Hva gjør du når hytta står tom halve året?

Familien fikk hytte utenfor Fredrikstad i høst, og jeg fikk en ny lekeplass for små og store prosjekter. Problemet er at hytta, som ligger 750 meter fra havet, er en typisk sommerhytte fra 60-tallet med ganske flatt tak.

Det betyr lite bruk vinterstid, og samtidig et behov for å enkelt kunne holde et øye med hytta.

Istedenfor å kjøre innom kun for å sjekke at alt står bra til, valgte jeg å ta i bruk noen av de gamle mobilene jeg har hamstret gjennom årenes løp.

Det er heldigvis utrolig enkelt og billig å gjøre, og du er bare et kontantkort unna muligheten til å holde øye med hytta fra sofaen om du har en gammel mobil liggende.

There´s an app for that

For min del har jeg to gamle Android-telefoner, og det finnes flere ulike apper som kan funke til formålet.

To alternativer jeg så på for Android er IP Webcam og Alfred Home Security Camera.

IP Webcam har mulighet for å sette opp automatisk sending på epost og skylagringstjenesten Dropbox, og begge har mulighet for video. Det betyr at du kan for eksempel kan få daglig epost med bilde fra hytta.

Alfred Home Security Camera gjør telefonen til et mer tradisjonelt overvåkningskamera, hvor du kan logge deg på og se direktevideo fra kameraet.

Har du en gammel iPhone du vil bruke, finnes for eksempel også Alfred Home Security Camera. Gratisversjonen kommer med annonser og færre muligheter en den betalte premium-versjonen.

Android Lost

For meg falt til slutt valget mitt på Android Lost. Dette er en app som lar deg fjernstyre flere av funksjonene på telefonen, inkludert å ta bilde med kamera både foran og bak. Det er lett å sette opp, virker også på veldig gamle telefoner, gratis, og styres fra nettsiden.

For de gamle telefonene jeg hadde hentet frem, var dette den mest robuste løsningen. Appen bruker nesten ikke strøm eller maskinkraft, og kobler seg opp igjen når 4G-dekningen varierer. Og aller viktigst, den bruker ikke noe datatrafikk når den ikke er aktivert. Dermed holder et kontantkort lenge, om jeg bare tar et bilde i ny og ne.

Slik festet jeg kameraet i et av stuevinduene:

Dette gjorde jeg

1. Satte opp mobilen i nærheten av strøm

Som flere kommenterer under saken: Det kan være forbundet brannfare med lithium-batterier og ladere. NRKbeta tar intet ansvar for skader som kan oppstå ved feilaktig bruk. For eksempel kan det være lurt å ta ut batteriet, og benytte original lader om det skal stå strøm på lenge.

Den ene mobilen, en HTC One X med delvis defekt bakgrunnslys på skjermen, ble montert med blå maskeringstape rett på et stuevindu. Det gjorde jeg for å få linsen så tett som mulig på glasset for å minimere refleksjon.

Det andre kameraet satt jeg ved kjøleskapet slik at også innsiden ble holdt under oppsyn i mitt fravær. Den er festet slik at det er lett å rydde den bort når vi er på besøk. Jeg vil tross alt ikke overvåke oss!

2. Installerte Android Lost.

Jeg lastet ned fra Google Play, og installerte på telefonene på hytta. Så åpnet jeg appen og godkjente koblingen mot min Gmail, og godtok at appen fikk administrasjons- og kamerarettigheter.

Utvikleren har også selv laget en god video på hvordan sette opp appen:

3. Logg inn!

Etter å ha logget inn, velger jeg Controls->Mobile i menyen og scroller ned til «rear camera» / «front camera».

Klikk, og etter en liten stund dukker bildet opp (hvis alt er i orden):

Mobil på glass

For viderekomne finnes det også en fiffig løsning inspirert av solcelledrevne hagelamper. Påskeplanen er å sette opp IP Webcam til å sende en epost automatisk hver dag fra en mobil jeg har satt utendørs.

MacGyver-metoden med limpistol og gaffatape er enkel: Mobilen ligger i et stort syltetøyglass, og en tynn micro USB-kabel fra ladekontakten på solcellepanelet går under lokket. Litt lim fra limpistolen gjør det det hele tett, før panelet så blir tapet på plass.

Har du en mobil med chipset fra MTK, som mange billige kinesiske mobiler har, har den en kjekk funksjon som heter «Schedule power on off». Sammen med et solcellepanel med USB-lader, betyr det at jeg kan få batteriet i mobilen til å vare ukesvis.

Hver dag i lønsjpausen, kan jeg sjekke ståa. Etter dette slår telefonen seg av igjen, og solcellepanelet fyller opp batteriet.

Sjekk om loven er på din side

Selv om kameraet står på din private eiendom betyr det ikke nødvendigvis at du har lov å filme. Dette sier Datatilsynet:

En privatperson kan lovlig overvåke eget hus og hage. Kameraet kan imidlertid ikke samtidig fange opp deler av et offentlig område eller en annen persons eiendom.Kameraovervåking – hva er lov? | Datatilsynet

Om hytta de står tett på andre kan det derfor lønne seg å vinkle det skrått ned mot bakken eller legge teip delvis over linsa.

Har du tips til andre ting som kan gi nytt liv til gamle telefoner? Del gjerne i kommentarfeltet under.

Slik jobbet vi med visuelle effekter i Heimebane. NB: Spoilere følger!

I sesongfinalen av «Heimebane» møtes Varg og Rosenborg for å slåss om Cup-pokalen. En av Vargs stjernespillere, Adrian (Axel Bøyum), har gått over til Rosenborg og det ser lenge mørkt ut for de blå utfordrerne fra Ulsteinvik.

Foran 28.000 tilskuere på Ullevaal stadion klarer Tommy å sette det avgjørende målet for Varg på overtid. Om spenningen og gledesrusen fra stadion smittet over til dere i sofakroken har vi bak produksjonen lykkes.

Men, tenkte du noen gang over at hele kampen ble spilt for tomme tribuner?

Supporterne du ser på tribunen reagere på langskudd, taklinger og scoringer er ekte mennesker, men de ble filmet i et studio hos NRK og lagt på i etterkant av innspillingen.

I finaleepisoden alene er det totalt 179 bilder der man har lagt inn ivrige supportere og i hele sesong to er det gjort rundt 600 effektbilder.

Det gjør årets sesong av Heimebane til en av produksjonene som i størst grad benytter seg av visuelle effekter i Norge.

NRK-serien er produsert av Motlys, og vi Stardust Effects hadde ansvaret for de visuelle effektene. Vi er et Oslo-basert VFX-studio som står for alle effektbildene i årets sesong. Nylig ble Heimebane også nominert til Gullruten for arbeidet med visuelle effekter.

I sesong én gjorde vi stadionbildene og NRK resten av de visuelle effektene. Du kan også lese Øyvind Vebergs artikkel fra i fjor om hvordan de brukte grønnskjerm for å filme mange av scenene hos fotballtrener Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) i Ulsteinvik i Møre og Romsdal.

Ville vært umulig med statister

Med Ullevaals stadionkapasitet på 28.000, hadde det blitt fryktelig dyrt å fylle setene med publikummere under innspillingene. Dersom alle disse setene skulle blitt fylt med statister under innspillingen av åttende episode av Heimebane, ville det kostet omtrent 14 millioner per opptaksdag, kun i honorarer.

Denne summen ganget opp med ni opptaksdager på Ullevaal hadde tatt knekken på enhver produksjon i norsk målestokk.

Det ville derfor ikke vært mulig å fylle Ullevaal, og selv om produksjonen hadde pengene ville det vært en komplisert jobb å holde kontroll på så mange statister over ni dager.

Her kan du se flere klipp med og uten visuelle effekter:

Vi laget et publikumsverktøy spesialdesignet for Heimebane

For å filme Heimebane trengte vi et system som kunne fylle tribunene på en realistisk måte som ga fotorealistisk resultat, selv på nærbilder.

I dag er det vanligst å bruke datagenererte figurer for å gjenskape folkemasser, men vi ønsket heller å basere oss på video av ekte mennesker.

Det løste vi med å lage en spesialmodul i et populært 3D-program kalt Houdini.

Cluster, som er modulen vi har laget, baserer seg på et bibliotek av opptak vi gjorde av ekte mennesker.

For å lage et bibliotek av supportere, filmet vi i tre dager i et grønnskjermstudio. Totalt filmet vi 105 menn og kvinner med forskjellige klær, utstyr og oppførsel.

Slik var oppsettet da vi filmet supporterne enkeltvis:

Vi kledde dem opp med supportereffekter fra forskjellige fotballag og filmet situasjoner hvor de blant annet kikket på kampen, jublet for scoring, kjeftet på dommeren, og var skuffet over tapt målsjanse. Dette ble filmet i normal hastighet (25 fps) og i saktefilm (50 fps). Det samme ble gjort med supporterflaggene.

Alt ble filmet med en jevn lyssetting som base, slik at vi i etterarbeidet kunne lyssette om til å passe ulike tidspunkter på dagen og forskjellige værforhold som sol og overskyet.

Av dette laget vi et stort katalogisert bibliotek med tilskuere og flagg som vi matet inn i Cluster.

Disse ble siden hentet ut basert på forskjellige parametere som vi hadde valgt for stadionet. For eksempel hvor på tribunen Varg-supporterne skulle sitte, hvor mange av tilskuerne som skulle ha flagg og hvor mange prosent av setene som skulle være fylt.

Slik ser det ut når vi velger ut ulike sammensetninger på tribunen i 3D-animasjonsprogrammet Houdini:

I tillegg kunne vi bestemme hva tilskuerne til enhver tid skal gjøre – skal de sitte stille, se på mobilen, eller juble?

For at tilskuerne ikke skulle bli repetitive forskjøv vi når de ulike bevegelsene ble påbegynt. Noen reiser seg for å juble litt før, andre holder igjen. Det skal tross alt ikke se koreografert ut.

Slik ser supporter-biblioteket ut:

Vi laget 3D-modell av stadionene

For å få nøyaktige stadionbilder 3D-scannet vi Lerkendal og Ullevaal stadion med en punktscanner som brukes til landskapsmåling. Resultatet av scanningene er punktskyer som viser eksakte posisjoner på seter, rekkverk, reklameplakater og trappetrinn.

Dette gjorde at vi kunne legge inn alle posisjoner vi hadde behov for i en 3D-modell. Hvert sete fikk da sitt punkt, og vi kunne legge på supporter-modellene etter oppskriften vi hadde laget i Cluster.

Slik passer vi på at supporterne kommer på rett side av rekkverket (ikke noe å ta for gitt) og at alle de andre effektene vi har laget legger seg rett.

Vi hentet også ut data fra opptaksmaterialet som gjorde at vi automatisk kunne gjenskape samme dybdeskarphet og lukkerhastighet som ble brukt under opptakene. Det gjorde at kunne gjenskape akkurat hvor uskarpe supporterne ville vært om de faktisk ble filmet på ekte.

Mer tid til å fortelle en historie

Statister trenger instruksjoner og de må flyttes rundt etter hvilke kameravinkler man skal bruke. Å droppe dem gir regissøren og fotografen mer frihet under de intense innspillingsdagene.

Det er også mer materiale tilgjengelig for klipperne som skal sy sammen scenene. De trenger for eksempel ikke å tenke på hvordan statistene er lyssatt. Det gjøres digitalt i ettertid, noe som er spesielt viktig siden fotballkamper i Heimebane gjerne ble filmet over én til to uker under forskjellige lysforhold.

Alt dette skulle spille sømløst sammen som om det foregikk over to omganger på 45 minutter.

Effektene skal ikke være i fokus

Heimebane er først og fremst en dramaserie som skal lokke fram følelser og skape stemninger. Derfor har vi jobbet hardt for å gjøre 105 statister om til 28.000 troverdige tilskuere.

Effektene er ikke laget for å ta plass og fokus, men de er en viktig brikke i seriens historiefortelling og følelsesformidling.

Disse visuelle effektene bidrar til å gjøre scenene troverdige – om det er å fylle tribunene (som ellers ikke ville vært mulig) eller å gjøre været i stuevinduet akkurat rett.

Det gjør oss litt ukomfortable å fortelle om dette – da forsvinner kanskje noe av magien. Vi vil jo ikke at du skal studere effektene, men nyte historien som fortelles i Heimebane.

I 12 år har jeg levd i et dysfunksjonelt forhold hvor det stadig mer føles som jeg bare er der for å bidra til noen andres digitale forretningsmodell. Så nå takker jeg for meg og logger ut av «blåskjorte-facebook» for godt.

Her om dagen lå denne i innboksen min:

Men nei, LinkedIn, jeg kan vel ikke si jeg kjenner Børge Brende.

Og jeg er usikker på om det vil ha noen klar verdi – for ham, meg, eller våre felles forbindelser – om jeg legger ham til mitt såkalte profesjonelle nettverk på LinkedIn, som etterhvert ser mindre og mindre ut som et profesjonelt nettverk, og mer og mer ut som en tilfeldig samling LinkedIn-brukere.

Hvem er herre, hvem er tjener?

Jeg tror den som primært kunne hatt nytte av det om jeg la til Brende, er LinkedIn selv.

Forretningsmodellen deres nyter godt av at flest mulige brukere er der, og er knyttet godt sammen, så de kan hente mest mulig ut av nettverket som 610 millioner brukere gir dem tilgang til.

Sammen er vi broer som forbinder folk og deres karrieredrømmer. Vi fyller pølsen med innhold, mens de samler opp data og tilgang til folks skjermer. Denne tilgangen og innsikten kan selges til de som vil betale. Det Microsoft-eide selskapet har 14.000 ansatte.

Selv har jeg vært ganske dårlig til å fylle LinkedIns pølse. Jeg har aldri delt noe innhold, søkt jobber, eller brukt LinkedIn for å finne noen til en jobb, og bioen min har ikke blitt oppdatert på årevis. Mesteparten av veien har jeg vært en passiv bruker, og bare viljeløst klikket «legg til» når nye forbindelser foreslås.

Totalt sett er det utydelig for meg: Er det LinkedIn som jobber for meg, eller jeg for dem?

Alle disse jeg aldri har møtt

Men jeg er litt fascinert over at nettverket av folk jeg «kjenner» i LinkedIn er blitt så tilgrodd gjennom årene at jeg skal ha 24 forbindelser til Børge Brende, en mann jeg aldri har møtt.

Når jeg klikker meg gjennom listen ser jeg noen kjente, men de fleste forbindelsene mellom Brende og meg er enten bransjekolleger jeg har begrenset kontakt med eller folk fra helt andre felter som jeg ikke helt husker hvorfor jeg har trykket «OK» på når LinkedIn høflig har oppfordret meg til å legge dem til.

