Deepfake-eksperten Sham00k har laget en video hvor skuespiller og imitator Jim Meskimen blir transformert til 20 kjente og kjære Hollywood-kjendiser.

Jim Meskimen jobber som profesjonell imitator, og på hans YouTube-kanal kan man se en rekke videoer der han etterligner alt fra George Bush til Johnny Depp.

Som de fleste imitatorer har han god kontroll på både stemme og mimikk til de han forsøker å etterligne. Men det er alltid enklere å høre ut som noen andre, enn å se ut som de.

Der kommer deepfake-teknologi inn.

«Deepfake» er et samplebegrep for en rekke teknologier som benytter seg av maskinlæring for å bytte ut et ansikt i en video med et annet. Se på det som en slags avansert variant av filterne som finnes i de fleste sosiale bildedelingsapper.

Jim Meskimen har sammen med deepfake-eksperten Sham00k laget denne videoen, der Meskimens stemme-imitasjoner slås sammen med en svært veltrent deepfake-modell. Resultatet er ganske oppsiktsvekkende:

For å lage denne videoen har Sham00k tatt originalklippet fra Meskimen, og har hentet ned over 1200 timer med video av de forskjellige kjendisene Meskimen etterligner.

Disse 1200 timene med video har så blitt splittet opp i 300 000 stillbilder, som Sham00k har brukt til å trene en maskinlæringsmodell. Med et så omfattende datagrunnlag er modellen i stand til å «bytte ut» Meskinens ansikt med kjendisene han etterligner.

På sin YouTube-kanal har Sham00k lagt ut en video som viser hvordan han har jobbet:

En av grunnene til at deepfake-teknologien fortsatt ikke er i stand til å lure de store massene, er at man må ha flere komponenter for å lage en overbevisende falsk video.

Det visuelle kan godt være svært troverdig, men det hjelper lite så lenge personens stemme og mimikk ikke stemmer overens med personen man forsøker å plassere inn i videoen. Og nettopp derfor er denne videoen så imponerende: Meskinen er flink på stemmer og mimikk, og Sham00k har god kontroll på det visuelle.

NRKbeta har testet denne teknologien i flere omganger, og har blant annet fått Yama Wolasmal fra Dagsrevyen til å snakke samisk, og har plassert Bjarte Tjøstheim inn i Side om side.

Fra politisk hold er det knyttet mye frykt til denne teknologien. Amerikanske myndigheter følger nøye med på hvorvidt deepfakes vil utgjøre en trussel i det neste amerikanske presidentvalget, mens Facebook og Microsoft har sammen lansert et enormt datasett og en konkurranse for å detektere deepfakes.

Kommentar: Beholder du mobiltelefonen din lenger sparer du både lommebok og miljø. Men batterilevetiden ryker fort, skjermen blir knust, og knapper løsner. Hva gjør vi da?

Kjøper nytt selvfølgelig!

For produsentene er det langt mer lukrativt å selge oss nye og dyre smarttelefoner, enn å reparere en ett år gammel mobil.

Over flere år har det blitt vanskeligere å reparere produktene vi kjøper, og det er spesielt frobrukerelektronikk som er verstingen.

Det første produsentene gjorde var å bytte ut de vanlige skruene med spesialskruer det nesten er umulig å få verktøy til. Så begynte de med lim på spesialskruene. I dag er det slik at mange produkter bare er limt sammen, og dermed umulig å åpne.

Kampen om din rett til å reparere

Jeg er ikke alene om å være oppgitt over denne trenden: Politikere og forbrukerorganisasjoner har retten til å reparere stadig oftere oppe til diskusjon. I USA kalles det enkelt og greit «the right to repair» og har spredd seg fra bilindustrien der det måtte egne lover til for å sikre at forbrukerne fikk frihet til å reparere bilen på hvilket som helst verksted.

Den norske mobilreperatøren Henrik Huseby tapte etter to runder i retten mot Apple, som mener han har brukt ulovlige reservedeler og brutt med deres merkevare. Huseby mener dommen viser at Apple har et jerngrep om markedet og hindrer fri konkurranse.

Hvordan stopper de deg?

Kan du ikke uansett bare sette igang å reparere da? Eller gå til det rimeligste verkstedet? I tillegg til å lage produkter som rent fysisk er vanskelig å reparere så sper produsentene på med andre hinder.

Det kan være vanskelig eller umulig å få tak i reservedeler, de opererer med mangelfull informasjon og nesten aldri reparasjonsmanualer. Og de har i noen tilfeller prøvd seg på elektronisk sikring av produkter slik at dingsen låser seg eller mister funksjoner dersom den har vært åpnet eller forsøkt reparert.

Slikt er både forbrukerfientlig og miljøfientlig.

Hva sier produsentene selv?

Produsentene har selv flere forklaringer på hvorfor du ikke skal få lov å reparere det du eier. Noen er bedre enn andre. La oss gå igjennom dem:

Fysisk sikkerhet
For mobiltelefoner er det batteriet som er hovedproblemet. Lithiumbatterier er hissige saker. Åpner du telefonen din på feil måte kan batteriet bli skadet og i verste fall gå opp i røyk. Du kan skade deg selv under reparasjonen eller ende i farligere situasjoner om telefonen tar fyr og antenner annet materiell.

Datasikkerhet
Produsentene argumenterer også for at det kan bli enklere for uvedkommende å bryte seg inn i telefonen dersom den er lett å plukke fra hverandre. Eller at reparatører med uærlige hensikter kan legge inn usikre komponenter.

Fysisk kvalitet
Det er bra at flere og flere telefoner er vanntette, men det setter også høyere krav til dem som skal reparere. Det krever pakninger og forseglinger som må på plass på riktig måte om telefonen skal være like vanntett etter en reparasjon.

Mindre og mer avanserte deler
Ta for eksempel skjermen på en mobiltelefon. Til å begynne med besto den av flere deler. Et beskyttelsesglass og så selve skjermen. Men med tynnere telefoner, skjermer som går helt ut i kanten og mer avansert berøringselektronikk har dette blitt en og samme del. Du kan ikke lengre bare bytte glasset når det knuses. Du må bytte hele skjermen. Da blir det mye dyrere.

Jeg forstår argumentene som handler om å ivareta sikkerhet og kvalitet. For produkter der feil kan føre til alvorlig skade setter staten krav til både utdanning av personell og godkjenning av verksted. To eksempler er krav til utdannelse for elektrikere og Vegvesenets system for godkjenning av bilverksted.

Men for mobilbransjen er både frykten for skader og brudd på sikkerhet overdrevet. Vi har mange eksempler på telefoner der det har vært både trygt og enkelt å bytte batteri. Et eksempel er Fairphone som er en fullt brukbar telefon som du selv kan plukke fra hverandre og bytte deler i.

Avanserte klokker har lenge vært vanntette, men kan likevel stort sett repareres hos hvilken som helst urmaker.

Med så mange teknikker for å gjøre det vanskelig for oss å reparere opprettholdes et forbruk som ikke er bærekraftig. Mobiltelefoner inneholder miljøgifter og begrensede ressurser. Vi må bruke dem lenger, reparere og til slutt resirkulere når de ender sin livssyklus.

Hva kan produsentene gjøre?

De vet at batteriet i en telefon blir dårligere over tid. Da bør de etterstrebe å konstruere telefonene slik at det ikke blir dyrt å bytte batteriet.

De vet også at skjermen er et svakt punkt og svært kostbar å bytte. Noen leverandører har tatt dette på alvor og leverer telefonen ferdig med beskyttelsesglass. Dette burde flere produsenter gjøre.

Dessuten kan de se på selve konstruksjonen og lytte til forbrukerne. I stedet for å skryte av at de har klart å lage telefonen en halv millimeter tynnere kunne de ha vært ærlige og sagt at denne telefonen er nå en millimeter tykkere, for at du enkelt og rimelig skal kunne bytte både skjerm og batteri.

Hva kan du gjøre selv?

I løpet av de 15 siste årene har mobiltelefonen blitt et av våre viktigste verktøy. Vi er villige til å bruke mye penger på den og vi kjøper ny for å hele tiden ha det beste. Men vi kan ikke fortsette slik. Det er ikke bærekraftig. Heldigvis viser tall fra elektronikkbransjen at vi beholder telefonene våre lengre nå enn før. Blir det billigere å reparere kan vi beholde dem enda lengre.

Ytelsesforskjellene mellom leverandører blir også mindre. Så som forbruker kan du da i større grad ta reparasjonsmuligheter med som en faktor når du kjøper telefon.

Bruk beskyttelsesglass på skjermen og gjerne deksel på selve telefonen. Sjekk om det finnes en ordning for resirkulering eller innbytte for din gamle telefon.

Og så kan du prøve å huske tilbake til det marerittet det var med overføring av passord og alt annet sist gang du byttet telefon. Det er i seg selv verd en artikkel, men kanskje det hjelper på avgjørelsen med å beholde telefonen du har litt til.

Forskere kaller det personvernparadokset – vi vil ha mindre overvåkning, men alle piler peker mot at vi spores stadig mer.

Det florerer digitale profiler av oss i den digitale verdenen. Hva vi kjøper, hvilke nettsider vi besøker, hvor vi er, og hva vi interesserer oss for samles av globale og nasjonale aktører.

Noen ganger kan denne typen informasjon også si noe om sensitive personopplysninger som psykiske problemer eller avsløre personlighetstrekk.

I en nylig publisert rapport i regi av Norsk Regnesentral (NR) svarer nordmenn på hva de synes om denne dataprofileringen. Rapporten er en del av forskningsprosjektet Alert, et samarbeid mellom NTNU, UiB, NR, og Forbrukerrådet.

Der oppgir flertallet at de vil ha mindre sporing og at de ikke kjenner rettighetene sine, men et mindretall oppgir at de gladelig gir bort alt av persondata.

Nordmenn stiller seg også tvilende til at selskapene trenger alle dataene om oss, og 89% i undersøkelsen mener tjenester ikke må ha rett til å dele data med en tredjepart.

– Folk blir mer skeptiske

Førsteamanuensis Petter Bae Brandtzæg ved UiO har i en årrekke forsket på personvern for Sintef Digital. I hans verden har gapet mellom hva vi vil og hva vi gjør fått et navn – personvernparadokset.

– Vi bruker internett til absolutt alt. Vi bruker det på jobb, i privatlivet, og vi handler der. Samtidig sier vi at vi er bekymret for personvernet på internett, men setter oss overhodet ikke inn i bruker- og personvernsbetingelsene på nett. Disse aksepterer vi i «blinde». Det er personvernparadokset i et nøtteskall, sier Brandtzæg.

I 2018 trådte det i kraft nye personvernlover i Norge og EU. Kort sagt gir de nordmenn flere rettigheter og store bøter til aktører som bryter loven, men folk flest har ikke fått med seg hva den innebærer.

Men Brandtzæg ser likevel noen positive trekk i undersøkelsen:

– Jeg tenker i hvert fall at vi kan trekke en slutning om at folk blir mer skeptisk.

Hvorfor lages disse digitale profilene?

Påskuddet for digitale profiler er ofte å kunne gi oss «mer tilpassede annonser» eller å «gjøre tjenesten bedre».

– Det overveldende svaret er at flertallet mener at det har gått for langt. De mener at selskaper vet for mye, sier seniorforsker Ingvar Tjøstheim, ved NR.

Han har tolket to spørreundersøkelser som prøver å trekke ut hva nordmenn mener, og hva de gjør.

Hvordan forklarer du gapet mellom hva vi sier, og hvordan verden er?

– Vi vet jo hvem som har makt i denne verdenen – Google, Facebook, Microsoft. Det er en maktubalanse mellom vanlige folk og selskapene. Vi trenger tjenestene de tilbyr og da gjør vi en avveiing for å få tak i de som er viktige for oss. Vi oppretter en bruker selv om vi synes det er irriterende, og mange godtar vilkårene fordi de ellers blir tilbudt dårligere tjenester.

Aftenposten har omtalte deler av undersøkelsen, og der kommer det frem at en minoritet bryr seg svært lite om egne data.

På spørsmål om de NR kunne få alle data lagret om dem på Facebook svarte 26 prosent ja.

– De er et mindretall på mellom 20-30 prosent. Det er de som har nesten ingen terskel på å dele data. De sier ja hver gang, og de er sårbar fordi de utsettes mer for phishing og id-tyveri enn resten av samfunnet. Og de deler mer nakenbilder, sier Tjøstheim.

Gruppen vi snakker om er ikke uventet unge menn.

Overvåkningens opprinnelse

Harvard-professor Shoshana Zuboff tar i sin nyeste bok fatt på hvordan en ny type kapitalisme vokser frem. Hun kaller det «overvåkningskapitalisme», og trekker linjene tilbake til Googles da spede begynnelse.

For mens hele Silicon Valley lå med brukket rygg etter at internett-økonomien imploderte på tidlig 2000-tallet reiste Google et annonseimperium bygget på internettbrukernes persondata.

Flere selskaper har siden kastet seg på trenden, og noen av de mest verdifulle selskapene i verden er nå basert på å bruke dataene våre.

Syv konkrete råd for å sikre deg og arbeidsplassen.

I en artikkel på Dagbladet nedspilte Erna Solberg problemet med pedofili, gitt at «man ikke får sæd på barnet». Hendelsen førte til at Aller Media, som eier Dagbladet, stengte ned flere av sine nettsider i tre timer.

Aller Media har senere gått ut med at flere artikler er berørt, men hvordan kunne det skje?

Foreløpig har Aller Media ikke gått ut med akkurat hvordan angrepet skjedde, men det har de siste ukene vært mye oppmerksomhet om passord som er på avveie. Adresseavisen dokumenterte at 2700 epostadresser tilknyttet norske mediehus lå blottstilt på nettet. Totalt er det snakk om at 600.000 nordmenn er i samme situasjon.

Mange av disse passordene er gamle, noen stammer helt tilbake til 2012. Problemet er bare at mange kun har ett passord, sjelden bytter, og ikke er klar over at det ligger eksponert på internett.

Det er sannsynlig at gamle passord kan ha blitt utnyttet for å få tilgang til Aller Medias systemer.

Målet med lignende angrep har vært å «drite ut» etablerte avsendere som Dagbladet og Twitter-sjef Jack Dorsey ved å få dem til å komme med hatefulle eller kontroversielle ytringer, men andre aktører ønsker heller å få tak i sensitiv informasjon.

La oss derfor snakke om hva du kan gjøre for at dette ikke skal skje med deg, noen i din familie, eller på arbeidsplassen.

1. Sjekk om du har passord på avveie

Nettsiden Have I Been Pwned samler opp databaser med eposter og passord som har kommet på avveie.

Det er mulig at passord har kommet på avveie som du senere har endret, men er du i tvil anbefales det å lage et nytt.

Bedrifter kan abonnere på varsler om funn av ansattes e-postadresser i passordlekkasjer, og de kan også sjekke hele den interne passord-databasen opp mot kjente kompromitterte passord.

2. Lag setninger, ikke hu$k k0mpliser1e tegn

Vi mennesker er notorisk dårlige på å huske lange tallrekker og tegnkombinasjoner. Derfor anbefaler mange passordeksperter å lage seg en setning.

For eksempel kan et passord være «AristokatteneErEnUndervurdertFilm».

