjene ved Universitetet i Bergen har flere ganger klaget over for dårlig oppfølging og for lite praksis i utdannelsen. Studenter, både nåværende og tidligere, NRKbeta har snakket med er i stor grad positive til samlokaliseringen:

Marie Havnen studerer for tiden master i medievitenskap ved UiB. Foto: privat

— Jeg tror det er viktig for UiB å komme tettere på det som faktisk skjer, sier Marie Havnen, som for tiden studerer master i medievitenskap.

— Det er interessant med tettere bånd mot bransjen man en gang skal jobbe i eller forsker på, og jeg tror en samlokalisering kan skape et bedre samhold og samarbeid mellom de praktiske utdanningene og arbeidslivet, sier hun.

Samtidig er hun bekymret for hvordan studentmiljøet vil bli:

— Jeg frykter et splittet studentmiljø, både faglig og sosialt. Det ser ut som om det kan bli lite kontakt mellom studentene på de praktiske fagene og de øvrige som blir igjen på Høyden.

Silje Stenkløv, student ved UiB, er positiv til de nye planene for medieutdanning i Bergen.

En annen student er Silje Stenkløv. Som film & TV-student opplevde hun manglende praksis som et stort minus i utdannelsen.

— Selvsagt skal en utdannelse inneholde visse typer teoretisk kunnskap, men i et praktisk utdanningsprogram som det jeg har gått er det også viktig med den praktiske erfaringen. Det fikk vi ikke nok av under mine studier, sier Stenkløv.

Stenkløv hadde gjerne sett at UiB la opp til et tettere program som stilte større krav til studentene underveis.

— Jeg ser i ettertid at vi, alle årene, kunne fått flere utfordringer, kurs og praksisperioder. Det var det tid til, sier Stenkløv.

— Eierskap større trussel enn flytting

Studentenes klager ser altså ut til å bli tatt på alvor i de nye planene for Media City Bergen. Andre kritikere, og professor Aarebrot blant dem, har stilt seg skeptisk til om sammenflyttingen vil bety døden for individuell journalistikk og redaksjonenes evne til selvstendig produksjon.

Instituttleder Leif Ove Larsen, som også er journalistikkforsker, ser poenget med kritikken, men er ikke helt enig:

— Jeg tror det er en mye større trussel mot diversiteten i medienorge at så mange aviser og redaksjoner har samme eier, heller enn at noen redaksjoner holder til i samme bygg, sier han.

— Det er også viktig å understreke at vi trenger noe mer enn flere redaksjoner i samme bygg for å skape noe nytt og stort i mediebransjen. Det er hvordan vi utnytter samlokaliseringen som gjør hele forskjellen, sier Larsen.

“Bergen Media City” ble diskutert på et debattmøte på Logen i Bergen 12. februar. I panelet satt, fra venstre, Svein Ove Søreide (TV2), Unni Arnøy (NRK), Gard Steiro (BT), Anders Rydland (BA) og Leif Ove Larsen (UiB). Foto: Sindre Skrede

På en debatt 12. februar, i regi av Norsk Journalistlags (NJ) avdeling i Bergen, sa leder for NJ Bergen Jan Børge Leirvik at han frykter for større flokkmentalitet:

— Vi er positive til planene, men det er helt klart en del utfordringer vi må tenke på. Vi journalister får allerede kritikk for å arbeide i flokk, og hva skjer med kildevernet om alle mediebedriftene skal dele hus og se inn til hverandre?

Sjefsredaktør Gard Steiro i Bergens Tidende er mest redd for evnen til å dekke hverandre kritisk; det er ikke til å komme fra at Bergen er en liten by. Men fortsetter:

– Likevel er den viktigste utfordringen fremover konkurransen om å tiltrekke seg den beste kompetansen, og med det i tankene tror vi at denne sammenflyttingen vil styrke Bergen som medieby.

I tiden fremover skal partene forhandle med Entra eiendom om pris og leieforhold. En endelig avgjørelse om det blir medieby eller ikke, blir tatt på et senere tidspunkt.

Hva tror dere? Er medieklyngen i Bergen en god idé, eller er det bare fine ord? 

Det høres ut som noe som er sakset rett ut av George Orwell framtidsmareritt “1984“. Et kamera med 1.8 milliarder piksler, som montert på buken av en førerløs Reaper-drone er i stand til å fange opp video med detaljer på 15 cm fra 6 kilometers høyde.

Når et slik systemet i tillegg er i stand til å dekke et område på 25 kvadaratkilometer, eller halve Manhatten kontinuerlig, får det selv godeste George Orwell til å framstå som litt fantasiløs.

ARGUS-IS / Kilde: Skjemdump PBS NOVA TV

(At forkortelsen blir ARGUS, som i den altseende kjempen i gresk mytologi, er sikkert tilfeldig )

Mobilkamera på syre

Teknologien er i prinsippet like enkel som den kan framstå skremmende. Ved hjelp av 368 stykk 5-megapixel smarttelefonkameraer som i sin tur er bildestabilisert og koblet på et teleobjektiv, er systemet i stand til å produsere video med mellom 5 og 15 bilder i sekundet.

Detaljnivået er imponerende, og man kan se mennesker som veiver med armene og fugler som flyr igjennom bildet.

ARGUS-IS gir et imponerende detaljnivå / Kilde: Skjemdump PBS NOVA TV

Alle de 368 bildene settes sammen til et stort videobilde ved hjelp av kraftige datamaskiner både ombord i dronen som bærer systemet og på bakken, før det i tilnærmet sanntid kan vises som et gigantisk videobilde.

Via et oversiktsbilde av systemets komplette nedslagsfelt, kan man samtidig velge opp til 65 ulike live videostrømmer fra det aktuelle området, hvor man selv bestemmer utsnittet. Det sier seg selv at med så mange live videostrømmer blir datamengden som skal mottas og analyseres enorm.

Spørsmålet som kjapt melder seg er rett og slett: Hva er det som skjer i de ulike delene av videoen her?

ARGUS-IS setter sammen ulike videofeeder til et gigantisk mosaikk-videobilde / Kilde: Skjemdump PBS NOVA TV

ARGUS-IS består av mange små mobilkamera. / Kilde: PBS NOVA TV

Enda verre/bedre blir det når all data også skal tas vare på, slik at man, hvis man ønsker det, kan gå tilbake i tid og avspille video på en gitt posisjon til et gitt tidspunkt i fortiden.

BIG data

I følge tv-programmet “Nova” produsert av amerikanske PBS genererer ARGUS-IS intet mindre enn en million terabytes per dag. Eller en exabyte som det også heter. Det er altså denne datamengden som også lagres, slik at det amerikanske forsvaret kan “gå tilbake i tid” når de måtte ønske det.

ARGUS-IS gir et imponerende detaljnivå / Kilde: Skjemdump PBS NOVA TV

1.8 milliarder piksler tatt opp med mellom 5 og 15 fps (tallene varierer) sørger for at det må lagres 600 gigabit med data hvert sekund, noe som rent matematisk skulle tilsvare rundt 6 petabytes, eller 6000 terrabytes med video hver dag.

I tillegg til å generere en enorm mengde data, er også ARGUS-IS systemet i stand til å analysere, identifisere og tracke ulike objekter på bakken. ARGUS-IS er et såkalt ““Wide-area surveillance”-system. Ved hjelp av en programvare døpt “Persistics” etter konseptet “Persistent ISR – intelligence, surveillance, and reconnaissance”, analyseres videoen, og mennesker, bilder og andre objekter i bevegelse får en farvet boks rundt seg i videobildet.

Videobilde fra ARGUS-IS / Kilde: Skjemdump PBS NOVA TV

Hele reportasjen fra PBS kan du se her:

DARPA’s 1.8 Gigapixel ARGUS-IS: World’s Highest Resolution Surveillance System from LeakSourceNews on Vimeo.

Gorgon Stare – En slags mytologisk lillebror

Om ARGUS-IS er satt ut i det virkelige liv, nekter DARPA å uttale seg om. Et system som imidlertid er kommet hakket lengre og som ifølge tjenestemenn i det amerikanske forsvaret vil settes ut i “produksjon” innen et par måneder er ARGUS-ISs forløper, Gorgon Stare.

Også dette systemet er oppkalt etter det greske mytologiske vesenet som etter sigende forsteinet alle med sitt blikk, og ligner på sin storebror ARGUS-IS.

Hvert av systemene har en prislapp på nærmere 100 millioner norske kroner, og vil med en vekt på 500 kg kunne monteres på en Reaper drone.

Antall bilder per sekund som oppgis for ARGUS-IS varierer altså mellom 5 og 15, og det er her lillebror Gorgon Stare blir underlegen. Med kun 2 bilder per sekund er dette mer en noe stakkato animasjon av virkeligheten, enn en direkte gjengivelse av den slik vi kjenner moderne video i dag.

Håndtering av enorme mengder video

Håndtering av såpass enorme mengder data som systemene ARGUS-IS og Gorgon Stare genererer har åpnet for at det amerikanske forsvaret har måttet tenke i litt utradisjonelle baner når det kommer til behandling av disse dataene.

Programvaren PilotWare brukes hyppig til logging av reality show.a

Ifølge en rapport fra analyseselskapet RAND er det svært mange likheter mellom hvordan man i dag produserer og logger et reality-show, og måten man logger og registrerer hendelser fra et system som ARGUS-IS eller Gorgon Stare.

I alt fra hvordan et tradisjonelt reality-kontrollrom er satt opp og hvilke menneskelige funksjoner det er behov for, til programvaren som brukes, mener rapporten at forsvaret har noe å lære av reality-produsentene.

Målet er å sørge for å velge ut hva som er viktige hendelser i enorme mengder video, og sørge for å ta vare på disse til videre bruk.

Men det er ikke bare menneskelige krefter det må trekkes på når video fra overvåkingssystemene skal analyseres. “Minds Eye” er navnet på et forskningsprosjekt der 12 forskningsteam er hyret inn av det amerikanske forsvaret for å utvikle software som ved hjelp av kunstig intelligens (AI) er i stand til å gjøre det kun dyr til nå hatt egenskapen til, “Visuell intelligens”. Med begrepet menes evnen til å tolke det man “ser”, kjenne igjen mønstre og formulere dette til en rapport, eller som DARPA selv sier det på “Minds Eye”s nettsider:

In the first 18 months of the program, Mind’s Eye demonstrated fundamentally new capabilities in visual intelligence, including the ability of automated systems to recognize actions they had never seen, describe observed events using simple text messages, and flag anomalous behaviors.

Minds Eye / Kilde: darpa.mil

Teknologien som brukes sammenligner det datamaskinene “ser” med språk. Fram til nå har man bare har vært i stand til å identifisere og tracke ulike objekter i en video, i “Mind’s Eye”-prosjektet blir dette beskrevet som “substantivene” i scenen.

Det man nå streber etter i prosjektet er å få datamaskinene til å finne “verbene” i scenen.

Sjefen for prosjektet, James Donlon, beskrev i 2011 tanken bak dette for nettstedet airforce-technology.com på denne måten.

“Just as you and I do, these machines must be able to visualise and manipulate scenes using these concepts in an imaginative process — the ‘mind’s eye’. If a machine can do that, then just like us, it will be able to do much more than sound an alarm when it sees a familiar pattern. It will be able to anticipate what might happen next, imagine alternative futures, fill in gaps in its knowledge or perceptual experience, and notice when something is out of place.”

Prosjektet er ment å vare over fem år, og så dagens lys i september 2010.

Kilder:

http://leaksource.wordpress.com/2013/01/29/darpas-1-8-gigapixel-argus-is-worlds-highest-resolution-surveillance-system/
http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2011/01/01/AR2011010102690.html?sid=ST2011012204147
http://articles.washingtonpost.com/2011-04-29/national/35229819_1_surveillance-system-video-cameras-air-force
http://www.airforce-technology.com/features/feature122432
http://en.wikipedia.org/wiki/ARGUS-IS
http://en.wikipedia.org/wiki/Gorgon_Stare
http://vimeo.com/58431804
http://en.wikipedia.org/wiki/DARPA
http://www.darpa.mil/Our_Work/I2O/Programs/Minds_Eye.aspx
http://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/technical_reports/2012/RAND_TR1133.pdf

Opp med hånda de av dere som er av typen som sitter å tegner krusseduller på notatblokka når møtene blir i lengste laget! Som bare lar fantasien og kreativiteten løpe løpsk på det blanke arket.

Eifell-tårnet og fugl tegnet med 3Doodler. / www.the3doodler.com

3Doodler heter oppfinnelsen som garantert vil få resten av møtedeltakerne til å sperre opp øynene, og høyst sannsynlig ikke vil gå fullt så upåaktet hen som den tradisjonelle krussedulltegninga. Ved hjelp av en penn som faktisk fungerer som en 3D printer, kan du nå tegne i 3D i lufta.

Konseptet er foreløpig et Kickstarter-prosjekt, men fikk i løpet av få timer inn de 30 000 dollarene de hadde satt seg som mål, og har etter dette samlet inn over fem ganger målsummen.