De er sikkert bra mennesker, altså. Både Brende og de som forbinder oss. Men det er ikke klart for hva godt som skal komme ut av at vi knyttes sammen på denne måten.

Dagene som kom og gikk

For 12 år siden, den gang jeg etablerte kontoen min, var LinkedIn et nytt, hvitt kart som kunne erobres. De sosiale mediene var fortsatt i sin uskyldige ungdom. De var gode ideer som ennå ikke hadde fått en forretningsmodell på plass.

Det å starte med å bygge kontaktnettet var en gøyal lek: Om å gjøre å finne flest mulig kjentfolk som kan være nyttige forbindelser om man en dag får lyst til å flytte på seg.

Men denne første stundens romantikk er over for mange år siden. Mitt eneste forhold til LinkedIn idag, er at det kommer dumpende en epost med jevne mellomrom – som den om Børge Brende.

Og så må jeg vurdere hver og én, da: Er dette en kontakt som virker relevant? En som kanskje en dag kan bli verdifull i dette store usynlige nettverket av folk på karrierestiger? En som bærer et skjult løfte om en storartet fremtid? Eller en jeg gjerne holder stigen for?

Men virkeligheten er jo at jeg har minimal nytte av disse forbindelsene.

Jeg sitter ikke med planer om å bytte arbeidsgiver med det første. Og jeg tror heller ikke det vil være et spesielt godt lodd på andres vektskål i en ansettelsesprosess at jeg har lagt noen til i mitt profesjonelle nettverk.

Likevel sitter jeg her som en nyttig idiot og trykker på knapper.

Overvåkingsmaskinen

«Ingenting man gjør på disse plattformene er privat. Alt du gjør omdannes til monetiserbare enheter som selges til høystbydende.»

Roger McNamee i samtale med Nicholas Thompson på SXSW 2019

På årets SXSW-konferanse snakket Roger McNamee om sin bekymring over hvordan sosiale medier som LinkedIn overvåker oss, fanger opp atferden vår, og skaper et marked basert på våre mest personlige ting.

Hvorfor har jeg blitt værende i dette forholdet så lenge?

Hva har gjort at jeg har holdt ut med LinkedIn alle disse årene? Jeg tror det er flere ulike grunner:

Det likner et spill

I starten, for 12 år siden, da sosiale medier var nytt, og LinkedIn var et slags Facebook, men for jobb, så var det noe litt gøy over å kunne bygge etellerannet med blanke ark og se hvor det ledet hen.

Den underliggende spillmekanikken (eller gamification, som det kalles i bransjen) drev meg videre i å fylle ut de blanke feltene.

LinkedIn har (som mange andre nettjenester) ulike mekanismer som stimulerer meg til å trykke på de riktige OK-knappene, slik at jeg kan gi dem det de ønsker seg.

Jeg har en fremdriftsmåler som viser hvor langt jeg har kommet i spillet. Den belønner meg og pirker meg videre:

Og hvis jeg fyller ut blanke felter…

…får jeg stjerne i boken…

…og LinkedIn vet litt mer om meg, som de kan bruke.

Det virker som de forstår hvilke knapper de bør trykke på.

Kan jeg få nummeret ditt?

LinkedIn appellerer til sikkerhetsinstinktet og ber om nummeret mitt.

Når feltet for å fylle ut kommer, står det:

De fortsetter i samme åndedrag med å snakke om hvordan de kan bruke det så folk skal kunne søke meg opp gjennom det – var det ikke sikkerheten som var poenget?

Men ulike former for gamification er ikke det eneste som har holdt meg i ånde. Det er flere interne psykologiske mekanismer i spill her:

Et slags løfte om mulig fremtidig gevinst

Kanskje kan noe av det jeg har fylt inn gjennom årene én dag nyttig – både for meg, og for forbindelser jeg kan hjelpe – om jeg en dag skulle flytte på meg. Men de fleste dager i livet så skal man jo ikke det.

Og sannheten er nok at den dagen jeg skulle ha lyst til å gjøre noe annet, så tror jeg ikke jeg har lyst til å jobbe for noen som tillegger LinkedIn noesomhelst vekt.

Deilig å få enkle ting unna

Ordensinstinktet sier at eposter jeg kan ekspedere med én gang skal behandles, og ut av systemet.

Og dermed sitter jeg pliktskyldigst og legger til nye forbindelser som kommer dryppende én og én. Sakte men sikkert blir jeg et ørlite mer verdifullt knutepunkt i nettverkets forretningsmodell.

Loss Aversion

Når jeg blar gjennom dataene om meg dukker det opp noen glimt av lys i dypet.

En gang har jeg til og med fått en anbefaling:

Dette er umistelig hard valuta. Jeg må bli værende!

Sunk Cost Fallacy

Sunk cost er noe man har investert og ikke kan få igjen.

Om jeg har brukt timesvis av livet mitt på å sirlig legge inn detaljer om karrieren min i LinkedIn, føles det som alt dette vil gå tapt om jeg skulle takket for meg.

Da er det lett å begå en såkalt sunk cost fallacy, og fortsette å tømme ressurser i hullet i bakken, fordi det føles verdifullt og jeg allerede har senket masse tid og krefter i dette.

Kan jeg virkelig gi alt dette jeg møysommelig har fylt ut og samlet på båten?!?

Ved første blikk føles det risikabelt. Men når jeg setter refleksfølelsene til side og tenker mer analytisk på det, er det som en vekt løftes av skuldrene.

Oppgjørets time

For tiden går jeg gjennom mitt forhold til sosiale medier, hvilken plass de skal få ha i livet mitt fremover, og hvor mye de skal få utnytte meg. Det føles godt å ta tilbake mer kontroll over egen tid og en liten flik av privatlivet man engang hadde.

Det betyr ikke at jeg mener sosiale medier er uten verdi. De kan være en god kilde til oppdatering innen fagfelt og interesseområder, de er en god kontaktoversikt og katalog over forbindelser, og de lar meg holde kontakt (eller ihvertfall noe som likner på kontakt) med mennesker.

Men de eter av tiden min, sinnsroen min, personvernet mitt, og pekes stadig oftere på som trusler mot stabile demokratiske samfunn.

Sannheten for mitt vedkommende akkurat nå er nok dessverre at det for eksempel sitter et godt stykke inne å kvitte meg med Facebook, fordi jeg har det filtre seg såpass dypt inn i hverdagen min. LinkedIn er det derimot ganske enkelt å ofre.

En forunderlig ansamling

Før jeg skal låse døren til LinkedIn og kaste nøkkelen tar jeg en siste tur gjennom rommene. Hvem er de egentlig, de 310 menneskene som har hopet seg opp i denne forretningdress-versjonen av Facebook gjennom 12 år?

Bortsett fra den første håndfullen jeg la til da dette var nytt og spennende, ser det ut som det i hovedsak er folk som har lagt meg til, eller som har blitt foreslått av systemet.

Etter en rask gjennomblaing ser de ut til å være:

• Nåværende og tidligere kolleger
• Folk som jobber på samme felt som meg i andre bedrifter i inn- og utland
• Folk jeg har møtt på konferanser
• Studievenner
• Noen fra videregående
• Sommernaboer
• Fremmede som har trodd at det vil komme etellerannet godt ut av å legge meg til

Mens jeg skriver dette dukker det opp et typisk eksempel på sistnevnte:

Det er ikke meg, det er deg

Når jeg blar gjennom kontaktene jeg har sluppet inn, finner jeg ikke noen jeg ikke enkelt kan treffe på annet vis den dagen behovet skulle melde seg.

Så det er så ikke vanskelig å bestemme seg.

Men for moro skyld trykker jeg på knappen for å laste ned hele datadumpen, i tilfelle jeg en dag skulle ha lyst til å se hvordan jeg har matet dette dyret gjennom 12 år.

Skatteplanleggere

Nederst i eposten ser jeg at LinkedIn – som så mange andre av de såkalte overvåkingskapitalistene – har satt opp Europaavdelingen sin i skatteparadiset Irland.

I et intervju med Kara Swisher påpeker EUs konkurransekommisær Margrethe Vestager at digitale bedrifter i snitt betaler 9 % skatt, i stedet for i snitt 23%, som andre bedrifter gjør i landene de opererer i.

Det gjør ikke beslutningen nevneverdig vanskeligere.

Morna, LinkedIn

Jeg tar et siste blikk rundt i den tomme leiligheten, prøver å minnes gode stunder jeg har hatt her, men kommer ikke på særlig mange. Jeg slukker lyset og går.

Etterpå føler jeg meg akkurat litt lettere.

Takk for meg, LinkedIn. Det har først og fremst vært ganske kjedelig.

Det kan raskt oppstå misforståelser når Twitter-kontoen @VyTravel har fem ganger så mange følgere som den offisielle kontoen @Vygruppen.

“Vy sin generelle anbefaling til reisende er å bruke egen bil. Vår erfaring med tog og buss er at de ofte er fulle og sjelden er på tiden. ByBil kan til nød brukes.” skriver Twitter-kontoen @VyTravel som tilsynelatende ser ut til å tilhøre norges nye transportgigant Vy.

Kontoen er en parodi som ikke tilhører vy, men den surfer videre på en etablert bølge av kritikk og harselas rettet mot det nye selskapet og navnet Vy.

“Vy er på mange måter et utstillingsvindu for alt som er sykt med det norske språk og vår forvaltning”, skriver skaperen av parodikontoen til NRKbeta.

Kontrovers om navn og politikk

Da NSB og Nettbuss slo seg sammen under det nye navnet Vy vakte det reaksjoner hos mange. Opposisjonen på Stortinget var raskt ute, og Arbeiderparti-politiker Sverre Myrli kalte navnebyttet galskap. Navnebyttet ble også kilde til spekulasjoner om dette var et steg på veien til privatisering av den norske jernbanen.

But Vy?!? For et fjollete navn. Regjeringens jernbanereform går fra høydepunkt til høydepunkt. Flere direktører, mer direktørlønn og navnesnobberi. Tror passasjerene heller vil ha bedre togtilbud…

— Audun Lysbakken (@audunlysbakken) 12. mars 2019

Men det er ikke bare i politikken og mediene det har gått hardt for seg. På nett og i ulike sosiale nettverk har det nye navnet møtt en jevn strøm av harselas og kritikk. De mange ordspillene nådde sin foreløpige topp 1 april.

Da vitset aktører som Språkrådet, Statens vegvesen og Oslo sporveier at de skulle få nye navn som lignet Vy eller andre selskap som Bane NOR.

– Vårt purpose skal være å levere. Språkrådet skal være den foretrukne totalleverandøren av språkopplevelser, sier språkdirektør Åse Wetås med ettertrykk. – Det nye navnet gjør oss mer synlige og attraktive. https://t.co/6G3ctXNyIM

— Språkrådet (@sprakradet) 1. april 2019

Kult og omnikanal

Som ikke navnet og logoen har fått nok kritikk, har flere andre aspekt ved kommunikasjonen ut mot publikum vakt reaksjoner. Et eksempel er at knapper i Vys nye app ikke har tradisjonelle valgmuligheter som “OK” eller “godta” – men “Kult!”.

Vy påpeker selv at en ikke måtte trykke på knappen hvor det står «Kult» for å lukke beskjeden. Skjermbilde fra Vys nye app.

Vy har også valgt å legge ned NSB og nettbuss sine kontoer på sosiale medier, og satser på å bygge opp helt nye kontoer på blant annet Facebook og Twitter.

Konsulentselskapet Bekk skriver at de har jobbet med NSB, Nettbuss og Snøhetta “for å levere det som kanskje er Norges første smidige merkevareendring. Hos Vy er dette teamet kjent som ‘Omnikanal’”.

Til tross for smidighet og omnikanal er det en helt annen aktør enn Vy som har stjålet showet på Twitter.

@VyTravel – i regi av Jonas

Parodikontoen @VyTravel har i skrivende stund 5 141 følgere, i motsetning til @vygruppen sine 794.

Vy har jobbet noe tid med å få verifisert sin konto og kort tid før publisering av denne saken fikk kontoen Twitters offisielle verifisert-symbol og @VyTravel byttet visningsnavn til «Vy Not Travel».

Fram til nå er det likevel @VyTravel sine sleivspark om transformasjon og ledelse i form av kommunikasjonsspråklig newspeak som har dominert på Twitter.

Vår kjernevirksomhet er ledelse, derfor vil vi måtte redusere ruteproduksjonen noe fremover for å å finansiere utviklingsprogram for toppledergruppen.

— VyTravel (@VyTravel) April 26, 2019

NRKbeta tok til Twitter for å snakke med Jonas Ali Ghanizadeh, som står bak @VyTravel. Ghanizadeh er styremedlem i Vadsø SV.

– Jeg startet kontoen mest av alt fordi jeg var overrasket over at ingen andre gjorde det, skriver Ghanizadeh som mener Vy henger etter og dermed har gjort jobben enklere.

Reaksjonene beskriver Ghanizadeh som stort sett positive, men med enkelte kritiske røster.

– Jeg regnet med at kontoen ville bli sperret eller saksøkt, men det skjedde ikke, skriver Ghanizadeh som mener det kan være fordi han konto framstår som langt mer seriøst enn Vys egen – med mindre man går inn i innholdet.

Jonas Ali Ghanizadeh Foto: Torgrim Halvari

Vy har ifølge Ghanizadeh ikke tatt kontakt.

Vy er ikke begeistret

– Dette er ikke vår konto. Den bruker vår logo blant annet, og det liker vi dårlig, sier pressesjef Åge-Christoffer Lundeby i Vy til NRKbeta.

– Han utgir seg bevisst for å være noen andre enn den han er. Der er det noen regler som man kanskje bør tenke på, sier Lundeby.

Pressesjef i Vy, Åge-Christoffer Lundeby Foto: Vy

– Gjør dere noen grep eller går dere kontoen i møte?

“Det ønsker jeg ikke kommentere”, svarer Lundeby.

Balanserer på grensen

Ghanizadeh sier parodikontoen bevisst balanserer på grensen og at det er akseptabelt om noen går på limpinnen.

– Ingen henvendelser har så langt vært av en slik karakter at jeg har tenkt at de burde faktisk få hjelp av NSB. Skjer det så sender jeg en privat melding og leder dem på rett vei, skriver Ghanizadeh som ikke har konkrete planer for videre drift av kontoen.