Noen steder krever at du har tegn og tall i passordet, det blir i hvert fall enklere å huske når du først har et minneverdig startpunkt.

> Nasjonal sikkerhetsmyndighets passordanbefalinger

3. Det er lov å skrive passordet ned på papir!

Nye passordanbefalinger sier det er lov å ha passordet på et trygt sted, i hvert fall om du ikke jobber med sensitive systemer.

Det gjør det også lettere å ha unike passord til tjenestene du bruker.

4. Slå på tofaktor

Det er en grunn til at banken krever at du får tilsendt en kode eller har en såkalt kodebrikke hjemme. Det er for at angriperne i tillegg til å «vite noe» (passordet ditt) også må «ha noe».

Disse ekstrakodene gjør det mye vanskeligere å bryte seg inn på din bruker. Gjerne er det slik at systemet husker hvilke mobiler og datamaskiner som er «trygge».

Det gjør at du sjelden må taste inn en ny tofaktor-kode, men det er noen unntak. Spesielt sensitive systemer som banken din vil gjerne at du bruker denne tofaktor-koden hver gang. Med god grunn, ellers kan sparepengene renne bort.

Har ikke bedriften tofaktor på viktige systemer? Be dem gjøre det obligatorisk.

De fleste epostsystemer har tofaktor og det finnes flere guider om hvordan du kan gjøre det. For de fleste tjenester finner du tofaktor under menyer for «personvern» eller «sikkerhet».

> NRKbeta går mer i dybden på tofaktor
> Guide for Microsoft Outlook
> Landingsside for tofaktor og trygge enheter for Gmail

5. Få deg en lommebok til passordene dine

Vi er alle travle, stressa, og glemsomme. I tillegg vil vi jo gjerne også dele brukerkontoene til utallige strømmetjenester.

Det blir fort et problem om man kun har ett – 1 – passord til alle tjenester, eller om du strekker seg til et for jobb og en privat.

Forslaget er derfor å få en lommebok til alle passordene. Du trenger bare å huske hovedpassordet, også kan du legge inn alskens tjenester i lommeboken.

De fleste «passord managere» finnes som apper og nettlesertillegg, det gjør at du også slipper å jevnlig trykke «glemt passord».

De mest brukte lommebøkene er LastPass, 1Password, Dashlane, og Keepass. Flere av dem kommer i gratisutgaver og mange norske arbeidsplasser tilbyr lommebøker til sine ansatte.

Nå kommer det flere råd som gjelder på arbeidsplassen. Om noen av tiltakene mangler kan du nevne det for din nærmeste leder eller sikkerhetsansvarlig.

6. Har vi oversikt over hvem som har tilgang til hva?

Det er alltid lettere å gi folk tilgang enn å huske på å fjerne dem. Derfor har mange organisasjoner et sentralt register for å holde styr på tilganger, men selv da er det mye som faller mellom sprekkene.

Spør deg derfor selv om viktige systemer har rutiner for å fjerne gamle medarbeidere og jevnlige kontroller på hvem som har adgang.

7. VPN-sperre

VPN er hatet på mange arbeidsplasser. Hvorfor må det være så vanskelig å sjekke noe fra mobilen eller datamaskinen hjemme?

Det er likevel gode grunner til å kreve at man må være innlogget på bedriftens lokale nettverk (enten gjennom wifi eller VPN) for å få tilgang til enkelte systemer – det er en viktig fartsdump om angripere først får tilgang til en brukerkonto.

Da holder det ikke for angriperen å kun ha tilgang til internett for å logge seg inn. Det blir også vanskeligere å se etter svakheter i systemene.

Dette er ikke en utfyllende liste, men et godt sted å starte om du er i tvil.

Viderekommende kan for eksempel oppsøke Nasjonal sikkerhetsmyndighets veiledere og håndbøker eller vår artikkel om sikkerhetstips for deg som er på reise.

Det amerikanske presidentvalget i 2016 er et velkjent eksempel på hvordan Russland prøver å påvirke befolkninger i andre land. Men hvordan virker operasjonene, og hvordan kan vi gjenkjenne dem?

NRKbeta har bedt en av verdens ledende eksperter på feltet forklare alt man bør vite.

Spesialagent

For en nordmann høres tittelen «FBI-agent» veldig…

Spennende ut?

Watts smiler.

USA gjør en god jobb med å få jobbene til å høres mer spennende ut en de er, men jeg likte meg faktisk ikke.

Jeg var i FBI i to perioder. Først som kontraterror-agent etter 11. september-angrepene. Som ferdigutdannet kom jeg tilbake, og begynte hos National Security Branch, som er ansvarlig for kontratrerror, kontraspionasje, og nettsikkerhet.

I samme periode brøt sosiale medier ut globalt. Etterhvert som ondsinnede mennesker beveget seg inn i disse, fortsatt jeg å jobbe med prosjekter knyttet til hver av dem.

Enkelt forklart; hva er en påvirkningsoperasjon?

En påvirkningsoperasjon er når du bruker informasjonsplattformer og medier til å endre hvordan folk tenker om et særskilt tema eller et land.

Når det gjelder Russland, så bruker de påvirkningsoperasjoner for å endre hele befolkningers standpunkt om russiske utenrikspolitiske mål.

I tradisjonell cyber-krigføring er ideen å hacke fiendens kraftstasjon og skru den av.

I påvirkningsoperasjoner overbeviser du ansatte om at det er en god idé å skru av kraftstasjonen.

Aktive tiltak™

Det er to grunner til at russerne har klart å oppdatere de aktive tiltakene i moderne tid. Det ene er internett. De kunne komme seg inn i en publikumssfære og koble seg til den, og de ville ikke bli forfulgt av FBI-agenter som drev kontraspionasje – for det kan gjøres uten å noensinne sende noen til et annet land.

Den andre delen var ressurser: Det var billig nok til at de kunne gjøre det, og de kunne gjøre det over hele kloden på mange språk.

Dette hadde de funnet ut av før 2014, da jeg ble oppmerksom på det.

Har du noen nylige eksempler på påvirkningsoperasjoner?

Javisst. De har hatt mange, og jeg skal styre unna den vanligste…

Holde Assad ved makten i Syria

En var å holde president Assad ved makten i Syria. Forkledt som amerikanere og europeere avfeide de ting Assad faktisk gjorde, som å bruke kjemiske våpen i Syria, eller de løftet ideen om at Assad var den eneste som kunne bringe stabilitet i Syria og bekjempe terrorister.

Russerne har hatt stor suksess med å løfte og forsterke disse to budskapene de siste fem årene, og i å injisere dem i hovedstrømmen verden rundt.

De har rekruttert mediepersonligheter, kjendiser og politikere, og fått dem til å ta disse synspunktene og videreformidle dem. At Assad fortsatt er ved makten i Syria idag tror jeg i stor grad skyldes dette.

Nyttige idioter og medløpere

De så etter to typer folk, som i gammel Kreml-sjargong kalles nyttige idioter og medløpere.

Nyttige idioter er uvitende folk som ikke vet at de er i kontakt med en påvirkningsoperasjon.

Medløperne deler i tillegg målet. De kan være klar over at påvirkningsoperasjonen ikke er autentisk, men de tror på budskapet eller ønsker å fremme det, og blir med.

Infiltrere USA

– De prøvde å påvirke rundt den syriske konflikten tidlig i 2014. Men de hadde antagelig vært aktive allerede i 2012 i Ukraina, sier Watts. Snart sporet vi dem på vei mot det amerikanske presidentvalget i 2016.

Hvem var de, og hvordan gjorde de det?

I perioden vi holdt øye med dem, var de kjent som Internet Research Agency – IRA.

De drev kontoer på alle sosiale medier, omskrev nyhetsartikler og dro igang diskusjoner med publikum de ønsket å påvirke.

På Facebook fant vi folk som prøvde å se ut som amerikanere. Etterhvert begynte de å tvitre om en petisjon til Det hvite hus: Alaska tilbake til Russland – i USA er det en underlig petisjon. Noen hundre Twitterkontoer delte den. De prøvde å virke amerikanske, men en tredjedel av tiden snakket de russisk, som gjorde det lett å skjønne.

«Hvorfor snakker de plutselig norsk?»

Dette minner meg om noe merkelig jeg av og til ser på Twitter:

En twitter-bruker engasjerer seg i en norsk debatt. Deretter fortsetter kontoen å debattere amerikansk politikk med høyt detaljnivå og ferdiglagde replikker på engelsk. Og deretter kan den kanskje si noe på et tredje språk. Disse brukerne ser ut som de bruker mesteparten av døgnets timer på å delta – som regel giftig – i den offentlige debatten. Etter å ha sett noen av disse kontoene begynner du å kjenne dem igjen. Hva er greia?

Det betyr ikke nødvendigvis at det er en russisk konto, men det er et eksempel på en påvirkningsoperasjon. De vil engasjere på ditt språk.

Ved å vise at det er motstand til det du sier endrer de publikums oppfatning.

Hvis man ikke ser innsigelser, så vil folk anta at det du sier er riktig. Men så snart det skapes støy – selv fra den minste konto – ser publikum det, og kan begynne å tvile.

Skjer det igjen og igjen, endrer det publikums oppfatning. Det kan se ut som du er utfordret hundre ganger, selv om det kanskje bare er én enkelt person som står bak. Det er derfor de bruker den teknikken selv om det kan se veldig lite og tåpelig ut.

Et tydelig tegn på en påvirkningsoperasjon er når noen begynner å snakke et annet språk eller til noen utenfor kretsen av dem følgerne deres normalt ville sett. Du vil legge merke til at de snakker mange ulike språk til mange ulike publikum. Det forvirrer følgerne.

Men hvorfor bruker de samme konto, istedenfor å ha «den norske», «den engelske» osv?

Det er tidkrevende å lage kontoer på hvert eneste språk. Dessuten, når de først har et publikum så kan de ikke vite hvilke følgere som eventuelt vil trå til og bidra.

Hva er kjennetegnene på påvirkingsoperasjoner?

Hvordan kan vi identifisere noe som en påvirkningsoperasjon?

En typiske måte å se etter det, er å begynne med det åpne innholdet fra RT og Sputnik News.

Når de begynner å publisere mye innhold – la oss si om Norge og et splittende tema – betyr det at de antagelig forsterker det i kulissene.

Hvis de vil bringe frem en historie, så finner de ofte en ekte nyhetshistorie som allerede eksisterer der ute og omskriver den med kun de delene de ønsker å få frem.

RT og Sputnik News brukes i stor grad. De kan ta en eksisterende mainstream-historie, la oss si i Norge, og så omarbeide den og lage en ny versjon av den. Det er vanlig i media, men de vil kun bruke bitene de liker i historien.

Med en gang de har publisert innholdet på ny kan sosiale medier-kontoer som ser norske ut og snakker norsk prøve å engasjere et norsk publikum rundt innholdet som kanskje ikke forteller akkurat den samme historien som den originale nyhetshistorien gjorde.

Ofte skaper de visuelle ting og memer som kan deles i publikumssfæren, enten for å infiltrere publikum og vinne deres tillit, eller for å kunne påvirke dem rundt andre temaer senere.

En kile i befolkningen

Hva er et splittende tema?

Et splittende tema er noe som driver en kile inn i befolkningen og splitter den.

Når du ser mange bots er opptatt av et tema, så er de som regel der for å bygge opp under et splittende tema.

Dette er kontoer som ikke er autentiske, retweeter mye, troller rundt et tema, og som har en veldig negativ eller splittende innstilling.

Hvis du ser på større påvirkningsoperasjoner i Europa eller USA, hva er typiske splittende temaer som utnyttes?

Som regel infiltrerer de publikum rundt sosiale temaer. Rase, religion, økonomiske skiller… en klassisk bruddlinje er at de rikeste, eliten, og de mektige har kontrollen, og at folket ikke egentlig får noen stemme eller makt.

De hauser opp debatten og forsterker meningsforskjeller inntil det er en gigantisk avgrunn som nærmest ikke lar seg krysse.

De skaper ikke sprekkene i samfunnet, men venter og ser hvor konfliktlinjene går i hvert land. Så heller de bensin på bålet og prøver å få hver side til å skyve seg lengre unna, snarere enn å komme sammen.

I USA har det vært rasetemaer, politiepisoder og -skytinger, og protester. For og imot islam er stort når det gjelder religion. Og til slutt har du økonomisk populisme – «De 99% mot 1%». Ofte overlapper temaene, så de har hatt stor suksess med å gå inn og fange publikums oppmerksomhet.

I Europa

Du nevnte splittende temaer i USA, hva med Europa?

I Europa har antagelig innvandring og flyktningkriser vært nummer en. Å piske opp spenninger rundt byrdene ved å ta imot immigranter spiller både på rase og økonomisk belastning.

Det var et sentralt argument de brukte for å rettferdiggjøre at Assad ble ved makten i Syria, men også for å bryte opp samholdet i EU langs nasjonalistiske linjer – at du ikke burde være globalist, og at hvert land skulle forfølge sin egen nasjonalisme.

I Sverige har det vært ganske vellykket. De forsterker det splittende temaet med innvandrere mot svensker, til og med i den grad at enkelte tror Russland bevisst har drevet innvandrere over grensen for å forsøke å piske opp rundt dette temaet. Samtidig forsterker de historier om ulikheter mellom innfødte og innvandrere.

Hva prøver de å oppnå?

OK, russiske operasjoner skaper støy og indre konflikt, men hva er målet? Hva slags ting vil de prøve å oppnå i Europa?

To sentrale mål er en oppbrytning av EU og NATO.

Hvis de kan bryte opp den militære, den diplomatiske, og den monetære unionen, er styrkeforholdet et helt annet. Da kan de møte landene enkeltvis, og forhandle én til én, og bruke militærmakt én til én og overmanne dem.

Utover det ønsker de å bli kvitt USA på verdensscenen, slik at andre land ikke ønsker å samarbeide med eller stole på USA. Det har de hatt stor suksess med.

Og så, i det lange løp, så er det å undergrave demokratiet og demoralisere den demokratiske befolkningen. At demokratiet er rigget, valg er rigget, det er et bedrag, det er eliten som styrer. «I virkeligheten har du ikke noen flere rettigheter enn du ville hatt i Russland». De har hatt ganske stor suksess med det langsiktige målet også.

Hva med Norge?

Hva burde vi tenke på fra norsk perspektiv?

Jeg mener hovedpoenget for Norge er å forstå sin geopolitiske og militære verdi. Norge har alltid vært en nøkkelpartner for Europa og USA.

Med åpningen av Arktis har Russland gått svært aggressivt ut for å forsøke å bygge opp flåte- og militærkapasitet.

Kunne de enten destabilisert Norge på noe vis eller potensielt bragt dere inn mer som enslags alliert mot USA eller EU?

Kan de bryte Norge løs på en slik måte at dere står som kun Norge, og ikke som del av disse sammenslutningene, og dermed er mulige å overmanne militært eller diplomatisk, eller til og med økonomisk på noe vis? Jeg mener det ville vært det viktigste å holde øye med.

Måten de ville gjort det på, ville være å prøve å sette grupper som heller mot populisme opp mot de etablerte delene av samfunnet i Norge. Dytte og trekke gruppene mot hverandre.

