En fin vårdag for 10 år siden stod jeg på en slette i Maridalen utenfor Oslo for å teste mine nyeste droner. Plutselig hører jeg en ukjent summing og oppdager en merkelig farkost i luften foran meg.

Den er noe av det rareste jeg har sett. Dronen var bygget av aluminiumsprofiler og så ut som en krabbe. Jeg så meg rundt og fant til slutt føreren av det flygende vesenet. En fyr med bart som så ut som om han nettopp hadde kommet reisende i en tidsmaskin fra 70-tallet.

Han heter Henning Pedersen og vi fikk en lang prat der ute på sletten den dagen. Etter det har jeg fulgt med på denne underlige fyren som tidligere kalte seg RetroMcSmart mange steder på internett.

Nå er jeg på vei til en næringspark på Skullerud i Oslo for å få en skikkelig prat med retrosmartingen. Siden sist har han blant annet kommet seg inn i Guinness rekordbok.

Henning har gjort hobbyen sin til levebrød. Han designer pedagogiske byggesett for bruk i opplæring.

Oppfinneren

Jeg finner ham på et verksted der han trykker på knapper på en maskin som begynner å bråke. Plutselig lukter det brent i rommet og jeg ser laserstråler og stikkflammer inne i maskinen.

Det er en laserkutter som skjærer ut deler til et dronebyggesett. Delene er små, lette, og lekre. Langt fra den store krabben som fløy gjennom luften i Maridalen.

Henning forklarer entusiastisk. Både om nåtid og fortid.

– Jeg var syv år og min mor hadde mistet et smykke bak fryseboksen. Den var umulig å dra frem, så jeg laget en innretning av et kosteskaft med spesialtilpassede biter av tape i enden. Med den fikk jeg fisket opp smykket. Mor ble kjempeglad og jeg husker dette som min første oppfinnelse.

Han vokste opp i Enebakk, et tettsted utenfor Oslo. Der brukte han store deler av barndommen på å bygge og plukke fra hverandre ting.

Da andre barn spilte fotball eller løp på ski satt Henning inne og lærte seg å lodde, bygge elektroniske kretser og designe nye oppfinnelser.

– Det ble veldig mye ting over alt. Men så fikk jeg datamaskin. Da ble jeg helt oppslukt av den. Det ble ryddigere på rommet, og jeg flyttet skapertrangen over til dataverden.

Retroelskende Henning gikk for Commodore Amiga. Utpå nittitallet hadde de fleste gått over til windowsbaserte maskiner. Men Henning fortsatte med Amiga og programmerte den i ren maskinkode. Det gir deg effektiv kode og tilgang til datamaskinens indre systemer, men er et vanskelig og tidkrevende språk å bruke.

Teknologi og kreativitet

Henning skjønte etter hvert at hans lidenskap var godt plantet i skjæringspunktet mellom teknologi og kreativitet. Der både høyre og venstre hjernehalvdel får boltre seg. Men det kan fort bli litt ensomt å leve ut sine sære lidenskaper. Spesielt i ungdomstiden.

Meningsløs videregående

På ungdomsskolen begynte han å programmere demoer. Det er små dataprogram hvor poenget er å vise hva du kan og imponere mest mulig. De er vanligvis svært visuelle og fylt med både animasjon, grafikk og lyd.

Det ble mange timer foran maskinen. Da de jevnaldrende begynte å interessere seg for både fester og det annet kjønn ble unge Henning sittende hjemme og programmere. Vennene tok lappen og utvidet horisonten ved å kjøre rundt, mens Henning fant sine venner gjennom et sprakende modem koblet til datamaskinen og telefonen.

– Alle årene på videregående var ganske meningsløse. Jeg ville bare programmere. Så jeg fikk ikke gjort så mye lekser og fikk ikke spesielt bra karakterer.

Levde for The Gathering

Henning brukte modemet for å koble seg opp mot det som var den tidens internett: såkalte bulletin board systems. Der fant han venner som han senere møtte på forskjellige datatreff. Det største av dem alle var The Gathering i Vikingskipet på Hamar hver påske.

– Jeg levde for The Gathering i tiden på videregående. Det var der jeg fikk vist frem hva jeg kunne og truffet miljøet mitt.

Selv i russetiden tilbrakte han mest tid med venner han hadde truffet i datamiljøet.

Ingeniørstudiet som foreldrene hadde anbefalt ble vanskelig fordi Henning hadde for dårlige karakterer. At han hadde drevet med noe av det vanskeligste og mest komplekse du kan gjøre innen programmering hvert ledige minutt de siste tre årene ga ikke avkastning på vitnemålet fra videregående.

Han begynte på Buskerud Folkehøgskole. Der traff han en medelev som drev med videoeffektverktøyet After Effects. Henning så fort at hans egen maskinkodeprogrammering var lite hensiktsmessig. Vennen laget fine visuelle løsninger mye fortere enn det Henning klarte å programmere det samme fra grunnen av.

– Ingen ble imponert av at mine ting var laget på en mye vanskeligere måte.

På folkehøyskolen tok Henning opp kamera og mer tradisjonelle effektverktøy og redigering.

Etter endt militærtjeneste gikk ferden ut i mediebransjen. Henning laget musikkvideoer og kortfilmer til lav betaling. Men etter hvert også bedre betalte oppdrag, engasjement i NRK og til slutt stilling som leder av filmavdelingen i et konsulentselskap.

Det er i denne perioden at ønsket om å få kameraet til å fly dukker opp. Den nevenyttige og oppfinnsomme karen får øynene opp for en rivende utvikling innen små elektriske droner. Han bestemmer seg for å bygge noe som kan løfte små kamera slik at han kan filme fra luften.

Siden den gang har Henning bygget utallige droner. Store og små. Den største var så kraftig at den endte i Guinness Rekordbok for å ha gjort verdens tyngste løft med drone.

Men det er de små farkostene som nå er en del av levebrødet.

– Jeg begynte å holde kurs i dronebygging. Og utviklet egne byggesett for bruk i kursene. Det endte med at vi nå har et selskap som utvikler og selger pedagogiske byggesett.

Han driver selskapet sammen med minst like entusiastiske Steinar Holøs.

– Henning er lidenskapelig opptatt av å skape. Den indre gløden for å bygge, kode og lære nye ting har han ikke mistet gjennom mange år i skolen og arbeidslivet. Og han er rolig i stressende situasjoner. Det er en viktig egenskap i vår bransje, sier Steinar.

Noen uker etter intervjuet står jeg på elektroavdelingen på et loppemarked og sorterer lopper. Der dukker det opp en defekt underlig radio med båndspiller. Den ser ut som hjelmen til en romfarer. Jeg sender et bilde av den til Henning og skriver: “Denne står det vel ditt navn på?”.

Henning befinner seg på andre siden av byen, men kort tid etter er han på plass og blir den lykkelige eieren av en blytung men lekker FM-radio med åttespors kassettspiller.

Allerede dagen etter har han skaffet seg et åttesporsbånd, plukket fra hverandre og reparert spilleren. I prosessen har han også åpnet åttesporsbåndet for å studere nøyaktig hvordan det fungerer. Jeg blir fôret med bilder og forklaringer på hva som var galt med spilleren og lærer i samme slengen nøyaktig hvordan disse gamle båndene fungerer.

Det slår meg at denne hendelsen oppsummerer Henning godt. Lidenskapen for design, teknisk uredd og sikker på at han kan fikse det meste, og sist men ikke minst et ønske om å formidle, tenne entusiasme og lære videre det han kan.

Henning viser at det er bra å holde på sære interesser og lidenskaper, gjennom både ensomhet og tider som kan virke meningsløse.

I dag får han utløp for sin lidenskap i yrkeslivet, og ett oppdrag er han ekstra fornøyd med:

– De hadde ikke programmeringsfag på videregående der jeg gikk. Men nå har jeg solgt dronebyggesett til den skolen. Så de som går der i dag har det sikkert morsommere enn meg!

Nærmere tusen kontoer stenges etter en «betydelig statsfinansiert informasjonsoperasjon».

Selv om Facebook og Twitter er blokkert i Kina, har det ikke hindret landets myndigheter i å ta tjenestene i bruk i forbindelse med demokratidemonstrasjonene i Hongkong.

De siste ukene har nemlig Facebook- og Twitterkontoer med opprinnelse i Kina spredt og videreformidlet innhold som framstiller demonstrasjonene i Hongkong som ekstreme og voldelige. Demonstrantene blir blant annet sammenlignet med IS-krigere og kakkerlakker i bilder og memer.

Reagerte mot Twitter

Amerikanske Maciej Cegłowski leder organisasjonen Tech Solidarity og befinner seg i Hongkong.

Søndag delte han et skjermbilde som som viser hvordan det statlige Kinesiske nyhetsbyrå kjøpte sponsede innlegg på Twitter i tiknytning til sentrale emneknagger. Innleggene fortalte om «eskalerende vold» og sosial uorden i Hongkong – en situasjonsbeskrivelse Cegłowski ikke kjente seg igjen i.

Every day I go out and see stuff with my own eyes, and then I go to report it on Twitter and see promoted tweets saying the opposite of what I saw. Twitter is taking money from Chinese propaganda outfits and running these promoted tweets against the top Hong Kong protest hashtags pic.twitter.com/6Wb0Km6GOb

— Pinboard (@Pinboard) August 17, 2019

– Det Kina gjør er åpenbart. Hvis disse fredlige og ekstremt selvdisiplinerte demonstrantene som nå har klar støtte blant majoriteten av Hongkongere kan diskrediteres, vil de være mye lettere å slå ned på, skrev Cegłowski og appelerte til ansatte i Twitter om å ta grep.

Offentliggjør data

I forbindelse med den russiske påvirkningsoperasjonen under det amerikanske presidentvalget i 2016 nektet først Facebook å offentliggjøre informasjon om de involverte kontoene og det som hadde blitt publisert, noe som gjorde det vanskelig for allmennheten og akademikere å forstå omfanget.

Først da selskapet måtte møte i høringer i den amerikanske kongressen snudde de og offentliggjorde nærmere 3000 annonser med koblinger til Russland.

Tirsdag valgte Twitter å være proaktive, og offentliggjorde en mengde data 936 kontoer og innholdet de publiserte. Dette skal ha vært de mest aktive kontoene i et større «spammete» nettverk av nærmere 200.000 kontoer som Twitter også har blokkert.

Der Twitter fjerner nesten tusen kontoer, skriver Nathaniel Gleicher i Facebook at de fjerner syv sider, tre grupper og fem kontoer fordi de har vært «involvert i koordinert inautentisk oppførsel som del av et lite nettverk med opprinnelse i Kina med fokus på Hongkong«.

Tar videre grep

Tirsdag ble det også klart at Twitter oppdaterer sine regler for reklamesalg. Tidligere har Twitter utestengt de russiske statsstyrte mediene RT og Sputnik, og nå rammes også Kina.

– Framover vil vi ikke akseptere annonser fra statskontrollerte nyhetsmedier, skriver selskapet på sin egen blogg.

Dette vil kun fjerne muligheten til å kjøpe annonser eller sponse innlegg, og de kan fortsatt bruke de øvrige delene av tjenesten.

De nye reglene vil ikke trå i kraft før om 30 dager, og Twitter presiserer at de ikke vil påvirke uavhengige allmennkringkastere som NRK og BBC.

– Dette berører Kinas internasjonale propagandakampanjer i høy grad, skriver Paul Mozuer som skriver om teknologi i Asia for New York Times. Mozuer peker også på at dette vil bety tapte million-inntekter for Twitter og legger et sterkere press på Facebook.

Selv om Facebook er blokkert i Kina, driver selskapet ifølge Mozuer opplæring og trening i bruk av tjenesten for kinesiske myndigheter og statlige medier. Annonsører basert i Kina utgjorde ti prosent av alt reklamesalg på Facebook i 2018.

Både Facebook og Twitter bekrefter at det er første gang de stanser en kinesisk desinformasjonskampanje, og selv om Facebook fortsatt tillater annonser fra statsfinansierte medier går de nå gjennom reglene for dette på nytt.

Full stopp i bruk av teledata i danske rettssaker. En systemfeil kan ha hindret oppklaringer og ledet til justismord.

I løpet av sommeren har det kommet stadig nye avsløringer i saken som bare omtales som «teleskandalen» i Danmark.

Som følge av feil i det danske politiets datasystem, har det siden 2012 oppstått feil og mangler i teleopplysningene som dansk politi og påtalemyndighet har brukt som bevis i rettssaker.

Politiet konstaterte feilen i februar, og utbedret den 8. mars. Likevel gikk det over tre måneder før dommere, forsvarsadvokater og justisdepartementet fikk informasjon om de potensielt usikre mobildataene.

Rent konkret skal det dreie seg om en feil i politiets datasystem som samler inn og konverterer rådata fra teleoperatører, og blant annet knytter dem til de geografiske koordinatene til mobilmaster.

– Det vil si at en konklusjon i retten om at en mistenkt har befunnet seg på et bestemt sted til en bestemt tid, tatt på bakgrunn av teledata, kan vise seg å være feil, skriver Henning Mølsted, redaksjonssjef i IT-bransjebladet Version2.

Full stopp i bruk av mobildata

Søndag opplyste Rikspolitiet i Danmark at de har identifisert flere konkrete feil i rådataene som politiet har mottatt fra teleselskapene.