– Jeg har ingen planer for kontoen, dette er bare gøy og jeg holder på så lenge det er artig. Mitt problem er at jeg får konstant påfyll av original Vy og generelt ledelsesbabbel. De fleste av mine tweets om ledelse er ting som er sakset direkte fra aviser/uttalelser fra ledelse eller egen erfaring.

Slik ser kontoen @VyTravel ut. Skjermbilde: twitter.com/vytravel

“Det at så mange meningsbærere og sentrale politikere faktisk tror på alt det pisspreiket jeg skriver og tar det for god fisk viser jo veldig tydelig hvor galt det faktisk er.” avslutter Ghanizadeh.

Har du trodd parodikontoen @VyTravel var en offisiell konto?

Oppdatering: Etter publisering ble Ghanizadehs tilknytning til SV blitt tilføyd.

Kommune-Norge lekker informasjon om dine mest personlige nettbesøk, viser en undersøkelse gjort på vegne av NRKbeta. Det hele skyldes en «uskyldig plugin».

Rask psykisk helsehjelp (RPH) er et tilbud til personer over 16 år med symptomer på angst og depresjon av lett til moderat grad, skriver Kristiansand kommune på sine nettsider. Kommunen tilbyr også informasjon om hva du kan gjøre i barnevernssaker, om du sliter med rus, eller søker informasjon om hjemmehjelp til et familiemedlem.

At du besøker disse informasjonssidene deler Kristiansand kommune med det amerikanske IT-selskapet Oracle, noe de ikke opplyser om på sine personvernsider.

I 2016 kjøpte Oracle opp AddThis, et selskap som leverer noen knapper som gjør det enklere å dele en nettside med venner på Facebook, Twitter, og epost. Det er også mulig å trykke på utskriftsikonet som tar deg til en utskriftsmeny.

– AddThis tjener sine penger på å selge dataene de får av å overvåke nettbrukeres ferd på tvers av nettsider som bruker pluginen, sier Daniel Johannsen, som er sjef for Cybot. Selskapet leverer tjenester innen personvern.

9. april analyserte Cybot nettsidene til norske kommuner på vegne av NRKbeta. Det viste at 70 av 422 kommuner lot AddThis hente ut data om deres brukere på minst en underside. I tillegg til Kristiansand avslørte stikkprøver at også kommuner som Fredrikstad, Nittedal, og Hamar tillater Oracle å spore sine innbyggere på svært personlige informasjonssider.

En av verdens største dataforhandlere

Oracle har med sine oppkjøp av Datalogix, BlueKai, og AddThis blitt en av verdens største dataforhandlere, ifølge en rapport av den østerriske personvernforskeren Wolfie Christl.

I 2016 oppga Oracle selv at AddThis sporet 900 millioner brukere på 15 millioner domener.

Conzentio, en annen tjenestetilbyder innen personvernorienterte løsninger, undersøkte AddThis august 2018. Der fant de at Oracle, i sitt eget informasjonsmateriell, oppgir å ha 4,4 millioner unike ID-er i Norge fordelt på 48.100 annonsegrupper.

– De som bruker dette i sine nettsteder blir lurt av AddThis. Det er ikke tydelig for dem at den brukes til å stjele brukernes data, sier teknisk sjef Anders Willstedt i Conzentio.

Egne tester gjennomført av NRKbeta viser at AddThis kan hente ut IP-adresse, et estimat for lokasjon, informasjon om nettleseren, og nettadressen brukeren surfer på.

Trykker man på en av knappene laget av AddThis vil brukeren også få en unik ID. Den vil følge brukeren på alle nettsider med en AddThis-plugin.

Oracle bruker data høstet fra AddThis til å lage unike brukerprofiler som man kan rette annonser mot. Etter at nye personvernlover ble innført i Europa har Oracle i det stille sluttet å tilby brukersegmentering basert på data fra AddThis, ifølge Ad Exchanger.

Oracle oppgir til NRKbeta at de ikke ønsker å stille til intervju om AddThis. I Oracles personvernsretningslinjer for AddThis står det at selskapet kan samle inn informasjon som indirekte kan identifisere brukere og at informasjonen kan brukes til målrettet reklame.

Datatilsynet

Juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet, Tobias Judin, mener det kan være et «svært alvorlig lovbrudd» om beskyttelsesverdig informasjon har lekket til «uvedkommende».

I 2018 innlemmet Norge et nytt lovverk for personvern (GDPR) som inneholder regler for når og hvordan personopplysninger kan behandles. Enkelte informasjonskategorier, såkalte «særlige kategorier av personopplysninger» har strengere krav til beskyttelse. Dette gjelder informasjon om blant annet helse, religiøs overbevisning, og politisk oppfatning.

– Hvis mine surfevaner belyser noen trolige sammenhenger om disse punktene kan det regnes under «særlige kategorier av personopplysninger», og det er veldig strengt å behandle dem, sier Judin, som mener det er «ekstra graverende» om en kommune har latt denne typen informasjon komme på avveie.

Judin beskriver det som et demokratisk problem om innbyggere ikke kan få informasjon om kommunale tjenester uten å overvåkes av kommersielle aktører.

– Om jeg har nedsatt funksjonsevne må jeg kunne lese om å få hjelp i hjemmet uten at det går videre til noen andre.

– Uheldig situasjon

Da NRK kontaktet Kristiansand kommune om deres bruk av AddThis ble pluginen fjernet umiddelbart.

– For oss er dette en uheldig situasjon. De som har vært inne på våre nettsider har lagt igjen informasjon om seg selv som de ikke har vært klar over at de har lagt igjen, sier kommunens IT-sjef, Ingunn Kvivik.

Hun sier det er særlig alvorlig for personer som har vært inne på sider med sensitiv informasjon.

Har dere vurdert lovligheten av det?

– Vi har ikke vurdert lovligheten av dette internt i kommunen. Vi har stolt på leverandøren vår i denne saken, påpeker hun.

Leverandøren er IT-selskapet Prokom. De har nå gått ut med en anbefaling til alle kommuner som benytter deres løsning om å fjerne AddThis-komponenten fra sine hjemmesider. Det bekrefter administrerende direktør i Prokom, Halvor Jordbakke.

AddThis fjernes fra flere kommuner

– Uten å gå detaljrikt inn på teknologien, synes det rett å fjerne løsningen, da en offentlig nettside ikke bør ha slike relasjoner til kommersielle tredjeparter, sier digitaliseringssjef Ketil Johansen i Fredrikstad kommune.

Kommunikasjonssjef i Nittedal kommune, Kristian Westgård, forteller at de ikke har grunnlag for å «konkludere med at plugin AddThis er lovstridig», men at de for sikkerhetsskyld har fjernet den fra nettsidene. Marianne Bjønness opplyser at Hamar kommune ikke har vurdert lovligheten av pluginen, men at den nå er fjernet.

Oppdatering: Etter at artikkelen ble publisert har en rekke kommuner tatt kontakt for å informere om at de har fjernet elementer på deres nettsider som legger igjen cookies fra AddThis.

*Kommunenes nettsider ble undersøkt 9. april. Det holder at AddThis har lagt igjen en cookie på minst en underside for at en kommune er ført opp på listen.

Lyst til å filme podcast- eller radiopraten din? Kanskje kan vi hjelpe deg litt på vei.

I NRK lages det mange timer radio hver dag. Noen program går til og med på radio og TV samtidig som Dagsnytt 18 og Nyhetsmorgen. Disse to programmene klippes manuelt, men NRK produserer mange timer radio ellers. I dag klippes for eksempel Nitimen med «AutoCam» og en rekke andre radioprogram bruker det for videoer i sosiale medier.

NRKbetas Jon Ståle Carlsen har laget en løsning som klipper automatisk mellom ulike kamerautsnitt etter noen enkle regler, noe som gjør at mer av NRKs innhold kan dokumenteres på video.

Systemet baserer seg på at alle i et radiostudio har sin egen mikrofon. Systemet «AutoCam» lytter på hvem som snakker, og vil gi dem kameratid. Snakker flere i munnen på hverandre vil systemet klippet til et oversiktsbilde. Har en person snakket lenge vil AutoCam klippe tilbake til et tidligere utsnitt, noe vi kaller et lyttebilde.

Vi har lagt koden for å velge hvilket bilde som skal vise etter lydnivå på GitHub under MIT-lisens.

I denne bakom-artikkelen forteller vi også mer om det tekniske rundt systemet som brukes av flere i NRK.

Et utsnitt fra Politisk kvarter 24. april hvor AutoCam ble benyttet:

For å kjøre systemet trenger man kamera, mikrofoner, en Arduino (Uno Ethernet/Mega/Mega ADK), bildemikser, og eventuelt en ekstra datamaskin om du ønsker det. Som nevnt over gjelder koden vi har lagt ut kun for Arduinoen. Hvordan det kombineres med din bildemikser og prosessen videre må du eventuelt finne ut selv.

I vår implementasjon har vi i tillegg gjort det mulig å styre AutoCam med en enkel fjernkontroll. Det gjør det mulig å manuelt overstyre kameraene etter ønske:

Slik ser det ut på maskinrommet. Her har vi en datamaskin, bildemikser (ATEM 2M/E), og en Arduino bygget inn i et 19″ rack-kabinett:

Er du interessert i åpen kildekode kan du finne prosjekter NRK og NRKbeta har lagt ut på GitHub.

MacKenzie Fegan er i ferd med å gå om bord i et fly. Hun forventer at hun snart skal ta frem ombordstigningskortet, men det trenger hun ikke. Ved gaten blir ansiktet hennes scannet av et kamera. Vips, så er hun gjennom.

Min første passe naive reaksjon da jeg leste om dette var at jeg syntes det var strålende. Hun trengte ikke mobiltelefon eller ombordstigningskort! Ansiktet var nok. Gjenkjenningen har blitt sikker og teknologien fjerner friksjon og forsinkelse på enda et område.

I just boarded an international @JetBlue flight. Instead of scanning my boarding pass or handing over my passport, I looked into a camera before being allowed down the jet bridge. Did facial recognition replace boarding passes, unbeknownst to me? Did I consent to this?

— MacKenzie Fegan (@mackenzief) April 17, 2019

Men hvordan vet de hvem jeg er?

Men, det er flere viktige spørsmål her. Og Fegan stiller flyselskapet JetBlue noen av dem. Hun lurer først og fremst på hvor JetBlue har fått tak i data om ansiktet hennes. Svaret fra dem er enkelt og greit: “Informasjonen kommer fra amerikanske sikkerhetsmyndigheters eksisterende system.”

Her har altså myndighetene i USA gitt ut biometriske data om ansiktet til alle passasjerene i et fly til et privat selskap.

Fegan forteller om hendelsen på Twitter og spør forbrukerrettighetsorganisasjonen Electronic Frontier Foundation (EFF) om hun bør være bekymret. De svarer rett ut at det bør hun være.

“There is no pre-registration required.” I’ll say! This press release really doesn’t tell me anything about how it works. @EFF, can you shed some light on this? How concerned should I be?

— MacKenzie Fegan (@mackenzief) April 17, 2019

Det at noen kan identifisere deg på avstand uten at du vet at du nettopp ble identifisert åpner for ganske store muligheter for brudd på privatlivets fred og retten til å være anonym når du beveger deg i offentlig rom.

Du strør om deg med det mest private du har

Det litt fascinerende og samtidig skremmende her er at noe av det mest private du har også er noe av det du legger igjen nesten alle steder du beveger deg. Mulighet for å ta bilder av ansiktet ditt, fingeravtrykket ditt, og ikke minst den berømte koden som kalles DNA.

De to sistnevnte krever litt tid å samle inn, mens ansiktet ditt kan scannes umiddelbart. Og datamaskiner har gjort det ekstremt mye raskere og mer effektivt å finne akkurat deg i store databaser av mennesker.

Skremmende muligheter

Denne utviklingen har gjort at vi må se på overvåkning og identifisering med nye øyne. Før hadde vi lav oppløsning, bare gråtonebilder og lagring på videobånd. Nå har vi fargebilder i høy oppløsning, lagring på nett og enorme analysemuligheter ved hjelp av kunstig intelligens og bildegjenkjenning.

Der et kamera på et hustak tidligere bare kunne brukes til å få et oversiktsbilde kan man nå kjenne igjen ansikter, bilnummer og andre detaljer. Med kraftige teleobjektiv kan man avsløre selv den minste detalj.

Selskaper som har fått tillatelse til å sette opp overvåkningskamera får større og større ansvar. Når det så viser seg at vi ikke kan stole på at for eksempel grensemyndighetene i USA kun bruker dataene selv begynner dette å bli problematisk.

Kan vi stole på myndighetene?

Norge er et land preget av frihet og høy tillit til både myndigheter, politi og forsvar. Så det er heldigvis fjernt for oss å tenke at identifikasjonsdata vil bli brukt til å forfølge minoriteter eller nekte enkeltmennesker adgang til goder.

Kinas Zhima Credit gir innbyggerne en sosial poengsum basert på hvordan de oppfører seg. Der kan du risikere å bli fratatt goder som muligheten til å reise utenlands eller bare det å ta tog dersom din poengsum blir for lav.

Zhima Credit samler data om deg basert på blant annet hva du kjøper, hvor du beveger deg og hvilke venner du har. De eksperimenterer også med ansiktsgjenkjenning. Blant annet fordi du skal kunne betale kun basert på ansiktet ditt. Men veien er kort derfra til at ansiktet ditt kjennes igjen andre steder der du beveger deg. I 2017 skrev Mara Hvistendahl en grundig artikkel om Zhima Credit i Wired. Den er et skremmende innblikk i hvor langt det kan gå når data deles og brukes for å rangere borgere i et land. Og nå nylig tegnes et enda mer skremmende bilde i The Daily. Den daglige nyhetspodcasten til the New York Times.

Ja, du bør være bekymret

Kjernen i saken MacKenzie Fegan pekte på da hun ble scannet av JetBlue er deling på tvers uten samtykke. Dersom databaser med biometrisk informasjon som ansiktet ditt eller fingeravtrykket ditt blir delt på tvers av organisasjoner bak din rygg uten at du vet det, så mister du samtidig kontroll på hva du egentlig går med på når du lar deg identifisere.

Her er det stor forskjell på bruk og misbruk. Når jeg låser opp telefonen min med ansiktet mitt stoler jeg på at telefonleverandøren kun bruker ansiktet mitt til akkurat det. Og at jeg tydelig samtykker hver gang de spør om jeg vil bruke det til noe mer. For eksempel logge inn i bank-appen eller til betalingsløsninger.

Det blir fort misbruk dersom du blir kryss-sjekket mot politi, skattemyndigheter, bank, noen butikker og et flyselskap uten at du vet det når du går gjennom passkontrollen.