Hele ideen er at hvert land har så store indre stridigheter at man ikke er i stand til å fokusere på ytre utfordringer. Det som skjer i USA akkurat nå er et storartet eksempel på akkurat det. Det finnes ingen enighet om Russland som trussel, eller hvilke mottrekk som bør gjøres. I denne mangelen på enighet har Russland kunnet oppnå nesten alle sine utenrikspolitiske mål verden rundt.

Dagen etter intervjuet vårt står Watts på scenen i Store Studio i NRK. Rundt 400 mennesker fyller stolene, trappene, og ledig plass langs veggene. Det er på grunn av dette arrangementet han er i Oslo; foredraget Internasjonale påvirkningsoperasjoner: Å ødelegge demokratier fra innsiden på NRKs Fagdag 2019. Publikum består av journalister og øvrige ansatte i NRK og andre norske mediebedrifter.

Handler ikke om høyre / venstre

Diagrammet bak Watts har to akser:
Venstre <-> Høyre
Establishment <-> Populisme
Gruppene Russland utnytter i påvirkningsoperasjoner trenger ikke høre til på venstre- eller høyresiden – det vil variere fra land til land.

Hovedpoenget er å utnytte grupper som er i opposisjon til det etablerte, nøre opp under mistillit til samfunnsinstitusjonene, frykt for kontroll, bryte ned ideen om sannhet, og å avvise ekspertise. I land hvor det etablerte er på venstresiden går de mer etter den populistiske høyresiden og omvendt.

IRA brukte ca 2/3 av kreftene sine på å utnytte høyresiden, og 1/3 på venstresiden i USA. På et punkt organiserte de demonstrasjoner på begge sider av gaten helt uten hjelp i USA.

Taktikken er å blinke ut grupper som kan være i opposisjon til det etablerte samfunnet, la dem slåss mot de etablerte og hverandre, og slite ut andre grupper.

Organisering

Hvordan organiseres russiske påvirkningsoperasjoner?

Det er president Putins stab som bestemmer målene, og så er det ulike avdelinger som har ansvar for ulike deler av operasjonene.

Regjeringen håndterer åpne informasjonskanaler som de to statsstyrte nyhetskanalene RT og Sputnik News.

Så har du en annen avdeling som tar seg av trolling i sosiale medier; Internet Research Agency.

Du har også hackere som arbeider fra sine etterretningsavdelinger, GRU er et godt eksempel. De hacker ulike mål. Selv diplomatiet har en rolle i systemet. De bidrar til å fremme historier åpent.

De er organisert på en måte som gjør dem svært effektive, men de behøver ikke all koordineringen med myndighetene vi ville hatt i NATO eller USA. De ringer ikke daglig og spør «hei, hva driver du med?». De bare beveger seg, beveger seg. Hver del kjenner sin oppgave og kan fortsette i det uendelige inntil de får beskjed om å stoppe.

Propaganda VS journalistikk

Betyr det at alt innholdet på RT er del av enellerannen påvirkningsoperasjon?

Nei. Tanken er å få det til å likne vanlige medier. Om du ser RT på TV, så er det ikke veldig ulikt andre TV-nyheter.

Og dermed vil mye av det de publiserer likne det andre medier publiserer. I en studie vi gjorde var det 70 % repetitive nyheter, rundt 20 % hadde en slagside, og 10 % var usanne – det ville være ting som MH17-påstandene, eller tilsvarende. Det er kanskje ikke så ulikt det du kunne funnet hos noen amerikanske TV-nyheter som blir faktasjekket.

Forskjellen er at de mottar ordre rett fra regjeringen. Det er ikke det uavhengige standpunktet til en nyhetsorganisasjon. Jeg tror noe av det viktigste for deg som journalist er å alltid tenke Hva er det de gjør som jeg ikke vil gjøre?

Du kunne fått flere følgere i sosiale medier om du tok et sitat ut av sammenheng og postet det på Twitter. Men ville det gjengitt historien presist? Folk leser ofte ikke artikkelen, de ser bare overskriften eller sitatet i sosiale medier. Jeg tror det er viktig å tenke på dette internt: «Hva skiller deg ut som en journalist folk har tillit til i Norge, i motsetning til noen som kun er der for å drive propaganda?»

Å begrave sannheten i løgner

Du nevnte MH17, det malaysiske passasjerflyet som ble skutt ned med et russisk rakettvåpen over Ukraina i 2014 der 298 døde.

Jeg har hørt det sies at det er typ fem-seks forskjellige, motstridende offisielle russiske MH17-forklaringer. Hva er grunnen til noe sånt?

Det gjør noe jeg kaller å oversvømme sonen.

Om de ønsker å undertrykke sannheten er det en strategi å ha så mange alternative forklaringer – selv løgner – at du ikke klarer evaluere alle.

Selv for en nasjon blir det umulig å gjendrive hver eneste. Og noen av dem er så usannsynlige at det virker merkelig å i det hele tatt svare på dem.

Men fra publikums synsvinkel, hvis de prøver å finne ut hva som skjedde med MH17, så kan de finne tyve forskjellige svar.

Hvert svar har blitt forsterket av sosiale boter, som får dem til å stige i Googles rankingsystem, og hvert svar som stiger opp gjør det vanskeligere for publikum å vite hva sannheten er.

Hva kan skje?

I det større bildet, hva kan disse påvirkningsoperasjonene føre til?

På kort sikt kan de påvirke utfallet av avstemninger der marginene er små. Se på Brexit, valget i USA, eller Frankrike. Disse valgene kunne faktisk vippes med en én-prosents endring. De skaper ikke de politiske bevegelsene, de hjelper bare den ene å bli litt sterkere enn de andre.

På litt lengre sikt kan de endre folks syn på ting. Det kan være i bestemte saker, som hvis Russland ønsker å få med seg Norge på noe i nordområdene, så kan de gjøre politisk påvirkning rundt det.

Over lang tid kan de demoralisere befolkningen og skape apati. Få dem til å tro at demokrati er et bedrag, at valg er rigget, at du ikke kan stole på det etablerte, at unge ikke ønsker delta i demokratiet lenger, og bare isolerer seg.

Hvis ingen tror på demokratiet, så er det ikke noe alternativt system. Da er Russlands system like godt som ethvert annet. Og jeg tror det er ti-til-tyveårsmålet for disse påvirkningsoperasjonene. Bare fortsett å dytte, til slutt bærer det fruktene vi ønsker.

Det er ikke bare Russland

Det interessante er hvor mange andre land som har plukket opp dette etter det amerikanske presidentvalget og de franske og tyske valgene som fulgte umiddelbart etter. Nesten hver eneste autoritære stat har gjort en eller annen variant de siste årene. Iran gjorde det samtidig. Vi har nylig sett Kina få tatt ned twitterkontoer i forbindelse med protestene i Hongkong. Saudi-Arabia hadde boter.

På toppen av dette har du en hel industri som blir kalt trolling as a service. Det er folk som blir betalt for å gjøre operasjoner som dette. Hvem som helst kan leie dem – du eller jeg kunne gjort det om vi hadde nok penger. Flere og flere aktører prøver å bruke disse metodene.

Gjør USA noe tilsvarende?

Amerikansk kontraterror jobbet lenge med å finne måter de kunne motarbeide ekstremist-budskap på. De opprettet regionale nyhetssteder for å prøve å skape positive budskap, eller forsterke moderate stemmer. Men på grunn av interne utfordringer var det i hovedsak mislykket.

De hadde lavt volum, og bekymret seg hele tiden over budskapet. I tillegg brukte de ikke den negative typen trolling. Negativ trolling virker bedre enn positiv trolling – det er bare slik det er.

De fikk aldri godkjenningsprosessene til å fungere. De prøvde å gjøre det etisk og transparent, og det virket bare ikke. Det er en rekke bestemmelser. Du kan ikke gjøre noe som kan påvirke en amerikansk statsborger. Særlig i sosiale medier er det vanskelig å påvirke ett publikum uten å samtidig berøre amerikanere. De prøver sikkert fortsatt å finne måter å gjøre det på.

Jeg vet ikke, for jeg jobber ikke i staten lenger, men jeg har ikke sett dem prøve den russiske måten, og jeg håper de aldri gjør det. Det ville erodert vekk hva som enn måtte gjenstå av tillit til oss etter Trumps regjering. Hver gang jeg støter på statsansatte anbefaler jeg dem å ikke gjøre det. Man kan fortsatt oppnå mye ved å være seg selv i sosiale medier.

Det er en diktatur-greie

Om du ser på EIUs demokrati-indeks, og scroller ned til diktatur-enden av skalaen, så kommer du til nummer 144 av 167 land, der nede er Russland. Går du litt oppover til plass 130, har du Kina. Hvor langt opp i indeksen kan du gå og fortsatt finne land som gjør denne typen påvirkningsoperasjoner?

Jeg tror det mer eller mindre er avgrenset til autoritære regimer. Folk der har ingen stemme til å gjendrive påstander, og journalister kan ikke skrive fritt om hva de vil. Så det er i hovedsak autokratier og diktatorer. De kommer til å gjøre dette, de vil gjøre dette – og med stor suksess – om ikke de blir utfordret.

Så er det opp til demokratier verden rundt å være den utfordringen. På en samlet måte.

Og dette er Putins fokus: «Kan jeg bryte ned alle disse sammenslutningene så de ikke lenger samarbeider.»

Russiske troll ville brukt populistiske grupper i Norge for å splitte oss, mener Clint Watts, ekspert på russisk påvirkning.

Det presenteres stadig mer fakta om hvordan det amerikanske presidentvalget i 2016 ble påvirket av Russland. Men også europeiske valg har vært utsatt for tilsvarende operasjoner. Kan liknende ting skje i Norge?

– Russland bruker påvirkningsoperasjoner for å endre hele befolkningers standpunkt om russiske utenrikspolitiske mål, sier Clint Watts, tidligere spesialagent i FBI og ekspert på påvirkningsoperasjoner, terrorisme og Russland.

Målet med operasjonene er å splitte opp militære og politiske samarbeid på tvers av landegrenser, og å lamme enkeltlands evne til å fungere.

Watts er invitert til Norge for å snakke til journalister og norske mediebedrifter om «International Influence Operations – Destroying Democracies from the inside». Dagen i forkant har jeg fått en time med ham i en hotellobby for å bringe på det rene ikke bare hva som har skjedd i USA; men også hva Russland skulle ønske å oppnå i Europa og eventuelt Norge.

Moderne krigføring

– I tradisjonell cyber-krigføring er ideen å hacke fiendens kraftstasjon og skru den av. I påvirkningsoperasjoner overbeviser du ansatte om at det er en god idé å skru av kraftstasjonen, oppsummerer Watts når han skal forklare hvordan bildet har endret seg.

Et av hovedverktøyene som brukes for å påvirke befolkning er sosiale medier. De har utviklet seg til å bli standardplattformene for propaganda og påvirkning. Operasjonene de brukes til er både blitt mer innfløkte og mer skadelige enn da Watts startet med å se på hvordan IS brukte plattformene tidlig i vårt årtusen.

Forskningsteamet til Watts la først merke til Internet Research Agency – IRA, eller «de russiske trollene» som de gjerne kalles, da de begynte å drive påvirkningsoperasjoner rundt konflikten i Syria i 2014. Men de hadde antagelig startet så tidlig som i 2012 med påvirkning rundt Ukraina.

I 2016 så teamet hans hvordan trollene begynte å involvere seg i det amerikanske presidentvalget ved å prøve å skape konflikt mellom grupper i USA.

Handler ikke om høyre / venstre

Fra scenen forteller Watts at noe som forvirrer mange, er at russiske påvirkningsoperasjoner har utnyttet grupper på både høyre- og venstresiden.

Men operasjonene tar ikke hensyn til høyre- og venstreakser i politikken, de spiller gjerne på begge lagene. De velger grupper som er i opposisjon til det etablerte samfunnet, frykter kontroll, har mistillit til institusjoner, stiller spørsmål ved fakta og forkaster ekspertise.

I 2016 satt det troll i St. Petersburg og arrangerte demonstrasjoner både for og mot islam utenfor en moské i Houston, Texas.

– De vil bli kvitt USA på verdensscenen. Oppnå at andre ikke ønsker å samarbeide med eller stole på USA. Det har de hatt stor suksess med, sier Watts.

De vil skape en avgrunn mellom folk

Når du ser at mange bot-kontoer er opptatt av et tema, så er de som regel der for å bygge opp under et splittende tema, forteller han. De hauser opp debatten og forsterker meningsforskjeller inntil det er en gigantisk avgrunn som nærmest ikke lar seg krysse.

– De skaper ikke sprekkene i samfunnet, men venter og ser hvor konfliktlinjene går i hvert land. Så heller de bensin på bålet og prøver å få hver side til å skyve seg lengre unna, snarere enn å komme sammen.

Ofte tar de en eksisterende historie – la oss si i Norge – og så lager de en omarbeidet versjon som passer med målene deres. Så kan sosiale medier-kontoer som ser norske ut og snakker norsk prøve å engasjere et norsk publikum rundt temaet, forklarer Watts, når jeg undrer over hvordan de arbeider.

Forskerne kaller dette wedge issues – splittende tema – noe som driver en kile inn i befolkningen og splitter den.

Vil bryte opp EU og NATO

– I Europa er en oppbrytning av EU og NATO sentrale strategiske mål for Russland. Det gjør at de vil kunne møte landene enkeltvis, og da er styrkeforholdet et helt annet, både i forhandlinger og militært.

Flyktningkriser og innvandring har antagelig vært det største splittende temaet i Europa, sier han. Det spiller både på rase og økonomisk belastning.

Skape støy

En annen strategi som brukes er å skape støy med kommentarer. Gjentar det seg på ny og på ny, kan publikum begynne å tvile.

–Ved å vise at det er motstand til det du sier endrer de publikums oppfatning, forklarer han. Det kan se ut som du er utfordret hundre ganger, selv om det kanskje bare er én enkelt person som står bak.

Dette skyldes tildels The Nasty Effect, som gjør at du får mindre tillit til det du leser dersom forfatteren angripes i kommentarfeltet.

Hva med Norge?

Beliggenheten og nærheten til nordområdene gjør Norge til et potensielt strategisk viktig mål, mener Watts, og forteller at det som har skjedd i USA de siste årene er et godt eksempel på hvordan vi kan angripes:

– Måten de ville gjort det på, ville være å prøve å sette grupper som heller mot populisme opp mot de etablerte delene av samfunnet i Norge. Ideen er at hvert land har så store indre stridigheter at man ikke er i stand til å fokusere på ytre utfordringer.

Organiseringen

Det er president Putins stab som bestemmer målene, og så er det ulike avdelinger som har ansvar for ulike deler av operasjonene, forklarer Watts. I motsetning til i vestlige land og NATO, er det lite koordinasjon mellom de som utfører operasjonene. De jobber uavhengig mot sine mål inntil de får ordre om å stoppe. Dette gjør dem svært effektive.

De siste årene har en rekke andre autoritære stater som Kina, Saudi-Arabia og Iran tatt i bruk tilsvarende metoder. I tillegg finner man det Watts kaller Trolling As A Service, som gjør at hvem som helst med nok penger kan kjøpe påvirkningstjenester.

Hvordan kan man oppdage en påvirkningsoperasjon?