3D-printer-pennen 3Doodler / www.the3doodler.com

Pennen bruker ABS-plast som materiale og ifølge nettsiden til skaperne bak produktet, kan hvem som helst som er i stand til å “vifte en penn i luften”, vil være i stand til å tegne i 3D skal vi tro de samme skaperne.

Prinsippet er enkelt. Etter hvert som du tegner i løse luften, smelter pennens 270 grader varme tupp ABS-plast, som så kjøles ned ved hjelp av en vifte og størkner i “løse luften”.

Ta en titt på videoen fra produsenten og døm selv. Er dette framtidens krussedullmaskin?

Produktet forventes å være i salg via produsentens hjemmeside, så snart Kickstarter-kampanjen er ferdig.

Har dere trua kjære NRKbeta-nerds?

I 2009 kjøpte jeg en MacBook Pro. Vi har snart jubileum, macen og jeg. for nå har vi snart vært sammen i et helt år uten at den har virket. 

Dette er historien om hvordan jeg — etter nesten et år med reparasjoner, telefoner og papirarbeid — en dag fikk pengene tilbake for det dårlige kjøpet.

Hit men ikke lenger: etter litt over to års tjeneste begynte min MacBook Pro å tenke på pensjonsalderen. Til slutt streiket den helt. Foto: Sindre Skrede

Når alt spiller på lag er en Mac et fantastisk produkt som gjør arbeidsdagen langt lettere og frustrasjonsfri. Slik har det dessverre ikke vært med min 13” MacBook Pro, som jeg kjøpte i oktober 2009. Den gang trodde jeg dette var begynnelsen på et fruktbart samarbeid, men der tok jeg feil.

Dramatikken tar til

Kjøpet var tvert i mot begynnelsen på en historie hvor forbrukerkjøpsloven skulle bli stående sentralt, eller, mer spesifikt, Apples til tider interessante tolkning av norsk forbrukerkjøpslov.

Etter å ha vært med meg i to og et halvt år, var det da jeg introduserte maskinen for Østlandet og Oslo i februar 2012 at det begynte å gå galt — uten at jeg nødvendigvis skal laste Østlandet for et ondsinnet miljø av den grunn. Maskinen begynte å fryse i alt fra sekunder til minutter av gangen, og flere ganger måtte den avsluttes med tvang. Det ble verre og verre, før det til slutt ble bom stopp.

Kernel Panic. En beskjed man ikke liker å få. Bilde fra flickr/gspidermac

Gjenoppretting, formatering og det som verre var førte ikke fram, så maskinen ble innlevert til reparasjon hos et Apple-verksted den 6. februar.

Etter å ha byttet SATA-kabel, det vil si kabelen mellom harddisk og hovedkort, var maskinen fit for fight igjen, i følge reparatøren. Jeg forlot Oslo til fordel for Bergen, og maskinen frisknet til igjen. Om det var kabelen eller miljøforandringen skal være usagt, men jeg har en mistanke om at arv var med i bildet, for noen uker senere meldte samme problemene seg på nytt. Maskinen streiket, hang seg opp, måtte startes på nytt; bytte av harddisk førte ikke fram, og jeg brukte snart mer tid på å forsøke å holde maskinen i live enn på å fullføre studiene.

En datamaskins død

Til alt hell overlevde maskinen eksamen i mai, men da begynte det å bli kritisk. På sensommeren skulle jeg på tokt, og kunne ikke ta sjansen på å ta med meg en datamaskin som kunne feile når som helst. Maskinen ble derfor levert inn til reparasjon enda en gang, og jeg skaffet meg en ny maskin som kunne erstatte den haltende MacBook Proen.

Etter vel en måned (fra 29. juni til 24. juli) med feilsøking fikk jeg maskinen tilbake. “Vi finner ingen feil”, sa verkstedet. Velvel. Jeg la maskinen på hyllen og reiste til sjøs. Da jeg kom hjem etter vel fem uker, tok jeg maskinen fram for å skru den på og se hvordan det stod til. Det var nok heller dårlig etter responsen å dømme; skjermen var og forble svart, og ikke en lyd var å høre da jeg prøvde å skru den på.

Siden maskinen kom rett fra verksted, og kun hadde ligget i en hylle noen uker, leverte jeg maskinen tilbake den 27. september. Denne gang med beskjed om at jeg ønsket å heve kjøpet dersom verkstedet kunne bekrefte samme feil for tredje gang. Jeg som forbruker opplevde i alle fall de samme symptomene: en maskin som ikke skrudde seg på eller hang seg opp.

Dette var begynnelsen på et sirkus, hvor jeg har brukt utallige timer på telefonering, skriving av epost og vandring mellom eple-verksteder for å forsøke å bli kvitt maskinen og få pengene mine tilbake.

Kort fortalt var det ikke før jeg tok kontakt med Apple som journalist i januar 2013 at ting løste seg. Det er trist. Veldig trist.

De stakkars komponentene i maskinen min var visst aldri helt friske — og det ble mange operasjoner for å prøve å bøte på skaden. Bildet er fra flickr/ josh.edlin.

Kontakt med Apple

I følge forbrukerkjøpslovens §30, har selger rett til å foreta to avhjelpsforsøk for samme mangel, “med mindre det foreligger særlige grunner som gjør at ytterligere avhjelp er rimelig.”. Avhjelpsforsøk kan være reparasjon, eller omlevering.

Å ringe til Apple er en komplisert affære. Ringer du hovednummeret kommer du kun til 1. skanse i Apples support-hierarki. De kan ikke hjelpe deg med refusjonssaker, og de har heller ikke lov til å sette deg videre til sine overordnede som har lov til å hjelpe deg som kunde. De må ringe deg. Det blir derfor mye venting, så du må beregne god tid før du slår 815 00 158 på telefonen din.

Da maskinen min hadde vært reparert to ganger, var det jeg trengte å få verkstedet til å bekrefte at maskinen måtte repareres for samme feil en tredje gang. Deretter kunne jeg ringe Apple, gi beskjed om at jeg ville heve kjøpet, og pengene ville komme på konto. Trodde jeg.

Første gang jeg ringte Apple var 31. oktober. Jeg fikk snakke med en hyggelig svensk dame, og fikk beskjed om å sende kvittering og en bekreftelse fra verkstedet til hennes e-postadresse. Men aller først måtte Apple snakke med verkstedet for å se hvordan saken kunne løses, for det at jeg ville heve kjøpet gjorde saken til en meget komplisert affære. Men det skulle nok ordne seg, og jeg ville høre fra Apple igjen innen fredag 2. november.

Ikke verst, tenkte jeg. Da jeg ikke hørte noe, ringte jeg selv tilbake 2. november. Joda, ting skjedde, bedyret Apple, men de hadde ikke fått noen bekreftelse fra verkstedet ennå, så jeg måtte nok vente litt til — men over helgen, da skulle noe skje.

Jeg ventet. 8. november ringte jeg igjen:

Uff ja, det var leit at det tok så lang tid. Damen hos Apple visste ikke hvor det hadde stoppet opp, men de ventet visstnok fortsatt på en bekreftelse fra verkstedet. Verkstedet på sin side bedyret at de hadde sendt fra seg det som trengtes.

Etter en tid med enda mer stillhet fra Apple, fikk jeg beskjed fra verkstedet om å hente maskinen min. De kunne ikke ha den mer, og ba meg si i fra til Apple. Det ville gå raskere slik, mente de. Jo, det hørtes flott ut, så jeg tok i mot maskinen, og gikk hjem. Vi var da kommet til 15. november.

16. november ringte Apple på nytt, og traff på en ny kundebehandler som lovet å hjelpe meg. Jeg måtte sende fra meg kvittering og bekreftelse fra verkstedet enda en gang, fordi “det er fullt av saksnotater her, så det er litt uoversiktlig”. Forståelig nok.

Mellom 16. november og 5. desember er det litt vanskelig å finne fram i telefonloggen, fordi alle innkomne samtaler ikke er registrert med nummer. Det er uansett ikke så nøye, siden det ikke skjedde stort — annet enn at jeg, av en eller annen mystisk grunn, fortsatt håpet å få pengene inn på konto før jul. Hvor jeg tok den optimismen fra er for meg en gåte.

5. desember gikk jeg lei, og begynte på en ny ringerunde. Da ble det litt fart i sakene, og på ettermiddagen ble jeg oppringt igjen. “Endelig”, tenkte jeg, “nå skal det skje noe”.

Noe skjedde, men det var kanskje ikke akkurat det jeg hadde håpet på.

Retur til verksted

På formiddagen 5. desember fikk jeg beskjed om at saken var oppe og avgjort. Advokatene hadde sett på saken, og at jeg skulle gå til verkstedet for å levere fra meg maskinen, og så ville pengene dukke opp på konto etter få dager. Flott, sa jeg, og la i vei.

Vel fremme på verkstedet møtte jeg på et digert spørsmålstegn i skranken.

— Vi kan ikke ta i mot maskinen din. Dette må du nesten ta med Apple, sa verkstedet.

— Ja, men jeg har jo nettopp snakket med Apple – de sa de hadde snakket med dere, og at jeg skulle gå hit …, prøvde jeg

— Nei, du må snakke med Apple. Vi kan ikke ta i mot maskinen din for dem.

I min naivitet håpet jeg å bli kvitt maskinen litt fortere enn de månedene det faktisk tok. Foto: Sindre Skrede

Med maskinen under armen gikk jeg ut på gaten, og ringte til Apple nok en gang. Etter vel 20 minutter traff nå på en helt annen saksbehandler (igjen), som virket oppriktig fortvilet over situasjonen. Etter 18 minutter ble samtalen brutt, og jeg såpass oppgitt at jeg gav opp saken for resten av dagen.

Apple snur

6. desember fikk jeg på ny en telefon fra Apple. Denne gangen var tonen en helt annen. Heve kjøpet? Ikke på tale!

— Våre advokater har sett på saken. I følge loven har du ikke krav på å få hevet kjøpet, men vi kan reparere maskinen for deg. Det vi derimot også kan tilby deg er å gi deg en helt ny maskin, sa mannen fra Apple.

Det var forsåvidt hyggelig å tilby meg en ny maskin, men det var ikke den løsningen jeg var ute etter. En omlevering er, etter loven, det samme som et reparasjonforsøk, noe jeg ikke lenger ville godta. Jeg mente forsatt at jeg hadde rett på å få hevet kjøpet.

— Sorry, det er nok ikke det som står i loven, sa kundebehandleren;

— Slik vi tolker det har vi rett til å reparere maskinen tre ganger, før du kan kreve å få pengene tilbake. I tillegg må du bevise at skaden har oppstått som følge av en feil som har vært med maskinen de første seks månedene etter at du kjøpte den, sa kundebehandleren.

Jeg var målløs. Denne siste uttalelsen var en bestemmelse jeg ikke hadde hørt om før. Etter å ha snakket i 18 minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å komme noen vei denne gang, og ba om å få ringe tilbake senere.

Jeg snakket med Forbrukerrådet, som var enig med meg i at Apples tolkning av loven var feil:

— Det at de prøver seg med 6-månedersregelen er i grunnen ganske komisk — det er en bestemmelse som for det første ikke virker slik de sier, og for det andre ikke vil være relevant for denne saken, sa de.

Jeg skrev ned en oppsummering av saken, sammen med uttalelsene fra Forbrukerrådet, og sendte det til Apple. Nok en gang gjorde jeg det klart at jeg ville heve kjøpet, og at jeg etter hvert hadde ventet lenge nok.

Apple snur — igjen

14. desember fikk jeg en ny telefon. Joda, det var i orden — nå skulle jeg få pengene mine (advokatene hadde sett på saken igjen). Det eneste Apple trengte nå var betalingsinformasjon fra meg, altså mitt internasjonale kontonummer, bankens adresse og bankens SWIFT-kode. Dette ble sendt av gårde, og jeg ventet. Igjen.

21. desember fikk jeg enda en telefon. Apple trengte også mitt norske bankkontonummer (som er nøyaktig det samme som det internasjonale, minus fire tegn), i tillegg trengte de bankens SORT-kode. Jeg hadde aldri hørt om en SORT-kode før, og ingen som har betalt meg fra utlandet har tidligere bedt om noe slikt. Men greit nok, jeg stod på butikken med en diger pakke under den ene hånden og ingrediensene til middag i den andre, så jeg protesterte ikke, men gikk hjem og ringte banken min.

— En hva for noe kode, sa du? sa banken

— Eh, en SORT-kode.

— Det har jeg aldri hørt om.

Det løser seg

Etter hvert ble saken en lang føljetong, og vi fant det relevant å omtale den her på NRKbeta. Jeg kontaktet derfor Apples pressetalsmann, for å høre om Apple hadde noen kommentarer til saken før artikkelen ble publisert. Noen offisiell kommentar har jeg ikke fått, på tross av flere eposter og telefonsamtaler. Derimot ble jeg raskt kontaktet av Apples kundeservice som lovet å få fortgang i saken. Det er vel og bra, men også litt trist: Apple skal ikke behandle meg annerledes bare fordi jeg jobber der jeg jobber.