Om ikke vi syntes at det var irriterende nok å bli sporet og bombet med tilpasset reklame og mer eller mindre passende informasjon når vi beveger oss på nett, så kan en ukontrollert bruk av biometriske data føre til en liknende situasjon også når du ikke sitter foran tastaturet. Jeg tviler på at det er mange som ønsker seg dit.

Chris Hughes var med å starte Facebook. Nå vil med-grunnleggeren avvikle selskapet.

– Vi er en nasjon med sterke tradisjoner for å tøyle monopoler, uansett hvor velmenende sjefene for disse selskapene kan være. Marks makt er uten sidestykke og uamerikansk, skriver Chris Hughes i kronikkform hos New York Times torsdag.

Så konkluderer Hughes med at det er på tide å bryte opp selskapet.

I’m calling for breaking up @Facebook in an essay in the @nytimes. FB has become too big and too powerful, and it’s part of a trend in our economy of an increasing concentration of corporate power. We can fix this: break the company up and regulate it. https://t.co/34rITPfvJ9

— Chris Hughes (@chrishughes) May 9, 2019

Kronikken er dermed det ferskeste av en lang rekke utspill fra tidligere Facebook-ansatte som har vendt seg mot selskapet.

Den anerkjente medieforskeren og tidligere redaktøren Emily Bell kaller bredsiden i New York Times «den mest knusende analysen av Facebook jeg har lest«, på grunn av Hughes nære kjennskap til hvordan Facebook ble utviklet, og selskapets nåværende sjef: Mark Zuckerberg.

Ute av selskapet

– Jeg har ikke vært en del av Facebook på over ti år, men føler et ansvar for å redegjøre for skaden som er gjort, forteller Hughes i en video tilhørende kronikken:

«Jeg er skuffet over meg selv og det tidlige Facebook-teamet for å ikke ha tenkt mer på hvordan nyhetsstrømalgoritmen kunne forandre kulturen vår, påvirke valg og gi makt til nasjonalistiske ledere. Og jeg er bekymret for at Mark har omgitt seg med et team som forsterker det han tror på, istedet for å utfordre det», skriver Hughes.

Den siste tiden har en rekke Facebook-ansatte på toppnivå forlatt selskapet, og uenighet med Mark Zuckerberg har hyppig blitt oppgitt som grunn.

At Zuckerberg selv har full kontroll over ytringer, uten et styre eller andre overordnede å forholde seg til, er ifølge Hughes det største problemet:

«Det er ingen presedens for hans evne til å overvåke, organisere og sensurere samtalene til to milliarder mennesker», skriver Hughes.

Digital kometkarriere

Hughes bodde sammen med Zuckerberg da de studerte ved Harvard, og var med å grunnlegge Facebook i 2004. Hughes jobbet både som talsperson og leder for Facebooks produktutvikling fram til 2007. Da ble Hughes en av internett-toppene i Barack Obamas presidentkampanje. Da Obama ble innsatt som president i 2009 var Hughes 25 år.

Hughes mest synlige rolle de siste årene har vært inne på – og ute av – eiersiden i magasinet New Republic. Det gikk dårlig, og Hughes solgte magasinet i etterkant av masseoppsigelser i redaksjonen. Årsaken, skal vi tro journalist Franklin Foer var at Hughes la for mye vekt på Silicon Valleys forkjærlighet for tall og analyse, snarere enn selve journalistikken i den daglige driften.

I dagens kronikk er det nettopp suksessen til Facebook og andre Silicon Valley-selskap som får gjennomgå.

Monopolet er problemet

– Når selskap blir for store, slurver de og blir uforsiktige, argumenterer Hughes i kronikken, som peker på de mange personvern- og datasikkerhetsskandalene som har rammet Facebook, beskyldningene om valgpåvirkning og spredning av voldsretorikk på tjenesten.

To tiltak

Hughes foreslår to tiltak amerikanske myndigheter bør gjennomføre. Det første er å bryte opp Facebook, og omgjøre oppkjøpene av Instagram og Whatsapp, som Hughes mener det var en tabbe av amerikanske konkurransemyndigheter å tillate. Gjennom en slik reversering av salgene, kan selskapene bli konkurrenter på like vilkår, skal vi tro Hughes.

Hughes tar også til orde for å opprette et nytt offentlig organ som skal beskytte den amerikanske befolkningen mot Facebook og andre lignende selskap.

«Tenk på det: vi stoler ikke på at flyselskaper eller medisin-produsenter regulerer seg selv. Vi burde ikke stole på sosiale medier-selskaper heller», sier Hughes som også argumenterer for sterkere beskyttelse av personvernet.

Hva synes du om Hughes utspill? Du kan lese kronikken her, eller se video-versjonen i toppen av saken.

Ikke alle er klar over at det kan være store variasjoner i været på selv et lite område. Yr har nå lansert et nytt værkart på alle plattformer som bedre viser den lokale værsituasjonen.

For Yr har det alltid vært viktig å gi folk et værvarsel som er så lokalt som mulig, helst knyttet til et punkt på et sted. De fleste har stilt inn værvarselet til der de bor. Det er tross alt det de fleste trenger i hverdagen. Men når man skal bevege deg i et litt større område kan det være greit å få et overblikk.

Vi har observert folk som sjekker været i dalen før de skal opp på fjellet, og andre som sjekker værvarselet i en kystby før de skal ut på sjøen.

Det har ført til mange tilbakemeldinger fra folk som har blitt overrasket, og nå ønsker vi å gjøre det lettere å planlegge tur og reiser. Spesielt for dem som ikke bor i lokalmiljøet kan værkartet være til hjelp med å forstå noen av de lokale særforholdene.

Det overordnede målet med værkartet er derfor å vise variasjoner i et område og å øke forståelsen for lokale forskjeller.

Hva finner du i kartet?

Kartet viser vær, temperatur og vind i et område med utgangspunkt i det stedet du har valgt. Du kan selv se hvordan været utvikler seg i løpet av døgnet ved å bla i ulike tidsintervaller nederst til venstre.

Stedene som vises i kartet plukkes ut automatisk. Stedene er vektet basert på antall innbyggere, om det er by, tettsted, fjell, flyplass, fyr, turisthytte, oljeinstallasjon, banke i sjø osv.

Vi varierer altså skriften for å skille ut forskjellige stedstyper: Navnet for punktet du har søkt på vises med litt større skriftstørrelse, byer vises litt annerledes enn småsteder, og fjell vises med blokkbokstaver.

Yr har også et nedbørkart som viser deg et større område nitti minutter frem og tilbake i tid.

Du kan veksle mellom det lokale værkartet og nedbørkartet ved å klikke på henholdsvis værikonet og paraplyen:

Du kan også lese mer om nedbørkartet som Yr lanserte i september 2018. Det dekker foreløpig hele Norge, men bygges stadig ut med flere steder i Norden.

Hva mer?

Det nye værkartet er en førsteversjon. Vi vil at folk skal få erfaring med det og kunne gi oss tilbakemeldinger på det som fungerer og ikke. Samtidig vil vi jobbe videre med å forbedre det.

I neste runde, som blir om et års tid, vurderer vi blant annet å lage en tekstlig oppsummering av informasjonen. Det er også mulig at vi lager en samleside for vi stedene hvor det er varmest, kaldest, våtest og mest vind.

Kartet er nå tilgjengelig i appene og på Yrs nye nettsider (under utvikling). Kartet er ikke tilgjengelig på dagens desktopsider.

Jeg ser frem til å høre hva dere mener i kommentarfeltet!

Flere innlegg om merkevarebyttet fra NSB er nå borte etter ordre fra Vy.

Slettet fra Bekk sin blogg

En oppmerksom NRKbeta-leser tipset oss nylig om at et blogginnlegg var borte fra konsulentselskapet Bekk sin blogg, og returnerte en feilmelding med beskjed om at forfatteren hadde slettet innlegget. Innlegget er likevel tilgjengelig hos arkiv-tjenesten Internet Archive.

Også et innlegg med tittelen «Neste stasjon: Vy» forfattet av en annen konsulent i Bekk er slettet. Siden høsten 2018 har et team fra det norske konsulentselskapet jobbet med å utvikle Vys merkevare for digitale flater, står det i de nå slettede innleggene.

Overgangen fra NSB og Nettbuss til den nye felles merkevaren Vy har skapt mye kontrovers, og vært offer for en rekke aprilspøker i 2019.

Vy har også fått en populær parodikonto @VyTravel på Twitter. Da NRKbeta først omtalte kontoen, siterte vi blant annet et av Bekks slettede blogginnlegget om prosessen rundt utskiftingen av Vys merkevare. Da VG fulgte opp NRKbetas sak, henviste de også til dette blogginnlegget.

I kjølvannet av disse sakene omtalte VG hvordan Jonas Ali Ghanizadeh, som står bak @VyTravel, ble kontaktet av Vys advokat. Mandag omtalte VG også at en tillitsvalgt hos Nettbuss ble kalt inn på teppet etter å ha delt vitsebilde på Facebook.

Nesten 3000 ord

Under tittelen «Den digitale merkevaren Vy» kunne man i detalj lese hvordan konsulentselskapet Bekk sammen med NSB, Nettbuss og Snøhetta hadde jobbet «for å levere det som kanskje er Norges første smidige merkevareendring».

Det nærmere 3000 ord lange blogginnlegget var forfattet av en konsulent hos Bekk, og forklarte hvordan selskapene selv og konsulentene «hadde en rolle å spille i det vi visste kom til å være mye i media fremover».

Vy kontaktet Bekk

«Alle spørsmål om kundeforhold må rettes til kunden, dessverre.»

Det sier Bekks salgs- og markedsdirektør Frithjof Frederiksen da NRKbeta spør om hvorfor blogginnleggene ble fjernet.

Vys pressesjef Åge Christoffer Lundeby sier til NRKbeta at de har tatt kontakt med Bekk for en tid tilbake:

«Det var feilinformasjon, eller noen nyanser og noe ukomplett i disse blogginnleggene som gjorde at helheten ikke ble riktig.»

«Ok, hvilke nyanser er det snakk om?»

«Det kommer vi tilbake til, og har en dialog med Bekk på det. I en så stor prosess er det ekstremt viktig for oss at alt er korrekt».

Lundeby forteller videre at «denne kommunikasjonen» ikke var koordinert med Vy, og dermed ikke «så helhetlig som vi ønsker».

Vys pressesjef vil ikke gå inn på hva selskapet mener ikke var riktig eller komplett.

Ifølge Lundeby er det «ingen hemmelighet at Bekk gjør en jobb for oss, men det er ekstremt viktig at alle detaljer stemmer. Når det ikke gjør det så valgte vi å ta affære».

Venter i spenning

NRKbeta har snakket med Bekks administrerende direktør Olav Folkestad, som ikke kjenner seg igjen i at blogginnlegget ikke var koordinert med Vy eller inneholdt feil informasjon.

Folkestad medgir likevel at det var enkelte nyanser og mangler i Bekks blogginnlegg. Heller ikke Folkestad ønsker å opplyse om hvile momenter som gjorde at Vy reagerte.

Direktøren er klar på at det jobbes med en omforent og revidert versjon.

«Jobben er akkurat påbegynt, det er der vi er, og sett fra våre øyne er ikke dette noe stort drama. Fagmiljøet har kanskje litt skylapper på problemene som er beskrevet, også er det litt andre folk som har sett på dette og at det kunne blitt nyansert og tatt med dette også», sier Folkestad.

«En del fagblogger er avgrenset i fokuset sitt hva de gjør, som regel treffer det kun fagmiljøet som er opptatt av akkurat den spissingen. Her ble kanskje ting tatt over i en kontekst hvor andre folk ville mene noe også, og det er helt fair. Blogging er blogging», sier Folkestad som ikke kan opplyse når blogginnleggene blir publisert på nytt.

Tirsdag formiddag er blogginnleggene ikke republisert på Bekks blogg.

KOMMENTAR: Da Märtha Louise formulerte innlegget om at hun og Durek Verrett var #inlove og hadde blitt kjærester, visste hun at hele Presse-Norge ville kaste seg over nyheten så fort hun trykket «del» på Instagram. En enklere og mer effektiv pressemeldingstjeneste finnes nok ikke.

Akkurat det er det flere enn prinsessen som har oppdaget. Skuespillere, artister, kunstnere, påvirkere og forfattere bruker Instagram for å spre store nyheter om privatliv og karriere.

Justin Bieber, Nicolay Ramm, Ed Sheeran, Lene Alexandra, Meg Ryan, Niklas Baarli, Jennifer Lopez, Hillary Duff og Eva Longoria fikk alle presseoppslag etter å ha delt nyheten om egen forlovelse på Instagram. Både Sandra Lyng og Lan Marie Berg annonserte at de var blitt mammaer via bildedelingstjenesten, og Maria Mena og Cecilie Skog brukte Instagram for å varsle om bruddene sine – vel vitende om at media kom til å lage saker på det.

Ved å dele gladmeldingen om sin nye kjæreste på Instagram, og bare der, tok prinsesse Märtha Louise kontroll over sin egen kjendisnyhet – i alle fall den første delen av den.

Instagram er kjendisenes favoritt

I gamledager sendte man ut pressemeldinger om nye album, bøker eller engleskoler. Private forhold ble først offisielt bekreftet når maset eller ryktene hadde vart lenge nok, eller bildebevisene ble mange nok.

Nå brukes blogger og sosiale medier som lanseringskanal for begge deler. Og Instagram ser ut til å være favoritten for tiden. Under er noen av mine teorier om hvorfor. 

1. Kort vei ut til mange

Over 2,3 millioner nordmenn har profil på Instagram og hele 89 prosent av norske kvinner mellom 18 og 29 år er der, ifølge Ipsos’ siste måling. Bildedelingstjenesten er enkel, oversiktlig og svært populær. Den har også skapt en kortere vei mellom kjendiser og fans enn det for eksempel Facebook har klart, og tillater mer tekst per innlegg enn Twitter.

Mange profilerte mennesker bruker Instagram aktivt i kommunikasjonen med venner og tilhengere – samtidig som de vet at journalister også følger med. Og journalister er gjerne mer gira på å skrive saker de føler de selv har «snust opp» på Instagram enn artikler basert på nøye regisserte pressemeldinger de får rett i innboksen.

2. De velger publiseringstidspunkt selv

Når Instagram-innlegget først er offentliggjort, kan ikke avisene vente til i morgen med å dekke saken. Ved å velge tidspunkt for en sladrenyhet om seg selv, er det kjendisen som har kontroll og journalisten som er bakpå. Planlagt publisering gir også anledning til å forberede seg på medietrykket som kan oppstå.