Selv om det ikke fins full oversikt over det totale omfang og grad av alvorlighet, beordret Danmarks Rigsadvokat full stopp i bruk av teledata i danske rettssaker de neste to månedene.

Justisminister Nick Hækkerup sier at funnene «rokker ved vår tillit til rettssystemet», og at han derfor støtter Rigsadvokatens beslutning.

Allerede tirsdag fikk avgjørelsen konsekvenser. Da ble syv mennesker som hadde vært i varetekt siden februar i forbindelse med en større narkotikasak i Esbjerg løslatt på grunn av Rigsadvokatens nye instruks.

Omfattende granskning

Først ble det klart at 10 776 straffesaker og 40 000 rekvisisjoner av teledata mellom 2012 og 2019 skal granskes. Senere ble det klart at også saker fra før 2012 må gjennomgås.

Fordi Rikspolitiet kun har lagret de opprinnelige teledataene i to år, kan eldre bevis som forteller om danske innbyggeres mulige skyld og uskyld være slettet for alltid, skriver avisen Politiken.

Mystisk system

IT-systemet det dreier seg om, melder flere danske medier at går under navnet Raven.

Rikspolitiet har tidligere nektet å svare på hvem som har utviklet systemet, men i kjølvannet av teleskandalen har partiet Enhetslisten bedt justisministeren svare på nettopp det, samt 31 andre spørsmål om saken.

Sjefen for Rikspolitiet og Rigsadvokaten er ventet å redegjøre for saken senest 6. september.

Må gjenopprette tillit

Rigsadvokaten opplyser om at det i hvert kvartal i 2017 ble gjennomført 1000 inngrep hvor danske innbyggeres teleopplysninger ble innhentet.

– Dette er en meget, meget alvorlig sak, fordi det stiller spørsmålstegn ved bruken av teledata i forbindelse med arbeidet med straffesaker, sier Jens Henrik Højbjerg, som er sjef for Rikspolitiet.

Højbjerg sier politiet nå arbeider for å identifisere alle problemstillinger og feil som fins.

– Det er den eneste måte man kan gjenskape den tillit som er nødvendig for å bruke teledata.

Også i Norge brukes denne typen data hyppig, og Kripos er klar over saken som nå utspiller seg i Danmark.

Hans-Peder Torgersen leder seksjon for nasjonal kommunikasjonskontroll ved Kripos og opplyser til NRKbeta via en pressekontakt at de jevnlig gjennomfører tester for å verifisere at de mottar, dekoder og bearbeider data riktig.

«Vi har også vært i kontakt med politiet i Danmark for å få mer konkret informasjon, slik at vi kan dra lærdom av dette.»

Om du vil lese mer om saken har Politiken samlet alle sine artikler her.

Vi kan slå fast at videoen Jair Bolsonaro delte viser hvalfangst på Færøyene, ikke Norge.

Det skapte en rekke medieoppslag denne uken da Brasils president langet ut mot blodige, norske hvaldrap i en video på Twitter. Det var ganske åpenbart at videoen ikke var fra Norge, men norske medier, tok en rekke forbehold da de omtalte saken:

• «Etter alt å dømme» skrev Dagbladet
• «mest sannsynlig stammer fra Færøyene» skrev VG
• «stammer etter alt å dømme fra Færøyene» skrev NTB og Aftenposten
• «synes å stamme fra» meldte Nettavisen
• «Etter alt å dømme» skrev P4
• «trolig på Færøyene» skrev Startsiden
• «trolig fra Færøyene» skrev NRK før saken ble oppdatert

Vi fjerner herved all tvil, og slår fast at videoen Bolsonaro delte var fra Færøyene.

Hvordan? La oss ta en titt.

Bakgrunnen

La oss kjapt gå gjennom bakgrunnen for hvorfor dette skjedde. Akkurat nå går bildene av branner i regnskogen i Amazonas verden rundt.

Bolsonaro har lenge jobbet for å åpne Amazonas for blant annet mer jordbruk og gruvedrift. På grunn av dette har flere land stoppet den økonomiske støtten til bevaring av regnskogen – blant dem Tyskland og Norge.

15. august stoppet Norge donasjonene til tiltak mot avskoging i Brasil, etter at Bolsonaro hadde gjort flere endringer i hvordan pengene kunne brukes. I en kommentar til pressen, sa Bolsonaro:

Er ikke Norge det landet som dreper hval der oppe på Nordpolen?

Jair Bolsonaro til journalister | Reuters

Selv om det er stemmer at Norge fortsatt praktiserer hvalfangst, skulle Brasils president senere vise fram flere feilaktige eksempler på norsk hvalfangst, i et forsøk på å underbygge denne påstanden.

Den 19. august deler nemlig Bolsonaro en video til sine nærmere 5 millioner følgere på Twitter:

Videoen inneholder et nyhetsinnslag i studio som kuttes brått, før den røde teksten «Norge, 29/05/2019» vises. Så vises scener av hval som blir slaktet for hånd gjennom både video og bilder. Videoen har lav oppløsning og en rekke vannmerker.

Videoklippene

Åpningsklippet er et klipp fra en nyhetssending. Det kommer fra Brasils «Dagsrevyen», Jornal Nacional, og vi ser nyhetsankeret William Bonner som snakker om de nevnte kuttene i norsk bistand til Amazonas.

Så blir nyhetssendingen avbrutt, og teksten «Noruega 29/05/2019» – altså Norge 29. mai 2019 – vises.

Så begynner sangen «My Immortal» av Evanescence å spille, og video av hvaldrap på en strand vises.

Videoen stammer fra denne videoen, delt på Twitter av @RuaMorador, som ble publisert dagen etter Bolsonaros kommentar om Norge. Her må vi gi skryt til Dagbladet som fant fram til videoen tidlig.

Vannmerket «Morador De Rua» er svært synlig i nedre høyre hjørne. Det samme vannmerket går igjen i flere andre videoer denne brukeren har delt, noe som gjør at vi med høy sannsynlighet kan slå fast at dette er opprinnelsen til videoen Bolsonaro har delt.

Tidligere har vi også sett USAs president Donald Trump dele videoer som støttespillere har laget, så dette er ikke et nytt fenomen blant statsledere som benytter tjenesten aktivt.

Videoen har også en uskarp dødningehode-logo i nedre høyre hjørne, samt teksten «Sea Shepherd UK/Triangle News» øverst i høyre hjørne. Triangle News er et britisk nyhetsbyrå, og Sea Shepherd UK er en miljøorganisasjon som har jobbet mye med å vise fram tradisjonelle «Grindadráp» (drap av grindhval) på Færøyene.

På Sea Shepherds Youtube-profil, ligger det en rekke videoer av Grindadráp. En av videoene har tittelen «Grindadráp at Sandavágur in the Faroe Islands — 30th July 2018«, og side ved side med Bolsonaros video, ser vi at det er den samme. Forskjellen er at vi nå kan se omgivelsene i langt større detalj fordi vi har originalkilden i høy oppløsning, i motsetning til Bolsonaros video som er komprimert og uskarp.

Videobeskrivelsen fra Sea Shepherd UK slår fast at:

Dette uredigerte opptaket er fra grindadráp i Sandavágur den 30. Juli 2018 hvor 135 langfinnede grindhvaler ble drept.

Det finnes mange Grindadráp-videoer på nettet, og mange av dem er filmet på Sandagerð som ligger nært hovedstaden Tórshavn. I dette tilfellet er videoen, som teksten sier, filmet på Sandavágur som ligger på en annen øy.

Sea Shepherd UK publiserte senere en uttalelse på Facebook-siden sin hvor de sier at Bolsonaro har brukt deres opptak for å «på falskt grunnlag angripe Norge, etter at Norge stoppet utbetalingene til et Amazonasfond». Organisasjonen bekreftet også dette til den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung.

I det samme Facebook-innlegget opplyser de om at:

Det var grindadráp jakt på Færøyene på datoen:
29. mai på Sandágerði (Tórshavn) – 145 langfinnede grindhvaler
29. mai på Skálabotnur — syv hvitsidede stillehavsdelfiner

Bildene

Videoen Bolsonaro delte går så over til å vise en rekke ukrediterte bilder med Ken Burns-effekten. De fleste bildene er tatt av Andrija Ilic, en fotograf basert i hovedstaden Tórshavn, som tidligere har dokumentert hvaldrapene.

Ilics bilder som brukes i videoen er tatt 29. mai 2019 (noe som stemmer overens med datoen i starten av videoen) og er distribuert via nyhetsbyrået AFP. Bildeserien kan sees i artikler hos blant annet Metro og The Sun.

De andre bildene som er brukt i videoen har @RuaMorador høyst sannsynlig funnet via Twitter-kontoen til organisasjonen Blue Planet Society. De delte bildene, men kunne ikke tilby mer informasjon til NRKbeta enn at de var tatt av lokale medier.

Ved hjelp av et litt kreativt reversert bildesøk fant vi det som med høy sannsynlighet er kilden: en lokal nyhetssak publisert av Tori Nilsen som viser et bildegalleri publisert 12. Mai 2019. Tittelen lyder ca «40 hval drept i dag».

Måten Twitter beskjærer og viser de to bildene i tweeten under er identisk med hvordan de to bildene framstår i videoen. Begge tweetene er publisert 29. mai, men det er altså kun ett av bildene som er tatt på denne datoen.

I en annen lokal nyhetssak (og denne fra Daily Mail) fra 11. september 2018 finner vi at bildet til høyre er tatt i Hvalvík av Artur Johansen

Til tross for at vi ikke har klart å finne originalkilden, er bildet til venstre i tweeten tatt 29. mai 2019, noe som framgår av at fartøy og ikke-permanente objekter i bildet er synlig også på bildene tatt av Andrija Ilic den 29. mai.

Her er en oversikt over alle bildene brukt i videoen sammenstilt med originalen og fotografen:

Alle bildene, bortsett fra Tori Nilsens og Artur Johansens kan spores til Sandagerð den 29. mai 2019, gjennom Ilics bilder eller ved å studere geografiske elementer i bildene:

1. De karakteristiske Y-formede kranene i Tórshavn havn som sees til høyre er synlig i flere av bildene.
2. Fra motsatt side av bukten vises det lokale akvariet og andre strukturer i de andre bildene.

   Dermed kan vi konkludere med at videoen delt av Brasils president Jair Bolsonaro som hevder den er filmet i Norge 29. mai i år faktisk inneholder:

   • En video filmet på Sandavágur, Færøyene 30. juli 2018
   • Flere bilder tatt på Sandagerð, Færøyene 29. mai 2019
   • Arkivfoto fra lokale medier tatt på Færøyene tidligere enn 29. mai 2019

   Selv om Norge fortsatt praktiserer hvalfangst, dokumenterer ikke videoen delt av Jair Bolsonaro dette.

   Vi vil fortsatt finne kilden til bildet delt av Blue Planet Society, som vi kun har tid og stedfestet. Kan du hjelpe oss? Skriv i kommentarfeltet eller send en mail til stale.grut [æ] nrk.no.

   Edit: NRKs sak lagt til i eksemplene fra norske medier i toppen av saken kl 10:19.
   Edit 2: Endret fra «Pilothval» til «Grindhval» kl 10:30 (HT Bjarne)

tl;dr API documentation is about defining an interface rather than documenting an implementation. We write API documentation by hand using OpenAPI and it is working well for us.

The NRK TV team spent quite a long time finding a way to write documentation that works for us. I think there are mainly three misconceptions about documentation that held us back in finding a better way.

Misconception 1: Documentation should be generated from code.

“The only way of making sure documentation is updated is by generating it from the code. Also, documentation is a boring task and boring tasks should be automated.”

The impedance mismatch between the power of your type system and what you are trying to express with your documentation is, unless your API is trivial, most likely large. The gap between what can be auto-generated from the code and what you are trying to express must be closed somehow. Typically this is done using code annotations and configuration of the tool that generates your documentation. This can lead to a complex regime to generate documentation that in the end is quite simple to write by hand.

There are many examples in NRK TV of auto-generated documentation that has been consistently wrong for many years. It is in sync with the code, but that is not a guarantee for correctness.

On the other hand, writing this documentation by hand is pretty straight forward. Following the OpenAPI specification we can generate the documentation HTML using Swagger and Redoc. Developers that choose to write the specification using whatever tool they prefer. VS Code with a suitable set of plugins for a live preview is quite popular among developers.

One effect of auto-generated docs is that the developer does not need to be concerned about the resulting documentation. For example our documentation claimed productionYear would never be null because this was how the Swagger documentation was configured for all values. The developer does not really have to take into account what the documentation is, it is generated by itself. However, there was a check in the code that set the productionYear to null if productionYear was greater than the current year. This caused an early publication of Unge Lovende to crash on certain platforms as the clients actually believed the documentation, therefore they crashed on parsing the null. If the implementation had been driven by the specification maybe that null-check would have not been added.

Misconception 2: The backend developers should be in control of the documentation

“The backend developers write the implementation, therefore they should document the API”

This second misconception follows from the first, in that even if we agree that documentation should not be auto-generated, it should still be owned, maintained and written by the backend-developers. At NRK all source is open to all developers internally, but there is still a hurdle for many client developers in commiting code to a code-base written in .NET and requires the release of components they do not normally work at to update documentation.