Etter flere måneder med telefoner, eposter og motstridende beskjeder fikk jeg endelig sendt fra meg maskinen tirsdag 29. januar 2013. Foto: Sindre Skrede

I følge Apple hadde de prøvd å overføre penger til meg siden slutten av desember — faktisk opptil fem ganger. Hver gang skal det ha strandet på manglende sort-kode. Til slutt sendte jeg dem link til wikipedia-artikkelen om sort-koder, som forklarer relasjonen mellom Sort, BIC og IBAN.

1. februar hadde jeg pengene på konto, 94 dager etter at jeg begynte å ringe til Apple.

Det er lett å klage på dårlig kundeservice. Det er lett å skrive en flåsete artikkel om hvor dårlig man har blitt behandlet, eller hvor treigt noen har jobbet — men noen ganger er det berettiget. Det bør ikke ta et av verdens største selskaper månedsvis å gi forbrukeren det forbrukeren har rett på. 

NRKbeta har forgjeves forsøkt å få en kommentar fra Apple, både via Apples presseansvarlige og gjennom PR-byrået Apple bruker i Norge.

To av NRKs største nettutvklingsteam søker forsterkninger. NRK TV ønsker seg framoverlente .net-utviklere som vil være med å gjøre NRKs nett-tv og nettradio enda bedre på alle skjermer, og nrk.no leter etter et prosesshode med sans for lagspill som kan få teamet til å prestere best mulig.

Livet i NRK

NRK har i dag et offensivt nett- og mobiltilbud, og vi jobber kontinuerlig med å fornye oss og gjøre tjenestene våre enda bedre.

I avdelingen Nye Medier finner du eksperter på mobil, interaksjonsdesign, design, arkitektur, grensesnittutvikling og testing. Vi har talentfulle utviklere, flinke journalister, dyktige strateger og en fremragende analyseavdeling. Selv om vi er en stor familie er vi organisert som flere tverrfaglig team som jobber smidig for raskt å kunne endre fart og kurs.

Akkurat nå søker vi forsterkninger til to av våre tverrfaglige utviklingsteam, NRK TV og nrk.no

Framoverlente .net- utviklere søkes til NRK TV og radio!

Vi er et dedikert team som brenner for å levere det beste innenfor nett-tv og nettradio. Alle har vi et ønske om å lage en tjeneste som folk liker å bruke, og som fungerer like godt på alle dingser. Vi følger med på trender i bransjen, og samarbeider tett på tvers av fagområder for å skape de beste brukeropplevelsene. Vi synes det er spennende med ny teknologi og er raske til å ta i bruk nye tekniske løsninger på utfordringer vi møter.

Teamet jobber etter smidige prinsipper, lanserer ofte, måler effekten av det vi lager og justerer løsningene etter hvert som det er nødvendig. Det er stort fokus på kvalitet i alle ledd, både når det gjelder produkt og prosess. Vi ønsker hele tiden å bli bedre til det vi gjør, og levere enda bedre tjenester ut til publikum. Har du gode innspill på hvordan du mener vi kan levere enda bedre hører vi selvsagt på det.

Du vil jobbe sammen med oss fordi:

• du vil være med på å videreutvikle NRKs TV- og radiounivers på nett
• du ønsker å jobbe tett med designer, interaksjonsdesigner, arkitekter, drift, utviklere, prosjektleder, testere og grensesnittutviklere for å knekke faglige nøtter
• du synes det er en selvfølge at vi jobber testdrevent, og er opptatt av høy kodekvalitet
• du har SOLID, designpatterns osv. i ryggmargen
• du liker å ta i bruk siste teknologi og eksperimentere med nye løsninger
• du liker å jobbe i store nettprosjekter med høye krav til respons- og oppetid
• du har god kunnskap om ASP.NET MVC og WCF og er vant til å jobbe med TFS og VS
• du synes parprogrammering er stas, og at det er en selvfølge at alle eier koden
• du har et smidig hjerte, du er opptatt av gode prosesser, og synes kanskje det hadde vært utfordrende å prøve deg som vår scrum master
• du er engasjert og nysgjerrig, og synes det er like viktig å lære nye ting som å lære bort det du kan
• du har kunnskap om HTML5, CSS3 og Javascriptkode
• du lar deg inspirere av andre nasjonale og internasjonale tv- og radioformidlere, og følger med på uttrykk og strømninger i .net-miljøet, ressurser på nett og lokale meet-ups

I tillegg til at du er god på fag, forutsetter vi at du – som vi – er sosial og utadvendt, liker å jobbe med hyggelige kolleger og synes det er stas å være med på store oppdrag i kringkastingens tjeneste. I tillegg må du ha modige mål for egen faglig utvikling.

Du blir en del av en fantastisk gjeng, og vi gir deg:

• svært spennende faglige utfordringer i et av Norges mest nyskapende nettmiljøer
• store muligheter til å utvikle deg faglig og personlig med kurs, konferanser og deltakelse i ulike fagforum
• konkurransedyktige betingelser

Søk på stillingene!

Ta kontakt med prosjektleder Marte Radmann for mer informasjon:
Telefon: 984 24 026
Mail: marte.radmann [at] nrk.no

Digital lagleder til nrk.no

Prosessansvarlig / team lead / Scrum master

Kandidaten vi søker vil få en sentral posisjon i et av våre største nettutviklingsteam, og vil direkte påvirke hvordan vi best organiserer teamet til å prestere best mulig. Alt vi lager tilpasses alle flater, og det forventes at vi holder et høyt faglig nivå og tempo i alle ledd – fra konseptutvikling til deployment av nrk.no i produksjon.

I dag er vi 15 personer (interaksjonsdesign, nettdesign, frontend, backend, test, drift mm.) som sammen med redaksjonelle miljøer leverer innhold og tjenester til publikum. I tillegg er vi ansvarlige for store deler av NRKs responsive infrastruktur på nett til andre tjenester.

Vi leter etter deg som:

• vil lede hvordan teamet jobber smartest mulig
• har drive og verktøykasse til å lede prosesser og workshops
• har grunnleggende redaksjonell & teknisk forståelse
• koordinerer avhengigheter til andre nettprosjekter (ut.no, yr.no, p3.no, etc.)
• behersker kontekstskiftet mellom langsiktige planer og et omskiftelig mediebilde
• kommuniserer godt , liker å jobbe med mennesker og forstår teamdynamikk
• balanserer regler og struktur med pragmatisk praksis
• er en del av løsningen – og tror på metodikk som middelet, ikke målet
• tryller ønskelister til gode brukerhistorier
• trives i rollen som scrum master eller en tilsvarende rolle
• i perioder fungerer som prosjektleder
• håndterer Jira som prosjekt- og oppgaveverktøy
• antakelig har lang smidig erfaring i nettprosjekter
• kanskje har vært utvikler i ditt tidligere liv

Dette byr vi på:

• motiverte og faglig dyktige teamkolleger
• et fantastisk team som står sammen om tøffe deadlines og feiring av felles bragder
• mulighet til å drive et av Norges mest synlige utviklingsteam
• konkurransedyktige betingelser

Vi forventer at du tar eierskap til hvordan teamet best mulig organiserer seg med planlegging, gjennomføring og prodsetting på nrk.no. Du vil jobbe tett sammen med teamets prosjektleder, og til tider fungere for denne.

Noen av de mest synlige leveransene fra teamet i 2012 var http://nrk.no/227, NRKs OL-dekning på nett, http://nrk.no/sport, http://nrk.no/alfa. Sammen skal vi i 2013 lansere og relansere mange spennende grener av http://nrk.no.

Denne sjansen ønsker du ikke la gå fra deg, og vi gleder oss til du kommer om bord.
Er du klar for å jobbe i Kringkastingens nett-tjeneste?

Søk på stillingen!

Ta kontakt med prosjektleder Vegard Storstad for mer informasjon:
Telefon: 950 58 777
Mail: vegard.storstad[at] nrk.no

Felles for alle stillingene

Søknadsfrist for stillingene er 8. mars 2013.
Arbeidssted er i NRKs lokaler på Marienlyst i Oslo.

Gunnar Garfors er tilsett i NRK, men har sidan 2008 vore leigd ut for å drive dotterselskapet Norges mobil-TV AS (også eig av TV 2 og MTG) og IDAG, ein internasjonal organisasjon for digitalradio (DAB) og mobil-tv (DMB). Møteverksemd, forhandlingar, presentasjonar og konferansar gjer at det vert mykje jobbrelatert reising. Han skriv ei spalte for reisemagasinet TerminalU.com og driv bloggen garfors.com om media, teknologi og reise. Garfors skriv no og då også for NRKbeta.

Nordmenn reiser meir og meir. Også med fly. Stadig fleire av oss bestiller flybillettane sjølve, på internettet. Det gjev deg full kontroll over pris og reiserute. Reisebestilling på nett har kome for å bli, og har du ikkje prøvd er det på høg tid.

Turister går ombord på et fly på Yangon Internasjonale flyplass. Foto: Marius Arnesen

Framleis skeptisk? Eller forlangar arbeidsgivaren din at du nyttar reisebyrå? Du bør likevel bruke internett til research. Deretter går eller ringer du til reisebyrået og ber dei bestille billettane du helst vil ha.

Nettstader

Spørsmålet du bør stille deg er “kvar skal eg bestille?” For det er ikkje sikkert at du finn det billegaste, raskaste eller beste tilbodet på Norwegian sin eigen nettstad. Sjølv om Kjos likar å minne oss på at det er slik. SAS opnar faktisk for nokre andre flyselskap, men berre dei som er i Star Alliance, flysamarbeidet dei er ein del av. Heldigvis finn det ei rekkje nettstader der ute som kjapt kan gjere deg hekta på nettbestilling av flybillettar.

Fellesnemnaren er at dei søkjer i ulike databasar for flybillettar samtidig for å finne dei mest gunstige billettane frå dei mange hundre flyselskapa som tilbyr internettbestilling. Nokre av dei er avgrensa til berre “dei seriøse” flyselskapa, altså ikkje lågprisselskap med ulike skjulte og utspekulerte avgifter samt avgrensa service. Andre let deg berre søkje på billettar mellom to reisemål og utelukkar enkle søk etter meir spenstige turar som opnar opp for ølfestival i München før detox-opphald på Algarve-kysten og ein handletur i London før retur heim. Og av og til er du gjerne fleksibel når det gjeld datoar. Nokre nettstader let deg søkje på fleire datoar på ein gong, andre ikkje. Merk at eg ikkje har testa andre tenester som bestilling av leigebil eller hotell. Fleire av nettstadene tilbyr også dette. Sjå testresultata lenger nede.

Foto: Eirik Solheim / NRK

Ymse reiseerfaring

Sjølv reiser eg mykje både på jobb og ferie. Mykje vil seie 1-5 turar i månaden til minst 50 land i året. I fjor vart det 60 medan det hittil i år har blitt fire turar og 15 land. Tidleg i mai vil eg ha besøkt alle dei 198 landa i verda. Eg vert då truleg den yngste som har gjort det ved sidan av full jobb nokosinne. For å rekkje galskapen har det blitt eit firesifra tal på flyturar, men også meir uvanlege transportmiddel som lastebåt, politibil, hest og tommelfinger. Eg finn alt av flybillettar sjølv, på internett, og bør vere relativt kompetent til å finne både billege billettar og kjappe turar dersom mellomlanding er umogeleg å unngå eller for dyrt. Vanlegvis vert det eit kompromiss då den raskaste turen sjeldan er den billegaste. Dessverre har verken eg råd eller dei eg jobbar for lyst til å spandere noko anna enn økonomiklasse.

NRK Beta fekk nettopp ein hyggjeleg e-post om ein ny norsk nettstad for bestilling av flybillettar.

Med det klingande norske namnet WhichAirline.no skal nettstaden “skilje seg ut i mylderet av liknande tenester” samt “ta utgangspunkt i brukarane sine behov og oppfylle dei på ein nyskapande måte.” Ikkje verst. Det må sjølvsagt testast, men vi treng samanlikningsgrunnlag.

Eg tek med seks andre nettstader. Flyselskapa sine eigne portalar er ikkje blant desse då dei er avgrensa til flyselskapet sine eigne flygingar (og eventuelt berre flygingar med same flyallianse, t.d. Star Alliance eller One World). Korleis teste? Fem vilkårlege reiser fungerer som testgrunnlag.

En svært manuell “GoTo Gate” på Yangon Internasjonale flyplass. Foto: Marius Arnesen

Nokre små triks

Først tek eg med nokre generelle tips om bestilling av flybillettar. For fleire av oss som reiser mykje går det sport i å finne dei billegaste billettane. For min del skal det likevel mykje til for at eg reiser med irske lågprisselskap. Eg set såpass pris på mi eiga tid at eg helst vil nytte den der eg føler at både eg er velkomen og at andre reisande og tilsette har ei hyggjeleg reise og får lov til å organisere seg. I tillegg mislikar eg å reise til eller frå flyplassar som slett ikkje ligg nær byen der dei marknadsførast å liggje eller å måtte betale 500 kroner for å få boardingkort på flyplassen sidan det eg skreiv ut ligg att heime. Å unngå ovannemnde betalar eg gjerne litt ekstra for.

Kan eg spare hundre- eller til og med tusenlappar seier eg sjeldan nei. Det er mest å spare på reiser til andre verdsdelar der det er stor konkurranse. For å finne dei billegaste reisene er det verd å vere merksam på følgjande triks og tips.

