Hvis verden ikke får vite om det, er det lettere for et diktatur å gjøre overgrep mot befolkningen. Men orker vi å lese enda en historie om at «noen er døde i et angrep» som ser akkurat ut som den forrige?

– Nyheter er mer enn eksplosjoner og terrorangrep, sier min egyptiske journalistkollega Dahlia.

– Det den arabiske verden trenger mest, er ytringsfrihet

2. oktober 2018 ble Jamal Khashoggi myrdet og partert inne i den saudiske ambassaden i Istanbul, Tyrkia.

Den siste setningen han rakk å skrive for Washington Post før han døde sier: Hvis man skaper et uavhengig, internasjonalt forum som er isolert fra de nasjonalistiske regimenes hatpropaganda, så vil vanlige folk i den arabiske verden kunne ta tak i problemene samfunnene deres står overfor.

Drapet på den saudiske journalisten fikk stor oppmerksomhet verden over – som man kanskje kan forvente når noen velger å myrde og partere mennesker på den internasjonale scenen.

Dessverre var ikke dette drapet en så uvanlig hendelse som man kunne håpet. I verden drepes mer enn en journalist i uken i snitt.

De fleste i media som dør på jobb dør imidlertid ikke like sensasjonelt som Khashoggi. De er ikke spaltister i Washington Post, og jobber ikke i verdenspolitikkens orkanøye. Dermed forsvinner de i stillhet, globalt sett.

Det blir også stillere etter dem – ofte er nettopp det mye av poenget.

Først tok de journalistene.
Etter det vet vi ikke hva som skjedde.
Ukjent kilde – inspirert av Niemöllers dikt Likegyldighet

Å være norsk i verden

I internasjonale journalistsammenhenger føler jeg meg ofte litt beklemt over å være norsk. Det er som å sitte på en skadestue i et krigsområde med en flis i fingeren. Norge topper den internasjonale statistikken for pressefrihet, og både samfunnet og demokratiet vårt regnes som verdens mest velfungerende i globale undersøkelser.

Men akkurat som jeg ikke tenker på frisk luft i hverdagen pleide jeg ikke tenke så mye på pressefrihet. Det endret seg i 2016. I et halvt års tid fordypet jeg meg i medias rolle i demokratiet ved Reuters Institute for the Study of Journalism.

Jeg lærte mye om media og demokrati i Oxford. Men den mest verdifulle lærdommen jeg kom hjem med var et endret perspektiv på verden og våre egne selvsagtheter:

Daglig møtte jeg journalister fra land der mediene på få år hadde gått fra å være relativt frie til å bli kontrollert av stadig mer despotiske myndigheter. Jeg møtte journalister som ble truet på jobb, hadde måttet flykte fra hjemlandet, som hadde kolleger som ble fengslet og drept.

Mange av historiene de har fortalt meg kan jeg ikke engang skrive om, av hensyn til jobbene, sikkerheten og familiene deres.

Selv er jeg født i et land med frie valg, drikkevann i springen og lite korrupsjon. Jeg er aldri redd for å være ute etter at det er mørkt, og jeg kan skrive kritisk om hva jeg vil.

Men ingenting av dette er selvsagt. Det er friheter man må være oppmerksomme på og forsvare i hverdagen.

Selvsagt er det ting å fikse på også i Norge. Men i en helt annen grad enn i resten av verden er det faktisk slik at ting stort sett virker her. Gir det oss etslags ansvar for folk i land som virker dårligere enn vårt?

På en reunion i september fortalte journalister om truslene de levde under og kolleger som mistet livet. Etter sesjonen sa den egyptiske journalisten Dahlia Kholaif hun ønsket seg mer solidaritet fra journalister i resten av verden.

Dette berørte meg. Kanskje fordi det pirket i maktesløsheten jeg ofte kjenner sammen med journalistvenner som har måttet flykte. Jeg vil jo gjerne gjøre noe for dem, men hva? Hvordan kan en norsk journalist bidra? Hvor interessert er for eksempel publikum i en historie om at «noen er døde i et angrep» som ser akkurat ut som de forrige historiene de har hørt?

Kan vi bidra på noen måte?

Jeg har spurt Kholaif og noen andre journalister fra Midtøsten – som er regionen der flest journalister fengsles og drepes – hvordan de ser utenverdenens mediers rolle:

– Internasjonale medier kan dekke situasjonen langt bedre enn de lokale. De er objektive, profesjonelle og upartiske, og kan skrive om regimets menneskerettsbrudd, sier hun, og fortsetter:

Politisk, diplomatisk og økonomisk press fra utenverden er livsnødvendig for å hjelpe folk i diktaturer. Det er det eneste som kan få et regime til å bry seg om menneskerettigheter.

Hun bruker Khashoggi-drapet som eksempel: Det saudiske regimet nektet først å ha hatt noe med det å gjøre. Etter internasjonalt press viser regimet etterhvert tegn til å påta seg ansvaret. For Egypts del håper hun at trykket blir stort nok til at regimets våpenavtaler kan ryke.

Men utenlandske mediers appetitt på historier fra hjemlandet hennes er dalende. Hun mener Egypt utviklet seg til et antiklimaks for utenriksredaktørene, og at det som skjer nå oppleves repetitivt, og er mindre dramatisk enn hendelsene i Jemen, Syria og Saudi-Arabia.

Ser vi på norsk dekning av landene hun nevner i de største mediene ser det ut som hun har rett:

Men vi ser at selv dekningen av Syria har dabbet av siden toppen i 2015.

For henne virker det som det kun er Breaking News fra Egypt som når opp.

– Nyheter er mer enn eksplosjoner og terrorangrep. De vanskelige tidene reflekteres også i det kulturelle og sosiale, i folks hverdagskamp og motstand.

Egypt: Etter den arabiske våren

Under den arabiske våren i 2011 skjedde en demokratisk revolusjon i Egypt. En kort stund kunne befolkningen nyte pressefrihet og frie valg, men optimismen snudde raskt, forteller Dahlia:

– Etter militærkuppet i 2013 finnes ikke lenger spenningen ved å ikke vite hva valgresultatet blir. Håpet og meningsmangfoldet som drev revolusjonen er dødt for lenge siden. Nå er folket splittet, inflasjonen tosifret, og militærregimet slår ned protester med jernhånd. De engang håpefulle ungdommene er enten i fengsel eller har flyktet landet.

Dahlia Kholaif har jobbet 12 år som journalist. Nå er hun i London, der hun studerer.

Egypt er på 3. plass i verden i antall fengslede journalister, og terskelen for å få problemer med regimet er lav: Journalister har blitt arrestert for å filme en trikk, og redaktøren for den mest populære avisen ble fjernet etter å ha publisert at myndighetene mobiliserte folk til å stemme på regjeringspartiet.

– De som er igjen sensurerer seg selv effektivt. Dermed mangler journalistikken som kunne tøylet makthaverne, gitt oversikt over hva som ikke virker i samfunnet, og avslørt korrupsjon og maktmisbruk.

Veien til diktaturet

Det er langt fra tilfeldig at nedoverbakken mot diktatur i land som Russland, Tyrkia, Polen eller Ungarn ledsages av stadig vanskeligere forhold for journalister.

I Russland er 38 journalister myrdet siden 1993.

Tyrkia har den tvilsomme æren av å være landet i verden med flest fengslede journalister. 27 % av journalistene i verden som er fengslet sitter i tyrkiske fengsler.

Det siste tiåret har president Recep Erdoğans regime sakte men sikkert overtatt kontrollen over mediene. Kritiske journalister har blitt sparket eller fengslet. De som er igjen er blitt mye forsiktigere med hva de sier.

Å få misbruke makten uforstyrret

Men tallet på drepte eller fengslede journalister i et land er ikke nødvendigvis et mål på hvor dårlig det står til med informasjonsfriheten. I land der lyset allerede er skrudd av, og der det har vært mørkt over tid, finnes ofte ikke uavhengig journalistikk i det hele tatt.

Media er der redusert til «Kjære Leder får blomsterbuketter av barn» – gjerne krydret med historier om hvor dårlig det står til på Utsiden.

Mangelen på frie medier gjør det vanskelig å utfordre påstanden om at folket står samlet bak regimet.

Medienes rolle som kontrollfunksjon for makten kan også slukkes mer subtilt: I Ungarn er hundrevis av private medier i ferd med å overføres til ett enkelt selskap med tette bånd til statsminister Viktor Orbán, som har festet jerngrepet stadig fastere siden 2010.

Polen har siden 2015 brukt mange av de samme metodene for å kvele uavhengige medier.

Washington Posts slagord Democracy dies in darkness kan lyde pompøst i norske ører. Men dessverre er det mye sannhet i det: Med et samfunn som ikke får vite hva som skjer, og ikke har mulighet til å reise alternativer til regimet kan man gjøre hva man vil, ifølge totalitarisme-forskeren Hannah Arendt.

Syria: Vanlige mennesker som risikerer livet for samfunnet

Når frie medier ikke finnes, hender det folk tar saken i egne hender. For eksempel ble det her i Norge laget illegale aviser som hjalp folk å vite hva som skjedde under den tyske okkupasjonen. Ikke bare de som laget avisene, men også de som spredte dem risikerte straff. I moderne tid gjør mobil og sosial medier det lettere å spre informasjon. Men noen må fortsatt samle inn nyhetene.

Tilfeldighetene gjorde en modig eiendomsmegler til borgerjournalist i Syria i 2011:

– Siden det ikke var noen frie medier i Syria, trengtes aktivist-journalister som kunne dekke protestene og gjøre stemmene våre hørt verden over. I Kafr Nabl var det jeg som gjorde det – med en Nokia Slide 6700, sa Raed Fares i sesjonen «Building a Free Syria One Town at a Time» under Oslo Freedom Forum.

Har man sett serien Le Bureau, der noen av operasjonene foregår i Syria har man kanskje etslags bilde av forholdene på bakken i det krigsherjede landet.

Fares fortsatte å formidle hendelsene, og sammen med andre i hjembyen dannet han en organisasjon som fokuserte på å lære opp barn og tenåringer og styrke kvinners posisjon. De ville skape et fungerende sivilsamfunn som kunne holde dem unna terrorisme og diktatur.

Kafr Nabl 21 Sep 2018
Me and my sons: Mohamad & Ahmad
Kafr Nabl Demonstration 😍😍 pic.twitter.com/uye23DCODy

— Raed Fares (@RaedFares4) September 21, 2018

Fares utvidet sin ikke-voldelige motstand med radiostasjonen Radio Fresh, som var kritisk mot både Assad-regimet, IS og Al Qaida.

Det er selvsagt ikke ufarlig å utfordre de ulike væpnede gruppene som sloss om makten i området.

– I januar 2014, rundt kl 1 om natten var jeg på vei hjem fra kontoret. Jeg parkerte og gikk ut av bilen. Tre meter fra meg åpnet to bevæpnede menn ild, og skjøt 50 skudd. Tre av dem traff meg i brystet.

Fares var nær å miste livet, men etter fire måneders rekonvalens var han tilbake igjen. I årene som fulgte ble han bortført og torturert av Al Qaida fire ganger.

– I januar 2016 lot Al Qaida meg gå etter påtrykk fra befolkningen og media. De sa også skriftlig at de hadde gjort en feil da de arresterte meg. Sivilsamfunnet vant mot volden.

Ett år senere sto han på scenen i Oslo og fortalte om sin ikke-voldelige motstand mot Assad-regimet, IS og ekstremistene.

Men det skulle ikke vare. Om morgenen fredag 23. november 2018 ble Raed Fares skutt og drept i hjembyen sammen med sin venn og medaktivist Hamoud Jneed.

The last oaint from Kefrenbel…. Good bye Raed Alfares pic.twitter.com/fNYGgwd37U

— Asaad Hanna (@AsaadHannaa) November 23, 2018

Den som introduserer meg for Raed Fares’ historie er Rana Riziq, som jeg snakker med noen dager etter at Fares døde. Hun er freelancejournalist fra Syria. Idag bor hun i Paris.

– Jeg hadde planlagt å ringe ham denne uken. Raed var en av de få som var igjen i Syria, og nå er han drept.

Mediene i verden utenfor er viktige for folk i Syria, mener Riziq. Hun sier folk i Syria setter sin lit til at media vil vise urettferdighetene som skjer i Syria, så verden kan reagere og hjelpe.

– Jeg skulle ønske vestlige medier fokuserte mer på russiske fly som velger leger og sivile som mål – de bomber tilfeldig uten å bry seg om de treffer kvinner, barn eller gamle. Som journalist forstår jeg at mediene ikke er interessert i å høre de samme historiene igjen. Derfor håper jeg på mer og annerledes dekning også.

Libanon: Medfølelse og hat er det eneste vi får

Libanon er et land som skiller seg fra mange av de andre landene i Midtøsten. Revolusjonen skjedde tidligere der enn i mange av landene rundt. Nå har de et flerpartisystem, og mediene er relativt fri til å skrive om politikk.

Libanesisk-amerikanske Habib Battah har base i Beirut og er redaktør for Beirut Report. Fra et lite møterom i NRK tar jeg en Skype-samtale med ham om forholdene for journalistikk fra Libanon.

Battah forteller at han aldri har blitt truet når han har skrevet om politikk, men når han skriver om byggeprosjekter som berører kulturminner har han både blitt truet og angrepet.

Midtøsten er big business, sier han. Multinasjonale selskaper er inne i alle historiene han skriver for tiden.

«Vi finner ut hvor du bor», ropte en vaktmann etter meg da jeg tok bilder av historiske ruiner på byggeplassen hans.
Will Renzo Piano’s new tower demolish an ancient city buried under Beirut? | Beirut Report

Det viser seg at Battah ikke er spesielt imponert over vestlige mediers dekning av Midtøsten.

– Medfølelse og hat er det eneste vi får – jeg synes ikke det er særlig god dekning, eller hjelper noen. Historiene de ønsker seg fra Libanon er om Hizbollah og terrorisme. Ikke ødeleggelser av arkeologi, miljø, eller korrupsjon. Eller om det faktisk skulle skje noe bra i landet.

Han forsøker å forklare meg hvordan vestlig Midtøsten-dekning ser ut fra hans ende:

– Ofte har enellerannen reporter kommet inn på en hest eller kamel eller noe. Han snakker om hvordan han har kommet inn alene. Hvor vanskelig det var, og hvor mange mennesker som lider og ikke har noe mat. Hjelper det noen?

Battah ser lite verdi i å vise hvordan mennesker lider. Han mener det er viktigere å vise hvorfor.

– Istedenfor å spørre seg selv «hva er galt med disse folkene i Midtøsten, hvorfor sloss de» skulle man heller spørre hvilken rolle man selv har i regionen: Hvilke våpen har vi gitt disse crazy regimene? Hvor mye har vi tjent? Hvordan har vi bidratt til å forme disse regimene de siste par generasjonene?»