If the backend developers control both the documentation and implementation it will typically lead to a situation where the backend developers also design the API. They might choose to take input on the design from others, but ultimately if they document the API they control the design of it.

If the documentation on the other hand is in a repository separate from the API and is not bound to a typical technology used mostly by backend-developers (such as .NET or the JVM) it is easier to establish a common ground for everyone. It is better to have a separate repository with simple, static hosting of OpenAPI documents that is easily accessible for all developers.

For example, our legacy search API lacked proper documentation from the original developers. Even it is defined as legacy it is the only search endpoint, so it needs to be properly documented. The search API had been documented by a backend developer who tried to reason about what the code was doing and then express the behavior using annotations. The different results, such as a series or an episode, implemented an interface IElasticHitVM that represents different types of hits. Reasoning about those implementations using reflection gets pretty hairy, so this is how far the backend developer got:

On the other hand, for exactly the same search endpoint, a web developer generated JSON Schema to describe the endpoint. The JSON Schema was being used to build a new web frontend search, so it had to be specific and correct. This ended with a much richer model that plugged straight into our documentation (OpenAPI builds on JSON Schema). There are buttons for each type of hit where one can browse the different types of results and dig deeper into the data structures. This is more helpful documentation than what was generated from the code:

To me this demonstrates that it is a better strategy to open up so that all developers own the documentation.

Misconception #3. The task at hand is documentation of the implementation

We need to document what we just built so that it is easy to use.

I used to think that API documentation was about documenting the implementation, but it is really a specification of what the API does. Therefore, it is more specification and design than documentation. I would like to quote Louis Srygley:

“Without requirements or design, programming is the art of adding bugs to an empty text file.”

When both parties – both producers and consumers of the API – share the ownership of the specification we can work together on the design. There are trade-offs that need to be made through deep understanding and collaboration, for example related to caching, resiliency design etc. Having everyone being able to take part in suggesting changes, designing new endpoints and giving feedback is a big win for API design.

Summing up

Similar to how we rarely get good interface design in code by writing a class and clicking “extract interface” we need to carefully design APIs by writing the interface first.

I have often struggled – both in previous jobs and at NRK – with the API design being dominated by either the client or the server developers. This leads to APIs that are either hard to consume or difficult to build, operate and maintain. With a shared OpenAPI specification repository there is a formalized way to work with API design and better collaboration as a result. I would like to stress that this does not serve as a substitute for talking and drawing on the blackboard for design meetings, but is a way to formalize the result and suggest changes where everyone is at the same level of abstraction.

There are also promising – and for all I know useful – tools for working with Open API documents without writing everything in plain text. There is no value in writing everything by hand in itself, the value is not being bound by using one specific tool.

I also think this applies this full stack developers. In some cases we have had a web developer writing the API for new functionality. However, even if that developer is writing both the API and the web client, there are still Android, iOS, AppleTV, smart-TVs etc to take into account. It just means that the developer needs to wear a couple of hats at the same time, the issues described here are still the same.

For internal messaging systems there is an interesting AsyncAPI initiative, but I will leave that for a future post.

I NRKs valgomat kokes 2.000 påstander ned til en partipreferanse. Bak det tilsynelatende enkle svaret ligger det utallige avveininger og forenklinger, hva tenker teamet som gjorde dem?

Algoritmer spiller en stadig større rolle i samfunnet: De foreslår hva slags musikk vi skal høre, når vi trenger litt mer fysisk aktivitet, hvem vi burde møte, hvor politiet skal patruljere, og hvilket politisk parti vi står nærmest.

Samtidig vet jeg fra mitt arbeid som forsker ved UiO at det er vanskelig for folk flest å skjønne hva algoritmene egentlig gjør.

Etter min mening er algortimer verken en «objektiv teknologi», eller en helt «svart boks». De er politiske fordi de utformer samfunnsprosesser og påvirker offentlig debatt.

Algoritmen som ligger bak valgomaten er for eksempel et resultat av avveiningsprosesser rundt påstandene, den matematiske fortolkningen av dem, og visualiseringen av utfallet. Denne typen beslutninger gjør at algoritmer og deres utforming aldri er nøytrale, og at de er med å styre samfunnet.

Det er derfor nødvendig å gi kontekst om hvordan de er laget og hvordan de brukes.

Særlig i valgomater er algoritmens rolle avgjørende og ganske direkte knyttet til politiske spørsmål. Derfor har jeg gjort et intervju med teamet bak NRKs valgomat.

Påstandene må redigeres

Prosessen med å lage en valgomat starter med at journalister fra hele Norge henter inn påstander fra sine kommuner. Men å finne påstander som faktisk skiller partiene er ikke så lett.

Valgomaten prøver å ta høyde for at politiske partier kan måles på flere ideologiske akser: Sentrum-periferi, religiøs-sekulær, og høyre-venstre, er bare noen av konfliktlinjene i norsk politikk. Det er med det algoritmenes politikk begynner.

Mareile Kaufmann: Å lage en valgomat krever forskjellige typer samarbeid. Journalister identifiserer og skriver påstandene, utviklere oversetter påstandene og mulige svar inni algoritmen, og designere visualiserer resultatene. Har dere inntrykk av at dere har kontroll over hele prosessen?

Hans Cosson-Eide (journalist): Det vi vet nå er at algoritmen funker veldig bra til å skille etablerte partier. En større utfordring er hvordan den står seg for partier som bare stiller i en kommune, som ikke sitter på stortinget, og ikke tydelig lar seg plassere i et ideologisk landskap, men som likevel skal arve poenger fra den ideologiske delen.

Mareile: Begunstiger algoritmen da de store partiene?

Stian Veum Møllersen (utvikler): De påstandene vi har valgt ut er ment å representere det politiske landskapet flest velgere vil kjenne seg igjen i. Vi må være forsiktige så vi ikke ender opp i en situasjon der de små partiene drukner helt, og fra før vet vi at det også kan gå andre veien.

Mareile: Hans og Christian, deres rolle er å velge valgomatens innhold så den representerer et politisk system, men også et matematisk system som kan beregne svarene. Hvordan gjør dere det? Hvordan påvirker denne kurateringsprosessen politikk og politiske valg?

Christian Lura (journalist): Vi har en påstand fra enten et venstre- eller høyreståsted, for eksempel: «Eiendomskatten bør fjernes.» Da har du et borgerlig ståsted. Og hvis vi sier: «Eiendomskatten bør ikke fjernes.» så har du et standpunkt som er nærmere Arbeiderpartiet. Vi bestemme oss: Hvordan skal vi formulere påstanden?

Vi må ha en balanse i hvordan vi stiller spørsmål. Det er jo også umulig for brukerne å gå gjennom alle 2-3.000 påstander. Det viktigste vi har gjort er å få en god balanse mellom de lokale og de nasjonale påstandene – for ellers kunne vi fått skjeve resultater.

Når politiske påstander møter matematikk

Påstandene må også tolkes på en matematisk måte så algoritmen kan beregne hvor nært brukeren står et parti. Å kartlegge det politiske landskapet og plassere påstandene der, er både matematisk og politisk fortolkningsarbeid.

Mareile: Hvordan beregner algoritmen påstandene?

Christian: I fortolkningen har vi egentlig bare fire verdier: helt uenig – litt uenig – litt enig – helt enig. Matematisk -2, -1, +1, + 2. Verdien for å ha ingen mening har vi tatt vekk. Vi lar ikke de politiske partiene å ha ingen mening i en sak. Og det er en utfordring for småpartiene.
Mange av disse listene nekter at de skal eksistere i dette skisma. De sier «nei, vi er folk fra alle samfunnslag og alle holdninger, og vi forholder oss ikke til disse skillelinjene – hva skal vi gjøre med disse listene?» Vi må plassere partiene i landskapet.

Mareile: Hva med brukere? Får de lov å ikke ha en mening om en sak?

Christian: De kan hoppe over opptil fem påstander. Det algoritmen gjør er å matematisk måle avstandene fra det du mener til det partiene mener. Gjør du det 25 ganger vil det utkrystallisere seg et parti eller to som du står nærmest.

Mareile: Hvordan dere plasserer påstandene i det politiske landskapet og hvordan brukernes svar forholder seg til denne skillelinjen er da en av de største utfordringene. Man kan si at samspillet av disse parameterne er det som bestemmer algoritmens virkemåte.
Er det matematisk begrunnet at man trenger et visst antall spørsmål eller er det politisk begrunnet?

Melinda Furulund (grafisk design): Det er en balanse. Når vi snakker om brukere så ville de gjerne ha ganske mange spørsmål så de tror på resultatet. De tror ikke på bare fem spørsmål.

Hans: Og folk tar det ikke seriøst hvis de bare svarer «Ja» eller «Nei». En fire-poeng skala skiller bedre. Når det gjelder det praktiske, så er kanskje det vanskeligste å finne et godt skille mellom SV og Rødt. Da har vi en påstand som bare er designet for å skille Rødt og SV fra hverandre.

Mareile: Og dere sjekker hvordan påstanden stemmer overens med partiprogrammet med partiene selv?

Hans: Ja, vi har et møte med alle partiene. Der får vi innspill om hvor de selv mener de skal stå på skalaen og det bidrar til å oppklare misforståelser.

Mareile: Stian, kan du forklare oss hva algoritmens rolle er når den beregner og knytter sammen påstandene?

Stian: Det algoritmen gjør er å ta et sett med svar fra velgerens side. Så sammenligner algoritmen disse med standpunktet til alle partiene som er med i valgomaten. Da ser vi avstandene i påstand mellom velgerens mening og partienes mening. Og så summerer vi opp alle disse avstandene og regner ut «nærhetsscoren», som er scoren av partiene velgeren star nærmest.

Her forklarer teamet bak i detalj hvordan algortimen fungerer.

Mareile: Dere relaterer de matematiske avstandene til det politiske landskapet. En vanlig kritikk er at algoritmers matematiske karakter standardiserer det de skal analysere. Er det helt riktig?

Stian: Det er veldig vanskelig å representere nyanser matematisk. Og det er en trade-off mellom kompleksitet og forutsigbarhet. Vi kunne ha tatt med oss alle nyansene og laget en superkompleks algoritme, men da blir det veldig vanskelig å forutse effekten av endringer i utvalget.

Mareile: Kan vi da tenke oss at vektleggingsprosessen dere forbereder og oversetter inni algoritmenes matematikk påvirker politisk valg?

Stian: Ja, reduksjonen i nyanse har definitivt en påvirkning på valget. Det er med å styre ordskiftet i debatten. Vi kunne laget en valgomat som tok med seg så mye nyanse som mulig, men da blir det også veldig komplisert for en velger å ta stilling til påstander. Vi ønsker ikke at velgere skal føle at de trenger en doktorgrad for å ta valgomaten.

Det er også et problem at mer nyanse fort gjør utformingen av påstander til en evig drakamp om semantikken til enkeltord. Da er det bedre at vi legger lista på et bestemt nivå.

Visualiseringen

Å lage en grafisk løsning for valgomaten er ikke bare en balansegang mellom å skape engasjement og nyansering. Det handler også om formidling og pedagogikk – for valgomaten er først og fremst et politisk dannelsesprosjekt, ifølge valgomat-teamet.

Mareile: Å visualisere valgomatens resultater er en viktig jobb. Det er dels en representasjon av politiske valg, men også av algoritmens resultater. Hvordan velger dere å designe valgomatresultatene?

Melinda: Brukere skal lære om norsk politikk. Det viktigste er da å synliggjøre det partiene har svart på selve påstandene for å gi nyansering. Vi ønsker ikke at folk ser hvor de ligger, men hva partiene sier om de påstandene. Det var et designvalg.

Mareile: Hvorfor har dere valgt dere en 4-poeng skala og ikke en glidende skala?

Melinda: Med en glidende skala så tar du et valg for brukeren før brukeren har begynt å dra på viseren. Den eneste stedet hvor vi kunne hatt viseren er i midten på «nøytral». Men vi ville ikke ha mange nøytrale svar fra brukeren, fordi da kan ikke algoritmen beregne standpunkt godt nok. Men hvis jeg har fire knapper som er like aktive, så er det enklere å bestemme selv hvor man skal begynne å tenke om spørsmålet.

Hans: En glidende skala ville hatt rom for flere nyanser. Men vi var redde for at det var ikke tydelig nok. Hva betyr det å dra viseren helt bortover? Det er personlige tolkninger, og da blir det vanskeligere å sammenlikne resultater.

Mareile: Så dere sier at fire standpunkt – selv om det fortsatt finnes spillerom for tolkning i disse svarene – gir den mest mulig presise tolkningen av brukerens svar. Alt annet gir oss mer nyansering, men også mer kaos og mindre sammenlignbarhet.

Hans: Vi kunne hatt en 100-punkt skala. Det gjør det vanskelig å plassere partiene. Jo større den skalaen blir, jo vanskeligere er det å si: hva gjør det at det partiet er en 3 og ikke en 4? Skalaen vi har valgt gjør det enklere å måle brukerens svar mot partienes standpunkter.

Mareile: Og skaper dermed en felles debatt …

Melinda: Ja. En 4-punkt-skala gjør det mer gjennomsiktig hvor partiene er plassert.