Watts nevner endel eksempler fra russiske operasjoner han har observert som kan brukes for å avdekke påvirkningsoperasjoner:

• De russiske statsmediene RT og Sputnik News skriver mye om et splittende tema i et land
• Omarbeidede nyhetssaker dukker opp
• Høy forsterkende aktivitet rundt temaet fra bot-kontoer
• Kontoer som vanligvis snakker andre språk engasjerer seg plutselig (og ofte giftig) i et tema

Hva kan påvirkningsoperasjoner føre til?

– På kort sikt kan de påvirke utfallet av avstemninger der marginene er små. Se på Brexit, valget i USA, eller Frankrike. Disse valgene kunne faktisk vippes med en endring på bare en prosent. De skaper ikke de politiske bevegelsene, de hjelper bare den ene å bli litt sterkere enn de andre, sier Watts og fortsetter:

På litt lengre sikt kan de endre folks syn på ting.

Over lang tid kan de skape apati og få befolkningen til å miste troen på demokratiet og samfunnet slik det fungerer idag. Da er Russlands system like godt som ethvert annet.

Denne saken bygger på en lengre samtale med Clint Watts. Ønsker du å fordype deg grundigere i hvordan påvirkningsoperasjoner virker, hva målene er, og hva det kan føre til, kan du lese den lange versjonen Nyttige idioter og medløpere: Slik virker russiske påvirkningsoperasjoner.

Gjesteblogg: Det er ikke en utbredt praksis å be følgerne våre om pengegaver, mener tiktoker Magnus Waaler.

Flere voksne har i det siste fått øynene opp for den svært populære appen TikTok. En app hvor du kan se og legge ut korte videosnutter eller holde direktesendinger.

Altså ikke ulikt en kjent app kalt Instagram, men grunnen til at flere har hørt om appen i det siste, handler om direktesendingsfunksjonen, også kalt «live». Brukerne som ser på liven kan sende pengergaver til verten, som på TikTok-språket kalles «gifting». Det er dette man reagerer på.

Gjennom en kronikk signert Ingrid Bergtun i Aftenposten, artikkel i NRKbeta, og en video på VGTV påstås det at TikTok-kjendiser tigger penger fra brukerne sine under direktesendinger.

Jeg er selv å betrakte som en TikTok-kjendis og stiller meg vært kritisk til denne fremstillingen.

Hovedeksempelet i den krasse retorikken fra Bergtun har vært én video, fra én tiktoker. Denne personen har i etterkant lagt seg flat, unnskyldt seg og slettet videoen.

Likevel blir dette eksempelet tatt opp hver gang det er snakk om gifting, som om det er en utbredt praksis og «kultur» å be følgerne våre om penger.

Det er det ikke.

Hvorfor har jeg livesendinger?

Jeg pleier å ha live fordi jeg synes det er gøy. En vanlig livesending for meg inneholder ulike quizer. Der spør jeg blant annet om flagg, logoer, sangtitler, emojier og spørsmål fra nyhetsbildet. Den første som kommenterer riktig svar «vinner». Andre tiktokere kan ha livesendinger hvor de filmer seg selv mens de sminker seg, eller svarer på spørsmål.

Det er under disse livesendingene vi kan få gifts. Da velger de som ser på selv å donere bort en valgt sum, som ender med at deres brukernavn kommer opp på skjermen og i kommentarfeltet.

Jeg publiserer videoer på appen daglig og har livesendinger flere ganger i uken. I tillegg jobber jeg for tiden som vikar på en barneskole i Oslo. Nylig spurte jeg to klasser på 7.trinn om hva de mener om gifting. I begge klassene var svaret at de selv velger hva de vil bruke pengene sine på. Flere sa at de har gitt gifts og at det er veldig vanlig.

Det er selvfølgelig viktig å påpeke at gifting skjer, men det skjer ikke på grunn av oppfordring fra oss kjente tiktokere som har livesendinger.

Det skjer fordi brukerne selv velger å gifte. Og det er det debatten burde handle om.

Det må også nevnes at de som gir meg flest gaver gjerne er godt voksne, altså over 18 år.

De vil ha «shout outs»

De aller fleste av oss har profiler på ulike plattformer på sosiale medier. Jeg som jobber på en barneskole hører daglig at barna ønsker seg flere følgere, og de spør om de kan få en såkalt «shout out».

Det går ut på at en tiktoker skriver eller sier brukernavnet til en person i en video eller i en livesending.

Det er også en mulighet til å «kjøpe» seg følgere under en livesending hvis du gifter. Da får du «shout out» kun på grunn av pengegaven.

Mange forteller til meg at de vil ha flere følgere på TikTok for å kunne gå live selv. Noe som krever at du har minst 1000 følgere.

Flesteparten av de norske brukerne på TikTok er barn. Det er mange i den alderen som blir sjalu på hverandre. Det kjenner man igjen fra skolen, hvor man blir misunnelig på hverandre hvis noen danner klikker og du selv ikke får være med.

Når det kommer til sosiale medier er det mye misunnelse ute og går. De som har færre følgere enn de populære, har gjennom TikTok sine livesendinger en mulighet til å «kjøpe» flere følgere og status.

Ikke et nytt fenomen

Donasjoner under livesendinger er ikke noe nytt fenomen. Flere lever av donasjonene de får gjennom for eksempel Twitch. Der donerer man penger til dem man liker, som en «takk for at du lager god underholdning, fortsett med det».

Det kan sammenliknes med å betale for en billett til en teaterforestilling. Bare at du sitter på rommet ditt, og skuespilleren er en som sitter foran et kamera og spiller dataspill. Dette har kommet for å bli.

Personlig føler jeg at jeg ikke får noe igjen for å donere eller gifte. Tilbake i 2008 brukte jeg 200 kroner på å kjøpe en låve i spillet Farmville på Facebook fordi jeg ikke orket å vente til jeg fikk flere poeng. Etter at overføringen var et faktum satt jeg alene på rommet og hadde en følelse av tomhet. Jeg ble skuffet fordi jeg fikk så lite igjen for 200 kr, og har ikke gjort noe liknende siden.

Hvis du bruker 200 kroner på gifts i livesendinger er det ingen garanti for at du får noe som helst igjen. Det er ingen selvfølge at de som har live skal si takk, følge eller gi shout out til de som gir gifts, og det er ikke alltid man som vert får det med seg heller.

La meg komme med et eksempel: Hvis du bruker 200 kr på gifts – det tilsvarer to pengegaver av varianten «I´m very rich» pleier jeg å følge vedkommende. Det føler jeg er det minste jeg kan gjøre. Jeg vil gi noe tilbake.

Men det er ulik praksis når det kommer til de ulike tiktokerne. Hvis du gir en «I’m very rich» til en som har flere millioner følgere, vil du kanskje bare få en takk.

Det var også en gang under en livesending at en bruker ikke stoppet å gi «pandaer». En pengegave til en verdi av 50 øre. Han ga så mange etter hvert at jeg ba han om å slutte.

Da kommenterte han: Hvorfor det?

Har du meninger eller erfaringer med pengegaver på TikTok eller andre sosiale medier? Ta kontakt med redaksjonen på martin.gundersen@nrk.no

Denne kronikken bygger på en analyse av trusselvurderinger fra 11 vestlige land utført av 15 hemmelige tjenester, inkludert den norske E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Trusselvurderingene er rapporter som gir et godt bilde av hva Russland ønsker å oppnå og metodene de bruker.

Påvirkningen av presidentvalget i USA er det mest kjente eksemplet på russisk påvirkning av vestlig politikk, men de bruker en lang rekke andre metoder og driver omfattende påvirkning av vestlig politikk.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen oppsummerte det slik:

Russerne er eksperter på å utnytte gråsonen mellom fred og krig. Irregulære operasjoner, cyberangrep, likvidering, manipulering, falske nyheter og propaganda er alle midler som Russland bruker.
Forsvarssjefens situasjonsorientering 2019

De ti punktene som følger er en oppsummering av cirka 40 trusselvurderinger fra de hemmelige tjenestene i Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Nederland, Norge, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og USA.

1. Russland er den største trusselen

Russland har drevet omfattende politisk påvirkning og alltid vært sett som den største trusselen. Aktiviteten har økt og forventes å fortsette. Kina er også en betydelig aktør, og mange, særlig i USA, ser dem nå som en større trussel en Russland. Bekymringen er særlig knyttet til teknologi og avhengighet gjennom store kinesiske investeringer. Enkelte hevder vi er i en hybridkrig eller propagandakrig, men jeg vil reservere bruken av ordet krig for noe mye mer alvorlig. Vi har ingen interesse av å eskalere situasjonen.

2. Dette er politisk påvirkning

De ønsker å sikre det nåværende styret, de vil dominere sine naboer i den tidligere Sovjetunionen, og de vil bli behandlet som en stormakt. Påvirkningsoperasjonene støtter dette ved å forsøke å splitte NATO og EU. De vil også søke å få fjernet sanksjonene som ble ilagt etter invasjonen av Ukraina i 2014. I Norge er de særlig opptatt av Nordområdene, energieksport, og alliert militært nærvær. I Sverige og Finland vil de hindre tilnærming til NATO. Den usikre interne situasjonen gjør også at mange kan se seg tjent med en konfrontasjon med vesten for å samle landet.

3. Splitt og hersk

Tilnærmingen overfor befolkningen er ganske enkel: Skap splid i og mellom land og undergrav tilliten til demokrati og institusjoner. Polariserende saker forsterkes via sosiale medier. Dette ble meget godt dokumentert under det amerikanske presidentvalget og pågår fortsatt.

Det er krevende å avsløre slik påvirkning. Enorme mengder data må samles, struktureres og analyseres, samtidig som personvern ivaretas. SINTEF bruker nå sin unike data- og analysekompetanse på å undersøke eventuell innblanding i årets norske valg*. Så langt er det ikke indikasjoner på påvirkning.

4. Utnytter minoriteter, flyktninger og ekstremister

Russland har systematisk prøvd å bruke russiske minoriteter i utlandet som en kanal for påvirkning og destabilisering, uten å lykkes nevneverdig. En viktig årsak er at det på mange måter er bedre å være russer i vestlige land enn i Russland. De aller, aller fleste gjør som oss, søker å skape et best mulig liv for seg og familien. Samtidig bør vi være oppmerksomme, PST har gjentatt ganger advart mot såkalte innsidetrusler og press mot russere i Norge.

Splitt og hersk-tilnærmingen ble veldig tydelig i forbindelse med flyktningkrisen, særlig i Tyskland, og Russland har også prøvd å utnytte radikale grupper både på høyre- og venstresiden.

5. Etterretning og påvirkningsagenter

En av de større truslene er når sentralt plasserte personer samtidig arbeider for fremmede makter, gjerne omtalt som påvirkningsagenter. Disse kan skaffe informasjon, spre propaganda, eller påvirke beslutningsprosesser. Politikeren og diplomaten Arne Treholt ble dømt til 20 års fengsel, og var regnet som en av Sovjetunionens viktigste agenter. Ofte rekrutteres folk på lavere eller middels nivå, som ungdomspolitikere, byråkrater, journalister eller næringslivsfolk.

6. Cyberoperasjoner er den største trusselen

Cyberangrep regnes i de fleste land som den største trusselen, og gjøres for å skaffe etterretninger, drive påvirkning, og for å kartlegge kritisk infrastruktur. Operasjonene kan gjennomføres av etterretningsorganisasjoner, kriminelle nettverk eller via datafirmaer.

I tilfelle større konflikter kan vi regne med angrep mot infrastruktur som telenett, kraftforsyning, gass- og oljeeksport til Europa, samferdsel, banker, medier og andre. Amerikansk etterretning mener Russland kan slå ut infrastruktur i timer, mens Kina kan gjøre det i dager og uker. Trusselen om slike angrep kan også brukes til politisk press.

7. Skrur av gassen

Russland er Europas største energileverandør, og har gjentatte ganger brukt dette som politisk press. Statskontrollert næringsliv kan ignorere vanlige økonomiske prioriteringer og investere i strategisk infrastruktur som energinett, skape økonomisk avhengighet, flytte varestrømmer og på andre måter skape press.

8. Skjuler seg bak frontorganisasjoner

Under den kalde krigen støttet og finansierte Sovjetunionen et omfattende nettverk innen fredsbevegelsen og ellers som jobbet for deres interesser. Dette fortsetter – særlig i Øst-Europa – og finnes innen interesseorganisasjoner, politikk, forskning, media, næringsliv og radikale grupper. Jeg har ikke sett grunnlag for å beskrive noen i Norge som frontorganisasjoner.

9. Omskriver virkeligheten

Russland har vist seg flinke til å omskrive historien og omdefinere virkeligheten for å legitimere sine handlinger. I forbindelse med Kirkenes-jubileet kom det russiske utenriksdepartementet nylig med en rekke påstander om norsk forsvarspolitikk: Forsvaret har en antirussisk retning, vi må forklare de aktive militære forberedelsene langs grensa, allierte har baser her i fredstid, og vi øver stadig nærmere Russland.

De fleste vil vel svare at vi har helt minimale styrker i Finnmark, at Russland militariserte Arktis før amerikanske soldater startet rotasjonstrening på Værnes, at øvelsen Trident Juncture i fjor var fra Trøndelag og sørover, 1900 kilometer eller mer fra grensa, og at Russland selv gjennomførte storøvelser rett utenfor Norges kyst i august.

10. Militært press

Militære styrker kan brukes til å sende signal, utøve militært press og true igjennom politiske innrømmelser. Som nabo høster vi stadig erfaringer. I august gjennomførte Russland store flåte- og flyøvelser utenfor Nordland og Troms, 1000-1500 kilometer fra sine baser. Ikke ulovlig, men heller ikke et eksempel på godt naboskap. De har gjennomført skarpskytinger, simulert flyangrep mot norske mål, og skapt bekymring for folks sikkerhet med gjentatt jamming av GPS-signaler. Storbritannia har erfart minst to tilfeller av likvidasjoner, i 2006 og 2018, og russiske agenter er tiltalt for kuppforsøk i Montenegro.

Alvorlig

Omfanget av russisk påvirkning er stort, men ikke nødvendigvis særlig vellykket: Landet er politisk isolert – selv Hviterussland og land i Sentral-Asia er bekymret og diversifiserer mot Kina, NATO holder sammen og styrker forsvaret, sanksjonene har vart siden 2014, og befolkningen er misfornøyd med levestandard og lei stadige konflikter.

Truslene er likevel alvorlige, og må tas seriøst. Grunnleggende verdier, fri meningsutveksling og valg utfordres. Hvis vi får en større konflikt kan alle deler av samfunnet bli utsatt, lenge før skudd er løsnet. For å beskytte oss trenger vi kompetanse på alle nivå, kapasitet til å håndtere utfordringen sivilt og militært, og ikke minst god koordinering mellom samfunnsaktører.

Vi har så langt vært mindre utsatt enn Sverige og Finland, og er mindre viktige enn Tyskland og Storbritannia, men ligger utsatt til med lange grenser og mange kontaktpunkter. Disse utfordringene blir ikke borte.

> Ønsker du å gå dypere kan du lese forskningsartikkelen denne saken bygger på:
Divide and rule: Ten lessons about Russian political influence activities in Europe

> Du kan også lese vårt intervju med Clint Watts, ekspert på russisk påvirkning, om hvordan russiske troll ville brukt populistiske grupper i Norge for å splitte oss.

* Merknad: Artikkelforfatteren har arbeidet med SINTEF i forbindelse med analysen av det norske valget.