Han mener folk ikke tenker spesielt kritisk når det gjelder utenrikspolitikk, og fortsetter:

– Bombene i Midtøsten produseres i små byer i Europa, USA og Russland. «Hvorfor ble de laget? De ga oss penger, som skapte jobber. Vår jobb er knyttet til krigen som skjer der». Gå og intervju fabrikkarbeideren i den lille byen din og spør hva han tenker om dette. Hvis du er arkitekt, ingeniør, entreprenør eller bygningsarbeider er du del av forsyningskjeden og verdikjeden, og bør vite hvordan det du gjør blir brukt. Istedenfor å bare tenke på Midtøsten som et sted man skal synes synd på eller hate, kanskje det vil hjelpe å følge pengesporet og å følge makten.

Vindu mot verden

For å oppsummere: Jeg tror det er viktig at vi nordmenn har et vindu mot verden. Ikke bare for verdens skyld, men også for oss selv:

For verdens skyld

Det enkleste er at ulike former for sensur kan gjøre det vanskelig eller umulig for lokale media å dekke det som skjer, dermed er medier utenfra viktige bidragsytere for å hjelpe befolkningen å være bedre informert. Det blir også vanskeligere å gjøre overgrep mot befolkningen når verden utenfor ser det, snakker om det, og reagerer. Utenlandsk press kan gi endringer, og høyere bevissthet om forholdene i land, våpenhandel, turisme, næringsinteresser og andre ting som understøtter autoritære regimer kan påvirke både den direkte og den indirekte utenrikspolitikken.

For oss selv

Men det er også viktig for oss selv å se hva som skjer i andre land. Når vi kan se verden utenfor så setter det oss selv, vårt liv og våre alternativer i perspektiv. Det gjør det mulig for oss å lære og gjøre bedre informerte valg – enten det er for å forstå mennesker i andre land og vår utenrikspolitikk bedre, for å få praktisk lærdom om hvordan en politiske endring virker, eller for å kunne se de langsiktige følgene av tukling med demokratiet og dets mekanismer.

Men det er nå engang slik at det stort sett er lyst, og ikke plikt som styrer hva publikum ser, hører og leser: For at dette skal virke må vi journalister klare å fortelle historier som er interessante nok og nyanserte nok til at publikum vil følge med og engasjere seg i livet utenfor vinduet.

Billigere og mer tilgjengelig 3D-teknologi er på vei til mobiltelefoner.

Rundt 2017 vokste virtuell virkelighet (VR) bobla seg enormt stor, og mange teknologiselskap lanserte briller og forskjellige løsninger. Men teknologien tok ikke av, og lufta gikk etter hvert ut av ballongen. Men i inngangen av 2019, er det flere ting som har skjedd i VR-kjølvannet som kan få større effekt.

Selv om utvidet virkelighet (AR) har tatt over mye av oppmerksomheten og ressursene, ser vi også bredere endringer i hvordan vi lager og distribuerer 3D-innhold gjennom mobilen.

Journalistikk og mobil 3D

Selv om 3D-illustrasjoner i papiraviser ikke er noe nytt, har mediehus som New York Times og Quarts har jobbet lenge med å kombinere digitale 3D modeller med journalistikk gjennom AR-teknologi på mobilen.

Førstnevnte medie produserer nå jevnlig «augmented reality features«, som bidrar med både ny forståelse og interaktivitet i journalistikken gjennom 3D modeller. Enten om det er en «ufiltrert» utgave av modellen Ashley Graham eller en utbrent seng etter skogbranner i California:

Et nylig eksempel på hvordan 3D og journalistikk ble kombinert med hell, var da vi nordmenn opplevde et kollektivt informasjonsvakum i høst. Den store og uforklarlige kollisjonen mellom krigsskipet Helge Ingstad og oljetankeren Sola TS ledet til en mediestorm.

Til tross for mediedekningen gjenstod mange ubesvarte spørsmål, ettersom Forsvaret holdt kortene tett til brystet når det gjaldt årsaker og hendelsesforløp.

Gjennom å kombinere klassisk journalistikk med åpne data og eksisterende 3D-modeller, kunne flere norske medier sette sammen avanserte rekonstruksjoner.

Både virtuelle 3D modeller og fysiske 3D-printede modeller hjalp oss med å forstå og forklare det uforklarlige.

Spillgrafikk og journalistikk på TV

Samtidig så vi hvordan ny, billig og tilgjengelig grafikkteknologi gjorde spillgrafikk tilgjengelig for journalister. Det skaper fantastiske muligheter for å visuelt forklare nyheter i tre dimensjoner.

I USA har The Weather Channel flyttet grenser ved hjelp av spillmotoren Unreal Engine, som blant annet driver Fortnite. Deres 3D-videoer, laget av det norske selskapet Future Group, fikk mye oppmerksomhet i høst. Her kombinerer de spillgrafikk med journalister i studio:

3D på mobilen

I 2019 kommer vi til å se store forbedringer i bærbar «volumetrisk» 3D-fangst, altså teknologi som muliggjøre digitalisering av tredimensjonale rom og modeller. En nyvinning er små, håndholdte 3D-scannere som kan kobles til datamaskiner.

Selv om det har vært mulig å fange 3D-rom med slike scannere, droner og enkelte mobildingser en stund allerede, har kvaliteten vært en begrensende faktor.

Nå er det økende antallet kameraer på baksiden av mobiltelefoner noe som vil gjøre slik volumetrisk 3D fangst tilgjengelig for mindre redaksjoner og journalister på farten også. LGs nylige patent på en mobiltelefon med 16 kamera, med 3D film og bilder som sentrale funksjoner, er et tegn på hva vi kan vente oss i nær framtid.

Alle disse nye kameraene vil gjøre det enklere å lage modeller som kan forbedre journalistikken vår.

3D flere steder

Det første av mange hull i mobil 3D teknologi er i ferd med å bli tettet. Allerede ser vi avansert kamerateknologi og dybdesensorer på nye mobiltelefoner med to eller flere kamera, som gjør det mulig å lage enkelt 3D-innhold.

Nå, gjennom Facebooks nylige støtte for 3D bilder, og tjenester som Depthy, møter dette enkle 3D-innholdet muligheten for bred distribusjon.

Ettersom mobil 3D teknologi modner, vil den by på nye muligheter og fallgruver for medier og journalistikk, og utvilsomt finne veien til selv de minste redaksjonene.

Du kan lese flere 2019-spådommer hos Nieman Lab.

For å få innsikt i hvordan ungdommer bruker mobilen, skal Facebook i det skjulte ha betalt en mengde tenåringer for full tilgang til deres mobiltelefon. En annen versjon av dette prosjektet ble tidligere stengt av Apple og kritisert av det norske Forbrukerrådet.

Det hemmelige prosjektet «Project Atlas» ble i går avslørt av Techcrunch, og har det siste døgnet eksplodert på Twitter.

«Project Atlas» har blant annet hatt som mål å kartlegge Facebooks rivaler.

Facebook har rekruttert tenåringer gjennom reklamekampanjer på tjenester som Instagram og Snapchat. Ungdommene ble rekruttert gjennom tre innsiktsbyråer, og det kom ikke tydelig frem i reklamene at Facebook var avsender for kampanjen. Ungdommene som ble valgt ut, fikk månedlige nettgavekort på 20 dollar.

Til gjengjeld lastet de ned en app til telefonen som heter «Facebook Research», som ba om svært utvidede tilganger til telefonens indre trafikk.

Facebook hid its identity but had intermediaries like uTest advertise to teens on Snapchat & Instagram that they could earn money via "social media research" aka selling their privacy. 3/ pic.twitter.com/9ohODeYXxM

— Josh Constine (@JoshConstine) January 29, 2019

Har du installert denne appen? Tips oss!

Appen installerte et såkalt rotsertifikat, som gav appen mulighet til å overvåke så og si all trafikk på telefonen, på tvers av alle apper.

Dette betyr blant annet at Facebook har kunne se hvilke nettsider tenåringene surfet på og hva de skrev i private chatmeldinger.

TechCrunch had security expert @Chronic dig into Facebook's Research app. Users have to 'Trust' Facebook with the power to view their private messages, photo/video messages, emails, web searches, browsing activity, and even location info. 6/ pic.twitter.com/ndvCR8FZOy

— Josh Constine (@JoshConstine) January 29, 2019

Ifølge Techcrunch er denne praksisen tvilsom, og bryter med Apples retningslinjer for rotsertifikater. Rotsertifikater skal kun installeres på enheter der formålet er å teste ny funksjonalitet, og de skal ikke distribueres fritt til sluttbrukere.

Det som kanskje er enda mer kritikkverdig, er å betale barn ned i 13-årsalderen for å spionere på dem, da det ikke nødvendigvis er gitt at barna er klar over hva de har meldt seg på.

Som en konsekvens av Techcrunch sin avsløring har Facebook umiddelbart trukket appen fra Apple-dingser. Android-versjonen av appen lever fortsatt i beste velgående.

Forgjengeren stengt av Apple

Dette er ikke første gang Facebook bruker tvilsomme metoder for å skaffe informasjon om hvordan de skal nå ut til en vanskelig målgruppe.

I 2014 kjøpte Facebook selskapet Onavo for den nette sum av 120 millioner dollar, og oppfordret Facebook-brukere til å rute all trafikk i mobilen gjennom deres VPN-tjeneste «Onavo Protect».

– Dette er kremeksempelet på hva man ikke skal gjøre, sa Finn Myrstad, som er fagdirektør for digitale tjenester i Forbrukerrådet da vi omtalte Onavo Protect i fjor.

Onavo Protect viste seg å være verdifull, og interne dokumenter viser at datainnhentingen fra Onavo var grunnen til at Facebook kunne rettferdiggjøre å betale over 150 milliarder norske kroner for Whatsapp i 2014.

Project Atlas ser ifølge Techcrunch ut til å være en rebranding av Onavo, og mesteparten av kodebasen bruker funksjonalitet fra den tidligere Protect-appen fra Onavo.

Onavo Protect ble fjernet fra App Store i fjor høst, etter at Apple påpekte at appen brøt med en rekke av deres retningslinjer for datainnhenting.

I et svar til NBC News sier en talsperson for Facebook følgende:

Til tross for at flere artikler har sagt at dette var et hemmelig prosjekt, var det ingenting hemmelig ved det: Appen hadde bokstavlig talt navnet «Facebook Research App». Den spionerte ikke, siden alle brukerne som deltok gikk gjennom en tydelig påmeldingsprosess, hvor brukerne ble bedt om de aktuelle tilgangene, og de fikk betalt for å delta. Under fem prosent av deltakerne var tenåringer, og alle tenåringene hadde signerte kontrakter fra en foresatt.

Norge har fått sin første digitaliseringsminister. Første stopp er Silicon Valley.

Forrige uke ble Nikolai Astrup fra Høyre landets første minister for digitalisering. Den utdannede statsviteren har ingen teknologi-bedrifter på CV-en, men har bånd til noen av verdens største internettpersonligheter.

Astrup omtaler seg som teknologioptimist, men nekter foreløpig datteren på syv år egen mobiltelefon.

For å finne ut hva den nye ministeren skal gjøre, fikk NRKbeta audiens på Astrups tredje dag i ny jobb for å høre hvordan Norge skal digitaliseres framover.

– Det er fornuftig å ha en egen statsråd om Norge skal klare å høste fordelene som den digitale revolusjonen gir, sier Astrup.

Ifølge Astrup blir oppgaven å se virkemiddelapparatet i sammenheng og sørge for at regjeringen har en helhetlig tilnærming til digitalisering.

Hyllest fra bransjen

Ved utnevnelsen fikk digitaliseringsministeren hyllest fra en samlet norsk IT-bransje. Vi fikk også øye på noen vitser om at Astrup nå blir minister med ansvar for nordmenns IT-support. Hvilken IT-kompetanse besitter den nyslåtte ministeren egentlig selv?

– Min IT-kompetanse er heldigvis ikke avgjørende for resultatet av jobben min, men jeg tror jeg er en ganske gjennomsnittlig bruker av teknologiske verktøy.

Astrup nevner én dings på spørsmål om hvilken teknologi som preger hverdagen.

– Jeg har smarttelefon, som er langt smartere enn den enorme første laptopen jeg drasset rundt på, sier Astrup, men legger til at det er uaktuelt å gi datteren på syv år mobiltelefon.

– Jeg fikk min første mobiltelefon da jeg var 20, og når jeg forteller dette sier hun – ‘men pappa, du hadde vel iPad, hadde du ikke det?’, ler Astrup.

– Nå vokser det opp en generasjon som ikke har opplevd en tid som ikke har vært digital. Det vil gi avanserte brukere, men forhåpentlig vil det også føre til mer avansert utvikling.

– Det spennende perspektivet ligger ikke i meg eller oss som brukere, men hva vi kan få til på utviklingssiden.

Teknologi-optimist

– Vil du selv beskrive deg som en teknologi-optimist?

– Ja, absolutt.

– Ser du noen utfordringer da, eller bare muligheter?

– Jeg ser masse utfordringer, men tar man utgangspunkt i dem får man ikke gjort noen ting. Man må ta utgangspunkt i mulighetene, så må man håndtere utfordringene som følger med dem.

Det var noe Astrup selv gjorde for seks år siden ved å slette sine to Facebook-profiler.

Astrup kunne ikke støtte et forretningskonsept som samler inn informasjon om enkeltpersoner på en upassende måte.

– Det stemmer at jeg var bekymret for personvernpolitikken til Facebook, og en forretningsmodell som i stor grad var basert på bevisst utnyttelse av brukernes data, som brukerne hadde et ubevisst forhold til.

– Så har jo Facebooks personvernpolitikk endret seg, til det bedre, mener Astrup. Han har i dag har en offisiell Facebookside som minister, men ikke savner å være tilstede som privatperson.

Norge har allerede et godt utgangspunkt for digitalisering, skal vi tro Astrup.

– Jeg tror diskusjonen rundt sosiale medier er en helt marginal del av det vi snakker om her. Det som virkelig er spennende her er industri 4.0, 3D-printing, robotisering, automatisering, kunstig intelligens… Det gir noen helt nye perspektiver for framtiden og hva det er mulig å få til, sier Astrup.

– 3D print er et godt eksempel på hvordan hele produksjonsmønster i verden kan endre seg, om det blir den suksessen det er spådd å være, fortsetter ministeren, som har lite erfaring med 3D-printing selv.

Digitalisering kun et virkemiddel

– Samtidig er det ikke noe tvil om at potensialet er langt større, og ikke minst så gjelder det områder som kunstig intelligens, blokkjede-teknologi…

Før digitaliseringsministeren får buzzord-bingo, spør vi hva ministeren tenker når slike begrep er i omløp:

– Så langt har vi høstet gevinsten av å digitalisere ting vi før gjorde på papir.

Men det er gjennom å løse oppgaver på helt andre måter, basert på digitale verktøy, at vi kan høste de de virkelige gevinstene av digitaliseringen, mener digitaliseringsministeren, før digitaliseringsministeren starter på en ny bingorekke:

– Dette er knyttet til for eksempel smarte byer, smart transport og smart velferd, som alle har et enormt potensial for å tenke nytt om hvordan vi løser oppgavene sier Astrup og slår fast at:

– Digitalisering er ikke noe mål i seg selv. Det er et virkemiddel.