Ikke en objektiv teknologi

Derfor må algoritmenes bruk avveies og forberedes nøyaktig.

Mareile: Hva vinner og hva taper vi hvis vi bruker algoritmer for å forberede folk for valg?

Christian: Folk får vite hvor partiene står i landskapet og hvilke partier de står nær.

Stian: Vi trenger algoritmer eller metoder for å koke masse informasjon ned til noe mer håndfast, som er det valgomaten gjør når vi reduserer 25-30 påstander ned til et utfyllende svar. Da er det viktig at vi har full oversikt over hvordan algoritmen fungerer, slik at vi kommer med forsvarlige råd i tråd med den utdannende rollen vi har i samfunnet.

Mareile: Hvis vi skal ha en opplæringseffekt i samfunnet, så trenger vi også en forklaring av hvordan valgomatens algoritme fungerer, hvordan resultatene oppstår og hvordan beslutninger underveis i algoritmens utviklingsprosess påvirker politisk debatt.

Takk for at dere har tatt dere tiden for å forklare det.

Om du har lyst å prøve valgomaten etter å ha lest artikkelen finner du den her.

NRK har alliert seg med gamere for å la tre lag konkurrere om velgernes gunst i Narvik, Hamar, og Molde. Og du kan prøve selv eller komme med innspill til hva lagene bør gjøre!

For fire år siden ble bysimulatorspillet «Cities: Skylines» lansert. Spillet lar deg være ordfører i din egen by. Din oppgave er å få stedet til å blomstre eller visne. Det er helt opp til deg om du klarer å holde skuta på rett kjøl.

Det fikk oss i NRK til å lure på om vi kunne bruke spillet som et verktøy. Hva om hvem som helst kunne være ordfører for en dag? Med «reelle» konsekvenser?

Sammen med gamerne Håkon Jacobsen og Ove C. Møller-Nielsen, som samlet sett har flere tusen timer i Skylines, har vi i to måneder rekonstruert Narvik, Hamar, og Molde. Selv om ikke hvert enkelt bygg er eksakt kopi som i virkeligheten, så er både landskap og plassering nokså likt.

Dessverre er ikke «Cities: Skylines» gratis, men for å kunne realisere prosjektet måtte vi benytte en allerede tilgjengelig løsning.

Bygget fra bunnen av

Jacobsen og Møller-Nielsen har stått for mesteparten av modelleringen, men vi har også fått god hjelp fra internasjonale gamere til å gjenskape signalbygg fra hver by.

For å gjenskape byene ble det tatt utgangspunkt i topografi (beskrivelse av terrengforhold som høyde, vann, vegetasjon og liknende). Veinettet i byene er så basert på veidata fra Google Maps.

Resultatet er kjente norske byer som har nesten samme veinett og landskap som i virkeligheten. Det er nærmest umulig å få til 100 prosent likhet, men Ove og Håkon har gjort en imponerende jobb med detaljeringen.

Etter at veinett og landskap var på plass, gjenstod det å plassere ut alle av byenes bygg. Spillerne valgte å starte med signalbyggene. Resterende bygg ble plassert manuelt, eller “plopping” som er det riktige uttrykket.

Etter utbygging ble byene testet for å se om de fungerer som forventet. Det er ganske så mange assets (brukerutvikla objekter) og modifikasjoner i bruk. Derfor var det ekstra viktig å kontrollere at simmene (innbyggerne) oppførte seg som normalt, og at vi ikke hadde ødelagt spillmekanismen.

Bybyggerne har også forsøkt å få innbyggertallene til å samsvare. Det har vært noe utfordrende på grunn av spillets mekanismer.

Hamar har rundt 38.000 innbyggere i spillet, men det bor cirka 29.000 i virkeligheten. Årsaken er at antall beboere i de virtuelle boligene er litt annerledes enn i virkeligheten.

Men det gir et yrende folkeliv i den simulerte byen. Folk som trenger utdanning, jobber, et sted å bo, kollektivtilbud og alt annet som er nødvendig for å trives.

Du er ordføreren

Fredag 30. august viser NRK tre lag som skal konkurrere om å utvikle sin by. Hvert lag består av gamer, lokalpatriot og kjente profiler.

Lag Narvik: gamer Kasper Mork Lunde, artist Jenny Jensen og komiker Thomas Leikvoll.
Lag Molde: gamer Ole Jørgen Nordvik fra P3 Gaming, kickboxer Mette Solli og NRK-profilen Torfinn Borkhus.
lag Hamar: gamer Emilie Helgesen, Harald Eia og operasanger Bernt Ola Volungholen.

Lagene må samarbeide og prioritere mellom helse, utdanning, kollektivtrafikk og andre offentlige tjenester. Ikke minst må de sørge for at budsjettet er i balanse.

Simmene i byene kan bli utålmodig. Da risikerer lagene frustrerte innbyggere som flytter ut av byen, eller blir tydelig misfornøyde. Det kan føre til mindre penger inn i kommunekassa.

Lagene kommer til å konkurrere om å ha de lykkeligste innbyggerne, flest utdanna, flest sysselsatte, fokus på kollektiv eller bilister og mye mye mer. Og du som seer kan være med å stemme.

Dette har aldri blitt gjort tidligere, som vi vet om, og vi gleder oss til å spille sammen med dere.

De store spørsmålene

I spillet og konkurransen må man bestemme hva inntektene skal brukes til, hvilke prioriteringer som burde tas og hvordan byen skal utvikles.

Blir det casino midt i Narvik sentrum? Eller dukker det opp atomkraftverk ved vikingskipet?

Uenig i bomstasjonene som står plassert i byen? Riv dem! Men det har konsekvenser. Mindre inntekter.

Foretrekker du vindkraft som strøm? Vær så god. Bygg så mange du har råd til, men også det har konsekvenser.

Spillet har også en slags alternativ sosiale medier-funksjon som pinger deg med tilbakemeldinger fra innbyggerne. Tar du upopulære valg, så pleier det som oftest å komme en beskjed fra folket. Naturligvis får du høre det hvis innbyggerne mener du har tatt riktige grep.

Det er klart at lokalpolitikk og politikk generelt handler om så mye mer enn hva som er mulig å gjøre i et spill. Skylines har også sine begrensninger og mekanismer som vi må forholde oss til.

Men vi håper at spill som et verktøy kan være en morsom måte å lære mer om politikk og byutvikling.

Steg for steg – slik kan du prøve selv

OBS – du må ha spillet installert for å kunne laste ned byene. Klikk her for å komme til kartene, i beskrivelsen er også oppskriften for å laste ned byene.

Miljøpartiet De Grønne peker seg ut med å satse ungt, mens Fremskrittspartiet satser på dem over 65 år.

Tirsdag 25. juni rullet Facebook ut et verktøy som gjør at alle kan se hvem som kjøper politiske annonser i Norge. Til Dagens Næringsliv forteller Facebook at ordningen er frivillig i Norge, men at den er obligatorisk i USA, Canada og Ukraina.

Likevel – stadig flere har kanskje lagt merke til at det står «betalt av» på politiske annonser. Denne uken gikk NRKbeta gjennom alle annonsene Facebook har tilgjengeliggjort i sitt annonsebibliotek fra 25. juni til søndag 1. september.

Stikkprøver vi har gjort viser at det er flere enkeltpolitikere, lokallag, og fylkeslag som ikke har meldt seg inn i ordningen. Partiene selv oppgir at de sentralt har sendt ut informasjon til alle som styrer Facebooksider, men at det varierer hvor flittige de har vært til å gjøre de nødvendige trinnene.

Blant annet har Kristelig folkeparti, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet, og Venstre betydelige hull i hvilke kontoer som dukker opp i NRKbetas database over politiske annonser.

En analyse av annonsekjøpene vil derfor ha mange feilkilder, men de gir likevel et bilde av hvordan partiene posisjonerer seg frem mot valgdagen 9. september.

I bunnen av artikkelen har vi også lagt ved mer om metoden, hvilke kontoer vi har regnet med, og enkelte datasett.

Mellom 23 og 72 millioner annonsevisninger

Facebook som annonseringskanal har blitt stadig viktigere for de politiske partiene i Norge, og plattformen ble trukket frem i USA og England som sentral i valgkampen for Donald Trump og Brexit.

Facebook oppgir ikke nøyaktige beløp for annonsevisninger eller antall kroner brukt. Istedenfor grupperer Facebook verdiene i ulike bøtter etter hvor mange som har sett en annonse og hvor mye den har kostet.

For eksempel har en annonse fra Arbeiderpartiet blitt vist mellom 1.000 og 5.000 ganger for et kronebeløp på 500 til 999 kroner:

NRKbeta har summert sammen alle de nedre og øvre grensene for hver annonse for å få en totalsum per parti.

Norske partier har basert på dette brukt et sted mellom 1,8 og 6,9 millioner kroner. Dette skal ha gitt mellom 23 og 72 millioner annonsevisninger.

Disse tallene er konservative fordi det ikke tar inn annonser fra kontoene som ikke er meldt inn som politiske annonser.

Hvem har vært mest aktive?

Av de politiske partiene er det Arbeiderpartiet og Høyre som har flest registrerte annonser med henholdsvis 1096 og 1092 annonser.

Arbeiderpartiet bruker mer penger på sine annonser, faktisk et sted mellom 677.900 og 2,5 millioner.

Senterpartiet har brukt nesten hele Facebook-budsjettet (som vi har registrert) på én annonse. For å vise denne frem har de brukt mellom 50.000 og 100.000 kroner. Per søndag hadde Senterpartiet totalt brukt mellom 64.600 og 144.650 kroner på Facebook-annonsering siden 25. juni.

Med datasettet vi har hentet fra Facebook kan vi skimte nærmere hva partiene forsøker å gjøre på plattformen. Blant annet er det mulig å se hvilke aldersgrupper, kjønn, og regioner partiene annonserer mot.

Hvem satser ungt?

En av de tydeligste forskjellene mellom partiene, er hvem som prioriterer annonser mot unge velgere, og hvem som prioriterer annonser mot eldre.

Vi kan også bryte aldersgruppene mer ned:

Kjønnskampen

De fleste partiene har prioritert å nå like mange menn som kvinner. Noen forskjeller er det likevel – Miljøpartiet de Grønne og Arbeiderpartiet har en liten overvekt mot kvinner, mens Rødt og Senterpartiet har en overvekt mot menn.

Trykker du på annonser på Facebook har du også mulighet til å se hvorfor den vises i nyhetsstrømmen din:

Om du har lyst til å lete selv finner du annonsebiblioteket her, og du kan benytte deg av API-et.

Markedsføringsbransjen forsøker å følge de nye europeiske personvernlovene, men det er høyst usikkert om bransjen vil unngå store bøter og krav om aktivitetsstans.

Advokatfullmektig Christian Werner Skovly ved advokatkontoret Føyen Torkildsen ser mørke skyer på horisonten for en av de vanligste formene for å levere reklame på internett og mye brukt av norske nettsider.

Ifølge ham viser foreløpige funn fra det britiske datatilsynet (ICO) at markedsføringsbransjen har en rekke utfordringer med å følge europeiske personvernlover.

Det hele handler om noe så komplisert som måten «relevante» annonser når deg på en nettside.

For mens du laster inn en nettside pågår det i bakgrunnen en auksjon om retten til å vise deg en annonse.

Budene påvirkes av hva ulike aktørene vet om deg – noen vil nå unge menn som liker fjelltur, andre vil nå kvinner som venter barn.

Alt dette skjer i sanntid.

Økosystemet er komplisert, men målet er enkelt: Du og jeg skal få mer relevante annonser:

RTB, som det ofte kalles, er en forkortelse for «real time bidding».

Personvernforkjempere er kritiske til systemet fordi det fører til mer overvåkning av internettbrukere, at persondata deles med mange aktører, og at persondata brukes til å sette verdien av en annonsevisning.

Skovly oppsummerer situasjonen i dag slik:

– Handelen med personopplysninger slik vi kjenner den i dag står på spill.

Det kan være bra for nordmenns personvern, men det kan også skade annonsefinansierte nettaviser og innovative internettselskaper.

Britene i front

Det britiske datatilsynet (ICO) har siden mars gransket hvordan markedsføringsbransjen arbeider på internett.

Da ICO la frem sine foreløpige funn i juni var konklusjonene nedslående for bransjen:

• ICO mener måten sanntidsaksjoneringen gjøres bryter GDPR, de europeiske personvernlovene også Norge følger
• Selv om bransjen gjør endringer er det usikkert for ICO om sanntidsauksjonering i det hele tatt er forenlig med krav om åpenhet og samtykke i GDPR

Klokken tikker også: ICO har informert bransjen at de om fire måneder vil vurdere å gå etter selskaper de mener peker seg negativt ut. Det kan bety bøter eller krav om å stanse enkelte aktiviteter.

– Ikke sitt på gjerdet, advarte Ali Shah hos ICO en sal full av markedsførere 9. september, ifølge DigiDay.

I tillegg påpeker ICO at det pågår saker mot bransjen i syv EU-land.

– Vil få konsekvenser i Norge

Skovly tror at norske nettsteder på sikt vil få strengere krav til å informere brukere om sporing og hvordan de innhenter et lovlig samtykke. Han mener det også er sannsynlig at annonsørene vil bli grundigere med hvilke persondata som samles inn for å målrette reklamene.