• Sjekk alltid billettar frå storbyar utanfrå Noreg. Bestill deretter flyturen dit tur/retur separat.

Eit tilfeldig døme er Oslo-Caracas t/r 11.-21. april som kostar 7965 kroner for ei akkumulert reisetid på 38 timar og 5 minutt. Ved å i staden bestille Oslo-London og så London-Caracas får eg reisa til 6724 kroner. Det er ei innsparing på 1241 kroner ved hjelp av eit par ekstra søk på to av nettstadane som vert testa her, sjølv om akkumulert reisetid då er 70 minutt ekstra.

• Reis midt i veka.

• Å flyge grytidleg eller seint på kveld er ofte gunstig. Unnataket er lange nattflygingar som gjerne går på natta uansett.

• Bestill minst ein månad i førevegen, helst 6-8 veker. Til uvanlege reisemål eller på mindre travle tider på året kan det vere like billeg ein dag eller to i førevegen, men du risikerer også at prisane går opp eller at flyet er utseld.

• Kvi deg likevel ikkje på å reise på kort varsel. Billege billettar dukkar brått opp, spesielt i form av kampanjetilbod.

• Ver på utkikk etter kampanjar frå flyselskapa. Meld deg på flyselskapa sine e-postlister for å bli den første som får vite om kampanjetilbod. For enkelte kampanjar er dei billege billettane for reiser fleire månadar fram i tid. Andre kampanjar opererer mest med “restplassar.”

• Fleire av nettstadene eg her har testa tilbyr autosøk med e-postvarsling. Set opp eit søk for ei bestemt reiserute og få vite når prisen går ned. Eg har aldri høyrt om eit reisebyrå som gjer det same.

• Når du har funne billettar på samlenettstader som testa her, sjekk prisen på det aktuelle flyselskapet sine sider. Ofte kan du spare ein hundrelapp eller to.

• Legg inn ei overnatting eller to og gjer ei mellomlanding om til ein del av turen. Du kan sjå og oppleve mykje på eit par dagar.

• Sjekk kva for flyselskap som flyg frå ein flyplass. Wikipedia sine oversiktar over flyplassar er stort sett alltid oppdaterte med riktig informasjon slik at du kan sjekke flyselskapa sine nettstader direkte. Dette då ikkje alle flyselskap sine billettar er tilgjengelege i reisesøkjemotorar. Dette gjeld spesielt for Sør-Amerika, Afrika og delar av Asia.

• Set deg inn i historie og geografi. Dei fleste landa i Sør-Amerika har til dømes sterke historiske og økonomiske band til Spania. Det gjer at sjansen for billege direkteruter til Madrid og Barcelona er stor. Men merk at Brasil er “portugisisk,” Surinam er “nederlandsk” og Guyana er “britisk.” Handel mellom to land fører nesten automatisk til betre flysamband. Det same gjeld for immigrasjon, kjærleikstrendar eller turisme. Seks byar på andre kontinent har til dømes direkteruter frå Gardermoen.

• Thai Airways flyg direkte til Bangkok i Thailand. Stadig fleire nordmenn reiser dit på ferie eller gjer som naboen og prøver å finne seg kone. Det ser også Norwegian som startar direkterute dit til sommaren.

• Mange med pakistansk opphav bur i Noreg. Det bidrar til at PIA har ei direkterute til Lahore og ei til Islamabad.

• Til New York går det to direkteruter på grunn av handel og turisme. Nordmenn er forelska i Manhattan og omegn. Det set SAS og United pris på. Snart også Norwegian.

• Norwegian flyg til Dubai.

• Qatar Airways flyg til Doha.

Yangon Internasjonale flyplass. Foto: Marius Arnesen

Testen

Eg har testa desse sju nettstadane, i alfabetisk rekkefølgje:
expedia.no, finn.no/reise, hipmunk.com, kayak.no, skyscanner.no, travellink.no, whichairline.no

Følgjande reiseruter har blitt testa:
1. Oslo-London t/r (7. mars-10.mars)
2. Oslo-Johannesburg (8. mars), Johannesburg-Geneve (12. mars), Geneve-Oslo (14. mars)
3. Bergen-Tokyo t/r (12.-28. april)
4. Oslo-Tokyo t/r (12.-28. april)
5. Oslo-Caracas t/r (11.-21. april)

Sjølve søkjeresultata frå reiserutene over er samla i tabellane nederst i artikkelen.

Hipmunk.com

Denne nettstaden vart lansert som noko heilt nytt for nokre år sidan, og vert løfta fram av såkalla ekspertar som den beste. Det er ikkje tilfelle, i alle fall ikkje for flygingar som inkluderer Europa. Resultata vert lista opp på ein innovativ måte, men det er også alt. Returflyginga kjem heller ikkje opp før etter at utreisa er vald. Verken prisane eller utvalet av flyselskap er imponerande. Alle prisar kjem opp i dollar og nettstaden kjem sist ut når det gjeld pris i tre av fem søk i testen eg har utført. Unikt design held ikkje, sjølv om ekornmaskoten er aldri så søt. Eg skjønar ikkje kvifor WhichAirline har vald Hipmunk som inspirasjon.
Terningkast 1

WhichAirline.no

Which Airline hevdar å vere nyskapande. Med det meiner dei at lågprisselskap er med i søkjeresultata (Skyscanner og Finn tilbyr det allereie), at dei beste resultata kjem på toppen (det gjeld alle) og at dei vert framstilte grafisk med pris og reisetid (Hipmunk har lenge gjort dette). Det er spennande at nordmenn prøvar seg på denne marknaden. Men nettstaden verkar uferdig.

Det håpar eg den også er, og at vidareutviklinga allereie er i gong. Det vert for mange klikk, grafikkanimasjonane tek irriterande mykje tid og søkjeresultata er for lite oversiktlege. Eg får t.d. ikkje opp returen før eg har vald utreise. I tillegg vert det mykje forstyrrande reklame her. På plussida søkjer dei altså blant lågprisselskap og tilbyr i enkelte tilfelle alternative prisgunstige ruter. Prisane er jamt over høge, og den mest kompliserte reisa er dei dyrast på. Nettstaden har potensiale, men tapar på låg brukarvenlegheit og ikkje-konkurransedyktige prisar. Her manglar erfaring. Grep bør takast.
Terningkast 2

Finn.no

Finn finn ofte billege billettar. I denne testen leitar han fram dei billegaste både til London (utanom lågprisselskap) og Tokyo. Men når turen til London er med mellomlanding og turen til og frå Tokyo tek nesten 66 timar (dobbelt så lenge som den kjappaste reisa), så dreg ikkje det opp for prioriteringa av søkjeresultat. Søk blant lågprisselskap er inkludert og søkjeresultata visast fram på ein oversiktleg måte. Finn skal søkje så mykje. Flybillettsøkjet vert berre eitt av mange og verkar å ha fått for lite fokus. Det bør Finn ta tak i, dei kan gjere så mykje meir ut av dette.
Terningkast 3

Skyscanner.no

Nettstaden gjev eit bra førsteinntrykk. Den inkluderer lågprisselskap og er enkel og oversiktleg. Minus for at eg verken kan søkje i anna enn enkeltreiser og tur/retur. Det går heller ikkje an å søkje med fleksible datoar. Men nettstaden leverer stort sett låge prisar, om ikkje dei aller lågaste. Søkja går kjapt og resultata visast oversiktleg med all informasjon ein treng. Det er mange innstillingar for å rangere resultat basert på mellomlandingar, tid for avreise, prefererte flyselskap, etc.
Terningkast 4

Expedia.no

Denne nettstaden har vore “på lufta” i fleire år. Dei bør kunne dette, men når dei første og billegaste billettane eg får tilbod om til Caracas inneber ei reisetid på 40 timar, ein veg, så har ikkje passasjerande sine behov akkurat “shotgun.” Skal eg søkje på nytt vert søkjeruta lita og uoversiktleg. Nettstaden let deg ikkje søkje blant lågprisselskap, men tilbyr blant dei billegaste ordinære billettane. Det er for mange det viktigaste. Det er negativt at eg skal seljast alt mogeleg når eg berre vil søkje flybillettar, og det gjer designen litt “trang” og tenesta uoversiktleg. Meir minimalisme hadde gjort seg. Expedia er den einaste nettstaden som faktisk klarar å tilby ei relativt prisgunstig multirute ved hjelp av eitt søk (OSL-JNB-GVA-OSL).
Terningkast 5 (-)

Travellink.no

Denne nettstaden gjev stort sett blant dei lågaste prisane, men søkjevindauget og søkjeresultata er litt uoversiktlege og designen litt “ute.” Pluss for fleksibelt søk, du kan både søkje avanserte reiseruter og søkje ein dag før eller etter for å sjå om det gjev billegare billettar eller betre reisetider. Som den einaste nettstaden kan du her samanlikne ulike reisemål. Om du veit at du skal reise ei helg, men ikkje kvar kan du enkelt samanlikne ulike reisemål. Om det står dårleg til med fantasien eller geografikunnskapane let nettstaden deg til og med velje basert på tema som festtur eller ferie med born. Minus for mangel på søk blant lågprisselskap og for at nettstaden går i “blankt” om du er inaktiv for lenge. Då må du laste sida på nytt. Travellink er bra, men det held ikkje til topptur.
Terningkast 5

Kayak.no

Dette er testvinnaren. Søkjet er sett i fokus, dette er flybillettsøkjemotorane sitt svar på Google. Nettstaden tilbyr oversiktlege søk, resultat og ei mengde justerbare søkjekriterie. Mindre er meir. Kayak er den einaste i testen som tilbyr deg å søkje opptil 3 dagar før og etter dei ordinære datoane. Du kan også bestille e-postvarsling for ulike reiseruter om du har pokeransikt nok til å vente på ein lågare billett nærare avreise.

Når det gjeld pris er ikkje Kayak alltid lågast, men resultata er sjeldan langt unna. Prisunnataket kom for den kompliserte OSL-JNB-GVA-OSL-turen der prisen var altfor høg. Når eg sjølv delte opp reisa og bestilte den i to etappar var Kayak i form att. Det er eit lite minus at lågprisselskap ikkje er inkluderte, ønskjer du det tilrår eg å kombinere Kayak med Skyscanner, Finn eller WhichAirline.
Terningkast 5

Datagrunnlag

Link til hele datagrunnlaget.

Trodde du at ditt eksisterende bilnavigeringssystem var imponerende? Da må du tro om igjen. Kraften av tusenvis av reisende som deler informasjon i sanntid tar bilnavigering et formidabelt skritt videre.

Det jeg har savnet mest i alle navigeringssystemene jeg har testet er å få oppdatert informasjon om trafikksituasjonen. Systemet vet hvordan jeg skal komme meg til målet, men ikke om det er kø, ulykker eller vanskelige kjøreforhold. Mang en gang har jeg kommet kjørende for så å plutselig stå fast i en kø. Da er det som oftest for sent å be navigeringssystemet om en alternativ rute. Men det er ikke et problem lenger! For tiden kjører jeg rundt og vet alt om køer og andre hindringer god tid i forveien. Velkommen til den sosiale bilnavigeringen.

I artikkelen min om det neste store prøvde jeg å skissere et mønster for teknologiutvikling. Kort fortalt handler det om at vi først får på plass teknologien, så brukervennligheten og til slutt koblingen til det sosiale.

For navigering handler teknologien om muligheten til å posisjonere deg selv nøyaktig ved hjelp av GPS. Og de første GPS-enhetene ga deg ikke så mye mer enn posisjonen din. Så kom brukervennligheten på plass med kart og for bilnavigering god hjelp av en stemme som sier hvor du skal kjøre og tydelige symboler for håndtering av kryss og rundkjøringer.

Nå har endelig det siste punktet også kommet på plass: det sosiale. Og der ser det ut til at et system ved navn Waze leder an. Flere i NRKbetaredaksjonen testet det for et år eller to siden og erfarte det som er alle sosiale plattformers store utfordring: uten nok brukere blir det ganske meningsløst. Facebook uten venner er liksom ikke så spennende. Waze uten mange brukere er akkurat like lite nyttig. Men nå løsner det.

Waze kan se ut som et ganske vanlig navigeringssystem med kart og stemmekommandoer. Men det spesielle er at du hele tiden er koblet mot nettet og hele tiden rapporterer til systemet hvor du er og hvor fort du kjører. I tillegg kan du enkelt rapportere til systemet om avvik, ulykker, politikontroller osv.

Og med nok brukere tilfører dette ganske revolusjonerende og svært nyttige muligheter.

Automatiske rapporter

For det første lager Waze automatiske trafikkstatusrapporter basert på alle som bruker systemet. Siden Waze vet hvilken fartsgrense veiene har og samtidig vet hvor fort du kjører kan systemet helt automatisk anta at det er kø eller stopp i trafikken om mange biler plutselig beveger seg tregt eller står i ro på en vei som i utgangspunktet skulle latt bilene rase avgårde i 80 kilometer i timen.