– Men er da digitaliseringsminister et godt navn på ministerposten? Kunne det like gjerne vært «effektiviseringsminister»?

– Nei, det blir for smalt. Det handler ikke bare om effektivitet, men å gjøre ting på nye måter, sier Astrup og nevner at dette også bringer med seg utfordringer:

– Vi vet jo at mange yrkesgrupper har forsvunnet som følge av teknologisk utvikling i løpet av historien. Samtidig har mange nye har kommet til, så det er to sider av den mynten, sier Astrup.

Det som er helt sikkert er at vi ikke kan stenge oss ute fra de endringene ny teknologi fører med seg, men må sørge for å henge med, forklarer ministeren.

Ikke alene som digitaliseringsminister

Flere land har hatt lignende roller tidligere. USA hadde en Chief Technical Officer under Obama, som ikke er blitt besatt under Trump.

Danske Margrethe Vestager er en av EUs tydeligste stemmer på feltet, og Danmark har utnevnt en egen ambassadør til de store teknologiselskapene i Kina og USA.

Denne ambassadøren skal Astrup møte på sin første reise som ny minister, hvor turen går til Silicon Valley. Møter med representanter fra Larry Page Foundation, Facebook, Google og norske selskap som Nurx, Forgerock og Meltwater er på agendaen.

Reisen var planlagt før ministerbyttet, og har bakgrunn i Astrups tidligere jobb som utviklingsminister.

– Noe av det jeg gjorde som utviklingsminister var å bringe digitalisering inn i utviklingspolitikken.

– Jeg så da at vi har drevet en gammeldags tilnærming til bistandspolitikk. Skal vi klare å nå FNs bærekraftsmål innen 2030 må de fattigste landene i verden hoppe over trinn på utviklingsstigen.

Et populært eksempel er hvordan Kenya har hatt bedre systemer for mobilbetaling enn Norge i flere år.

De har hoppet over trinn på utviklingsstigen, som store hjemmedatamaskiner, tidlige nettbankløsninger og Bank ID-brikker, og bruker nå løsningen Mpesa – et slags vipps.

Tett på sentrale internett-personligheter hos FN

Som utviklingsminister ble Astrup utnevnt til representant for FNs høynivå om digitalt samarbeid.

I panelet sitter også sentrale internett-personligheter som blant annet Microsofts Melinda Gates, Alibabas Jack Ma og “nettets far” Vint Cerf.

De jobber med normer og prinsipper for digitalt samarbeid i en verden som har ulik tilnærming til internett og det digitale.

– I enkelte afrikanske land har myndighetene stengt ned internett. I Kina har myndighetene en annen tilnærming til kontroll med data enn det man har i for eksempel USA, og Europa har valg en tredje vei som er mye mer regulerings-basert, sier Astrup.

Skal ikke overta kollegers prosjekter

Kan en egen ministerpost føre til at øvrige statsråder og departementer slipper grepet om digitaliseringen, fordi Astrup nå har ansvaret?

– Jeg skal ikke ta over helse-digitaliseringsprosjektene til Bent Høie akkurat, svarer Astrup.

– Dette er en merverdi for det digitale arbeidet til regjeringen. En digitaliseringsminister kan ha et helhetlig syn på, peke ut lærdommer og gi retning til det digitale arbeidet.

En av tingene Astrup vil møte i den nye jobben, er forslaget om en ny e-lov i Norge, hvor landets etterretningstjenester ønsker å overvåke og lagre all datatrafikk som krysser Norges grenser.

Astrup har mange tanker om dette, men bedyrer at det er samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjeddes ansvar.

– Det er ingen tvil om at dette er et viktig tema. Datatrafikken er grensekryssende, sånn må det og skal det være, så blir spørsmålet hvordan vi håndterer dette best mulig, sier Astrup som var kritisk til datalagringsdirektivet som også skulle lagre nordmenns datatrafikk.

En av stjernene på TikTok, et sosialt medium spesiallaget for korte videoer med fengende musikk, er norske Emilie Lein (16). Hun har publisert videoer på plattformen siden hun var 13 år.

I en kort sketsj spiller Emilie Lein (16) ut starten av Dolly Partons «9 to 5» om å tvinge seg opp av sengen. Hver for seg matcher de korte klippene sangteksten, det er visuelle effekter, og ansiktsmimikken overtydelig.

Videoen har i skrivende stund 403.900 hjerter og 1292 kommentarer.

– Med denne appen fikk jeg på en måte laget mitt eget show innimellom skolearbeid og fotballtreninger, sier Lein, om videoene som tar henne mellom ti minutter og flere timer å produsere.

Hun publiserer og lager videoene på TikTok, et sosialt medium spesiallaget for korte videoer med fengende musikk.

Appen TikTok har internasjonalt over 500 millioner månedlige aktive brukere og er en av de mest nedlastede i Norge.

Ute blant folk blir hun gjenkjent, og stiller ifølge henne selv opp på bilder om noen spør. Det er ofte barn under 12 år – fordi det er her TikTok virkelig er stort, oppgir TikTok-ere NRKbeta har snakket med.

Selv har hun laget slike videoer siden hun var 13, og har ingen problemer med at følgerne er noen år yngre enn henne.

I jungelen av skapere peker Lein seg ut med sine jordnære og originale videoer. Der mange mimer til kjente popsanger eller film-monologer, er hun seg selv 100% og helst selvironisk.

– Jeg har alltid likt teater og show, men aldri hatt tid til å drive med det, skriver hun på sms. For den ellers så selvsikre jenta ville ikke snakke over telefon:

– Telefonskrekken er ganske ille. Det handler rett og slett om at jeg er redd for å dumme meg ut. Jeg er en skikkelig perfeksjonist og ønsker at alt skal bli så bra som mulig.

– En av de morsomste arenaene på internett

I Norge har TikTok hovedsakelig vært de uerfarnes lekegrind, men flere profesjonelle aktører har lagt merke til appens popularitet.

Blant annet har NRK Supernytt eksperimentert med å legge ut videoer på appen siden november, og de forteller at de aldri har opplevd så mye engasjement på en plattform.

Her illustrert med programleder Johannes Slettedal som deler ut klemmer til Mikas «Love Today»:

– Vi ønsker å nå unge, og brukerinnsikt vi har tilsier at appen oppfattes som «cringe» fra 8. klasse og oppover, sier prosjektleder Frank Sivertsen i NRK.

Produksjonsselskapet og talentnettverket Nordic Screens kan også fortelle de i mars planlegger å lansere en YouTube-satsning basert på TikTok. I programmet som skal hete Popp er en viktig del samarbeidet med populære skapere som Emilie Lein.

Programleder for Popp, Silje Sirnes Winje (37 år), har en lang og variert mediebakgrunn fra blant annet flere av NRKs barneprogram.

– I starten var Muscial.ly, som appen tidligere hett, oppfattet av mange som en ren lipsync-app hvor man latet som man var popstjerne, sier Winje.

Fra lanseringsåret 2014 til i dag har appen åpnet mer opp for humoristiske innslag og egenproduksjoner, men det lønner seg fortsatt å bruke musikk som appen anbefaler om man ønsker å nå ut til flest mulig.

Hva tror du om at det finnes en øvre aldersgrense for appen, og at den går ved ungdomskolen?

– Før har TikTok vært «cringe» når man begynner på ungdomskolen. Nå ser jeg at stadig flere fortsetter å bruke appen, og det tror jeg skyldes at appen oppfattes som en av de morsomste arenaene på internett akkurat nå, sier Winje.

– I tillegg opplever jeg at flere kjente YouTubere er mer aktive på TikTok enn tidligere. Agnete Husebye (@agnetesh) og Ellen Aabol (@ellenaabol) er eksempler på YouTubere som også bruker TikTok for å holde kontakt med en del av sine følgere.

For om Muscial.ly var en karaoke-app sitter det ikke merkelappene like lett på TikTok.

– Det var et kunststykke å skifte navn, sier Winje, som nå ser at TikTok-miljøet har blitt mer variert:

– Hvis jeg ville late som jeg var Taylor Swift brukte jeg Muscial.ly, men sånn er det ikke nå lenger. Nå er det en mashup av alt forskjellig.

Trender

Noe av suksessen til TikTok kan spores til hvordan plattformen inspirerer brukerne til å lage innhold. I en meny anbefales utfordringer man kan lage videoer etter. Som for eksempel utfordringer som å gjøre kirurgi på mat eller gjøre en spesiell dans.

For hver utfordring blandes det sammen nye ideer og filmeffekter. På en måte er det nesten som utviklingen av memer på internett – nye klipp er inspirert av flere gamle – for å forstå alle de «skjulte» referansene må man følge nøye med.

Noen ganger tar utfordringer, som å shuffle opp en trapp, helt av:

Slik oppleves innholdet som forholdsvis nytt hver gang, og for skaperne er det insentiver for å lage originalt innhold som ender opp med å inspirere nye videoer.

– Jeg var nok mer opptatt av trendene før, nå lager jeg det vil. Jeg ser at TikTok ønsker at jeg skal følge deres «trender» for det er de videoene som havner oftest på «For You»-sidene, men jeg lager bare videoer til klipp jeg liker selv, uavhengig av hva som er trendy eller ei, sier Emilie Lein, men legger til at hun hiver seg rundt om noe faller i smak.

Som for eksempel Fortnite-dansen kalt Floss:

– Mindre røft

For NRK Super har TikTok på kort tid blitt arenaen hvor de kan dele innhold og vite at kommentarfeltet vil være hyggelig. Der får de tilbakemeldinger og videoer fra barn som ønsker å være med i den daglige sendingen Supernytt.

– På Instagram så vi at det er en røffere tone med ungdommer i kommentarfeltet, og det er noe vi ikke synes noe om. Dessverre virker det som tonen skremmer bort de yngste, sier Sivertsen i NRK.

Sara Cecilie Leite (17) har 141.000 følgere på TikTok og går drama på andre året ved Hartvig Nissens videregående skole i Oslo.

Hun la ut noen videoer i sommerferien som ble populære, og fortsatte:

– I starten ble jeg ertet av vennene mine siden de første videoene ikke var så bra. For meg selv tenkte jeg at «jeg ikke burde fått lov å ha internett liksom», men så tok det av.

– Nå synes folk det er stas og flere av venninnene mine har blitt med i videoene!

Hun mener TikTok er et hyggeligere sted enn Instagram, men forteller at det har blitt mer «hat» på plattformen de siste månedene etter at kjente YouTubere som PewDiePie startet å lage reaksjonsvideoer som gjorde narr av TikTok-videoer.

– Det virker som det nå er flere 12-åringer med dårlig selvtillit som vil spre negativitet. De sprer det mot dem med færre følgere, og noen ganger får også jeg hatkommentarer for utseende mitt.

– Heldigvis skriver mine følgere tilbake, men jeg synes det er trist at det går spesielt ut mot de minste på plattformen, sier Leite.

Parallelt med TikToks vekst har også plattformen blitt mer sentralt styrt, og fått noe av den samme kritikken som Facebook og Snapchat om at algoritmer bestemmer hvem som ser hva.

– Det er blitt vanskeligere å kommunisere med følgere etter at TikTok fjernet BFF (å legge til utvalgte bestevenner, red.anm.) som gjorde det enklere å skrive meldinger til hverandre og gjenkjenne de mest aktive følgerne, sier Lein.

– De har også tatt vekk notifications på enkelte brukere som gjør at følgere får varsler når vi legger ut nye videoer, noe som igjen gjør at vi når færre. Dette er kun noen få eksempler.

Lurer du på hva TikTok er? Appen er tilgjengelig for iPhone- og Android-telefoner med aldersgrense 13 år.

Andre kjente skapere er artistene Marcus og Martinius (@marcusandmartinus), Henriette Kjormo (@kjormo), og Edel Fosse (@edel_fosse). Nevn gjerne flere om du mener noen fortjener en shout-out!

De fleste av oss bruker avansert kryptering hver dag uten å tenke noe særlig over det. Men når er du sikret og når er du sårbar? Og hvordan fungerer egentlig kryptering?

I ukens episode av Den Ultimate Agent lærer deltakerne om denne eldgamle teknologien. De bruker samme teknikk som Julius Cæsar benyttet da han kommuniserte med sine generaler. Den er enkel å knekke, men et godt utgangspunkt for å forstå hvordan kryptering virker, og en fin inngang til å se litt på hvordan du nå bruker kryptering i det daglige.

Jeg kalte det ikke kryptering da jeg satt og lekte med kodespråk som guttunge. Men som så mange andre så kjenner jeg godt til cæsarchiffer som de også bruker i Den Ultimate Agent.

Når du benytter cæsarchiffer så bytter du bokstavene et visst antall hopp fremover eller bakover i alfabetet.

Skal du kommunisere med noen ved hjelp av denne metoden må du først bli enig med mottaker om at det faktisk er cæsarchiffer dere skal bruke. Og så må dere utveksle «nøkkelen», som er det antall tegn man skal hoppe.

Knekke koden uten nøkkel

Når noen prøver å stjele informasjon gjør de forsøk på å dekryptere uten å ha nøkkelen eller nok informasjon. En metode som kan brukes dersom krypteringen er så svak som ved cæsarchiffer er det som kalles frekvensanalyse. Da må du vite hvilket språk som er brukt. Så analyserer du bokstavene i den krypterte meldingen basert på hvor ofte hver bokstav dukker opp. På norsk er for eksempel E, T og R de mest brukte bokstavene.

Analyserer du en kryptert tekst og finner at bokstaven H opptrer oftest kan du begynne med å sette inn en E der i stedet.

Har du en mistanke om at det er cæsarchiffer som er brukt er det jo da også overhengende fare for at det er tre posisjoner fremover som er nøkkelen, fordi H ligger tre posisjoner foran E.

Rå kraft

Den andre metoden som ofte brukes for å knekke koder er det som på engelsk kalles «brute force». Den metoden har blitt enklere å benytte med datamaskinenes inntog. Her er også cæsarchiffer et godt eksempel. Det er 29 bokstaver i det norske alfabetet. Det betyr at for cæsarchiffer finnes det bare 29 mulige nøkler. Det tar ikke så veldig lang tid å teste alle sammen. Når du treffer den riktige gjør plutselig teksten mening.

Ved hjelp av kraftige datamaskiner kan man knekke ganske avansert kryptering på denne måten.

Mer avansert

Moderne kryptering er langt mer avansert enn cæsarchiffer, men man finner faktisk rester av den gamle metoden i mer komplekse systemer også. Som for eksempel i vigenèrechifferet som er langt vanskeligere å dekryptere uten nøkkelen.

Før datamaskinenes inntog satt agenter og eksperter selv med oppgaven det var å kryptere og dekryptere meldinger. Nå tar datamaskiner seg av denne jobben. Derfor tenker vi ikke over at vi benytter kryptering dagligdags.