Det er også mulig at flere annonsører går bort fra reklame basert på persondata:

– Vi vil fortsatt ha annonser, men flere og flere annonsører vil nok bevege seg over på kontekstuell annonsering, spår Skovly.

En kontekstuell annonse vises basert på hvilken type nettside man besøker, ikke persondata. For eksempel kunne en slik annonse i denne artikkelen (om NRKbeta hadde hatt annonser) handlet om advokattjenester innen personvern basert på stikkord som «advokatfullmektig», «GDPR», og «annonsering».

– Utrolig komplekst

Camilla Grund i bransjeorganisasjonen for markedsførere i Norge, INMA, forteller at deres samarbeidsorganisasjon er i tett dialog med det britiske datatilsynet.

– Jeg vet at det har vært noen misforståelser, eller feiltolkninger, om rammeverket vårt, sier hun om bransjestandarden de jobber med.

For to uker siden rullet de ut versjon to, og den mener de har tatt innover seg flere av bekymringene til ICO.

– For å sikre bærekraft i den innovative sektoren som RTB er, og for å sikre et annonsefinansiert internett er vi nødt til å fornye oss. RTB og bruk av teknologi i annonsefinansiert internett er utrolig komplekst fordi det er så mange teknologier. For å klare å adressere de bekymringene mener vi det er nesten helt umulig uten å få en standardisert bransjeløsning, sier Grund.

Tror du det vil komme et skifte mot kontekstuell annonsering?

– Jeg utelukker ikke at det kan bli mye mer kontekstuell annonsering, men jeg tror ikke på det ene eller andre. Digitalt er det mange muligheter og i noen sammenhenger er det ene bedre enn det andre. Derfor tror jeg vi vil se begge deler.

Tips journalisten om personvern og IT-sikkerhet på telefon eller Signal: (+47) 47 75 65 15 eller martin.gundersen[at]nrk.no

Mer om konteksuell annonsering.

Nettsidene til 6 av 9 stortingspartier sender dine besøksdata til Facebook.

Demokratiet står på spill – regulér «Big Tech», sier Microsofts president.

– Vi må samarbeide med myndighetene for å beskytte noe som er mye viktigere enn teknologi; demokratiet. Det var her før oss, og det må eksistere og fungere etter oss.

Kraftsalven mot egen bransje avleveres av Brad Smith, president i Microsoft i et intervju med NPRs All Things Considered

Smith har denne uken gitt ut boken Tools and weapons – The promise and the peril of the digital age sammen med Carol Ann Browne, der de blant annet tar for seg de amerikanske teknologigigantene som har vokst frem de siste årene.

Han mener ingen andre har fått holde på så lenge uten å bli regulert som de teknologi-gigantene har kunnet, og at det har gjort det mulig for dem å bli svært store på kort tid.

Han har skiftet syn siden for rundt 20 år siden, da han og Microsoft var på den andre siden av bordet, og ble vurdert brutt opp av amerikanske myndigheter.

– Når jeg ser på hva vi sa, hva jeg sa, for 20 år siden. Det var mange ting vi misforsto.

Antitrust-saken mot Microsoft handlet om økonomisk makt, men i dag har gigantene blitt utnyttet til innblanding i valgprosesser. Flere, som Brad Smith, mener også selskapene truer den politiske stabiliteten i flere land, inkludert USA.

Han mener tiden nå er inne for å gjøre internett-plattformer ansvarlige for innholdet de formidler – hatprat, trusler, og annonser for ulovlige produkter og våpen.

Stemningen har snudd

Smiths uttalelser kommer i kjølvannet av et større skifte på hvordan amerikanerne snakker om sine egne selskaper. Lenge har de vært tilnærmet fredet, men nå pågår det en rekke etterforskninger og granskninger mot Google, Facebook, Apple, og Amazon, ifølge New York Times.

Blant annet har hele 50 delstatsadvokater gått sammen om å etterforske Google for å bryte konkurranselover.

Presidentutfordrer Elizabeth Warren har også foreslått å bryte opp Facebook og Google.

Den kinesisk-eide appen TikTok har på få år blitt svært populær blant barn i Norge, nå reagerer flere i miljøet selv på hvordan appen og noen av skaperne tjener penger.

I et fersk debattinnlegg hos Aftenposten tar Ingrid Bergtun (28) til orde for mer bevisstgjøring om hva som skjer på TikTok:

– På TikTok kan man ha livesendinger hvor man filmer seg selv og svarer på meldinger fra fansen. Det var da jeg så på livesendingen til en av de andre norske tiktokerne, at jeg reagerte. TikTok-brukeren ba følgerne om «panda» og «konsert» i bytte mot at hen la til følgeren på Snapchat eller sa følgerens brukernavn høyt i livesendingen.

Disse ulike ikonene går for virtuelle mynter som kan kjøpes i appen. Det gjør at en «panda» koster 50 øre og en «konsert» rundt 55 kroner. Den dyreste gaven kalt «drama queen» går for rundt 550 kroner.

Norske TikTok-ere oppgir til NRKbeta at TikTok selv får 50 eller 60 prosent av pengegavene, men selskapet har på direkte spørsmål ikke svart hvor stor andel det er snakk om.

Det reiser en rekke spørsmål om hvem som gir penger på plattformen, spesielt siden appen er kjent for å være svært populær blant norske barn:

– De fleste av kommentarene er barn og unge som tagger vennene sine, men også noen som skriver at de ikke får lov til å gi gifts, ikke har råd til det eller sender gråteemoji fordi de ikke kan være med, skriver Bergtun i innlegget.

I en Instagram-historie bruker Bergtun også eksempler fra en av direktesendingene til Carina Olsson (20) som går under brukernavnet ingentingfancy på TikTok. Hun har 76.100 følgere og har fått totalt 2,8 millioner «hjerter» på plattformen.

– Gått over stokk og stein

TikTok-eren Ida Celine Nordhaug (22) reagerer på måten Bergtun tar opp problemstillingen med å peke ut Olsson. Ifølge henne er problemet utbredt i Norge med flere store kontoer som oppfordrer brukerne om å gi pengegaver.

– Jeg synes det har gått over stokk og stein. Jeg synes det blir feil å oppfordre barn til å sende ekte penger, sier hun, men forsvarer Olsson:

– Hun tråkket feil og gjorde en feil, men hun starter også hver livesending med å si «husk å spør om tillatelse for å sende en gave».

Legger seg flat

Til NRKbeta forteller Olsson at hun tar selvkritikk, men føler seg urettferdig uthengt.

– Jeg legger meg flat for måten jeg har gjort det på og jeg har slettet en videoen fordi jeg selv mener det ikke var greit. Jeg vil være et godt forbilde, sier Olsson.

– Det er en kultur, ikke bare i Norge, men hele verden hvor folk har livestreams for panda og konserter. Det er noe jeg har vært en del av.

Hva synes du selv om at det er mulig for barn å sende deg penger på TikTok?

– Helt ærlig vil jeg si at jeg har tatt den i bruk. Jeg har vært kritisk til funksjonen, men så har jeg kanskje blitt litt for revet med, sier Olsson, som mener det bør komme tydeligere regler for direktesendinger på TikTok.

Hun tar til orde for at det burde være en aldersgrense for å kunne sende gaver, eller at muligheten fjernes helt. Nå skal hun bli flinkere til å «ikke starte slike konkurranser eller nevne funksjonen».

Trenger mer bevisstgjøring

Ingrid Bergtun forsvarer at hun brukte Olssen som eksempel på Instagram for å få oppmerksomheten om trenden og for å vise hvor alvorlig det er.

– Målet mitt med debattinnlegget var å rette oppmerksomhet til noe jeg opplever at har gått under radaren, sier hun.

TikTok-eren Kristoffer K. Kaalsaas (31) tar også til orde for økt bevisstgjøring hos foreldre og at det drøftes i miljøet:

– Jeg skulle gjerne likt å vist om foreldrene vet om dette. Synes de det er greit? Er dette øremerkede midler til spilling og sosiale medier, eller stjeler barna penger fra foreldrene for å få anerkjennelse?

Han har over 100.000 følgere på appen og arrangerer selv direktesendinger:

– Unge bruker det å gi gaver til å få oppmerksomhet og få flere følgere til seg selv. For eksempel fikk jeg en hjertefølt takk av en bruker på rundt 12-13 år fordi jeg nevnte navnet til personen og viste profilen i min sending. Det gjorde at brukeren fikk langt flere følgere. Det er spesielt viktig siden man må ha 1000 følgere for å selv kunne ha livesendinger, sier Kaalsaas, som understreker at han aldri har bedt brukere om å sende penger.

– Åpne armer

I Forbrukertilsynet oppgir Tonje Hovde Skjelbostad at de skal følge opp problemstillingen.

Tilsynet er nå i en kartleggingsfase, men erfaringsmessig ser de at direkte kjøpsoppfordringer kan være problematisk.

– Vi kan ikke ta kontakt med alle som prøver noe nytt på et sosialt medium, men våre armer er åpne. Det er bare å ta kontakt, sier Skjelbostad, til unge påvirkere som vil ha veiledning.

I et tilsvar skriver TikTok at:
– TikTok er opptatt av å skape et hyggelig og positivt miljø for alle brukere. Vi har en rekke retningslinjer, blant annet våre brukervilkår og retningslinjer for brukere, for å sikre at brukere og skapere oppfører seg respektfullt på plattformen.

– Vi oppmuntrer brukere til å rapportere inn uønsket oppførsel i appens rapporteringsfunksjon eller å sende oss en epost på feedback@tiktok.com. Vi vil fortsette å styrke våre retningslinjer og produkter for å sikre at brukerne tas godt vare på.

Har du gitt gaver på TikTok eller kjenner miljøet godt? Nå journalisten på 47756515 (telefon/Signal) eller martin.gundersen[at]nrk.no

I fjor sommer kom NRK Radio på Sonos. Siden da har vi lagt til mer innhold og flere funksjoner. I åpenhetens navn vil vi derfor fortelle hva som har skjedd og hva som skjer videre.

Siden vi skrev om det første spede forsøket på Sonos sist, har vi lagt til langt mer innhold og funksjonalitet.

Fra å kun ha radiokanalene kan du nå høre både podkaster, nyheter, radiokanaler og radioprogrammer fra NRK Radio på din Sonos.

De aller fleste Sonos brukerne benytter mobil eller nettbrett for å starte lyden og vi har tilpasset navigeringen etter dette. Kategorier er lagt til for enkel tilgang, mens anbefalt innhold er flyttet inn i en egen seksjon for å ikke ta all plassen på forsiden.

Det er også mulig å søke i alt innholdet om du vet akkurat hva du vil høre:

Du vil kanskje også kjenne igjen noen av temaene fra NRK Radio-appen: Der vi gir deg innhold som oppdaterer deg, gir deg gode historier og våre nyeste podkaster.

Har Sonos, men ikke lagt til NRK Radio?

For å legge til NRK Radio i Sonos-appen må du legge til en ny «musikktjeneste»:

Vil du ha et pro-tip til? Du kan legge til kanaler, nyhetsformater eller podcaster i «Min Sonos» for kjapp tilgang, se her:

…og vips dukker P3Nyheter opp i Min Sonos!

Nyheter tilpasset for valgbar lytting på Sonos

I løpet av det siste året har NRK Nyheter utviklet et nyhetsformat tilpasset valgbar lytting. Når du selv ber om nyheter, skal du få det så oppdatert som mulig, helt uavhengig av når det har gått faste nyhetssendinger på radio.

Dette nyhetsformatet gjør det mulig for oss å oppdatere nyhetene raskere, ved at det produseres én og én nyhetssak som settes sammen til en «sending» i stedet for å vente til det har gått en hel nyhetssending på radio hver hele time.

Fremover skal vi utforske spesielt to nye funksjoner:

• Innlogging – det gjør at du kan få tilgang til dine favoritter i NRK Radio på tvers av enhetene.
• Styre NRK Radio på Sonos fra NRK Radio-appen på mobil.

Vi hører gjerne fra dere i kommentarfeltet: Si oss hva du savner, liker, eller vil gjøre på en annerledes måte. Vi leser og svarer alle.

I bakkant av NRK sin dekning av kommunevalget, har vi fått mange tilbakemeldinger på saken «Slik stemte vi». Her forklarer vi hvordan artikkelen ble til, hvem som inspirerte oss, og hvilke teknologier vi brukte.

Artikkelen oppsummerer og presenterer resultatene fra årets kommunevalg, og trekker frem noen av hovedpoengene i valgresultatet.

I forkant av prosjektet hadde vi alle en del skisser på hvordan vi kunne løse denne utfordringen, men det var først når vi kom sammen i nyhetsredaksjonen at ballen begynte å rulle for alvor.

Idéen

Arbeidet med oppsummeringsgrafikken i forbindelse med årets kommunevalg startet uken før valgdagen. Det var kommet inn et ønske om en type forklaringsgrafikk som minnet om det Dansk Radio laget i forbindelse med folketingsvalget i Danmark som ble avviklet i juni.

Denne visualiseringen baserer seg på en mengde prikker der én prikk symboliserer 25 stemmer, og fargen angir hvilket parti som har fått stemmene. Mens du leser artikkelen illustrerer prikkene teksten ved å anta former som diagrammer eller kart.