Profilerte mennesker vet at store, personlige begivenheter som graviditeter, brudd og nye kjærester uansett vil dekkes. Da kan de like gjerne ta eierskap til måten det gjøres på. En dårlig nyhet kan deles på en nyhetstung helligdag med få journalister på vakt – en gladnyhet på en stille dag med større sannsynlighet for mer spalteplass.

Før nyheten deles på Instagram har avsenderen også muligheten til å tenke gjennom om hun vil være tilgjengelig for spørsmål eller ei. Da de ivrigste journalistene prøvde å ringe Märtha Louises manager få minutter etter Instagram-publiseringen, fikk de beskjed om at prinsessen ikke var tilgjengelig for ytterligere kommentarer.

Et skuffende svar for journalister som aldri slutter å drømme om sin helt egen vinkling på de store fellesnyhetene. Men en god strategi for en kilde som føler hun har sagt det hun vil si i selve innlegget.

Nyheten kan også times perfekt til et tidsrom man ønsker oppmerksomhet rundt sin kommersielle virksomhet, f.eks. rett før en foredragsturné sammen med sin nye kjæreste.

3. De unngår upresise sitater

I lys av vårens store debatt om avisenes sitatpraksis, er offentliggjøring av egne sitater i et sosialt medium sannsynligvis en av de tryggeste måtene å takle tabloide journalister på. Det er vanskeligere for journalistene å spisse sitater eller misforstå når originalinnlegget er synlig for alle.

Ofte integreres Instagram-innlegget i nyhetsartiklene. Dermed får hele historien plass – ikke bare den delen journalistene tror vil lokke lesere. Til sammenligning er det sjelden hele pressemeldinger, blogginnlegg, telefonsamtaler eller e-post-utvekslinger legges ved nyhetsartiklene.

4. De kontrollerer kommentarfeltet

Ved å velge Instagram som publiseringsplattform har de kontroll på kommentarfeltet og kan selv luke bort upassende innlegg og nettroll. På hjemmebane har de også trygghet i mange støttespillere.

Hoveddelen av kommentarene vil stort sett komme under originalinnlegget og ikke i kommentarfeltene til nyhetsmediene som skriver om innlegget.

Det hjelper nok også at innflytelsesrike venner og bekjente øker innleggets verdi med sine likerklikk, lykkeønskninger eller kondolanser.

Når Bjarte Tjøstheim, Vegard Harm og Line Elvsåshagen er kjappe med å like innlegget til Märtha Louise, dempes kanskje trolle-lysten hos noen.

5. De kan enkelt koordinere innlegg

Da Cecilie Skog og Aleksander Gamme ga hverandre sine nei, publiserte de samme Instagram-innlegg samtidig. Også Märtha Louise og Durek Verrett publiserte sine innlegg samtidig, men med hver sin versjon av samme sak.

Det var altså ikke en impulsiv handling i rosévinsrus en sen nattetime, men koordinerte innlegg hvor begge bekrefter den samme historien. Journalistene får en enkel jobb – de kan til og med sitere fra begge parter uten å løfte røret.

I vanskelige saker som samlivsbrudd er det greit å koordinere detaljer om hva som har skjedd og hvor trist det er. 

6. De får flere følgere

Et Instagram-innlegg som blir mye omtalt og integrert i nyhetsartikler gir alltid flere følgere.

Dette er selvsagt en stor bonus for den det gjelder. Ved å samle folk i sitt eget univers, får de et stort publikum når de senere har nye ting de vil formidle – enten det skulle være sjamanisme eller lansering av et nytt album.

Men selv om Märtha tok regien på første akt av eventyret om prinsessen og sjamanen, har hun nå lite kontroll over historiene som spres i kongeriket. Der må hun kanskje få hjelp fra andre krefter.

Kommentar: Konsekvensene kan bli store når en av verdens største mobilprodusenter havner i dragsuget til den pågående handelskrigen mellom USA og Kina.

I går: Huawei er en av Norge og Europas mestselgende mobilprodusenter og gjør seg klar til en storstilt lansering av en ny modell i London.

I dag: Store selskap som Google og Intel kutter båndene til Huawei, og forbrukerrådet mener kunder kan ha krav om å heve kjøpet.

Kan de reise seg fra dette?

Huaweis plan B – og mulige følger

Nattens utkastelse fra Googles operatisystem for mobiler, Android, kommer ikke helt overraskende på Huawei. De har jobbet i det stille med et alternativt operativsystem.

Skulle Huawei lykkes med sitt alternative operativsystem vil dette kunne få store konsekvenser.

Et scenario er en forsterkning av «det kinesiske nettet», hvor vi allerede ser tegn på en tre-deling av det globale internettet. Her stiller Europa, Kina og USA på hver sin kant, og ulik tilnærming til personvern og overvåkning.

Kinesiske aktører som Tencent (Wechat) og DJI har hatt suksess med teknologisk forskning og utvikling, så det er absolutt ikke utenkelig at Huawei også vil kunne lykkes godt med dette.

Blir systemet så bra at det kan danke ut dagens dominerende vestlige selskaper og konkurrere på egne premiss, vil det kunne få store konsekvenser for maktbalansen i teknologiverdnen.

Teknologiselskap som Facebook har allerede latt seg inspirere av det strengt overvåkede kinesiske nettet og altomfattende apper som Wechat, og samler stadig mer data og tilbyr flere tjenester samme sted. Denne utviklingen kan eskalere i konkurranse med kinesiske aktører.

Om konkurransen hardner til, er det neppe gitt at personvern, demokrati og menneskerettigheter står øverst på agendaen hos alle teknologiselskapene som kjemper om forbrukernes gunst.

Lang kamp

Huawei har vært i hardt vær over lengre tid. Allerede i august ble amerikanske statsansatte nektet å bruke mobiltelefoner og utstyr de har produsert. Anklager om spionasje, svindel og overvåkning har hengt over selskapet som før helgen ga norske myndigheter tilbudet om en «no-spy-agreement» i forbindelse med utbyggingen av det kommende 5G-nettet.

Situasjonen kunne knapt blitt verre for Huawei, men i natt falt altså bunnen ut. En rekke amerikanske teknologiselskap bryter alt samarbeid med selskapet etter President Trump signerte en ordre som truer med å svarteliste Huawei på to fronter: de skal verken få kjøpe deler fra eller selge produkter til det amerikanske markedet.

Bloomberg omtaler grepet som et «nuclear option» for å stagge Kinas vekst, med potensielt dramatiske konsekvenser for resten av verden. Huawei mister nå tilgangen til sentrale deler som brukes i deres datamaskiner og mobiltelefoner, og har kun tre måneders forsyninger av disse delene på lager. Det er ventet at avgjørelsen vil det påvirke utbyggingen av 5G-nettet over hele verden.

Konsekvensen for deg og meg

Anklager om, og beviser på, storstilt overvåkning har ikke hindret norske forbrukere fra å ta i bruk mobiltelefoner fra både Kina eller USA. Men om vi ikke bryr oss om overvåkning, er god funksjonalitet og brukervennlighet blitt et minstekrav, og det er dette Huawei nå rammes kraftig av.

Som en konsekvens av at Google har droppet det nære samarbeidet med Huawei, vil ikke Huaweis nye mobiler få tilgang til Googles egne apper og tjenester (som gmail, youtube, google maps og app butikken play store). Huawei blir nå henvist til Android Open Source Project (AOSP), som kun inneholder den åpne delen av Googles operativsystem, og får sikkerhetsoppdateringer senere.

Selv om Google i dag har bekreftet at eksisterende Huawei-telefoner fortsatt vil få tilgang til blant annet Googles app-butikk, er det ventet at bortfallet av Googles tjenester vil gi utslag på Huaweis framtidige salgstall i vesten og sette en effektiv stopper for selskapets internasjonale ambisjoner i framtiden.

«Huawei lå an til å bli verdens største mobilprodusent. Nå vil de slite med å selge telefoner i det hele tatt» skriver Vlad Savov i The Verge om nattens hendelse.

Med mindre de lykkes med sitt eget system kan altså et av verdens ledende mobilselskap falle helt bort fra det norske, europeiske og amerikanske markedet.

I dag har Telenor fjernet Huawei fra sin bestselger-liste, og det presenteres en advarsel til alle nye Huawei-kunder.

Da hjelper det lite å være testvinner.

Ved å manipulere nettadressen til en rekke nyhetsbrev har det vært mulig å hente ut informasjon om andre. Leverandøren oppgir selv at sårbarhetene som har blitt avdekket nå er håndtert.

Roy Solberg, en IT-utvikler fra Bergen, startet i juni 2018 å legge merke til at nyhetsbrev levert av det norske selskapet Oculos kunne utnyttes til å gi ut informasjon om ham og mange andre.

Etter hvert som han fant disse tilfellene rapporterte han det til kundene, og noen ganger leverandøren selv. Overfor NRKbeta har han dokumentert elleve tilfeller hvor personinformasjon kan ha kommet på avveie.

Hvorfor er det viktig: Det har vært mulig å hente ut informasjon om kunder til selskaper som Telenor, Nille, Plantasjen, og leketøyskjeden Ringo ved å manipulere nettadresser (URL) forbundet med deres nyhetsbrev. Samlet kan millioner av nordmenn være berørt.

Varslet Datatilsynet

Plantasjen opplyser via økonomidirektør Christian Rykke at de har varslet Datatilsynet og redegjort for tiltakene de vil iverksette.

– Vi er imidlertid ikke tilfreds med at det var NRK – og ikke Oculos selv – som gjorde oss kjent med disse opplysningene om det aktuelle sikkerhetshullet. Dette vil være del av evalueringene vi skal gjennomføre med Oculos snarest mulig, skriver Rykke.

Plantasjen oppgir selv å ha nesten 900.000 medlemmer i kundeklubben, ifølge en artikkel i ehandel.

– Vi kan slå fast at feilen er rettet og alle persondata nå er forsvarlig sikret. Det ser ut til at enkelte kundeopplysninger, som navn, telefonnummer, og epostadresser, i en periode kan ha vært tilgjengelige via en helt spesiell fremgangsmåte.

Manipulerte URL-er

– Jeg er irritert over at de behandler mine data på en så skjødesløs måte, sier Solberg.

Han har de siste årene omtalt en rekke sikkerhetsbrister på bloggen og i norske medier som en del av arbeidet med å gjøre folk mer bevisst om IT-sikkerhet. Flere av sårbarhetene har startet med en nettadresse (URL) hvor han kan endre tallene.

For eksempel gjorde det magiske tallet 193.753 det mulig å hoppe mellom brukere i noen av nyhetsbrevene, og slik få ut informasjon om dem. I de fleste tilfellene var det kun mulig å hente ut telefonnummer og epostadresse, andre ganger flere personopplysninger.

I et nyhetsbrev (selskapet er ikke omtalt i artikkelen) var det mulig å komme seg til en innstillingsside hvor man også kunne hente ut passord til sluttbrukeren. Om brukeren hadde fylt inn ekstra informasjon som stillingstittel, arbeidssted, og adresse ville også det være mulig å hente ut. Oculos oppgir til NRKbeta at dette forholder ligger tilbake i tid og at sårbarheten ble håndtert etter påsken.

Solberg oppgir at han kun har testet ulike metoder for å dokumentere sårbarhetene:

– Det er rart at et firma som sitter med opplysninger på flere millioner personer ikke leier inn et tredjepartsfirma for å sjekke sikkerheten. Det burde nesten være lovpålagt, sier Solberg.

Tips journalisten om personvern og IT-sikkerhet på telefon eller Signal: (+47) 47 75 65 15 eller martin.gundersen@nrk.no

– Vanskelig å sjekke på tvers av kunder

– Vi kan ikke kommentere forhold som omhandler enkeltkunder, sier Toralf Waaktaar-Slokvik i Oculos, og fortsetter:

– Det er kommet informasjon om at det har vært en teoretisk mulighet til å utnytte våre systemer, men ikke gjort. Sårbarhetene er blitt lukket i tråd med våre rutiner, sier Waaktaar-Slokvik.

Til NRKbeta oppgir Roy Solberg at han synes det er spesielt kritikkverdig at Oculos selv ikke igangsatte en større gjennomgang av sikkerheten etter at han først tok kontakt i juni 2018. Senest i mai kom Solberg selv over en lignende svakhet hos en ny kunde.

– Hvorfor har Solberg fortsatt å finne svakheter i deres løsninger, men ikke dere?

– Det dreier seg om at plattformene er bygget på forskjellige måter og at kundene er satt opp på forskjellige løsninger. I tillegg er det forskjellige maler og skjema for hver enkelt. Flere av kundene har komplekse oppsett, og det gjør det vanskelig å sjekke på tvers av kundeporteføljen, sier Waaktaar-Slokvik.

Ifølge Waaktaar-Slokvik har de siden påsken gjennomført en rekke manuelle kontroller for å avdekke om også andre kunder kan være berørt.

Etter sommeren skal Oculos lansere et «white hat»-program hvor «snille hackere» kan få kompensasjon for å finne svakheter som Solberg avdekket.

– Tar opplysningene svært alvorlig

Til NRKbeta opplyser Telenors kommunikasjonssjef, Caroline Lunde, at deres berørte nyhetsbrev delte tilbud og produktnyheter med mobil- og bredbåndskunder.

– Da vi oppdaget dette ble lenkene umiddelbart deaktivert, frem til URL-ene var godt nok utformet til å ivareta de strenge kravene vi stiller til beskyttelse av informasjon om våre kunder, skriver Lunde i en epost.

Administrerende direktør i Nille, Kjersti Hobøl, opplyser at Nille siden 2015 har tatt i bruk en annen løsning, men at de ser alvorlig på hendelsen.

– Vi er ikke fornøyd med at en «white hat» hacker har fått tilgang til å hente ut data om våre kunder, selv om disse er av ikke-sensitiv karakter, sier Hobøl.

Til NRKbeta oppgir sjef for Nordic Toy Team, selskapet bak Ringo, at de ikke ønsker å kommentere forholdet.

Mennesker i en sårbar situasjon utnyttes, mener Forbrukerrådet som kaller annonsepraksisen for et tillitsbrudd. NHI sender også besøksdata til Facebook.

Norsk Helseinformatikk (nhi.no) er en av de ti mest sporede norske nettstedene, ifølge en undersøkelse CookieBot har gjort for NRKbeta. De har telt opp antall informasjonskapsler (cookies) og identifisert selskapene som legger dem igjen på 1503 populære norske nettsider. Du kan lese mer om fremgangsmåten i bunnen av artikkelen.