Du trenger ikke å forholde deg til den komplekse matematikken som ligger bak og sikrer kommunikasjonen du gjør på nett. Du ser klartekst når du klikker deg rundt i nettbanken, men informasjonen blir kryptert mellom deg og banken.

Men er vi egentlig sikre? Er alt vi gjør på nett kryptert slik at ikke utenforstående kan lese det du skriver? Nei, det er det ikke.

Dersom du bruker ukryptert kommunikasjon kan utenforstående få tak i både innlogging, passord, kredittkort og privat informasjon. Her er noen råd slik at du kan sikre kommunikasjonen din bedre:

Nettleseren

Mesteparten av det vi gjør på nett foregår i nettleseren. Den kan også hjelpe deg med sikkerhet og kryptering. Og i løpet av de siste årene har tjenesteleverandørene blitt flinkere og flinkere til å benytte seg av dette.

Du kan sjekke om kommunikasjonen din er kryptert ved å se om det står HTTP eller HTTPS i adressefeltet. Står det HTTPS er du koblet til med en sikker kommunikasjon.

Chat

Her har også leverandørene blitt bedre og bedre. Men noen skiller seg ut. Bruker man det som kalles ende-til-ende-kryptering betyr det at det kun er du som avsender og mottakeren som får dekryptert meldingen.

Whatsapp, Telegram og Signal er kjent for å ha god kryptering fra ende til ende. Apples iMessage har også slik kryptering, men om mottakeren ikke har iMessage kan meldingene der gå som vanlig SMS. Som da ikke er kryptert fra ende til ende.

Facebook messenger har ende til ende den også. Men ikke som grunninnstilling. Du må selv aktivere «secret conversation» for å få full kryptering.

Passord og tofaktorautentisering

Uavhengig av nett og hvilken tjeneste du bruker så er det alltid viktig å ha litt orden på passord. Først og fremst ved at du aktiverer det som kalles tofaktorautentisering, og ved at du ikke har det samme passordet på mange tjenester.

Det trådløse nettet

Når du kobler deg til et trådløst nett må du noen ganger taste inn et passord og andre ganger ikke. Dersom du ikke trenger passord er kommunikasjonen mindre trygg enn når du har brukt passord.

På hoteller, konferanser, barer og utesteder hender det at det trådløse nettet ikke har passord. Da bør du tenke deg om før du kobler deg til. Det betyr ikke at alt du gjør er fullstendig åpent, men muligheten for å se på kommunikasjonen din er mye større.

Om du er usikker kan du eventuelt koble deg opp via nett på din egen mobiltelefon om du skal utrette sensitive oppgaver som nettbank og kredittkorttransaksjoner.

VPN

Det beste vil uansett være å benytte en VPN-tjeneste. Den sørger for å kryptere absolutt alt som skjer mellom deg og internett. Også når du er koblet til et trådløst nett som ikke er beskyttet.

Fullverdige VPN-tjenester koster penger. Men de fleste tilbyr en begrenset datamengde gratis. Noe som ofte er nok til de gangene du ikke har noe valg og må koble deg på et usikret nett. Jeg har selv benyttet gratisversjonene av både TunnelBear, HotSpotShield og Windscribe.

Her er det svært viktig at du gjør litt undersøkelser før du velger. Det finnes dessverre en del løsninger som gir seg ut for å være VPN, men som er fulle av reklame og funksjoner som prøver å lure deg. Søk, les deg opp og dobbeltsjekk at du laster ned riktig løsning.

Engelske Wikipedia har en grei liste som sammenligner noen av de mest populære tjenestene.

Vi blir sikrere

Den generelle utviklingen er faktisk at flere og flere tjenester stort sett får bedre sikkerhet. Nå bruker nesten alle HTTPS i nettleseren og et økende antall apper får ende-til-ende-kryptering. Så Cæsars gamle metoder lever i beste velgående. Både hos agenter på TV og i tjenestene vi bruker til daglig. Langt mer avansert i dag, men grunnprinsippene er de samme. Et system for kryptering som begge parter er enige om og utveksling av en «nøkkel» som brukes for å dekryptere.

Datatilsynet mener at forslag til ny lov for Etterretningstjenesten vil kunne gjøre oss mer engstelige for hva vi sier og hvem vi kommuniserer med.

I Gamle Logen, et steinkast unna Forsvarsdepartementet, la Datatilsynet onsdag frem sine meninger om utkastet til ny lov for Etterretningstjenesten i Norge.

Der gikk Datatilsynet hardt ut mot lovforslaget som også vil innebære at Etterretningstjenesten vil kunne lagre metadata – når noen kommuniserte og med hvem – i opptil 18 måneder under gitte betingelser. Blant annet må nettrafikken krysse landegrensen, og Etterretningstjenesten skal filtrere ut kommunikasjon mellom nordmenn.

I høringssvaret publisert samme dag skriver de:
– Datatilsynet mener at metoden «tilrettelagt innhenting», tidligere omtalt som digitalt grenseforsvar, er altfor inngripende og ikke bør innføres. Det er et for stort inngrep i retten til privatliv. Slik ordningen er foreslått og skissert er den heller ikke i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.

Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon utdyper til NRKbeta at det skyldes at lovforslaget slik det foreligger er for uklart på en rekke punkter og at de mener kontrollen ved Etterretningstjenesten vil være for dårlig.

Norge har også tatt menneskerettighetene inn i Grunnloven, og slik vil det etter deres mening være et brudd på Grunnlovens paragraf 102 om rett til privatliv.

I høringssvaret ber Datatilsynet regjeringen vente med ny etterretningslov inntil Personvernkommisjonen har fullført sitt arbeid:

– Et uklart lovforslag, en altfor kort høringsfrist og det vi opplever som en generell bagatellisering av konsekvensene av forslaget fra departementets side, gjør at det sannsynligvis vil bli vanskelig å oppnå den samfunnsdebatten som dette forslaget trenger.

– Vi frykter at verken befolkningen eller Stortinget blir gjort i stand til å forstå fullt ut hva som er i ferd med å skje før loven er innført.

NRKbeta har tidligere omtalt Thons utspill om at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen ikke forstår seg på personvern.

Nedkjølingseffekt

Datatilsynet tror også at forslaget slik det er nå vil føre til en nedkjøling av den offentlige samtalen, altså at nordmenn blir mer engstelige for å si hva vi mener om samfunnet, hva vi bruker tiden vår på, og hvem vi kommuniserer med.

– Departementet omtaler nedkjølingseffekt i høringsnotatet, men vi oppfatter at det utrykkes tvil om nedkjølingseffekten er reell, blant annet ved å stille spørsmål ved forskningen som gjelder denne problematikken. Det er det ingen grunn til, nedkjølingseffekten har blitt påvist i en rekke studier og lagt til grunn av både EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Seniorrådgiver Lisa Nordøen i Forsvarsdepartementet svarer:

– Forsvarsdepartementet registrerer at det er stor interesse rundt forslaget til ny lov for Etterretningstjenesten, og vi er glad for alle innspill. Fristen for høringsinnspill er tirsdag 12. februar, og vi ser frem til å motta flere innspill. Vi vil lese og vurdere alle innspillene nøye i det videre arbeidet med lovforslaget.

Du kan lese svarene som har kommet til nå på Regjeringens nettsider.

Det er ikke lett å vise snø og is på TV. Snøen er veldig lys, og kan fort bli en ensformig hvit, skinnende overflate, og noen ganger er vinteren over før den har begynt. Ved hjelp av ny kamerateknologi og noen hjemmelagede løsninger har vi likevel gjort et forsøk.

I en ny TV-serie kalt Snowhow, som kommer på TV tidlig i 2020, undersøker vi hvordan de nordiske landene fortsetter å fungere om vinteren, selv om luften er kald, bakken er glatt og vannet er hardt. Det medfører mange timer med filming av snø og is — som ofte fremstår som et ensformig hvitt landskap på film.

Ser du derimot nøye etter ute i naturen er det mange nyanser av hvitt, blått og grått i et snødekt landskap. Dette kommer sjeldent frem når vi filmer snø og is med «vanlig», tradisjonelt TV-utstyr.

Timelapse og automatikk

Et stort poeng i serien er naturlig nok overgangen fra høst til vinter, og fra vinter til vår. For å illustrere dette har vi ønsket å lage timelapser som viser det første snøfallet om høsten.

Timelapsene vi lager er en sammenstilling av flere tusen bilder tatt med et visst antall sekunders mellomrom, som er satt sammen til én enkelt film. Dette gir en komprimert fremstilling av noe som skjer over tid.

Vanligvis setter man opp et kamera for å fange en solnedgang, noen timer med stjernehimmel eller et pulserende bymiljø.

Til Snowhow er vi derimot avhengige av at kameraet kan stå ute flere uker av gangen — fordi ingen vet akkurat når de første snøfallet kommer om høsten.

Det betyr veldig mange bilder, og ikke minst veldig mange ubrukelige bilder av kjipt, vått og trist høstvær.

Hell i uhell er at produksjonen av serien foregår fra NRKs distriktskontor i Bergen. Hvis det er én ting vi er kjente for her vest, er det ustabilt vær. Det betyr at vi får flere sjanser i løpet av én høst til å filme snø som faller på bar mark.

Som regel kommer det snø én dag, som regner vekk øyeblikket etter. I de mest ekstreme tilfelle kan vi få flere snøfall samme dag, som regner bort like fort som de kommer.

Vi har tidligere sett på dette som en stor ulempe, men dette synet har vi altså måttet revurdere. I alle fall når vi er på jobb.

Et kamerahjem

Kameraet har vi satt inn i en værtett boks. Her søkte vi råd fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som har over seksti bokser med kameraer stående rundt omkring i landet: Disse kameraene tar nye bilder til faste tider i døgnet, og Luftambulansen bruker dem til å sjekke værforholdene i områdene de skal fly i.

Basert på Luftambulansens anbefalinger, bygget vi vår egen kameraboks av en aluminiumskasse. Inni boksen er det plass til et kamera, en Mac mini (datamaskin), ekstra harddisk og en mobil bredbåndsrouter. Sammen med noen varmeelementer hinder vi kondens og dugg inni boksen og is på glasset.

Styring og overvåkning

Selve kameraet styres ved hjelp av et program på datamaskinen som heter Gphoto2. Vi har brukt mellom 30 og 60 sekunders intervall mellom hvert bilde. Det blir mange bilder når kameraet står over lang tid, men heldigvis kan vi fjernstyre datamaskinen via internett. Det gjør at vi kan overvåke «fangsten» og sjekke at boksen fungerer som den skal.

Selv om vi har hatt noe teknisk trøbbel med ulike kameraer og eksperimentering for å finne de optimale innstillingene på kameraet, har vi fått gode resultater.

Noen av timelapsene boksen har tatt ser du i videoen nedenfor, som er en samling av klipp fra den kommende serien:

Høye tekniske krav

Serien filmes med en oppløsning på 3840×2160 pixler (UHD) og er en av de første, store dokumentarseriene NRK produserer i såkalt High Dynamic Range (HDR). HDR betyr rett og slett at vi får servert bilder med bedre farger, dynamikk og lysnivå enn du får har sett på TV til nå.

HDR er spesielt nyttig når bildene har ekstreme kontraster mellom mørke skygger og lyse flater, slik det ofte er på vinteren. HDR gir oss et større fargerom: altså flere forskjellige farger i hvert enkelt bilde enn det vi tradisjonelt har kunnet ta opp. Dersom fjernsynet eller dataskjermen du ser bildene på klarer å vise alle disse fargene, vil du få en helt ny og annerledes TV-opplevelse.

Fargespillet vil være mer naturlig og bildene ligner mer på slik øyet ville oppfattet omgivelsene om vi selv var tilstede.

Mange moderne fjernsyn kan vise opp mot 2000 nits. Nits er en amerikansk betegnelse på lystetthet, eller hvor kraftig noe lyser. Definisjonen er én candela per kvadratmeter. Et eldre fjernsyn vil kanskje kunne vise maksimal 150-300 nits. Forskjellen er altså stor på HDR-TV-er og «vanlige» skjermer.

Filming med HDR stiller strengere krav til produksjonen av film og TV — men gir oss også mulighet til å vise bilder med et fargespill vi hittil bare har kunnet drømme om.

Enn så lenge har ikke NRK bestemt seg for hvordan vi skal sende HDR på TV eller nett — men så er det da også en stund til denne serien skal sendes.

Vil du at NRK skal vise din vinterfilm?

Hvis du har filmet en nydelig skitur, en elg som vasser gjennom snøen, den nedsnødde bilen din eller en kraftig snøstorm er vi interesserte i å se filmen din!

Send den gjerne inn til oss, så kommer den kanskje med i serien!

Kritikerne frykter intetanende nordmenn vil havne i Etterretningstjenestens søkelys. Dette er systemet som vil lagre biter av din digitale hverdag.

I februar tok jeg fly fra Oslo til Trondheim. Flyturen tok 55 minutter om jeg ser bort fra tiden det tok meg til flyplassen, sikkerhetskontrollen, og den obligatoriske ventingen.

Sammen med nesten 200 andre passasjerer beveget jeg meg på det meste i 815 km/t langs jordens overflate.

Da jeg planla turen over Facebook Messenger med min venn Kristian gikk heldigvis meldingen langt raskere. Emojier, gifer, og vanlig tekst bruker under sekundet på reisen mellom oss.

En reise som går gjennom Sverige:

For på internett er den korteste veien mellom Trondheim og Oslo ofte via utlandet, og på utvalgte steder har ulike etterretningsorganisasjoner mulighet til å plukke opp samtalene våre.

Får Norges militære etterretning, E-tjenesten, viljen sin vil de få mulighet til å lagre metadataene til grensekryssende kommunikasjon. Det er langt mer enn Facebook-meldingene du sender til venner i en annen norsk by.

Egne tester gjort av NRKbeta og estimater fra Telenor viser at en betydelig andel av helt ordinær norsk trafikk vil kunne lagres av norske myndigheter i 18 måneder.

E-tjenesten er forpliktet til å filtrere ut, altså slette, så mye informasjon om oss som mulig, men Datatilsynet og flere andre aktører er bekymret for at kontrollmekanismene er for dårlige.

De er redde for at norske myndigheter vil sitte på enorme informasjonslagre om oss, og at disse kan misbrukes.

Olav Lysne ledet utvalget som for to år siden anbefalte systemet kalt «tilrettelagt innhenting» (tidligere «digitalt grenseforsvar»). Han oppsummerer det slik:

– Hvordan skal man filtrere ut det som bare er kommunikasjon mellom to nordmenn? Det er fordømt vanskelig. Det er ufattelig vanskelig.

Samtidig tvilte han seg til et ja: Stadig mer av det norske samfunn hviler på digitale løsninger – vannforsyningen, mobilnettet, luftfart – for å kunne oppdage fremmede makters operasjoner mot Norge. Derfor mener han vi trenger systemet.

Skal norske myndigheter lagre mine snapper?