Dette er en fin måte å visualisere et valg på, og viser godt de geografiske forskjellene for partiene.

SVT hadde også en variant fra det svenske distrikstvalget i 2018. Denne la også prikkeprinsippet til grunn for visualiseringen og benyttet seg også av kartogrammer som fordreier kartvisningen og viser stemmeantall på en bedre måte. For de av dere som liker kartnerding finnes det en liten sammenstilling av ulike politiske kartogrammer hentet fra USA her.

Når det kommer til kart finnes det mange kreative måter å vise et valgresultat på, slik som New York Times sin «The Two Americas of 2016», der landarealer fjernes for å illustrere et splittet USA.

Men. Vi hadde lyst til å se om vi kunne få til en morsom og levende visualisering, som også viste sakene og menneskene bak partifargene.

Et annet moment for oss var at vi ikke kunne si noe sikkert om hvilke saker og politikere som ville forme hovedtrekkene ved årets valg. Vi måtte derfor ta høyde for at visualiseringen kunne endre seg underveis i valgnatten, og lage en løsning som kunne takle et stort antall prikker.

Kunne vi få til det, samtidig som vi beholdt premisset om at én prikk representerer en mengde? Og hvordan kunne vi beholde den røde tråden gjennom hele artikkelen?

Løsningen

For å få visualiseringen til å flyte var vi avhengige å bruke teknologi som utnytter grafikkortet for å tegne ut grafikk. Vi har tidligere brukt WebGL og Three.js til prosjekter og spesialartikler der grafikkytelse er viktig og har gode erfaringer med det, men siden vi ikke satset på å lage en 3D-løsning denne gangen hadde vi lyst til å prøve pixi.js, som er et rammeverk for å lage 2D-grafikk på nett.

Vi fikk ganske fort opp en liten prototype som lot oss vise prikkeformasjoner med utgangspunkt i geografiske data, og benyttet valgresultater fra 2015 for å fargelegge prikkene. Siden vi hadde 428 kommuner i 2015 mot de 356 som gjelder for årets valg tok vi høyde for at antall punkter kunne variere. For å hente ut oppdaterte valgresultater laget vi et lite script som hentet ut og formaterte disse slik at det passet inn i vår løsning.

Vi ønsket oss tre visningsalternativ:

• Kartbasert visning med kommunesenter som utgangspunkt.
• Visning som visualiserer prosentvis oppslutning.
• Visning som lot oss bruke prikkene for å vise figurer og grafer.

Underveis jobbet vi også med uttrykket til prikkene, og varierte animasjon, størrelse og retning for å få historien og visualiseringen til å sitte.

Prikkedøden

Alle piktogrammene ble plottet manuelt, noen av dem med utgangspunkt i de flotte karikaturene til Renate Rognan i NRK. Vi skulle gjerne laget et system som lot oss sette inn vilkårlig bilder og automatisk tilegnet 356 prikker, men korteste vei til målet for oss var å plotte disse manuelt. Gratisprogrammet QGIS kom godt med her også.

Selv om Qgis ikke akkurat er laget for formålet lot det oss geo-referere bilder av politikere og saker, for så å spytte ut prikker på GeoJSON-format.

Siden vi allerede hadde et system for å vise kartpunkter, tenkte vi at vi kunne spare litt tid på å gjenbruke dette for andre visninger også. Dette medførte at alle bildene av politikere og saker som finnes i artikkelen tar utgangspunkt i kartkoordinater i UTM33.

For å dekke ulike valgutfall og vinklinger laget vi en del piktogrammer som kunne benyttes. Ikke alle var like vellykket.

Å jobbe med en journalist i fart

Siden vi ikke hadde en ferdig historie – og heller ikke kunne ha det før godt ut i valgnatten, trengte vi et system som var fleksibelt nok til at vi kunne redigere artikkelen og visualiseringen underveis.

Archie Markup Language er et tilgivende markup-språk som lar oss redigere ordinær tekst, samtidig som vi kan sende strukturert informasjon ned til visningskomponenten. For eksempel kunne vi legge inn hvilke partier som skulle fargelegges i kartet, slik at dette kunne endres kjapt.

Et utsnitt fra dokumentet som journalisten jobbet med:

Vi hadde med andre ord et system der både tekst og visualisering kunne endres via et skybasert dokument.

Selv om historien fortsatt ikke var klar, følte vi at løsningen var god nok sånn omtrent klokken 00:30 på valgnatten. For ikke å snakke om at vi var  slitne etter å ha jobbet med løsningen siden 08:00 samme dag. Da kunne vi komme tilbake om morgenen for å spikre artikkelen og publisere før lunsj.

Litt om testing

Så er det jo slik at det vi lager skal virke på så mange enheter og konfigurasjoner som mulig. Vi hadde testet på de aller fleste operativsystem, nettlesere og telefoner men betaversjonen av iOS13 forsvant under radaren.

Vi fikk beskjed – takket være en oppmerksom kollega, om at løsningen ikke virket i den nyeste versjonen av iOS. Heldigvis fikk vi god hjelp av den fremoverlente kollegaen vår til å feilsøke og rette, slik at også de som lever med den nyeste teknologien kunne se artikkelen.

Vi fikk ikke løsningen til å fungere i Internet Explorer 11. I stedet for å bruke tid på feilsøking og videreutvikling, viste vi et statisk bilde til brukere med denne nettleseren. Det var kanskje ikke den beste løsningen, men vi har så langt ikke mottatt noen klager.

Til «Slik stemte Norge» (om du ikke allerede har lest den)

Det har blitt mindre kult å bruke ulike filtre på Instagram, men en konto har dratt strikken rimelig langt i den andre retningen. Kanskje så langt at man kan kalle den en trendsetter.

Instagramkontoen @kommunal_estetikk er noe så sjelden som en «hyllest til kommunal estetikk og stil» med bidrag fra Anne-Berit og trofaste fans. Der Instagram-brukere flest lager et galleri av sine ytterste øyeblikk, nøyer denne kontoen seg med å dele bilder av snitter og motiverende øyeblikk (sett med kommunale øyne).

Det var Morgenbladets notisredaksjon som først gjorde oss oppmerksomme på denne perlen, men arkivsøk viser at andre har vært klar over Kommune-Norges hengivne dokumentarist.

Allerede i 2017 omtalte Natt&Dag fenomenet med en notis på 63 ord.

– Stilarten «kommune» har lenge blitt neglisjert av kunsthistorikerne, men nå har omsider noen tatt seg bryet med å dokumentere den for ettertiden, skriver Natt&Dag, som poengterte at en tredjedel av nordmenn jobbet i offentlig sektor.

Kontoen har nå 12.900 følgere og har på flere innlegg tangert 1000 likerklikk, ikke en liten bragd tatt i betraktning det ellers avmålte engasjementet for nettopp kommunal estetikk.

Se dette innlegget på Instagram

Endelig fredag! Vi feirer å ha nådd ukens produksjonsmål 🙂 @vegardmagnus #kostnadnytte #realistisktidsramme #innsats #fellesskap #ingendagererlike #arbeidslyst #hverdagslykke #tadegenkakebit #godhelg

Et innlegg delt av Anne-Berit; (@kommunal_estetikk) Juni 14, 2019 kl. 2:06 PDT

NRKbeta kan avsløre at bak pseudonymet «Anne-Berit» gjemmer det seg en offentlig ansatt med navn Kristoffer Kostveit. Hva får ham til å drive kontoen?

«Det er vel et ønske om å ta vare på den særnorske, offentlige folkekulturen og samtidig dele den med folk der ute i samfunnet», skriver Kostveit.

For ham inkluderer det alt fra møbler og gardiner i offentlige bygg til kunngjøringer og informasjonsformidling.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Anne-Berit; (@kommunal_estetikk) Des. 24, 2018 kl. 4:50 PST

Vil du ha mer enn bare høringskake?

Når du har jobbet deg gjennom alle bildene på kommunal estetikk, besøkt Kommunal Rapport og det ikke er flere nye kunngjøringer på Doffin, så har vi noen andre forslag.

For eksempel kan magasinet D2 fortelle at det finnes «styggfint interiør» for dem som liker Jesus, ferger, og Finn-annonser.

Er du en slik person som tar «dårlig lyssatte mobilbilder av ting» kan kontoen Ting som ser sykt kristne ut være et attraktivt fristed i en ellers travel hverdag.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Sjå, eg kjem snart! (@bedehusland) Sep. 6, 2018 kl. 10:56 PDT

Anbefal gjerne din obskure favoritt, sannsynligvis er dere flere som deler fascinasjonen.

Kommentar: I sommer begynte alarmene å gå hos dem som følger med på visningstall for NRK P3s YouTubekanal. Tallene gikk til himmels. En av videoene rundet fort hundre millioner visninger og det så ikke ut som det skulle stoppe der. Noen ganger mister til og med NRK kontroll.

Kanalen til P3 fikk også stadig nye abonnenter. Flere hundre tusen tikket inn. De begynte å nærme seg en million abonnenter. Det var en video i serien “Dumpa” som gikk amok.

Den handler om en ung mann som kommer hjem til sin kjæreste på perm fra militæret. Det er lenge siden de har sett hverandre og klær forsvinner fort før de havner i sengen.

Scenen gjenskaper den pirrende stemningen som kan oppstå når et ungt par møtes, og er attpåtil vakkert fotografert. Det blir både bare overkropper og sexy undertøy, men likevel er alt trygt innenfor selv YouTubes strenge regler for nakenhet.

Visningene rundet både tohundre- og trehundremillioner. Det var ingen tvil om at denne videoen hadde truffet noe internasjonalt. Norges befolkning klarer ikke å skape slik trafikk om de så hadde gått sammen i en koordinert aksjon.

Og ganske riktig. Ser man på hvor alle klikkene kommer fra troner folketallige land som India, Indonesia og Pakistan øverst. Og da spesielt India.

Den store verden kommer til P3

Mediedistribusjon har historisk sett blitt styrt nasjonalt. Både språk, kultur og forretningsmodeller har gjort at distribusjon og regelverk har forholdt seg til landegrenser. Fysisk distribusjon av avis, bygging av bakkebaserte sendenett og til og med satellittdistribusjon har vært styrt mot enkeltland.

Så kom internett og endret alt. Med sin grenseløse distribusjon til hele verden.

Men det skaper også utfordringer. Historiske og kulturelle forskjeller blir fort veldig tydelige når man knytter sammen mennesker så raskt over så store avstander. Noe som førte til den ganske spesielle situasjonen for NRK P3 i sommer.

Pirrende innhold treffer internasjonalt

Jeg tar kontakt med journalist Karoline Finnema og ansvarlig for sosiale medier Daniel Ramberg i P3. Som de fleste som har tatt en titt på tallene her har de en mistanke til at videoens litt pirrende innhold kan ha noe med saken å gjøre. Leser man kommentarene som har tikket inn blir den antagelsen forsterket. De handler om kropp, former og aktivitetene som utføres.

Samtidig oppdaget P3 at kort tid før eksplosjonen i visninger ble det innført strengere nasjonale filter mot porno i flere av landene som troner øverst på listen der denne videoen ble populær.

Problemer for P3

Det hele kan sees på som både litt morsomt, litt søtt og sikkert også litt trist. Men det skaper problemer for P3 og deres YouTubekanal. De har nå plutselig nærmere en million abonnenter. Hvor over åttehundretusen er langt utenfor målgruppen.

Med så stort trøkk sprer også visningene seg til andre videoer og det blir vanskelig å hente ut korrekt statistikk for den målgruppen P3 egentlig ønsker å nå.

Da den aktuelle videoen nærmet seg 350 millioner visninger valgte P3 å sette ned foten. De sperret en del av videoene som hadde gått amok og vurderer nå om de skal sette på geografisk blokkering for deler av sitt innhold.

Suksess med helpdesk, men trøbbel med prumping

Det er langt fra første gang norske mediehus opplever uventet internasjonal trafikk. Ylvisbrødrene hadde nok ikke sett for seg nærmere en milliard visninger av “What does the fox say” da de laget den, og NRKs Øystein Backe og Rune Gokstad synes fremdeles at det er lettere absurd at den gamle sketsjen om middelalderhelpdesken har millioner av visninger internasjonalt.

Nettet gjør verden mindre og jevner ut kulturforskjeller. Med det tar tid. Og det er ikke bare nakenhet som kan være utfordrende. Det at vår kjære Fantorang fra barne-TV gjør noe så obskønt som å prompe førte for ikke så lenge siden til at Google økte aldersgrensen på fantorang-appen til 9-12 år.

Velkommen til en internasjonal verden.

Med amerikanske myndigheter hengende over seg lanserer Facebook «Threads», en app som går i strupen på Snapchat.

Torsdag kveld norsk tid annonserte Facebook at de lanserte «Threads» som best kan beskrives som en lillesøsterapp til Instagram.

I likhet med Snapchat vil åpningsskjermen til Threads være kameraet. Nye brukere som laster ned appen bes velge sine nærmeste venner. De får en hurtigknapp som sender bilder direkte til dem. Det skal gjøre det enda lettere å dele bilder med sine nærmeste, og det kan virke som Facebook med denne appen går i kjernen av hva som har gjort Snapchat populært i Norge – nemlig å sende bilder og videoer til sine aller nærmeste.