NHI beskriver seg selv som et av «Skandinavias største helsenettsteder» med over 550.000 ukentlige brukere, hvorav 40 prosent er helsepersonell. Søker du på symptomer og sykdommer, er NHI en av de best rangerte på Google, noe som gjør nettsiden til en viktig informasjonskilde for hjelpetrengende i Norge.

Hvorfor er dette viktig: Personvernforkjempere mener måten personaliserte annonser leveres ikke er forenlig med å verne nettbrukeres privatliv. Spesielt kritiseres rammeverket til bransjeorganisasjonen IAB som NHI følger gjennom sin annonsepartner Smart Adserver.

Forbrukerrådet: – Tillitsbrudd

Fagdirektør i Forbrukerrådet, Finn Myrstad, er kritisk til manglende åpenhet om sporingsmengden og beskriver det som et tillitsbrudd.

– Forbrukere er gjerne i en sårbar situasjon når de oppsøker medisinsk informasjon. Det handler om at man selv er syk eller besøker noen man er bekymret for. Da er man gjerne ikke så opptatt av å sjekke personverninnstillingene på en nettside, sier Myrstad, som reagerer på at markedsførere får overvåke brukerne også før de har samtykket på nettsiden.

Som en følge av spørsmål fra NRKbeta om samtykke endret NHI på innstillingene. Nå må brukerne godta at det settes cookies til markedsføringsformål for at de skal lastes inn.

Til informasjon: NHI benytter CookieBots samtykkeløsning – samme selskap som gjorde undersøkelsen for NRKbeta.

Deler med Facebook

Likerknappen NHI bruker på sine nettsider hjelper Facebook med å få vite mest mulig om internettbruk, også utenfor sitt eget økosystem.

I et blogginnlegg fra 2018 forteller Facebook selv at de innhenter data om besøkende via likerknappen. Blant annet får Facebook vite den besøkendes IP-adresse, nettsiden (URL), og tekniske detaljer om nettleseren.

Om den besøkende er innlogget på Facebook, vil Facebook også ha mulighet til å matche nettbesøket opp mot brukerens profil.

Til NRKbeta sier en talsperson fra Facebook at «dette er en valgfri funksjon som har blitt satt inn av nettstedet selv» og at de «forhindrer applikasjoner og nettsteder fra å sende oss sensitiv informasjon, og vi ber dem om å være tydelig ovenfor sine brukere om hvilken informasjon de deler med oss. Vi tar også grep for å fange opp og fjerne data som ikke skulle vært delt med oss».

Omfattende sporing

– NHI har den mest utstrakte bruken av annonseteknologi jeg har sett, også i internasjonal sammenheng, sier advokatfullmektig Christian Werner Skovly ved Føyen Torkildsen.

– Kombinert med det omfattende medisinske innholdet på nettsiden, fremstår det ganske tydelig at det her utleveres sensitive personopplysninger om de som besøker nettstedet, sier Werner Skovly, som arbeider med de juridiske sidene ved moderne annonseteknologi.

Både han og Forbrukerrådet tror de færreste er klar over at de utsettes for omfattende sporing ved å besøke en helsenettside. Spesielt er de bekymret for at unike ID-er vi gis kan sammenstilles til detaljerte profiler om hvem vi er.

NHI: Ikke sensitive opplysninger

– Hvorvidt et oppslag på en nettside om en sykdom eller et symptom kan regnes som «sensitive persondata» er høyst diskutabelt, skriver ledelsen i NHI i en epost.

Der legger de frem et eksempel: Det siste året har artikkelen om «Crohns sykdom» fått 281.631 oppslag, men det er bare omlag 5-10.000 mennesker i Norge med tilstanden. Gitt at alle med Crohns sykdom leser denne artikkelen i året, er det bare 2,7 prosent sannsynlighet for at en leser har sykdommen.

– Det å ha lest artikkelen er altså en veldig dårlig indikator på om man har sykdommen eller ikke, mener NHI.

Myrstad i Forbrukerrådet reagerer når han får gjengitt eksempelet:

– Det er overraskende at NHI ikke har reflektert mer over hvilken informasjon de gir fra seg om brukerne sine, spesielt siden de har så mange aktører inne og sporer aktiviteten på sidene sine.

Hvem har ansvaret?

På spørsmål om hvorfor NHI laster inn fra så mange tredjeparter henviser de til samarbeidet med annonsepartneren Smart Adserver. Det er dette selskapet som gir andre markedsførere tilgang til brukeren.

Ifølge NHI vil det være et brudd på GDPR og deres databehandleravtale hvis Smart Adserver, eller øvrige partnere i annonsenettverket, henter ut informasjon og prosesserer denne slik at resultatet blir sensitive personopplysninger.

Smart Adserver oppgir at de gjør dette i tråd med regelverket fra bransjeorganisasjonen IAB og at de forholder seg til at samtykkeplattformen CookieBot har videreformidlet korrekt samtykke for hver enkelt bruker.

Michael Nevins i Smart Adserver sier:
– Hver aktør må respektere brukernes valg og de kan kun prosessere data for bestemte formål. IAB Europa gjør noen tiltak for at alle parter skal respektere regelverket.

Tips journalisten om personvern og IT-sikkerhet på telefon eller Signal: (+47) 47 75 65 15 eller martin.gundersen@nrk.no

Ett år etter – hvordan står det til med personvernet?

25. mai 2018 er en historisk milepæl for europeisk personvern. Da trådte et nytt og omfattende lovverk kalt GDPR i kraft. Noen måneder senere, 20. juli, ble GDPR innlemmet i norsk lov.

Samtidig med denne lovendringen startet Erik Bugge å takke nei til samtykkemeldingene på alskens nettsteder han kom over.

Han anslår å ha takket nei til å la seg spore av markedsførere omtrent 2500 ganger, eller 7 slike hver dag. Og siden han ikke har takket ja spør nettsidene han igjen, og igjen om et ja.

Likevel mener han seg ikke hørt – fortsatt oppgir kun 27 prosent av registrerte aktører innen personaliserte annonser i Norge at han har sagt nei. Hele 34 prosent oppgir at han har samtykket til sporing, noe han selv nekter for.

Hele 56 prosent av selskapene som oppga å ha vært i kontakt med Bugge (71 av 116) mente at han hadde gitt sitt samtykke til sporing.

Bugge har brukt plattformen Your Online Choices til å sjekke hvorvidt han har samtykket til å la markedsførere samle inn data om han og gi ham personaliserte annonser. På deres nettsider står bransjeorganisasjonene INMA og IAB oppført med kontaktinformasjon.

Gammel portal, men ingen erstatter

Camilla Grund ved INMA Norge forteller at denne plattformen er drevet av European Interactive Digital Advertising Alliance (EDAA), ikke INMA eller IAB.

– Det er ingen initiativer på å bruke dette i Norge nå. Kort fortalt er dette en eldre løsning, som har sin opprinnelse fra USA, sier Grund.

På spørsmål om det finnes en ny portal, tjeneste, eller oversikt som oppfyller samme funksjon – et sted å se og velge sine samtykker – oppgir Grund at det ikke er planlagt.

Det begrunner hun med at en slik løsning ikke vil være «tilstrekkelig for å etterleve dagens lovverk» eller fungere med dagens økosystem.

Det nye rammeverket IAB og INMA arbeider med er rettet inn mot aktørene i økosystemet, ikke nettbrukerne.

Rammeverket kalt Transparency and Consent Framework (TCF) baserer seg på at nettbrukere kun forholder seg til dem de gir samtykke til (typisk nettsideeieren). Et eventuelt samtykke formidles videre til de andre aktørene i økosystemet – typisk annonseplattformer og markedsførere.

Kontekst, ikke persondata

Erik Bugge er en part i kampen om annonsemarkedets fremtid. Som sjef for Kobler, et lite firma innen det som kalles kontekstuell annonsering, ønsker han at dagens dominerende modell erstattes med en som ikke krever personlig data for å fungere.

Kobler bruker heller søkemotorteknologi til å putte mediehusenes artikler i ulike kategorier. Annonsørene velger dermed hvilket type innhold de vil vises sammen med.

Det kan for eksempel være at DNB vil vise annonser for huslån ved siden av artikler om boligutbygging, interiør, og sparing.

Annonsøren får vite hvor mange som ser og trykker på annonsene, men har ingen unike ID-er på nettbrukere eller benytter personaliserte interesseprofiler.

– Dette sprang egentlig ut av at vi jobbe med søk på stortinget.no og at vi var enige om at dagens ordning som bygger på at samtykke deles videre til ukjente aktører ikke fungerer, sier Bugge.

Han er helt sikker på at det i dag er norske annonsører som benytter informasjon som er ulovlig samlet inn.

– Eksperimentet mitt viser at privatliv på nett er kun for dem som har noe å skjule. Jeg tror det må komme store bøter mot annonsørene for at selve økosystemet skal bli bedre.

Uenighet under samme tak

Tilfeldigheter skal ha det til at Koblers og INMAs kontorer er i samme bygg, 500 meter øst for Slottet.

I etasjen under Koblers kontor forsvarer Camilla Grund markedsførernes praksis.

– Det er viktig for oss at våre medlemmer kan drive forsvarlig og innenfor lovverket, sier hun, og legger til at alle er invitert inn i arbeidet med å forbedre dagens versjon av rammeverk. Også Erik Bugge.

Grund argumenterer for at versjon to av TCF-rammeverket, som nå er ute på høring, vil gi forbrukere mer innsyn og kontroll. Det vil blant annet være mulig i enkelte tilfeller å «protestere» mot at dine persondata behandles.

Vi har hatt personvernlover i Norge siden 90-tallet. De har vært ganske like GDPR …

– For markedsføringsbransjen er det likevel nokså nytt å forholde seg til den. Det var ingen av de norske aktørene som startet med personalisert reklame, sier Grund, og fortsetter:

– Det var amerikanske aktører som introduserte dette og gjerne uten hensyn på europeiske personvernlover. Det har skapt et press fordi de ikke har forholdt seg til norsk lov.

Om ikke annet kan Grund og Bugge være enige i akkurat dette – at pionerene innen moderne annonseteknologi aldri elsket europeiske personvernlover.

Les også: Norges største helsenettsted på sporingstoppen

Undersøkelse av norske nettsteder viser at mediene som gruppe sporer mest.

– Det er «ville vesten», sier Daniel Johannsen i CookieBot. På vegne av NRKbeta har selskapet hans talt opp informasjonskapsler (cookies) på 1506 .no-domener.

For alle de topp 30 mest sporede nettsidene har over 50 selskaper mulighet til å sette informasjonskapsler. Mange av disse aktørene driver med personaliserte annonser som gjerne bygger på å lage brukerprofiler av oss. Det kan være uskyldige detaljer som om vi liker kjæledyr, men også hvem som er mer tilbøyelige til å ta opp forbrukslån.

Personvernforkjempere bekymrer seg også over at dataene disse aktørene samler inn kan misbrukes eller komme på avveie. For eksempel er personlig informasjon om psykisk og fysisk helse, religiøs overbevisning, og politisk tilhørighet særlig beskyttet under norsk personvernlovgivning.

– GDPR har dessverre ikke forandret landskapet, sier Johannsen, som mener nettsideeierne ikke har god nok forståelse for hvem de inviterer inn.

Mediene i topp

Av de mest sporede nettstedene dominerer mediene som har 16 av plassene på topp 30-listen som ligger i bunn av artikkelen.

Internasjonalt ser man samme trend. En undersøkelse gjennomført i 2016 viste at av en million nettsteder var mediene den kategorien med flest cookies. Deretter kommer nettsider for kunst og sport.

Den danske medieanalytikeren Thomas Baekdal er kritisk til hvordan mediene henger ut annonseduopolistene Facebook og Google, men ser bort fra sin egen praksis.

I en rekke twittermeldinger har han påpekt det han mener er hyklerske medieoppslag:

Newspaper editors, please stop doing this. You cannot write an article about how 'apps' are collecting information and then 'sending it to Facebook' … when your own article does exactly the same thing. pic.twitter.com/u0gHKPIhxM

— Thomas Baekdal (@baekdal) 22. februar 2019

TV 2: – Opptatt av å forstå brukerne bedre

Av store norske medienettsteder er TV 2 den som gir flest unike selskaper tilgang til deres nettside. 84 selskaper har satt 246 unike cookies på de 1000 undersidene av TV 2 som ble undersøkt.

Det er 75 selskaper og 214 cookies mer enn gjennomsnittet.

– Vi har høy bevissthet rundt GDPR hos oss – og vi er transparente. Det er også viktig for meg å understreke at vi ikke samler personopplysninger om brukerne. Vi lagrer enkelte opplysninger fra nettleseren de bruker, men disse kan ikke knyttes til dem som enkeltpersoner, sier Derek André Bjølgerud, som er sjef for TV2.no.

Han ønsker ikke å svare på vegne av bransjen, men sier at:
– Vi er opptatt av å forstå brukerne bedre og gi dem en bedre og mer relevant tjeneste, noe vi ser at brukerne våre forventer i stadig økende grad. Samtidig tar vi personvern på alvor, og vi har jobbet mye med vår personvernerklæring og informasjonen rundt cookies.

I undersøkelsen ble også flere av NRKs domener undersøkt. NRKbeta står oppført med 18 selskaper og 74 cookies, mange av disse er tilknyttet vår praksis om å bake inn innhold (embedding) i tillegg til analysetjenester som Google Analytics og Chartbeat. NRK.no sto oppført med 9 selskaper og 44 cookies.

NRKbeta har tidligere omtalt helsenettstedet NHI som brukte en sosiale medier-plugin fra Facebook og hadde flest cookies av medienettstedene i Norge.

Dette er topp 30:

På internett var Butlers restaurant den beste i London. I virkeligheten var historien en helt annen.

Den 19. november 2017 dumper nok en beskjed ned i innboksen til skribent og luring Oobah Butler. Det er en av mange svært like meldinger. Akkurat dette er en reservasjon for seks personer med følgende tekst:

“Mat- og vinelskere fra Norge, håper å besøke Storbritannias beste restaurant.”

Det er titusenvis av resturanter i London, og et femtitalls med minst én Michelin-stjerne, men disse nordmennene er en del av en raskt voksende gruppe mennesker som har fått øynene opp for restauranten “The Shed at Dulwitch” sør i London.

Forespørslene tiltar i styrke når restauranten til slutt havner helt øverst på listen av Londons beste restauranter hos et av verdens største reisenettsted, Tripadvisor.