For å forstå hvorfor «grensekryssende kommunikasjon» er en stor andel av ditt helt ordinære digitale liv kan vi starte med NRKbeta selv:

Artikkelen du leser akkurat nå er lagret i skyen, og sannsynligvis har den svenske etterretningstjenesten mulighet til å notere seg at du klikket på lenken.

Det skyldes at nettrafikken din til NRKbeta sannsynligvis går via Sverige, før den ender opp i et annet europeisk land.

Tjenester som definitivt vil overvåkes er Facebook, Gmail, Outlook, Signal, og alle mulige utenlandske skyløsninger du bruker til hverdag og fest. Det skyldes at de gir deg, og potensielle terrorister, mulighet til å kommunisere.

Felles for disse tjenestene er at serverne står utenfor Norge. Om lovforslaget som «tilrettelagt innhenting» vedtas, vil E-tjenesten med loven i hånd kunne overvåke disse tjenestene gitt at noen betingelser er oppfylt.

I tillegg må du ikke glemme at mobilen og datamaskinen din jevnlig snakker til ulike servere uten å varsle deg. Ellers ville ikke snapper, meldinger, eller oppdateringer magisk dukket opp på mobilen din.

Det er derfor ikke urimelig å anta at du forteller hvor du er og hvilke tjenester du bruker flere ganger i minuttet.

Hvordan står det til med norske nettjenester?

NRKbeta har sjekket de 1343 mest populære .no-domenene i verden. For å sikre at resultatene ble så nøyaktige som mulig, kjørte vi testen fra to ulike private hjem, i Trondheim og Oslo.

I Trondheim hjalp Ingrid, som har Telenor som teletilbyder, meg med å kjøre det samme programmet jeg gjorde i Oslo med HomeNet som leverandør.

Det vi gjorde kalles traceroute, en prosess hvor man spør alle datamaskiner mellom deg og tjenesten hva de heter, hvor de er, og hvor lang tid det tar å sende en beskjed til dem.

For meg hadde nesten halvparten av reiserutene et stopp hvor en av serverne hadde en ip-adresse registrert til utlandet. For Ingrid var det 27 prosent.

I tillegg fant vi ut at nesten 15 prosent av domenene driftes av en leverandør som ikke har servere i Norge, altså som vi gjør i NRKbeta. Her har vi tatt med selskaper som Amazon, Microsoft, Google, OVH, DigitalOcean, Linode, og RackSpace.

Det er vanskelig å slå fast at kommunikasjonen med en tjeneste vil være grensekryssende – det påvirkes blant annet av hvor du befinner deg, tidspunkt på døgnet, og din teletilbyder.

Det skyldes at teleoperatørene har gjort ulike avtaler for å snakke til de 60.000 andre fibernettverkene i verden og at du vil gis de rutene som er minst trafikkert til enhver tid.

I tillegg følger bibliotek for å finne den geografiske plasseringen til en ip-adresse ofte organisasjonen som eier den, noe som kan gjøre at en ip-adresse registrert til Facebook kan være satt til Irland selv om datasenteret er i Sverige.

I NRKbetas tilfelle betyr det at det kan se ut som om nettsiden driftes i USA, men egentlig står serverne i Finland.

Er du litt IT-kyndig kan du prøve det hjemme: Vi har lagt ut koden vi brukte på GitHub og en oppskrift på hvordan du kan gjøre det selv.

I arbeidet med artikkelen ba vi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), Telenor, og Telia om de kunne fortelle for hvor mye av den opplastede nettrafikken, den du sender fra deg, som kan regnes som «grenseoverskridende».

Basert på vår henvendelse, gjorde Telenor et grovt estimat for deres norsk-svenske nettverk.

Der kom de fram til at hele 70 prosent av trafikken krysser riksgrensen, og at cirka 30 prosent går videre ut av Norge og Sverige.

Telenor understreker at de har gjort en rekke antagelser og forenklinger. Blant annet har de kun tatt stikkprøver fra den siste måneden og oppgir at det kan være feil i deres datakilder.

For andre teleoperatører vil graden av grensekryssende trafikk være annerledes.

Selv sier Telenor i sitt høringssvar at «hoveddelen av dette volumet (som er grensekryssende, journ.anm.) i realiteten er norske borgeres og virksomheters innbyrdes kommunikasjon» og at det bør fremkomme tydligere.

Slik fungerer systemet

Egentlig skal E-tjenesten som hovedregel kun overvåke utlendinger og folk som ikke oppholder seg i Norge. Det er et problem når de skal “overvåke” all trafikk som krysser grensen. Kravet er at de må etter beste evne filtrere ut, altså slette, nettrafikk som de ikke har lov å samle inn.

Det er også strenge krav til at E-tjenesten kun skal søke på informasjon de har fått godkjennelse fra en domstol til å søke på, og at søkene deres skal loggføres. E-tjenesten vil heller ikke få lov å lagre noe innholdsdata uten en forhåndsgodkjennelse fra Oslo tingrett.

La oss derfor prøve å forklare det så godt som mulig med en plansje. I dette tilfellet tar vi for oss en litt personlig epost fra Kari Nordmann:

På utvalgte punkter vil E-tjenesten «speile» datatrafikken som krysser Norges grenser. Netflix, Snapchat, og Karis epost vil gjemme seg i et hav av nettsurfing og annen kommunikasjon.

All grensekryssende trafikk går gjennom et grovfilter – et filter som skal fjerne det som opplagt ikke har noen verdi for E-tjenesten – det er sannsynligvis her dine strømmevaner (Netflix, HBO) tas ut.

Det er også noen fiberkabler som starter i Norge og ender i Norge, men sveiper innom Sverige. Denne trafikken skal som hovedregel filtreres bort da det kalles Norge-til-Norge-trafikk.

I neste fase skal dataene gjennom et mer finmasket filter hvor kjennetegn som avsender, mottaker, eller tjeneste kan avgjøre om dataene blir med videre.

Karis grensekryssende epost kan altså bli filtrert bort basert på noen kriterier vi ikke kjenner til. Det kan for eksempel være at E-tjenesten vet at begge er nordmenn, og derfor må filtrere det ut.

Om eposten havner i metadatalagert (Kari til Ola, epost, og 5. januar) vil den kunne lagres der i opptil 18 måneder.

Har E-tjenesten på forhånd fått tillatelse av Oslo tingrett til å lagre innholdsdata på Kari eller Ola vil det også havne i innholdslageret.

Problemet med filtrene

Få kjenner systemet bedre enn Lysne, i 2016 ledet han arbeidet med å utrede systemet som da ble kalt «digitalt grenseforsvar».

– Den informasjonen Etterretningstjenesten vil ha, ligger som små dråper i et hav av informasjon om oss, har Lysne tidligere sagt.

Det gjør at det er tunge samfunnsinteresser som står mot hverandre. Til NRKbeta utdyper han:

– Problemet er at «man kan gjerne tegne opp en boks på tavla som viser et filter som filtrere ut nordmenn, men det går det ikke an å bygge», sier Lysne.

For E-tjenesten vil det ikke alltid være enkelt å vite om trafikken tilhører en nordmann, og da vil det sannsynligvis havne i metadatalageret.

Det kan for eksempel være at de ikke vet hvem som eier et gitt brukernavn på Snapchat eller at jeg det er jeg som kommuniserer med Kristian på Facebook Messenger.

Fordi filtrene ikke er perfekte er kompromisset i «tilrettelagt innhenting» at vi må akseptere at myndighetene lagrer metadataene fra vår digitale hverdag, men at E-tjenesten må få en forhåndsgodkjennelse på hva de kan søke etter.

Det er to hovedtyper søk:

• Personselektor: Søk etter personlige kjennetegn som epostadresse, brukernavn, eller ip-adresse
• Modusselektor: Søk etter en viss type atferd som et avgrenset geografisk område eller et spesielt handlingsmønster

Falske positive

Flere er bekymret for at sånne som meg, en helt vanlig nordmann, vil havne i lagrene og deretter søkes på. En av dem er Bjørn Remseth, talsmann for borgerettighetsorganisasjonen Elektronisk Forpost Norge som tidligere har arbeidet med å utvikle den den norske søkemotoren Fast.

Han er bekymret for at søkekriteriene slik det er beskrevet vil gi mange “falske positive”, altså at feil folk fremstår som mistenkelige i E-tjenestens søkelys.

– Avgrensningene om hvilke søkeresultater E-tjenesten skal få tilgang til virker ikke overbevisende. Det handler ikke om å finne søte bilder av katter, men hvor mange man skal legge under Etterretningstjenestens mikroskop, sier Remseth.

Vissheten om at vi potensielt er i myndighetenes søkelys kan gjøre oss mer engstelige for hvem vi kommuniserer med, hvilke nettsider vi besøker, og hvor vi oppholder oss.

Frykten er at den såkalte avkjølingseffekten vil skade demokratiet og samfunnsdebatten i Norge.

– Må ikke se oss blind på hvert ledd

Kritikere, som forskningssjef Maria Bartnes i Sintef, er bekymret for at løsningen er god på papiret, men ikke i virkeligheten.

De er bekymret for at EOS-utvalget, en stortingsoppnevnt organ som kontrollerer de hemmelige tjenestene, ikke vil ha nok ressurser til å effektivt kontrollere filtrene, hva som er i lagrene, og hva som E-tjenesten søker på.

Flere aktører, som Datatilsynet, mener «tilrettelagt innhenting» bryter med menneskerettslige forpliktelser fordi kontrollen er for svak.

– Det er viktig å ikke se seg blind på én bit av systemet, sier Kjetil Otter Olsen, som er fagdirektør i teknologisk enhet i EOS-utvalgets sekretariat.

– Når vi gjør kontroll vil vi se på alle deler av systemet for å redusere risiko, sier han, og understreker at de vil følge E-tjenesten tett med nær daglige undersøkelser og stikkprøver.

Ideen er at at EOS-utvalgets regelmessige kontroller vil hindre misbruk og holde E-tjenesten på tå hev.

Forsvarsdepartementet har i høringsnotatet lagt opp til at det skal ansettes opptil 100 årsverk til å jobbe med systemet, og omtrent fire årsverk til å ettergå E-tjenesten.

EOS-utvalget har i sitt høringssvar kommentert at de trenger minst seks årsverk for å kunne gjøre en effektiv kontroll, og at det kan bli behov for en betydelig styrking.

Sjef for Etterretningstjenesten, Morten Haga Lund, skriver i en kronikk i NRK Ytring at Datatilsynet kommer med feil og misforståtte karakteristikker om «tilrettelagt innhenting».

– Datatilsynet tviler på domstolenes kompetanse, EOS-utvalgets evner og egnethet og Stortingets vilje til å stå imot fremtidig formålsglidning gjennom senere lovendringer. Jeg deler ikke denne skepsisen til landets dømmende og lovgivende makt, skriver Haga Lund.

– Dersom loven vedtas, vil vi imøtekomme ønsker fra EOS-utvalget om teknisk tilrettelegging for effektiv kontroll. Kontrollfunksjoner vil dessuten bygges inn i systemet.

Derfor landet Lysne på ja

Sverige, USA, England, og Frankrike har lignende systemer for å overvåke grensekryssende kommunikasjon. Det er lovlig å gjøre det i Danmark og det utredes nå å gjøre det i Finland.

I dag er det slik at over 80 prosent av nettrafikken som går ut av Norge, er innom Sverige.

– I alle våre naboland er nordmenn regnet som utlendinger. Jeg kjenner ikke til at noen andre land har begrensninger for å overvåke oss, sier Olav Lysne, som mener loven vil gi et tydeligere regelverk for hva norske myndigheter kan få av sine etterretningspartnere.

– Vi vet at norsk etterretning får lignende informasjon gjennom samarbeid. En av de svært tunge grunnene er at vi må gjøre dette selv. Da vet vi hva som foregår og at reglene for å overvåke nordmenn vil være strammere, sier Lysne.

Kommunikasjonsrådgiver i Forsvarsdepartementet, Lars Gjemble, oppgir til NRKbeta at de ikke har anledning til å svare alle henvendelser så nært etter høringsfristen for lovforslaget.

– Forsvarsdepartementet har mottatt over 80 høringssvar fra ulike samfunnsaktører, og det er bra at lovforslaget skaper stor interesse. Etterretningstjenesten jobber for å beskytte Norge og vår demokratiske styreform mot utenlandske trusler, skriver Gjemble, i en epost.

– Nå skal vi bruke tid på å lese og vurdere synspunktene, før vi fremmer en proposisjon til Stortinget. Høringen er et viktig ledd i lovarbeidet, og vi tar på alvor de kritiske merknadene vi har mottatt.

Du kan selv lese deg opp på høringssvarene til ulike aktører på Regjeringens nettsider.

Kommentar: E-tjenesten ber oss om å godta masseovervåkning i det godes tjeneste, men snakker ikke høyt om at matematikken neppe går opp.

Si at det finnes to terrorister som planlegger et angrep mot Norge, og at de er dumme nok til å bruke åpen og ukryptert kommunikasjon som går gjennom E-tjenestens systemer (allerede her svikter logikken for enkelte av oss, siden vi nesten må anta at terrorplanlegging foregår over anonymiserte og krypterte kanaler).

Kommunikasjonen mellom de to lagres i Etterretningstjenestens database, sammen med flere hundre millioner andre opplysninger fra stort sett hele befolkningen, pluss en masse utlendinger.

Så har de et system de bruker for å søke i dataene, sikkert med ulike algoritmer som sorterer under begrepet «kunstig intelligens».

La oss legge til grunn at systemet finner de to terroristene og flagger dem. Det er jo bra.

Men så er det problemet med feilmarginer. Alle systemer har feilmarginer. Ingen unntak.

Selv de mest moderne maskinlæringsalgoritmer gjør feilkalkuleringer. Det er slik datamaskinen «lærer». Også E-tjenestens systemer vil ta feil og flagge en rekke mennesker som ikke er terrorister.

Sett at Etterretningstjenesten har ninja-programmerere som har klart å redusere feilmarginen til vanvittig lave nivåer. Kanskje systemet er så bra at det bommer i bare 0,5 promille av tilfellene. Det vil si at systemet tar feil i 1 av 2000 tilfeller.

Da er vi på en feilmargin som er langt lavere enn de beste allment tilgjengelige maskinlærings-algoritmene.

La oss så postulere at tjenesten sitter med informasjon om 6 millioner mennesker (de fleste voksne nordmenn og en masse utlendinger). Hvis systemet har en feilmargin på 0,5 promille vil det gi treff på 3 000 uskyldige mennesker. Pluss to terrorister.

Lykke til med å finne to rette.

Hvis hensikten er å avdekke trusler og å stanse utenlandske terrorister, må systemet i det minste ha bedre treffprosent enn du ville fått ved å kaste mynt og kron. Informasjonsmengden de ønsker å samle inn er rett og slett for stor og antallet skurker heldigvis for lavt til at det gir mening å prøve å lete etter enkeltindivider.

Jeg er ikke den første som gjør dette regnestykket for å illustrere det ubehjelpelige i å masseovervåke en hel befolkning for å finne noen få skurker.

Har du et grunnkurs i statistikk, kjenner også du til Bayes’ teorem.