Henger seg på Instagram

De færreste kan lansere en ny app innen sosiale medier i 2019, men Threads bruker Facebook-økosystemets enorme rekkevidde for å gjøre appen mer attraktiv.

Instagram-brukere kan for eksempel logge inn med sin gamle bruker og alle meldinger fra Threads dukker også opp på Instagram. Det vil gjøre opplevelsen sømløs mellom appene.

På den måten blir Threads det første eksempelet på hvordan Facebook fremover forsøker å knytte meldingsappene Facebook Messenger, Instagram direkte meldinger, og WhatsApp tettere sammen.

Facebook er under oppsyn

Wall Street Journal omtalte i september at Snapchat intern har dokumentert alle tilfeller hvor de mener Facebook har brukt sin enorme makt mot selskapet. Mappen med navn «prosjekt Voldemort» har blitt brukt til å overbevise amerikanske lovgivere om at Facebook går for langt.

De mest kjente eksemplene er hvordan Facebook kopierte Snapchats historier (varer i 24 timer) og muligheten til å legge på kamerafiltre som endrer ansiktet og bakgrunnen.

De store teknologiselskapene har til nå vært tilnærmet fredet, men det pågår nå en rekke etterforskninger og granskninger mot Google, Facebook, Apple, og Amazon, ifølge New York Times.

Det har blant annet ført til at prominente demokrater som Elizabeth Warren ønsker å bryte opp Facebook i mindre biter.

Mobile applications are not easy to quality control. As the system grows in complexity, it becomes increasingly easy to break a portion of the app and overlook this during manual testing sessions. This holds true for both UI elements and the data they present.

I will be focusing on how we do instrumentation testing at NRK TV on Android and AndroidTV. These applications share the same code base, but require different approaches when it comes to instrumented testing due to their different UI.

Instrumentation tests

Instrumentation tests are tests that run on a device or an emulator and have access to instrumentation APIs. This means they have access to all the backend data and the structure of the app, but also know exactly what is displayed on the screen. The tests can thus simulate user interaction with the application, but can also be used as system tests to verify that the application works correctly in its entirety.

Early in the process of looking into how we wanted to test the app, we had a discussion regarding what we actually wanted out of instrumented tests. Simply testing the UI and verifying that the elements exist seemed slightly pointless and overly simplistic. Instead, we wanted our tests to be smart. We wanted them to be able to tell us if we’re showing the right data in the UI, even with dynamic UI elements. We wanted them to tell us whether or not our streams are playing, whether our navigation works and whether interacting with the UI leads to the expected result.

Another point we considered is that we used to have limited health checks for video streams on our mobile applications. Many elements in our app are complex and depend on dynamic backend data. So it is important to continuously monitor that no change of the architecture that we depend on has broken something on our end. For example, if an API suddenly delivers a different buffer length for a live stream, we want to be sure that live TV still plays and behaves as expected.

Lastly, we wanted everyone on the development team to quickly understand the framework and the tests and be able to maintain them. As such, it made sense to choose frameworks that are written in the same programming language and preferably integrate deeply with the app.

We decided that our instrumented tests will verify the following:

1. Correct UI elements are present in the UI
2. The UI elements present contain correct data
3. Interacting with the elements leads to the correct result

What do we mean by correct data? Our applications are dependent on a backend that serves us metadata, streams, pictures and UI colors. We are internally responsible for these systems as well, but ultimately we have to make the cutoff somewhere, so we generally consider the API data “correct” and verify our app according to what the API data says. The assumption being that the respective APIs have their own unit and integration tests that make sure the data they deliver is correct.

For our instrumentation tests we do not mock data, we use whatever exists in production. This is perhaps a controversial decision, but we find that this helps us find many more edge cases. The tests are dynamic enough to handle everything that the back end serves us.

Frameworks

For our TV streaming applications on Android, we use two instrumentation testing frameworks. 

Espresso is the first framework we use (https://developer.android.com/training/testing/espresso). It is part of the application, the tests are written directly into the codebase, and it thus has full access to all the resources of the app. This allows Espresso to be much more than a blind UI testing tool. The tests can be dynamic and access the complex functionality of the app itself.

UIAutomator is the second framework we use. This testing framework is primarily targeted at cross-app functional UI testing. It accesses the device directly and can perform actions on it outside of the app itself. Thanks to this, it is possible to use UIAutomator to simulate remote control navigation. This is very useful for testing AndroidTV applications, but can also be useful for web views or system notifications. 

We use Kotlin as the main programming language in our Android apps, and thus use it to write our instrumentation tests as well.

An example of an instrumentation test on NRK TV Mobile app using Espresso

Let’s look at one of our Espresso tests. This test validates that our frontpage includes the correct data. Our frontpage is a series of recyclerviews presenting the currently promoted content in tiles we call plugs, arranged in a matrix. The navigation is both top down and from left to right.

Every row of plugs is potentially different. Some plugs have titles, others have promotional text, and some don’t have any text whatsoever. In addition, some plugs are stand-alone tiles that aim to promote a single important show or film, while others are a cluster of 3 tiles, thus complicating our navigation even further.

The Espresso test does the following:

1. Toggle the appropriate config flags and launch the app on the correct activity. In this case, we make sure our Chromecast overlay is gone (it prompts a new user to try our Chromecast feature), that our experimental feature is off, and we force the app into Mobile mode (more on that later). We do this in a setupBeforeEachTest function which ensures that these settings are in place before every test we run. 

   
   

2. Make an API call towards our back end which tells us what should be on the frontpage. We use the same code that the app already uses to retrieve and parse this data, so we have the same base context for expected data which we can now verify against. The data also includes information about the different plug types, which allows us to determine what attributes the plugs should have. 

3. Now we start iterating through the elements on the frontpage and check that each one has the text it should have. When no text is present, we check the content description to verify that the plug is still correct. If a plug also has a description, we check that as well. 

   We scroll to each row and then sideways through the recyclerview. We use a custom matcher to achieve this. We hide this behind an abstraction layer as the code gets quite messy when operating with a nested recyclerview within a matrix.

   This way we can be sure that when we change anything on the front page, the whole view doesn’t break and the plugs are still displayed properly with all the correct data. The test also works as a specification of what each plug should look like.

And finally, this is what the test looks like when running on the emulator. Note that the recording of the test is not sped up in any way.

An example of an instrumentation test on NRK TV AndroidTv app using UIAutomator and Espresso

Let’s look at a test for our on demand video player. We are not actually able to test that the stream plays directly using this framework, but our workaround is to test that the timestamps change, which has so far been a fairly good indicator.

The test works in the following way:

1. Toggle the appropriate config flags and launch the app on the correct activity. In this case, we force the app into AndroidTV mode and toggle a config that allows the player controls to stay up for a longer period of time. The activity we launch includes only the player. This way, we can circumvent navigation, which benefits both speed of the test and reduces the amount of potential errors. We are also able to access the intent directly and populate it with all the necessary data, including specifying which stream to play, what timestamp to start it at, etc.

Due to general lack of any cloud-based solution that would allow us to test on AndroidTvs, we force our application into AndroidTV mode on tablets. We use UIAutomator’s UIDevice to also force them into landscape view, which allows us to run AndroidTv tests on tablets in this way. This is not an ideal solution, but it does do a pretty good job.

2. We let the video play for a few seconds and then pause it using a UIAutomator keycode command which simulates a press on the center button of the remote control. We then use Espresso to retrieve the current timestamp from the UI. We parse the timestamp and check that the video has played for at least as long as we expected, in this case 5 seconds. Delays of the testing framework might mean that the video played for longer, but that’s ok too. 

   Once again, a lot of the calls to the instrumentation libraries are abstracted out to make the test a little easier to read. This also makes it easier to potentially change out the instrumentation framework in the future. 

Challenges and optimization

When working with these frameworks, we came across several challenges. The biggest one being that more complex application layouts can be very complicated to test. The frameworks have a lot of built-in functionality which works great on very simple elements, but aren’t tailored to work with every special type of list or view widget. We’ve had to spend quite some time figuring out workarounds and using community-developed solutions for these problems.

Another issue is that Espresso has a very convoluted syntax which is hard to read. This is why we abstracted away the majority of this syntax to make it easier to follow what our tests actually do.

Time can also be a sensitive topic when it comes to instrumentation tests. There is a certain balance to be achieved between the test verifying enough, and yet not taking too long to run. One strategy to optimize run times as much as possible is to eliminate static delays and instead try to wait for elements to load or become visible. Developing this in itself can be time intensive with some more complex application designs. Unfortunately, occasionally using static timers becomes unavoidable, especially when dealing with remote control inputs or video streams loading.

One thing that saves a lot of run time is that it is possible to launch activities directly to what the test is verifying. This means that we can cut out a large portion of navigation, which both takes time and can be an additional point of failure. Navigation can then be tested separately in tests dedicated to that goal only, which then makes it clear why a test failed and what the problem is.

There are three areas that we are not testing sufficiently: Video, sound and subtitles. For these areas we have not yet found a comprehensive solution that would allow us to eliminate manual checks.

Conclusion

All in all our instrumentation tests have been a very useful tool in our CI flow. We have a decent suite that covers all of our basic functionality, which has allowed us to catch multiple regressions that could have caused serious usability issues and app crashes. They ensure that our applications do not get released with any major errors or bugs in a way that is very non-intrusive to our workflow. They require technical knowledge and time to set up and maintain, but they also give very quick and precise feedback and ensure that regressions are found and dealt with extremely quickly.

Synes du også det er stygt med pikselerte ansikter?

Anonymiserte ansikter stikker seg ofte ut på bilder og video. Vi seere vet at det skjules noe bak pikseleringen, eller en av de utallige andre måtene for å vaske ut et ansikt. Det tar oppmerksomhet bort fra historien som skal fortelles, og det ser stygt ut på en måte som kan irritere selv den mest distraherte TV-seer.

Anonymisering er overraskende nok også et problem for datamaskinene som en dag skal kjøre på norske motorveier. De blir også forvirret av at det finnes mønstre man ellers aldri ville sett i bybildet.

En norsk forsker ved navn Håkon Hukkelås ønsker å gjøre noe med det. I en nylig publisert artikkel presenterer han «DeepPrivacy», en måte å bruke maskinlæring til å sette inn nye ansikter istedenfor å vaske dem ut.

Om du ikke har gjettet deg til det allerede er det Vidar Magnussen og Tore Sagen i Side om Side som er våre testkaniner:

DeepPrivacy er først og fremst tenkt på folkemengder som dette:

Men vi har lekt litt med teknologien: 22. januar 2019 ble den norske regjeringen utvidet til å også inkludere KrF. I slike anledninger er det vanlig å ta et formelt bilde med statsrådene. På det høyre bildet har vi «anonymisert» alle:

I forsøksstadiet

Det var Vice Motherboard som først omtalte arbeidet til Håkon Hukkelås. Hukkelås, som er stipendiat ved NTNU, forteller på telefon at de så vidt har begynt arbeidet med å anonymisere ansikter, men at det er lovende.

Teknologien er den samme som brukes i DeepFakes der to algoritmer konkurrerer mot hverandre. Én prøver å lage et realistisk resultat, den andre prøver å avsløre om det er falskt eller ekte. Over tid og med et godt nok bildegrunnlag er det mulig å oppnå tilnærmet naturtro etterlikninger.

– Det vi gjør, er at vi «klipper ut» fjeset i bildet. Så ber vi en maskinlæringsmodell om å fylle ut området som er klippet ut, sier Hukkelås.

– Dette kan på sikt erstatte pikselering, men hovedfokuset er å finne en måte å beholde mest mulig informasjon i bildet. For eksempel er dette viktig i arbeidet med selvkjørende biler. Der kan man ikke «ødelegge» bildene fordi det kan gjøre at de tolkes feil.

Fordi pikselerte ansikter står for tydelig ut i bildet?
– Ja, mennesker og datamaskiner legger for mye merke til at det er pikselert, sier Hukkelås.

Foreløpig er de innplasserte ansiktene heller ikke konsistente over tid, noe som kan se litt rart ut:

En av de mest kjente eksemplene på hvordan noen er blitt skrevet ut av historien er hvordan Stalins sikkerhetssjef Nikolai Yezhov (til høyre) ble fjernet fra bilder og dokumenter etter henrettelsen i 1940.

Her har vi kjørt DeepPrivacy på et av de meste kjente bildene:

Noen husker kanskje det ikoniske gruppebildet av de første ansatte i Microsoft. Bildet ble tatt i 1978 mens selskapet bare hadde 12 ansatte:

Foto: Med tillatelse fra Microsoft.

Første rad (venstre til høyre): Bill Gates, Andrea Lewis, Marla Wood, and Paul Allen. Andre rad: Bob O’Rear, Bob Greenberg, Marc McDonald, and Gordon Letwin. Bakerste rad: Steve Wood, Bob Wallace, and Jim Lane. (Ikke i bildet, men blant de første ansatte Miriam Lubow.)

Et promobilde av Tore Sagen viser også at DeepPrivacy har en begrensning på detaljene i de nye ansiktene, men det finnes allerede i dag ansiktsbibliotek med høyere oppløsning:

Det er altså mye som står igjen før DeepPrivacy vil dukke opp på den store skjermen. Sannsynligvis vil teknologien først dukke opp i bakgrunnen som en måte å sladde ut intetanende forbipasserende i realityserier, istedenfor at produksjonsselskap skal få godkjennelse fra alle som dukker opp i bildet. Noe som kan være kostbart og tidkrevende.