Meldinger med reservasjoner eller mulige samarbeid kommer på løpende bånd. Kunder ringer ned telefonen, det kommer ustanselig forespørsler om nye reservasjoner på mail og PR-byråer tar kontakt for å få en bit av kaka.

Alle som en får det samme svaret, alltid: “Dessverre er vi fullbooket”. Det rare er at å ikke få tak i bord, bare øker interessen.

Det de ikke vet er at restauranten ikke eksisterer i virkeligheten. Det er en falsk oppføring på Tripadvisor med tilhørende nettside, alt i regi av Butler.

Hjemmesiden viser ikke en meny, men «stemninger» – med tilhørende lekre bilder av ulike måltider. I ettertid viser det seg at maten egentlig består av motorolje, barberskum, blekemiddel og Butlers egne føtter.

Til tross for at Tripadvisor skryter av et avansert system for å verifisere at innholdet som presenteres hos dem er ekte, er topp-restauranten i London altså oppspinn fra ende til annen. Det hele er gjennomført av Butler, en skribent i tjueåra som bor i et innredet uthus i en hage litt utenfor London sentrum.

En videodokumentar om stuntet har for lengst gått viralt, og nå har Oobah Butler gjort det til sin merkevare å utnytte internett for å lure andre.

Men hvem er Oobah Butler – og hva er målet med all luringen?

Alltid på vakt

“Han er en veldig travel fyr, men er det aktuelt for deg å gjøre intervjuet med ham i taxien på vei ut til Gardermoen, umiddelbart etter foredraget på torsdag?”

Dette er beskjeden fra vår kontakt i en større markedsføringskonferanse utenfor Oslo, og det lover ikke bra.

Tanken på å tilbringe en halvtime i en bil med den notoriske luringen, uten mulighet for å avbryte intervjuet, høres ikke umiddelbart forlokkende ut. Listen av folk Butler har lurt begynner å vokse. Det føles overhengende sannsynlig å bli den neste journalisten på listen, blant kolleger fra Storbritannia, India, Ungarn og Australia.

Noen dager i forveien har den danske avisen Politikens utsendte reporter og fotograf beskrevet “en ikke uanseelig mengde nervøsitet” i forkant av møtet med Butler i London. Nå er det NRKbetas tur. I en bil i høy hastighet på E6.

Jeg frykter det verste når Butler tar fram mobilen og begynner å filme noe som i formen virker som en klassisk oppdatering av en travelvlog. Jeg setter opp et fårete glis, løfter hånden med en peace-hilsen, og tenker at Butler i hvert fall spurte først. Det ville vel ikke noen som er ute etter å vippe deg av pinnen gjøre? Så forsvinner mobilen, og Butler retter oppmerksomheten mot NRKbeta.

“Det er synd, et rom fullt av folk som virker veldig kule og engasjerte, og så bare stikker jeg”, sier Oobah, som nettopp har holdt foredrag for hundrevis av markedsførere og mediefolk.

Ryggmargsrefleksen om å ta alt med en klype salt består, selv om frykten for å bli lurt akkurat i taxien begynner å slippe taket.

Gonzo-journalist

Alle som surfer seg gjennom en anselig mengde content i løpet av en dag har nok fått med seg en av Butlers mange videoer. I en av dem lurer Butler seg inn på moteuka i Paris, kun utrustet med et billig jeansmerke funnet på et gatemarked. I en annen brytes eldgamle lover rett foran nesa på politiet, som det å ha på seg rustning i det britiske parlamentet.

Videoen som for alvor gjorde Butler berømt var som nevnt “How to Become TripAdvisor’s #1 Fake Restaurant”, der fiktive “The Shed at Dulwich” havner på toppen av Tripadvisor liste over de beste restaurantene i London.

Det eneste Butler behøvde var et telefonnummer og medsammensvorne som kunne skrive falske anmeldelser. Alle kan tenke tanken, men Butler gikk metodisk til verks. Familie og venner ble satt i arbeid, og fikk detaljerte instrukser om hva anmeldelsene skulle og ikke skulle inneholde.

“Måten jeg jobber med ideer er å snakke sammen med folk til den kan oppsummeres som én setning. Når du har ideen i den formen må du fortelle den til folk som ikke har noen interesse for det du driver med. Da får du ekte reaksjoner på hva ideen er. Det kommer fra en av mine tidligere jobber, da jeg skrev clickbait-artikler. Du må ramme inn hver idé du har på den enkleste måten, helt til folk begynner å bry seg.”

Skal vi tro Butler hadde opplegget blitt avslørt med en gang om anmelderne hadde de fått frie tøyler. Overdrivelser eller forsøk på morsomheter blir lett gjennomskuet. Butler ville male opp akkurat hva stedet var, slik at anmeldelsene var konsekvente i beskrivelsen av menyen, hvor vanskelig det var å få bord og at det hele hadde vært en ganske merkelig opplevelse.

“Bare én dum anmeldelse kunne vært nok til å ødelegge det” sier Butler.

Til slutt havnet restauranten på førsteplass, og Butler bestemte seg for å blåse liv i det falske bildet som var malt gjennom anmeldelsene på Tripadvisor. Hele reisen, og den ene kvelden den holdt åpen er dokumentert både skriftlig og i videoform. Blogger Jason Kottke har stilt spørsmål ved rekkefølgen ting skjedde i Butlers gjengivning av The Shed-historien, og videoen fra moteuka i Paris er ifølge Butler kun en gjengivelse av noe som skjedde uten kameraer tilstede.

Dét til side er videoene uansett et komisk bilde på hvor stor kløften kan være mellom noe «ekte» på internett og noe ekte i den virkelige verden.

Internett som generasjonskløft

Internett har vært en sentral del av stuntene, og Butler deler internett-publikummet inn i tre:

• De under tjueto som er «helt internett».
• De under tredve som fikk internett da barndommen begynte å ta slutt og er «delvis internett».
• De over førti som vokste opp «før internett».

“Generasjon-Z er på en måte aliens i den virkelige verden, som er oppdratt av internettet. Folk som er eldre, generasjonene som kom før oss, er aliens på nettet – også har du oss som er et sted midt imellom.”

Ved å ha et bein plantet i den virkelige verden og én dypt i nettet, sier 27-årige Butler at sin generasjon har en noe mer kritisk distanse til nettet enn både de eldre og yngre.

“Vi vokste opp med internett, men hadde det ikke så lenge, så vi skjønner latterligheten av det litt mer. Du snakker internett flytende, men ser også hvor sykt teit, morsomt og rart noen av tingene og prinsippene er.”

Det er i dette samspillet mellom internett og vår fysiske virkelighet at Butler opererer.

“Helt ærlig, noe av det morsomste jeg vet er å putte verdiene fra internett-verdenen inn i den virkelige verden og bare se hvordan det spiller ut i en virkelig kontekst”.

Først ble internett lurt – så mediene

Etter videoen fra The Shed fulgte voldsom medieoppmerksomhet, og Butler lot ikke sjansen gå fra seg.

I en lang rekke TV og radio-intervjuer ble dobbeltgjengere av Butler sendt ut, tilsynelatende for å sjekke hvor lite mediene brydde seg om hvem de faktisk intervjuet. Men, dobbeltgjengere er å ta litt hardt i. Personene er tydelig forskjellige, bortsett fra Butlers karakteristiske bleke hår og sorte klær.

Det ser komisk ut når store medier i Storbritannia og Australia går på limpinnen, og intervjuer Butlers bror som for anledningen bare har barbert skjegget og bleket håret. Selv norske Joakim, som ikke ligner nevneverdig på Butler tok imot en nettmarkedsføringspris og levere takketalen for den uten problem.

Samfunnskritikk?

Butler har omtalt prosjektene både som eksperimenter og “pranks”, alltid servert med en stor dose selvskryt. Men er det samfunnskritikk, elementer av svindel, eller en større mening bak dem også?

“Jeg er forsiktig med å sette merkelapper på det, for folks tolkninger er alltid mye mer interessante enn hva min tolkning er. All den tolkningen ville blitt dempet og mindre interessant om jeg hadde stått fram med min tolkning av hva dette er.”

Butler har i det siste prøvd å utvikle stuntene til en egen metode, og utgitt den mellom to permer i boka “How to bullsh*t your way to number 1”. Blant lærdommene kan vi lese at det er lurt å spandere på seg litt parfyme om morgenen fordi “Hvis du lukter som en vellykket person, vil suksessen følge etter.”

Butler er hemmelighetsfull om kommende prosjekter, men jobber tilsynelatende med noe. At verden nå har sørget for en taxitur langs E6 med en norsk journalist i baksetet er tilsynelatende bare en bonus.

“Min favoritt-følelse er når jeg er ute av førersetet på et prosjekt og virkeligheten har tatt over styringa og jeg ikke aner hvor vi skal, og jeg gjør ting jeg ikke vil gjøre – men det er her verden tar denne ideen nå, så da må jeg bare henge meg fast.”

Analyse: Teknologiselskapenes kamp om ørene dine er såvidt begynt.

De siste 15 årene har Apple vært alene på toppen av podcast-tronen. Den sentrale årsaken er katalogen over all verdens podcaster de har bygget opp gjennom iTunes store. Å kontrollere den teknologiske ryggraden til podcasten gjorde Apple til den sentrale leverandøren av oversikt og nytt innhold blant alle verdens podcaster.

Til tross for at det sakte men sikkert har dukket opp små konkurrenter, har Apple ikke tatt store grep. Vi har sett mange nye apper som Acast, Castbox, Breaker og Pocket Cast, men ingen av disse har foreløpig blitt så store at de kan sies å utfordre posisjonen til iTunes.

Først når Spotify nylig varslet at de ønsker å overta Apples posisjon på tronen begynte det å skje noe.

Lite utvikling

Apple har ikke utviklet podcast-tjenestene sine mye siden de startet dem. Det gjelder både tilbudet til lyttere og de som publiserer podcaster. Den manglende utviklingen har vært kilde til stor frustrasjon i mediebransjen. Verktøyet for å publisere og administrere podcaster som Apple leverer bærer preg av å ikke være oppdatert i hverken utseende eller funksjonalitet på mange år.

Når det gjelder tall og analyse er podcaster et sort hull. Det er i dag mulig å si noe om hvor mange som har lastet ned lydfilen, men ikke hvor mange som har hørt den – og på hvilken måte. Det er bra for personvernet, men utfordrende for en mediebransje som etter hvert er godt vant med detaljerte data fra både video og artikler.

Gigantenes rasling med sabelen

Det var ikke før Google i fjor annonserte at de skulle ta opp kampen om podcast-tronen på Android at en kunne øyne mulighetene for en større utvikling på den tekniske siden av podcasting. Google lagde til slutt en egen podcast-app til sitt eget operativsystem, men det stoppet der. Apple forholdt seg uansett rolig og tok ikke noe grep for å befeste sin posisjon.

Helt til musikktjenesten Spotify kom på banen i år.

Spotifys store satsning

I 2019 gikk nemlig Spotify «all in» på podcast. Nylig byttet selskapet, som er en av verdens ledende strømmetjenester for musikk, navn på appen sin. Nå heter den «Spotify – Music and podcasts» der du laster ned dine apper. Dette var bare et av flere konkrete tegn på at Spotify sikter mot tronen i podcast verdenen.

Under SXSW-konferansen i mars ble Spotify representert av innholdssjef Dawn Ostroff, en fysisk manifestasjon av at Spotify ikke bare nå driver med teknologi men også innhold. Ostroff delte scene med med-grunnleggerne av henholdsvis Anchor og Gimlet, to podcast-selskaper Spotify har kjøpt opp som del av sin strategiske satsning på podcast.

Spotifys ambisjon er at 20% av all lytting på tjenesten skal komme fra podcaster, for de som hører podcaster på Spotify lytter lenger og hører mer musikk, ifølge Ostroff.

På den tekniske siden er en av Spotifys store fordeler spillelister, og ikke uventet har de nylig begynt tester med spillelister for podcaster. Dermed vil anbefalingsteknologien som har gitt gode anbefalinger innen musikk også bli aktuell for podcast.

Under panelsamtalen på SXSW i mars la ikke innholdssjefen skjul på at Spotify ønsker å kontrollere podcast-markedet. Ostroff snakket blant annet om eksklusive avtaler, abonnementer, mer reklame og data.

Data er nemlig nøkkelen for Spotify.

Ved å supplere eller flytte seg bort fra den eldre RSS-standarden for nedlasting av lydfiler, og heller bruke moderne apper for å spille av podcastene vil Spotify og andre få langt større kontroll over lytteropplevelsen – og masse data på kjøpet.

Tall og informasjon om hvem som har hørt hva, og når lytterne faller av, blir dermed tilgjengelig for de som lager podcaster. Det kan brukes til å gjøre endringer i innholdet. Dataene er også gull verdt for annonsører, som nå flokker til podcast som reklameform.

Parallelt har Spotify gått i strupen på Apple på en annen front: avgiften Spotify må betale for salg av abonnement via Apples plattform. Oppgjøret har foregått i det offentlige, gjennom blant annet en kampanjeside fra Spotify og et åpent brev fra Apple. Saken behandles av EU-kommisjonen som nå venter på svar fra Apple.

Apple tar grep

Det kom et lite hint om større endringer hos Apple da de gjennomførte en overhaling av sine egne podcast-sider på nettet og åpnet for avspilling av episoder direkte i nettleseren.

Den endelige bekreftelsen på at de svarer på Spotifys mange utfordringer i podcast-markedet kom tirsdag. Under selskapets årlige utviklerkonferanse ble en egen podcast-app på Apples datamaskiner kunngjort. Den vil kanskje ikke vil øke lyttertallene voldsomt, men kan hjelpe på navigasjonen i den etter hvert store jungelen av podcaster.

Apple skal også ta i bruk maskinlæring for å transkribere podcaster og gjøre innholdet søkbart. Det er foreløpig snakk om store podcaster på engelsk, og Apple har ikke besvart vår henvendelse om når dette kan ventes på norsk.

Joshua Benton, sjef for Harvards Nieman Lab mener det kan bli et fantastisk verktøy for research og journalistikk.

«Vi får se hvordan søket blir i praksis, men det kan bli som Google-søk for en av de mest ugjennomsiktige formene for populære medier.»

Underskogen tar grep

Det virker som stadig flere i lyd- og podcastbransjen har fått øynene opp for disse teknologiske bevegelsene. BBC har samlet alle sine podcaster og radiokanaler i appen «BBC Sounds» og den danske avisen Politiken har flyttet sin daglige nyhetspodcast inn i en egen app som krever abonnement.

Her i Norge har Bergens Tidende gjort noe lignende, med en egen app for lydinnhold kalt BT Lytt. Der samler de sitt etter hvert rikholdige lyd- og podcasttilbud, og tilbyr ekslusivt innhold fra blant andre Frode Grytten.