Når du er ute og kjører og kommer inn i en kø som ikke allerede er registrert av Waze får du enkelt og greit opp et spørsmål om hvorvidt du er i trafikken og om det er kø. Så kan du rapportere og de som kommer etter deg vil få vite at det er kø på veien.

Som nevnt er dette helt avhengig av at mange mennesker bruker systemet og nå virker det som det er nok mennesker i Norge som bruker Waze. Derfor er de automatiske rapportene alene allerede svært nyttige.

Manuelle rapporter

I tillegg til de automatiske rapportene kan du enkelt melde inn hendelser manuelt. Med tydelige ikoner og enkel respons. Det er tydelig at interaksjonsdesignerne har tatt hensyn til at du ikke vil drive med kompliserte grensesnitt og inntasting av tekst mens du kjører. De har til og med lagt inn automatikk i at dersom du beveger deg med en viss hastighet får du ikke lov til å begynne å taste inn tekst.

De manuelle rapportene er enda mer avhengig av at mange bruker systemet og er villige til å rapportere underveis. Som nevnt virker det som om antallet mennesker som bruker Waze i Norge nå akkurat har kommet over kneiken og vi opplever imponerende nøyaktighet på de manuelle rapportene også.

I tillegg til at folk som bruker systemet rapporterer inn kan de andre som kjører gi tilbakemeldinger på rapportene. Enkelt og greit ved å si “thank you” eller “not there” – at problemet ikke lenger er der. Dette gjør at de manuelle rapportene kontinuerlig kvalitetssikres.

Prøveturen

Første nyttårsdag la vi ut på turen fra Gausdal mot Oslo. Det store spørsmålet er da om vi skal kjøre E6 eller over Gjøvik. Waze kunne med forbausende nøyaktighet fortelle oss om det meste på ruten. Hvor det var kø, hvor det var tåke og hvor det var politikontroller.

Der de offisielle veimeldingene kunne melde om “fare for kø”, kunne Waze fortelle oss helt nøyaktig hvor det var kø og i hvilken hastighet den beveget seg.

Vi endte med å velge å kjøre over Gjøvik. Selv om det er dårligere veier kunne Waze melde om at det ville ta kortere tid fordi Waze visste nøyaktig hvilke køer som herjet på E6 og hvor mye de ville forsinke oss.

Ved første sjekk var ikke forskjellen så stor, men etter hvert som vi nærmet oss punktet der vi måtte velge mellom E6 eller RV4 ble forskjellen større og større og RV4 ble det åpenbare valget.

Imponerende og litt skummelt

Siden Waze faktisk tar vare på bevegelsene dine lærer systemet hva som er dine favorittruter og hvor du pleier å kjøre. Så plutselig en morgen dukker det opp en melding som lurer på om jeg tilfeldigvis er på vei mot Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1? Eller NRK på Marienlyst som denne adressen leder til. Og det skulle jeg jo. Waze hadde lært seg at undertegnede ofte setter snuten i retning NRK på dette tidspunktet om morgenen. Ruten dukker opp og Waze kan fortelle meg at det er litt kø i Kirkeveien. Svært brukervennlig og enkelt for meg, men også litt skummelt.

Informasjonen som Waze bruker for å gi meg denne ekstra brukervennligheten er ikke offentlig tilgjengelig. Den ligger forvart i din profil og brukes bare mot din egen navigering. Men systemet bruker jo også data om hvor du beveger deg for å lage trafikkrapporter osv. Og du kan velge å dele din posisjon på kartet til alle andre som bruker Waze om du har lyst til det. Her er det som ved all annen deling av informasjon godt å utstyre seg med litt sunn fornuft. Og Waze er svært klar over at brukerne er opptatt av hvordan data deles og hvordan det kobles til deg som person. De har en forbilledlig ryddig og pragmatisk side om dette på sitt eget nettsted.

Deling av posisjon

Selv om tanken på at andre vet hvor du er kan være skremmende er det faktisk en del situasjoner der du har lyst til å dele din posisjon. Vi skrev om dette da vi lot oss imponere av Glympse. Waze har innebygget en tilsvarende funksjon. Slik at når du er på vei for å møte noen kan du gi akkurat dem tilgang på posisjonen din slik at de kan se når du ankommer. Dette er også svært nyttig.

Kartene

Kartene til Waze blir også redigert og oppdatert av brukerne. De startet i Norge med et grunnleggende kart, så er det folk her hjemme på bjerget som oppdaterer og endrer etter hvert som veinettet forandres. Jeg opplever kartene som gode, men ikke alltid like omfangsrike som TomTom Navigator og Navigon som er de to andre systemene jeg har brukt mest. For å være mer spesifikk: Waze mangler en del veier når du begynner å bevege deg langt ut i periferien, men er mer nøyaktig på hovedveiene og eventuelle endringer på dem.

Vi har også testet redigering av kart. Dette gjøres via en vanlig nettleser på en datamaskin. Du logger deg inn og får i utgangspunktet lov til å redigering veier kun i nærheten av der du selv har kjørt. Her er det viktig at du logger deg inn på world.waze.com og ikke bare waze.com. (Ikke spør oss hvorfor de har forskjellige systemer basert på hvor du er, og hvorfor du kan logge deg inn uten feilmelding på waze.com, men ikke får noen data om deg selv. Her burde du fått en feilmelding). Editoren er brukervennlig og du kommer ganske fort igang. Selv om satellittbildet for området vi hadde lyst til å redigere var svært dårlig var det ikke noe problem å legge inn veien som manglet da vi var ute og kjørte. Vi hentet opp våre egne GPS-data og kunne se nøyaktig hvor vi kjørte selv da vi forlot kartet og la innover i skogen på en grusvei. Ved å bruke det sporet var det ikke vanskelig å legge opp veien ganske nøyaktig på kartet.

Og kartene vil jo også bare bedre seg etter hvert som flere begynner å bruke systemet. Desverre ser det ut til at Waze på det nåværende tidspunkt ikke har planer om å benytte OpenStreetmaps, som er et annet imponerende stykke brukergenererte kart. Waze sier på nettsiden sin at lisensen til OSM ville ha begrenset dem i sine planer om å skaffe inntekter.

Hva koster det?

Og dette med inntekter bringer oss over på forretningsmodellen. Waze er gratis å laste ned og gratis å bruke. Og det skulle bare mangle siden både kart og trafikkdata skapes av brukerne. Men det koster penger å drive servere. Og det koster penger å videreutvikle applikasjoner. Waze sier kort og godt at deres forretningsmodell er å selge lokasjonsbaserte annonser. Vi har ikke sett noe til annonsene i selve navigeringssystemet ennå, men her kan Waze ha mange modeller. Datagrunnlaget de sitter på burde ikke være så vanskelig å kapitalisere. Alt i alt vet de veldig mye om hvordan folk beveger seg og hvor mange mennesker befinner seg.

Ulempene

Waze er avhengig av tilgang til internett. Både for å laste kart og for å gi deg trafikkinformasjon. Derfor er du helt avhengig av en brukbar dataplan på mobilabonnementet ditt. Dersom du sitter hjemme på ditt trådløse nett og legger opp en rute vil Waze laste ned kartdata for hele ruten. Selve datatrafikken underveis blir da begrenset til trafikkinformasjonen. Noe som ikke krever like mye av forbindelsen din.

Likevel kommer jeg ikke til å bruke Waze i bilen i utlandet med det første. Så lenge mobilselskapene har funnet ut at bits og bytes levert over mobilnett i utlandet er verd sin vekt i gull og diamanter får vi vente litt med det og heller bruke systemer som lagrer alt av kart og info lokalt på slike turer.

Et annet problem er at Waze må ha verdens dårligste adressedatabase for Norge. Det er usedvanlig dårlig med treff på de mest åpenbare adresser når du søker. Og da kan du søke i både Waze sin egen database, i Google og i Foursquare. Alle søkene har store mangler i våre tester. Og ofte ender du med å manuelt navigere deg rundt på kartet og sette en pinn der du skal fremfor å prøve å søke opp en adresse. Dette er alt for dårlig og en stor ulempe.

Konklusjon

Vi har sett lyset. Sosial navigering er fremtiden. Dette er allerede så nyttig at alle andre navigeringssystemer kommer i skyggen. Om Waze ikke trår feil hva bruk av data og annonsering angår har vi stor tro på dette systemet. Og etter hvert som flere og flere begynner å bruke det blir det bare bedre. Vi liker også Google Traffic som har noe tilsvarende funksjonalitet via søkegigantens karttjeneste, men synes Waze er langt mer brukervennlig og nyttig.

Det blir spennende å se på utviklingen. Enten Waze ruller videre på egenhånd eller blir kjøpt av Google, Facebook eller Apple… Du kan laste ned Waze til iOS og Android via deres nettside.

Hva er deres erfaring med Waze? Har dere eventuelt prøvd andre tilsvarende systemer?

Aftenposten publiserte 26. februar en artikkel om at 70 % av epostene som sendes er spam eller søppelpost, og i går ble jeg invitert til Kulturnytt på P2 for å snakke om problemet. Men hvor har egentlig problemet blitt av? 

Hurra! Ingen uønsket epost.

Den er i alle fall ikke i innboksen min. Rett nok får jeg 1-2 eposter i uken fra “Svetlana” eller “Tanya” fra Russland som har sett meg ut som sin drømmemann, men bortsett fra dét er det forbausende lite spam jeg må hanskes med.

Aftenpostens artikkel er basert på en undersøkelse utført av amerikanske Symantec. Undersøkelsene deres går også bakover i tid, og viser at den totale mengden spam har gått nedover den siste tiden. Den viser også at det kommer mest spam fra USA, men land som India, Canada og Russland er med i toppen av listen.

Fikser filtrene alt?

Epostkontoen jeg bruker mest er en gmail-konto. Her har Google lenge hatt et effektivt spam-filter som legger spam-eposter i en egen bossbøtte. Disse epostene kan jeg se gjennom, om jeg vil — hvis ikke blir de uansett slettet etter 30 dager. I denne mappen ligger det stort sett 5-6 eposter, og jeg har ikke opplevd at noen av dem har vært noe annet enn uønsket epost.

Både denne gmail-kontoen, og de andre epostkontoene mine, har jeg forsøkt å unngå å spre for mye på det store, vide internett — uten at jeg nødvendigvis har lykkes så godt med det. Likevel er jeg ikke plaget med spam. Det verste jeg får er egentlig invitasjoner og reklame fra diverse norske selskaper som har fått epostadressen min gjennom foretaksregisteret i Brønnøysund. Her er eposten jeg har oppgitt offentlig informasjon (sammen med telefonnummeret), og kan dermed utnyttes (på godt og vondt) av hvem som helst. Dernest kommer nyhetsbrev jeg, enten frivillig eller ufrivillig, har meldt meg på. De fleste av disse tror jeg at jeg kunne blitt kvitt om jeg ønsket det, siden det stort sett er fra seriøse aktører som SAS eller X-Plane.com.

Det eneste stedet hvor vi “plages” av spam er de automatisk genererte kommentarene som tikker inn. Dem tar heldigvis spamfiltre seg av, og de tar sjelden feil. Denne søppelkommentaren var i det minste ærlig.

Uønsket epost er dermed et problem jeg de siste årene nesten har sluttet å tenke på. Da føles det rart å lese at 70 % av all epost er spam. Hvor blir den av? Havner den i innboksen til dem som ikke har spamfiltre? Eller er det noen stakkarer der ute som får alt?

Det er klart: spam er et problem på flere måter. Systemene for distribusjon av epost må bygges mer robust enn det som hadde vært nødvendig om spam ikke eksisterte, og vi må bruke mye tid og krefter på å utvikle spamfiltrene. For oss som forbrukere har sistnevnte ført til at vi, tydeligvis, i stor grad kan unngå spam. Men det at vi har fjernet deler av symptomene, fjerner ikke problemet. Så lenge litt av den uønskede reklamen, pishing-forsøkene og svindelbrevene kommer gjennom, og folk biter på, vil nok spam bestå i en eller annen form.

Er du plaget av spam? Hva gjør du eventuelt for å unngå uønsket epost?

Hva hver enkelt av oss ser i nyhetsstrømmen til Facebook er i hovedsak bestemt av to faktorer. Hva vennene dine foretar seg, og hva du selv har sagt til Facebook at du “Liker”.

Gjennom årenes løp kan vel de fleste av oss som bruker Facebook bli enige om at vi kanskje har vært litt vel ivrige, og kanskje også litt ukritiske med hva vi til enhver tid har trykket “Liker” på.

Facebook kan etter flere oppgraderinger og utvidelser framstå som noe uoversiktelig når det kommer til administrasjon av egen konto, og å få en oversikt over alt man faktisk har trykket “Liker” på, kan være en utfordring. På bloggen “Scam Snipers” fant vi en metode som er både enkel og effektiv, og slettes ikke vanskelig.

Ryddesjau

Gå til din egen profil på Facebook:

Gå til din egen profil på Facebook

Trykk “Oppdater informasjon”-knappen.

Oppdater informasjon

Trykk “Om” og velg “Liker” fra nedtrekkslisten.

Oversikt over hva du Liker på Facebook

Trykk deretter “Rediger”. Det vil da dukke opp et lite kryss på hver av de sidene du har sagt at du “Liker”, og du kan kjapt og effektivt rydde i “Likerjungelen” din.