«En fantastisk datakilde», sier Frants Gundersen ved Transportøkonomisk institutt.

Store norske selskaper griper muligheten på å tjene penger på kundenes data. NRK omtalte nylig at DNB skal videreselge data om kundenes handlemønster. Det innebærer blant annet transaksjonsopplysninger som hvor du handler og størrelsen på beløpet.

Hos Norges to største teleselskap har det i flere år pågått prosjekter for å analysere «mobilitetsdata» for å gi kommuner, utbyggere, og turistnæring et bedre grunnlag for å ta avgjørelser.

For eksempel har Bodø kommune tatt i bruk sanntidsanalyser for å kunne bedre tilrettelegge for sykling og kollektivreiser. I neste omgang kan dataene påvirke hvilke utbygginger som blir en realitet.

Telenor har siden 2017 tilbudt tjenesten «Mobility Analytics» til norske bedriftskunder basert på trafikken som går gjennom deres 8.000 basestasjoner, altså antennene mobiltelefonene kommuniserer med.

I mars 2019 kunne Telia annonsere deres første standardiserte verktøy kalt «City Vitality Insights», og i høst offentligjorde de et samarbeid med det norske oppstartsselskapet Unacast.

Det reiser en rekke spørsmål om kundenes lokasjonsdata kan komme på avveie eller misbrukes. Den svenske avisen Dagens Nyheter fikk i år tilgang til en database med «nesten en milliard loggførte posisjoner i Sverige».

I en artikkel fra desember 2018 kunne New York Times fortelle at de via en lignende database kunne følge en navngitt persons stedshistorikk over fire måneder. Hun hadde blitt registrert 8.600 ganger, eller i gjennomsnitt en gang hver 21. minutt.

Mener det ikke er mulig å gjenkjenne enkeltpersoner

Telia, Telenor, og DNB understreker at ingen kunder vil kunne gjenkjennes på grunn av analysetjenestene de tilbyr.

– Telenors algoritmer forkaster alle datasett hvor det er færre enn 20 personer på et sted på et gitt tidspunkt. Tilbake i 2017 samarbeidet vi med studenter ved NTNU for å se på muligheter for å re-identifisere personer i vårt datasett, noe de ikke klarte, sier informasjonssjef Magnus Line i Telenor, som utdyper:

– I tillegg har vi nylig sett på nye måter å anonymisere datasett når vi går mot mer avanserte analyser. Dette for å imøtekomme kundenes ønsker om mer presis data, samtidig som at risikoen for re-identifisering holdes på et akseptabelt lavt nivå.

I rådataene vil det likevel være unike ID-er som kun er delvis anonymisert. Disse kan i teorien brukes til å finne tilbake til enkeltkunder, men Telenor oppgir at disse datasettene «aldri under noen omstendigheter blir vist eller tilgjengeliggjort for de medarbeiderne som jobber med Telenors mobilitetsdata».

Kristofer Ågren i Telias Division X forteller at kundenes data anonymiseres med en gang, og før de skal analyseres. For at personer ikke skal kunne følges over tid byttes «nøkkelen» som anonymiserer de unike ID-ene hver 24. time.

– Minst fem må ha det samme bevegelsesmønsteret, hvis ikke vises de ikke i systemet, sier Ågren.

Også Telia har gjort eksperimenter for å se om det er mulig å gjenkjenne enkeltbrukere, noe de kom frem til var umulig med den nåværende løsningen.

Kunder av DNB og Telenor kan reservere seg mot at deres data brukes i analysene, noe kunder av Telia ikke har mulighet til.

«Alltid en fare for misbruk»

– Det er vanskelig å på avstand å vurdere om metodene er vanntette nok, men det er dette vi er ute etter. Her bruker man tilsynelatende metoder som gjør at vi kan ta i bruk aggregerte data uten at det kan tilbakeføres til individer, sier Torgeir Waterhouse, som er direktør for internett og nye medier i interesseorganisasjonen IKT-Norge.

Ifølge ham er det «alltid en fare for misbruk», men han er positivt til at selskapene har gjort en rekke grep for å sikre brukernes persondata. Blant annet å hente inn ekstern hjelp til å ettergå løsningene sine.

Norsk oppstart posisjonert for skiftet

Oppstartsbedriften Unacast skal tilby en plattform for at selskaper som Telia kan vaske, analysere, og vise frem de enorme datamengdene de sitter på.

Det norske selskapet fikk i 2018 mye oppmerksomhet for å hente inn 140 millioner kroner i risikokapital.

Målet er å bli verdensledende på lokasjonsdata, og for dem er samarbeidet med Telia en del av en større strategi. Frem til nå har Unacast kun brukt data de har samlet inn selv, men med den nye plattformen Turbine ønsker de også å legge til rette for at andre selskaper kan bruke sine egne data for å analysere hvordan folk ferdes.

– Mesteparten av verdens lokasjonsdata kommer ikke til å være på det åpne markedet, sier Kjartan Slette i Unacast.

Det skyldes blant annet strenge europeiske personvernlover og faren for at de kan misbrukes.

– Meningsløst å ikke gjøre det

– Absurditeten er at vi gjør milliardutbygginger i byene våre, men at det er litt sånn «jaja», sier Slette, om at man har begrenset med analyseverktøy for hvordan vi beveger oss.

Som eksempel trekker han frem utbyggingen i Bjørvika som han mener ikke har lyktes å tiltrekke seg folk etter arbeidstid.

Forskningsleder Frants Gundersen ved Transportøkonomisk institutt mener at teledataene er «en fantastisk datakilde», men at markedet er «prematurt».

Kommer det til å bli vanlig å bruke teledata i større byutviklingsprosjekt?
– Hvis jeg skal skikke inn i krystallkula ville jeg sagt ja. Det er meningsløst å ikke gjøre det, men problemet er at kommunene ikke har kompetanse til å utnytte informasjonen.

Ifølge Gundersen (ingen relasjon) vil det sannsynligvis oppstå spesialiserte miljøer som kan leies inn for å bearbeide tallene til nyttig kunnskap.

– Teleselskapene må jobbe for å utvikle markedet og vise at det er fordeler med å bruke deres data.

Kjenner du til andre selskaper som bruker kundedata på nye måte? Ta kontakt med journalisten på epost (martin.gundersen@nrk.no) eller telefon/Signal (47 75 65 15).

En motorcross-utøver nærmer seg et hopp i voldsom hastighet. Kamera som følger ham ligger som klistret en liten meter bak hjelmen. I det motorsykkelen forlater hoppkanten, tar kameraet en runde rundt motorsykkelen, mens motorsykkelen gjør en back-flip.

Følelsen det gir meg som seer, av at tid og sted — og ikke minst gravitasjonen — er fullstendig opphevet, er fullkommen. På et tidspunkt lurer jeg faktisk på om det jeg akkurat har sett er grafikken fra et dataspill.

Instagramfeeden min, som brakte meg denne videoen, kan imidlertid fortelle meg at dette er en type dronevideo som på fagspråket kalles CinematicFPV.

Dronebilder i TV og film-produksjoner er etterhvert blitt så vanlig at vi ikke tenker over dem lengre. De er oftest rolige og storslagne bilder, som brukes til å etablere en ny scene i historien.

De sier noe om hvor man er, slik at seeren forstår at man har flyttet på seg i tid eller sted.

Bildene fra en CinematicFPV-drone har på ingen måte dette formålet. Her handler det om å oppheve «tid og sted», og å kunne bevege seg helt fritt rundt i alle tre dimensjonene som virkeligheten vår består av – gjerne i hastigheter opp mot 200 km/t.

Der kraner, skinner, wirecam og vanlige droner de siste årene har gitt utvidede muligheter til å bevege kamera nesten dit man vil, åpner CinematicFPV for enda mer frihet og muligheter.

Denne videoen fra JohnnyFPV har etter hvert blitt en slags industristandard for hvor CinematicFPV-landet ligger i 2019:

Møt den nye sporten droneracing

For å forstå hvorfor disse bildene plutselig skyller inn over sosiale medier, må vi først ta en tur innom sporten droneracing.

Dronene som brukes til denne formen for foto, er nemlig racing-droner. Små, lette og veldig raske droner, som altså i utgangspunktet er laget for den relativt nye sporten droneracing.

I droneracing er det om å gjøre å komme seg raskest gjennom en bane med ulike porter og hindre. Etter en fellesstart, og X antall runder på banen, vinner førstemann over målstreken. Her styres dronen via et kamera i fronten, og piloten ser det samme som dronen ser, via et par briller – og kan styre dronen basert på dette videobildet.

Hele sendingen av konkurransen finner du på youtube.

Ved å montere et lite actionsport-kamera på dronene, er man i stand til å utnytte både hastigheten og manøvreringsevnen disse dronene har, og dermed skape bevegelser med kamera, man aldri tidligere har sett.

I internasjonalt farvann er det flere av pilotene fra den profesjonelle ligaen, The Drone Racing League, som har slått seg opp som profiler innen CinematicFPV. Her hjemme har blant annet en 21-åring fra Hokksund markert seg som en av de som skjønner både hvordan man flyr en racing-drone og samtidig produserer video med høy kvalitet.

– Det kreves fullt fokus, og man må vite hva man holder på med

André Larsen heter mannen som de siste månedene har utmerket seg på sosiale medier, med spektakulære videoer av denne typen fra Norge.

Mye oppmerksomhet ble det også da en av dronene hans styrtet i vannet under et dødsearrangement, men fortsatte å filme fisker og dødserne som dykket ned for å redde drone og kamera.

(Se hele videoen på Instagram)

– Jeg begynte litt smått med racingdroner høsten 2018, etter å ha holdt på med «vanlige droner» i noen år, sier 21-åringen om hvordan han fikk øynene opp for denne typen dronefoto.

Der vanlige droner nesten har blitt allemannseie i Norge, og er proppfulle av sensorer og elektronikk som gjør at de er svært enkle og fly, og nesten ikke krever ferdigheter lengre, er situasjonen en helt annen når det kommer til CinematicFPV-sjangeren.

– Denne typen droner er mye mer akrobatiske og svært mye vanskeligere å fly enn den normale typen droner som f.eks DJI Mavic. Her kreves det fullt fokus, og man må alltid vite hva man holder på med. Man kan ikke slippe stikkene og la dronen sveve i lufta for seg selv her, fortsetter Larsen.

Planlegging av flyruten er viktig

Noe av det som også skiller disse små og raske dronene fra tradisjonelle film-droner, er flytiden. Der en moderne konsumerdrone i dag kan ha opp til 30 minutters flytid, er det sjelden droner som brukes til CinematicFPV, har mer enn 5-6 minutter i luften per batteri.

– Det er viktig for meg å gjennomgå ruten før jeg flyr den. Man har minimalt med tid når man først er i luften til å tenke ut hva og hvordan man skal filme, så dette må være planlagt på forhånd, sier André Larsen.

View this post on Instagram

A post shared by ANDRÉ LARSEN (@andre_larsen) on Jul 29, 2019 at 4:26am PDT

Muligheten til å fange video fra luften på denne måten, åpner også for nye og spennende oppdrag innen dronefotografiet:

– Det vanskeligste jeg har filmet var i sommer under «Sup & Stup-weekend», hvor jeg jobbet med Reinhartsen Media. Vi hadde en skaterampe på en flåte som vi dro ut på vannet med en skateboarder og en BMX-syklist som gjorde diverse triks. Jeg satt da under den flytende skaterampen og fløy dronen. Kombinasjonen av flytende skaterampe, skater og bølger, gjorde dette til en krevende jobb, sier Larsen.

Ikke bare actionsport

Selv om det er hos actionsportaktører som Red Bull man ser at CinematicFPV har fått fart, finnes det også allerede gode eksempler på bruk i mer tradisjonelle medier.

National Geographic-programmet «Hostile Planet» tilbrakte en måned i jungelen for å filme Kolibri, og hadde med seg en av verdens beste drone-racing-piloter, østerrikske Gabriel Koch, og hans CinematicFPV-droner.

Målet med dronebildene var å vise verden fra en Kolibris synsvinkel, når den flyr gjennom jungelen, mellom trær, lianer, blader og annen vegetasjon.

Timesvis i simulator

Når vi avsluttningsvis spør André Larsen om hvilke tips han vil gi til andre som ønsker å ta skrittet fra den «vanlige» dronen de fikk til jul, og over i CinematicFPV-verden, er rådene klare,

– Før man kan slå seg løs med denne typen droner, kreves det mye øvelse i form av simulator-trening på PC. Der kan du kræsje og holde på uten ødelegger dronen din på ordentlig, sier Larsen, som også selv må innrømme at det har blitt noen krasj opp gjennom.

Jeg begynte å fly racingdroner før jeg i det hele tatt visste at det fantes simulatorer for PC, så det har helt klart gått med noen droner, selv om det nærmeste jeg klarer å anslå av antall vel er «mange», sier Larsen, før han avslutter med en aldri så liten sikkerhetsoppfordring,

– En racingdrone er ikke et leketøy, og kan være farlig hvis man ikke vet hva man driver med. Her må man alltid ha fullt fokus og kontroll på hvor dronen befinner seg.