Likevel er myndighetene villige til å undergrave selvsagte rettigheter, som innbyggernes krav til privatliv, kildevern og advokaters adgang til å ha fortrolig korrespondanse med klienter – for å nevne noen.

Dette og en rekke andre grunnleggende rettigheter er ikke bare attributter som kan manipuleres bort under en politisk tautrekking. Det er disse tingene som konstituerer demokratiet vårt.

Forsvarsdepartementet nærmest bagatelliserer forskningsbaserte fakta om den nedkjølende effekten overvåkningstiltak vil få på det offentlige ordskiftet, og peker på kampen mot ytre fiender som et nærmest altoverskyggende mål i seg selv.

I høringsnotatet til lovforslaget, sår Forsvarsdepartementet sågar tvil rundt holdbarheten av den forskningen som er gjort på nedkjølingseffekten, noe Datatilsynet kommenterer på denne måten:

Det er det ingen grunn til, nedkjølingseffekten har blitt påvist i en rekke studier og lagt til grunn av både EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Jeg tror Etterretningstjenesten har folk som kan regne. Jeg tror de er klar over at nytteverdien trolig ikke er så stor i forhold til å forhindre enkeltstående terrorhandlinger, selv om de fremhever dette som det vesentligste formålet med datainnsamlingen.

Nytteverdien vil imidlertid være betydelig når de skal konstruere en rekke av indisier mot eventuelle mistenkte i ettertid. Og, kanskje mest av alt, kan data fra en slik database tenkes å være gull verdt som byttevaluta mot samarbeidende tjenester i andre land.

Fundamentet for den formålsutglidningen Datatilsynet og andre er bekymret for ligger der allerede, mellom linjene. Som journalist er jeg skremt over hvordan slike data kan bli brukt den dagen kilden min blir mer enn bare et hår i suppa for myndighetene.

Hvis den kilden i det hele tatt tør å ta kontakt med meg.

Les også NRKbetas forklaringsartikkel om hvordan systemet fungerer

Det finnes en amerikansk instagramkonto som bare viser folk som velter, knuser og brenner elektriske scootere. Til våren vil de to selskapene Zvipp og Voi lansere utleie av elsparkesykler i Norge. Vil de også vandaliseres?

Mikromobilitet er navnet på den teknologiutviklingen som handler om alle de nye lette elektriske fremkomstmidlene. Alt fra elektriske sykler til små elektriske sko med fremdrift. Dette området er i en rivende utvikling.

I Norge har elsykkelen så langt har vært mest populær, mens det i USA er elektriske scootere som dominerer.

Nok en gang går den teknologiske utviklingen så fort at vi ikke klarer å følge opp med infrastruktur, normer, lover og regler. Men lette, miljøvennlige og støysvake fremkomstmidler har kommet for å bli. De kan ha svært positiv innvirkning på bymiljøet og være med å løse urban fremkommelighet på en bra måte.

Amerikanske Bird og Lime har på få år blitt milliardselskaper. Modellen deres baserer seg på at de plasserer en haug med små elektriske sparkesykler ut i en by. Du finner dem og låser dem opp med en app på mobilen. Så kjører du den dit du vil og setter den fra deg.

For mange har disse elsparkesyklene blitt en pest og en plage – de fyller opp fortauene, de er i veien for bilene, og de har ført til ulykker med fotgjengere.

Over 77.000 følger hatkonto

Instagramkontoen BirdGraveyard inneholder en imponerende mengde bilder og videoer som viser hærverk på slike scootere.

Industrianalytikeren Horace Dediu driver podcasten Micromobility. I episoden som omhandler hærverk slår han fast at tradisjonelt har problemet med hærverk vært størst når en tjeneste er ny. Mens i USA har dette fortsatt som et problem for selskapene.

En del av innslagene på BirdGraveyard bærer også preg av at folk mer eller mindre skryter av at de ødelegger sparkesyklene. Det ser ut som de syntes det er skikkelig kult med ødeleggelsene.

View this post on Instagram

GM

A post shared by Bird Graveyard (@birdgraveyard) on Dec 18, 2018 at 9:12am PST

Nå kommer de til Norge

Selskapene Zvipp og Voi har begge planer om å lansere elektriske sparkesykler i Norge. Zvipp mener de skal være på plass når snøen smelter og Voi i løpet av noen måneder.

Vil de da bli møtt med det samme hatet? Johan Hallesby er teknologidirektør i Urban Sharing som blant annet leverer teknologien til bysykkeltilbudene i Oslo, Bergen og Trondheim, og som også snart skal igang med en test av elsparkesykler på Fornebu. Han har ikke opplevd vandalisme som et like stort problem:

– Hærverk skjer naturlig med mye infrastruktur i by. Men sammenlignet med hva vi hører gjennom partnere i andre land vil jeg si det er lavt i Norge.

Han mener at en av grunnene til hærverket de opplever i USA er eierskapet til sparkesyklene:

– Det er ikke tydelig nok hvem som eier dem og hvem hærverket går utover. Dette er ikke skattepenga, det er ikke en del av et offentlig gode og det er i det hele tatt uklart hvem som egentlig eier disse eller hva som blir konsekvensen om man herper dem.

Bybildet må også tilpasses med blant annet sykkelfelt og parkeringsmuligheter.

– I USA er det store selskaper med masse investorpenger som ruller inn og fyller byer som mangler infrastruktur med haugevis av små sparkesykler. Dette skaper frustrasjon.

I Norge varierer det litt hvor mye hærverk Hallesby opplever, men han kan slå fast at problemet blir større med fint vær og økt alkoholkonsum i byen. Så sånn sett kan det ligge an til en slitsom vår for selskapene som skal starte nye sparkesykkeltjenester i Norge når snøen smelter og solen begynner å skinne. Men gjøres dette riktig kan byene våre bli renere, stillere og mer effektive.

Kronikk: Forsvarsdepartementet etterlyser offentlig debatt, men veksler selv mellom å overse eller avfeie enhver kritikk.

Høringsfristen for det mye omtalte forslaget til ny lov for Etteretningstjenesten, som inkluderer «tilrettelagt innhenting» (også kjent som «digitalt grenseforsvar»), har nylig løpt ut.

Forslaget innebærer å lagre all datatrafikk som går over grensen – også nordmenns kommunikasjonsdata.

Ifølge kritikerne, som Advokatforeningen, Amnesty, Datatilsynet, Norges Institusjon for Menneskerettigheter, Riksadvokaten, Norsk Presseforbund og Tekna, er dette i praksis masseovervåkning, og fremstår som så inngripende at de mener det ikke bør innføres.

Istedenfor å imøtekomme kritikken velger forsvarsministeren å forsure og forvirre debatten ved å overse kritikken og angripe kritikerne.

To tidligere utvalg har sett nærmere på «tilrettelagt innhenting». Begge utvalgene understreket viktigheten av en bred offentlig debatt, noe også Forsvarsdepartementet selv gjorde i høringsnotatet om ny lov for E-tjenesten.

La oss se på hvordan debatten har utartet seg.

Stillhet og uvitenhet

Regjeringen, som selv har oppfordret til debatt, har inntil nylig vært så stille at det kan se ut som de strategisk prøver å unngå den. Det gir dem et forklaringsproblem.

Når de først uttaler seg fremstår det ikke som om de vet hva personvern egentlig innebærer – eventuelt som at de driver nytale.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen uttalte i høst: «Husk på at en av de største truslene mot nordmenns personvern er digitale trusler utenifra. Vi er avhengig av å få en god lov på plass som sikrer personvernet vårt.»

Dette fikk direktør for Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, til å uttale at forsvarsministeren ikke forstår hva personvern er.

Tidligere i år sa justisminister Tor Mikkel Wara at personvern er «vel så viktig for å beskytte informasjonen mot andre stater, mot kriminelle, eller mot folk som bare ønsker sosial kontroll eller ønsker å snoke».

Han nevnte også at en del av statens rolle er å beskytte befolkningen mot trusler utenfra og mente man måtte huske at den norske staten ikke er «den store trusselen». Han avsluttet med å påstå at «et digitalt forsvar er også et forsvar for personvernet».

Også sjef for Etterretningstjenesten, Morten Haga Lunde, mener at kritikerne tar feil – kanskje ikke overraskende, siden han allerede i 2017 avviste all kritikk på forhånd. Da mente han at Forsvarsdepartementet burde vurdere «informasjonstiltak» siden de «som er negative til ethvert nytt overvåkingstiltak» og ikke er opptatt av å finne en «rimelig balanse» vil forsøke å dominere debatten.

Regjeringen ser altså ut til å forveksle eller i det minste blande sammen informasjonssikkerhet, personvern og å verne borgerne mot ytre trusler.

Hvordan kan man ellers påstå at å lagre befolkningens kommunikasjonsdata er å verne deres private opplysninger?

Overser kritikk

Som R. Christian Torp (generalsekretær i Dataforeningen) påpekte i januar, virker det som om kritikken og svakhetene som har blitt påpekt underveis i arbeidet med den nye loven har blitt oversett.

Og det har ikke vært mangel på kritikk. Den har haglet fra uavhengige fagmiljøer, som reflekteres i høringssvarene.

Når forsvarsministeren «svarer» på kritikken unngår han ofte å forholde seg til det som blir sagt, men påstår heller bare at loven er strengt nødvendig, ikke vil misbrukes og ikke utgjør et dramatisk inngrep i borgernes personvern – uten å underbygge noen av disse påstandene.

Disse svarene er påfallende like.

Noen ganger betegner ministeren meningsmotstand som avsporende «sterke følelsesmessige karakteristikker», eller sår tvil om virkeligheten av nedkjølingseffekten.

Andre ganger snakker han om at «nesten alle land i den vestlige verden» gjør noe lignende – uten å forklare hvorfor dette angivelig gjør det til en god idé. Han påstår at personvernet vektlegges, at rettigheter hensynstas, eller at loven vil øke samfunnssikkerheten. Igjen uten å underbygge.

Bakke-Jensen har ikke sagt et ord om hvordan den foreslåtte bulkinnsamlingen skal sikre den allerede overvåkede samfunnskritiske infrastrukturen.

Mulig formålsutglidning har han konsekvent avfeid, men både Kripos og PST har ment de bør tilbys data, og nå mener Statsadvokaten at politiet bør få det også.

Ikke tillitsvekkende

Det vekker ikke tillit når Bakke-Jensen påstår personvern er noe annet enn det de fleste andre forstår det som, og konsekvent avfeier kritikk uten å svare.

Tvert imot fremstår det som at forsvarsministeren mangler forståelse for de tekniske konsekvensene av lovforslaget, demokratiske prosesser og selve personvernet.

Dette inntrykket styrkes ytterligere når EOS-utvalget offentlig må korrigere regjeringen om detaljer ved innsynsrett i de hemmelige tjenestene.

Da Datatilsynet mente at forslaget bryter både Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen er det også sterk kost fra forsvarsministeren å si at «Datatilsynet bør respektere at vi lever i et demokrati», mens han overser høringsinstansene, fagmiljøene og andre interesserte.

Og dette er jo ikke første gang han kritiserer kritikere eller avkrever respekt.

Denne vekselvis fraværende og uinformerte debatten utgjør et samfunnsproblem. Her bør forsvarsministeren virkelig rydde opp.

Vi trenger en eksplisitt anerkjennelse av personvern som fundamentalt prinsipp i demokratiet, og at regjeringen lytter til fagmiljøenes ekspertise.

Det må bli slutt på at Forsvarsdepartementet avfeier tilbakemeldinger som ikke understøtter politikken de ønsker å gjennomføre.

Du kan ikke forstå Norge uten å ha med geografien. «Geografi gjør noe med hauan våres», sa distriktsredaktøren for NRK Nordland da vi ba ham snakke om politikk utenfor Ring 3.

I september er det valg i Norge. Denne gangen er det kommune- og fylkestingsvalg. Det betyr at vi skal velge ut de av våre sambygdinger som de neste 4 årene skal gjøre en rekke små og store praktiske beslutninger for lokalsamfunnet på vegne av fellesskapet.

Hverken Erna Solberg, Jonas Gahr Støre eller Siv Jensen er på valg i 2019. Ofte ender likevel lokalvalgene våre med å handle om rikspolitikk, partiledere, og om parti A eller B går frem eller tilbake med andeler som er innenfor usikkerhetsmarginen i målingene. Det fortrenger ofte det å snakke om bompenger, skole, hvordan helsetjenester vi skal ha, om det kommer til å være vann i svømmebassengene, og tilsvarende ting som faktisk kan påvirkes og endres i lokale valg.

På NRKs Demokrati- og medierdag ba vi Eivind Undrum Jacobsen, som er distriktsredaktør for NRK Nordland, om å pirke litt i det å dekke politikk utenfor Ring 3.

Han åpnet med en geografitime jeg vil tro flere enn journalister kan ha glede av:

Er du interessert i politikk og medier vil du kanskje ha glede av å se resten av fordraget også.

Demokrati- og medierdagen arrangeres for journalister og medieforskere. Opptak av flere av foredragene finner du her.

EDIT:
Denne artikkelen var tidligere illustrert med følgende toppbilde (som er et skjermbilde fra presentasjonen). Sammenmonteringen er ment å vise forskjell i kjøretid, ikke avstand – kartutsnittene er ikke i samme skala, det blir projeksjonsmessig rart, og Google Maps viser avstander i USA miles, om man ikke går inn og justerer litt.

Dette har ført til endel misnøye i kommentarfeltet, derfor er det gamle bildet nå erstattet med et nytt som forhåpentligvis er tydeligere. Men her er altså det gamle for å gi kontekst til deler av kommentarfeltdiskusjonen 🙂

Teknologiselskapet Nvidia har utviklet et system som kan skape troverdige, falske varianter av omtrent hva som helst. Det har tatt uante veier.

Tidligere i år skrev vi om StyleGAN, Nvidias nye teknologi for å lage falske portrettbilder. I ettertid har Nvidia frigitt koden til StyleGAN, og utviklere verden over har lekt seg med teknologien.

Denne personen finnes ikke

Den første nettsiden som dukket opp var This person does not exist – en side som kun viser deg et portrettbilde generert med StyleGAN. Phillip Wang er utvikleren, som i etterkant også har laget en variant for internettets favorittdyr: katten.

De falske kattebildene ser ikke alltid like gjennomført ut som portrettbildene av mennesker, og i blant dukker det opp noen særdeles rare artifakter:

Fungerer også for anime

Twitter-brukeren Gwern har brukt StyleGAN for å lage nye anime-karakterer:

The StyleGAN anime face interpolations are solid:

– https://t.co/JtzWaQ1rLT
– https://t.co/dl5AqXYqlc
– https://t.co/FaldMdAbyQ pic.twitter.com/7T7hoCDXMg

— 𝔊𝔴𝔢𝔯𝔫 (@gwern) February 12, 2019

…og for soverom

Google-ingeniøren Christopher Schmidt har tatt det hele ett steg videre, og har kombinert flere teknikker for å lage nettsiden This AirBnb does not exist.