Kommentar: Har du noen gang falt for fristelsen til å handle på nett etter litt for mange glass vin om kvelden? Du er ikke alene.

Eksotiske feriereiser, gucci-vesker eller nye fotballsko ligger bare noen få tastetrykk unna. Internett har gitt oss tilgang all verdens tjenester direkte fra godstolen hjemme i stua.

Nettbutikkene er åpne og tilgjengelige 24/7. Vi kan handle når det passer oss. Men det betyr at vi også kan gjøre det på tidspunkt og i situasjoner som vi ikke er vant til. For eksempel i fylla.

Trykk «add to cart». Vipps ble du en fullstørrelse lekegiraff rikere, og noen tusen kroner fattigere. Jeg eier ikke en stor giraff selv, men innrømmer at jeg en og annen gang har slengt med noen ekstra ganske unyttige dingser når jeg har handlet elektronikk sent på kvelden.

Estimat: Vi handler for fem milliarder på fylla

Nylig sto det i en av landets næringslivsaviser at en bilforhandler i Bærum skjenker kundene raust med musserende vin før kontrakter tegnes på salgskvelder. Det kan høres tvilsomt ut det, men er nok intet sammenlignet med hva som foregår bak tastaturene til folk flest på kveldstid.

For ikke lenge siden offentliggjorde finansteknologiselskapet Finder sin årlige undersøkelse som viste at amerikanere handler i fylla for cirka 40 milliarder dollar i året. Og I mars i år gjorde USA-baserte The Hustle en undersøkelse blant 2000 lesere som konkluderte med at man sannsynligvis handler for 45 milliarder dollar i fylla hvert år.

Det er ingen grunn til å tro det er annerledes i Norge. Våre netthandelvaner ligner i grove trekk på amerikanernes.

Jeg har ikke klart å oppdrive lignende undersøkelser her hjemme, men om vi legger de amerikanske til grunn handler nordmenn for omtrent fem milliarder i fylla hver år. Og da sikkert med overvekt i november, desember og sommermånedene.

Folk deler pinlige kjøp

På Instagram kan du finne mye morsomt under emneknaggen #drunkshopping. Om alt er sant er jo ikke så godt å si, men min favoritt så langt er ham som endte opp med en seng når han trodde han kjøpte en is.

View this post on Instagram

I rarely give bad reviews…so I'm just reviewing how effective my judgement was for others to laugh. . . . . . #icecreamsandwich #amazon #drunkshopping #wtf #mybad #review #lemonadeoutoflemons #nomnomnom #badpurchase

A post shared by Tony Bolton (@tonyb022377) on Aug 23, 2019 at 7:13am PDT

Kjøp av meningsløse og nærmest pinlige ting er verken bra for lommeboken, stoltheten eller miljøet. I USA er det Amazon Prime som er den foretrukne tjenesten for dem som handler i fylla. Så der har begrepet «don’t drink and prime» blitt innarbeidet.

Det er mange år siden jeg skrev om alle de forskjellige formene for digital dumskap man kan utøve. Siden da har nordmenns samlede tid på nett økt betraktelig og det har blitt skummelt mye enklere å kjøpe noe.

Nettbutikkene ønsker tross alt å gjøre det enkelt for deg å kjøpe varer: Med BankID, Vipps, PayPal, ansikts-ID og enkle integrerte betalingsløsninger både i Apple og Google sine mobilunivers blir veien fra din konto til butikken kortere og kortere.

Det kan fort bli skummelt når vi en fredagskveld etter julebordet bestemmer oss for å besøke et gigantisk digitalt kjøpesenter i en tilstand der kreativiteten er høy og vurderingsevnen lav.

Det er ikke sikkert at svigermor vil bli så begeistret for det åtte tusen kroner dyre og fire meter høye fotballdartspillet du kvelden før mente var den perfekte gaven til henne.

Hva kan du gjøre?

Jeg har ikke en genial løsning for å unngå netthandelbakrus, men her kunne kanskje butikkene bidratt litt. Implementere en ekstra «er du helt sikker?» som popper opp dersom du handler etter et visst klokkeslett.

Men det vil sannsynligvis aldri skje. Istedenfor vil jeg oppfordre deg til å vente med å trykke på kjøpsknappen til du har gått gjennom handlelisten dagen derpå. Det er nemlig ikke sikkert at et fullstørrelse bord formet som en champagnekork virker som en like god idé når den edru versjonen av deg selv får ta en titt.

Og ikke minst: husk angreretten på 14 dager om uhellet er ute. Den gjelder for de fleste varer.

> Til Forbrukerrådets ressursside for dem som angrer på nettkjøp

NRK Radio-appen har fått støtte for Apple CarPlay. I tillegg prøver NRK ut «visuell radio» for dem som har Googles smarthøyttalere med skjerm.

En av de mest etterspurte funksjonene i NRK Radio har vært CarPlay, altså å kunne bruke bilens skjerm eller anlegg til å styre apper på en tilkoblet iPhone.

Vi har også planer om en tilsvarende tjeneste for Android, såkalt Android Auto. Men enn så lenge er utbredelsen mindre her og vi får langt færre henvendelser fra dere om det. Android Auto er nok heller ikke helt på samme nivå av brukeropplevelse og stabilitet som Apples CarPlay ennå.

Det er selvfølgelig noen begrensinger med løsninger som CarPlay, men for enkle oppgaver på veien holder dette lenge. Det er også langt tryggere enn å fikle med mobilen.

Hva kommer?

I første omgang er det kun mulig å høre på livekanalene, men vi jobber med å få på plass podcaster og mer personalisert innhold.

I tillegg planlegger vi å legge til en funksjon for å fortsette å høre der du slapp på mobilen. En annen funksjon vi leker med, er å gi deg muligheten til å legge opp en kø eller spilleliste over programmer og episoder. Det kan særlig være nyttig for lengre bilturer når du vil slippe å måtte lete fram noe nytt mens du kjører.

Visuelle smarthøyttaler-nyheter hele døgnet

Det er snart et år siden NRK Nyheter ble tilgjengelig på smarthøyttalere fra Google. Vi startet med nyhetene som går hver time på radio og brukte NRKbetas publikum for å få tilbakemeldinger og innsikt om hvilke formater dere ønsket. (Les om testene her og her.)

Først så vi behovet for en morgenoppdatering på hverdagene og endte opp på formatet vi kaller «Skjedd i natt / Skjer i dag». Det er den oppdateringen du får når du spør om nyheter fra NRK Nyheter mellom klokken ~06:40 og ~09:00, mandag til fredag.

I vinter ønsket nyhetene å teste lydnyheter som oppdateres når det skjer noe. På radio sendes nyhetene en gang i timen og de leses inn på direkten. Men på smarthøyttaleren ønsker man å alltid få siste nytt uansett når man spør.

Løsning ble å ta opp lyden til hver nyhetssak individuelt, og at journalisten legger disse i en liste som automatisk blir satt sammen til en nyhetsoppdatering. Nyhetene på smarthøyttalere produseres nå på denne måten ukedager mellom kl. 09:00 og 17:00.

I helgen er det fortsatt nyhetene fra radio, men på hverdagene ser nå nyhetsdøgnet på smarthøyttaleren slik ut:

I forbindelse med at Google lanserte smarthøyttalere med skjerm rett før sommeren ønsket vi også å gjøre radionyhetene mer visuelle. Vi har en hypotese om at vi kanskje må tenke annerledes på format enn TV-nyheter da størrelsen på smartskjermen er mye mindre enn TV-en og at man i større grad er «på farten» eller driver med noe annet samtidig.

Skjedd i natt / skjer i dag lages av nyhetsmorgen i deres nye visuelle radiostudio og vi viser da denne videoen på smartskjermen:

I videoversjonen av de alltid oppdaterte nyhetene mellom 09:00 og 17:00 bildelegges hver nyhetssak med et stillbilde fra nyhetssaken:

Til radionyhetene resten av døgnet har vi ikke godt videoinnhold. Der legger vi på en «video» av et stillbilde for de brukere som har en smartskjerm:

Vi hører gjerne fra dere om hvordan dere bruker CarPlay og hva dere ønsker på sikt – også etter at dere har testet mulighetene i den nye versjonen av appen (versjon 6.4. for ordens skyld).

Apple lanserer fredag strømmetjenesten Apple TV+. Markedsføringsprofessor Scott Galloway mener det handler om å skape en megapakke kundene månedlig betaler for.

Fredag 1. november lanserer Apple strømmetjenesten sin i Norge og 99 andre land. Til 59 kroner måneden blir strømmetjenesten også blant de rimeligste på markedet.

Matthew Ball, Amazon Studios tidligere strategisjef, spår at Apples strømmetjeneste vil bli en av de sentrale aktørene i den globale strømmekrigen som stadig tilspisser seg.

Det er lansert en rekke mindre strømmetjenester i USA de siste årene. Det er uvisst hvilke av disse som eventuelt vil komme til Norge, men Disney+ fra det amerikanske underholdningsimperiet Disney er ventet til Norge før april 2020.

Lanseringen vil gå ut over HBO Nordic og Netflix

Apple TV+ lanseres med 8 nye serier på dag én. Den mest stjernespekkede, The Morning Show, kan vise til Jennifer Aniston, Reese Witherspoon, og Steve Carell i hovedrollene.

I tillegg kommer det ambisiøse romdramaet For all Mankind; See, en dystopi der alle har mistet synet; og tenåringskomedien Dickinson.

– Det er en HBO-følelse over seriene, sier den danske medieanalytikeren Keld Reinicke.

– Det er kvalitetsserier de sikter seg mot, og om de kan holde det nivået kan de bli det nye HBO.

Han tror lanseringen først og fremst kommer til å gå ut over HBO Nordic og Netflix i Norden, ikke de lokale aktørene.

Kjøpere av et Apple-produkt får ett års gratis abonnement, et enormt fortrinn for en ny strømmetjeneste. Apple TV-appen blir også å finne på andre smart-TV-er og strømmebokser.

Hva tror du om Apples sjanser til å lykkes?

– Det korte svaret er at de vil lykkes. Det er fordi det er en kombinasjon av ny strømmetjeneste og en kurateringstjeneste med apper fra alle andres tjenester. Apples tag line er «all TV på et sted». Får de til det, så har de en kjempefordel, sier Reinicke.

Med sine lukkede systemer for Mac, iPhone, og Apple TV kontrollerer Apple hvem som får være på plattformene deres og på hvilke vilkår. Med Apple TV bidrar konkurrentene med å «fylle katalogen»:

Spår megapakke

– Apple TV+ handler ikke om å delta i strømmekrigen, men om å bli den nest største abonnementspakken i verden, kun bak Microsoft Office, mener markedsføringsprofessor Scott Galloway ved New York University.

Han spår at vi beveger oss i en retning hvor det vil være et begrenset antall pakker med abonnementstjenester, og at Apple er på god vei til å lykkes.

Matthew Ball sammenlikner Apples strategi med hvordan Amazon gjennom medlemstjenesten Amazon Prime leverer en strømmetjeneste, ulike rabatter, og raskere leveringstid på nettkjøp.

De siste årene har Apple lansert en rekke tjenester med månedlig betaling, noe som motvirker at forbrukere sjeldnere bytter ut smarttelefonene sine. I dag den største trusselen mot Apple.

Onsdag kunne selskapet annonsere ny inntjeningsrekord – på tre måneder omsatte tjenestene for 115 milliarder norske kroner.

En illustrasjon på skiftet er markedsanalytiker Horace Dediu påpekning av at tjenestesiden av Apple nå større enn selskapet for bare ti år siden:

$AAPL Services business is now bigger than all of Apple was 10 years ago. pic.twitter.com/Au2gLQW3El

— Horace Dediu (@asymco) August 1, 2019

Apple ønsket ikke å stille til intervju om lanseringen.

Oppdatert: I en tidligere versjon av artikkelen stod det at Apple TV+ er den billigste på markedet i Norge. Det er nå endret til å være «en av de rimeligste» da Amazon Prime ligger i samme prissjikt, men noen kroner over på grunn av ulike valutakurser.

Alle som har vært på oppdagelsesferd i en strømmetjeneste vet at det kan være vanskelig å finne frem til det gode innholdet, spesielt når man er flere om beslutningen. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Du skal ikke gå langt tilbake i tid før NRK TV kun var en catch-up-tjeneste for de lineære NRK-kanalene. Da var det for det meste repriser, og programmene var første og fremst for et voksent publikum. Vi hadde også kun rettigheter til å vise enkeltepisoder i noen uker og vi la ut episodene etter at de ble vist lineært.

Nå er NRK TV en komplett strømmetjeneste med en stor bredde av serier, dokumentarer, underholdning, sport og nyheter, som treffer alle. Og innholdet ligger lenge i tjenesten.

Men det at vi har fått et bedre serietilbud kan gjøre det vanskeligere å finne frem. Det er noe vi jobber med å løse med nytt design og nye funksjoner som skal hjelpe deg til å oppdage nye favoritter.

Smakebiter

For å gjøre det lettere å oppdage nye ting å se tester vi ut trailere i NRK TV. Slik blant andre Netflix har hatt en god stund.

Vi vet at mange har et elsk-hat-forhold til autoavspilling av trailere, som for eksempel denne artikkelen tar for seg. Men de testene vi har gjort så langt virker å gjøre seeropplevelsen bedre, mer behagelig og at det blir enklere å ta gode valg.

Øverst på forsiden av NRK TV har vi plassert traileravspilling, som en egen seksjon for å oppdage nytt innhold. Trailere vil kun spilles av med lyd på store skjermer, der vi er sikre på at vi har seerens fulle oppmerksomhet.

For å gjøre opplevelsen forutsigbar har vi introdusert en indikator som teller ned til traileren starter. Vi har også sørget for myke overganger når bilde og lyd introduseres.

I første omgang introduserer vi autoavspilte trailere for Android TV og Apple TV (4/4K), men det vil komme på flere plattformer etterhvert.

Vi plasserer også trailer på toppen av seriesidene, for at du skal raskt kunne se om serien er interessant:

Om du ikke liker at trailerne spilles av automatisk er det mulig å slå av funksjonen. Det varierer hvordan man gjør det fra plattform til plattform. For TV-er med Android er dette i innstillinger i NRK TV-appen, mens for Apple TV 4 finner du innstillingene i operativsystemet.

Android: Under «Logg inn» eller [ditt brukernavn] –> Innstillinger (tannhjulet) –> «Autospill trailer»
Apple TV: Generelt –> Tilgjengelighet –> Bevegelse –> Slå av «Autospill videoforhåndsvisninger»

Mer tilpasset deg

Er du innlogget i NRK TV blir strømmetjenesten mer tilpasset din bruk og preferanser. (Du kan registrere en ny bruker her om du ikke allerede har en.)

Innloggede brukere kan blant annet favorittmerke serier og få markeringer på episodene man har sett. Og det blir enklere å finne tilbake til der du var.

Dette er bare begynnelsen. Med tiden vil tjenesten bli flinkere til å forstå hva som interesserer de ulike seerne og gi enda bedre anbefalinger. Til tross for mer skreddersydde anbefalinger, vil vi passe på at du ikke går glipp av noe.

NRK TV skal fortsette å overraske. Og alltid sørge for at publikum blir gjort oppmerksom på viktige temaer, nyheter, og relevant nytt innhold.