I USA har tjenester som Luminary sett dagens lys i 2019, det er en abonnementstjeneste som gir ekslusiv tilgang til en rekke podcaster.

Akkurat eksklusivitet ser ut til å bli vanligere blant podcast-aktørene. BBC har i likhet med Spotify eksperimentert med såkalt «windowing», hvor innhold kun er tilgjengelig visse steder i et gitt tidsrom. Et eksempel er Gimlets podcast Mogul, som først er tilgjengelig hos Spotify, og først dukker opp i andre podcast-tjenester etter en stund. Dette er en dynamikk som etter hvert begynner å bli dagligdags i TV og streaming-bransjen.

Nye apper – nye muligheter

Podcaster har altså i over 15 år benyttet RSS-standarden, som lar deg abonnere på en strøm med MP3-filer som lastes ned til din dings. I takt med mobilens og podcastens økte popularitet er det i ferd med å skje noen tekniske endringer.

Det åpenbare er flere nye distributører som Acast, Podbean, Simplecast og Stitcher, men også apper som Overcast, Pocket Casts og Breaker. Sistnevnte inkluderer blant annet et sosialt nettverk med tilhørende funksjonalitet.

Etter hvert som stadig flere lytter til podcaster via apper, vil muligheten for å bevege seg bort fra distribusjon via RSS melde seg. For det første vil dette kunne gi nye og mer interaktive muligheter til både de som lager og lytter til podcaster. Det vil kunne være med å flytte grensene mellom radio, podcast og annet lydinnhold. Spotifys spillelister for podcast er et veldig tidlig eksempel på slik funksjonalitet.

For det andre vil det være med å introdusere konkurranse-dynamikken vi kjenner fra TV- og nettinnhold til podcasten, som foreløpig har vært en svært åpen og fri standard. Ulike abonnement og apper vil kreves for å lytte til lydinnhold fra en lang rekke leverandører – enten det er uavhengige programskapere eller større medier.

Når det gjelder hva vi kan vente oss av selve podcastene er Spotifys innholdssjef tydelig på at vi bare har sett begynnelsen.

Så langt har true crime, komedie og nyheter gjort det bra, men dette er bare toppen av isfjellet for innholdet som vil komme etter hvert som flere begynner å lage og eksperimentere med podcaster.

Podcasten ble til når internett møtte radio, men hva som skjer når dagens internett-giganter for alvor tar for seg podcasten er et åpent spørsmål.

Men at denne utviklingen kommer er det liten tvil om.

Er det noen momenter du savner i denne analysen? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor.

Kommentar: Et ondsinnet cyberangrep har ført til at en database fra den amerikanske Tolletaten kom på avveie. Hendelsen får meg til å lure: Hva skjer når informasjon myndighetene lagrer om oss kommer i hendene på ukjente?

Mandag 10. juni kom den offisielle meldingen om at bilder av både ansikt og bilnummer er på avveie. Motivet til hackerne og hvor mange som er berørt er ukjent. Det vi vet er at en av underleverandørene til den amerikanske Tolletaten har blitt hacket.

Hendelsen skal være et resultat av at underleverendøren, i strid med Tolletatens retningslinjer, har overført data til sine egne systemer. Amerikanske myndigheter understreker også at deres systemer ikke er kompromittert.

Varslet fare

Tidligere i vår skrev jeg om bekymringene til MacKenzie Fegan. Hun, og mange andre, ble overrasket av at et flyselskap benyttet ansiktsgjenkjenning for å identifisere henne under ombordstigningen.

Forbrukerrettighetsorganisasjonen Electronic Frontier Foundation (EFF) delte hennes bekymring og pekte på at det medfører risiko når en statlig aktør deler data med andre selskaper.

Nå har det de fryktet blitt en realitet. Data er på avveie på grunn av lav sikkerhet og regelbrudd hos en tredjepart.

Hvem kan vi stole på?

Der vi stoler på myndighetene og tenker at all overvåkningen og lagringen av data er nødvendig for å opprettholde sikkerhet for befolkningen blir det plutselig motsatt. Det blir en stygg sikkerhetsrisiko for befolkningen som skulle beskyttes.

I den nye æraen av store data har det også blitt mer vanlig at myndigheter og private samarbeider. De deler dine data for å forbedre sine tjenester, og noen ganger går det alvorlig galt.

Fremover vil det bli stadig flere lekkasjer, mer datainnbrudd, og mer av din informasjon på avveie. Det er noe også nettjenesten Have I Been Pwned har måttet ta følge av. Personen bak, Troy Hunt, oppga denne uken at han vil selge tjenesten for å tilpasse den til en tid med større og flere lekkasjer av brukernavn og passord.

Men er det så farlig da?

Jo mer mennesker med uærlige hensikter vet om deg, jo enklere er du å lure. Jeg er langt fra alene om å motta svindelforsøk på epost. De fleste er det veldig lett å avsløre. Dårlig norsk, feil navn og åpenbare masseutsendelser. Men når utpressingsmailen plutselig inneholder mer personlig informasjon er det fort gjort å bli lurt.

Etter utallige lekkasjer hos forskjellige tjenester der jeg har hatt konto sitter plutselig uærlige mennesker med både epostadressen min og en del gamle passord. Når utpresserne kontakter deg og viser deg et av passordene dine i klartekst og forteller at de sitter på både det ene og det andre av materiale våkner du plutselig.

Etter datainnbruddet i USA nå sitter de på enda mer informasjon om mange mennesker. Både ansikt, bilnummer og bevegelser. Da øker også faren for identitetstyveri.

Fare for nasjonal sikkerhet

Vi vet lite om hvem som står bak innbruddet denne gangen. En ting er småkriminelle som er ute etter å lure enkeltpersoner. Om etterretning og fiendtlige makter får tak i store mengder personlig informasjon og overvåkningsdata fra et land, snakker vi fort om en sikkerhetsrisiko av nasjonale dimensjoner.

Med dataangrepene mot Helse Sørøst, Visma og Hydro friskt i minne bør flere enn grensemyndighetene i USA våkne av lekkasjen de nå opplevde.

Lite visste jeg, at fjorårets sommer skulle måtte stå i vanningens tegn. Eller kanskje aller mest i vanningsforbudets tegn egentlig, noe som jo medførte at jeg måtte vanne med omhu for å holde tomater i live, og gressplenen grønn.

Du lurer kanskje allerede nå på hva en sak om om vanning har å gjøre på NRKbeta – «NRKs sandkasse for teknologi og medier», så vi tar det først som sist:

Jeg synes jo egentlig at hagearbeid generelt, og vanning spesielt, er dørgende kjedelig. I min verden betyr det derfor at det må automatiseres. Og automatisering betyr jo, som alle vet, at man får dykke ned i en nerdete og deilig verden hvor PEM-rør, møter vannspredere og kraner, og ikke minst arduino-datamaskiner, hjemmeautomasjon, solenoid-ventiler og linjer med deilig velfungerende programmeringskode.

NRKbeta + Hage = <3

Dette er altså historien om hvordan du skal slippe å bli vanne-gnomen i nabolaget, og samtidig får kose deg med datamaskiner og føre timer på familiens «hage-budsjett».

Veien er målet – men det må du ikke si til noen.

Som alltid i livet er det viktig med et mål. Mitt var at jeg skulle kunne reise fra huset så lenge som sommmerferien krever, uten at verken naboer eller familie måtte trå til for å redde blomsterpottene eller gressplenen som omslutter huset.

Jeg måtte altså stable på beina et vanningssystem, som enten tok høyde for hvor tørt det var i jorden gjennom dagen, eller vannet på tid.

I første omgang gikk jeg for tidsbestemt vanning. Start enkelt, så kan du jo bare bygge deg inn i himmelen. Det kommer alltids en ny tørke-sommer, som noen sikkert bruker å si.

Det er også ca her i planleggingen av prosjektet at det kan være lurt å holde kjeft om et par småting både til ektefeller, foresatte og andre pårørende.

• Tidsstyrings-enheter av vannkranen finnes for noen hundrelapper på både Internettet, Claes og Biltema.
• Det er strengt tatt ikke sååååå mye jobb å vanne de fordømte krukkene, og de fleste av oss har naboer eller andre som gladelig bidrar for en flaske pinne-vin og tilsvarende motytelse når de i sin tur reiser bort.
• Selveste kongen av hagevanning – Gardena – fører et vanningssystem som både er online og lar seg styres av en app til rundt 4.000,-

Alt dette er selvsagt underordnet, og noe vi absolutt ikke er tjent med å plage andre med. For her er det veien som er målet. Og den veien går via egenskrevet datakode, og små datamaskiner. Enten resten av husholdningen vil det eller ikke.

Dette trenger du

Det absolutt fineste med hjemmeautomasjon-prosjekter, er at de kan skaleres inn i himmelen. Eller bare være en liten fis i vinduskarmen din.

Så også med hagevanning.

Utstyrlista trenger ikke bli kjempelang, men et par småting trenger man, og det er jo uansett relativt tilfredstillende å få tilbringe noen timer på AliExpress.com og tilsvarende i de sene nattetimer.

Vannrør

Nokså innlysende kanskje, men man må altså ha vann fram til pottene man skal vanne. Dette kan selvsagt løses ved å bruke vanlige hageslanger, men jeg valgte å legge opp en litt mer permanent løsning, som også tåler frost, og kan ligge gjennom vinteren.

Valget falt på såkalte PE-rør. Her finnes det et rikholdig utvalg, men de fleste VVS-butikker ser ut til å selge dem under navnet PEM, PE eller PEX. Dett er relativt harde og solide plastrør som finnes i ulike dimensjoner og lengder, og som enkelt kan splittes og termineres i kraner og annet VVS-stæsj man måtte foretrekke.

Disse trakk jeg så under terrassebordene mine, og vips så hadde jeg vann fram til to kraner på terrassen i umiddelbar nærhet til pottene.

Siden jeg skulle ha vanning av både krukker og plen, ble en tredje «vannkurs» lagt opp til vannsprederne som skulle holde plenen våt og grønn gjennom sommeren.

Diverse kraner og splitter

PEM-rør kommer med en mengde overganger, splitter og kraner. Her er det bare å velge å vrake hos nasjonenes mange VVS-butikker. Vær obs på at det er veldig få som har alt av dimensjoner, og at det kan være lurt å standardisere opplegget ditt på én dimensjon og holde seg til den.

Jeg endte opp med 20 mm PEM-slanger fra Megaflis, kraner fra Oslo VVS-senter og diverse koblinger fra BilligVVS, men her er det bare fantasien og utvalget hos din lokale dealer som setter begrensningene.

Solenoid ventiler

For å kunne la datamaskinen skru vannet av og på trenger man en solenoid-ventil. Dette er rett og slett en elektronisk styrt vann-ventil.

Disse finnes i ulike fasonger, materialer og prisklasser. Etter litt prøving og feiling, endte jeg opp med disse i metall fra Alibaba.

Funksjonaliteten til disse er svært enkel. 12 volt inn betyr at de åpner seg og slipper gjennom vann. Fravær av spenning, betyr at de lukker seg og stenger vannet. De kan altså ikke brukes til å regulere mengden vann, men er rene av og på brytere.

Mini-datamaskin

For å styre solenoid-ventilene og holde styr på logikken rundt når det vannes, trenger man en hjerne.

Jeg gikk for en liten datamaskin av typen Particle Photon, en slags kommersiell variant av en Arduino, hvor all kode og oppdatering skjer via et web-grensesnitt. Her kan man selvsagt bruke hvilken som helst Arduino, eller annen datamaskin som man foretrekker, så lenge den kan styre et relé.

Dryppvanningssystem

For å få vann i alle krukkene trenger man det som kalles et «dryppvanningssystem». Dette høres både dyrt og vanskelig ut, men er egentlig både billig og veldig enkelt.

Et dryppvanningssystem består av en rull med tynn gummislange, en mengde T-ledd og små dyser. Gummislangen klipper du så opp i riktige lengder, splitter den med T-leddene og fester på dyser på endene, slik at du til slutt har matchet antall dyser med antall potter som skal vannes.

Så er det bare å feste dysene oppe i pottene, og teste om det hele fungerer ved å sette på vannet.

Det finnes en rekke forskjellige dyser med litt ulik funksjonalitet. Jeg har testet litt forskjellig, men en hovedregel er at det er lurt å ha dyser som har plugg slik at man kan sette dem rett i jorda i potta. Det er også en fordel hvis det er mulig å skru dem helt igjen, slik at man kan stenge vannet, og på samme måte også kan regulere om de skal slippe ut mye eller lite vann.

…og koble sammen herligheten

Når du har fått selve rør-og vanndelen av systemet opp å stå, er det på tide å koble inn solenoidventilen mellom kranen og slangen som går videre til pottene/plenen.

Jeg valgte å ha min Particle Photon og solenoidventilene så nær utekranen som mulig, slik at strekket med vannslange hvor trykket står på konstant, er kortest mulig.

En bonus med denne plasseringen er at om noe skulle ryke, det være seg solenoidventiler eller koblinger, vil vannet bare flomme ned i dreneringen på parkeringsplassen min, og ikke legge hele nabolaget under vann.

Jeg har også 3D-printet en holder til både Photon, releer og solenoidventiler, slik at hele pakka kan henge pent og pyntelig på veggen, delvis under tak.

Selve koden og logikken

Koden jeg har skrevet her er ganske enkel. Jeg bruker smarthub-en Homey for å holde styr på når det skal vannes. Det være seg på tid, eller på bakgrunn av sensorer i jorda.

Homey snakker med Particle Photon via en protokoll som heter MQTT, og Homey blir dermed mitt grensesnitt inn mot vanningen, hvor jeg kan justere tider og lengde på vanning. All logikk rundt når det er lov å vanne, hvor lenge det skal vannes og om det er tørt nok til å vannes, styres fra såkalte flows i Homey, men kunne likesågodt vært fra hvor som helst, siden det bare mates kommandoer inn til Photon via MQTT. I fjor var det datovanning i Oslo, noe som gjorde at jeg i Homey-logikken, måtte legge inn at den kun skulle starte vanning på oddetalls-dager.

Photonen blir dermed egentlig bare en litt dum datamaskin som får beskjed om den skal skru av eller på en av solenoid-ventilene eller ikke.

Men her er det selvsagt endeløse muligheter, og det som gjør at veien fram til målet selvsagt kan vare så mange sommere som vi selv måtte ønske.

Nerdene vinner alltid. Også i hagen 🙂

God hagesommer folkens.