Her kombinerer Schmidt flere disipliner: Bildene er generert med StyleGAN, mens beskrivelsen til AirBnb-annonsen kommer fra et maskinlæringsbibliotek som automatisk kan generere realistisk tekst.

Ser du hvilket bilde som er falsk?

Den siste og kanskje mest interessante nettsiden som bruker StyleGAN er Which face is real?

Which face is real er utviklet ved Universitetet i Washington, som en del av læreplanen til kurset Calling Bullshit, som har som mål å fremme fokuset på feilinformasjon i samfunnet anno 2019.

We feel that the world has become over-saturated with bullshit and we’re sick of it.

Calling Bullshit

Her blir man presentert med to valg: Ett ekte portrettfoto, og ett som er generert av StyleGAN.

Vi prøvde dette innad i redaksjonen. De fleste av oss klarte ikke å gjette riktig mer enn 50% av gangene, men etter hvert fant vi ut at StyleGAN ofte surrer litt med bakgrunnene. Så ved å fokusere på bakgrunnen i stedet for selve ansiktet, klarte vi de fleste.

Hvor bærer dette?

Det kreves ganske mye datakraft for å trene StyleGAN på nye objekter, så foreløpig må vi klare oss med falske katter, leiligheter, biler og mennesker.

Det er likevel liten tvil om at det skjer mye innenfor maskinlæring på bildemateriale, og vi i NRKbeta følger utviklingen nøye.

Stadig flere velger å følge med på de store sportsbegivenhetene og direktesendinger i strømmetjenesten NRK TV. Derfor har vi gjort en rekke små og store forbedringer slik at det blir lettere for deg å holde oversikt i mylderet av sprinter, hopprenn, og stafetter.

Under store sportsbegivenheter er det gjerne flere idretter som går parallelt, og de overlapper gjerne litt også.

Det ser vi spesielt under ski-VM som løper over store deler av februar.

Vi har derfor jobbet med måter å rydde opp i sendekabalen slik at seere på strømmetjenesten NRK TV lettere kan velge ut en løype av foretrukne eventer.

Få bedre oversikt når det skjer noe stort

Å lage direktesendinger er noe NRK kan og er gode på, men så langt har vi ikke vært like flinke å vise det i NRK TV.

For å gi deg oversikt under store sportsstevner som sjakk-VM og ski-VM har vi laget oversiktlige etasjer som gir en pekepinne på når noe starter, hva som går direkte nå og hva som er ferdig:

Vi kan snakke om en slags «ferskvare indeks» – viktigheten av sendingen som avtar både før og etter det faktisk skjer.

Du kan altså forvente å se mer av disse ikonene fremover:

Det er særlig viktig når et sendetidspunkt blir forskjøvet, noe som oftere skjer med værutsatte og store stevner. Med disse merkelappene håper vi du slipper å oppsøke flere steder for å finne ut akkurat når noe skal på.

Slik ser en etasje ut på mobil:

Sniklansert, men nå letter vi på sløret

NRK TV startet i sin barndom som en reprisetjeneste for å se det du ikke rakk på lineærkanalene. Det kan du leser mer om her, men i korte trekk handler det om å gjøre NRK TV til en selvstendig tjeneste.

Overgangen skyldes at flere bruker mobil, datamaskin, og smart-tv til å se innhold når de selv vil, og det har derfor vært viktig for oss å få direktesendingene inn som en del av NRK TV.

Oppmerksomme øyne la kanskje merke til at vi har testet dette siden november i fjor med visning av sjakk og vintersport.

Som konseptutvikler i NRK TV har jeg vært med på teste ut forskjellige måter å gjøre direktesendinger bedre, og dere har hjulpet oss ved å fortelle oss hva som fungerer og ikke.

Bare i startgropa

Vi er fortsatt i startfasen av dette prosjektet og mye gjenstår, men arbeidet med direkte fortsetter hos oss i NRK TV.

Vi har i første omgang fokusert på noen utvalgte plattformer som vi har god kontroll på. Dette er i første omgang iOS, Android, Apple TV, Samsung Tizen (etter 2015), LG smart-TV (etter 2016) og web (tv.nrk.no), men etter hvert vil det komme på flere plattformer.

Kom gjerne med tilbakemeldinger i kommentarfeltet om hva dere tenker og ønsker!

Økt fokus på utvikling av maskinlæringsteknikker og kunstig intelligens har ført til mange interessante nyvinninger. Gjengen bak selskapet Synthesia står for én av de mest interessante, og muligens mest urovekkende: Å få mennesker til å si ting de aldri har sagt.

Denne teknologien gjorde at Dagsrevyen-ankeret, Yama Wolasmal, plutselig snakker mandarin og samisk helt flytende.

Falske nyheter har vært et debattert tema både i 2017 og 2018, og denne teknologien vil antagligvis føre til at vi fortsetter debatten også gjennom 2019.

Synthesias teknologi springer ut fra Face2Face, et forskningsprosjekt som kan manipulere mimikk til et menneske i et videoopptak i sanntid.

Her forklarer de hvordan det fungerer:

Face2Face fikk massiv oppmerksomhet da det ble publisert, og flere spådde at vi kom til å møte på store mengder falske videoer i kjølvannet av denne nyvinningen.

Enn så lenge har ikke den spådommen slått til. Det har dukket opp flere nedlastbare alternativer til Face2Face, men ingen har klart å gjenskape troverdigheten og detaljnivået til den originale.

my new meat puppet. running #pix2pix live on a webcam pic.twitter.com/wVc5DuCXeG

— Gene Kogan (@genekogan) April 28, 2017

Yama på samisk

Vi har fulgt denne tematikken en stund, og har blant annet testet DeepFakes, en programvare som lar deg «bytte ut» ansikter til mennesker i videoer.

For oss er teknologien interessant på flere plan: Som mediehus må vi forstå hvilke utfordringer vi kan komme til å stå overfor i tiden som kommer. Samtidig åpner den for noen muligheter som tidligere har vært utenkelig, blant annet enkel og rimelig publisering av programmer på flere språk.

Vi ville derfor teste denne teknologien, og tok kontakt med Synthesia om en demonstrasjon.

Yama Wolasmal er programleder i Dagsrevyen, og kan ikke samisk:

For å lage klippet ovenfor har vi gjort en del forarbeid. Synthesia må trenes til å forstå hvordan Yamas ansikt ser ut, og hvordan det beveger seg når han uttaler forskjellige diftonger og vokaler.

Vi sendte derfor Synthesia et par videoklipp hvor Yama beveger på hodet, og sier noen setninger.

Dette gjør Synthesia i stand til å lage en virtuell modell av ansiktet til Yama:

Neste steg er å få tak i noen som faktisk kan samisk. Heldigvis har vi ganske mange ansatte i NRK som tikker av på den boksen.

Etter en kjapp telefonsamtale til Ole Rune Hætta, som er programredaktør i NRK Sapmi, fikk vi en videofil tilbake:

Ved å analysere mimikken i begge videoklippene, kan Synthesia manipulere mimikken i Yamas ansikt til å stemme overens med bevegelsene Ole Rune gjør.

Hva med verdens mest brukte språk?

Over én milliard mennesker kan mandarin – vi ville derfor se om det var mulig å lage en troverdig video der Yama snakker verdens mest brukte språk.

Da gjentok vi i praksis den samme prosessen: Vi fikk oversatt en tekst til Mandarin, og inviterte Lu Zhang til et studio på NRK for å lese teksten.

Etter noen runder med analyse fra Synthesia, fikk vi atter en gang en ganske overbevisende video tilbake:

Derfor er Synthesias teknologi så god

Det som gjør at Synthesia er et par hestehoder foran de andre tilgjengelige teknologiene på feltet, er ifølge Synthesias COO Steffen Tjerrlid at flere av selskapets ansatte har lang erfaring med visuelle effekter fra TV-bransjen.

– Jonathan Starck var sjef for research i The Foundry i over ni år, som blant annet har laget videoredigeringsverktøyet Nuke, sier Tjerrlid til NRKbeta

Tjerrlid hevder at grunnen til at deres videoer ser såpass realistiske ut, er at Synthesia lager 3D-modeller av ansiktene før de begynner å manipulere dem. Det gjør at de bare trenger å manipulere de ulike enkeltdelene av et ansikt som vanligvis er i bevegelse seg når vi prater.

Vil til Hollywood

Tjerrlid sier at teknologien deres per i dag fungerer dårlig utenfor «nyhetsoppleser-konteksten», men at deres hovedfokus fremover er å få teknologien til å fungere i mer komplekse scener.

Innen få år satser Synthesia på å innta Hollywood:

Det langsiktige målet er å være i stand til å dubbe Hollywood-filmer, slik at filmprodusenter verden over kan nå et globalt publikum. Vi tror at en god historie bør kunne reise verden rundt, på samme måte som bøker har gjort i århundrer. Video er dessverre fortsatt et medium som er begrenset til tradisjonell dubbing eller teksting, som påvirker kreativiteten betydelig, sier Tjerrlid til NRKbeta.

Steffen Tjerrlid, COO i Synthesia

Ifølge bransjenettstedet Voices er dubbing en industri på over 4 milliarder dollar, så det er ikke utenkelig at Synthesia kan gjøre et solid innhogg i dette markedet om de får teknologien til å fungere.

– Kan misbrukes på det groveste

Da vi viste klippene til Yama, ble han sjokkert over hvor realistiske de var. Selv om Synthesias formål med teknologien er gode, ser Yama absolutt farene ved denne teknologien i feil hender:

– Denne teknologien kan brukes til å manipulere massene i et samfunn hvor folk ikke er opplyst, og ikke har utdanning. I fattigere land kan denne teknologien misbrukes på det groveste til å spre noe som ikke er sant i det hele tatt, sier Yama Wolasmal.

Yama uttrykker ikke like stor frykt for at denne teknologien har store implikasjoner i den vestlige verden, og tror at folk flest har et rikt tilfang av nyhetskilder, og har sterk kildekritisk sans.

Jobber med deteksjon av falske videoer

Synthesia og flere andre selskaper jobber aktivt med å utvikle teknologi som kan gjenkjenne manipulerte videoer.

– Jeg ser mange utfordringer ved at denne teknologien på sikt blir tilgjengelig for alle, og det er grunnen til at vi vil ta en aktiv rolle i å detektere manipulerte videoer i tillegg til å skape dem, sier Steffen Tjerrlid i Synthesia.

Steffen utdyper videre at de ikke jobber med hvem som helst:

– Vi vil være «de gode» innenfor denne bransjen, og vi er veldig kresen når det kommer til hvilke prosjekt vi tar del i.

Selv om denne teknologien eksisterer, er det per dags dato ingen kjente tilfeller av at ansiktsmanipulasjonsteknologi har blitt brukt til å skape falske videoer med den hensikt å påvirke opinionen. Likevel håper både DARPA og flere uavhengige eksperter at deteksjonsteknologi finner veien inn i sosiale medieplatformer, slik at videoene automatisk kan flagges.

Synes du temaet er spennende? Les også våre artikkel om systemet som kan lage falske profilbilder, katter, og Airbnb-utlysninger.

Menn dominerer nyhetsbildet. Flere redaksjoner har nå tatt grep for å få flere kvinnelige kilder – og abonnenter.

Undersøkelsen Global Media Monitoring Project utføres hvert femte år, og i 2015 viste den at det var 24% kvinner totalt i norske nyhetsmedier. Selv om kvinner utgjør halvparten av befolkningen her til lands, gjenspeiles ikke dette hos nyhetsmediene.

Slike tall ville den svenske utvikleren Max Berggren endre på, og arbeidet har begynt å bære frukter.

Etter å ha laget uoffisielle målinger av kvinneandelen i svenske og norske medier har nemlig en rekke redaksjoner latt seg inspirere av verktøy Berggren har utviklet. Det består blant annet av en nettside og Twitter-kontoen @likestillingbot.

– Starten på en samtale om representasjon i mediene vi må ha

Verktøyet Berggren laget består av en nettside og en Twitter-bot i både norsk og svensk versjon.

Med utgangspunkt i offisiell navnestatistikk, sjekker tjenesten hvert femte minutt etter nye artikler i norske og svenske nettaviser og teller antallet ganger kvinne- og mannsnavn nevnes. I tillegg telles pronomen eller andre ord som sier noe om kjønn, som mor og bror.

Dermed er ikke tellingen helt presis, men likevel en brukbar indikator. Berggren skriver at tjenesten kan være med å starte «en samtale vi må ha om representasjon i mediene».

Past 24 hours @bladetnordlys did best with 49 % women in texts. More stats: https://t.co/1YpDvbJ3co #likestilling pic.twitter.com/tiXpygzXcj

— Likestillingbot (@likestillingbot) February 26, 2019

Verktøyet ser ut til å ha effekt.

Allerede i 2016 kunne Berggren fortelle at den svenske avisen Metro gikk fra å ha 30 til 50 prosent kvinnelige kilder på én måned etter å ha tatt tjenesten i bruk.

– Et sitat som vanligvis tilskrives [statistikeren jou.anm.] W. Edwards Deming er at du «ikke kan endre det du ikke måler», sier Berggren til NRKbeta i dag.

– Siden jeg er programmerer og interessert i representasjonsproblemer, ble det ganske naturlig å bygge en teknisk løsning for å undersøke dette. Jeg hadde en følelse av at menn fikk mer plass, men ble ganske overrasket over at andelen menn er mer enn dobbelt så stor som kvinner i mediene, sier Berggren.

I dag er det flere norske, svenske og finske medier som bruker verktøyet. Berggren tilbyr dashboards som vises på skjermer i redaksjonen og sender ut mailer til redaksjonsmedlemmer med sin private statistikk.

Slik så kvinneandelen ut i 2018 for en rekke norske medier:

Nye løsninger

Flere norske og utenlandske redaksjoner har tatt i bruk ulike tekniske løsninger for å øke kvinneandelen i sine spalter, og på sikt blant abonnentene.

Dagens Næringsliv har gjort flere grep. Det ene er noe så enkelt som et varsel lagt inn i stavekontrollen:

– Når ordet «kvinnelig» eller «kvinnelige» skrives, dukker det opp spørsmål fra systemet om det er et viktig poeng at det er en kvinne, skrev DNs redaktør for leserengasjement, Ingeborg Volan i anledning Dagens Næringslivs arrangement i oktober i fjor om hvordan en får flere kvinnelige kilder i mediene.

I anledningen omtalte DNs sjefredaktør mannsdominansen i norsk næringsliv og næringslivsjournalistikk som «et samfunnsproblem».

I tillegg har DN invitert sine lesere til dugnad, og bedt sine lesere om å fylle ut et tips-skjema om kvinnelige caser eller ekspert-kilder de kan intervjue i sine saker.

Vi trenger flere kvinnelige kilder: hvem har du lyst til å lese om eller mener vi bør bruke som ekspert?

Hjelp oss å få frem flere kvinner | DN

Financial Times: – Fast bestemt på å tiltrekke oss flere kvinner

En annen næringslivsavis som har tatt kjønnsbalansen alvorlig den siste tiden er Financial Times, som fant at 20% av de som ble sitert i sakene deres var kvinner og at over 80% av leserne var menn.