Få med deg premierene

Det kommer stadig nye, spennende serier og programmer i NRK TV. Den beste måten å holde oversikt, er å abonnere på nyhetsbrevet vårt. Nyhetsbrevet kommer ut 1-2 ganger i måneden og er en skjult skatt for deg som liker å ligge i forkant.

> Du kan abonnere på nyhetsbrevet ved å logge inn på til denne siden

Slik er det nye designet

Du har kanskje lagt merke til at NRK TV ser litt annerledes ut nå enn før. Vi har innført flere visuelle endringer.

Den tydeligste er nok at seriene, filmene og programmene farger tjenesten – bokstavelig talt. Formålet er å skape et uttrykk som er særegent for NRK TV slik at du alltid gjenkjenner tjenesten. Fargene gjør det også enklere å finne frem og skaper et tydeligere skille mellom de ulike programmene.

I tillegg til fargekonseptet, består det ny uttrykket av nye ikoner, illustrasjoner og knapper. Dette er også bare starten. Designet skal videreutvikles. Etterhvert vil du også se en animert logo, nytt app-ikon, en ny font, og mye mer.

Det nye uttrykket er designet av Heydays og NRK, og under viser vi litt mer om hvordan vi har jobbet med det nye designet.

Fargealgoritmen: Rent teknisk har vi en algoritme som genererer en gjennomsnittsfarge ut fra programmets hovedbilde og justerer fargene som omslutter programmet. Algoritmen sikrer lesbarhet med god kontrast.

Ny stil: Den nye ikon- og illustrasjonsstilen er basert på formene i NRK-logoen og gjør uttrykket til NRK TV mer unikt.

Prinsipper for bevegelse: For å gjøre tjenesten mer levende tar vi i bruk mer animasjon (med et felles bevegelsesmønster i bunn). Det skal gjøre opplevelsen av å bruke NRK TV mer forståelig.

Vi vil gjerne høre hva dere synes. Kommentarfeltet er som alltid åpent!

En rekke nye språkmodeller viser mulighetene – og utfordringene – ved at datamaskiner blir bedre på tekst.

Tidligere i år viste teknologiselskapet OpenAI fram sin språkmodell, GPT-2. Språkmodellen er et teknologisk verktøy som er i stand til å forfatte tekster på egen hånd.

GPT-2 fikk massiv oppmerksomhet, nettopp fordi OpenAI valgte å ikke tilgjengeliggjøre den i sin helhet, angivelig av frykt for at den kunne brukes til produksjon av falske nyheter. Andre mente at det var et nøye planlagt PR-stunt.

OpenAI publiserte denne uken GPT-2 i sin helhet, etter at forskere fra Cornell University fant minimale kvalitetsforskjeller mellom de tidligere publiserte modellene.

I mellomtiden har også det amerikanske IT-selskapet Salesforce avduket sin språkmodell, CTRL, som også kan skrive tekster uten menneskelig assistanse.

Det fryktes nå at denne typen språkmodeller kan bidra til å oversvømme internett med falske tekster. Det være falske produktanmeldelser, falske nyheter, eller propaganda for radikale ideologier.

For å bedre forstå hva disse språkmodellene er i stand til har vi testet CTRL-modellen på ulvedebatten, Russlands standpunkt på LGBT, og nyvalg i Turkmenistan.

Da modellene ikke er tilpasset norsk er eksemplene på engelsk, men med forklaringer på norsk.

Overbevisende grammatikk

CTRL er trent opp på enorme mengder artikler fra engelskspråklige publikasjoner, og er derfor bare i stand til å generere engelske tekster. Modellene trenger bare et par stikkord for å produsere en lengre tekst.

Etter en rask runde i redaksjonen valgte vi å se om den kan lage et overbevisende narrativ om at en norsk politiker har skutt en ulv.

Vi matet CTRL med stikkordene «norwegian-politician-shoots-wolf», og ett minutt senere fikk vi tilbake denne teksten:

A politician in Norway has shot a wolf, which had been attacking his sheep.

The incident happened on Sunday when the man was out hunting with two friends near the town of Kirkenes.

He said he thought it would be funny to shoot the animal and then eat it.

«I didn’t think about what I was doing,» he told Norwegian broadcaster NRK.

«It just came up from behind me like an animal. It looked at me, but I couldn’t see its face.

«Then one of my friends, who is also a hunter, took aim and fired three shots into it.»

The sheep were killed by hunters

Mr Solberg later posted pictures online showing him holding the dead animal, saying that «it tasted good».

In another post, he wrote: «The wolves are not happy – they have eaten all our sheep.»

Teksten om jegerne er grammatisk korrekt, og hver setning for seg selv gir mening. Men hvis man ser på teksten som en helhet, er det noen åpenbare brister i hvordan CTRL utvikler teksten underveis. Plutselig er det sauene som blir drept av jegerne, og ikke av ulven. Det er vel også relativt usannsynlig at en medietrent politiker hadde uttalt at det er morsomt å skyte et fredet dyr, for så å spise det.

Samtidig vet modellen tydeligvis at Kirkenes er en by i Norge, og det er rapportert om ulv i nærheten av Kirkenes. Den nevner også at NRK er den norske kringkasteren, og den har forstått at vi har en politiker som heter Solberg til etternavn, selv om den har bommet på kjønnspronomenet.

Artikkelen er neppe god nok til å lure den gjengse nordmann, men hvis man tenker seg at denne artikkelen ble publisert for et publikum i et land som ligger kulturelt langt fra Norge, er det ikke usannsynlig at noen hadde bitt på.

– Nyttig for de som vil spre desinformasjon

I forskningsartikkelen viser Starbird til at russiske nyhetsnettsteder jevnlig publiserte propaganda-artikler om De hvite hjelmene, og fikk disse spredd ved å hekte seg på emneknagger på Twitter relatert til den humanitære organisasjonen.

Starbird mener at denne teknologien kan være et nyttig verktøy i verktøykassa til aktører som er ute etter å spre desinformasjon:

– Denne nye teknologien vil gjøre det enklere for desinformasjons-kampanjer å oppnå den samme «ekko-effekten» på en langt mer diskré og mindre merkbar måte.

De mest brukte metodene per i dag er å republisere artikler med mindre språklige endringer på et nettverk av nettsider. Ved å bruke tekstgenereringsteknologier som CTRL vil man kunne publisere artikler hvor det meningsbærende innholdet er samsvarende på tvers, mens det språklige bildet er mer variert. Ifølge Starbird vil dette gjøre det vanskeligere å oppdage slike nettverksstrukturer.

Et eksempel fra Russland

Siden CTRL er trent på engelskspråklige publikasjoner, har modellen et større datagrunnlag for saker og land som er ofte oppe i det internasjonale nyhetsbildet.

Vi ville derfor se hva CTRL finner på om vi gir den noen stikkord om at Russland har åpnet for flere rettigheter for homoseksuelle og transpersoner.

Stikkordene «russia-eases-lgbt-sanctions» ga resultatet:

The Russian government has eased a number of LGBT rights restrictions in the wake of an EU court ruling that found Russia’s anti-gay laws discriminatory.

A new law allows people to change their gender on official documents and also grants them equal access to public services.

But it does not allow same-sex couples or transgender individuals to adopt children.

Russia is one of several countries which have been criticised by human rights groups for its treatment of lesbian, gay, bisexual and transgender (LGBT) people.

In 2015, Moscow became the first country in Europe to ban «propaganda of non-traditional sexual relations» among minors.

Activists say they will continue protests against the legislation

They can now choose from more than 20 different names including those with gender-neutral variants.

It was unclear whether this would apply to children born after 1 January 2016.

Denne teksten kunne passert en rask lakmustest, nettopp fordi den følger den tradisjonelle nyhetsartikkelmalen:

Saken begynner med den viktigste nyheten (Russland begynner å åpne opp for LGBT-rettigheter), fyller på litt historisk kontekst (Russland har historisk sett vært svært diskriminerende mot LGBT-bevegelsen) og avslutter med noen detaljer om hva endringene vil føre med seg.

Det er vanskelig å lage troverdige falske nyheter

Noe av grunnen til at dette er oppsiktsvekkende, er at manuell produksjon av store mengder falske nyheter er vanskelig og tidkrevende.

Et eksempel: For å lage en troverdig falsk nyhetssak om at Turkmenistan holder sine første åpne valg, må man tilegne seg mye basiskunnskap om landet og dets historie. Man må lage en god disposisjon, bruke variert språk, finne navnet på presidenten, når sist valg ble avholdt og hvem som er den eventuelle opposisjonen.

Alternativt kan man fôre CTRL med følgende stikkord: «turkmenistan-president-gurbanguly-berdimuhamedow-holds-free-elections», og få et helt OK grovutkast tilbake:

The president of Turkmenistan, Gurbanguly Berdymukhammedov, has held free presidential and parliamentary elections.

He said the vote was a «historic event» that would help to restore stability in his country.

Mr Berdymukhamnedov won more than 60% of votes cast on Sunday.

His main rival former Prime Minister Saparmurat Niyazov, conceded defeat after losing by just over 18%.

In an address broadcast live from the capital, Ashgabat, he said:
«Today is a day for us all we have achieved cur goal of restoring peace and stability.»
President Berdymukhammed had been under pressure since Last year’s disputed election.

Teknologien kan også brukes til nyttige formål, som for så vidt illustreres ganske godt i eksempelet ovenfor: CTRL har en ganske god verdensforståelse, og bommer svært sjeldent på kjente navn, steder og andre detaljer.

Det finnes også varianter av den samme teknologien som er trent opp på kode, og som gjør det mulig for utviklere å automatisere kjedelige programmeringsprosesser.

Kommentar: Det foregår en krig. En strømmekrig. Noen amerikanske forståsegpåere har til og med gått til det skritt å kalle det for «The Streaming Apocalypse». Det høres i det minste bra, og litt skummelt ut, når man skravler om det på podcast.

Det vi snakker om er selvsagt Disney, Apple, HBO, CBS og alle de andre innholdsprodusentene som nå har våknet og innsett at Netflix lenge har tjent gode penger på deres innhold. Nå vil de ha en større bit av kaka selv, noe som i 2019 betyr at man må trekke innholdet ut av Netflix, og lansere egne strømmetjenester.

Lanseringer i tur og orden

I løpet av de siste ukene har Apple TV+ og Disney+ sett dagens lys. Foreløpig kan vel Apple, i beste fall, sies å være en relativt ubetydelig aktør i denne krigen. Med 7 – syv – TV-serier i folden, er det kanskje ikke så rart at teknologigiganten gir bort årsmedlemskap til tjenesten til alle som kjøper en ny telefon eller AppleTV.

Når så og si samtlige av de syv TV-seriene også får mer eller mindre slakt hos kritikerne, tror jeg med trygghet det er lov å si at Apple TV+ foreløpig er bitte-lille-bror i dette selskapet.

Men en ting skal Apple ha – de er tilgjengelig i Norge.

Hvis Apple er bitte-lille-bror i dette spillet, så må Disney kunne sies å være kjempe-store-bror. I alle fall en slags tvillingbror til Netflix når vi snakket om innholdet. For Disney anno 2019 er vesentlig mer enn Frost, Mikke Mus og han litt creepy gresshoppa som alle ser i jula og synes er så festlig, men som jeg aldri klarer å lære navnet på.

Disney på krigsstien

Disney anno 2019 er en global koloss av et mediekonglomerat som, ut over å drive et lass med fornøyelsesparker, studioer, bygningsfirmaer og tv-kanaler, også eier innholdsmerkevarene Marvel, Star Wars, National Geographics, Pixar og selvsagt Disney.

Det er lett å forstå at disse merkevarene til sammen byr på en god porsjon innhold. 500 filmer, 7500 tv-episoder og 25+ nye egenproduserte tv-serier, for å være helt spesifikk.

Og det er altså her jeg som forbruker, og en som er i overkant opptatt av TV-serier, kjenner bekymringen melde seg.

For Disney+ finnes ikke i Norge. Det finnes faktisk foreløpig kun i USA, Canada og Nederland. I neste uke blir tjenesten også tilgjengelig i Australia og New Zealand.

Men altså ikke i Norge.

Den 31. mars blir også Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania innlemmet i Disney+-universet.

Men altså ikke Norge.

Disney skriver på sin Twitter-konto at flere land skal lanseres «snart», men på direkte forespørsel nekter Disneys PR-folk for skandinavia å si noe som helst om oss her oppe i nord. Vi vet altså ikke når vi står for tur. Det kan strengt tatt være 31. Mars 2020, til sommeren, eller til jul. Eller kanskje 31. Mars 2021.

Og det er her jeg blir enda mer bekymret.

Globaliseringen har gjort meg til en bortskjemt tv-serie-drittunge

For verden har nå en gang blitt global. Veldig global. Netflix og HBO har sørget for at det i aller høyeste grad gjelder også for TV-serier. Norske forbrukere er blitt koko-bortskjemte.

Når TV-serie-snakkisene starter globalt og nye kjendiser vokser fram via nye TV-serier, forventes det at også vi her oppe i vårt snøbefengete og forblåste kongedømme også får være med på morroa.

Æraen da alle stilltiende aksepterte at en TV-serie hadde “premiere” på NRK eller TV2 et lite kalenderår etter at det var lansert i USA, er definitivt over.

Når Disney nå starter å sakte men sikkert trekke innholdet sitt vekk fra eksisterende tjenester, og innlemme dem i sin egen strømmetjeneste, som store deler av verden ikke har tilgang til, setter det døren på vidåpent gap for framveksten av en ny pirat-runde.

For det er verken betalingsvilje eller teknisk vanskelighetsgrad som gjør at jeg ikke får vært med på Mandalorian-morroa som ble lansert på Disney+ i går.

Det er rett og slett kombinasjonen av at dette ikke finnes tilgjengelig på strømmetjenester i Norge, og min egen voksen-moral som sier at piratkopiering er noe jeg er ferdig med, som gjør at jeg kun kan lese anmeldelsene av Disneys nye storsatsning. For å gni det ekstra inn har for sikkerhets skyld anmeldelsene vært irriterende gode, og selv Nettavisen her hjemme valgte å anmelde første episode. Sikkert for sine amerikanske lesere, eller eventuelt utelukkende for å irritere vettet av alle oss uten tilgang.

Ikke alle er som Erlend Loe

Jeg har også litt lite trua på at Mandalorian-regissør Jon Favreau er like raus som Erlend Loe i sin tid var med “Kampen for tilværelsen”, selv om det selvsagt hadde vært svært hyggelig.

Kampen for tilværelsen fins bare på minnepinne hos oss som skrev den. Men alle som vil kan få kopiere. Serr.

— Erlend Loe (@erlendloe) May 20, 2019

Jeg krysser derfor fingrene hard for at Disneys «…more to be announced soon» betyr «så-snart-som-overhode-mulig». Så er det jo selvsagt lov å håpe at resten av landets piratskuter fortsatt blir stående i tørrdokk, selv om jeg har mine tvil.

For det tok etter sigende kun tre timer fra Disney+ var lansert til det var tilgjengelig for piratnedlasting rundt om på ulike torrent-nettsider. Så teknologien og økosystemet for den slags lever fortsatt i beste velgående.

Skaper Disney en ny «Game of Thrones» med Mandalorian, eller en av sine andre serier, har jeg vanskelig for å tro at TV-serie-bortskjemte nordmenn vil nøye seg med å lese anmeldelsene på sosiale medier…

En rekke populære nettsteder har sendt informasjon om besøkende til markedsføringsselskaper, viser en test gjort av konsulentselskapet Conzentio. Flere hundretusen nordmenn er berørt.

Anders Willstedt i Conzentio forteller at de først kom over noe rart med Disqus da de undersøkte en svensk nettside. Der la de merke til at Disqus, en kommentarfeltmodul, kommuniserte med en rekke nettsteder under nesen på eieren av siden og brukerne.

I Norge benytter blant annet NRK P3, ComputerWorld, Rights, og Khrono modulen på sine nettsider. Alle disse nettsidene sendte inntil nylig brukernes data til en rekke tredjeparter. Det rammer flere hundretusen nordmenn som regelmessig besøker nettsidene.

Ifølge Willstedt kan Disqus kombinere kontekstuelle data (hvilke type nettside er brukeren på) med informasjon om brukeren (IP-adresse, tekniske detaljer om nettleseren, og en unik ID).

– De prøver å koble profilen til brukeren på tvers av enheter, sier Willstedt.

Rights kommer dårligst ut

Av de seks undersøkte nettsidene står Rights alene på den definitive sporingstoppen. Rights er nettstedet til Human Rights Service. Hele 81 ulike selskaper kan komme i kontakt med en nettbruker, viser en test gjort av Conzentio i juni. For de andre nettstedene var det snakk om 13 selskaper.

NRKbeta gjorde selv undersøkelser 12. til 14. november som bekreftet at situasjonen var den samme. Da ble det også klart at TV 2s bilvertikal Broom og Document.no benyttet seg av Disqus på en slik måte at tredjeparter ble kontaktet.

– Brukerdata sendes til alle tenkbare destinasjoner, sier Willstedt, om måten Rights har satt opp Disqus.

Flere av selskapene som mottar besøksdata lever av å videreselge eller foredle informasjon om nettbrukere, mener eksperter NRKbeta har snakket med.

Tester viste også at enda flere selskaper ble kontaktet om brukeren hadde en IP-adresse utenfor Europa.

Ekspert mener det bryter loven

Simen Sommerfeldt er teknisk sjef i Bouvet og medforfatter av en bok om de nye personvernlovene (GDPR).

Hans første reaksjon var «wow …», da han hørte at Disqus delte besøksdata med 81 selskaper på Rights.no.

– Det er sjokkerende. I hvert falt etter at det nå har gått ett og et halvt år etter de nye personvernreglene trådte i kraft. Nå som vi ser at bøtene har begynt å komme bør dette være en vekker.

Sommerfeldt kaller det «alvorlig», og mener det henger sammen med hvordan annonsenettverk lager profiler av nettbrukere for å tilby mer tilpasset reklame.

Han mener praksisen bryter med GDPR, og at det er problematisk at verken nettsidene eller brukerne har vært klar over datainnsamlingen.

Hvor mye skyld har nettsidene som gjør dette?

– Jeg tror vi skal være forsiktige med å dømme noen som kanskje ikke har skjønt hva som foregår. Det er noe med å forstå at det man gjør er feil. Det har vært vanskelig nok med hele GDPR. Jeg vil være forsiktig med å være hard, men jeg vil oppfordre til å stramme inn.

Daniel Johannsen i CookieBot undersøker regelmessig nettsider for personvernbrudd. Han kaller moduler som Disqus «trojanske hester».

– Det er ikke mange nettsider som er klar over dette, og det ser ut til å være tilfellet også her, sier Johannsen.

NRK vurderer å fjerne Disqus fra alle plattformer

NRKbeta har siden onsdag forsøkt gjentatte å komme i kontakt med Disqus, men har så langt ikke fått svar fra selskapet.

– Vi har nå sett på dette, og kan vel bare i realiteten takke for tips, sier daglig leder Rita Karlsen i Human Rights Service, som driver nettsiden Rights.

– Vår utfordring som en bitteliten organisasjon er at vi ikke rekker over alt, og kanskje ikke tidsnok. Vi har nå strammet inn informasjonsdeling via Disqus og lagt på et banner, sier Karlsen.

Det er Audun Aas, produktutviklingssjef for NRK.no, som svarer på vegne av P3 om Disqus. Han forteller at de har deaktivert «anonymous cookie targeting», angivelig den innstillingen som tillot delingen av data. Det samme oppgir Khrono, ComputerWorld, og Document.

– P3 benytter en rekke tredjepartsleverandører, men det skal ikke gå på bekostning av lesernes personvern, sier Aas.

– Nå går vi igjennom databehandleravtalen vår med Disqus og deres personvernsider. Vi må evaluere på nytt om de er gode nok. Hvis de ikke er det mener jeg at vi må fjerne Disqus fra alle våre plattformer inntil det foreligger en signert avtale vi kan stå for, sier Aas.

NRK Ytring benytter seg også av Disqus, men deres løsning delte ikke brukerdata, ifølge Conzentio.

– Under radaren

Digitaldirektør Christian Birkeland i TV 2 oppgir at de har slått av kommentarfeltet mens de jobber med å finne ut av om det strider mot GDPR.

Hva tenker dere om at dere ikke har vært klar over dette før nå?
– Vi har brukt mye tid og ressurser på personvern og vi tar GDPR alvorlig. Akkurat denne løsningen har gått under radaren, sier Birkeland.

Tips journalisten på martin.gundersen[at]nrk.no eller Signal (47 75 65 15) om du kjenner til lignende tilfeller eller personvernbrudd.

Tidligere artikler i sakskomplekset:
> Norges største helsenettsted på sporingstoppen
> Dette er de norske nettsidene som sporer deg mest
> Disse knappene kan avsløre om du søker psykisk helsehjelp

Kommentar: I mer enn 20 år har jeg brukt internett til å teste nye tjenester og teknologier. Dette er første gang jeg virkelig tviler på et av mine eksperiment. For nå sitter et firma i USA på noe av det mest private jeg har, og jeg tok et valg for flere enn meg selv.

For åtte år siden sendte jeg avgårde et rør med litt spytt i. Jeg hadde lenge fulgt selskapet 23andMe og konkludert med at de er en seriøs aktør.

23andMe er et av mange selskaper som tilbyr privatpersoner gentesting til under 1000 kroner. Svarene med hvilke sykdommer du kan være disponert for, hvordan du kan respondere på legemidler, hvilke genetiske trekk du har, og hvor du stammer fra blir tilgjengelig noen uker senere.

Moro med informasjon

Jeg er nysgjerrig, og jeg likte tanken på å kunne bidra til å løse medisinske gåter. Analyse av DNA er viktig innen forskning på flere alvorlige lidelser.

Dessuten er jo ikke ditt DNA så privat som du tror. Det er faktisk så lite privat at du legger det igjen over alt hvor du beveger deg. Om noen absolutt vil ha ditt DNA klarer de lett å få tak i et hårstrå eller en kaffekopp du har brukt.

Vekst

Denne typen privat gentesting er et marked i vekst. 23andMe opplyser at de har 10 millioner brukere globalt. Konkurrenten MyHeritage sier de har mer enn 1 million brukere registrert på nettsiden sin bare i Norge, og at svært mange av dem har tatt gentest.

Pressesjef Rafi Mendelsohn hos MyHeritage opplyste til VG tidligere i høst at Norge er blant de mest aktive markedene i verden når det gjelder slektsforskning.

Red.anm:
Saken er oppdatert med korrigert sitat fra VG.

Er du virkelig helt sikker?

Jeg koste meg med all informasjonen jeg fikk etter at prøven var analysert. Det var svært pedagogisk fremstilt. Men også tydelig på at alt dette bare er sannsynlighetsberegnet og med til dels stor usikkerhet.

For noen lidelser fikk jeg ikke opp sannsynligheten med en gang. Parkinson og alzheimer krevde noen ekstra klikk. Først ble jeg gjort oppmerksom på at dette er sykdommer som er tett knyttet mot arvelighet samtidig som de ikke har noen kur.

Begrepet «Are you really sure?» ble plutselig litt mer alvorlig. Jeg tenkte gjennom litt ekstra og trykket likevel «yes».

Dette handler ikke bare om meg

I min naivitet hadde jeg ikke tenkt på neste trinn. Men spørsmålet er veldig tydelig: Du vil nå få informasjon som ikke bare omhandler deg selv. Disse svarene vil også bety noe for dine foreldre, dine søsken og dine barn. Er du helt sikker?

Jeg svarte ja og fikk vite at jeg har mindre sannsynlighet enn gjennomsnittet for begge disse lidelsene. Fint det. Men det er her jeg for alvor begynner å tenke på hva jeg egentlig har gjort.

Jeg har handlet mot prinsipper som jeg har ellers.

Streng på nett, men så ikke DNA-smellen komme

Jeg har lav terskel for å vise ansiktet mitt på nett og i media og gir mye informasjon om meg selv til sosiale nettsteder. Men jeg er meget nøye med hvor jeg poster bilder av venner og familie og hvilken informasjon jeg gir ut om andre mennesker. Det må de få bestemme over selv.

Selv om jeg strør om meg med DNA overalt hvor jeg går så er det noe annet å ha det analysert og lagret. Når du tar det valget involverer du andre.

Det handler ikke bare om potensielle sykdommer. Etter at jeg tok testen har 23andMe sluttet å gi ut helseinformasjon til kunder utenfor USA. Men selv med slektskapsinformasjonen alene involverer du flere enn deg selv. Du eller andre kan finne slektninger de ikke visste at de hadde. Som kanskje ikke hadde lyst til å bli funnet.

Og mye har skjedd siden jeg sendte inn prøven i 2011. De mektigste nettselskapene har bare blitt mektigere.

Nylig kjøpte Google aktivitetsmålerselskapet Fitbit. Det betyr at de får tilgang til enorme mengder helsedata. For deg som bruker var det greit da du kjøpte aktivitetsmåler og begynte å dele data med Fitbit. Et selskap som tilsynelatende er der for å hjelpe deg og motivere deg når du trener.

Det blir plutselig noe annet når annonsegiganten Google sitter på de samme dataene om deg.

Kriminalitet og personvernmareritt

Gigantiske databaser med informasjon om mennesker og slektskap kan også brukes i politietterforskning. Ved å sjekke DNA fra et åsted med gendatabaser kan man ofte finne slektninger til en eventuell gjerningsperson og kommer dermed fort nærmere en løsning.

Flere saker er allerede oppklart ved hjelp av denne metoden.

Jeg har ikke noe imot å være behjelpelig med å avsløre kriminelle, men er ikke komfortabel med at jeg ikke kan være sikker på hvilke myndigheter som kan komme til å be om innsyn, og hva de myndighetene eventuelt bruker informasjonen til.

I brukervilkårene til 23andMe står det at de ikke vil utlevere data til myndigheter uten at du godtar det. Mens en av konkurrentene FamilyTreeDNA en stund brukte det som et salgsargument at du kunne være med å avsløre mordere.

23andMe har vært ryddige og tydelige så lenge jeg har brukt dem, men generelt mener jeg det er for vanskelig for brukerne å vite nøyaktig hvordan data kommer til å bli brukt. Lover, regler og vilkår endrer seg i dette fremdeles umodne markedet.

Facebook-frykten

Googles kjøp av Fitbit gjorde at jeg nok engang tenkte gjennom hva som kan skje med 23andMe. Hva om for eksempel Facebook kjøper dem? Jeg tør ikke tenke på elendigheten det ville være om mitt DNA plutselig ble knyttet til min facebookprofil, og det reklamemarerittet og slektskapsinfernoet det kunne ført til.

Jeg vil ikke ha reklame for spesielle remedier fordi Facebook vet hva jeg er disponert for. Og jeg vil ikke vite at den rasistiske kommentaren jeg nettopp leste er skrevet av en fjern slektning.

DNA og ditt utseende

Det jobbes allerede med teknologier som skal kunne gjenskape et ansikt basert på DNA alene. Heldigvis er slike system svært unøyaktige ennå, men de kommer til å bli bedre. Kombinert med ansiktsgjennkjenning vil det da bli svært vanskelig å anonymisere DNA.

Genforskning er svært spennende og kan være viktig i jakten på legemidler og løsninger på alvorlige lidelser. Men kan også bli et personvernmareritt.

Åtte år etter at jeg fikk mitt DNA analysert av 23andMe er jeg altså usikker på om det valget var så lurt. Heldigvis kan jeg når som helst gå inn og slette min profil og mine data.

Det er kanskje like greit å gjøre det før de havner steder jeg ikke vil at de skal være.

Mer om gentester fra nrk.no:
«Maria» tok gentest på nett – viste 70 prosents risiko for alzheimer
Helsetesten du kan få på nett er forbudt for norske selskaper å selge

Verdens første virkelig «globale» sosiale medium møter motstand fra amerikanske politikere fra begge partier og britisk datatilsyn. Hva handler det egentlig om?

Høsten 2017 kjøpte det kinesiske selskapet ByteDance appen Muscial.ly, en app hvor brukerne kunne mime til kjente popsanger. Siden har appen vokst eksplosivt, og blitt et sted hvor man også kan dele videosketsjer og koreografier.

Aldri før har et sosialt medium vært populært både i Kina og i Vesten. Under det nye navnet TikTok har Facebook fått en farlig konkurrent, noe også Mark Zuckerberg har påpekt ved flere anledninger.

TikTok er allerede blitt installert 1,5 milliarder ganger, ifølge Sensor Tower, og i Norge er appen like populært blant de yngste som Snapchat.

En opptelling gjort av NRKbeta i sommer viste at en rekke nordmenn har gjort det stort på appen. De aller største norske profilene har over én million følgere og millioner av visninger på sine mest populære videoer.

Bekymret for nasjonal sikkerhet

Komiteen for utenlandske investeringer i USA (CFIUS) åpnet i november en granskning av Muscial.ly-oppkjøpet til én milliard dollar. Komiteen har tidligere krevd at de kinesiske eierne av datingappen Grindr solgte seg ut, og lignende tiltak kan komme på bordet om komiteen mener det er tilstrekkelige farer mot nasjonal sikkerhet. Det lover svært dårlig for en app hvor det tredje største vekstmarkedet er USA.

Den siste tiden har amerikanske politikere fra begge partier ytret seg negativt til appen, og det er tre områder som trekkes frem:

• Nasjonal sikkerhet
• Sensur av politiske meninger
• Hvordan persondata lagres

Dette henger sammen med bekymringer om tette båndene mellom selskaper og stat i Kina. TikTok har i flere omganger understrekt at de lagrer data om vestlige utenfor Kina og at de ikke deler data med morselskapet ByteDance. Likevel kommer ikke TikTok unna beskyldninger og bekymringer om kinesisk påvirkning.

– Hvis barnet ditt bruker TikTok er det en mulighet for at det kinesiske kommunistpartiet vet hvor de er, hvordan de ser ut, hvordan stemmen høres ut og hva de ser på. Dette er en funksjon TikTok ikke annonserer, sa den republikanske senatoren John Hawley under en datasikkerhetshøring, ifølge DN.

Hawley er ikke overbevist om at det skal mer til «et bank på døra til hovedkontoret» for at brukerdata overføres til kinesiske myndigheter.

Hvor er HongKong?

Det kan først virke rart at modereringen til et sosialt medium har blitt sentral i samtalen om nasjonal sikkerhet, men Robert D. Williams skriver i Lawfare at det er en måte å få innblikk i myndighetenes innflytelse på selskapet.

Det ble aktualisert etter at brukere la merke til at det ikke var noen videoer om protestene i HongKong. Ikke lenge etter kunne The Guardian avsløre at TikToks moderatorer hadde retningslinjer om å skjule eller slette videoer som brøt med kinesiske interesser.

ByteDance svarte da at retningslinjene ble faset ut i mai, og at de nåværende retningslinjene ikke refererte til spesifikke land eller tema.

Datatilsynet avventer engelsk undersøkelse

Norske myndigheter og politikere har så langt ikke gått hardt ut mot TikTok. Datatilsynet oppgir til NRKbeta at de foreløpig ikke har hatt noen saker om TikTok i Norge, men at de følger utviklingen nøye.

Det britiske datatilsynet ICO undersøker blant annet om TikTok forsvarlig behandler personopplysninger til unge brukere, og om barna er godt nok beskyttet på plattformen.

– Vi ønsker å vite mer om vurderingene og resultatene fra ICOs undersøkelse før vi eventuelt går ut og advarer norske forbrukere mot å bruke TikTok, sier kommunikasjonsdirektør Janne Stang Dahl i Datatilsynet.

Les mer om TikTok her:
> Slik erobrer Kina verden og Norge gjennom video-appen TikTok
> Hvordan ble «Old Town Road» med Lil Nas X tidenes hit? (Langleser)

USAs mest profilerte konspirasjonsteoretiker bygget et imperium på å forstå internett. Det er ikke tilfeldig.

Mange som har vært på internett en stund har nok sett minst ett klipp med konspirasjonsteoretikeren Alex Jones, for eksempel sittende på kanalen sin InfoWars, harmdirrende fortellende om ulike sammensvergelser som etter sigende har fått pågå i det skjulte:

• I kjelleren på en pizzarestaurant har høytstående demokrater en hemmelig pedofili-ring
• Det blir planlagt masseutryddelse av hvite
• Store, kjente skoleskytinger er falske operasjoner iscenesatt av våpenmotstandere
• Verdensbanken oppfant klimaendringer for å kunne innføre karbonskatt
• 11. september-angrepene ble utført av regjeringen selv

Fremførelsen er gjerne litt slik:

Alex Jones via GIPHY

Sinne, humor, underholdning og dramatikk i skjønn forening.

Det mange av teoriene til Jones har til felles, er at de plasserer skyld hos grupper han ikke liker og skaper skepsis til det etablerte samfunnet. YouTube-kanalen hans har nådd ut til et stort publikum, og enkelte av dem har dukket opp med våpen i pizzarestauranter eller truet overlevende fra skoleskytinger.

Hvor bredt er videoene hans spredt?

Tristan Harris leder Center for Humane Technology. Han er blitt kalt «det nærmeste Silicon Valley har en samvittighet», og arbeider for at teknologi ikke skal skade menneskeheten. På Twitter skriver han:

YouTube har anbefalt Alex Jones’ konspirasjonsvideoer over 15 milliarder ganger – mer enn trafikken til BBC, NY Times, Washington Post, The Guardian osv. sammenlagt.

Harris mener den virkelige skaden digitale plattformer gjør er å tilby det han kaller «Hitler-sized broadcasting power» uten noen form for ansvar og sier:

– Løgner sprer seg seks ganger raskere enn sannheten på virale plattformer, uten kostnader for opphavsmannen.

Den store inntektskilden

Men selv om Infowars har tiltrukket seg et enormt YouTube-publikum er det ikke reklameinntekter fra YouTube som har vært hovedinntektsgrunnlaget til Jones:

I 2017 anslo New York Magazine at Jones over en toårsperiode fra 2015-2017 hadde håvet inn mellom 15 og 25 millioner dollar på å selge vidundermedisiner. Det er oppimot 100 millioner norske kroner i året. Vidundermedisinene viste seg å være grovt overprisede varianter over temaet kosttilskudd.

– Et publikum som tror på en opprørende konspirasjon kan godt tro på at de spesielle fiskeoljepillene til Alex Jones vil gi dem et par tommer ekstra også, ikke sant, sier Zeynep Tufekci til NRKbeta. Hun er en av verdens mest fremtredende forskere på hvordan teknologi påvirker samfunnet, og mener internett har gjort det lettere å spre konspirasjonsteorier.

Konspirasjonsteorier har eksistert i lang tid i nesten alle samfunn. Men de har ikke spredt seg på samme måten tidligere. Internett fjerner friksjonen.

Internett gjør det lettere å spre usanne teorier

Internettet gir ideer en infrastruktur for å spre seg, sier Tufekci:

– Det er litt som at virus sprer seg enklere om det finnes fly. Uten flyreiser ville pandemier vært mindre vanlige. På samme måten er det vanskeligere å spre en meningsløs teori uten en megafon, poengterer hun. Internett gir folk den megafonen.

Tufekci mener vi kan tenke på konspirasjonsteorier som vitenskapelig nysgjerrighet som har gått seg vill. Å stille spørsmål er sunt. Men om det ikke er noen bremser på denne interessen, kan det utvikle seg til noe usunt.

Konspirasjoner som dyrker fiendebilder

Ikke alle konspirasjonsteorier er farlige. Bortsett fra at det kan fungere som inngangsport for å begynne å tro på farligere ting, så er det ikke nødvendigvis noe problem om folk tror romvesener bygget pyramidene, ifølge Tufekci.

– Det grunnleggende problemet er at mange usunne konspirasjonsteorier gjør en gruppe til syndebukker; jøder, muslimer. Det kan bidra til å gjøre folk til ekstremister. Om en konspirasjonsteori gjør deg til antisemitt, utgjør plutselig disse menneskene en trussel, og så rettferdiggjør det vold. Det er den virkelige trusselen.

Da PST gjennomgikk høyreekstremisme i sin Trusselvurdering for 2019, skrev de at norske myndigheter står sentralt i de høyrekstremes fiendebilde. Til grunn for dette fiendebildet ligger ulike konspirasjonsteorier om ikke-vestlige innvandrere, religionen islam, jøder og LHBT-miljøet.

Hva kan man gjøre?

Tufekci mener teoriene finnes fordi de er den usunne versjonen av sunne instinkter: Nysgjerrighet og å utfordre autoriteter. Derfor tror hun ikke det vil nytte å si man ikke skal være nysgjerrige eller utfordre autoriteter.

– Det er en akse som går fra å granske noe som har et tydelig formål – som å tjene penger – og bevisst holdes skjult. Avdekker man at Volkswagen jukser for å skjule hvor mye dieselbilene deres slipper ut er det interessant. All ære til journalistene som avdekket dette. Men hvis det ikke finnes faktagrunnlag og skapes syndebukker, er det noe annet, sier Tufekci. Man må lære folk å forstå hvor skillelinjen går, og holde seg tett på fakta, fremfor syndebukk-versjonen.

Kroken på døren hos plattformene

Etter at Alex Jones i årevis hadde operert i strid med ulike sosiale mediers retningslinjer mot hatprat og oppfordringer til vold ble det til slutt nok selv for amerikanske plattformgiganter. Apple startet skredet, og utover sensommeren 2018 kastet de ham ut én etter én. Facebook, YouTube, Spotify, Vimeo, Pinterest, Mailchimp, LinkedIn, Twitter, Periscope… Og dermed mistet konspirasjonsteoriene hans (og antagelig også butikken) mye av rekkevidden.

– Forretningen hans går nok ikke like bra lenger, sier Zeynep Tufekci, og legger til:

– Når han ikke lenger har megafonen, så antar jeg han må gjøre det på gamlemåten og gå fra dør til dør på jakt etter godtroende mennesker. Det skalerer ikke på samme måten.

NRKbeta har lagt frem påstandene i saken for Alex Jones. Han har ikke svart på vår henvendelse.

Hør en episode av Oppdatert og fyll ut spørreskjemaet. Da vet vi hva du synes og kan bli bedre.

Endelig er vi i gang med NRKs daglige* nyhetspodcast Oppdatert. Så nå vil vi gjerne vite hva du synes om de første episodene, og hvordan behovene dine egentlig er.

* Vi kaller den daglig, men i startfasen kommer Oppdatert tre ganger i uken mens vi jobber med å finne formen.

Det er supert om du kan ta deg tid til å høre en episode før du svarer. Her kan du høre Oppdatert.

Vi bruker et spørreskjema istedenfor kommentarer, slik at vi kan spørre mer presist, og så ikke svarene skal bli påvirket av hverandre. Spørreskjemaet ligger her 👇.

På vegne av Oppdatert-redaksjonen: Tusen takk!

Å komme til bunns i en sak som journalist kan ofte være krevende. Med den nye undervannsdronen vi har skaffet oss blir jobben mye enklere — i alle fall om du skal under vann. Det er viktig i en havnasjon som Norge.

NRK kjøpte nylig en undervannsdrone, ofte kalt ROV (Remotely Operated Vehicle). Det er en BlueROV2 fra Blue Robotics som vi har utvidet med flere lys, bedre kamera og flere propeller for at dronen skal kunne stabilisere seg under vann.

Over vann har dronene gjort det billigere og enklere enn tidligere å filme storslagne øyeblikk, dokumentere nyhetshendelser, og leke seg som amatørflyver. Det samme løftet har så smått kommet til verdenen under havoverflaten, noe vi nå skal teste ut her i NRK.

Det første vraket

— Var det noe der? Alrik Velsvik følger med på skjermen, hvor en mørk masse plutselig blir synlig bak det grumsete sjøvannet. Vi er på vårt første dykk med dronen.

Ved hjelp av en spillkontroll laget for PlayStation styrer jeg ROV-en nærmere, mens jeg følger med på pilotkameraet på laptop-skjermen. ROV-en er på 20 meters dyp, og på kameraet ser vi flere fisk svømme forbi — tilsynelatende uanfektet av det sorte og oransje mekaniske vesenet som sakte «svømmer» bortover langs den steinete bunnen.

«Compass error detected», leser en mekanisk stemme opp fra styringsprogrammet: Vi nærmer oss tydeligvis noe av metall. Det er gode nyheter, for vi leter etter et vrak vi vet skal være her et sted. Kanskje et av de «kjedeligste» i hele regionen, men det er ikke så viktig for oss: I dag er vi ute på testtur for å bli vant med utstyret og se om det er noe vi må endre på selve dronen.

— Der! Litt til høyre, sier Alrik.

Og der ligger den — en havnelekter i stål fra midten av 1900-tallet. Den ligger svakt skrånende nedover en bergvegg. Deler av skroget er borte, men ombord kan vi fortsatt se rester av gammelt verktøy og mekanikk. Når er lekteren egentlig fra? Hvem eide den? Og hvordan havnet den her? Det vet vi dessverre ikke.

Vi stirrer på skjermen mens jeg prøver å «fly» ROV-en over vraket. Hele dronen kan tiltes, slik at kameraet peker svakt nedover. De åtte propellene jobber aktivt for å stabilisere ROV-en, slik at kamerabevegelsene blir så rolige som mulig. Likevel oppstår det problemer da ett av lysene begynner å ta inn vann. Det fører til mye flimring på opptakene — og ekstra timer til feilsøking og delebytte på kontoret i ettertid.

— Det er omtrent som å fly en førstegenerasjons kameradrone, dette her, sier Alrik, i det han har sittet bak spakene en stund.

For selv om ROV-en stabiliserer seg selv, er det mye «treghet» i systemet. Sjøvann har mye større massetetthet enn luft, og alt går i sakte film — det gjør det veldig vanskelig for ROV-en å justere for alle ørsmå bevegelser som oppstår i møte mellom strøm, turbulens og pilotens ønsker.

Hvorfor undervannsdrone?  

Havet, og livet i det, er stadig viktigere for norsk økonomi. Hvert år legger regjeringen frem en havstrategi. Her står det blant annet at regjeringen ønsker økt sysselsetting i havnæringene, men også at industri som utnytter havressursene skal være bærekraftig.

Dette må NRK selvsagt følge opp med journalistikk. Mye kan gjøres på land, men av og til må også vi under vann.

For å sende en person ned i sjøen med kamera må det i dag være minst fire mennesker i arbeid med spesiell utdanning og kunnskap. Fra nyttår av må dykkeren i sjøen også svømme med overflateforsyning av luft, kablet kommunikasjon og sikkerhetsline. Selv om dette kan fungere greit for industridykkere, som skal sveise på bunnen eller plukke skjell, passer det dårlig for det vi kaller «mediedykking», hvor dykkeren trenger større frihet til å bevege seg i vannmassene.

En ROV, lik den vi har kjøpt inn, kan aldri erstatte en profesjonell fotograf under vann, men kan gi oss andre typer bilder og gjøre det mulig å bruke undervannsbilder i flere produksjoner hvor vi ellers ville trengt dykkere til forholdsvis enkle bilder.

Flytedokken på Ågotnes

Noen uker etter vårt første testdykk sitter jeg i en båt utenfor Coast Center Base ved Ågotnes utenfor Bergen, et industri- og havneområde for vedlikehold og utrustning av skip, rigger og undervannsutstyr. Under oss ligger flytedokken «Medway dock AFD4». Den ble bygget i 1912, og har vært i bruk gjennom to verdenskriger og hatt tilhold ved flere ulike verft. Den lå i Bergen mellom 1994 og 2017, før den til slutt endte på Sotra.

Etter å ha gjennomgått en omfattende oppussing sank flytedokken på sitt første oppdrag ved denne basen den 26. november 2018.

ROV-en er nå på sitt første oppdrag, denne gang for nyhetsavdelingen. Eierne av dokken som sank ønsker å la den bli liggende på bunnen, mens Naturvernforbundet har klaget på dette og ønsker at den heves og fjernes. Det blir det nyhetssak av.

Uten undervannsdronen hadde det ikke blitt levende bilder fra vraket. Dykkere ville blitt for dyrt og komplisert for et nyhetsinnslag.

Vi flyr med ROV-en langs hele vraket, som ligger på skrå fra åtte meters dybde ned til 65 meter under overflaten. Flere steder har hele konstruksjonen sprukket opp: et resultat av at tolv tusen tonn stål traff bunnen da dokken sank. Nede på 45 meters dyp finner vi styrehuset hvor trykkmålerne for hver ballasttank fortsatt står igjen.

Mer journalistikk under vann?

Tilfellet med flytedokken viser at en ROV kan være nyttig, også for journalister. Reportasjen fra Ågotnes tjener på gode bilder av vraket, og viser noe offentligheten ikke har sett før.

På sikt kan ROV-en bidra til å løfte flere nyhetssaker: Saker hvor forhold på bunnen, langs land eller under vann er ofte vanskelige både å illustrere og undersøke.

Vi har flere idéer til hva vi kan bruke ROV-en til. For eksempel er det nærliggende å tenke at NRKs naturredaksjon er interesserte i å filme dyre- og planteliv i sjøen. Med så mye industri og næring knyttet til havet som vi har i Norge finnes det også tema for mer kritisk og undersøkende journalistikk vi kan ta tak i.

Hvis du har tips til noe vi bør undersøke eller steder vi bør sende ned ROV-en kan du sende meg en epost (sindre.skrede@nrk.no) eller ta kontakt via Signal, (+47) 994 24 706. Du kan også tipse oss anonymt gjennom NRK sikre varslertjeneste.