Rediger sidene du Liker

Trykk krysset for å slutte å like en side

VIPS. Du har oversikt over hva du liker og hva som dukker opp i Nyhetsstrømmen din.

Dagens lille tips herfra!

Endelig er vi klare for å åpne vår nye trafikktjeneste. Vi som utvikler tjenesten er glade for at den nå skal møte ekte mennesker, og ikke minst at vi kan få innspill fra brukere for å gjøre den enda bedre! Navnet er kort og greit Dit.no.  Vårt mål er å bidra til at folk kan reise raskere, tryggere og mer miljøvennlig i Norge. Vi samler rute- og trafikkinformasjon – fra hele landet – for hele landet, slik at det blir enklere å ta gode valg i trafikken.

Test tjenesten på dit.no
Gi oss tilbakemeldinger på http://om.dit.no/tilbakemeldinger/

dit.no på mobilen / Foto: NRK

Så hvorfor skal NRK holde på med dette? Trafikkinformasjon har vært viktig del av NRKs virksomhet siden 60-tallet, særlig på radio, og nå fortsetter vi å informere på en oppdatert måte – nærmere der brukerne er.

Samarbeid

Dit.no er et samarbeid mellom NRK, Statens vegvesen og Ruter. Med en visjon om å gi brukerne et bedre tilbud, samler vi rute og trafikkinformasjon i én tjeneste. Den samfunnsmessige gevinsten vil være stor. Fram til i dag har brokker av trafikkinformasjon vært tilgjengelig på et utall ulike norske nettsteder. Brukeren har vært nødt til å lete og sammenholde flere forskjellige informasjonskilder for å få oversikt over reiserute, kjøreforhold og hindringer. Nå samles alt dette under Dit.no.

Åpne data

Tjenesten er utelukkende basert på frie data, med unntak for kart / geografiske data som hentes fra Norge Digitalt-samarbeidet. Og partene bak Dit.no har også publisert beskrivelser av alle datatjenester på Difis portal for offentlige data i Norge, data.norge.no, slik at de skal være tilgjengelige for andre og videre, ny bruk.
Åpenhet og fri tilgang til data har vært en kjerne i prosessen for forhåndsgodkjenning som NRK har hatt med Kulturdepartementet det siste halvannet året. Den godkjenningen som nå foreligger er derfor basert på grundige vurderinger og vekting av ulike hensyn.

Les mer: NRK får lage ny nasjonal trafikkportal

Mobil først

Å levere trafikkinformasjon i et mer oppdatert format er grunnen til at vi velger å lansere Dit.no på mobilen først. En tjeneste som Dit.no er aller mest relevant når man er på farta. Mange har behov for en nettversjon i tillegg, men vi ønsker å starte med en liten tjeneste og jobbe oss utover.
Vi er i gang med å lage en ny plattformuavhengig versjon av tjenesten, og vil også gjøre informasjon tilgjengelig gjennom en app.

Hva finner du på Dit.no

Dit.no skal bli en komplett tjeneste for all trafikkinformasjon i landet og skal gi relevant informasjon for ulike behov. Enten du reiser bil eller kollektivt, – tjenesten samler alle typer reisemåter og rutetider på ett sted, og vil være nyttig både på kjente og ukjente reiser. Vi har startet med «trafikken på bakken», og er helt enige i at det kan se litt for “jordnært” ut at vi anbefaler reisende å ta buss fra Lakselv til Bergen. Målet er å inkludere flyruter etter at vi har ferdigstilt «bakketjenesten».
Dit.no skal være lokal for hele landet. Kollektivreisende skal få informasjonen de trenger om stoppesteder og rutetider. Bilister får nyttig informasjon, Dit.no forteller blant annet om kolonnekjøring og vinterstengte veier. Vi vil etterhvert vise alt fra hvor langt det er til nærmeste ladestasjon og bensinstasjon, til rasteplasser og innfartsparkering. Avvik; Vi vil varsle om store problemer i kollektivtrafikken rundt om i hele landet, og vi har nå  også mer detaljerte meldinger for linjer og stoppesteder i Oslo og Akershus. Bilister i de store byene vil finne informasjon om kø og framkommelighet på kjente problemstrekninger, om stengte veier og lokale omkjøringer. På sikt ønsker vi å varsle om alt fra stengte tunneler og innstilte ferger, til snøkaos og glatte veier.

dit.no på mobilen / Foto: NRK

Slik tester du

Du kan teste tjenesten på mobilen din på adressen dit.no, – det er også mulig å hente opp mobiltjenesten på desktop eller nettbrett, selv om tjenesten ikke er tilpasset store skjermer. Vi åpner nå rolig opp, nettopp for at brukerne skal få mulighet til å teste og fortelle oss hva som fungerer og hva som kan bli bedre. Vi åpner opp til tross for at vi ennå har feil og mangler i tjenesten, vi mangler både rutetrafikk i enkelte geografiske områder, og vi har rusk i tjenesten, som for eksempel at kartet ikke fungerer optimalt på WindowsPhone 8. Inne på tjenesten finner du en gul boble som leder til et skjema du kan fylle ut for å gi oss din tilbakemelding. Vi hører gjerne fra deg her!

Status for innsamling av kollektivdata

Dersom du ikke finner ruter eller holdeplasser i ditt lokalområde, så kan det være at Dit.no ikke har kollektivdata fra dette området ennå. Dit.no skal inneholde kollektivdata for hele landet, men vi er ikke helt i mål med innsamlingen. Sjekk status for innsamling av kollektivtransportdata. Denne oversikten viser hvilke områder vi har kollektivdata for i dag, og hvilke områder som fremdeles er mangelfulle.

dit.no på mobilen / Foto: NRK

På mange måter er dette en nasjonal dugnad for å samle og forbedre alle offentlige trafikkdata i en brukervennlig tjeneste som er nyttig for folk i hverdagen. Vi har gode erfaringer med å invitere dere til å komme med innspill til forbedringer og tenke sammen med oss på hvordan vi skal utvikle tjenesten videre. Også denne gangen har vi høye ambisjoner for at denne tjenesten skal bli nyttig for mange, – hver dag. Vi er ydmyke for at denne betaversjonen er et første skritt av mange på veien vi skal gå sammen med engasjerte brukere.
Velkommen inn til å teste – vi ønsker oss alle innspill som gjør oss bedre!

Test tjenesten på dit.no
Gi oss tilbakemeldinger på http://om.dit.no/tilbakemeldinger/

30% av 9. trinn-elevene på Majorstuen Skole valgte å løse en oppgave ved å lage en app. Hvorfor?

Use-App – gruppearbeid av 9. klasse ved Majorstuen Skole, foto: Irma H. Fearnley

Prosjektarbeid i skolen

Før vinterferien besøkte jeg en ungdomsskole i Oslo, der de i mat og helse-undervisningen holdt på med et prosjekt i samarbeid med Grønn Hverdag: Disse 9. klassingene skulle lage “en idé, løsning eller et produkt som skal bidra til at matsvinnet i Norge minsker”. Gjennom markedsundersøkelser og prosjektarbeid skapte ungdommene ulike forretningsløsninger som skulle redusere svinnet.

Noen hadde laget kokebok for restemåltider, noen hadde funnet opp matbokser med peltier-element, slik at matrester kunne varmes opp i matpakken, noen hadde skapt ordninger der matvarer som var i ferd med å passere best før-datoen gikk til egne utdelingssentraler, men det som slo meg, var hvor mange som hadde laget apper.

30% laget apper

Lærer Oliver Simon Madsen ved Majorstuen skole skriver på mail til NRKbeta:
Vi har hatt 0% fokus på apper, kun matsvinn og hvordan man går frem ved produktutvikling. Likevel forventet vi at en del grupper kom til å komme på slike ideer.

7 av totalt 24 grupper valgte å utvikle en idé om en app. En del grupper veiledet vi bort fra ideen fordi så mange grupper allerede hadde valgt en slik løsning. Om vi ikke hadde gjort det, ville nok minst 10 grupper kommet fram til en app. Og om gruppene ikke hadde fått vite om hverandres ideer, må vi nok tro at så mange som 60-70% hadde valgt en slik løsning.

At så mange velger å lage en app betyr ikke at disse ideene er svakere enn de andre. Use-App som det er bilde av over her var f.eks. en godt gjennomtenkt løsning for samspill mellom hva man har i kjøleskapet og handlelisten. Men om alle disse skoleprosjektene hadde vært reelle business cases, ville det vært vanskeligere å stå ut med en app blant mange andre apper, enn med et av de andre produktene.

There’s an app for that

Det er ikke så veldig forbausende for oss i NRKbeta at mange velger å lage en app. Når vi i NRK synes det er vanskelig å få overført innhold fra felten og inn til serverne på Marienlyst, er det første vi tenker “her trenger vi en app”. Da iPad’en begynte å etablere seg som plattform, var papirmediene raskt på banen med å utforske mulighetene for å erstatte fallende inntekter fra papiravisene med egne utgaver for iPad – en app.

På 5 år er apper gått fra å være noe ingen vet hva er til en av de vanligste måtene for mange til å få gjort (eller ikke få gjort) oppgaver.

Mye bra med apper

Og selvsagt er det masse bra med apper. Selv har jeg erstattet mange fysiske objekter i livet mitt med apper, fra de enkle og usofistikerte som reisevekkerklokken, notatblokken og lommekalkulatoren, til avanserte ting som bilnavigasjon, et lydstudio eller tankekart-verktøyet Mind Node.

For en hammer ser alle problemer ut som en spiker

Kombinasjonen av appers frigjørende enkelhet (sammenliknet med fortidens komplekse dataprogrammer eller det å skulle produsere fysiske produkter), all oppmerksomheten de har fått i media på grunn av gutteromsmillionærer og deres store nærvær i livene våre (appene altså, ikke gutteromsmillionærene), alt har bidratt til å flaske opp et stort marked.

Ifølge TNS Gallups undersøkelse Interbuss for 4. kvartal 2012, har 62% av oss lastet ned apper til telefonen, og i snitt bruker disse 14 kroner hver i måneden på app-kjøp. Det blir fort noen hundre millioner årlig ut av det totalt.

Det er sikkert plass til flere gutteroms/jenteromsmillionærer. Men interessen og konkurransen er stor. Mange gutteroms-ikke-millionærer vil bli liggende igjen på slagmarken.

Dot Konk all over again?

På 90-tallet, da alle skulle bli rike på det nye Internettet, møtte jeg endel gutteroms-ikke-dotcom-millionærer med ulne forretningskonsepter og store kassakreditter. Det gikk dårlig med hoveddelen av disse nyskapningene; vi har skrevet om det tidligere i SØKKRIK i en fei 1:4 — Gå og innovér et annet sted!

Og, som under dotcom-perioden, når det er kommet dit at alle tenker tiden er inne for å satse på apper, er det på tide å satse på noe annet, dersom målet er å bli rik.

Diminishing returns

Det at folks telefoner begynner å fylles opp med apper, avspeiler seg også i summene vi oppgir å bruke på app-kjøp; se på denne grafen:

Selvsagt er det plass til flere apper i telefonene våre og selvsagt finnes det fortsatt masse som ikke er oppfunnet, men mange av quick win-appene er allerede laget. Og vi har fylt opp hjemmeskjermene i noen år. Så det holder ikke lenger å lage en lommelykt-app. Du må lage en lommelykt-app som er så mye bedre enn den folk allerede har at de gidder å bytte – ihvertfall om målet ditt er å bli rik kjapt og uten å bli skitten på fingrene.

Sånn sett får ungdomsskoleelevene som valgte å lage en matboks noe gratis i konkurransen om oppmerksomheten; det er lettere å skille seg ut i matboksmarkedet.

We need an app

På en konferanse jeg var på ifjor, spurte en foredragsholder salen: “Hvor mange her har mistet 9 måneder på at noen sa vi trenger en app?”. Responsen var (utover generell galgenlatter) rundt halvparten av hendene i rommet i været.

En tankefeil som gjøres hyppig i mange bedrifter, er at man har en kompleks utfordring – la oss si å finne en ny finansieringsmodell for virksomheten – , man ser at det skjer en rivende utvikling innen mobil og apper, og så tar man for gitt at løsningen er å lage en app, i et håp om at folk elsker produktet høyt nok til å ville ha en egen knapp for det på telefonen.

App av XKCD CC BY NC 2.5

Ikke forstå meg dithen at jeg mener apper er dumt, dårlig eller feil – mange av mine beste venner er apper. Men jeg tror ikke en app er riktig løsning like ofte som denne løsningen velges.

Burde flere skolebarn lært å programmere?

Skjermskudd fra “What most schools don’t teach” av CodeOrg på YouTube

NRKbeta-leser Werner Klausen postet en lenke til en video fra CodeOrg i en kommentar. Den er tankevekkende:

YouTube-lenke

Se den med en gang, den tar under 6 minutter. Den inneholder interessante tanker fra milliardærer såvel som vanlige folk, og gir dere et godt grunnlag for å diskutere om dette har relevans også her i Norge.

Kode-analfabet

Selv lærte jeg aldri å kode på skolen. Jeg kan det forsatt ikke. Da jeg gikk på skolen var Data Valgfag for de spesielt interesserte. Jeg vet ikke om jeg trenger å kunne det i den jobben jeg har i NRK idag, men samtidig ser jeg jo på noen av dem rundt meg som kan programmere, at det er noe i det en sier i videoen:

Mye av kodingen folk gjør er ganske enkel. Det handler mer om prosessen å bryte ned problemer i enkeltdeler enn å komme opp med komplekse algoritmer, slik mange tror.

Makinde, “early Facebook engineer”

Det er nesten så jeg får lyst til å dra gjennom øvelsene i Codecademy og se om jeg blir klokere…

Er dette noe for oss?

Jeg prøvde å spørre folk rundt meg i NRKs avdeling for nye medier, og der blir svarene 100% for at dette burde være grunnskolepensum – for eksempel fordi det fremmer logisk tenkning.

Men vi må spørre et bredere utvalg: Dere som er barn, har barn, skal ha barn en dag, har hatt barn eller aldri vil ha barn – eller, enklere; dere som en gang har gått på skolen:

Burde programmering vært en del av pensum i norske skoler, eller holder det at de som er spesielt interessert lærer programmering? Har dere noen erfaringer? Noen tanker?

Skjermskudd fra YouTube-video

Ikke dagens viktigste video, men antagelig dagens morsomste. Lat som det er viktig og lærerikt og kast bort fire minutter av arbeidsdagen:

YouTube-lenke

Forresten: Selv om det er noe motbydelig ved tanken, det finnes teorier innen humor som sier at smerte er morsomt. America’s Funniest Home Videos underbygger antagelig det. Jeg har det fra en papirbok som ligger hjemme, så dere får ikke noe eksakt sitat her og nå, men mener jeg leste det i The Comic Toolbox: How to be funny even if you’re not – en lesverdig bok enten man vil forstå humor eller lage den.

En RQ-170 Sentinel-drone på utstilling i Iran. Foto: Wikipedia

4. november 2011:
En CIA-eid Sentinel-overvåkningsdrone, også kjent som “The Beast of Kandahar”, forsvinner under et oppdrag i grenseområdene mellom Iran og Afghanistan. Sentinel-dronen er kjent for sine stealth egenskaper, kan ikke utstyres med våpen, og ble en slags “verdensstjerne” da den leverte videobilder fra operasjonen mot Osama bin Laden i Abbotabad, direkte til det Hvite Hus “Situation Room“.

Kort tid etter dukker den hyperavanserte dronen opp hos USAs erkefiende nummer én – Iran. CIA hevder dronen fikk tekniske problemer og styrtet inne på Iransk territorium, mens iranerne på sin side hevder at deres “cyberwarfare”-enhet hadde tatt kontroll på dronen ved å hacke både bakkesystemene som styrte dronen, og ved å gjennomføre et “GPS spoofing” angrep mot dronen.

En RQ-170 Sentinel-drone på utstilling i Iran. Foto: Wikipedia

Iranske og amerikanske påstander står fortsatt steilt mot hverandre rundt denne hendelsen. Ble “The Beast of Kandahar” kapret digitalt eller styrtet den rett og slett på feil side av grensen på grunn av en teknisk feil?

Spørsmålene er mange, og debatten i USA har gått hardt for seg etter det som må kunne sies å være en forsvars/etterretningstabbe av dimensjoner. Noen gikk imidlertid mer akademisk til verks, og tok en titt på hvor vanskelig det ville være å faktisk “kapre” en drone digitalt.

8. mars 2013 (Austin, Texas, USA):
På scenen under teknologikonferansen SXSWi står Todd Humphrey, professor ved universitetet i Austin.

Professor Todd Humphreys under sitt foredrag på SXSWi 2013. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Humphrey og hans studenter har satt opp et system som viser hvor enkelt det faktisk er å “spoofe” GPS systemet. Humphreys team har satt opp et system som er i stand til å sende falske GPS-data til enheter med en GPS-mottakere, og dermed ta kontroll over enhetens posisjon og høyde.

En drone til rundt 80 000 dollar ble brukt til eksperimentet, hvor teamet var i stand til å fore helikopterets GPS med falske GPS-data, og i praksis kunne styre det dit de ville.

Teamet i gang med å digitalt kapre en “drone”.

GPS-Spoofing

Ved å sette en antenne på bakken, som sendte falske signaler mot dronen, låste det falske GPS-signalet seg til GPS-mottakeren og “presset ut” det ekte GPS-signalet. Så fort mottakeren har låst seg til det falske GPS-signalet, har man full kontroll over enheten.

Prinsippskisse for hvordan man kaprer en amerikask stealth-drone.

Utstyret Humphrey og teamet hans brukte i forsøket.

Humphreys analyse og eksperiment er ikke så rent lite skremmende når vi vet hvor utbredt GPS-systemet er blitt, og hvor mye i et moderne høyteknologisk samfunn som faktisk er mer eller mindre avhengig av GPS-teknologien.

Skal vi tro Humphrey har vi imidlertid bare sett brøkdelen av hva GPS-systemet kan brukes til enda.

Presisjon ned på millimeternivå

Et lite historisk tilbakeblikk avslører at det ikke er mange år siden vi faktisk fikk et GPS-system som fungerer slik vi kjenner det i dag.

Nøyaktighet ned på millimeteren

Fram til 2. mai 2000 var presisjonen på GPS-systemet for sivil bruk +/- 100 menter. Ved å skru av “Selective Availability” ble i praksis presisjonen til en sivil GPS like god som den det amerikanske forsvaret opp til da hadde kunne benytte seg av.

Denne endringen i GPS-policy banet vei for GPS-systemets nøyaktighet slik vi kjenner det i dag med tjenester som blant annet turn-by-turn navigering for bil, smarttelefoner med posisjoneringsmulighet og håndholdte GPS’er for bruk med kart i skog og mark.

Presisjonsgraden på GPS økte betraktelig 2. mai 2000

Et viktig poeng i Humphreys foredrag på SXSWi var imidlertid at presisjonen på GPS-systemet har mye å gå på. Ved å ta i bruk en teknikk som kalles “carrier phase” vil man bli istand til å bygge GPSer med en nøyaktighet ned på millimeternivå.

Framtids-scenariet Humphrey skisserer involverer bruk av det vi fra filmen “Da Vinci-koden” kjenner som en GPS-Dot. En bitteliten chip som er i stand til å sende GPS-koordinater både innendørs og utendør, og er på størrelse med en fingernegl. Kombineres en slik “framtidsdings” med mulighetene til å få en nøyaktighet ned på noen millimeter, åpner dette selvsagt for uante muligheter.

Så i framtiden vil vi aldri miste verken nøkler, vesker eller solbriller igjen? Hva ville du festet en GPS-dot på? Og ville du klare å motstå fristelsen med å feste denne på venner og bekjente? Biler eller sykler? Barn eller koner/menn?

Professor Humphrey har tidligere holdt lignende foredrag som det han i dag gjorde på SXSWi. Ta en titt på foredraget hans fra Austin TEDx.

og orker du ikke se den 15 minutter lange videoen, kan du faktisk lese en transcript her: http://www.insidegnss.com/node/2978

Kilder:
http://www.ted.com/talks/todd_humphreys_how_to_fool_a_gps.html
http://www.foxnews.com/tech/2012/06/25/drones-vulnerable-to-terrorist-hijacking-researchers-say/
http://en.wikipedia.org/wiki/Spoofing_attack#GPS_Spoofing
http://en.wikipedia.org/wiki/Selective_Availability#Selective_availability
http://en.wikipedia.org/wiki/Global_Positioning_System#Carrier_phase_tracking_.28surveying.29

Hvis det er en ting alt fra SOME-eksperter, teknologijournalister og “forståsegpåere” her i hipsterbyen Austin forsøker å finne svaret på under SXSWi, er det spørsmålet om hva som er de viktigste trendene i tech-verden i år. I hvilken retning peker den digitale kompassnåla for 2013?

Makerbots Bre Pettis på scenen under SXSWi 2013. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

En god indikasjon på hva som er i ferd med å bli virkelig viktig, er ofte hva åpningsforedraget omhandler. I år var det ingen ringere enn Bre Pettis som fikk æren av å åpne showet. Pettis er en av grunnleggerne av 3D-printerprodusenten “Makerbot Industries“.

SXSWi har opp tradisjonelt sett vært svært tidlig ute med å presentere og ta de toneangivende trendene på alvor, så Austin i mars er ikke det verste stedet for trendsøkende tech-hoder.

Blodmodent – ikke blodferskt

3D-printerteknologien har eksistert siden 1986, men stort sett vært forbeholdt de verste/beste nerdene innen feltet.

I de siste årene har imidlertid 3D-printing, spesielt gjennom firmaer som Makerbot, blitt en teknologi som mer og mer nærmer seg folk flest.

Printerne har med tid og stunder blitt både bedre, flere og billigere.

NRKbeta i 3D-land

Vi i NRKbeta har lenge lekt med tanken på å skrive en litt mer omfattende artikkelserie rundt 3D-printing. Nå føler vi at tiden er moden.

3D-print. Foto: Flickr/Creative Tools (CC-BY-SA)

Hva er 3D-printing?
Hvordan fungerer det?
Hva kan man gjøre?
Hva kan man ikke gjøre?
Hvem er de kuleste folkene i Norge som kan mest om temaet?
Hvordan ser denne teknologien ut om 10 år?

Spørsmålene rundt 3D-printing er mange, og vi trenger hjelp av dere kjære lesere for å forme disse artiklene slik at de blir best mulige.

RepRapPro Huxley

Vi har, rent innledningsvis, bestilt oss en RepRapPro Huxley som vi skal bygge sammen med dere i et par artikler for å forklare basisprinsippene rundt 3D-printing og 3D-printere.

I tillegg har vi alliert oss med et par ildsjeler på 3D-printing, men vi trenger tips, triks og forslag til spennende prosjekter, folk og temaer dere gjerne ser at vi toucher innom på våre vei gjennom 3D-verden.

Her blir veien til litt mens vi går, så bruk kommentarfeltet og hjelp oss!

På et av lørdagens seminarer på SXSW-konferansen i Austin stod Harvey Levin på scenen. Han er grunnleger og leder av nettstedet for kjendisnyheter, TMZ. Hans visjon, som han også har testet på TMZ, er Intervision, en total sammensmelting av Internett og TV. Levins spådom er at når vi nå får smarte TV-er, vil det kun ta få år før TV og Internett smelter helt samen og TV-en og også Internett som vi kjenner det, dør.

Harvey Levin jobbet som advokat i 20 år før han gikk over til TV-journalistikk. Han var vert for TV-showet The People’s Court i 8 år før han startet TMZ i 2005. Ideen for nettstedet var at de skulle bringe frem nyheter om kjendiser med en grunnleggende seriøsitet i metoder.

– Da vi startet TMZ i 2005 bestemte vi oss for å dekke noe online. Vi visste i starten ikke helt hva. Mange hadde forslag om å gjøre flere ting på samme nettsted, men vi bestemte oss for å ta den ledige plassen for kjendisnyheter på nettet. Vi startet en seriøs nyhetstjeneste innen kjendisnyheter. Vi bygde businessen opp som et mini-CNN. Vi kunne poste saker så fort vi hadde dem. Utgangspunktet var at vi ikke måtte ta feil i sakene våre. Vi viste snart at vi var først med sakene, og CNN og de andre var bakpå. Dette var planen hele tida. Men hvis vi gjorde feil i sakene ville vi vært døde.

TMZ har klart å leve opp til disse idealene, selv om det er vanskelig å se andre idealer ved en nettside som har som eneste oppgave å følge kjente mennesker store deler av døgnet. Levin problematiserte ikke dette i det hele tatt, og ingen av spørsmålstillerne fra salen gjorde det heller, merkelig nok.

Den interessante siden av seminaret, eller presentasjonen, var hvordan TMZ er bygget opp. De startet som en ren nettside i 2005, en tid hvor de fleste tradisjonelle medier hadde et heller negativt syn på Internett. Etter at nettstedet hadde blitt en suksess, ville de forsøke noe nytt, og de startet TMZ Live som en del av nettsiden.

– Jeg tror TV har en begrenset tid, på samme måte som Internett. Det gir ingen mening at når vi har denne integrerte boksen, så skal folk først se på hva som er på TV, så skal de se på Internett. Gir ingen mening, noe nytt vil skje. Utfordringen er å produsere noe som er helt nytt, som kombinerer TV og Internett. Vi har vært opptatt av dette på TMZ, og vårt første forsøk var TMZ Live. Jeg sa til folkene mine: ikke se på dette som om vi lager et TV-show, se på alt som ”ressurser”. Bilder er en ressurs, Skype, Twitter, osv er ressurser. Ingen får bruke ordene Twitter, Skype, telefon på TMZ Live. Det er ”uncool”. Utfordringen er å blande disse ressursene til effektiv programmering. Det vi forsøker å lage er en times world wide konversasjon hvor folk føler de er der. Det er at ingen andre forsøker å utvikle disse mulighetene, alle ønsker kun å bevare de gamle modellene. Også TMZ må forandre alt om 5-10 år, forresten, men det er helt ok.

Harvey Levin er en meget karismatisk person, og han argumenterer overbevisende for sitt syn på utviklingen. Selv om han mener TV snart er dødt, har TMZ også satset på tradisjonell TV, i samarbeid med Robert Murdocks Fox.

– Vi bestemte oss for å utvide, og da startet vi TV-showet. Dette skulle bare være moro, vi skulle gjøre narr av Hollywood. Deretter fant vi ut at vi kunne bruke TV-showet og nettsida til å krysspromotere hverandre. Etter dette startet vi kjendisbussturer rundt Hollywood. Vi laget show på bussturen, og det har vært en suksess. Vi brukte guidene som paparazzi. Når de kjører forbi en kjendis, stopper de og filmer disse og laster dem opp til nettsida fra bussen. Om kvelden vises de på TV-showet, hvor guidene kommer i studio og forteller om videoen.

Et av de nye begrepene de siste få årene, er second screen, eller den andre skjermen, som en beskrivelse av fenomenet av vi bruker PC-er og håndholdte enheter for å kommunisere med hverandre mens vi ser TV. Harvey Levin er positiv til dette, i og for seg, men mener det kun er et sidespor i utviklingen av TV og Internett.

– Second screen isn’t integrating, second screen is just second screen. My vision is Intervision, an integration of Internet and television.

– Det er sjokkerende hvor mange i media som er dårlige på Internett. Jeg tror dette er et område hvor man må jobbe med de som skjønner noe. Hvis man ser på hvordan TV-publikummet eldes, kreves det at man følger med.

En konsekvens av dette siste er at staben til TMZ er unge, sultne og teknisk dyktige folk, som regel uten utdannelse. Levin mener lang utdannelse og erfaring er en hindring for endringsvillighet. Unge og sultne folk er langt å foretrekke. For egen del blir jeg nok ikke noen regelmessig bruker av TMZ, men ideene til Levin er fascinerende og utviklingen er vel verdt å følge med på.

Gunnar Garfors som skrev om bestilling av flybilletter på nett her på NRKbeta kommer innom Forbrukerinnspektørene på NRK1 i kveld. Og for å gjøre det enklere å finne hele testen spanderer vi på oss en liten sak med linker til dere som kommer hit etter henvisning fra FBI.

Gunnars test av bestillingsnettsteder finner dere her:
Flybillettar på nett – kvar og kvifor?

Ellers så kan også følgende være interessant for dere som er reiseinteresserte:
Ekstra strøm til mobilen når du er på reise.
Den digitale feriehuskelisten
Hvordan sende fysiske postkort fra mobilen når du reiser?
Tilgang til nett i land som er sensurert

Ekteparet Mayhem vil ta sexforskningen ut av laboratoriene, men du aner neppe hvor de vil plassere den. Slik gikk det da vi skulle se banebrytende dugnadsforskning.

Vi er på South by Southwest, eller SXSW, som den kalles av innvidde. Det er verdens største konferanse for sosial interaksjon, tanker og ideer for internett. Det er flere hundre små og store foredrag, fra flere hundre små og store foredragsholdere.

Noen tanker er smalere enn andre. Jeg dro på foredraget Open Source Sex Science & The Psigasm Project, og fikk en overraskelse.

Vil du heller lese en seriøs sak fra SXSW, les gjerne om NASAs nye leketøy, James Webb-teleskopet.

Ideen er besnærende enkel. Ved hjelp av enkle instruksjoner, et modikum av fingerferdighet og en loddebolt kan alle delta i prosjektet Psigasm, et prosjekt som vil forsøke å kartlegge orgasmer. Det er bare noen små haker. Eller én stor hake, avhengig av hvordan du ser på det.

De to ildsjelene bak Psigasm, ekteparet Ned og Maggie Mayhem, fikk god plass til å fortelle om sitt prosjekt under South by Southwest-konferansen i Austin i Texas.

Prosjektet som har som mål å sette til side store deler av den etablerte seksualforskningen, og å flytte forskningen ut fra laboratoriet og inn i folk soverom.

Uformelle forskere

Jeg setter meg på forreste rad. Jeg er for en gangs skyld tidlig ute, og det er en god idé å sitte langt foran for å få gode bilder under presentasjonen. Jeg slår av en prat med de to, bryter isen litt.

Jeg merker meg at Maggie Mayhem er uformelt kledd, med en 40-tallstopp som slutter et godt stykke nord for navlen. Men temaet tilsier en viss løs snipp. Det er anti-establishment, en motvekt til etablerte forskningsinstitusjoner, mennesker som er vant til å leve utenfor A4. De skal få kle seg som de vil.

Jeg knipser et par bilder. Foran dem på bordet ligger en grålig, joystickaktig innretning surret fast til en metallboks med en sjenerøs mengde kobbertråd. Jeg ber dem posere med oppfinnelsen, og de to løfter den opp. Jeg tar et ekstra innpust når begge kysser den fra hver sin side, men velger fortsatt å være åpen.

Jeg er altså tidlig ute, og ber om et intervju etter foredraget.

- Vi fant ut at det er gjort svært lite forskning på orgasmer, og det bevilges ikke mye penger til forskning på dette feltet, med mindre det er forskning som forsøker å fikse et medisinsk eller helsemessig problem, sa Ned Mayhem under presentasjonen.

En fornuftig idé, om vi skal ta ekteparet Mayhems nøye forberedte presentasjon som god fisk. Ned Mayhem presenterer seg som doktorgradsstipendiat på UC Berkeley. Han har utformet en grålig, joystickaktig innretning han ivrig klemmer på for å vise effekten.

Innretningen inneholder en rekke sensorer, som måler alt fra trykk, via lyssensitivitet, bloddensitet og temperatur. Jeg knipser et bilde, og noterer i full fart. Tastaturet klaprer irriterende høyt, for det er stille i det store møterommet.

…og sensoren skal… Hvor?

Mens han forteller om innretningen han har i hånda, klemmer han på den for å vise at den faktisk registrerer trykk. Knips! Nytt bilde.

- Og jo, forresten: Den skal opp i rumpa. Nytt bilde. Jeg rekker å taste inn to ord, før hjernen kobler inn. Jaha?

Jeg lukker langsomt laptopen. Uten å lagre. Ned Mayhem presenterer sin kone, Maggie Mayhem.

- Jeg har jobbet som kontaktperson for HIV-smittede i San Francisco i mange år, og har bred erfaring med seksualhelse. Det er slik jeg begynte å fatte interesse for den manglende forskningen på feltet, sier Maggie, før hun sniker inn enda en bisetning:

- Og jeg er prostituert.

Det er på dette tidspunktet det begynner å gå feil.

Et av ankepunktene mot South by Southwest-konferansen er at amerikanere har en helt særegen evne til å selge seg selv inn. Dermed kan foredragene virke langt mer interessante og faglig inspirerende enn de i virkeligheten er.

Tom sal og onanivideoer

På skjermen dukker det opp en video av en svett, men smilende og onanerende foredragsholder. Han holder sin erigerte penis i den ene hånda, den andre stopper metallboksen i å dingle inn i skinkene.

Det virker ikke lenger så fornuftig å ha plassert seg forrest. Og etterpå er det god tid til intervju.

Bildet ble tatt før det ble klart hvor proben skulle – og hvor den hadde vært. Foto: Henrik Brattli Vold/NRK

Jeg har vært så oppslukt av teknikken og notatene at jeg ikke har enset hva som foregår rundt meg. Jeg tøffer meg opp og snur meg, livredd for å møte andres blikk.

Foredragsrommet har plass til minst 400 personer. Bak meg sitter ti. Resten av salen er tom.

Nye onanivideoer. Denne gangen har Ned filmet seg selv, men bare ansiktet. Under videoen ruller grafen som viser at Ned er på vei mot klimaks.

Det kommer fram at ekteparet bare har brukt noen hundre dollar på prosjektet, og at de så langt bare har testet på seg selv.

Sensurert av alle

Det er helt stille i salen. Ned leter etter noen å feste blikket på mens han forteller. Oftest er det meg. Trolig skulle jeg solgt meg inn litt billigere, for han ser etter interesserte forskningsobjekter.

Ned forteller at de flere ganger er blitt sensurert. Både av crowdsourcere, som Kickstarter og Indygogo, og av 3d-kopiselskaper, som nekter å mangfoldiggjøre testdildoen. South by Southwest har derimot ikke sensurert dem, og de har til og med gitt dem et av de største møterommene for foredraget. Det er altså ikke bare jeg som ikke hadde tid til å google Ned og Maggie Mayhem

Jeg valgte faktisk bort både Al Gores foredrag, et foredrag om bærbar sensorteknologi, og et blikk inn i framtida fra mannen bak World Wide Web, Tim Berners-Lee. Så her satt jeg, i den store ballsalen på Radisson. 400 stoler, ti i publikum. Mannen ved siden av hadde irrgrønn neglelakk.

Foredraget har gått fra en interessant tanke, via bisarre bisetninger, til å bli interessant igjen, ikke av samme grunn som før. Det er på tide med Q&A, spørsmål og svar, ofte den mest interessante delen av en presentasjon.

- Hvilke stillinger er mest behagelig for å bruke den, vil en eldre kvinne vite.

- Det er greit å ligge når man skal sette den inn. Ta på en kondom, smør den inn med glidemiddel og la den skli inn, sier Ned.

Igjen fester han blikket på meg. Alt jeg kan se er bildet av de to som lystig kysser dildoen foran en interessert norsk journalist, utsendt av NRK på vegne av det norske folk. Jeg våkner fra dagdrømmen og ser Ned demonstrere hvordan man best onanerer når man har satt inn dildoen.

- Det er viktig å passe på at den ikke glir ut.

Greit med stort møterom

Ned star i dyp hockey, halvannen meter foran meg. En hånd i skrittet mens han demonstrerer. Jeg motstår fristelsen til å ta bilde.

- Hva med «observation bias»? Måler dere ikke egentlig orgasmer til folk som liker å ha ting i rumpa, vil en annen vite.

Heldigvis er det ikke bare jeg som har overvurdert presentasjonen. Svaret glipper for meg.

- Var det flere spørsmål? Ikke? Vi er tilgjengelige etter presentasjonen, om det er noen som vil snakke med oss.

Igjen øyekontakt.

- Vi er også tilgjengelige i kveld, hvis noen vil møte oss.

Jeg pakker sakte sammen, med fullt overlegg. Jeg unngår øyekontakt når ekteparet passerer.

Kanskje visste arrangørene hva de gjorde da de booket et stort møterom. Store møterom betyr flere utganger.

Om du ikke lot deg skremme av denne presentasjon, kan du melde deg på prosjektet og laste ned det du trenger her.

Spillefilmen om Veronica Mars ble ferdigfinansiert av fansen på under ett døgn

Prosjektet Kickstarter har raskt blitt en populær plass å søke kapital for gründere med en god idé. Noen ganger er idéene så gode at pengene strømmer inn, mens de andre ganger ikke tiltrekker seg så mye som en cent.

Men når filmskaper Robert Thomas legger ut spørsmål om støtte for å lage film med Veronica Mars (spilt av Kristen Bell), går det unna. Prosjektet fikk inn mer enn én million dollar på under fire timer. I dag, etter litt mer enn ett døgn, har filmprosjektet passert 2,5 millioner dollar — en halv million mer enn de 2 millionene Rob Thomas har bedt om. 

Veronica Mars (spilt av Kristen Bell) var en TV-serie produsert i USA. Nå håper skaperen på å lage spillefilm, og har brukt Kickstarter for å skaffe penger. Det har han fått — på rekordtid. Skjermdump: kickstarter.com

Veronica Mars har hatt forholdsvis labre seertall i USA, og har kanskje først og fremst vært populær i land utenfor de forente staters grenser. Her til lands har serien gått på TVNorge. Totalt ble det laget tre sesonger, og en påbegynt 4. sesong, som aldri ble fullført.

Manglende seertall og en forfatterstreik skal ha satt en stopper for videre støtte til serien — og en eventuell film — i USA. Nå frir altså Robert Thomas direkte til sine seere og fans der ute, noe som later til å være en god taktikk:

Fordelspakker på flere nivåer

Litt av strategien ved Kickstarter-finansiering, er å tilby fansen som er med å finansiere ekstrating – på mange ulike nivåer. I dette prosjektet får for eksempel de som bidrar med minstesummen, $ 10, en pdf av manuset og oppdateringer på mail om fremdriften og produksjonen. Og så er det noen-og-tyve nivåer med økende grad av fantastiskhet helt opp til topp-bonusen i Veronica Mars-produksjonen: En talerolle i filmen til den som legger i $ 10 000. Denne er (i likhet med mange av de andre forundringspakkene) revet bort. Men det er morsomt å lese beskrivelsen likevel (nederst i listen).

Den forrige rekorden på Kickstarter.com skal ha vært én million dollar på 7 timer, nå er tiden nesten halvert.

NRKbeta har gått litt dypere i dette med crowdfunding, blant annet i Kronerulling i nettalderen

Har dere noen drømmeprosjekter – filmer eller annet – dere skulle ønske ble Kickstarter-finansiert?