– Det var ikke bra, sa Renée Kaplan til Nieman journalism lab i fjor, og understreket samtidig at 80% mannlige lesere indikerte en forretningsmulighet.

FT ønsket derfor å bli mer attraktive for kvinnelige abonnenter, og har jobbet målrettet med det. De har laget nyhetsbrev myntet på kvinnelige lesere og utredet hvordan de skriver sakene sine.

Målet har ikke vært å lage nyheter spesielt for kvinner, men de har blant annet hatt fokusgrupper for å forstå inntrykket leserne har av avisen, og nedsatt interne arbeidsgrupper som har jobbet på tvers for å øke andelen kvinnelige abonnenter.

En rekke tekniske løsninger

FT har også tatt i bruk teknologi for å gjøre de ansatte oppmerksomme på den lave kvinneandelen avisen har hatt.

De har bygget inn varslinger i sitt publiseringssystem som tidlig i prosessen med nye artikler påminner redaktørene å tenke på kjønnsbalansen blant kildene.

Bot’en kalt «She said He said» advarer automatisk journalister som siterer en overvekt av menn i sakene sine.

På FTs forside er det «JanetBot» som passer på kvinneandelen.

– Verktøyet er basert på premisset om at vi har for mange menn i dress på hjemmesiden vår, ifølge lesernes tilbakemelding. Det er ikke representativt for leserne våre, og vår hypotese er at kvinnelige lesere vil engasjere seg mer om de får visuelle refleksjoner av seg selv på siden, skriver Financial Times.

FTs sjefredaktør Lionel Barber sa i et internt notat i 2017 at slike verktøy kunne hjelpe «FTs journalister og redaktører å bli mer oppmerksomme på kvinner som et publikum når de skriver, redigerer og gjør valg om markedsføring«, ifølge nettstedet Quartz.

Max Berggren forteller at flere av løsningene for å måle andelen kvinnelige kilder springer ut fra likestillingsboten:

– Dagens Næringsliv, Financial Times og Guardian har valgt å bygge egne løsninger etter å ha sett vår, og det er selvfølgelig er en ære for å kunne påvirke de store mediene, sier Berggren til NRKbeta.

Eksperimenter hos NRK

Blant redaksjonene som har klart å skape en endring i kjønnsbalansen, sier medieforsker Elisabeth Eide til forskning.no at:

Vi ser at de redaksjonene som har høy kjønnsbevissthet og gode rutiner, skårer bedre. Men da snakker jeg om dem som har lagd rutiner i institusjonen. Det vil si redaksjoner som teller nyhetskilder ukentlig og har lister på hvem de skal ringe til for et intervju.

Elisabeth Eide | Færre kvinner i media

NRK har slike rutiner på redaksjonelt nivå.

– Vi måler kvinneandel i dagsnytt 18, Torp og Debatten, forteller redaksjonssjef i NRK Nyheter, Solveig Tvedt til NRKbeta.

I fjor eksperimenterte NRK med ansiktsgjenkjenning på deltagere i ulike TV-programmer. Teknologien åpnet for automatisk registrering av personer, taletid, politisk parti – og kjønnsandel i ulike programmer.

I dag skjer arbeidet Rent praktisk skjer det gjennom logging av navnet til deltagere i NRKs produksjonssystem.

Akkurat nå har NRKs avdeling for metadata et nytt prøveprosjekt gående, hvor redaksjonen selv registrerer programmets deltagere og får tilsendt statistikk med kjønnsfordeling og politisk parti.

– Det vi ønsker og jobber for er at det blir enklere for redaksjoner å få ut og anvende statistikk i programplanlegging og analyse, forteller Danielle Chiosso Liu i NRK Arkiv.

– Deltagernes navn kjøres opp mot en intern database i NRK, som ukentlig genererer en rapport om blant annet kjønn og partitilhørighet, forteller Maja Wettmark som er metadataprosesseier i NRK til NRKbeta.

Wettmark har også vært i kontakt med BBC, som gjennom sitt 50:50-prosjekt har som mål å ha halvparten mannlige kilder i sine nyhets- og aktualitetsprogrammer innen april i år.

– Det startet med ett program som jobbet med å forbedre kvinneandelen fra januar 2017, forteller Wettmark.

I løpet av et års tid gikk BBCs program «Outside Source» fra å ha en kvinneandel på 39 prosent til 52%, viser tall fra BBC.

– Prosjektet har fått stor oppmerksomhet i BBC, og i september hadde 320 program og 2500 journalister i BBC begynt å registrere kvinneandelen i sine produksjoner, sier Wettmark.

– Nå har har prosjektet ekspandert utenfor BBC, og favner nå aviser som New York Times, radiostasjoner som WNYC og nettmedier som Huffington Post, Vox og Vice.

I mars 1989 foreslo ingeniører ved CERN en revolusjonerende nettleser under paraplyen WorldWideWeb. Nå kan du prøve den selv.

Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN) er hjemmet til enorme partikkelakseleratorer og noen av de viktigste milepælene i det moderne internett.

For å minnes den første nettleseren som benyttet HyperText har CERN lagt ut en versjon av nettleseren som er forgjerngeren til internett slik vi kjenner det i dag.

Her kan du navigere blant sider, trykke på lenker, og flytte på vinduer.

Mye er som vi kjenner det i dag, bare at det visuelle uttrykket er svart/grått/hvit og at man må dobbelttrykke på lenker for å komme til en ny side.

Det var først Engadget som omtalte saken, og du kan prøve nettleseren selv på CERN sine sider.

Om du først kommer deg til internett anno 1990, da nettleseren ble «lansert», bør du trykke på «Internet News» hvor du kan finne forum for prat, filosofi, naturvitenskap, og diverse påfunn.

Dessverre fører lenkene til forumene og mange av undersidene til en ødelagt forbindelse, men sånn er nå interentt.

I løpet av det siste året har mange av toppmodellene hos de ulike mobiltelefonprodusentene fått flere kamera, og med det også muligheten til å oppfatte dybdeinformasjon. De er, litt forenklet sagt, blitt i stand til å «se verden i tre dimensjoner».

iPhone-brukere vil kjenne denne teknologien primært gjennom funksjonen «Portrett modus», hvor telefonen er i stand til å ta bilder av personer, og gjøre bakgrunnen uskarp, men også gjennom telefonens muligheter for Augmented Reality (AR). De samme mulighetene finnes også for nyere Android-telefoner med to eller flere kamera.

Men hvordan ser egentlig mobilen verden i tre dimensjoner?

Appen Focos kan være med på å hjelpe oss med svaret på akkurat det spørsmålet. Den har nemlig noen svært finurlige, men også visuelle verktøy, som effektivt lar deg både redigere i fokusplan, og lyssette dybdebildet du har tatt med mobilen.

To «øyne» gir mobilen dybdesyn

Grunnen til at mobilen er i stand til å registrere dybde, er altså at den har flere kamera.

På samme måte som to menneskelige øyne gir oss muligheten til å se verden i tre dimensjoner, gjør de to (eller flere) kameraene det samme for mobilen.

Dette er på ingen måte noe nytt og teknikken ved navn «stereoscopy» har vært med oss i en årrekke. Vi skrev også på slutten av fjoråret en artikkel om denne trenden innen mobilkamera.

Fokusplan

Det som er relativt nytt når det kommer til dybdebildene man tar med mobilkameraet, er at det gir oss noen svært spennende muligheter med bildene i ettertid.

Når mobilen tar et «dybdebilde» tar den i virkeligheten to bilder, et med et zoom-kamera og et med vidvinkelkameraet. Disse to bildene settes så sammen til «et og samme bilde», sammen med informasjon om hvor de ulike punktene ligger i dybdeplanet.

Dermed kan man, ved hjelp av apper som Focos, selv bestemme hvor fokus skal ligge etter at bildet er tatt.

Bokeh

Bokeh er det japanske ordet for uskarpt, og i fotografiets verden refererer det til de delene av bildet som ikke er i fokus.

Når man tar et dybdebilde med mobilen har man nemlig muligheten til å i ettertid bestemme hvilke deler av bildet som skal være skarpt. Mobilapper som Foco lar deg da bestemme det man kaller «front bokeh» og «back bokeh».

Disse to feltene bestemmer hva som er uskarpt i bakgrunnen av motivet ditt, og hva som er uskarpt foran motivet.

Focos lar deg så stille «blenderåpningen» bildet er tatt med, noe som definerer hvor mye ufokus man får i de ulike områdene.

Lyssetting

Når man sitter med dybdeinformasjon i et bilde, har man også muligheten til å kun lyssette deler av bildet. I eksempelet under lyssetter vi kun personen i front, mens vi har definert softboksen vi har satt inn i bildet, til å ikke treffe bakgrunnen.

Et kvantesprang fra 2012

Med introduksjon av mobiltelefoner med to eller flere kamera har teknologien rundt både dybdebilder og ikke minst AR skutt fart det siste året.

For å få et aldri så lite perspektiv på det hele måtte vi spole litt tilbake i vårt eget artikkel-arkiv, og se på saken vi i 2012 skrev om Lytro. Lytro var et spesialkamera som gjorde mye av det samme som dagens mobilkamera er i stand til.

Den gang opplevde vi Lytro som en helt hindsides teknologi, på grensen til magi, og lot oss begeistre og fascinere over hvordan dette var mulig.

Spol fram til 2019, og teknologien har tatt oss dit at vi alle går rundt med en mobiltelefon, som gjør det samme som magien fra 2012.

Ps. Det hører også med til historien at Lytro var vel tidlig ute, og ble nedlagt i 2018.

Veien til det perfekte bildet er brolagt med uskyldige verktøy. Og digital skalpell.

Vi vet alle at bilder retusjeres, spesielt bilder som brukes til reklame og markedsføring.

På Snapchat, Instagram og Facebook har vi lært at det er lov å legge på filtre, men de færreste av oss setter seg ned med en bilderedigeringsapp for å justere hver eneste detalj.

Det valgte jeg å gjøre.

Jeg har alltid latt meg fascinere av videospill som The Sims, hvor hver eneste kroppsdel kan fikses på. Hårfarge, nese, øyne, hakeparti, og ører er bare knappetrykk unna perfeksjon eller det latterlige.

Under tittelen «Photoshop har gått for langt» har 47 millioner millioner sett en bikinimodell bli forvandlet til å bli et pizzastykke med peperoni.

I den 100 sekunder lange videoen eser modellen ut, bilde for bilde, til dramatisk pianomusikk. Hudfargen mister etter hvert glansen og erstattes av en gulfettet farge. Borte er den glatte huden, og bikinien har blitt peperonistykker.

Etter at jeg så videoen for fem år siden har en knugende tvil alltid heftet med meg. Hvor mye av det jeg ser på internett er falsk?

For New York Magazine oppsummerte Max Read svaret: «Ganske mye, faktisk».

En betydelig del av nettrafikken, målemetoder, og brukerprofilene er «fake». De fleste laget for å tjene en slant på de gapende sprekkene i ulike internettløsninger.

Men også vi har blitt falskere – bildene vi legger ut er mer polerte enn tidligere. Tiden hvor det eneste man etterlot seg var en brevbunke og et familieportrett hvor alle var sure er over.

Det mest uskyldige av de små redigeringene vi gjør er å justere eksponering, kontrast, og legge på en mørkere kant i bildet.

I dette tilfellet speilvendte og beskar jeg et bilde. Disse små detaljene får Henriette (avbildet) til å stå tydeligere frem:

Med kirugisk presisjon

Bilderedigeringsappen FaceTune ble lansert i 2013 av et israelsk firma. På kort tid fikk den mye oppmerksomhet, og har i dag etablert seg til å bli en av de mest populære på verdensbasis. Angivelig skal Khloé Kardashian sverge til appen, ifølge People. For iOS var appen flere ganger blant de ti mest nedlastede i 2018.

Den nyere og oppgraderte betalversjonen, FaceTune 2, er langt kraftigere. Med kirugisk presisjon kan jeg endre hver minste del av ansiktet, sannsynligvis på en måte du ikke ville lagt merke til om jeg ikke nevnte det.

Det samme gjelder for appen Meitu, en kinesisk redigeringsapp som har blitt et offer for egen suksess. Etter at flere mobilselskap og sosiale medier har tatt inn flere av funksjonene den tilbød har appens popularitet dalt noe.

– I Kina er det rett og slett en større forventing om at bilder er den beste utgaven av deg selv, og det er en større aksept for at man kan pynte på det, sier Kina-forsker Hans Jørgen Gåsemyr, som jobber ved Universitetet i Bergen og Nupi.

Her kan du se et kirurgisk inngrep på Ingeborg, tidligere sjef for NRKbeta og nå redaktør for leserutvikling i Dagens Næringsliv, med den kinesiske Meitu-appen:

Disse appene gjør det også mulig å fikse og forsterke sminken etter bildet er tatt. For Hanna, som allerede har et godt bilde, er det ikke vanskelig å legge på rødere lepper, tydeligere kontur, og en nyanse mer markerte øyenbryn.

Om vi skal ta det lengre ved å gjøre alle justeringene tydeligere kan vi bruke Torgeir i IKT-Norge:

Skyggesiden

Samtidig som problematikken rundt bilderetusjering og skjønnhetspress blir diskutert, fortsetter verktøyene som tillater det å bli mer tilgjengelige og kraftigere.

På få år har såkalte AR-filtre i Facebook Messenger og Snapchat blitt noe de fleste bruker. Enkle bilder og videoer får fornyet gnist av filtre som gjør oss søtere, gir oss kostymer, eller legger på artige lydeffekter.

Skjønnhetsfiltrene til Snapchat og Facebook er ikke nevneverdig forskjellige fra de mer presise spakene Meitu og FaceTune 2 serverer. De skjuler bare hvor kraftige de er under påskudd av å være uskyldige og til moro.

Men det virker som det har en alvorlig skyggeside: Amerikanske forskere beskriver en trend hvor stadig flere oppsøker plastisk kirugi for å etterlikne sin digitale perfeksjon. Da TV 2 spurte om dette forekom i november oppga sjefen ved Fornebuklinikken at:

– En håndfull gruppe pasienter har kommet til oss med photoshoppede bilder, eller bilder med diverse appfiltre som har endret utseendet på en måte de selv synes er optimalt, og ønsker at vi utfører de inngrepene slik at de blir seende slik ut.

Muligheten den digitale redigeringen gir lar oss forsterke problematiske skjønnhetsidealer: Asiatere blir vestligere og norske jenter får større rumpe og tynnere midjer.

Jeg, på vei til å bli den beste versjonen av meg selv:

Mitt eget ubehag over å leke The Sims med ekte mennesker får meg til å tro at de fleste vil leve i uvitenhet, og helst ikke tenke over finmekanikken i AR-filtrene eller om vi har venner som fikser på nesen før de publiserer på Instagram.

Derfor velger jeg å legge ut den mest uskyldige formen av meg selv: